fredag 23. desember 2016

Dobbel-tenkning blant latin-amerikanere om Cuba.

Hva mener egentlige latin-amerikanere flest om Fidel Castro, den cubanske revolusjon, og det cubanske samfunnet? I Norge påstår mange Castro-apologeter at Fidel og den cubanske revolusjon fortsatt er et levende ideal for latin-amerikanere flest. Latin-amerikanere flest ser det cubanske samfunnet som langt fra noe ideal verdt å etterstrebe.

Fidel Castro er død. Hvor representative er egentlig de venstreradikale lederne i Latin-Amerika, som hyllet Fidel Castro under hans begraving, for latin-amerikaneres holdning til revolusjonslederen Fidel Castro? I Norge har debatten gått om han var en frigjører eller en autoritær diktator, helt eller tyrann. En fulldekkende oversikt over hva cubanere mener om Fidel vil vi først kunne få når Cuba slutter å være et totalitært diktatur.

Har Latin-Amerika-forsker Leiv Marsteintredet rett når han hevder mange Latin-Amerika-kjennere har en tendens til å prøve å overbevise den norske offentligheten om at akkurat den politiske lederen de er opptatt av, er svært populær i Latin-Amerika? Det anerkjente meningsmålingsinstituttet Latino-barometro har foretatt en meningsundersøkelse blant latin-amerikanere i alle land der slike meningsmålinger lar seg gjennomføre på en meningsfull måte, om å vurdere ulike politiske ledere på det amerikansk kontinent. Diktaturet på Cuba var unntatt, forståelig nok. Slik Leiv Marsteintredet påpeker om Latin-barometros undersøkelse, så blir Fidel vurdert som lite populær sammenlignet med Lula, George Bush, Obama, Chavez og de fleste andre politiske ledere på det amerikanske kontinent. Det er myter at Fidel Castro skulle være så beundret og at det cubanske samfunnet skulle fremstå som et ideal blant latin-amerikanere flest. Selv blant latin-amerikanere med tilhørighet på venstresiden er oppfatningen av det cubanske samfunnet svært annerledes enn norske Castro-apologeter liker å fremstille det.

Bilderesultat for leiv marsteintredet
Leiv Marsteintredet - dyktig og
kunnskapsrik Latin-Amerika-forsker

Nicaraguanske akademikere med sosialistiske sympatier forholder seg i spørsmål om Cuba til to virkeligheter. De forholder seg til èn virkelighet som eksisterer i ideenes verden, som teoretisk, abstrahert, idealisert virkelighet og en annen virkelighet som eksisterer i en konkret, sansbar, erfarings-basert virkelighet. Når de snakker om Cuba er det mange akademikere med sosialistiske sympatier i Nicaragua, som veksler mellom å forholde seg til den abstraherte, idealiserte virkeligheten og den «virkelige» virkeligheten i samtaler om politikk, avhengig av samtalens tema og egne oppfatninger av egne interesser.

Spørsmålet er om skyggesidene ved det cubanske kommunistiske samfunnet, slik samfunnet faktisk er i virkeligheten, bare hører hjemme i den diskursen som handler om den «virkelige» virkeligheten, eller om også forekomsten av skyggesidene hører hjemme i den diskursen som handler om den teoretiske, abstraherte virkeligheten. Har uhellsvangre omstendigheter, i hovedsak forårsaket av USA, hele ansvaret for det sosialistiske samfunnets skyggesider, sammen med «menneskelig svikt» blant den kommunistiske eliten, eller er det også ideene det er noe galt med?

Under en taxi-tur i Nicaragua i juli 2016 spurte jeg taxi-sjåføren om hva han mente om Cuba. Taxi-sjåføren hadde sterke sandinist-sympatier og forklarte meg med stor overbevisning hvorfor han ville stemme på Daniel Ortega ved valget i november. For noen år siden hadde han oppholdt seg 6 måneder på Cuba. Han hadde vært del av en delegasjon som skulle formidle kunnskap om hvordan man drev bensinstasjoner i Nicaragua til cubanere, som skulle lære å drive bensinstasjoner på Cuba. Han ristet oppgitt på hodet. «Det cubanske systemet fungerer ikke. Det finnes to realiteter på Cuba, partiets realitet og virkeligheten slik den virkelig er.»

Jeg spurte mine to universitetsutdannete jevnaldrende, nicaraguanske venner med sterke sandinist-sympatier om hva de mente om den cubanske revolusjonen. De mente at snart 60 år, to generasjoner, ikke var nok til å endre et samfunn, til å skape «det nye sosialistiske mennesket». USA hadde mye av skylden for at det cubanske sosialistiske eksperimentet foreløpig ikke hadde lyktes med å skape et fungerende, sosialistisk samfunn, mente de to akademikerne.

