I anledning åpningen av ambassader i Havanna og i Washington.

Castro-dynastiet har så langt fått det som de vil. Før jul presenterte Raul Castro nyheten i ettpartidiktaturets nasjonalforsamling om avtalen med Obama om normalisering av forbindelsene mellom Cuba og USA. Raul forsikret om at det ikke ville bli noen endringer i det politiske systemet. Samtidig forsikret Castro forsamlingen om at regimet ville presse Obama til å gi dem de konsesjoner den republikansk kontrollerte Kongressen ikke vil kunne hindre Obama i å gi dem. Castro-dynastiet har så langt sluppet å måtte gjøre endringer i demokratiske retning eller respektere menneskerettigheter.

Cubas store leder Raul Castro har i møte med imperialistmakten USA prinsippfast forsvart og bevart intakt landets kommunistiske system. Kommunistpartiets ungdomsorganisasjon holder til tross for sviktende rekruttering de siste årene, fanen høyt. Nestleder i kommunistpartiet, den 85-årige Josè Ramon Machado Ventura, appellerte til ungdomspartiets kongress for noen dager siden, om at ikke ungdommen måtte la seg lure av USAs tilsynelatende fredfulle tilnærming til Cuba. Det var nå viktigere enn noensinne å opprettholde kampen mot imperialismen og dens medløpere.

President Raul Castro og
Visepresident, Josè Ramon Machado Ventura

Tilstede ved kongressen var også «the cuban five», de fem cubanske spionene som ble arrestert og dømt til lange fengselsstraffer i USA i 1998. De tre siste av de fem cubanske spionene, ble frigitt i desember umiddelbart etter at avtalen om normalisering av forholdet mellom USA og Cuba ble annonsert. En av de fem spionene fremhevet at det var innen kommunikasjon og etterretning at den store kampen om Cubas fremtid stod, i klartekst kontroll av internett og overvåking av Cubas indre fiender.

Den mest kjente av «the cuban five», Gerardo Hernandèz fremhevet i sin tale til ungdomspartiets kongress hvordan det kommunistiske regimet på Cuba i forhandlinger med USA ikke har gitt en tøddel, (àpice), ikke har gitt etter på noen av sine verdier. Hernandèz mottok applaus for å hevde at historien viste at dersom cubanerne var tro mot sine prinsipper, så kommer seieren. Han avsluttet med en metafor fra baseball: «men det gjelder å holde balltreet klart».

De fem spionene, the cuban five.
Gerardo Hernandez fremt foran.

Raul Castro har stilt tre krav til Obama. I dag åpner USA og Cuba ambassader i Washington og Havanna. Raul Castro fremsatte for noen dager siden sine krav for de videre forhandlingene med USAs regjering. En avtale som ikke innebærer en fullstendig fjerning av handelsembargoen er umulig å akseptere for Castro-regimet, mener Raul. Guantanamo-basen må USA lage en plan for å overlate tilbake til Cuba, og USA må innstille all støtte til miljøer i USA som har som mål å undergrave det politiske og økonomiske systemet på Cuba. All økonomisk støtte til Radio Martì og andre TV, radio og nyhetsformidlere som fra USAs territorium sender informasjon og nyheter til befolkningen på Cuba, må USA innstille, krever Raul Castro.

Raul Castro har tonet ned et tidligere stilt krav. For noen måneder siden stilte Raul Castro et krav om at USA skulle betale Castro-regimet en stor økonomisk erstatning for de økonomiske vanskelighetene og lidelsene Cubas befolkning var blitt påført som en konsekvens av embargoen. Kravet om økonomisk kompensasjon har Raul de siste dagene ikke fremmet, men kanskje han vil komme tilbake til dette kravet i senere forhandlinger.

