Trenger Obama republikanerne i rollen som "bad cop" for å lykkes med USAs Cuba-politikk?

Trenger Obama noen som kan være «bad cop» og utfylle hans rolle som «good cop», for å oppnå resultater i forhandlingene med Castro-dynastiet. Som norsk sosialdemokrat har jeg lite sympati med de politiske og økonomiske verdiene republikanerne i USA står for. Likevel er det kanskje nettopp republikanerne og noen få demokratiske representanter i kongressen som er kritiske til USAs tilnærming til Castro-regimet, som kan sørge for at Castro-dynastiet ikke får alt som de vil i forhandlingene med USA? Kan republikanerne nordmenn flest føler seg så politisk fremmede overfor, spille den nødvendige rollen som «bad cop» i forhandlingene om normalisering? Kan republikanernes motstand mot normaliseringen i kongressen forårsake at Obama kanskje kan lykkes i å tvinge frem demokratiske endringer og respekt for menneskerettigheter på Cuba?



Republikanerne hisser seg opp i bakgrunnen.

Raul Castro har så langt fått det som han vil. Før jul presenterte Raul Castro nyheten i ettpartidiktaturets nasjonalforsamling om avtalen med Obama om normalisering av forbindelsene mellom Cuba og USA. Raul forsikret om at det ikke ville bli noen endringer i det politiske systemet. Samtidig forsikret Castro forsamlingen om at regimet ville presse Obama til å gi dem de konsesjoner den republikansk kontrollerte Kongressen ikke vil kunne hindre Obama i å gi dem. Castro-dynastiet har så langt sluppet å måtte gjøre endringer i demokratiske retning eller respektere menneskerettigheter. USA satte i desember som betingelse for å inngå forhandlinger om normalisering av forbindelser, at Cuba skulle frigi 53 politiske fanger. Castro-regimet lyktes i selv å bestemme hvilke politiske fanger som skulle frigis. Regimet lyktes i å definere allerede frigitte fanger og fanger som likevel skulle bli satt fri innen kort tid, til å være blant de 53. Mange av fangene ble også gitt en status som gjorde det mulig for regimet å arrestere dem på nytt uten en eventuell ny rettsprosess. Den amerikanske regjeringen lot være å publisere den opprinnelige listen av frykt for at republikanerne ville få argumenter for å hindre den politiske tilnærmingen mellom USA og Cuba. Castro-dynastiet erfarte i januar at Obama ikke var en hard forhandler, men en forhandler som ga etter.

Obama har hevdet at oppretting av ambassader mellom de to land er nært forestående. USA har fjernet Cuba fra listen over land som støtter terrorisme. Cuba vil ikke lenger la terrorister fra ETA oppholde seg på Cuba. Cuba støtter ikke lenger den colombianske geriljaen FARCs militære virksomhet, men bidrar isteden til å lede den marxistiske geriljaen til forhandlingsbordet med colombianske myndigheter.

De to uavhengige journalistene Ivan Carrillo og Raul Risco har overfor meg sommeren 2014 understreket hvordan Cuba i sin tid trente opp og støttet Farc-geriljaen. Carrillo var skeptisk til fredssamtalene og mistenkte Farc og Castro-regimet for å ville kjøpe seg tid til å omdisponere de militære troppene. Redaktøren av den «frie cubaner» mente Cuba brukte gerilja-gruppen til å opprettholde ustabilitet i land i Latin-Amerika for å ivareta egne strategiske interesser. De pågående militære konfliktene gjorde det vanskeligere for land med regimer som ikke sympatiserte med Cuba, å utgjøre en samlet front mot Cuba og kritisere dem for manglende demokrati og manglende respekt for menneskerettigheter.

Den marxistiske geriljaen FARC i Colombia.

Angola-veteranen Raul Risco som tidligere hadde jobbet som offiser i innenriksdepartementet, fremhevet hvordan Castro-regimet til tross for sitt «image» som progressiv og frigjørende, hadde bidratt til å opprettholde eller eskalere væpnete konflikter i mange latin-amerikanske land.  Gjennom 56 år ved makten mente Risco at Castro-regimet hadde «blandet seg inn i» svært mange latin-amerikanske lands «indre anliggender», og bidratt til konflikter.

Ivan Carrillo kan ha gitt uttrykk for en overdrevet skepsis overfor intensjonene til et cubansk regime han selv har liten grunn til å feste tiltro til. Castro-regimet synes å fortjene den heder de i samarbeid med Norge blir til del, for å bidra til vellykkete fredsforhandlinger mellom statsmakten og Farc-geriljaen i Colombia.  

