torsdag 9. april 2020

Tredje av fire deler av intervju med Laritza Diversent i Oslo mai 2019.


Laritza Diversent er redd for at å registrere sivile organisasjoner på Cuba som politiske partier, kan sette hele sivil sektor i fare. Menneskerettighetsaktivisten er opptatt av at cubanske NGOer bør unngå det som skjedde i Burma. Laritza Diversent forteller at i Burma ble sivile organisasjoner, NGOer, registrert som politiske organisasjoner. Så fylte regimet i Burma selv tomrommet de sivile organisasjonene som ble partier, etterlot seg. Plutselig hadde ikke lenger Burma en sivil sektor, sivile, selvstendige organisasjoner, NGOer.

Diversent påpeker at det cubanske regimet lenge har hatt en slags ”liksom sivil sektor” med feministbevegelser, fagforeninger, organisasjoner for homofile, og andre organisasjoner, som later som de er uavhengige og har et selvstendig forhold til statsmakten. Men alle lederne i den cubanske ”liksom sivil sektoren” har posisjoner i kommunistpartiets ulike organisasjoner.

CADAL nominates Laritza Diversent from Cubalex for two ...
Jeg spurte Diversent om eiendomsretten på Cuba, som i mai 2019 skulle ha blitt vedtatt et år tidligere, altså i 2018, i den cubanske grunnloven. Juristen Diversent påpeker imidlertid at i praksis er eiendomsretten fortsatt uavklart på Cuba. Juristen Diversent forklarer at cubansk lovgivning har et skille mellom personlig og privat eiendomsrett. Personlig eiendomsrett gjelder for leiligheten du bor i og og eier. Privat eiendomsrett har du dersom du har fått lisens til å bruke leiligheten som f.eks. restaurant. Men du har ikke personlig eiendomsrett til restauranten, fordi selv om du eier leiligheten, så har du bare lisens på det å drive restaurant. Lisensen kan myndighetene når som helst ta fra deg. En slik uavklart eiendomsrett gjør langsiktig økonomisk planlegging usikkert og vanskelig.  

Laritza Diversent utdyper hvilke andre rettigheter som befolkningen på Cuba mangler. Hun nevner retten religiøse har til å starte skoler. Det er blitt nektet på Cuba. Hun er selv ikke religiøs, men hun ser at de religiøse burde ha rett til å ha egne skoler.

”Vi cubanere kan lese og skrive, men vi mangler dannelse”, hevder lederen for Cubalex. Diversent forklarer hvordan krisa på 1990-tallet, ”spesial-perioden”, tappet det cubanske skolesystemet for ressurser og gode lærere. Mange lærere forsvant fra Cuba under ”spesial-perioden”, og barn og ungdom endte med å undervise barn og ungdom. Diversent hevder at mange lærere av i dag kan ikke grunnleggende grammatikk og rettskriving. Hun har sett også når hun har lest tekster som dissidenter har skrevet, så har det manglet grunnleggende rettskriving og grammatikk. ”Min sønns lærer på Cuba kunne ikke rettskriving”, forklarer Diversent.

Manglende rettskriving, ferdigheter i grammatikk og manglende dannelse sprer seg videre i utdanningssystemet, i følge Diversent. Etter at hun kom til USA, så hun forskjellen på universitetsgrader, og doktorgradsavhandlinger i USA og på Cuba. ”Studentene på Cuba lærer å herme, kopiere, men ikke å tenke kritisk”, hevder lederen for Cubalex.

Laritza har nylig kritisert regimet på Cuba for å ha kommet for sent i gang med tiltak mot spredning av Corona-viruset. https://www.clarin.com/mundo/-situacion-derechos-humanos-cuba-mejorado-incluso-empeorado-_0_Kr2gv2agQ.html 

Laritza Diversent, abogada cubana de Cubalex, vino a participar de un seminario de derechos humanos de la fundación CADAL
FOTO JUAN MANUEL FOGLIA
Her et bilde fra repotasjon fra Argentina der Laritza Diversent uttaler seg om Corona-tiltak på Cuba. 






Antonio Rodiles, leder for organisajonen Sats uttaler seg i et 50 minutter langt intervju om Regimet på Cubas håndtering av Corona-pandemien.

Rodiles forteller i intervjuet at regimet på Cuba forteller om en annen, distinkt utvikling av Corona-epidemien på Cuba sammenlignet med andre land, både i Latin-Amerika og verden forøvrig.
 
Kan det være at regimet er vant til å jukse med statistikk, og undertrykke helsepersonell som gir annen informasjon enn informasjon som er forenlig med regimets fremstillinger, slik Rodiles nevner at regimet har gjort under tidligere epidemier i landet? Er diktaturet på Cuba så vandt til å holde ved like oppfatningen om det fantastiske helsevesenet på Cuba at de ikke har en tilstrekkelig kontruktiv tilnærming til egen håndtering av pandemien? 
 
På Cuba må befolkningen hele tiden ut og stille seg i kø for å få tak i mat ved butikker der maten blir rasjonert, og der tilbudet er ustabilt og mangelfullt. Folk på Cuba må stå i kø for å klare seg.
 
Kan Rodiles ha rett i at regimet skjuler sannheten for befolkningen bak intens propaganda om det cubanske helsesystemets fortreffelighet og intens nedrakking av USAs og Donald Trumps tilnærming til pandemi-bekjempelse. Kritikk av Trumps og USAs tilnærming til Corona-epidemien er det få som vil protestere mot. Berettiget kritikk av USAs håndtering av pandemien bør imidlertid ikke ta oppmerksomheten vekk fra regimet på Cubas egen håndtering av pandemien.
 
Rodiles påpeker at 20% av Cubas befolkning er over 70 år, og at den gamle generasjonen av "harde revolusjonære" er over 80, og således i risiko-sonen. Men eliten rundt Castro-familien har jo tilgang til et A-helsevesen resten av befolkningen ikke har tilgang til. De må nøye seg med et B-helsevesen som er svært mangelfullt, særlig i distriktene på Cuba. 
 
Kan Corona-epidemien komme overraskende på et helsevesen som ikke er vant til åpenhet rundt statistikk, men vandt til å tilpasse statistikk etter politiske signaler fra diktaturets ledelse? All statistikk fra alle land i hele verden, som i hovedsak blir gjort tilgjengelig lar seg ikke kontrollere av et diktatur som det cubanske. 
 
 
For Cuba-nerder vil det i ukene fremover være interessant å følge uavhengige cubanske nyhetskanaler som SATS og ICLEP.
 
ICLEP: 
http://iclep.org/cuba-288-infectados/
 
http://iclep.org/