fredag 23. desember 2016

Dobbel-tenkning blant latin-amerikanere om Cuba.

Hva mener egentlige latin-amerikanere flest om Fidel Castro, den cubanske revolusjon, og det cubanske samfunnet? I Norge påstår mange Castro-apologeter at Fidel og den cubanske revolusjon fortsatt er et levende ideal for latin-amerikanere flest. Latin-amerikanere flest ser det cubanske samfunnet som langt fra noe ideal verdt å etterstrebe.

Fidel Castro er død. Hvor representative er egentlig de venstreradikale lederne i Latin-Amerika, som hyllet Fidel Castro under hans begraving, for latin-amerikaneres holdning til revolusjonslederen Fidel Castro? I Norge har debatten gått om han var en frigjører eller en autoritær diktator, helt eller tyrann. En fulldekkende oversikt over hva cubanere mener om Fidel vil vi først kunne få når Cuba slutter å være et totalitært diktatur.

Har Latin-Amerika-forsker Leiv Marsteintredet rett når han hevder mange Latin-Amerika-kjennere har en tendens til å prøve å overbevise den norske offentligheten om at akkurat den politiske lederen de er opptatt av, er svært populær i Latin-Amerika? Det anerkjente meningsmålingsinstituttet Latino-barometro har foretatt en meningsundersøkelse blant latin-amerikanere i alle land der slike meningsmålinger lar seg gjennomføre på en meningsfull måte, om å vurdere ulike politiske ledere på det amerikansk kontinent. Diktaturet på Cuba var unntatt, forståelig nok. Slik Leiv Marsteintredet påpeker om Latin-barometros undersøkelse, så blir Fidel vurdert som lite populær sammenlignet med Lula, George Bush, Obama, Chavez og de fleste andre politiske ledere på det amerikanske kontinent. Det er myter at Fidel Castro skulle være så beundret og at det cubanske samfunnet skulle fremstå som et ideal blant latin-amerikanere flest. Selv blant latin-amerikanere med tilhørighet på venstresiden er oppfatningen av det cubanske samfunnet svært annerledes enn norske Castro-apologeter liker å fremstille det.

Bilderesultat for leiv marsteintredet
Leiv Marsteintredet - dyktig og
kunnskapsrik Latin-Amerika-forsker

Nicaraguanske akademikere med sosialistiske sympatier forholder seg i spørsmål om Cuba til to virkeligheter. De forholder seg til èn virkelighet som eksisterer i ideenes verden, som teoretisk, abstrahert, idealisert virkelighet og en annen virkelighet som eksisterer i en konkret, sansbar, erfarings-basert virkelighet. Når de snakker om Cuba er det mange akademikere med sosialistiske sympatier i Nicaragua, som veksler mellom å forholde seg til den abstraherte, idealiserte virkeligheten og den «virkelige» virkeligheten i samtaler om politikk, avhengig av samtalens tema og egne oppfatninger av egne interesser.

Spørsmålet er om skyggesidene ved det cubanske kommunistiske samfunnet, slik samfunnet faktisk er i virkeligheten, bare hører hjemme i den diskursen som handler om den «virkelige» virkeligheten, eller om også forekomsten av skyggesidene hører hjemme i den diskursen som handler om den teoretiske, abstraherte virkeligheten. Har uhellsvangre omstendigheter, i hovedsak forårsaket av USA, hele ansvaret for det sosialistiske samfunnets skyggesider, sammen med «menneskelig svikt» blant den kommunistiske eliten, eller er det også ideene det er noe galt med?

Under en taxi-tur i Nicaragua i juli 2016 spurte jeg taxi-sjåføren om hva han mente om Cuba. Taxi-sjåføren hadde sterke sandinist-sympatier og forklarte meg med stor overbevisning hvorfor han ville stemme på Daniel Ortega ved valget i november. For noen år siden hadde han oppholdt seg 6 måneder på Cuba. Han hadde vært del av en delegasjon som skulle formidle kunnskap om hvordan man drev bensinstasjoner i Nicaragua til cubanere, som skulle lære å drive bensinstasjoner på Cuba. Han ristet oppgitt på hodet. «Det cubanske systemet fungerer ikke. Det finnes to realiteter på Cuba, partiets realitet og virkeligheten slik den virkelig er.»

Jeg spurte mine to universitetsutdannete jevnaldrende, nicaraguanske venner med sterke sandinist-sympatier om hva de mente om den cubanske revolusjonen. De mente at snart 60 år, to generasjoner, ikke var nok til å endre et samfunn, til å skape «det nye sosialistiske mennesket». USA hadde mye av skylden for at det cubanske sosialistiske eksperimentet foreløpig ikke hadde lyktes med å skape et fungerende, sosialistisk samfunn, mente de to akademikerne.

I Nicaragua fortalte jeg mine sandinist-sympatiserende venner om den utbredte barneprostitusjonen, den enda mer utbredte sexturismen, og det manglende nasjonale lovverket mot barneprostitusjon. Jo da, om de ikke kjente til alle detaljene om FN-konvensjoner og nasjonalt lovverk, så kjente de i hovedsak til Cubas sex-industri og forekomsten av barneprostitusjon. Den ene av de to prøvde famlende å si at dette handlet om fattigdom, som nødvendiggjorde umoralske handlinger for å overleve. Da svarte jeg at dersom fattigdom var en av årsakene til barneprostitusjonen, så måtte Castro-regimet ta sitt ansvar for i snart 60 år å ha drept alt som heter innsatsvilje og foretaksomhet i den cubanske befolkningen.

Bilderesultat for cuba jineteras photos
Jineterismo på Cuba.

Min Nicaraguanske venn ble taus. Den andre sandinist-sympatisøren forklarte at det jeg fortalte om, det kjente han til. Han hadde nok lyst til å besøke Cuba, men det jeg her nevnte var for ham en av flere grunner til at det for hans del ikke hastet, og at det ikke ville være så veldig trist om det skulle falle seg slik, at han aldri fikk besøkt et Cuba han i utgangspunktet altså anså som et ideal.

De samme to sandinist-sympatisørende akademikerne hadde altså dagen før hevdet at de mente den cubanske revolusjon trengte to generasjoner til, altså 60 år til, for virkelig å lykkes med å skape det nye sosialistiske mennesket. Dagen etter avslører de så at de kjenner til skyggesidene ved det kommunistiske samfunnet på Cuba, deriblant den utbredte barneprostitusjonen. De to hyggelige, intelligente nicaraguanske vennene mine kan i samtaler om det revolusjonære Cuba bevege seg fra den ene dagen å vektlegge en diskurs der et idealisert, abstrahert Cuba er dominerende, mens de dagen etter i samtaler om Cuba, kan vise at de kjenner godt til alt som tilhører diskursen om det andre, erfaringsbaserte, «virkelige» Cuba med alle dets skyggesider. Lik den tidligere nevnte nicaraguanske taxi-sjåføren som hadde vært på Cuba, så er de seg bevisste to forskjellige realiteter forbundet med det revolusjonære Cuba, den virkeligheten partiet forfekter og den «virkelige» virkeligheten.