Det viktigste kravet fra Raul Castro har han vært forsiktig med å ytre i internasjonale medier, at USAs diplomater skulle holde avstand til opposisjonelle. Uten at internasjonal presse har interessert seg for dette har Raul Castro fremmet krav overfor Obama-administrasjonen om at ambassaden USA skal etablere i Havanna, skal avstå fra all kontakt med opposisjonelle på Cuba. Leder for USAs forhandlingsdelegasjon på Cuba siden januar, Roberta Jacobsen har med unntak av et frokostmøte med noen utvalgte opposisjonelle i januar, respektert regimets ønske om ikke å gi opposisjonelle oppmerksomhet eller lytte til dem. Med unntak av møtet Obama hadde med to opposisjonelle cubanere under kongressen i det Pan-amerikanske Forbund i Panama i april, har også Obama vært lydhør for Castro-dynastiets krav om avstand til opposisjonelle.



"This is what change looks like".

Obama har så langt etterkommet Castro-dynastiets krav. USA fjernet i forhandlingene regimets status som økonomisk støttespiller for terrorisme. Regimet som i realiteten er økonomisk bankerott, trengte å få fjernet terrorist-stemplet for å kunne tillates å ta opp sårt trengte lån i internasjonale banker. Regimet fortjente å bli fjernet fra listen over land som støtter terrorisme, men Obama kunne ha stilt noen motkrav? Krav om demokratiske reformer, respekt for menneskerettigheter og kanskje også krav om at regimet i motytelse skulle respektere USAs diplomatiske personales rett til å ha kontakt med den demokratiske og pasifistiske opposisjonen på Cuba?

To momenter fra talen Obama holdt for noen uker siden i forbindelse med beslutningen om å opprette amerikansk ambassade på Cuba, må fremheves. Obama erklærte i talen at USA forbeholdt seg retten til å kritisere regimet når de fant det nødvendig. Er det en rett USAs styresmakter har sett for seg at de skal praktisere etter at ambassader i Havanna og Washington er opprettet?

Obama sa også i talen at «This is what change looks like». Bare noen dager senere ble den kjente opposisjonelle, Antonio Rodiles banket opp og måtte på sykehus. I likhet med mange andre fulgte Rodiles Kvinner i Hvitts ukentlige, fredelige marsj etter gudstjeneste på søndager, i Havanna og en rekke andre steder på Cuba. De siste ukene har hver søndag rundt 80 demokratiaktivister som har deltatt i marsjene, blitt midlertidig arrestert, trakassert og banket opp. Rodiles har kritisert Obama for ikke å ha lyttet til og gitt en plattform til de demokratiske kreftene på Cuba under samtalene Obama har hatt med regimet om Cubas videre utvikling. Rodiles har påpekt hvordan Obamas imøtekommenhet overfor regimet har gjort det mulig for regimet å øke undertrykkelsen, trakasseringen, brutaliteten og volden regimet utsetter de opposisjonelle for. Bildene av dem skambankete Rodiles etter sykehusbesøket var kanskje ikke det Obama mente da han sa at «slik ser endring ut»?


Antionio Rodiles etter å ha blitt banket opp
av cubansk sikkerhetspoliti.



Kritikere blant opposisjonelle cubanere, både i eksil-miljøet og på Cuba, bør bli lyttet til. Castro-dynastiet har i mer enn et halvt århundre lykkes i å diskreditere all politisk motstand fra eksilmiljøet som «CIA-lakeier», «Miami-mafia» eller bare «Miami». For mange i internasjonal og i norsk presse er «Miami» en diskvalifiserende betegnelse, som krever umiddelbar avvisning av alt av innhold i deres budskap.

Castro-eliten har vært dyktige i å forføre internasjonale medier til å oppfatte all motstand mot regimet både på Cuba og i Florida, som kontrollert av CIA og «Miami-mafia». De cubanske eksilmiljøene består av et bredt politisk spekter med det til felles at de ikke støtter totalitær kommunisme. Regimet har lykkes med å skape en forestilling i internasjonale medier om at hele det bredt sammensatte miljøet av eksil-cubanere i Florida, har som eneste motivasjon for motstand mot regimet, å få tilbake rikdommene sine. Rikdommer den rettferdige, egalitære og sosialt omfordelende cubanske kommunismen skulle ha fordelt til folkets og de fattiges beste.

