Cuba og Alexis de Toqueville.

I talen Barack Obama holdt under besøket på Cuba nevnte den amerikanske presidenten at han bragte med seg en «hvit rose». Han nevnte den hvite rosens referanse til et dikt av Cubas store dikter og nasjonalskald Josè Martì. Rosen refererte imidlertid også underforstått til rosene Kvinner i Hvitt bærer med seg i sine pasifistiske demonstrasjoner, og også den hvite rose som symbol for andre land og andre tiders pasifistiske motstand mot andre diktaturer, som f.eks. «Der weisse Rose» i Hitlers Tyskland. Den svarte amerikanske presidenten påpekte rasisme og diskriminering overfor den svarte majoriteten og kvinner på Cuba, manglende demokrati, manglende rettsstat, et diskriminerende rettssystem og respekt for menneskerettigheter. Han kritiserte også trakassering og vold mot opposisjonelle.

Obama sa i talen til det cubanske folk at det amerikanske
 demokratiet var ikke perfekt, men at amerikanerne trengte
demokratiet nettopp fordi de ikke var perfekte.

Under sitt besøk hadde Obama også et møte med opposisjonelle, blant dem leder for Kvinner i Hvitt, Berta Soler. Barack Obama fikk i forkant av besøket et brev fra Berta Soler, der hun oppfordret Obama til å kreve av Castro-regimet frigivelse av alle politiske fanger, respekt for menneskerettigheter og stans av trakassering og utøvelse av brutal vold overfor den pasifistiske organisasjonen i deres ukentlige marsjer i ulike byer på Cuba. Obama svarte i forkant av sitt besøk med et brev der han hyllet Kvinner i Hvitt for deres mot og slo fast at demokratiske rettigheter og menneskerettigheter må gjelde også på Cuba.

Den uavhengige journalisten Pablo Diaz Espì har i et intervju på denne bloggen, 29.6.2015, hevdet at Castro-regimet forsøker å gjøre det samme med «sivilt samfunn» som Vladimir Putin gjør i Russland. Castro-dynastiet ønsker å bygge opp en struktur bestående av organisasjoner som tilsynelatende etablerer et sivilt samfunn av frivillige organisasjoner. I virkeligheten er disse organisasjonene kontrollert av regimet. Eliten rundt Castro-dynastiet forsøker å herme etter regimene i Russland, Kina og Vietnam og hvordan de har lykkes med å bevare økonomisk makt og økonomiske privilegier. Regimene har begrenset fremtvungne reformer til å innebære å overlate noe politisk makt til et organisasjonsliv som tilsynelatende fremstår som uavhengig av en fortsatt autoritær statsmakt. Selv om ikke regimet lenger vil være totalitært og ha absolutt makt, vil regimet i realiteten sitte med en dominerende makt over en kun tilsynelatende uavhengig, «sivil sektor», hevdet Espì. 

Under Obamas og Raul Castros felles pressekonferanse
prøver Raul å få Obama med på en form for "seiers gest".
Obama vil ikke være med på dette.

Skal man oppsummere Obamas kritikk av Castro-regimet, slik han lot det komme til uttrykk i sin tale til folket, så er vel et av hovedpunktene i tillegg til manglende aksept for uenighet, manglede ytringsfrihet, demokrati, rettsstat, åpenhet og villighet til å utveksle ideer, behovet for en uavhengig sivil sektor et sentralt ankepunkt mot det totalitære diktaturet. Hovedsynspunktene i den kritikken den uavhengige journalisten Pablo Diaz Espì uttrykker overfor et Castro-regimet som forsøker å endre seg for å bevare makt og privilegier, har store likhetstrekk med Obamas kritikk av Castro-regimet. Har Espì og Obamas kritikk noe å gjøre med Alexis de Toqueville?

Alexis de Toqueville kritiserte på 1800-tallet USA for å være et samfunn med diktatoriske tendenser, nettopp med utgangspunkt i manglende fra staten uavhengige institusjoner og organisasjoner. Et sterkt statsapparat trenger uavhengige institusjoner som kan skape frirom for selvstendige tanker og nødvendig kritikk. I tillegg til familie-sfæren som ikke staten bør blande seg unødig inn i, så bør det eksistere organisasjoner som er uavhengige av staten, og med frivillig tilslutning fra medlemmene i samfunnet, har siden liberalere i Toquevilles tradisjon hevdet.  

Civita-lederen Kristin Clemet har ytret synspunkter der hun har brukt Toquevilles tanker om at et fritt samfunn trenger fra staten uavhengige institusjoner, organisasjoner. Hun har advart mot faren for at den norske staten i for stor grad skal være finansielt ansvarlig for norske frivillige organisasjoner. Blir det norske samfunnet mindre fritt om for mye av norsk organisasjonsliv mottar økonomisk støtte fra den norske staten? Vil et norsk organisasjonsliv som i for stor grad er finansiert av staten i tilstrekkelig grad føle seg fri til, tørre å utøve en nødvendig kritikk av hva staten til en hver tid holder på med, og som staten trenger for ikke å stagnere eller forbli i tilstivnete praksiser?