Utvikler enkelte akademikere i Latin-Amerika med sosialist-sympatier en form for «dobbel-tenkning» i forhold til Cuba, for å kunne bevare håpet om bedre, mer rettferdige, sosialistiske samfunn i Latin-Amerika til tross for all kunnskapen om det store spriket mellom ideal og virkelighet i det kommunistiske samfunnet på Cuba?

Latin-amerikanere føler kanskje at de ikke har så mye å være stolte av? Latin-Amerika er riktignok kjente for tango, salsa og annen dans, revolusjonær visesang, magisk realisme og annen flott litteratur. Latin-amerikanere er likevel ofte skurker eller gjengkriminelle i filmer og Tv-serier. Blir latin-amerikanere alt for ofte assosiert med kokainhandel, lavt utdannet arbeidskraft og dysfunksjonelle samfunn med mye kriminalitet og store sosiale forskjeller?

Er den cubanske revolusjonen for mange latin-amerikanere å anse som en nær slektning mange en gang hadde stor tiltro til, men som de alle vet endte opp som en mislykket taper? Misliker de at ikke-latinere kritiserer en cubansk revolusjon, som en gang for lenge siden ga mange latin-amerikanere stolthet? Er det derfor en del latin-amerikanere forsvarer Cuba mot bedre vitende?
Latin-amerikanere kjenner godt til spriket mellom de to virkelighetene. En bekjent fortalte om en chilener som hadde løyet til kona om hvor han hadde dratt på guttetur med kompisene en uke. Da hun fant ut at gutteturen hadde gått til Cuba, (og kanskje det at han ikke ville at hun skulle vite at turen hadde gått til Cuba,) så skilte hun seg fra ham. Det blir ofte i norsk debatt fremhevet hvor omfattende prostitusjonen var under Batista. Men hva om Castro-dynastiets styre til tross for all den postulerte humanismen og erklærte idealismen, egentlig har gjort prostitusjonen mer omfattende på Cuba enn den var under Batista?

Latin-amerikanere flest tror kanskje egentlig ikke på at USAs imperialistiske politikk, som ikke skulle ha endret seg vesentlig etter den kalde krigen, og menneskelige svakheter som revolusjonen altså skulle kunne ha endret på om de fikk holde seg ved makten i to generasjoner til, skulle være årsakene til det store spriket mellom de to virkelighetene? Oppegående latin-amerikanere vet utmerket godt at det ikke er USAs innflytelse som skulle være hovedårsaken til alle det cubanske, sosialistiske samfunnets skyggesider i den «virkelige» verden.


Les Leiv Marsteintredets gode nekrolog om Fidel Castro:
http://www.vg.no/nyheter/meninger/cuba/fidel-castro-en-leder-stoerre-enn-seg-selv/a/23857302/



søndag 20. november 2016

Tre sosiale praksiser illustrerer den menneskefiendtlige kjernen i Castro-dynastiets totalitære diktatur.

Castro-dynastiet har i 57 år definert revolusjonens interesser og det moralsk riktige, alltid å være ensbetydende med det som til enhver tid er i Castro-dynastiets økonomiske og politiske interesser. Menneskesynet som kommer til uttrykk når regimet omtaler meningsmotstandere som mark, gusanos, mercenarios, leiesoldater og forrædere, rettferdiggjør overgrep mot meningsmotstandere regimet har dehumanisert ved dehumaniserende språkbruk, retorikk og propaganda.


Antonio Rodiles
Antonio Rodiles etter å ha blitt banket opp at det politiske politiet på Cuba.


Tre sosiale praksiser i det cubanske samfunnet, illustrerer den menneskefiendtlige kjernen i Castro-dynastiets totalitære diktatur. Den utbredte og av myndighetene stilltiende aksepterte barneprostitusjonen viser det hule og innholdsløse i Castro-dynastiets offisielle retorikk om at «alle er like», og at revolusjonen handler om frihet og selvstendighet for de fattige på Cuba. På Cuba er noen likere enn andre, og noen er Castro-regimet villige til å ofre for det Castro-dynastiet definerer som den gode saks tjeneste, for revolusjonen.

Den andre sosiale praksisen som illustrerer den menneskefiendtlige kjernen, er Castro-regimets metode for å lære barn fra de er små, at staten kan utsette dem for vilkårlige represalier. Fraværet av en rettsstat gjør at vanlige innbyggere på Cuba må kunne forvente maktovergrep fra en totalitær statsmakt. Cubanere lærer fra de er barn at den totalitære statsmakten, revolusjonen, ikke respekterer noen form for individuelle rettigheter eller menneskerettigheter. Innlegget på denne bloggen i august om utestengelsen av ingeniør-studentene ved universitet i Santa Clara, viser hvordan Castro-regimet etablerer frykt for den vilkårlige statsmakten blant cubansk ungdom.
http://immunidad.blogspot.no/2016/08/hvordan-skape-frykt-i-en-befolkning.html


Den tredje sosiale praksisen er kommunistpartiets organisering av «repudios». «Repudios» blir av regimet fremstilt som «spontane», «folkelige aksjoner» mot mennesker som kjemper for demokrati, presse- og ytringsfrihet, organisasjonsfrihet, rettssikkerhet og respekt for menneskerettigheter. Mennesker som praktiserer det vi i Norge ville anse som selvfølgelige demokratiske og sivile rettigheter, blir av cubanske myndigheter definert og omtalt som «mark», «gusanos», og «mercenarios», «leiesoldater for USAs imperialisme».

Det politiske politiet organiserer sammen med nabolagskomiteene med jevne mellomrom «repudios» mot det regimet definerer som «fiender av regimet». Det politiske politiet har et nett av informanter, og i samarbeid med nabolagskomiteene, CDR’ene, samler de informasjon om alle mennesker på Cuba. Overvåkingspolitiet har sensitive opplysninger om alle, om deres familiemedlemmer og arbeidskollegaer.

«Repudios» er aksjoner der en mobb samler seg rundt et hus der det bor mennesker som regimet oppfatter at utfordrer regimets totalitære makt. Den av regimet organiserte mobben roper slagord og fornærmelser, noen ganger utfører de hærverk, kaster maling og maler revolusjonære slagord på vegger, gulv og inngangspartier til bostedene der de såkalte «markene» og «landssvikerne» bor. Ofte utøver de vold, de banker opp menneskene regimet markerer at ikke har krav på menneskelig behandling, som de «insektene» og «imperialistiske leiesoldatene» regimet med all deres ensrettete propaganda, hevder de er.

