Om jordreformer, DNA og kommunistene på Cuba.

Norsk offentlighet, journalister, politikere og forskere har alltid sett Castro-dynastiets Cuba gjennom anti-amerikanske briller. Cuba har som Mexico, vært oppfattet som skjebnebestemt til å være ”så nærme USA, og så langt fra Gud”. Det amerikanske imperiets onde vilje synes alltid å ha hindret alle latin-amerikanske land i å velge politiske alternativer som ikke er forenlige med USAs økonomiske interesser. Perspektivet der Castros Cuba har vært tragisk fanget i en heroisk ”Davids kamp mot Goliat” har overskygget alle andre mulige perspektiv, slik Cuba har vært fremstilt for norsk offentlighet.

Hva om man byttet ut de anti-amerikanske brillene, og i stedet prøvde å se Cuba og andre latin-amerikanske lands politiske veivalg med norske sosialdemokratiske briller, i et norsk sammenlignende perspektiv?

Norske sosialdemokraters veivalg på 30-tallet i landbrukspolitikk og holdning til eiendomsrett kan nemlig sammenlignes med cubanske kommunisters landbrukspolitikk. Cubas kommunister ved makten på slutten av 50- og begynnelsen av 60-tallet, valgte en annen linje enn Det norske Arbeiderpartiet valgte da de først kom til makten i 1935.

DNA inngikk kriseforlik med Bondepartiet i mars 1935, og fikk samme år regjeringsmakt.

DNA hadde en revolusjonær fortid, medlemskap i Komintern 1919-23, bak seg da DNA i mars 1935 inngikk en politisk allianse med Bondepartiet, en allianse mellom arbeiderklassen og bøndenes representanter på Stortinget. I 1938 kritiserte to sentrale Ap-politikere, Halvard Lange og Haakon Meyer DNA for ikke å fjerne eiendomsretten i landbruket og innføre kollektiver som arbeidsfelleskap i landbruket, inspirert av Sovjet. Lange og Meyers artikkel i tidsskriftet det 20ende århundret ble imidlertid forbigått i stillhet. Ingen i DNAs ledelse ønsket i 1938 å utfordre alliansepartner Bondepartiet om bøndenes eiendomsrett og mot norske bønders vilje innføre kollektiver. 

DNA hadde forlatt den revolusjonære kommunismen, trodde på reformer forankret i demokratiske prosesser og de inngikk allianser og kompromisser med politiske motstandere. Partiet mobiliserte ikke statsapparat, regjeringsmakt og kontroll over politi og fengselsvesen til å tvinge politiske motstandere til å akseptere partiets lederes enevelde. De to ledende miljøene i DNA på 30-tallet, Stortingsgruppa og partiledelsen delte Bondepartiets forståelse av det hensiktsmessige i å respektere eiendomsretten, selv om det fantes stor sosial ulikhet også i Norge.

Castros Cuba gjennomførte på 50- og 60-tallet en landbrukspolitikk inspirert av Sovjet. Regimet innførte en politikk som altså enkelte sosialister i regjeringspartiet DNA på 30-tallet i Norge tok til orde for, om de dog ikke ble lyttet til. Kommunistene på Cuba førte en landbrukspolitikk, som utfordret privat eiendomsrett, med stor grad av statlig styring og innføring av kollektiver. Politiken førte ikke bare til bondeopprør, men også til ineffektivitet og til økt import av mat.

På Cuba må historiske fakta som utfordrer revolusjonære myter skjules, tildekkes og fordreies. Bondeopprør mot det sosialistiske, ensrettete regimet på Cuba har både i Europa og i Norge blitt akseptert fremstilt av regimet, som USA-finansiert kontra-revolusjon. Men så enkelt er det ikke.

På Cuba fant det sted de første årene etter revolusjonen en rekke bondeopprør. Cubanske bønder motsatte seg kooperativer og statlig overstyring av landbrukspolitikk. USA ga kun beskjeden støtte til disse bondeopprørene. (Se eget blogginnlegg om museet i Trinidad på Cuba.) Fidel Castro inngikk ingen avtaler, kompromisser med motstanderne av Castros landbrukspolitikk, men tok alle midler i bruk for å knuse bondeopprørerne.

