Om likestilling og Cuba som ferieparadis av stivnete kjønnsroller fra 50-tallet

Den cubanske rapperen Escuadron Patriota beskriver i sangen «Decadencia» frykten for å ytre seg og forfallet av samfunnet det fører til. «Det er som vi skulle ha vært fryst ned i tiden», synger rapperen. «Es como fueramos congelado en el tiempo».

Likestilling blir hyllet i den statskontrollerte offentligheten, men i mindre grad praktisert i det cubanske samfunnet. Cuba mangler et sivilsamfunn og uavhengige organisasjoner som kan kritisere statens påståtte ufeilbarlighet og spriket mellom liv og lære i all offentlig virksomhet. I det mannsdominerte cubanske samfunnet er kvinners utfoldelse begrenset av sterke tradisjonelle verdier og kjønnsroller. Kvinner som ønsker å utøve makt uavhengig av menn må være sosialt smarte for ikke å utfordre de tradisjonelle kjønnsrollene for sterkt.

fra filmen "Støv på hjernen".

Den norske tidligere journalisten Øyvind Johnsen beskrev på 90-tallet i en bok han skrev om Cuba, hvordan privatsfæren minnet om hans oppvekst i Norge på 50-tallet, i nære kvinnedominerte felleskap preget av husmødres tradisjonelle verdier. De mest populære casa particular gir en atmosfære av tidsreise tilbake til tiden i Norge før kvinner på slutten av 60-tallet for alvor ble yrkesaktive og tidsklemma fjernet kjøkkenet som et sted for hyggelige, nære samtaler med et felleskap av hjemmeværende husmødre.

Planøkonomi, vanstyre, nepotisme og korrupsjon har kvalt det meste av det som før revolusjonen var en i latin-amerikansk sammenheng velfungerende økonomi. De siste års spede reformforsøk har ikke evnet å veie opp for effekten av 57 år med økonomisk vanstyre.


Turister som bor i Casa particular bor ofte
nært på hyggelige cubanske familier.

På Cuba har markedsmekanismer skapt en velfungerende turistindustri tilpasset moderne familier og parforholds opplevelse av tidsklemma i dagliglivet. Utenlandske opplevelsessultne, moderne familier på flukt fra den utviklete verdens stress og tidsklemme, får på Cuba oppleve det de savner i dagliglivet sitt, vennlige mennesker med god tid som lever i nære relasjoner.


cubansk husmor i midten.
Bilde fra reklamebilde for Casa particular.

Det er lett å glemme at de velutdannete menneskene på Cuba tilgodeser turister med den tiden de har så mye av fordi det arbeidet der de kan få utfolde sine evner i tråd med sine kvalifikasjoner, ofte er forbeholdt mennesker med gode forbindelser til den styrende eliten. Samtidig er det arbeidet som krever utdanning så dårlig betalt at det lønner seg for dem å gjøre arbeid der de kan håpe på tips fra, i deres øyne rike turister.

Bed & Breakfast, casa particular på Cuba, er privat eide, men kontrollert av regimet som får det meste av inntektene. I Cubas statskontrollerte økonomi har militæret overordnet ansvar og kontroll med turistindustrien. Raul Castro var før han ble president forsvarsminister. Militæret er lojale mot Raul, og hæren kontrollerer den delen av økonomien som tjener penger og har mest med utlendinger å gjøre. Kontrollen er streng med hvem som får lov å tjene penger innen den eneste delen av økonomien som fungerer.

På tettstedet jeg har besøkt flere år på rad driver en økonomutdannet skilt kvinne i begynnelsen av 40-årene en blant turister populær casa particular. Mange av naboene kommer jevnlig innom for å søke råd eller hjelp hos henne. I et land med en fungerende økonomi ville hun ha vært bedriftsleder eller grûnder. Hun tilbringer tiden sin som dyktig vertinne for turister.


Norsk husmor på 50-tallet. Savner vi henne?

Kvinner var en stor uutnyttet økonomisk ressurs på 50-tallet i Norge. De velutdannete cubanske kvinnene representerer tilsvarende en stor uutnyttet ressurs for en cubansk økonomi i krise med sine fastfryste normer fra tiden før revolusjonen i 1959.

De stivnete kjønnsrollene og den utbredte rasismen og på Cuba har de færreste i Norge fått med seg. (Den utbredte rasismen på Cuba er blitt behandlet i intervjuet med Antunes, det første innlegget på denne bloggen.) Hvordan har det vært mulig for norsk venstreside i nesten et halvt århundre ikke å se det urimelige i at Fidel Castro, en annen generasjons innvandrer fra Spania og mann som liker å gå i militæruniform, skulle få lov å styre som om Cuba var hans eget private storgods? En befolkning der den store majoriteten er svarte og halvparten er kvinner, skulle ikke ha behov for stemmerett i frie valg eller organisasjonsfrihet, eller presse- og ytringsfrihet? Castro-dynastiet skulle ha forstått bedre enn befolkningen selv hva som var deres «egentlige» interesser?