De organiserte mobbene, «repudioene» rammer ikke bare opposisjonelle. Av og til kan mennesker det er kjent at planlegger å emigrere fra Cuba, også bli utsatt for «repudios» organisert av nabolagskomiteene og det politiske politiet. For de som ser sine naboer forlate Cuba, for det emigrantene tror vil være et bedre liv, må regimet skape en oppfatning av at de som emigrer «svikter revolusjonen».

Alle som forsøker å utøve forsamlingsfrihet, ved å demonstrere, blir også utsatt for organiserte mobber. Fredelige marsjer og andre demonstrasjoner ledet av Kvinner i Hvitt eller andre pasifistiske, demokratiske organisasjoner blir dels utsatt for «repudios», dels trakassert og utsatt for brutal vold fra det politiske politiet. Etter at både USA og de fleste landene i EU har normalisert forbindelsene med Cuba, og fjernet alle krav til regimet om demokrati og menneskerettigheter, har undertrykkelsen og brutaliteten fra regimet økt mot det regimet burde ha akseptert som representanter for et reelt sivilt samfunn.


Bilderesultat for repudios cuba
Det politiske politiet på Cuba går til aksjon mot en uønsket demonstrasjon.

Den pasifistiske politiske organisasjonen SATS, ledet av Antonio Rodiles, har på Youtube lagt ut et opptak av en «repudio» mot SATS 11.desember 2013. Lærere hadde tatt med seg hele skoleklasser, som vekslet mellom å rope revolusjonære slagord, fornærmelser mot «fiender av revolusjonen», og vanlige organiserte og frie leker og aktiviteter for å få tiden til å gå utenfor bostedet til Rodiles og kona Ailer Gonzalez. Etter en stund gikk ekteparet ut og forsøkte å samtale med den mobiliserte menneskemassen. Rodiles ble da utsatt for vold og arrestert av politisk politi, samtidig som han altså var omgitt av en atmosfære av lekende barn.

De tre heslige sosiale praksisene illustrerer kjernen i Castro-dynastiets menneskefiendtlige diktatur. Det totalitære diktaturet hjernevasker barn fra de er små til å hate mennesker som praktiserer det vi ville anse som selvfølgelige politiske og sivile rettigheter. Fraværet av en rettstat lærer barn og ungdom på Cuba tidlig å frykte en vilkårlig statsmakt, som ikke respekterer individuelle rettigheter eller menneskerettigheter. Barneprostitusjon blir av regimet stilltiende akseptert av økonomiske årsaker. Ikke bare er «noen likere enn andre», noen mennesker er regimet villige til å ofre i den «gode saks tjeneste».

Bør Norge fortsette å støtte økonomisk kommunistene som vil reformere kommunismen, og som Castro-dynastiet aksepterer som en passe kritisk og passe servil opposisjon, miljøet rundt Cuba Posible? Eller bør Norge støtte uavhengige journalister og de som kjemper for demokratiske rettigheter, rettssikkerhet og menneskerettigheter på Cuba, men som Castro-dynastiet mener er en demokratisk motmakt regimet ikke har behov for?

Link til video om "repudios" mot "gusanos". (Fra 27 minutter kan du se hva som skjer i repudio mot SATS og ekteparet Rodiles/Gonzalez 11. desember 2013.)
http://www.martinoticias.com/a/cuba-gusano-documental-amedrentar-actos-repudio-opositores-/31561.html

onsdag 26. oktober 2016

Sammenhengen mellom regimets menneskesyn og regimets stilltiende aksept for barneprostitusjon.


FNs ansvarlige for barns rettigheter og sosiale kår på Cuba, UNICEFs representant, Jose Juan Ortiz, uttaler at når han besøker andre fattige land i verden, så får han lysst til å gråte, men når han besøker Cuba får han lysst til å danse og synge av glede. Cuba er et totalitært diktatur. Kan man stole på at representanten fra FN også oppsøker steder, institusjoner og barn, som ikke regimet ønsker at representanten fra FN skal oppsøke og snakke med?

Cuba blir av mennesker med sympatier på radikal venstreside, men ikke bare dem, fremhevet som et land der helsevesen og utdanningsvesenet er tilgjengelig for alle, og hevdes å holde generelt en høy standard. Gitt Cubas generelle fattigdom synes det imponerende at Cuba, i følge FNs statistikker, synes å vise at Cuba skulle være et foregangsland innen helse og utdanning. På denne bloggen har jeg tidligere intervjuet de opposisjonelle Pedro Moran og Raul Risco om helsevesenet på Cuba. De hevder i likhet med andre opposisjonelle at helsevesenet regimet viser frem for utlendinger er forbeholdt eliten og utlendinger som kan betale for seg. http://immunidad.blogspot.no/2015/02/en-opposisjonell-om-helsevesenet-pa-cuba.html


Bilderesultat for jose juan ortiz Unicef
Unicefs representant på Cuba,
Jose Juan Ortiz



Fødselsleger som har emigrert fra Cuba hevder Cuba jukser med statistikk. Flere emigrerte leger hevder bl.a. Cuba opprettholder en kunstig lav statistikk for spedbarnsdødelighet ved kreativ bruk av kategorien aborter. Cuba er et diktatur, som ikke tillater presse- og ytringsfrihet, fri forskning, verken fra uavhengige internasjonale forskere, internasjonale journalister eller fra cubanere. Normando Gonzalez Hernandez var en av flere uavhengige journalister som i 2003, under den «svarte våren» ble dømt til 20 år, og mange andre uavhengige journalister ble dømt til et tosifret antall år i fengsel for å ha skrevet i uavhengige aviser om korrupsjon, vanstyre og mangler ved det cubanske helsevesenet.




Nettverket av uavhengige aviser på Cuba, ICLEP, det cubanske instituttet for presse- og ytringsfrihet, har de siste årene skrevet artikler om nettopp korrupsjon, vanstyre og mangler ved det cubanske helsevesenet. Siden Obamas besøk på Cuba har det politiske politiet på Cubas forfølgelse og brutale trakassering av uavhengige journalister ved de uavhengige lokalavisene, økt i omfang og i brutalitet. De siste ukene har uavhengige journalister i ICLEP-nettverket i Havanna, Pinar del Rio, Santiago de Cuba, Matanzas, Mayabeque, Sancti Spiritu, Camagüay og Artemisa blitt banket opp, arrestert flere ganger for kortvarige tidsrom. PC’er, printere, minnepinner og annet produksjonsutstyr de uavhengige lokalavisene trenger, har det politiske politiet stjålet fra de uavhengige journalistene. Ingen fra det internasjonale samfunnet har vist interesse eller solidaritet med ICLEPs uavhengige journalister.