På kooperativene hadde alle og ingen ansvaret for produksjonen. Et av flere ankepunkt mot kollektiviseringen av landbruket på Cuba var at det førte til pulverisering av ansvar i kollektivene. Et eksempel på dette er at dyr som skulle ha vært satt i karantene, ikke ble satt i karantene. Karantene for dyr som fraktes fra et sted til et annet, har til hensikt å unngå spredning av frø fra ugress, gjennom dyrs avføring. Kuer må bæsje fra seg alt de har spist fra et annet område, før de kan være sammen med de andre kuene. Ugressplanten Maribu spredde seg over stadig flere jordbruksområder på Cuba, og er fortsatt en viktig årsak til at store jordbruksområder på Cuba ligger brakk.

Cuba som før revolusjonen eksporterte mat, importerer i dag 60% av maten befolkningen trenger. Det cubanske byråkratiet, som i over 50 år bekjempet alt som minnet om kapitalisme, påstår nå at de er de rette til å skape et grunnlag for et markedsorientert landbruk. Det ineffektive cubanske systemet skaper flaskehalser, blant annet innen transport. Den mye omtalte blokaden fra USA hindrer ikke USA i å være Cubas tredje største handelspartner, bl.a. på grunn av den store importen av matvarer fra USA til Cuba.

Slik blir ofte USAs embargo overfor Cuba fremstilt. Men er det fremstillinger som gjenspeiler virkeligheten? USA er Cubas tredje største handelspartner. Cuba importerer mat fra USA.

USA har med rette blitt kritisert for en lite hensiktsmessig politikk overfor Cuba både før og under den kalde krigen. USAs handelsembargo har med rette blitt kritisert. Men hvorfor har rettmessig kritikk av USA fritatt eliten rundt Castro-dynastiet for enda mer berettiget kritikk av Castro-diktaturets katastrofale økonomiske politikk og undertrykkelse av egen befolkning? 

Er det vanen med å betrakte alt som skjer i Latin-Amerika med et tredje verden eller U-land og I-land-perspektiv som gjør at så mange journalister og forskere er tilbøyelige til å la seg villede av revolusjonær retorikk? Er det oppfatningen av landene i Latin-Amerika som U-land som gjør at så mange journalister og forskere viser forståelse for revolusjonære sosialistiske løsninger? De sosialistiske løsninger ville norske journalister og forskere aldri ha vurdert som hensiktsmessige i eget land.

Europa forkastet på 90-tallet de sosialistiske samfunnseksperimentene, som den radikale venstresiden i Latin-Amerika, i alle fall i retorikk, fremdeles hevder å være tilhengere av. Den revolusjonære caudilloen, Fidel Castro, som mer enn noen andre har fremmet revolusjonær retorikk i Latin-Amerika, så vel som statlig planøkonomi, innrømmet altså i 1979 overfor sandinistene i Nicaragua at Cubas samfunnsmodell ikke fungerte på Cuba heller, slik jeg har påpekt i forrige innlegg på bloggen.

Norske pragmatiske sosialdemokrater forkastet altså på 30-tallet den sovjetiske, sosialistiske organiseringen av jordbruket. Det norske Arbeiderparti hadde etter maktovertagelsen i 1935 en kritisk og åpen debatt innad i partiet og i den norske arbeiderbevegelsen om organiseringen av landbruket. Kollektivisering av landbruket anså DNA på slutten av 30-tallet som uaktuell politikk. Det revolusjonære Cuba valgte altså utover på 60-tallet de løsningene for landbruket, som DNA på 30-tallet hadde avvist.

Norsk venstreside har glemt sin historie når de betrakter de revolusjonære, sosialistiske samfunnseksperimentene på Cuba og de landene som har vært under Castro-dynastiets destruktive innflytelse. Å sammenligne norsk arbeiderbevegelse med latin-amerikanske sosialister gir perspektiver på Latin-Amerikansk politikk som gir et annet bilde enn det vante U-land og I-land og tredje verden-perspektivet. 