Blant den store gruppen av cubanere i eksil som lever i Florida, er det også miljøer av hardnakkete rikinger som vil ha tilbake rikdommene revolusjonen i 1958/59 tok fra dem. Flere av dem tilhører en eldre generasjon, en elite, som har ført en lavintensitets borgerkrig med eliten rundt Castro-dynastiet over Florida-sundet. Samtidig som disse to elitene har pønsket ut intriger og slengt fornærmelser til hverandre, har de to elitene levd i økonomisk velstand på hver sin side av Florida-sundet. Befolkningen på Cuba har levd i fattigdom. Castro-dynastiets propaganda-arbeid er imponerende.

Bidrar Obamas politikk til å
fremme demokrati på Cuba?

 

Obama kunne om han ville, ha støttet initiativet fra et samlet miljø av menneskerettighetsaktivister ledet av Antonio Rodiles og leder for Kvinner i Hvitt, Berta Soler, om et lovforslag om amnesti for alle politiske fanger, gjeldende ikke bare for de nå anslagsvis mellom 20 og 45 politiske fangene på Cuba som sitter i fengsel. Det korrupte rettsvesenet på Cuba gjør bruk av fabrikkerte anklager mot dissidenter, og dissidenter blir dømt for lovbrudd regimet ser gjennom fingrene med at vanlige cubanere utøver, svartebørshandel. Mange politiske fanger er altså arrestert for økonomiske forbrytelser, og det forklarer ulike oppgitte tall for politiske fanger.

Regimet har lykkes med å definere de politiske fangene blant de 53 fangene USAs regjering i januar presset Castro-regimet til å sette fri, til en legal status som gjør det mulig for regimet å fengsle de samme menneskene på nytt uten nye straffeprosesser. De politiske dommene er altså ikke opphevet, men kun midlertidig satt i bero, for så lenge regimet ønsker. Lovforslaget menneskerettighetsaktivister har samlet seg om, vil således forsøke å tvinge frem løslatelse av alle politiske fanger, og samtidig ta fra regimet mulighet til på nytt å fengsle opposisjonelle som er blitt «midlertidig» frigitt. Siden Obama fremsatte kravet i desember om frigivelse av 53 politiske fanger, som et vilkår for å inngå i en normaliseringsprosess med Cuba, er det ikke urimelig å forvente at Obama kan finne det vanskelig ikke å stille seg bak et slikt krav i de videre forhandlinger med Castro-regimet om Cubas fremtid.

Vil Obama akseptere Castro-dynastiets krav om at den cubanske befolkningen kun skal måtte forholde seg til informasjon og nyheter fra Cubas strengt kontrollerte mediemonopol? Vil Obama være så grei i forhandlingene at han fjerner all økonomisk støtte til Radio Martì og annen nyhets og informasjonsformidling fra Florida? Hva er det ved informasjonen fra det cubanske eksilmiljøet som er så farlig at vanlige cubanere utsatt for et ensrettet, strengt kontrollert mediemonopol, må beskyttes mot slik informasjon? Vil Obama også fremover akseptere regimets krav om at USAs diplomati og politisk ledelse, ikke skal ha kontakt med Cubas demokratiske og pasifistiske opposisjon? Kan Obama-administrasjonen bli flinkere på «soft power», f.eks. i form av stipendier til cubanske utvekslingsstudenter som kan få mulighet til å studere ved amerikanske universiteter? Kan Obama komme sterkere tilbake, eller er han allerede utmanøvrert av de slue Castro-brødrene?  


Kilder: ICLEP, Det cubanske instituttet for presse- og ytringsfrihet.

Se forrige innlegg for alternativ reiseguide for dissidentenes Cuba.

Har du lysst til å lese min kritikk av norsk Cuba-politikk i Bergens Tidende 20.7.
http://www.bt.no/meninger/kronikk/Fredsforhandler-pa-Castros-premisser-3401284.html

Om Obamas Cuba-politikk, uavhengige bibliotek og en guide for turister.