USA synes å ha forsonet seg med at Cuba ikke vil utlevere et fåtall tidligere amerikanske statsborgere som på 70-tallet utførte politiske drap, også på på amerikansk politi. Det kan være verdt å minne om at mens vi i Norge lar kriminelle som har drept politimenn få lov til å snakke så godt som uten kritiske spørsmål fra journalister på lisensbetalte TV-kanaler, så synes amerikanere å ha et mindre aksepterende syn på kriminelle som dreper politi, cop-killers.

Et medlem av The Black Panters drepte på 70-tallet en politimann,
og flyktet etterpå til Cuba, der hun søkte og fikk asyl.  

(Kriminelle som har sonet sin straff skal selvfølgelig bli inkludert i samfunnet etterpå. Men viser norske journalisters ukritiske holdning til å la kriminelle som har drept politimenn få utfolde seg påTV, at norske journalister i liten grad har politimenn i omgangskretsen? Er det norske samfunnet mer av et lagdelt klassesamfunn enn vi liker til vanlig å tenke?)

Martine-saken der en far på det vi nordmenn synes er heroisk vis, ikke aksepterer at hans datters drapsmann skal slippe å måtte stå strafferettslig til ansvar, kan man også ha i tankene når man vurderer Obamas imøtekommende holdning overfor regimet som har latt amerikanske drapsmenn få asyl på Cuba fra straffeforfølgelse i USA. De drepte amerikanerne har også familie.

Til tross for slike innvendinger, fremstår like fullt det å ha skulle fortsette å ha Cuba på listen over land som støtter terrorisme, som en urimelig etterlevning fra kalde krigen. Castro-regimet fortjener å slippe å få terrorist-stemplet brukt mot seg, etter de endringer regimet har gjort overfor ETA og Farc.

Hva har Cuba gitt tilbake ved forhandlingsbordet med USA? Ikke lyktes Obama med å bestemme hvilke 53 politiske fanger som ble frigitt i januar, regimet har fremdeles politiske fanger, de bryter menneskerettighetene, de får opprettet diplomatiske forbindelser, Cuba blir fjernet fra listen over stater som støtter terrorister og Obama har lettet på flere av de sanksjonene han har mulighet til å fjerne uten kongressens godkjennelse. Castro-dynastiet har erklært seg villig til å diskutere demokrati og menneskerettigheter, men presisert at det skal skje med respekt for Cubas og USA ulike politiske systemer og ulike forståelser av hva demokrati og menneskerettigheter innebærer. Obama har gitt mye, og fått så godt som ingenting tilbake.


Raul Castro uttrykker glede i Panama.

Dersom USAs regjering virkelig ønsket at demokratiske endringer skulle skje på Cuba, hadde ikke da USAs regjering en fordelaktig posisjon i tiden før Obama 17. desember annonserte forhandlinger om normalisering av forbindelser mellom USA og Cuba?

Cuba er i en økonomisk krise som vil tilta i styrke i takt med Venezuelas tilsynelatende uunngåelige eskalerende økonomiske krise. Castro-dynastiet trenger tid til å omstille seg fra avhengigheten fra den billige oljen fra Venezuela. Næringsinteresser fra USA, Europa, Japan, Tyrkia, Algerie og Latin-Amerika presser på for å få tilgang til Cubas vanskjøttete økonomi med et visst potensial.

Den uavhengige journalisten Ivan Carrillo påpeker at Kina har vært sterkt inne på Cuba, men har de siste årene vendt sin oppmerksomhet mot andre land i Karibien. Carrillo mener Cuba er så korrupt og ineffektivt at de ikke klarer å levere ønskete resultater til resultatorienterte kinesere. Kineserne har vendt seg til Jamaica for å finansiere en stor kommersiell havn for å ivareta kinesiske interesser. Båthavnen Brazil har vært med å finansiere i Mariel hevder kritiske røster som har observert prosjektet, som har holdt på lenge, at er kommet svært kort.

Bortsett fra oljeressurser på dypt hav, som foreløpig ikke er blitt utvunnet, er Cuba hovedsakelig interessante for investeringer i turistindustri og kanskje også landbruk med tilgang til markeder på østkysten av USA. Næringslivsaktører fra mange land ønsker å være posisjonert for å kunne delta i kampen om de gode investeringene på Cuba, men vil de vente med de reelle investeringene til Cuba fremstår som et land med politisk stabilitet? Dersom Cuba fremstår som et land der endringer i det politiske systemet i retning av mer demokrati er nært forestående, vil da næringslivsaktørene være mer avventende i å investere? Så for å få næringslivsaktører til å gjøre mer enn å uttrykke ønske om å investere i fremtiden, og faktisk investere, trenger Castro-dynastiet å fremstå som sterke og de trenger å få opposisjonen til å fremstå som maktesløs og impotent.  

