Intervju med Laritza Diversent under Oslo Freedom Forum.

«Kan du tenke deg hvordan det må være å bli kastet på en celle med brukket kjeve, og ikke få noen form for medisinsk behandling, og så bli sittende alene i lang tid på isolat», spør jurist og menneskerettighetsaktivist Laritza Diversent.  


Laritza Diversent, jurist og menneskerettsaktivist.

Diversent er leder av Cubalex, som er en uavhengig menneskerettighetsorganisasjon. 22 personer arbeider i Cubalex, halvparten er leger og helsepersonell og halvparten er advokater. De har kontorer i Havanna og to andre byer på Cuba.

I følge Diversent, blir de politiske fangene dårlig behandlet på Cuba. Men enda verre, mener hun de vanlige fangene blir behandlet. De kan ikke appellere til miljøer utenfor fengselsportene. De blir utsatt for tortur, elektrisk behandling, nektet legebehandling, kastet ned trapper, får kjever knekt, og må sitte i flere dager i isolat uten legebehandling med ubeskrivelige smerter. Noen ganger kan det gå dager uten at de får mat, alene på isolat. Diversent ser den strenge behandlingen av vanlige fanger som en måte regimet opprettholder frykten i befolkningen, og slik hindrer befolkningen fra å tørre å utfordre regimets makt.

Juristen påpeker det absurde i at for de cubanske domstolene kan dyr bli verdsatt høyere enn menneskeliv. Hun har opplevd fanger som har fått lengre fengselsstraffer for å stjele og tyvslakte en ku, enn fanger som er blitt dømt for drap på mennesker.  (Synspunktet om at det urimelig strenge straffenivået er del av regimets strategi for å opprettholde sin absolutte maktposisjon, er blitt ytret av Pedro Moran og Raul Risco på denne bloggen i tidligere artikler.) Diversent hevder sultestreik er et våpen som ikke lenger bare politiske fanger bruker, men også vanlige fanger som i desperasjon ikke ser noen annen vei enn å sultestreike, for å prøve å få oppmerksomhet rundt overgrepene, som de blir utsatt for fra det cubanske fengselsvesenet.


Laritza Diversent, leder av Cubalex ,møtte Obama under den
all-amerikanske konferansen i Panama i april 2015.

Få internasjonale organisasjoner støtter Cubalex, og ingen organisasjoner fra de nordiske land. Den svenske ambassaden utveksler informasjon og har kontakt med Cubalex, men de fleste andre ambassader vil ikke ha kontakt verken med Cubalex eller for den saks skyld, andre opposisjonelle. På forespørsel påpeker ambassadeansatte at det er problematisk for dem å ha kontakt med organisasjoner som ikke er godkjent av landets myndigheter. Men slik Diversent rettmessig påpeker; om norske og andre diplomater ikke vil støtte Cubalex , så kunne de jo ha hatt kontakt med Cubalex eller andre opposisjonelle organisasjoner, og utvekslet informasjon med dem. Amnesty har imidlertid kontakt med Cubalex. Den amerikanske organisasjonen Endowment for democracy og OAS, organisasjonen av uavhengige amerikanske stater har også kontakt med Cubalex.

Under intervjuet jeg gjør med Laritza Diversent under hennes besøk på Oslo Freedom Forum 22-25 mai, spør jeg henne om rasismen på Cuba. Diversent forteller om de av afrikansk etnisk opprinnelse, «los afrodescendientes».  Afrikansk etnisk opprinnelse er ikke en akseptert kategori på Cuba. De afrikansk etniske – utgjør litt under 10% av befolkningen på Cuba, bor i de fattigste strøkene i byene. De er sosialt, økonomisk, politisk og kulturelt marginalisert. De blir utsatt for rasisme av politiet, av rettsvesenet og av fengselsvesenet.

Diversent hevder politiet på Cuba driver med rase-profilering, når de etterforsker forbrytelser. Kriminologisk forskningslitteratur om raseprofilering kjenner jeg personlig ikke til, men at dette er kontroversielt i demokratiske stater er velkjent. Et totalitært diktatur uten presse- og ytringsfrihet, der det ikke finnes fri forskning, fri presse, og der domstolene i likhet med de andre statsmaktene ikke er atskilt og uavhengige fra de andre statsmaktene, kan vanskelig unngå utstrakt maktmisbruk av politi, domstoler og fengselsvesen. (For ytterligere opplysninger om rasismen på Cuba, se annen artikkel på bloggen, eller artikkel skrevet av undertegnete i VG.)

Den partipolitisk uavhengige organisasjonen Cubalex blir av cubanske myndigheter behandlet som utenlandsk spionorganisasjon, og blir overvåket. Hun blir av myndighetene beskyldt for å være leiesoldat for imperialismen, «mercenario», en som mottar penger fra USA, og for å være terrorist. Motstanden den partipolitisk uavhengige menneskerettighetsaktivisten blir utsatt for, mener hun også handler om cubansk machismo, mannsjåvinisme. Cubanske menn liker ikke at kvinner utfordrer menns makt.

Diversent blir utsatt for utspekulerte svertekampanjer. Myndighetene sprer falske påstander om henne på internett. De fabrikkerte intriger mot henne basert på påstander fra medarbeidere som hadde flyttet til USA, deriblant Yassar Rojas, helsearbeideren og homo-aktivisten som ble intervjuet av undertegnete i fjor på Oslo Freedom Forum. (Intervjuet jeg gjorde med Rojas i fjor kan leses et annet sted på denne bloggen.) Myndighetene fremmet det hun hevder var fabrikkerte påstander om indre konflikter. Regimets politiske politi spredte fabrikkerte påstander om indre konflikter og hennes påståtte dårlige moral på digitale medier som på Cuba for de fleste cubanere er uten direkte tilgang til internett. Myndighetene refererte i korte nyhetsmeldinger til mer kunnskap på nettsteder som var utilgjengelige, siden internett var utilgjengelig for cubanere flest. Myndighetene fabrikkerte påstander om at Diversent, som er gift, skulle ha hatt en seksuell forbindelse med en mann hun ikke kjente.

Laritza Diversent var kritisk til Cuba Posible, som hun mente overhodet ikke utfordret regimets reelle makt. Hun beskrev Cuba Posible, miljøet som er den eneste organisasjonen på Cuba den norske regjeringen støtter økonomisk, som medspillere for regimet.