NB! En korrigering og en beklagelse: I forrige innlegg påstod jeg at en av de fem spionene, fra "the cuban five", var blitt leder for cubansk forfatterforening. Det var basert på en misforståelse fra min side. Jeg burde sjekket dette grundigere. Beklager! De uriktige opplysningene er nå fjernet.

Barack Obama har erklært at USA og Cuba vil opprette ambassader i hverandres respektive land. Kritikere mener Obama har gitt veldig mye i forhandlingene med Raul Castro, uten å få noe særlig tilbake i form av konsesjoner i forhold til demokrati, menneskerettigheter, frigivelse av politiske fanger og behandling av opposisjonelle. Man kan forsvare Obamas strategi ved å hevde at han ved å stille så godt som ingen krav overfor Castro-regimet, så kan ikke selv «hardlinerne», de mest dogmatiske og overfor USA mest uforsonlige innen regimet, skylde på USA for de manglende forbedringer i livskår utålmodige cubanere vil gjøre seg forhåpninger om i umiddelbar fremtid. Man kan hevde at USAs regjering slik har plassert «ballen» på regimets «banehalvdel».

Likevel kan det være verdt å lytte til kritikere blant opposisjonelle cubanere, både i eksil-miljøet og på Cuba. Castro-dynastiet har i mer enn et halvt århundre lykkes i å diskreditere all politisk motstand fra eksilmiljøet som «CIA-lakeier», «Miami-mafia» eller bare «Miami», som for mange i internasjonal og i norsk presse er en diskvalifiserende betegnelse, som krever umiddelbar avvisning av alt av innhold i deres budskap.

De cubanske eksilmiljøene består av et bredt politisk spekter med det til felles at de ikke støtter totalitær kommunisme. At regimet har lykkes med å skape en forestilling i internasjonale medier om at hele det bredt sammensatte miljøet av eksil-cubanere i Florida, skulle ha som eneste motivasjon å få tilbake rikdommene den rettferdige, egalitære og sosialt omfordelende cubanske kommunismen skulle ha fordelt til folkets og de fattiges beste, er imponerende propaganda-arbeid fra Castro-dynastiets side.

Antonio Rodiles, leder for SATS, cubansk uavhengig menneskerettighetsorganisasjon,
før og etter at han søndag ble banket opp av cubansk politisk politi
under marsjen sammen med Kvinner i Hvitt.

Kritikken av Obama fra Kvinner i hvitt og andre opposisjonelle for ikke å ha lyttet til og ha gitt den politiske opposisjonen på Cuba en stemme i forhandlingene om Cubas fremtid, er omtalt i nylige innlegg på bloggen. Obama nevnte i talen han holdt i forbindelse med åpningen av ambassader, at USA forbeholdt seg retten til å kritisere Castro-regimet når USA så det som nødvendig. 80 opposisjonelle ble arrestert etter Kvinner i Hvitts marsjer søndag 5. juli.

Obama antas å ville arrangere et besøk til Cuba før han går av etter presidentvalget i slutten av 2016. Paven forventes å besøke Cuba allerede i september.  Vil Obama ønske å reise før en ny amerikansk president er valgt, eller vil han vente til etter presidentvalget med å reise? Reiser Obama før, kan han komme til å påvirke presidentvalgkampen i Florida og påvirke mulighetene for demokratisk valgseier. Sannsynligheten taler for at han vil vente til etter at ny president er valgt. Da vil Obama kunne motta hyllest uten å behøve å tenke strategisk på hvordan han i det over syv tiår pågående politiske sjakkspillet mellom USA og Cuba, skal styre amerikansk politikk overfor Cuba.

Antonio Rodiles taler ved et møte
for cubanske opposisjonelle.