 Neste blogginnlegg vil også handle om Cuba, før jeg så vil skrive mer om Nicaragua.

Om revolusjonære caudilloer og demokrati.

Hvilke kaos-krefter har fått utspille seg i Nicaragua? Kan kaos-kreftene igjen komme under kontroll? Vil det nicaraguanske samfunnet få tilbake demokrati og respekt for menneskerettigheter?

Nicaragua har altså siden 18. April i år opplevd politisk, økonomisk og sosial krise. I Nicaragua har lederen for sandinistene, FSLN, Daniel Ortega vært president siden 2007, og siden 2016, i ledtog med kona, Rosario Murillo, som visepresident, som nevnt i tidligere blogginnlegg. Forrige gang Daniel Ortega var president, utviklet Nicaragua seg også i retning av diktatur. Sandinistleder og kommandant Daniel Ortega styrte Nicaragua på 1980-tallet, og var president i 1985-90, da sandinistene tapte et fritt valg, og motvillig måtte gi fra seg makten.

Gradvis innsnevring siden 2007 av demokratiske rettigheter og kvelning av demokratiske institusjoner og rettsstaten, har blokkert muligheten for å vise motstand innenfor et autoritært politisk system, som nevnt i tidligere blogginnlegg. Økonomiske vanskeligheter for regjeringen, som presset frem upopulære tiltak, tvang en befolkning i møte med et autoritært og korrupt politisk system til å demonstrere.

Er det likheter og forskjeller mellom kaoskreftene som svekket demokrati og menneskerettigheter i Nicaragua i andre halvdel av 80-tallet og svekkelse av demokrati og menneskerettigheter i årene fra 2007 og fram til dagens krise i Nicaragua?

Hva slags former for ekstremisme er det Ortega har praktisert og hva slags diktatur er det han har utøvd? Er Ortegas maktutøvelse i slekt med tidligere nicaraguanske caudillo-diktatorer, som Chamorro, Zelaya og Somoza? Eller har Ortega mer til felles med de sosialistiske, revolusjonære diktatorene Raul og Fidel Castro og Hugo Chavez og Nicolas Maduro?

Nicaragua har i sin historie opplevd flere ganger at maktskifter har skjedd ved at opprørere mot et regime har flokket seg rundt en leder. Lederen har så blitt en ny diktator, en ny caudillo, en høvding, som har monopolisert makten for seg selv og sine. Caudilloer, høvdinger, har slik med jevne mellomrom undergravd oppbygging av rettstat, reversert forsøk på atskilte og av hverandre uavhengige statsmakter og hindret ivaretakelse av konstitusjonen. Caudilloene har hindret rettferdige og oversiktlige valg og respekt for demokratiske rettigheter og for menneskerettigheter. Caudilloen har undergravd institusjoner som har begrenset diktatorens maktanvendelse, og i praksis styrt landet som om det var diktatorens eget storgods, men dog samtidig skapt økonomisk stabilitet og forutsigbarhet.

Det nicaraguanske partisystemet speiler manglende institusjonsbygging i det nicaraguanske demokratiet. Kun et fåtall av de mange politiske partiene har en sammenhengende ideologi eller forutsigbare standpunkter. De mange små partiene er heller bygget opp rundt en høvding, en caudillo, med lojale følgesvenner, som mot å støtte caudilloen forventer betaling i form av inntektsbringende verv, sikkerhet og støtte mot politiske fiender, så vel som rene økonomiske ytelser.

Den strategiske alliansen Ortega gjorde med lederen for FSLNs hovedfiende, det konservative partiet, Arnoldo Aleman, som gjorde det mulig for Ortega å vinne et presidentvalg med bare 35 % oppslutning, var en avtale mellom to caudilloer. Ortega trengte amnesti fra anklager om seksuelt misbruk av stedatteren, og Aleman trengte amnesti fra en dom om omfattende korrupsjon. De to alfa-hannene lot seg ikke binde av konstitusjonelle og demokratiske spilleregler.

