torsdag 25. oktober 2018

Castrismen - "Ideas trasnochadas"!


Min nicaraguanske venn, jeg kaller ham Pablo, sa til meg en ettermiddag vi satt på kafe; ”Cuba kommer til å få sitt ”glasnost” og ”perestrojka”, og om 15 år kommer cubanerne til å stille spørsmålet: Hva var vitsen med hele Fidel Castros revolusjon?” Både Fidel og Daniel Ortega har latt seg styre av disse ”ideas trasnochadas”!”

Ideas trasnochadas er ideer, tanker, som virker spesielt kloke og fornuftige når man ikke har sovet noen netter i strekk av en eller annen årsak. Men tankene virker ikke like kloke dersom man skriver de ned, og så ser på de etter en god natts søvn. Et tilsvarende, men ikke så kraftfullt og ikke helt dekkende begrep er på norsk ”virkelighetsfjerne skrivebordsteorier”.

Før revolusjonen var Cuba i latin-amerikansk sammenheng, og i særdeleshet i karibisk sammenheng, blant de mest utviklete landene økonomisk, politisk og teknologisk. Da som nå var det store sosiale forskjeller, og deler av befolkningen levde i ekstrem fattigdom. De nå forfalne boligene i Havanna viser at Cuba før revolusjonen hadde en middelklasse, noe som i økonomisk teori er en forutsetning for økonomisk utvikling. Cubas økonomi, som aldri har vært bærekraftig etter revolusjonen, ble fra 1990 ikke lenger subsidiert av et Sovjet, som hadde gått i oppløsning. Cuba opplevde på 90-tallet utbredt nød og fattigdom, det de kalte en spesialperiode. Så kom Castro-beundreren Hugo Chavez til makten i Venezuela i 1999, og etter hvert fikk Cuba et nytt land å snylte på. Cuba begynte sin tilnærming til USA da Castro-dynastiet skjønte at Chavez var dødssyk, og den mer politisk klartseende av de to brødrene, Raul Castro, hadde overtatt makten etter sin bror i 2006/08.

Hvem av de tre er det egentlig som styrer på Cuba? Rauls sønn, Alejandro Castro Espi, Raul Castro eller nyutnevnt president, Miguel Diaz Canel? Kan Castro-dynastiet virkelig stole på en som ikke tilhører den nære familien? Er Diaz Canel en som tilsynelatende styrer, mens Raul i all stillhet fører den reelle makten over i sønnens hender?

Fidel Castro fikk gå i graven med sin kommunisme i behold i november 2016. Kort tid etter den store diktatorens død, ble i juni i år eiendomsretten erklært gjeninnført på Cuba, etter snart 60 år med kommunisme. Den kommunistiske nasjonalforsamlingen har under sin av kommunistpartiet nyutnevnte president, Miguel Diaz Canel, vedtatt at eiendomsretten skal være lovfestet i Cubas grunnlov. 

Regimet har fortsatt behov for å kontrollere de såkalte, cuentapropistas, det vi ville kalle små, selvstendige næringsdrivende. De kommunistiske byråkratene har laget et lovverk som hindrer næringsdrivende i å bli for suksessrike, eller som kritikerne vil si, i å lykkes i det hele tatt. Et byråkrati som i snart 60 år har vært opplært til å hindre kapitalisme, agitere mot kapitalisme og å straffe kapitalisme, er kanskje ikke de rette til å skulle fremme kapitalisme eller få et markedsstyrt landbruk til å fungere? Det stalinistiske kommunistpartiet insisterer likevel fortsatt på sin eneveldige makt i et ensrettet og totalitært samfunn.

Castro-dynastiet fører makten videre til neste generasjon Castro på en skjult, diskret måte. Raul Castro kontrollerer fortsatt kommunistpartiet. Rauls sønn, Alejandro Castro Espì, har siden Raul overtok styret på Cuba fra storebror Fidel, systematisk bygget opp sin maktposisjon i militæret, og skapt personlige lojalitetsbånd til nyutnevnte ledere i militæret i militærdiktaturet på Cuba. Militæret kontrollerer all økonomisk virksomhet, og særlig den eneste delen av økonomien som faktisk fungerer, turist-industrien.

Raul Castro og sønnen, Alejandro Castro Espi. 