Obama kunne om han ville, ha støttet initiativet fra et samlet miljø av menneskerettighetsaktivister ledet av Antonio Rodiles, Berta Soler og Antunes, om et lovforslag om amnesti for alle politiske fanger, gjeldende ikke bare for de mellom 50 og 70 politiske fangene på Cuba. Det korrupte rettsvesenet på Cuba gjør bruk av fabrikkerte anklager mot dissidenter, og dissidenter blir dømt for lovbrudd regimet ser gjennom fingrene med at vanlige cubanere utøver, svartebørshandel. Dette har jeg skrevet om i et av de første innleggene på bloggen, om den manglende rettsstaten på Cuba. Mange politiske fanger er altså arrestert for økonomiske forbrytelser, og det forklarer ulike oppgitte tall for politiske fanger. Et tyvetall politiske fanger soner lengre fengselsstraffer, noen av dem straffer på opptil 20 år.

Regimet har lykkes med å definere de politiske fangene blant de 53 fangene USAs regjering i januar presset Castro-regimet til å sette fri, til en legal status som gjør det mulig for regimet å fengsle de samme menneskene på nytt uten nye straffeprosesser. De politiske dommene er altså ikke opphevet, men kun midlertidig satt i bero, for så lenge regimet ønsker. Lovforslaget menneskerettighetsaktivister har samlet seg om, vil således forsøke å tvinge frem løslatelse av alle politiske fanger, og samtidig ta fra regimet mulighet til på nytt å fengsle opposisjonelle som er blitt «midlertidig» frigitt. Siden Obama fremsatte kravet i desember om frigivelse av 53 politiske fanger, som et vilkår for å inngå i en normaliseringsprosess med Cuba, er det ikke urimelig å forvente at Obama kan finne det vanskelig ikke å stille seg bak et slikt krav i de videre forhandlinger med Castro-regimet om Cubas fremtid.

Latin-amerikansk litteratur er kjent for sammen med Cuba-entusiasten Ernest Hemingway å ha den korteste novellen noen gang skrevet. Hemingway skrev: Babyshoes for sale, never worn. I Latin-Amerika er novellen skrevet av Augusto Monteroso mer kjent: When he woke up, the dinosaur was still there, Cuàndo despertò, el dinosaurio todavìa estaba allì. Den tvetydige novellen er av de fleste tolket til å handle om militærdiktaturer, og mennesker som våknet opp til hver dag som et pågående mareritt med dinosaurer de aldri blir kvitt.



Dinosaurer ved sengekanten.

 

I en artikkel på nettavisen til det cubanske instituttet for presse og ytringsfrihet, ICLEP, blir det spekulert på om ikke en Obama som ønsker å gå inn i historien som en utenrikspolitisk suksess, presidenten som løste opp den fastlåste situasjonen med den lille naboøya, vil komme til å erfare at når han går av som president vil det stå en glisende dinosaur ved sengen hans hver morgen.  Dinosauren i form av det totalitære diktaturet som han så sterkt undervurderte den strategiske sluheten til, og som han ble utmanøvrert av, viste seg kanskje å komme styrket ut av den endringen i USAs politikk hans administrasjon var arkitekt for.

En Guide for turister - Når sannheten først har våknet, så sovner den ikke igjen, La verdad despierta, nunca vuelve a dormirse (Josè Martì).

Den på bloggen tidligere nevnte kunstneren Tania Bruguera, har nylig fått opplyst at regimet har midlertidig utsatt på ubestemt tid rettssaken mot henne for å ha forsøkt å skape «offentlig uorden» ved å forsøke å arrangere en «performance» på Revolusjonsplassen i Havanna. Cubanere som møtte opp skulle få et minutt til å uttale seg i en mikrofon om hva de ønsket for framtiden. På denne måten forsøker regimet å ta luften av den internasjonale kampanjen som har vokst frem til støtte for Tania Bruguera og hennes krav om artistisk frihet og ytringsfrihet. Hennes legale status vil imidlertid være slik at regimet kan vente med å gjennomføre rettssaken til internasjonale medier har mistet interesse for Bruguera. Det nevnte lovforslaget om amnesti ville kunne være til hjelp også for hennes krav om artistisk frihet og ytringsfrihet.

Bruguera har et kunstverk utstilt i El museo de Bellas artes. Spør du som turist, en av guidene ved museet om du kan få se kunstverket Bruguera har fått stilt ut, vil du antageligvis få en interessant reaksjon fra guiden du spør.

