Et kritisk blikk på Cubas museer avslører Castro-regimets løgner om seg selv.

Castro-regimets egen propaganda slik den blir fremstilt på Cubas museer avslører regimets totalitære tenkesett. Propagandaen gir innsikt om Castro-regimet og om Fidel Castros ettermæle. Tar man med seg en dose skepsis når man besøker museene regimet har fremstilt for revolusjonære pilegrimer og turister på Cuba, så skinner sannheten om regimet gjennom i løgnene regimet forteller om seg selv.

Forestillingen om den altomfattende og alle steds tilstedeværende USA-imperialismen har vært brukt i regimets propaganda for å unnskylde regimets vanstyre og korrupsjon. Regimet har ønsket å fremstille all konflikt på Cuba etter revolusjonen i 1958, som en strid mellom Castro-regimet og revolusjonen mot CIA og USA-imperialismen. CIA gjorde mye uklokt på Cuba de første årene etter revolusjonen. Likevel, å akseptere regimets ukritiske fremstilling av at all motstand mot Castro-regimet skulle være organisert og finansiert av CIA og «USA-imperialismen», er å gjøre alle Castros motstandere til ubetydelige statister i deres selvopplevde tragedie, tragedien Castro-dynastiet har påført Cuba.



Museo de los Bandidos i Trinidad.

 

Kommunistenes landbrukspolitikk illustrerer vanstyret, løgnene og propagandaen Castro-regimet representerer. Fidel Castro lyktes i å knuse den selvstendige klassen av småbønder. Cuba hadde før revolusjonen sammenlignet med samtidige spansk-talende land, en velfungerende landbruksektor, om dog mange fattige hadde et mangelfullt kosthold, og de sosiale forskjellene var store.

 

Det totalitære regimet knekte klassen av selvstendige bønder. Bondeopprør ble slått ned, og kooperativer ble opprettet. Mye jord ble liggende brakk. Bønder som mistet eiendomsretten til jorda si gadd ikke lenger jobbe så iherdig for å ta vare på det som ikke lenger var deres. Man sluttet med å sette kyr i noen dagers karantene så de fikk tømt seg for uønskete frø, før man flyttet dem til et nytt beite. Seiglivete ugressplanter spredde seg. Alle og ingen hadde ansvar for at kooperativet skulle fungere rasjonelt.[i]

 

De førte årene etter revolusjonen var det en rekke opprør blant bønder på Cuba. I byen Trinidad på Cuba har regimet opprettet et museum over det regimet kaller «bandittene», som ble drept etter å ha gjort opprør mot kommunistenes politikk overfor cubanske bønder, «Museo de los bandidos». Et kritisk blikk på museets propaganda-fremstilling av hvordan regimet utkalte fattige bønder til soldater, som mange av dem selv ble drept, mens de bekjempet fattige bønder som hadde forskanset seg i fjellene, avslører store interessekonflikter i det etter-revolusjonære Cuba. Bakgrunnen til alle de døde opprørssoldatene og soldatene Fidel Castro mobiliserte for å finkjemme fjellene der opprørerne hadde gjemt seg, viser at soldatene på begge sider tilhørte en fattig klasse av bønder. Museet i Trinidad forteller om militær motstand fra en selvstendig klasse av bønder som motsatte seg Castro-dynastiets styre av landbruksektoren.



Revolusjonsmuseet i Havanna

 

Museet kaller bondeopprørerne banditter, og hevder de dårlige utrustete bondesoldatene skulle være styrt av CIA. De spredte, tafatte forsøkene på forsyninger av våpen fra flydropp, som museet hevder skulle ha vært finansiert av CIA, illustrerer først og fremst hvor liten betydning den eventuelt begrensete hjelpen fra CIA må ha hatt. Museet avslutter utstillingen med et sitat fra daværende industriminister og ansvarlig for jordreformer Che Guevara. Che ble sitert på hvordan det «internasjonale oligarkiet» ble påført et alvorlig nederlag da opprøret fra de fattige, selvstendige bøndene ble knust. Museet avslører ufrivillig hvilken motstand Castro-regimet utløste blant fattige bønder på Cuba, og museet viser hvordan regimet knuste en klasse av selvstendige, fattige bønder.