Er statistikken som viser at cubanske barn har det mye bedre enn fattige barn i andre fattige land, like lite til å stole på som statistikken som det totalitære diktaturet leverer til FN, som grunnlag for FNs statistikker for helse på Cuba? En FN-representant som påstår at han vil danse og synge Castro-regimets pris for regimets innsats for barna på Cuba, viser kanskje at han i alt for stor grad, lar Castro-regimet få bestemme hva han skal se og hva han ikke skal få se av virkeligheten på Cuba? Statistikk om helse og utdanning på Cuba, burde bli utsatt for den samme kritiske undersøkelser som fri forskning, presse- og ytringsfrihet, uavhengige journalister, garanterer for i andre land, som nettopp ikke har diktatoriske regimer ved makten.

Castro-dynastiet har i realiteten aldri skapt en bærekraftig økonomi eller foretatt strukturelle grep i økonomi og politikk, som på lang sikt kunne finansiere den helse- og utdanningspolitikken regimet har markedsført seg selv med internasjonalt. Cuba fikk under den kalde krigen sin av regimet i realiteten ikke bærekraftige økonomi, subsidiert av Sovjet. Etter Sovjets sammenbrudd på 1990-tallet, gikk Cubas ikke-bærekraftige, og av inkompetanse skakk-kjørte økonomi inn i en krisetid, «spesial-perioden». Fra 1999 var det Venezuela, som med billig olje subsidierte Cubas vanstyrte økonomi, og holdt Castro-dynastiet ved makten. De siste årene har så Venezuelas økonomiske krise tvunget Venezuela til å innstille sin rause subsidiering av Castro-regimet. På Cuba snakker nå regimet om en ny «spesial-periode light».

Bilderesultat for jose juan ortiz Unicef
Unicefs representant på Cuba, Jose Juan Ortiz,
sammen med leder for Cubas nasjonalballett, Alicia Alonso.


Kan det være at det er idealene, ideene forbundet ved den cubanske kommunismen det er noe galt med? Har kritikerne av det kommunistiske diktaturet rett når de hevder at «kommunisme ikke fungerer»? Lenins teori om sosialistisk moral var som nevnt i forrige innlegg på bloggen, «Moralsk er det som tjener revolusjonen». Det som er moralsk riktig, er det som fremmer revolusjonen på best måte. Lenins tøyelige moralbegrep har hjulpet Castro-dynastiet til ved hjelp av overvåking, undertrykkelse og korrupsjon å definere revolusjonens interesser å være ensbetydende med å være hva som tjener den styrende elitens interesser.

Castro-regimets menneskesyn, slik det kommer til uttrykk når representanter omtaler meningsmotstandere, påpeker noe grunnleggende galt med idealene, ideene regimet forfekter. Regimet omtaler meningsmotstandere som mark, gusanos, mercenarios, leiesoldater og forrædere, og rettferdiggjør slik overgrep mot meningsmotstandere regimet har dehumanisert ved dehumaniserende språkbruk, retorikk og propaganda. Nazistene i Tyskland omtalte jødene som skadedyr og insekter. Regimet i Rwanda som legitimerte folkemord omtalte folkegrupper som «kakerlakker» og skadedyr. Stalins Sovjet omtalte meningsmotstandere som dyr, som ikke fortjente menneskelig behandling. Selv om Castro-dynastiets undertrykkelse ikke kan sammenlignes i omfang og brutalitet med nazistenes redselsregime, Stalins Sovjet og Rwandas folkemord, så er det likheter i hvordan regimet omtaler meningsmotstandere, og slik legitimerer umenneskelig behandling av meningsmotstandere.

Nepotisme, inkompetanse, korrupsjon og vanstyre har ført til stagnasjon og fattigdom på Cuba. Fattigdom, stagnasjon og sosial apati har så ført til utbredte skyggesider i det cubanske samfunnet som regimet ser gjennom fingrene med, deriblant barneprostitusjon. Leder så Lenins tøyelige sosialistiske moralbegrep og regimets demonisering av politiske motstandere, til også å akseptere at «noen er likere enn andre», og at noen grupper av individer og enkeltindivider er regimet villige til å ofre for at revolusjonen skal overleve og eliten rundt Castro-dynastiet skal kunne få beholde makten? De barneprostituerte på Cuba er kanskje ikke «så like» som de «mer like» blant eliten, som får beholde makten ved revolusjonens overlevelse?
Noen linker til hva ulike internasjonale aviser har skrevet om barneprostitusjon på Cuba. Mange av disse linkene er resultatet av et tilfeldig søk, og således med unntak av den førte linken, ikke linker jeg har sjekket grundig. Andre som ønsker å skrive om tabuet, barneprostitusjon på Cuba, kan starte sin undersøkelse med å se på disse linkene.


https://www.thestar.com/news/investigations/childsextourism.html


http://www.huffingtonpost.com/salim-lamrani/cuba-the-united-states-an_b_5604799.html


http://gvnet.com/childprostitution/Cuba.htm


http://www.miamiherald.com/latest-news/article1948284.html


https://www.youtube.com/watch?v=QTNPXG56puw&app=desktop


https://www.youtube.com/watch?v=JO7d-YIe0DE

søndag 25. september 2016

"Cuba er et paradis for pedofile!"


Bilderesultat for jineterismo en cuba
Jineterismo på Cuba

Den utbredte barneprostitusjonen på Cuba er en skyggeside ved det cubanske samfunnet, få ønsker å snakke om. Under mitt besøk på Cuba i juli hadde jeg en samtale med advokaten og menneskerettighetsforkjemperen Laritza Diversent  om barneprostitusjonen på Cuba. Jeg fortalte om en hendelse jeg hadde observert under et tidligere besøk på Cuba, og som er blitt beskrevet tidligere i et innlegg for over et år siden på denne bloggen. Slik ble hendelsen beskrevet:

I en småby som er populær blant skandinaviske turister så jeg en underlig trio en formiddag på en kafe i hovedgaten. Kafeen hadde høy prestisje og kunne sammenlignes med Samson på Majorstua i Oslo. En jente som så ut som en 13 årig utgave av modellen Noami Campbell hadde tatt med seg en jevnaldrende venninne på date med en mann i midten av 50-årene med europeisk utseende. De to jentene i 13-årsalderen spiste is, røyket sigaretter og snakket seg i mellom, mens den av forelskelse smilende og opprømte turisten satt og holdt den vakre, men umulig mer enn 13-år gamle jenta i hånden. Han forstod åpenbart ikke spansk. Det var vel derfor jenta hadde tatt med seg en venninne som lot seg friste av å bli spandert på is og sigaretter. Mannen i 50-årene satt og så drømmende og forelsket ut. Jeg så meg forskrekket rundt da jeg la merke til den underlige trioen. Ingen av de andre gjestene så ut til å reagere. Kelneren som var sønn av den hyggelige og i tettstedet respektable eieren av bed & breakfast der jeg bodde, reagerte med å slå blikket ned da blikket mitt, med en blanding av undring og indignasjon, møtte hans blikk. 
Etter å ha blitt fortalt om den her beskrevne hendelsen, var Diversent ikke overrasket over den beskrevne episoden, men syntes å undre seg over min overraskelse over forekomsten av barneprostitusjon på Cuba. Men jo, hun forstod at det for meg var overraskende og underlig at barneprostitusjon foregikk så åpenlyst.

«Det meste av turismen til Cuba er sex-turisme. Og Cuba er et paradis for pedofile», bemerket Laritza Diversent. Jeg spurte henne om min oppfatning om at frykten for å skremme vekk sex-turister generelt var en viktig grunn til at cubanske myndigheter så gjennom fingrene med barneprostitusjon. Menneskerettighetsjuristen forklarte at manglende lovverk mot seksuell utnytting av barn, gjorde det vanskelig å påføre straff for seksuelle overgrep mot mindreårige. Cuba har underskrevet FNs konvensjon mot seksuelt misbruk av barn og barneprostitusjon. Men Cuba har ikke inkludert denne konvensjonens innhold i det cubanske lovverket. For voksne å ha sex med mindreårige, er i realiteten ikke kriminelt på Cuba. Voldtekt av mindreårige og vold mot barn er imidlertid straffbart. Diversent antydet en form for seksuell lavalder på rundt 12 år, men jeg er usikker på om hun mente denne grensen var lovfestet eller uformell. Pedofile menn som ble arrestert mistenkt for seksuell utnyttelse av barn, ville kunne få aksept av politi og andre myndighetspersoner for at sexen var frivillig og at jenta hadde «kropp som en kvinne», altså var moden kroppslig for alderen, hadde «cuerpo de mujer».

Bilderesultat for laritza diversent
Laritza Diversent, leder av Cubalex.
 
Jeg spurte Diversent om jeg så hadde forstått dette riktig. Var det slik at dersom jeg som far til en mindreårig datter, opplevde at min datter kom hjem etter å ha blitt utnyttet seksuelt, så ville jeg ikke kunne ha håp om hjelp fra det cubanske rettsvesenet? Diversent fant mitt tenkte eksempel underlig og fant grunn til å presisere at, som regel, så ville foreldre være støttende til at datteren inngikk en seksuell forbindelse med en voksen mann. Foreldrene ville ofte være «med på det». Menneskerettsforkjemperen presiserte at Cubalex ønsket å arbeide med å bekjempe barneprostitusjon, men at de ikke hadde noen saker av en slik karakter, da de som deltok i slik virksomhet sjelden hadde interesse av å anmelde slike forhold.

Er det så kanskje seksuelt anarki med ekstremt liberale og seksuelt frigjorte styresmakter på Cuba? Er det kanskje slik at det revolusjonære Castro-dynastiet bejaer seksualitet i alle former på en progressiv måte, som moralsk snerpete nordboere som meg selv, ikke forstår? (Jeg har skrevet om vilkårene for homofil frigjøring og undertrykkelse av homofili på Cuba i et annet innlegg på denne bloggen). Jeg glemte imidlertid å nevne for Diversent hva den uavhengige journalisten Pedro Moran, som jeg intervjuet i juli 2011, fortalte meg om den strenge straffeanvendelsen overfor sedelighetsforbrytelser begått av cubanere overfor mindreårige.  Moran fortalte meg om flere tilfeller av vilkårlig rettspraksis og justismord ikke bare innen den rettspleien som er politisk, men også den rettspleien som gjelder narkotika og vinningskriminalitet, sedlighet eller andre former for «vanlig» kriminalitet. I byen Ciego de Avila, skulle en 20 år gammel mann ha forført en gutt på 13 år og en gutt på 14 år. 20-åringen skulle i følge Moran, ha blitt dømt til 40 år i fengsel. Moran påpekte om denne saken til meg, at selvfølgelig skulle seksuelt misbruk av barn straffes, men en straff på 40 år når det ikke ble utøvd vold, mente Moran var veldig strengt. Det cubanske rettssystemet er altså ingen rettsstat, er vilkårlig og har politisk slagside. Men rettssystemet straffer altså alle former for kriminalitet, også sedelighetsforbrytelser begått av cubanere, svært strengt.
Bilderesultat for Pedro moran cuba
Pedro Moran, uavhengig
cubansk journalist.
Hva forklarer så det vilkårlige rettssystemet på Cubas forskjellsbehandling av pengesterke, pedofile  utenlandske turister og vanlige cubanske pedofile? Laritza Diversent fortalte meg om en i Canada kjent pedofil, som hadde vært mye på Cuba. Cubanske myndigheter hadde ikke interessert seg for ham. På flyplassen vel hjemme i Canada, arresterte kanadiske myndigheter den pedofile mannen og fant minnepinner med barneporno med barn ned i 6 og 4 års alder. Diversent antydet mange europeiske land nok ikke var interessert i å etterforske sedlighetsforbrytelser utført av europeiske landsmenn på Cuba. Hun antydet myndigheter fra europeiske land hadde sine motiver for å ønske å unngå oppmerksomhet rundt europeeres sedelighetsforbrytelser. Jeg orket imidlertid ikke å stille flere spørsmål om dette, og jeg husker ikke om det var henne eller jeg som skiftet samtaleemne.

Forklaringen på cubanske myndigheters manglende vilje til hindre forekomst av barneprostitusjon er at siden turistindustrien er den eneste del av økonomien som fungerer, ser cubanske myndigheter seg nødt til å se gjennom fingrene også med de mer heslige sidene ved sexturismen på Cuba, har andre cubanske opposisjonelle forklart meg. Regimet frykter at de ved å slå ned på grovere former for prostitusjon vil komme til å skremme vekk negative, men likevel akseptable sider ved prostitusjonen, jineterismo, på Cuba blant menn og kvinner over seksuell lavalder.