En annen kunstner som er nevnt på bloggen er Danilo Maldonado, El Sexto. Nylig erklærte El Sexto ved hjelp av vennen Lia Villares, gjennom hennes Facebook-side, at han ville være sin egen advokat  ved rettssaken han siden han ble arrestert i desember, fremdeles ikke har fått vite når skal finne sted. Noen kilder oppgir at han er blitt dømt til tre år, men slik jeg har oppfattet det er strafferammen for forbrytelsen 3 år, men jeg har forstått det slik at han ikke har fått noen rettssak ennå. Han har i erklæringen påpekt at han ikke har drept noen og heller ikke angrepet noen militærforlegning med tanke på å styrte noen regjering, men kun har drevet med kunst.

En tegning av El Sexto . Legg merke til de to grønne grisene
påskrevet navnene "Raul og Fidel".

Grafitti-kunstneren minner på denne måten om hvordan Fidel Castro da han i 1953 ble fengslet for å ha drept mennesker i angrepet på militærforlegningen Moncada. El comandante sonet likevel ikke mer enn 21 måneder, og under rettssaken fikk han lese opp den skrevne talen: «Historien vil tilgi meg», et dokument som har bygget opp under Fidels guddommeliggjøring på Cuba. Kanskje planlegger El Sexto, som snart har sittet 7 måneder i fengsel en lignende tale ved sin rettsprosess? Vil norske kunstnere og norsk presse da kjenne sin besøkelsestid?

El Sextos venn, Gorki Aguila, sanger i Porno para Ricardo, ble i mai arrestert for å ha forsøkt å henge opp en poster på veggen utenfor El museo de Bellas artes med budskapet: Sett El Sexto fri. Spør du som turist, guiden om hun kan fortelle deg hvor Aguila ble arrestert for å ha hengt opp posteren, vil du kunne få en interessant reaksjon. Ta gjerne også en selfie ved stedet Aguila ble arrestert. Studioet til punkergruppen Porno para Ricardo kan også være verdt et besøk. (Besøker du Tania Brugueras adresse eller kommer i kontakt med Kvinner i hvitt, vil de sikkert hjelpe deg med å finne adressen til Porno para Ricardos studio.) (Du kan lese mer om Tania Bruguera, El Sexto og Porno para Ricardo i andre innlegg på bloggen).

Bevegelsen for uavhengige bibliotek
på Cuba ble stiftet i 2009. De har 42
biblioteker, filialer i Havanna,
Cienfuegos, Pinar del Rio, Santiago,
Camaguay og Las Tunas.

Bevegelsen for uavhengige bibliotek på Cuba er fremdeles en livskraftig organisasjon. De har filialer i Havanna og i en rekke andre byer og tettsteder. Jeg har ikke lykkes i få tak i adressene til de uavhengige bibliotekene. Jeg anbefaler norske turister med reiseplaner for Cuba å ta med seg en, to eller flere bøker fra listen jeg har nevnt, og gjerne også Hannah Arendts bok på spansk om «Origins of totalitarianism», og møte opp hjemme hos Tania Bruguera eller møte opp på søndag formiddag etter gudstjeneste ved en av den pasifistiske organisasjonen Kvinner i Hvitts ukentlige fredlige marsjer. Da vil du kunne spørre etter adresser til uavhengige bibliotek.

I Miami finnes Instituto de la Memoria Historica cubana contra el totalitarismo. De har laget en guide både på spansk og engelsk med steder turister som ønsker å se viktige steder for opposisjonelle på Cuba, kan besøke. Å besøke stedene som blir nevnt er ikke ulovlig, men du kan komme til å oppleve at sikkerhetspoliti kan komme bort til deg og stille deg noen spørsmål.

Et tettsted på Cuba mange nordmenn liker å besøke er Trinidad. I Trinidad finnes «El museo de los bandidos», bandittenes museum. På det nevnte instituttet i Miamis hjemmesider vil du også finne informasjon om de mange opprørene blant bønder på Cuba siden revolusjonen. Turister som har lest seg opp på forhånd vil kunne sette informasjonen museet i Trinidad gir om bondeopprørere inn i en større, kritisk ramme, og vil kunne stille guidene interessante oppfølgingsspørsmål en norsk turist vil ha glede av å se hvordan en guide håndterer.