Cubanske kommunister ønsker å herme etter Vietnam og Kina. Cuba vil nok noen tiår på etterskudd få sitt glasnost og perestrojka. Eliten rundt Castro-dynastiet vil vite å posisjonere seg for den privatiseringen som synes å være nært forestående, og som etter Fidels død, lettere kan gjennomføres. Castro-dynastiet vil fylle de viktige posisjonene i økonomien med sine egne familiemedlemmer og lojale støttespillere.

Regimet truer og skremmer vanlige cubanere med det kjøpesterke cubanske emigrantmiljøet i Florida ved eventuell mer markedsøkonomi og et eventuelt kapitalistisk frislepp. ”Miami vil komme og kjøpe opp alt”, forteller regimet gjennom ensrettete medier.

Et økonomisk bankerott Cuba har ikke lenger Sovjet eller Venezuela å snylte på. Cuba trenger pengene fra eksil-miljøet i Miami, for å gjøre et Cuba, som i et halvt århundre har vært vanstyrt, til et økonomisk bærekraftig Cuba. Men er det folket og de fattige på Cuba, som eliten rundt Castro-dynastiet bekymrer seg for hvordan vil klare seg etter et kapitalistisk frislepp, som synes nært forestående, eller er det egen rikdom, egen makt og egne privilegier den revolusjonære eliten bekymrer seg mest for?

Den av kommunistpartiet nyutnevnte presidenten, Miguel Diaz Canel, er av Castro-dynastiet satt til å være direktøren for de dårlige tidene, eller det som i hardkokte detektiv-filmer heter ”the fall guy”, han som skal ta skylden slik at skurkene slipper unna. Diaz Canel vil få ansvaret for å gjennomføre innføringen av eiendomsretten i det ikke lenger kommunistiske Cuba. Han vil måtte fjerne to-valutasystemet, som med tiden vil gjøre Cuba mer økonomisk effektivt. Å erstatte to valutaer med en, vil samtidig fjerne den lille rest av beskyttelse den ineffektive velferdsstaten fremdeles tross alt klarer å gi de aller fattigste mot ekstrem sult og fattigdom. President Diaz Canel vil måtte ta skylden og ansvaret for det sviket de aller fattigste på Cuba vil oppleve når Canel har gjennomført reformene han har fått som oppgave å gjennomføre på Cuba.

President Raul Castro (left) and Vice President Miguel Diaz-Canel
Raul Castro og Miguel Diaz Canel

Fattigfolk hjernevasket av årtier med propaganda vil om en ti års tid nostalgisk minnes Fidel Castro, som døde før den virkelig vanskelige tiden begynte, og kanskje vil også Castro-dynastiet lykkes i å ikke bli forbundet med sult og fattigdom, som vil komme til å oppstå i overgangsperioden til en ny, reell markedsøkonomi.

Rauls sønn, Alejandro, vil kunne holde seg i kulissene og styre familiens lukrative økonomiske interesser, som på diskret vis vil bli overført over fra offentlig til privat eie. Han vil kunne bevare makten for Castro-dynastiet i posisjonen han de siste årene har etablert i det som etter hvert vil fremstå som et mer diskret militærdiktatur. Alejandro Castro Espi eller noen andre fra Castro-dynastiet vil også kunne velge om de med Putin som eksempel, vil ta tømmene som Cubas frelser. En ny leder fra Castro-dynastiet vil kunne tre frem på scenen som redningsmann, i etterkant av det sosiale kaoset og den ekstreme fattigdommen, som vil råde på Cuba under Diaz Canel, the fall guy, sitt styre.

Om en ti års tid vil mange cubanere stille seg spørsmålet: 60 år med revolusjon – hva var vitsen? Cuba var, som nevnt, et land før revolusjonen, som i latin-amerikansk sammenheng, var avanserte økonomisk, politisk og teknologisk. Fidel Castro lovet da han fikk makten på Cuba at han innen noen få måneder skulle arrangere åpne, rettferdige valg.

Etter mer enn et halvt århundre med et ikke-bærekraftig, brutalt undertrykkende samfunns-eksperiment, selv Fidel visste ikke fungerte, fortjener den cubanske befolkning det demokratiet, den rettstaten og de menneskerettighetene de har blitt nektet så altfor lenge.

Raul Castro, Rauls sønnesønn i midten og Rauls sønn, Alejandro Castro Espi.