Nepotismen, inkompetanse, korrupsjon og vanstyre har ført til stagnasjon og fattigdom på Cuba. Fattigdom, stagnasjon og sosial apati har så ført til utbredte skyggesider i det cubanske samfunnet som regimet ser gjennom fingrene med, deriblant barneprostitusjon. Forekomsten av sexturisme og dens uønskete, men likevel stilltiende aksepterte sideeffekt, utbredt barneprostitusjon, bidrar til å styrke regimet økonomisk, og bidrar slik i dag til å opprettholde regimets makt på Cuba. Når alt som tjener revolusjonen, er moralsk, og det som tjener revolusjonen, er det som tjener Castro-dynastiets økonomiske og politiske interesser, så er også barneprostitusjon noe som tjener revolusjonen. Stilltiende aksept for barneprostitusjon, synes regimet å mene at tjener revolusjonen.


En link til Toronto Stars og El Nuevo Herald Tribunes reportasjer om barneprostitusjon på Cuba. https://www.thestar.com/news/investigations/childsextourism.html

søndag 28. august 2016

Om amerikanernes støtte til de Castro-dynastiet kaller "amerikanske leiesoldater og forrædere, "Los mercenarios"


Den totalitære staten på Cuba mener den selv ikke trenger motmakt som skal korrigere egen maktbruk. Burde Norge fortsette å respektere cubanske myndigheters krav om at Norge ikke skal støtte organisasjoner det totalitære Cuba ikke anerkjenner skal være en del av demokratisk motmakt? Skal den absolutte staten på Cuba få lov å hindre Norge i å støtte den motmakten den absolutte staten mener den selv ikke trenger? Bør Norge akseptere regimets definisjon av de demokratiske og pasifistiske organisasjonene som ønsker å utgjøre et reelt sivilt samfunn på Cuba?

Castro-regimet har rett når de hevder at mange menneskerettighetsorganisasjoner og opposisjonelle politiske organisasjoner på Cuba mottar penger fra USA. Men det gjør ikke alle de som kjemper for demokrati og menneskerettigheter til «CIA-agenter» og imperialistiske leiesoldater, slik regimets propaganda hevder de er.

Menneskerettigheter assosieres av et flertall av vanlige cubanere med «leiesoldater», forrædere, i følge advokat og menneskerettighetsforkjemper Laritza Diversent. Innenfor den revolusjonære retorikken den cubanske befolkningen har blitt hjernevasket med i mer enn et halvt århundre, betyr begrepet «mercenarios» å være fiender av den cubanske nasjonen og å være forrædere, «vendepatrias», «selgere av landet», i ledtog med imperialistmakten USA.
Bilderesultat for laritza diversent cuba
Laritza Diversent



I juli 2016 var jeg på besøk i kontorene til Cubalex, hos lederen Laritza Diversent. Organisasjonen har kontorer i to cubanske byer i tillegg til Havanna, og består av advokater og psykologer og helsearbeidere. Organisasjonen tar seg av helseutfordringer og juridiske utfordringer og manglende rettigheter i et totalitært samfunnssystem. Cubalex engasjerer seg for vanlige ofre for kriminalitet, som blir neglisjert av myndighetene. Organisasjonen engasjerer seg også for ofre for kriminalitet, overgrep, vold eller forsømmelser begått av offentlige myndigheter som statsansatte, politi og fengselsbetjenter. Ofrene for disse formene for manglende rettssikkerhet er henvist til å rette eventuelle klager til det samme totalitære statsapparatets ansatte for behandling av den eventuelle klagen.

Diversent understreket betydningen av den manglende rettsstat, det manglende skillet mellom lovgivende, utøvende og dømmende myndighet, og fraværet av anerkjennelse og respekt for menneskerettighetene på Cuba. Dette fører til manglende rettssikkerhet for enkeltindividet på Cuba.

Laritza Diversent brukte to eksempler til å forklare konsekvensene av problemene som oppstår i et ensrettet statsapparat der maktens ulike institusjoner ikke blir atskilt, og gjort autonome, uavhengige av hverandre. En kvinnelig fange i et fengsel var blitt mishandlet av en fengselsbetjent og fått brist på hodeskallen. Klageinstansen for overgrep begått mot fanger, var en representant for det samme fengselssystemet. Den cubanske stat hadde slik jeg forstod Diversent, nylig utpekt til et ombud for rettssikkerhet en jurist som samtidig var representant i det cubanske parlamentet. Eventuelle feil i det ensrettete systemet skal undersøkes av representanter for det samme ensrettete systemet. Forståelse av maktfordeling og rollekonflikter er fraværende i det ensrettete samfunnssystemet.

Dagen før jeg var på besøk i kontorene i Havanna i juli 2016, hadde Cubalex fått avvist søknaden om å bli godkjent som en uavhengig organisasjon for ofre for kriminalitet og manglende rettssikkerhet og oppfølging av rådende rettsregler på Cuba. Begrunnelsen myndighetene ved justisdepartmentet, ga Cubalex for å hevde at de ikke var godkjent som en NGO- ikke-statlig organisasjon, (altså som del av sivilt samfunn på Cuba), var selvmotsigende og absurd.

Hovedargumentasjonen syntes å ha vært at den perfekte cubanske revolusjonen ikke trengte noen motmakt. Justisdepartementet argumenterte med at for det første, så hadde allerede det cubanske statsapparatet institusjoner som ivaretok rettssikkerheten for den enkelte cubaner, deriblant også fanger i fengsler. For det andre, så kunne ikke justisdepartementet anerkjenne en organisasjon som hadde målsetninger de oppfattet var i strid med revolusjonen. (Cubalex holder seg unna politikk, og er kun opptatt av ofre for kriminalitet og menneskerettighetsbrudd.) Den tredje begrunnelsen handlet om formelle juridiske bestemmelser, som jeg ble forklart, men som jeg dessverre i ettertid ikke husker godt nok til å gjengi presist.

Vedtaket om at Cubalex ikke skal anerkjennes som ikke-statlig NGO, og del av et sivilt samfunn, vil bli gjort endelig i slutten av september. Cubalex har en måned til å svare på avvisningsbrevet, og så vil statsadvokaten, bruke en måned på å svare på tilsvaret fra Cubalex. Deretter blir vedtaket gjort endelig.

Vedtaket om at den cubanske stat ikke godkjenner Cubalex som en NGO, en ikke-statlig organisasjon, en del av sivilt samfunn, betyr at Cubalex ikke vil kunne motta økonomisk støtte fra EU eller Norge. Både EU og Norge mener de ikke kan gi støtte til en organisasjon den cubanske stat ikke anerkjenner. Statusen som ikke-godkjent NGO, gjør det vanskelig for Cubalex å delta på internasjonale konferanser. De må delta som assosierte deltakere med andre menneskerettighetsorganisasjoner. Cubalex er avhengige av andre NGO’ers velvilje for å kunne delta på internasjonale konferanser om menneskerettigheter.