Cuba lever av turisme. Turisme er blant de få næringsveiene på Cuba som det inkompetente og korrupte regimet ikke har klart å ødelegge. Å arrestere turister vil ikke bare skremme vekk turister, men også «trigge» de turistene som er mest spenningssøkende til å gjøre akkurat det som regimet da har vist at utløser arrestasjoner. Dette vet regimet, og vil ikke ønske å arrestere turister. Imidlertid må enhver turist som oppsøker steder regimet ikke liker at turister oppsøker, være forberedt på at de lovbruddene som regimet til vanlig ser gjennom fingrene med at turister utfører på Cuba, bruk av narkotika, ta i mot seksuelle tjenester fra prostituerte i alle aldre mot betaling, kjøre bil i fylla, kanskje også kjøpe ulovlige varer som sigarer uten statlig kontrollert godkjennelse, kan bli utgangspunkt for en arrestasjon. Det regimet ser gjennom fingrene med at turister gjør, vil turister som gjør noe regimet ikke liker, som å støtte opposisjonelle, kunne bli arrestert for.

Den norske regjering samarbeider med cubanske myndigheter om en fredsprosess mellom den colombianske marxist-geriljaen FARC og colombianske myndigheter. Norske myndigheter legger mye prestisje i å være tilretteleggere for pågående fredssamtaler i Havanna, men enda viktigere er prestisjen som følger med å være fredsskaper, for cubanske myndigheter. Castro-regimet ønsker neppe å oppleve diplomatiske komplikasjoner med norske styresmakter p.g.a. av at noen tilfeldige norske turister skulle ha samtaler med cubanske opposisjonelle.

Gravstedene til Orlando Zapata Tamayo og Pedro Luìz Boitel finner du opplysninger om i guiden. De døde begge av å sultestreike seg til døde. (Se gjerne innlegg om sultestreik som politisk våpen på bloggen). Å legge ned blomster, aller helst hvite i tråd med fargene til Kvinner i Hvitt, vil være en handling som kan gjøre at du kommer i kontakt med interessante mennesker og at du opplever mer spennende ting på reisen på Cuba enn turister flest gjør. Du kan også komme til å få noen morsomme historier å fortelle kolleger eller medstudenter når du er tilbake i Norge etter ferien. Er du en jusstudent, har juristutdanning eller har interesse for menneskerettigheter, kan et besøk til Cubalex’ kontorer i Havanna for en samtale med de som arbeider der, være av interesse.  

Skulle du besøke Museo de la revolucion, revolusjonsmuseet, i Havanna, er det enkelte av montrene som er interessante. Monteren der det blir forklart at Fidel Castro, måtte avskaffe alle andre politiske partier enn kommunistpartiet, for de hadde jo alle samarbeidet med Batista-regimet, er en hendelse det kan være på sin plass å be en tilgjengelig ansatt eller en tilstedeværende guide om å utdype begrunnelsen for. I museet vil du også se en stor karikatur av den styrtete diktatoren Batista, med store negerlepper, i tråd med svært utbredte rasistiske stereotypier på Cuba. Å stille et spørsmål ved om karikaturen ikke er en aning rasistisk, vil kunne utløse interessante reaksjoner fra museets ansatte eller fra tilstedeværende guider. (I det aller første innlegget på bloggen vil du kunne lese mer om rasisme på Cuba).

Skal du oppsøke Kvinner i Hvitts fredsmarsjer hver søndag på den 5. aveny i Havanna, kan du gjerne ha en hvit binders festet på skjorta eller T-skjorta, som et lite symbol på solidaritet med cubanske opposisjonelle, dersom du har lysst til det. Ta med en eske hvite binders fra Norge før du drar, dersom du ønsker det.