Det norske begrepet ”virkelighetsfjerne skrivebordsteorier” er ikke kraftfullt nok til å være et dekkende begrep for den castristiske ideologi, men må erstattes av det delvis uoversettelige begrepet ”Ideas trasnochadas”, med dets assosiasjoner til feberhete vrangforestillinger, sene nachspiels snusfornuftige løsninger på verdensproblemer, diskusjoner preget av temperamentsfull fanatisme og deliriske, berusende stemningsutbrudd, forførende følelser av uansvarlighet og livsglede eller underliggende bunnløs fortvilelse. Latin-Amerika trenger ikke mer av castrismens ”ideas trasnochadas”.

Alejandro Castro Espín propuso a Obama que le entregara la Base Naval y la prisión de Guantánamo
Alejandro Castro Espi

søndag 14. oktober 2018

Den revolusjonære "gnisten" og de andre mytene rundt Fidel Castro og revolusjonen på Cuba!


Min gode nicaraguanske venn, la oss kalle ham Pablo, påpekte overfor meg at, ”Det var den franske og den nicaraguanske revolusjonen som var virkelige ”folkelige” revolusjoner med reelle, vedvarende stridshandlinger, kamper i gatene mellom diktaturets forsvarere og folket, i motsetning til den russiske og den cubanske revolusjonen, som begge i hovedsak var statskupp utført av en elite.”

Pablo har deltatt i stridshandlinger. Han var selv en tenåring, som så vidt hadde rukket å bli gammel nok til å bli ikke direkte, men delvis involvert i den avsluttende militære offensiven fra sandinist-geriljaen mot Somoza-diktaturet, som falt i 1979. Pablo var derimot aktiv soldat i borgerkrigen mot Contras på 80-tallet. Sandinistsoldaten fortalte hvordan det var i et Nicaragua, som hadde en befolkning omtrent på størrelse med Norge, å bo i en liten småby med rundt ca. 100 000 innbyggere, på størrelse med Fredrikstad, i et land i krig. I denne småbyen var det i de mest intense fasene av borgerkrigen på enkelte dager kø på kirkegården for å begrave unge, døde menn.

Pablo husker de cubanske militære rådgiverne, som etter revolusjonen i 1979 etterhvert kom til Nicaragua for å skulle være med å trene opp sandinisthæren. Han hadde ingen respekt for dem, og så på dem som fagpersoner som ikke visste hva de snakket om. Pablo fortalte om sin far som hadde vært helikopter-pilot i det nicaraguanske militæret på 60-tallet, som ble sendt av diktatoren Somoza for å være mobilisert dersom de skulle bli kalt ut til å hjelpe de cubanske soldatene som forsøkte å invadere Grisebukta på Cuba i 1961. Faren og andre i det militære i Nicaragua hadde bare forakt til overs for cubanerne som soldater, en forestilling Pablo noen tiår senere altså mener han fikk bekreftet ved de militære rådgiverne sendt av den ”cubanske revolusjonen” for å assistere den nicaraguanske revolusjonen.      

De propagandaskapte mytene rundt Fidel Castro og den såkalte revolusjonære eliten rundt Castro-dynastiet, kan man med fordel se nærmere på. Man bør gjennomskue den blendende revolusjonære retorikken og det ”coole” ved det på 60-tallet bevisst uflidde og ukonvensjonelle ved Robin Hood-imaget, som ble bygget opp av den drapsvillige fremmedkrigeren Che Guevara og Fidel Castro, sønnen til Angel, den spanske soldaten som slo seg opp som godseier på Cuba. Angel Castro var nær venn av diktatoren Fulgencio Batista, som var gudfar ved dåpen for den ene av Castro-brødrene. Batista ga derfor Castro-brødrene amnesti for dommen for deres militære angrep og drap på de sovende soldatene ved militærforlegningen Moncada i 1953. Fidel sonet mindre enn to år av idømt straff på 15 år. Fidel lærte av diktatorens Batistas feil. Det var broren Raul Castro som rundt 2010-11 ga etter for paven og EUs press mot Castro-regimet for å frigi de politiske fangene fra den "svarte våren" i 2003. 

Var Castro-brødrene så sentrale da Fulgencio Batistas diktatur ble styrtet? Tenk over hvor mange ganger du har hørt historien om Fidel Castro som ”kom ned fra fjellene med sin geriljahær”, som en ”Moses med steintavlene”. Hva innebærer egentlig setningen ”Fidel Castro kom med sin hær ned fra fjellene”? Sandinistgeriljaen i Nicaragua kom ikke ned fra noen fjell etter at Somoza skulle ha forlatt Nicaragua. Sandinistgeriljaen har faktisk noen reelle kamphandlinger å fortelle om, og de har bilder fra kampsoner og reelle kamphandlinger.