Caudilloen Ortegas manglende respekt for demokrati og menneskerettigheter har flere kilder, flere årsaker. Den tidligere revolusjonære geriljalederen Daniel Ortega har blitt preget av marxismen, en ideologi, som ser rettsstat, demokrati og menneskerettigheter som ”borgerlig blendverk”.

Nicaragua-ekspert Stener Ekern, hevder leninismen er en millenaristisk bevegelse, trosretning. Når det gjelder den latin-amerikanske leninismen er det åpenbart at leninismen er en trosretning. Leninismen ga gjennom kampen mot Somoza og senere mot Contras, mange ledende sandinister troen på seg selv som utvalgte representanter, herdet og opplyst gjennom oppofrende, fysisk og mentalt krevende geriljakamp. Den revolusjonære avantgarden var blitt herdet i revolusjonær kamp med større forståelse for hva folket trengte enn noe parlamentarisk system eller borgerlig demokrati ville kunne frembringe i folket, mente de selv, mange av dem, i følge Ekern.

Leninismen i dens latin-amerikanske form ga revolusjonære sosialister i Latin-Amerika en overbevisning om å være utvalgte. Å ha ofret sin ungdomstid for revolusjonen, ga også revolusjonære ledere en overbevisning om at de fortjente makten for sine oppofrelsers skyld, oppofrelser de tenkte at hadde lutret og herdet dem for den store oppgaven, å skape det nye samfunnet og ”det nye mennesket”. Makten var deres fordi de ”fortjente den”.

Leninismen i dens latin-amerikanske form la liten vekt på tenkning rundt økonomi. Latin-amerikanske marxister la noen av dem vekt på hvordan skape økonomisk vekst og utvikling ved jordreformer, og forestillinger om å skape en klasse av selvstendige bønder. Både på Cuba og i Nicaragua endte marxistisk landbrukspolitikk med kooperativer og andre former for sterk statlig styring av landbruket. Den sterke statlige styringen forårsaket væpnete opprør blant bønder, som protesterte mot det bøndene så som brutte løfter om egen jord. (Jeg vil skrive mer om landbrukspolitikk og bondeopprør i neste blogginnlegg.)

Etter først å ha kommet til makten, var ikke marxistisk teori så mye til hjelp for å utvikle industri eller modernisere tilbakeliggende økonomier som hadde basert seg på eksport av landbruksprodukter. Stalin ledet et brutalt, totalitært diktatur, som hadde mange millioner av ofre, men forsvarerne av Stalin vil kunne hevde at den sovjetiske lederen tross alt industrialiserte og moderniserte det industrielt og økonomisk tilbakeliggende Sovjet. Bolsjevikene gjennomførte utdanningsreformer som bragte frem et stort antall unge ingeniører, som ga økonomien vekst noen tiår før Sovjet stagnerte økonomisk. For den latin-amerikanske, revolusjonære sosialismen kan ikke en gang tilhengerne vise til en tilsvarende form for økonomisk, industriell, teknologisk fremgang for de samfunnene der revolusjonære sosialister har kommet til makten.

USA og lokal overklasse har fått skylden for radikal venstresides mislykkete politikk. Den revolusjonære venstresiden i Latin-Amerika har forklart egne nederlag med at imperialistmakten USA i ledtog med eliter innen overklassen i de respektive landene og deres aktive motarbeidelse av de revolusjonæres målsetninger, har hatt skylden for at revolusjonære sosialister ved makten så sjelden synes å lykkes med å bringe fremskritt og materiell velstand for de fattige, eller i det hele tatt, fremgang for hele samfunnet.

I Norge har ikke bare revolusjonære sosialister men også moderat venstreside akseptert den radikale venstresiden i Latin-Amerikas egen ansvarsfraskrivelse for egen mislykket økonomisk politikk de gangene revolusjonære sosialister har kommet til makten. Burde norske forskere og journalister være mer kritiske til radikal venstresides forståelse av hvorfor revolusjonær sosialisme synes alltid å ende opp med økonomisk stagnasjon og politisk undertrykkelse?  