Kretsen av demokratitilhengere og deltakere i aksjonen,
alle marsjerer, Todos marchamos, i Havanna var kun et fåtall
søndagen etter Obamas besøk.
Det store flertallet ble arrestert eller
holdt i husarrest av politisk politi og nabolagskomiteer i samarbeid.

I det cubanske samfunnet er nabolagskomiteene en bærebjelke i det totalitære statsapparatets kontroll med det som i frie samfunn kalles for sivilsamfunnet. De er en nøkkel for å forstå hvordan kommunistpartiet kontrollerer samfunnet direkte ned i hvert nabolag. Leder av Norsk Cuba-forening, Terje Enger, har forsvarte nabolagskomiteene ved å sammenligne de med borettslagskomiteer, og Gro H. Brundtlands «nabokjerringer», som brydde seg om nabolaget. Jeg har sett nabolagskomiteer organisere dugnad. Da ser de veldig koselige ut. Og de er alt dette Enger ser i dem også. Imidlertid har de en mørk side som han og andre Cuba-sympatisører med sine ideologiske skylapper ikke ser, overvåking, sosial kontroll, indoktrinering, og utestengelse av alle som blir mistenkt for å være kontrarevolusjonære. Om de kan være Gros omsorgsfulle nabokjerringer, vil nok mange, og særlig de som skiller seg ut, eller ikke ønsker å gå i ideologisk takt, oppleve nabolagskomiteene som styrt av borettslagsleder Narvestad, men med reell makt. Nabolagskomiteene har en lys og en mørk side, som så mye annet i det cubanske samfunnet. Det lyse og det mørke henger sammen, og er to sider av samme mynt.
 

Man kan gjøre seg et tankeeksperiment: Hva om alle borettslagsledere og ledere av velforeninger i Norge, fikk 150 000 i året for en dag i uka å være ansatt i borettslaget. De kunne drikke kaffe med pensjonister og andre som ikke var på arbeid, og slik hente inn mye interessant informasjon om borettslag og lokalsamfunn. Hva om de ble skriftet ut ved hvert regjeringsskifte, og hva om de alle sammen i hvert valgår, en gang i mai måned ble samlet en hel dag for å diskutere hvordan den sittende regjeringen kunne vinne valget i september og beholde makten? Hva om alle borettslagsledere og ledere av velforeninger samarbeidet med ikke bare politi, men også med alle andre offentlige institusjoner? Og hva om de også hadde avgjørende betydning når det gjaldt fordeling av velferdsgoder det var knapphet på i samfunnet? Ved å foreta et slikt tankeeksperiment nærmer man seg en forståelse av vesentlige forskjeller mellom det cubanske og det norske samfunnet.

Søndag 27.3 var det kun 23 menneskerettsaktivister som deltok i den sedvanlige fredelige søndagsmarsjen. De i Havanna til vanlig i overkant av hundre som pleide å delta i marsjen, Todos marchamos", ble forhindret fra å delta  av det politiske politiet og nabolagskomiteer som ble utkalt til å hjelpe til å overvåke og hindre demonstrasjoner og markeringer denne første søndagen etter Obamas besøk. Mange opposisjonelle er blitt arrestert og holdt i husarrest. Nabolagskomiteene kalles altså inn som det politiske politiets reservetropper, når regimer kaller inn til dugnader av det mer undertrykkende slaget. Leder for Kvinner i Hvitt ,Berta Soler, ble forhindret fra å delta i marsjen, da hun var arrestert. Det er viktig for regimet å vise befolkningen at de har kontroll på demokratiaktivister som Berta Soler og andre, særlig de som har vært i kontakt med Obama under USAs presidents opphold på Cuba.



"Hvis det ikke hadde vært for deg,
så hadde jeg for lengst endt opp i helvete",
sier den gamle mannen med skjegget, (Fidel), til bukken,
et symbol for tysteren, informanten til det hemmelige politiet,
med et CDR-merke rundt halsen, nabolagskomiteene,
Comite por la Defensa de la Revolution.

 

Skal imidlertid norske journalister evne å nærme seg vesentlige innsikter om det cubanske samfunnet, så må de norske journalister som skal dekke Cuba, begynne å ta kontakt med opposisjonelle på Cuba og i eksil. Norske journalister bør slutte å snakke bare med regimets representanter og sympatisører, og tilfeldige forbipasserende på gata i Havanna. Cuba er et diktatur, og da snakker ikke folk på gata fritt og åpent med journalister.