 

Sosialistisk planøkonomi, kollektivisering og generelt vanstyre har gjort at Cuba lenge har måttet importere mat. Halvparten av landbruksjorda på Cuba har lenge ligget brakk. Cuba importerer nå 60% fra utlandet av maten befolkningen konsumerer. Mye av maten som blir importert kommer fra USA.[ii] Lillebror Raul Castro, som siden 2006/08 har overtatt styret av Cuba, forsøker nå reversere storebrors jordbrukspolitikk, og vil forsiktig prøve å bygge opp en ny klasse av selvstendige bønder, så lenge reformene ikke rokker ved Castro-dynastiets eneveldige makt. Statsapparatet som i sin tid knuste den selvstendige bondeklassen insisterer nå på at de er de rette til å bygge en velfungerende landbruksøkonomi opp igjen. Flaskehalser i distribusjon, samt fravær av eiendomsrett garantert ved lov, gjør det vanskelig å være selvstendig bonde på Cuba i dag.[iii]

Utstillingene i Revolusjonsmuseet i Havanna avsluttes med karikaturer av
tre amerikanske presidenter: Ronald Reagan, George Bush senior,
og George Bush junior.
Den svarte presidenten som gjorde seg til diktator, Fulgencio Batista,
blir her fremstilt med store "negerlepper".
Rasismen er utbredt på Cuba, men er et offisielt tabu.

Norske forsvarere av Castro-regimet, deriblant Even Underlid i artikkelen «Har vi ham nå?» På Manifests nettsider, hevder Castro-regimet ble utsatt for terror-angrep etter 1959, i årene frem til begynnelsen av 60-tallet. USA og CIA blandet seg utvilsomt inn i Cubas «indre anliggender» i årene etter revolusjonen. Men er det riktig at alle cubanske småbønder som gjorde opprør mot Fidel Castros landbrukspolitikk, som senere har vist seg så katastrofal for Cubas økonomi, alle var CIAs marionetter? Var bondeopprørerne kun statister i skjebnedramaet mellom den revolusjonære superhelten Fidel Castro mot «Uncle Sam» i revolusjonære troendes versjon av Davids kamp mot Goliat?

 

Ideen om kollektivisering av landbruket har heldigvis vært fremmed for norsk arbeiderbevegelse. I Norge kom Arbeiderpartiet til makten i 1935 ved å inngå kriseforlik med Bondepartiet. Avtalen opprettet kollektive samarbeidsformer, og ga store fordeler til norske bønder. Forestillinger blant noen få akademikere innen venstrefløyen i Arbeiderpartiet om å oppheve eiendomsretten og opprette kollektiver i norsk landbruk ble ikke tatt alvorlig verken fra Bondepartiet eller ledelsen i Ap. Halvard Lange og Haakon Meyers artikkel i tidsskriftet «Det tyvende århundret» i 1938, som foreslo kollektivisering av norsk landbruk, ble forbigått i stillhet.[iv]

---

[i] Den norske Cuba-komiteen mener imidlertid at utbredelsen av ugressplanter på Cuba ikke har noe med kollektivbrukene å gjøre, men kommer av at CIA skulle ha spredd ugressfrø ved å fly over Cuba i småfly. Det cubanske militæret, som under Cuba-krisen skjøt ned et amerikansk jagerfly, og som i 1996 skjøt ned to fly sendt av eksilcubanere i Florida for å spre flyveblader over cubansk territorium, skulle ifølge Norsk Cuba-forening, ikke ha klart verken å skyte ned eller dokumentere alle de CIA-organiserte småflyene som skulle ha spredd ugressfrø for å lamme Cuba økonomisk. (Innlegg av Terje Enger i Ny Tid april 2015.)

[ii] Til tross for embargoen er USA Cubas tredje største handelspartner. Kilde. ICLEP, diverse artikler.

[iii] Diverse artikler i ICLEP, Det cubanske instituttet for presse- og ytringsfrihet.

[iv] En presis gjengivelse av referansen til Meyer og Langes artikkel har jeg ikke for øyeblikket. Artikkelen ligger i en kasse jeg ikke kan finne blant flere kasser i boden akkurat nå. Jeg kom over artikkelen i forbindelse med arbeidet med min hovedoppgave i historie om Wilhelm Reichs Norgesopphold i 1934-39.