Norsk fagbevegelses engasjement for Cuba – del tre.

LOs samarbeid med det totalitære diktaturets fagbevegelse er i strid med LOs egne målsetninger om å skape rettferdige og demokratiske samfunn. LO bør kjenne til forsøkene på å danne uavhengige fagorganisasjoner og vite hvordan disse forsøkene er blitt behandlet av diktaturet.

Gerd Liv Valla

Forsøk på å skape uavhengige fagbevegelser på Cuba har vært forsøkt. I 2001 ble CONIC, Confederacion Obrera Nacional Independiente, dannet. Organisasjonen ble stiftet av tidligere tillitsvalgte i CTC, som hadde meldt seg ut i protest fordi de stilte seg kritiske til CTCs evne til å ivareta cubanske arbeideres interesser.

Castro-dynastiet kvalte tilveksten av frie fagorganisasjoner i 2003. Under det som blir kalt den «svarte våren», arresterte daværende leder, Fidel Castro 75 opposisjonelle for uønsket politisk virksomhet, deriblant 7 som hadde forsøkt å starte uavhengige fagorganisasjoner. De andre som ble arrestert hadde drevet uavhengige aviser, rapportert om brudd på menneskerettigheter, deltatt i underskriftsaksjoner med krav om politiske reformer, deltatt i ikke-voldelige demonstrasjoner, drevet uavhengige biblioteker eller på andre måter ytret seg på måter regimet anså truet Cubas selvstendighet og økonomi. Gjennomsnittsstraff var rundt 20 år for å utøve det vi i Norge ville sett på som selvfølgelige politiske rettigheter. I 2004 ble 18 av de 75 politiske fangene løslatt. De siste av de 75 politiske fangene fra den «svarte våren» ble etter press fra paven og EU og trusler om økonomiske sanksjoner, satt fri i løpet av 2010 og 2011.

Har cubansk fagbevegelses påståtte interesse for norsk arbeidsmiljølov bidratt til å forbedre arbeidsforhold for cubanske arbeidere? Har de millionene LO har brukt på samarbeidet med CTC satt spor utover vennskap og andre relasjoner, som er skapt mellom cubanere og nordmenn i kjølvannet av de mange reisene ansatte i LO har foretatt til Cuba og cubanske tillitsvalgte har foretatt til Norge? Har samarbeidet om desentralisert bedriftsutvikling, arbeidsmiljø, likestilling og kollektive forhandlinger satt spor på Cuba?

Norsk fagbevegelse på besøk hos CTC
på Cuba, Sancti Espiritus

Redaktøren av den uavhengige avisen «den frie cubaner» på Cuba, Ivan Carrillo hevder Raul Castros økonomiske reformer har ført til at mange tusen offentlig ansatte er blitt sagt opp. Få av disse får nye jobber, og de ender opp som arbeidsledige. De offentlig ansatte som fremdeles har arbeid må finne seg i en forverring av arbeidsforholdene.

Av mangel på et illustrerende eksempel på hva det innebærer for cubansk arbeidsliv å ikke ha uavhengige arbeidstakerorganisasjoner, må jeg gjøre bruk av det eneste eksemplet Carrillo nevnte om arbeidsliv på Cuba. (Mine intervjuer med Carrillo, som skjedde i skjul for det hemmelige politiet, handlet om andre politiske forhold enn arbeidsliv.) I det cubanske arbeidslivet er det nå slik at staten ikke har råd til å ha air condition – anlegg på mange offentlige arbeidsplasser med mindre arbeidsplassen helt mangler vinduer der det kan luftes. Siden Cuba er et tropisk land med tropisk hete, hevder Carillo det blir rapportert til ham om mange steder der arbeidstagerne besvimer på arbeid. Det finnes ikke frie fagorganisasjoner på Cuba, alle er de kontrollert av regimet. Arbeidstagere på Cuba har således ingen steder å henvende seg for å klage på arbeidsforhold.

Norsk fagbevegelse er splittet i sitt syn på Cuba. Sommeren 2003, noen måneder etter den «svarte våren», skrev lederen av LO, Gerd Liv Valla, et offentliggjort brev til CTC, den cubanske fagbevegelsen. Hun oppfordret CTC om å påvirke det cubanske regimet til å innføre demokratiske reformer og å etterkomme Amnesty Internationals krav til Cuba angående politiske fanger. Et motsatt signal ga leder av LO i Oslo, Kleiv Fiskvik da han inviterte nestlederen for CTC til å være en av hovedtalerne på Youngstorget 1. mai i 2005. Invitasjonen vekket strid i Oslo Arbeiderparti og forårsaket en kritisk radioreportasje i NRK.

Gerd Liv Valla på besøk hos norsk ambassadør på Cuba.

Kan LO fortsette å bidra til å styrke en fagbevegelse som er en del av et totalitært statsapparat? Gerd Kristiansen bør klargjøre hva som skal være den norske fagbevegelsens rolle på et Cuba der politiske forhold kan synes å stå foran nærstående endringer. Bør LO fortsette sitt samarbeid med CTC eller bør LO heller se i retning av de uavhengige fagbevegelsene som er i ferd med å gjøre seg gjeldende på Cuba? På Cuba foregår økonomiske endringer, som gjør at den cubanske befolkningen trenger sterke og uavhengige fagorganisasjoner. Dersom LO-lederen likevel mener det er gode grunner til at LO skal fortsette samarbeidet med CTC, bør Kristiansen følge i Gerd Liv Vallas fotspor og kreve demokratiske reformer av regimet og frigivelse av alle politiske fanger på Cuba.

 

De to neste innleggene på bloggen vil også handle om fagbevegelse på Cuba. Neste innlegg vil handle om en delegasjon fra CTC som besøkte Norge i mai 2015.