Lenin skal ha sagt til sine revolusjonære bolsjeviker; ”virkeligheten er vår største fiende”. Ikke en gang de latin-amerikanske revolusjonære selv synes overbevist om egen økonomisk kompetanse. Fidel Castro ga sandinistene i Nicaragua kort etter revolusjonen i 1979 rådet - å ikke følge Cubas økonomiske modell. ”Modellen virker ikke en gang for oss”, skal Castro ha uttalt offentlig. Realpolitikeren Castro skjønte at et økonomisk stagnert Sovjet ikke kunne fø på enda en ikke-bærekraftig latin-amerikansk økonomi. Det revolusjonære Cuba ønsket å være alene om privilegiet å kunne snylte på Sovjet økonomisk.

I sin første periode ved makten, på 80-tallet, tok FSLN og Danilel Ortega ikke hensyn til Fidels advarsel, men det gjorde Ortega i den andre perioden, fra 2007. I den andre perioden ble Ortega selv rik, og skapte inntil april i år, vedvarende økonomisk vekst i landet.

Det er nok likevel ikke muligheten til å bli rik, som gjør at Daniel Ortega har søkt makt og klamrer seg til makt. Makten for maktens skyld er det viktigste for Ortega. De sosialistiske diktatorene, Fidel og Raul Castro, Hugo Chavez og Nicolas Maduro er ikke som de latin-amerikanske diktatorene i militærdiktaturene før og under den kalde krigen, som først og fremst syntes tiltrukket av rikdommen makten førte med seg.

De revolusjonære sosialistiske lederne gjør bruk av en revolusjonær retorikk som tilslører den politiske virkeligheten i Latin-Amerika. Ofte er det lite reelt samsvar mellom revolusjonær retorikk og radikal venstresides praktiske politikk ved makten. Å gi inntrykk av å hjelpe de fattige og å gjøre samfunnet bedre, kan det virke som er viktigere for revolusjonære ledere ved makten enn faktisk å gjøre samfunnet bedre, både for de fattige og for hele befolkningen.  

Politikere må beherske å utøve politiske analyser og å utøve politisk retorikk. Både de selv og de som hører på, bør imidlertid være seg bevisst når politikere bedriver analyser og når de bedriver retorikk. Den radikale venstresiden i Latin-Amerika trives best når de kan blande sammen retorikk og analyser, og når analyser blir til retoriske øvelser.

Viktigere enn retorikk, er det tross alt å utføre praktisk politikk. Latin-amerikansk radikal venstreside bruker ofte retoriske øvelser der USA, imperialisme og nyliberalisme får skylden for egen manglende evne til å utvikle konstruktiv, relevant og løsningsorientert politikk for samfunn der revolusjonære har kommet til makten. Om revolusjonære sosialister i Latin-Amerika så kontrollerte regjeringsmakt, hadde mangeårige flertall i parlament eller utgjorde absolutte diktaturer, så har likevel tendensen vært der til å redusere politikk til retorikk, og vise manglende interesse for politisk praksis.

Sansen for det retoriske har kanskje sammenheng med mangelen på forståelse for det økonomiske, som kanskje også er en forakt for økonomisk tenkning i det hele tatt innen latin-amerikansk radikal venstreside? De revolusjonære, leninistiske lederne forstod seg på makt, men ikke på økonomi.

Nicaragua trenger nå det internasjonale samfunnets hjelp til å bryte den uheldige syklusen med caudilloer, høvdinger, som kommer til makten ved hjelp av opprør mot andre egenrådige eneherskere. Nicaragua har for ofte erfart at en ny caudillo gjentar samme undergraving og blokkering av institusjonene, som skulle hindre eneveldig maktutøvelse og maktmisbruk.

Maktbalanse og uavhengighet mellom de demokratiske institusjonene, respekt for konstitusjon, rettsstat, presse- og ytringsfrihet og andre demokratiske rettigheter og menneskerettigheter er i Latin-Amerika og i Nicaragua, så vel som i Norge og Europa, de kreftene som hindrer kaoskrefter og politisk ekstremisme i å utfolde seg.