søndag 14. oktober 2018

Den revolusjonære "gnisten" og de andre mytene rundt Fidel Castro og revolusjonen på Cuba!


Min gode nicaraguanske venn, la oss kalle ham Pablo, påpekte overfor meg at, ”Det var den franske og den nicaraguanske revolusjonen som var virkelige ”folkelige” revolusjoner med reelle, vedvarende stridshandlinger, kamper i gatene mellom diktaturets forsvarere og folket, i motsetning til den russiske og den cubanske revolusjonen, som begge i hovedsak var statskupp utført av en elite.”

Pablo har deltatt i stridshandlinger. Han var selv en tenåring, som så vidt hadde rukket å bli gammel nok til å bli ikke direkte, men delvis involvert i den avsluttende militære offensiven fra sandinist-geriljaen mot Somoza-diktaturet, som falt i 1979. Pablo var derimot aktiv soldat i borgerkrigen mot Contras på 80-tallet. Sandinistsoldaten fortalte hvordan det var i et Nicaragua, som hadde en befolkning omtrent på størrelse med Norge, å bo i en liten småby med rundt ca. 100 000 innbyggere, på størrelse med Fredrikstad, i et land i krig. I denne småbyen var det i de mest intense fasene av borgerkrigen på enkelte dager kø på kirkegården for å begrave unge, døde menn.

Pablo husker de cubanske militære rådgiverne, som etter revolusjonen i 1979 etterhvert kom til Nicaragua for å skulle være med å trene opp sandinisthæren. Han hadde ingen respekt for dem, og så på dem som fagpersoner som ikke visste hva de snakket om. Pablo fortalte om sin far som hadde vært helikopter-pilot i det nicaraguanske militæret på 60-tallet, som ble sendt av diktatoren Somoza for å være mobilisert dersom de skulle bli kalt ut til å hjelpe de cubanske soldatene som forsøkte å invadere Grisebukta på Cuba i 1961. Faren og andre i det militære i Nicaragua hadde bare forakt til overs for cubanerne som soldater, en forestilling Pablo noen tiår senere altså mener han fikk bekreftet ved de militære rådgiverne sendt av den ”cubanske revolusjonen” for å assistere den nicaraguanske revolusjonen.      

De propagandaskapte mytene rundt Fidel Castro og den såkalte revolusjonære eliten rundt Castro-dynastiet, kan man med fordel se nærmere på. Man bør gjennomskue den blendende revolusjonære retorikken og det ”coole” ved det på 60-tallet bevisst uflidde og ukonvensjonelle ved Robin Hood-imaget, som ble bygget opp av den drapsvillige fremmedkrigeren Che Guevara og Fidel Castro, sønnen til Angel, den spanske soldaten som slo seg opp som godseier på Cuba. Angel Castro var nær venn av diktatoren Fulgencio Batista, som var gudfar ved dåpen for den ene av Castro-brødrene. Batista ga derfor Castro-brødrene amnesti for dommen for deres militære angrep og drap på de sovende soldatene ved militærforlegningen Moncada i 1953. Fidel sonet mindre enn to år av idømt straff på 15 år. Fidel lærte av diktatorens Batistas feil. Det var broren Raul Castro som rundt 2010-11 ga etter for paven og EUs press mot Castro-regimet for å frigi de politiske fangene fra den "svarte våren" i 2003. 

Var Castro-brødrene så sentrale da Fulgencio Batistas diktatur ble styrtet? Tenk over hvor mange ganger du har hørt historien om Fidel Castro som ”kom ned fra fjellene med sin geriljahær”, som en ”Moses med steintavlene”. Hva innebærer egentlig setningen ”Fidel Castro kom med sin hær ned fra fjellene”? Sandinistgeriljaen i Nicaragua kom ikke ned fra noen fjell etter at Somoza skulle ha forlatt Nicaragua. Sandinistgeriljaen har faktisk noen reelle kamphandlinger å fortelle om, og de har bilder fra kampsoner og reelle kamphandlinger.