Castro-dynastiets desperate behov for økonomisk redning fra utenlandske økonomiske velgjørere villig til å investere, har gitt det som burde være en gunstig forhandlingsposisjon for Obama. De to revolusjonære regimene på Cuba og i Venezuela var på vei mot en undergang Obama kunne ha bidratt til ved å la være å endre USAs politikk. Det er rimelig å hevde at USAs Cuba-politikk ikke har virket før. Likevel, var ikke politikken Obama endret sammen med Venezuelas overfor Cuba smittende økonomiske krise i ferd med tvinge frem enten undergang eller nødvendige endringer på Cuba, selv med politikken Obama forlot? Skal man argumentere til forsvar for Obamas endring av politikken overfor Cuba må man vurdere hva Obama har gjort i tillegg til å ta initiativ til å normalisere forbindelser.

Raul Castro uttalte i Panama at Obama var «ærlig» og at Raul opplevde at han kunne stole på Obama. Obama foretok noen overfor internasjonal presse diskrete markeringer av støttet til opposisjonelle, som kanskje regimet opplevde som demonstrative? Var Raul letter over at Obama syntes å akseptere kravet om å respektere regimets krav om at Cuba skal beholde intakt det politiske systemet som har forsvart sosiale, politiske og økonomiske privilegier for eliten rundt Castro-dynastiet i 56 år. Obama traff to opposisjonelle cubanere i Panama. Vil amerikanske styresmakter planlegge å ha jevnlige møter med opposisjonelle når amerikansk ambassade på Cuba er etablert?

Vil Obama bli stående i historiebøkene som en Jimmy Carter? Obama er lynende intelligent, en stor taler, står for de rette verdiene, men vet ikke helt hva han vil. Han fikk USA ut av finanskrise og han fikk til Obamacare. Men utover dette har ikke Obama fått til så mye som politiker, og i utenrikspolitikken har han fått til svært lite. Mangler Obama interesse, ambisjoner og engasjement for utenrikspolitikk? Setter Obama sine flinkeste folk til å arbeide med andre politiske saksfelt enn utenrikspolitikk, og er i tillegg kanskje også Iran, Cuba og Latin-Amerika mindre viktig enn Kina? Blir Obama utmanøvrert av regimer som setter sine beste folk til å arbeide med spørsmål som har med USA å gjøre, fordi det å ikke tape politiske dragkamper med USA er eksistensielt viktig for Iran, Cuba og Venezuela?

Obamas strategi overfor Cuba synes å være at økt handel mellom USA og Cuba og økt kontakt mellom mennesker vil gjøre det vanskeligere for regimet å beholde totalitær kontroll over befolkningen. Flere eksilcubanere i USA vil investere i privat næringsvirksomhet på Cuba, flere amerikanske turister vil interagere, forsterke bånd, utveksle ideer og tanker. Økt samkvem mellom USA og Cuba vil bringe med seg ny teknologi og økt internettbruk vil kunne gjøre det vanskeligere for cubanske myndigheter å kontrollere befolkningen. Økt tilvekst i en middelklasse av entreprenører som på sikt ikke vil være avhengig av den cubanske staten for å lykkes, kan undergrave regimet på sikt.

Men har økt handel med Kina og Vietnam ført til mer demokrati i de to landene? Hva gjør Obama i tillegg til å åpne for mer handel og mer samkvem? Kunne Obama aktivt ha fridd til cubanernes hjerter, utøvd «soft power»? Vil Obama invitere mange cubanske studenter til å studere i USA og gi de rikelig med stipendier, eller på andre måter undergrave diktaturet med fredelige midler?

De fastfrosne relasjonene mellom USA og Cuba ble nok løst opp på statsledernivå. Forholdet mellom styresmakter og befolkning har ikke opplevd noen opptining. Regimet behandlet i forkant av møtet i Panama opposisjonen forsiktig for å unngå negativ presse. I etterkant av Det Pan-Amerikanske Forbunds møte har opposisjonelle organisasjoner, blant dem Kvinner i Hvitt, opplevd flere vilkårlige arrestasjoner, mer brutalitet og mer vold fra cubanske styresmakter. En meningsmåling foretatt i hemmelighet på Cuba viste at 3 av 4 cubanere er redde for å si offentlig hva de mener.



Kvinner i Hvitt.

Trenger Obama noen som kan være «bad cop» og utfylle hans rolle som «good cop», for å oppnå resultater i forhandlingene med Castro-dynastiet. Kan republikanerne spille den nødvendige rollen som «bad cop» i forhandlingene om normalisering, og slik forårsake at Obama kanskje kan lykkes i å tvinge frem demokratiske endringer og respekt for menneskerettigheter på Cuba?