Politisk kunst og ytringsfrihet på Cuba

På Cuba utfordrer kunstneren Tania Bruguera perspektiver på moderne politisk kunst utbredt innen norsk kunstliv om politisk kunsts manglende evne til å påvirke verden utenfor kunstverden. Bruguera utfordrer den cubanske, særegne totalitære varianten av kommunismens «sentraliserende perspektiv». Politisk utfordrende kunst har ingen plass i Castro-regimets totalitære krav om at alle cubanere skal underordne seg statens ideologi og makt. Med sin radikale konseptkunst har hun trengt inn i juridiske og politiske sfærer i den cubanske statsorganismen som forsvarer sitt «sentraliserende perspektiv» og streber mot total kontroll over den cubanske virkeligheten. Vil Bruguera lykkes med sine provokasjoner i å gjøre det ensrettete statsapparatet til medskapere i hennes «subversive» politiske kunstverk?

Tania Bruguera tematiserer ytringsfrihet i 2009
ved Kunst-Biennalen i Havanna.

Kunstneren Bruguera forsøkte 30. desember å arrangere en «performance» på Revolusjonsplassen i Havanna, (tilsvarende Rådhusplassen i Oslo). En mikrofon skulle gi alle som ønsket det et minutt til å dele med sine tilstedeværende landsmenn deres ønsker for framtiden på Cuba. Initiativet «Jeg krever også» førte til at Bruguera og flere demokratiaktivister ble arrestert for en kort periode.

17. desember offentliggjorde Barack Obama at amerikanske og cubanske myndigheter ville gå inn i forhandlinger for å normalisere forbindelsene mellom de to landene. Krav om endringer av styresettet i demokratisk retning og økt respekt for menneskerettigheter, ble formulert av USA. Kravene har Castro-regimet møtt med brysk avvisning og krav om respekt for Cubas «indre anliggender». Cubansk «nasjonal selvråderett« lar i følge regimet, seg ikke kombinere med presse- og ytringsfrihet, stemmerett ved åpne, demokratiske valg, en rettsstat som respekterer menneskerettigheter, organisasjonsfrihet eller krav om fri tilgang til internett. En meningsmåling nylig foretatt i hemmelighet på Cuba har vist at 3 av 4 cubanere er redde for å si hva de mener offentlig.

Etter 17. desember, er Tania Bruguera og flere andre som har utfordret begrensninger av ytringsfriheten, blitt arrestert. Kunstneren vil i en rettsak bli stilt til ansvar for oppfordring til «offentlig uorden og motstand». Bruguera er blitt fratatt sitt pass, altså nektet utreise, og venter fremdeles på en rettsprosess som stadig blir utsatt. Kunstneren har i protest meldt seg ut av det statlige kunstnerforbundet på Cuba, som har tatt myndighetenes side mot Bruguera.

Bruguera forsøker å skape sin egen «performance» og reaksjoner prosjektet har vekket, til elementer i et kunstprosjekt. Hun forsøker å inkludere i kunstprosjektet også den politiske prosessen og den rettsprosessen som formelt ikke har startet ennå. Hun er under konstant overvåking.

 

 

Det ensrettete, totalitære statsapparatet er ikke atskilt i lovgivende, utøvende og dømmende statsmakter. Forståelse for formelle rettsprosedyrer i politi og rettsapparat er derfor mangelfull. Bruguera forsøker å bringe rettsprosessen som egentlig formelt ikke har begynt, inn for en internasjonal offentlighet der forståelse av rettsikkerhet og juridiske normer skiller seg fra forståelsen i Cubas diktatur. Hun vil konfrontere Cubas politiske virkelighet med internasjonale juridiske normer.

Myndighetene har forstått at de ikke vil klare å holde rettsprosessen unna internasjonal presses oppmerksomhet. Cubanske myndigheter forsøker å regissere en politisk prosess de trenger å få kontroll over før de formelt starter en rettsprosess mot henne. Cubanske myndigheter har laget en video der de utdyper sine synspunkter på hvorfor Brugueras person og kunstprosjekt er subversivt, skadelig, for det cubanske samfunnet. Videoen blir vist av representanter for sikkerhetspolitiet i lukkete visninger for kunstnere på Cuba.