To hendelser er i cubansk revolusjonær mytologi ment å utgjøre den cubanske revolusjonens ”stormingen av Bastillen”. For å bygge opp om den revolusjonære myten fremstiller årlig diktaturet på Cuba en håndfull geriljasoldaters angrep på militærbrakken i Moncada i 1953, som gnisten, som skulle ha vekket folket til motstand mot Batista-diktaturet. TV-kanaler og øvrige statlige kontrollerte massemedier på Cuba minner med rollespill, kinaputter og fyrverkeri kontinuerlig befolkningen om Fidels kameraters heroiske angrep på militærbrakken med sovende soldater.

Den andre skjellsettende revolusjonære hendelsen er en dårlig planlagt ilandsettelse av geriljasoldater fra båten ”Granma” i desember 1956. 12 av 80 revolusjonære kom seg unna i det som må betegnes som en militærtaktisk katastrofe. Det er de revolusjonære martyrer som dyrkes, ikke de revolusjonære krigsheltene. Se på hele den revolusjonsmytologien som er bygget opp rundt de revolusjonære sandinistiske sangene, og sammenlign dem med de revolusjonære cubanske sangene, og se hva forskjellen er. Hvor er de ærerike kamphandlingene i cubansk revolusjonær mytologi? 

I romanen "Antes que anochezca" forteller den av Aids døende Reynaldo Arenas ærlig om arbeidsleirer for homofile, fengselsopphold idømt for å skrevet om politikk og å ha levd åpen som homofil. Arenas som døde i 1990, holder ingenting tilbake i romanen og forteller også om hvor ubetydelige og ukjente Fidel Castros geriljasoldater var for det store flertall av cubanere før Fidel kom til makten.

Cubas revolusjon i 1958 var mer av et kupp enn av en revolusjon. USA hadde trukket sin støtte til Fulgencio Batistas diktatur. Viktige kamphandlinger i 1958 mellom Batistas militære styrker og bygeriljaen fant sted, mens Castros noen hundre gerilja-soldater holdt seg i fjellene. Da kampen var over, diktatoren hadde innsett at borgerskapet hadde vendt ham ryggen, og diktatoren hadde flyktet, kom Fidels få, men mindre kamptrette styrker ned fra fjellene. Fidel Castro utnyttet maktvakuumet som oppstod. Han utmanøvrerte etter hvert alle de andre politiske miljøene, som hadde kjempet mot Batista.

I etterkant av Cubas såkalte revolusjon i 1958 bygget karismatikeren og propaganda-geniet Fidel Castro opp en myte for revolusjonære sosialister i Latin-Amerika. De revolusjonære forstod seg selv som gnisten, som skulle tenne den revolusjonære ilden i befolkningen. Geriljasoldatene skulle være en avantgarde, en revolusjonær elite, som herdet av fysisk og mental kamp ble folkets fremste talsmenn med innsikt i hva en vedvarende revolusjonær kamp innebar for å iverksette marxismens uklare ideer om hvordan et revolusjonært parti skulle realisere et sosialistisk samfunn og ”det nye sosialistiske mennesket”. Hele mytologien Castro-dynastiet har dukket opp rundt "den revolusjonære gnisten" handler om å skjule sannheten om at Castros menn satt trygge og ventet i fjellene til de viktige kampene mot Batista-diktaturet var over.


Den franske intellektuelle Regis Debray lagde teorien om den "revolusjonære gnisten", som geriljaen skulle ha vekket i folket og slik inspirert til en folkelig revolusjon.


Fidel Castro forspilte muligheten den folkelige revolusjonen i 1958 ga det cubanske folk, dersom man aksepterer å bruke betegnelsen "revolusjon", og altså ikke som min venn Pablo, insisterer på at det som skjedde på Cuba ikke var noen reell revolusjon, men et statskupp. Ved et av utstillingsmontrene ved Museo de la Revolucion, i Havanna, fortelles det at alle de politiske partiene ble avskaffet av Fidel kort etter ”revolusjonens seier”, fordi de alle hadde samarbeidet med regimet styrt av Fulgencio Batista, Fidel Castros far, Angel Castros gode venn. Fidel hadde lovet frie valg i løpet av kort tid etter maktovertakelsen, ett av et utall løfter Fidel inngikk uten planer om å innfri.