De cubanske myndigheter har en strategi om å etablere en fiktiv ikke-statlig sektor, som skal fungere som en tilsynelatende fra staten uavhengig sivil sektor. Den fiktive ikke-statlige sivile samfunnet vil i realiteten være kontrollert av den cubanske stat. Den av norsk regjerings økonomisk støttete tenketanken Cuba Posible, er et eksempel på en organisasjon som av cubanske myndigheter er ment å være del av en tilsynelatende liksom- uavhengig sivil sektor. Cuba Posible kritiserer cubanske myndigheter, men lar være å kritisere det cubanske kommunistpartiets absolutte maktposisjon. Det er vanskelig å bevise om det egentlig er myndighetene som står bak Cuba Posible.
Bilderesultat for cuba posible
Tenketanken Cuba Posible som består av reformvillige kommunister


Amnesty International støtter Cubalex, men gir ikke økonomisk støtte, slik jeg forstod Diversent. En tsjekkisk menneskerettighetsorganisasjon støtter Cubalex. Svenske regjeringspolitikere snakker med Cubalex i motsetning til så godt som samtlige europeiske politikere og ambassader, som alle følger Castro-regimets krav om å holde avstand til alle menneskerettighetsorganisasjoner og opposisjonelle organisasjoner på Cuba. Om europeiske politikere og ambassader ikke vil gi økonomisk støtte, så kunne de vel likevel tatt i mot og utvekslet informasjon med Cubalex? spurte Diversent undrende.

Enkelte organisasjoner i USA er imidlertid villige til å gi økonomisk støtte til de deler av det sivile samfunn på Cuba som statlige myndigheter ikke aksepterer skal utgjøre en del av det sivile samfunn. Organisasjonen Endowment for Democracy støtter Cubalex økonomisk. Endowment for Democracy mottar penger fra den amerikanske kongressen. Diversent nevnte en organisasjon til som også støttet Cubalex, men jeg husker ikke navnet. Cubalex driver ikke med konkret politisk arbeid, men arbeider altså med rettssikkerhet.

Det av den amerikanske kongressen støttete Endowment for Democracy gir også økonomisk støtte til politiske organisasjoner som er i opposisjon til Cubas totalitære diktatur. I en rekke land i en rekke verdensdeler, både i Asia, Afrika og andre land i Latin-Amerika enn Cuba, gir norske myndigheter på sin side bistand til sivil sektor, ikke-statlige organisasjoner, som utfordrer statlige myndigheters politikk.

Burde Norge fortsette å respektere cubanske myndigheters krav om at Norge ikke skal støtte organisasjoner det totalitære Cuba ikke anerkjenner skal være en del av den motmakt den absolutte staten på Cuba, mener den selv ikke trenger? Skal Norge fortsette å støtte organisasjoner som tenketanken Cuba Posible, som åpenbart er en del av den strategien den uavhengige journalisten Pablo Dìaz Espì, i et intervju på denne bloggen for et år siden, beskrev som en strategi for å etablere en sivil sektor som tilsynelatende skal fremstå som uavhengig av statsmakten på Cuba, men som egentlig vil være kontrollert av Castro-regimet?
Bilderesultat for Pablo Diaz Espi Cuba
Pablo Diaz Espi, Journalist i Diario de Cuba


Påstander fra den totalitære statens støttespillere og sympatisører i Norge og andre land, om at flere organisasjoner som ikke godkjennes av cubanske myndigheter som ikke-statlige organisasjoner, mottar økonomisk støtte fra USA og noen også indirekte støtte fra den amerikanske kongressen, medfører altså riktighet. Skal disse organisasjonene forventes å avvise de eneste som er villige til å tilby disse organisasjonene, som kjemper for demokrati og menneskerettigheter, økonomisk hjelp?

Når Norge og EU fortsetter å føre en politikk som velvillig lar det cubanske regimet få definere hvilke organisasjoner Europa og Norge skal gi økonomisk støtte til på Cuba, så er det bare amerikanerne som støtter de organisasjonene, som faktisk reelt (og erklært pasifistisk), utfordrer Castro-regimets totalitære makt, ved å arbeide for å innføre demokrati og menneskerettigheter på Cuba.

Så om Castro-regimet, dets støttespillere og dets sympatisører har rett i at organisasjoner på Cuba, som utfordrer det totalitære politiske systemet på Cuba, mottar penger fra USA, så gjør det ikke menneskerettighetsaktivister og andre som gjør bruk av demokratiske rettigheter vi i Norge kan ta for gitt, til «mercenarios» og «vendepatrias», leiesoldater og landssvikere. EU og Norge må endre politikk overfor Cuba, og begynne å gi økonomisk støtte til cubanske menneskerettighetsorganisasjoner og til politiske organisasjoner, som reelt utfordrer det totalitære diktaturets insistering på å forsvare eliten rundt Castro-dynastiets økonomiske, sosiale og politiske privilegier.
På tide at EU og Norge endrer sin politikk og støtter et reelt sivilt samfunn og uavhengige politiske partier på Cuba!

torsdag 4. august 2016

Hvordan skape frykt i en befolkning?


Ved universitet i Villa Clara ble i juli i år et hundretalls sivilingeniør-studenter utvist og utestengt for to år. Det hadde forekommet organisert juks ved en prøve. En lærer hadde solgt en prøve på forhånd til en student. Lærer ble arrestert. Jeg er usikker på om også studenten ble arrestert, eller om vedkommende bare ble utvist i likhet med de andre studentene. De andre studentene hadde ikke jukset – de hadde ikke benyttet seg av prøven læreren på forhånd altså hadde gitt til den ene studenten. Da jukset ble oppdaget, fikk alle studentene mobiltelefoner beslaglagt. De ble holdt igjen av sikkerhetspolitiet og representanter for universitetets ledelse, og avhørt en og en, til ut i de sene nattetimer, slik jeg ble det forklart av en av studentene, som ble utsatt for denne behandlingen.
Universitetet i Villa Clara,
Facultad de Estomatologia e imagen Cuidad de Villa Clara 

Forbrytelsen ble altså oppklart, saksforholdet ble avdekket, og de skyldige utpekt. Så hvorfor ble så et hundretalls studenter som ikke hadde jukset, utestengt for to år? I de neste to årene er disse studentene som ikke har gjort noe galt, fradømt rettighetene til å studere. De kan altså ikke begynne på et annet studium i mellomtiden, slik jeg ble forklart. For en nordmann vant til selvbevisste, sterke elev- og studentorganisasjoner, og en offentlighet som reagerer sterkt på offentlige etater som kan oppfattes å ha krenket enkeltindividers rettigheter, virket hele utvisningsprosessen uforståelig, absurd og Kafka-lik.