I Nicaragua fortalte jeg mine sandinist-sympatiserende venner om den utbredte barneprostitusjonen, den enda mer utbredte sexturismen, og det manglende nasjonale lovverket mot barneprostitusjon. Jo da, om de ikke kjente til alle detaljene om FN-konvensjoner og nasjonalt lovverk, så kjente de i hovedsak til Cubas sex-industri og forekomsten av barneprostitusjon. Den ene av de to prøvde famlende å si at dette handlet om fattigdom, som nødvendiggjorde umoralske handlinger for å overleve. Da svarte jeg at dersom fattigdom var en av årsakene til barneprostitusjonen, så måtte Castro-regimet ta sitt ansvar for i snart 60 år å ha drept alt som heter innsatsvilje og foretaksomhet i den cubanske befolkningen.

Bilderesultat for cuba jineteras photos
Jineterismo på Cuba.

Min Nicaraguanske venn ble taus. Den andre sandinist-sympatisøren forklarte at det jeg fortalte om, det kjente han til. Han hadde nok lyst til å besøke Cuba, men det jeg her nevnte var for ham en av flere grunner til at det for hans del ikke hastet, og at det ikke ville være så veldig trist om det skulle falle seg slik, at han aldri fikk besøkt et Cuba han i utgangspunktet altså anså som et ideal.

De samme to sandinist-sympatisørende akademikerne hadde altså dagen før hevdet at de mente den cubanske revolusjon trengte to generasjoner til, altså 60 år til, for virkelig å lykkes med å skape det nye sosialistiske mennesket. Dagen etter avslører de så at de kjenner til skyggesidene ved det kommunistiske samfunnet på Cuba, deriblant den utbredte barneprostitusjonen. De to hyggelige, intelligente nicaraguanske vennene mine kan i samtaler om det revolusjonære Cuba bevege seg fra den ene dagen å vektlegge en diskurs der et idealisert, abstrahert Cuba er dominerende, mens de dagen etter i samtaler om Cuba, kan vise at de kjenner godt til alt som tilhører diskursen om det andre, erfaringsbaserte, «virkelige» Cuba med alle dets skyggesider. Lik den tidligere nevnte nicaraguanske taxi-sjåføren som hadde vært på Cuba, så er de seg bevisste to forskjellige realiteter forbundet med det revolusjonære Cuba, den virkeligheten partiet forfekter og den «virkelige» virkeligheten.

Utvikler enkelte akademikere i Latin-Amerika med sosialist-sympatier en form for «dobbel-tenkning» i forhold til Cuba, for å kunne bevare håpet om bedre, mer rettferdige, sosialistiske samfunn i Latin-Amerika til tross for all kunnskapen om det store spriket mellom ideal og virkelighet i det kommunistiske samfunnet på Cuba?

Latin-amerikanere føler kanskje at de ikke har så mye å være stolte av? Latin-Amerika er riktignok kjente for tango, salsa og annen dans, revolusjonær visesang, magisk realisme og annen flott litteratur. Latin-amerikanere er likevel ofte skurker eller gjengkriminelle i filmer og Tv-serier. Blir latin-amerikanere alt for ofte assosiert med kokainhandel, lavt utdannet arbeidskraft og dysfunksjonelle samfunn med mye kriminalitet og store sosiale forskjeller?

Er den cubanske revolusjonen for mange latin-amerikanere å anse som en nær slektning mange en gang hadde stor tiltro til, men som de alle vet endte opp som en mislykket taper? Misliker de at ikke-latinere kritiserer en cubansk revolusjon, som en gang for lenge siden ga mange latin-amerikanere stolthet? Er det derfor en del latin-amerikanere forsvarer Cuba mot bedre vitende?
Latin-amerikanere kjenner godt til spriket mellom de to virkelighetene. En bekjent fortalte om en chilener som hadde løyet til kona om hvor han hadde dratt på guttetur med kompisene en uke. Da hun fant ut at gutteturen hadde gått til Cuba, (og kanskje det at han ikke ville at hun skulle vite at turen hadde gått til Cuba,) så skilte hun seg fra ham. Det blir ofte i norsk debatt fremhevet hvor omfattende prostitusjonen var under Batista. Men hva om Castro-dynastiets styre til tross for all den postulerte humanismen og erklærte idealismen, egentlig har gjort prostitusjonen mer omfattende på Cuba enn den var under Batista?

Latin-amerikanere flest tror kanskje egentlig ikke på at USAs imperialistiske politikk, som ikke skulle ha endret seg vesentlig etter den kalde krigen, og menneskelige svakheter som revolusjonen altså skulle kunne ha endret på om de fikk holde seg ved makten i to generasjoner til, skulle være årsakene til det store spriket mellom de to virkelighetene? Oppegående latin-amerikanere vet utmerket godt at det ikke er USAs innflytelse som skulle være hovedårsaken til alle det cubanske, sosialistiske samfunnets skyggesider i den «virkelige» verden.


Les Leiv Marsteintredets gode nekrolog om Fidel Castro:
http://www.vg.no/nyheter/meninger/cuba/fidel-castro-en-leder-stoerre-enn-seg-selv/a/23857302/