Bruguera får ikke se videoen. I en blogg på nettet der hun har fått smuglet ut jevnlige, korte oppdateringer av den «kafkaske» prosessen hun blir utsatt for, belyser hun hvordan den vilkårlige rettsstaten på Cuba lar staten, påtalemakten, prosedere mot henne, den anklagete, men ennå ikke formelt tiltalte kunstneren. Myndighetene prosederer mot henne uten at verken hun eller hennes advokat har fått gjøre seg kjent med videoen. Videoen er blitt et saksdokument, i en ennå ikke påbegynt rettsprosess.

Mange av de som skal vitne i den forestående rettssaken er blitt gjort kjent med sakens innhold gjennom videoen. Videoen er et forsøk fra påtalemyndighetene i forkant av en ikke ennå begynt rettsprosess, på å forberede miljøet av kunstnere på Cuba hva de skal forventes å svare. Kunstnermiljøet blir forsøkt instruert hvilke tolkninger av Bruguera de skal gi uttrykk for når så rettsprosessen skal starte. Myndighetene forsøker å påvirke vitnene uten at Bruguera skal lykkes med å gjøre myndighetenes påvirkning av vitnene til en del av hennes kunstverk.

Samtidig som Bruguera iscenesetter sitt eget politiske kunstverk, har Kunst-Biennalen i Havanna funnet sted. Kunstkuratorene som planla Biennalen, valgte ikke å ha et avgrenset område i byen der kunst skulle utfolde seg. Heller valgte kuratorene å bringe kunsten ut til det cubanske folk i deres nærmiljøer rundt omkring i Havanna. Tanken var at Havannas befolkning skulle delta og være en del av de ulike kunstverkene som skulle utfolde seg blant byens befolkning. En kunstner fra Guatemala som deltok i Biennalen protesterte offentlig mot myndighetenes behandling av Bruguera. Biennalen avsluttes i slutten av mai. Klarer myndighetene å hindre Brugueras politiske kunstverk å samhandle med Havannas under Biennalen kunstdeltakende befolkning?

Tania Bruguera i et kunstverk fra 2012
der hun tematiserte immigrasjon.

Tania Bruguera har mottatt ikke bare solidaritet, men også anerkjennelse som kunstner fra internasjonale kunstnermiljøer. Den kinesiske kunstneren Ai Wei Wei har i likhet med kunstnere i USA, Canada, Nederland, Belgia, England og kunstnere og kunstkritikere i Latin-Amerika engasjert seg i solidaritet med Bruguera. Herp Albert Foundation utgir hvert år Herp Albert-prisen til fem innovative kunstnere innen fem kunstkategorier: dans, audiovisuell kunst, musikk, teater og visuell kunst. Bruguera får prisen for kreativ, dyktig og nyskapende visuell kunst. I New York har Guggenheim Museum og Museet for moderne kunst, MoMa, sammen med andre anerkjente kunstinstitusjoner uttrykt solidaritet og anerkjennelse for Brugueras kunst. En amerikansk kunstner uttalte under en demonstrasjon til støtte for Tania Bruguera i New York: «She’s creating a moment of expression during a time of oppression». 

Er kunstens utfordring med å nå utenfor kunstverden at kunstens dypsindighet da går tapt? Blir kunsten kunst gjennom kunstverdenens måte å behandle den på? Er Tania Brugueras politiske kunst forståelig også for mennesker som ikke lever i diktatur? Forsvinner kunstens dypsindighet i Brugueras politiske kunst på vei ut til den cubanske samfunnsvirkeligheten eller ut til den norske samfunnsvirkelighet? Vil Bruguera ved sitt politiske kunstverk lykkes i å utfordre den totalitære statens «sentraliserende perspektiv», og vil hennes «subversive» kunst kunne ta fra cubanerne noe av frykten og forandre den cubanske samfunnsvirkeligheten?