Noen dager etter å ha blitt fortalt om utvisningen av de hundretalls studentene, fortalte jeg selv om hendelsen hver for seg, først til Laritza Diversent, deretter til Antonio Rodiles. Jeg spurte menneskerettighetsaktivisten og advokaten Laritza Diversent om utvisningen av gruppen av studenter var en form for «brakke-justis».

(I militæret kan en gruppe straffes fordi en i gruppa har sviktet, for slik å sette alle de andre i gruppa opp mot den som svikter. Enkeltindivider i gruppa vil etter en slik kollektiv avstraffelse unngå å utsette seg for kollektivets mishag ved å gjøre eller la være å gjøre de handlinger som forårsaket den kollektive avstraffelsen. I norsk skole kan også hele skoleklasser utsettes for kollektiv avstraffelse, sitte igjen, inntil eleven som har gjort det gale ingen vil fortelle om, forstår at de andre vil tyste på eleven, dersom eleven ikke selv står frem og tilstår det gale vedkommende har gjort.)
Bilderesultat for universidad de villa clara
Studenter på Cuba.
(De flinke jentene sitter foran.)

Ble studentene ved Universitetet i Villa Clara utvist fordi de skulle presses til å tyste på andre studenter om andre tilfeller av, eller andre former for juks ved universitetet? Mistenkte ledelsen ved Universitetet at episoden avdekket en utbredt ukultur de ønsket å avdekke ved å sette studentene i en vanskelig situasjon de ville forstå at de ville kunne komme ut av ved å overvinne egne motforestillinger mot å tyste på andre studenter og på lærere?

Jeg påpekte overfor Diversent at det ville være dårlig økonomi for både universitetet og for samfunnet å la et hundretalls studenter være uten studiemuligheter i to år, dersom de tross alt ikke hadde gjort noe galt. «Ja, slik ville være en rasjonell måte å tenke på, men slik tenker ikke regimet her på Cuba», svarte Diversent. «Og jo da, det kunne være at de ønsket å få flere til å tyste på hverandre ved å utvise så mange. Men det er ikke det som er det viktige for regimet.»

Jeg nevnte for henne prinsippet om rettsikkerhet i Norge, som er oppsummert i, «bedre å la ti skyldige gå ustraffet, enn å dømme en uskyldig». «Ville det være riktig å si at på Cuba var man villig til å straffe ti uskyldige, for å få dømt en skyldig», spurte jeg. «Ja, men dette handler ikke nødvendigvis om å straffe en skyldig. Det er ikke sikkert det er noen flere skyldige blant de hundretall studentene som er fradømt retten til å studere i to år», forklarte Diversent meg, og utdypet: «På Cuba straffer systemet jevnlig noen, og det rammer ofte tilfeldig, for å opprettholde respekten og frykten for systemet».
Bilderesultat for laritza diversent cuba
Laritza Diversent var i på besøk i Oslo
under Oslo Freedom Forum i mai 2016.

Jeg forstår at hun mener at effekten overfor befolkningen er det viktigste ved slike kollektive straffeprosesser som utestengningen av de hundretall studentene. Jeg påpekte overfor Diversent: «Men dette er jo en militær måte å tenke på, som om befolkningen er i krig. Dette er militærets logikk!». «Ja,» påpekte hun, «Så har vi da også vært styrt av et militærdiktatur i snart 60 år. Men det har du fått med deg, har du ikke?», svarte hun mens hun smilte avvæpnende.

Noen timer senere møter jeg en av de ledende opposisjonspolitikerne, Antonio Rodiles. Jeg nevner hendelsen med utestengningen av de hundretalls sivilingeniør-studentene. Rodiles forklarer meg: «Det er slik det totalitære diktaturet skaper frykten i befolkningen. Allerede fra de er små barn, så lærer cubanere at systemet kan gjøre hva de vil med dem. Cubanere har ingen rettssikkerhet, og de kan bli utsatt for hva som helst, og de kan ikke gjøre noe som helst med det. Det er budskapet systemet ønsker å lære barn fra de er små. Slik lærer cubanere at de ikke skal protestere mot hvordan de blir behandlet av systemet de blir styrt av,» avslutter Rodiles.
Bilderesultat for Antonio Rodiles cuba
Antonio Rodiles

Så hvordan har cubanerne blitt lært opp til å stilltiende akseptere vanstyret, korrupsjonen, overvåkningen og undertrykkelsen Castro-dynastiet har utøvet i 57 år? Et absolutt informasjons- og mediemonopol har i mer enn et halvt århundre sammen med et Stasi-lignende hemmelig politi, et vilkårlig politi- og rettsvesen uten respekt for individuelle rettigheter, et indoktrinerende utdanningsvesen og et sinnrikt sosialt kontrollerende system av angivere og nabolagskomiteer skapt et totalitært og ensrettet samfunn. Det totalitære samfunnet har hjernevasket og skapt en lammende frykt i den cubanske befolkningen. Den lammende frykten har vært en viktig årsak til at befolkningen i mer enn et halvt århundre ikke har fratatt den kommunistiske eliten deres maktmonopol og deres økonomiske og sosiale privilegier.

Siden begynnelsen av 2010-tallet har den totalitære statens informasjonsmonopol blitt brutt av modige uavhengige journalister på Cuba, som ikke har latt seg hindre av militærdiktaturets trakassering, vilkårlige, kortvarige arrestasjoner, brutalitet og vold. Med det hederlige unntaket, Sigrun Slapgard, har ikke NRKs journalister som har dekket Cuba, interessert seg for å snakke med, intervjue uavhengige journalister eller andre opposisjonelle, motstandere av militærdiktaturet på Cuba. Det er på tide at flere norske journalister begynner å snakke med de som kan og tørr å si noe om hva som egentlig skjer på Cuba.

Norsk journalister kunne ha startet med å intervjue den i disse dager sultetreikende dissidenten Guillermo Fariñas. sammen med en håndfull andre opposisjonelle nekter han å ta til seg næring før Raul Castro gir et løfte om å slutte med å utsette demokratiaktivister og opposisjonelle for vold og beslaglegge deres eiendeler.

(Vil du vite mer om Fariñas og bruken av sultestreik som politisk våpen på Cuba, vil du finne en tidligere artikkel om dette på bloggen. Jeg vil skrive mer om Fariñas og hans aksjon senere.)   
Bilderesultat for Guillermo farinas cuba
Guillermo Farinas - sultestreikende,
(per 4.8) i to uker i sitt hjem i Santa Clara.
(Jeg vet ikke når dette bildet ble tatt.)