To hendelser er i cubansk revolusjonær mytologi ment å utgjøre den cubanske revolusjonens ”stormingen av Bastillen”. For å bygge opp om den revolusjonære myten fremstiller årlig diktaturet på Cuba en håndfull geriljasoldaters angrep på militærbrakken i Moncada i 1953, som gnisten, som skulle ha vekket folket til motstand mot Batista-diktaturet. TV-kanaler og øvrige statlige kontrollerte massemedier på Cuba minner med rollespill, kinaputter og fyrverkeri kontinuerlig befolkningen om Fidels kameraters heroiske angrep på militærbrakken med sovende soldater.

Den andre skjellsettende revolusjonære hendelsen er en dårlig planlagt ilandsettelse av geriljasoldater fra båten ”Granma” i desember 1956. 12 av 80 revolusjonære kom seg unna i det som må betegnes som en militærtaktisk katastrofe. Det er de revolusjonære martyrer som dyrkes, ikke de revolusjonære krigsheltene. Se på hele den revolusjonsmytologien som er bygget opp rundt de revolusjonære sandinistiske sangene, og sammenlign dem med de revolusjonære cubanske sangene, og se hva forskjellen er. Hvor er de ærerike kamphandlingene i cubansk revolusjonær mytologi? 

I romanen "Antes que anochezca" forteller den av Aids døende Reynaldo Arenas ærlig om arbeidsleirer for homofile, fengselsopphold idømt for å skrevet om politikk og å ha levd åpen som homofil. Arenas som døde i 1990, holder ingenting tilbake i romanen og forteller også om hvor ubetydelige og ukjente Fidel Castros geriljasoldater var for det store flertall av cubanere før Fidel kom til makten.

Cubas revolusjon i 1958 var mer av et kupp enn av en revolusjon. USA hadde trukket sin støtte til Fulgencio Batistas diktatur. Viktige kamphandlinger i 1958 mellom Batistas militære styrker og bygeriljaen fant sted, mens Castros noen hundre gerilja-soldater holdt seg i fjellene. Da kampen var over, diktatoren hadde innsett at borgerskapet hadde vendt ham ryggen, og diktatoren hadde flyktet, kom Fidels få, men mindre kamptrette styrker ned fra fjellene. Fidel Castro utnyttet maktvakuumet som oppstod. Han utmanøvrerte etter hvert alle de andre politiske miljøene, som hadde kjempet mot Batista.

I etterkant av Cubas såkalte revolusjon i 1958 bygget karismatikeren og propaganda-geniet Fidel Castro opp en myte for revolusjonære sosialister i Latin-Amerika. De revolusjonære forstod seg selv som gnisten, som skulle tenne den revolusjonære ilden i befolkningen. Geriljasoldatene skulle være en avantgarde, en revolusjonær elite, som herdet av fysisk og mental kamp ble folkets fremste talsmenn med innsikt i hva en vedvarende revolusjonær kamp innebar for å iverksette marxismens uklare ideer om hvordan et revolusjonært parti skulle realisere et sosialistisk samfunn og ”det nye sosialistiske mennesket”. Hele mytologien Castro-dynastiet har dukket opp rundt "den revolusjonære gnisten" handler om å skjule sannheten om at Castros menn satt trygge og ventet i fjellene til de viktige kampene mot Batista-diktaturet var over.


Den franske intellektuelle Regis Debray lagde teorien om den "revolusjonære gnisten", som geriljaen skulle ha vekket i folket og slik inspirert til en folkelig revolusjon.


Fidel Castro forspilte muligheten den folkelige revolusjonen i 1958 ga det cubanske folk, dersom man aksepterer å bruke betegnelsen "revolusjon", og altså ikke som min venn Pablo, insisterer på at det som skjedde på Cuba ikke var noen reell revolusjon, men et statskupp. Ved et av utstillingsmontrene ved Museo de la Revolucion, i Havanna, fortelles det at alle de politiske partiene ble avskaffet av Fidel kort etter ”revolusjonens seier”, fordi de alle hadde samarbeidet med regimet styrt av Fulgencio Batista, Fidel Castros far, Angel Castros gode venn. Fidel hadde lovet frie valg i løpet av kort tid etter maktovertakelsen, ett av et utall løfter Fidel inngikk uten planer om å innfri.