De uavhengige bibliotekene låner ut bøker, arrangerer studiesirkler
om litteratur og film, arrangerer kurs i menneskerettighetsarbeid og
leseopplæring og leksehjelp for barn i fattige strøk.

Saber leer, es saber andar - å lære å lese, er å lære å gå (Josè Martì).

 

Guider: På engelsk: https://www.youtube.com/watch?v=diKlBiDkKkg

 På spansk: https://www.youtube.com/watch?v=SpEuC4RWzMM

Nettstedet: Instituto de la Memoria historica cubana contra el totalitarismo:
http://www.cubamemorial.net/

Jeg har også en skriftlig guide med de samme opplysningene, som PDF-fil. Den får jeg ikke til å legge ut på bloggen, men send meg en mail, så sender jeg den til deg per mail. Mailadressen min: janskart@gmail.com

Nyttige adresser:
Tania Brugueras adresse:
Calle Tejadillo, 214, e/Aguacate y Compostela, Habana Vieja.

Cubalex i Havanna:
Lindero No. 169 esq. Angeles, El Calvario, Arroyo Naranjo, La Habana, Cuba.



En hvit binders -
en måte å markere
solidaritet for nordmenn

En video (på spansk) der Antonio Rodiles forklarer hva som skjedde 5. juli, da han ble banket opp av det politiske politiet:
https://www.youtube.com/watch?v=305XilibeFA

Videoer der Tania Brugera forklarer to av sine artistiske prosjekter:
Prosjektet fra 2009 hun forsøkte å gjenta 31. desember 2014.
https://www.youtube.com/watch?v=B3KOV26APlM

Et prosjekt om immigrasjon i USA:
https://www.youtube.com/watch?v=MFse5lawU5A

Et intervju om hennes kunst:
https://www.youtube.com/watch?v=tdsu0aCXctE



Kilder: Som alltid på denne bloggen, er ICLEPS nettsider den viktigste kilden til så godt som alle artikler.

Intervju med uavhengig cubansk journalist på besøk i Oslo

«Politikerne i Europa er blitt mer kyniske etter finanskrisen. De er mindre opptatt av menneskerettigheter og mer opptatt av investeringer for næringslivet», hevder den uavhengige journalisten Pablo Dìaz Espì, leder for Diario de Cuba, et nettverk av uavhengige journalister. Espì var i Oslo under Oslo Freedom Forum 26-27.mai. Han satte seg ned ved kafèbordet på Karl Johan under samtalen på Grand Cafè jeg hadde med helsearbeideren Yassar Rojas, (jamfør forrige innlegg på bloggen.)

Pablo Diaz Espì, leder for Diario de Cuba.

Den uavhengige journalisten kritiserer den norske regjeringens ensidige støtte til det Castro-regimet anser som legitime representanter for sivilt samfunn på Cuba. Kommunister som ønsker reform, miljøet rundt Cuba Posible, utøver en samfunnskritikk som lar være å utfordre forestillingen om at kommunistpartiet er de legitime styresmaktene på Cuba. Ønskene om reformer fra reformvillige kommunister utfordrer ikke legitimiteten i regimets krav om å opprettholde absolutt makt og de økonomiske, sosiale og politiske privilegier eliten rundt Castro-dynastiet mener seg berettiget til.

De europeiske næringslivsinteressene som vil investere på Cuba, ser seg tjent med en ordnet struktur å forholde seg til, hevder den uavhengige journalisten. Partileliten kan tilby ordnete forhold for investeringer. Cuba mangler imidlertid lovgivning for kapitalisme og for investeringer. Øya mangler eiendomsrett, lover som garanterer stabile eiendomsforhold. Befolkningen har dessuten ikke kjøpekraft, påpeker Espì.  

Federica Mogherini, ansvarlig for EUs politikk overfor Cuba.

De fleste av de utenlandske næringsinteressene vil etter hvert innta en mer avventende holdning i forhold til å investere i et korrupt land med manglende lovgivning rundt eiendomsrett og lav kjøpekraft blant befolkningen, hevder lederen for Diario de Cuba, «Cubas avis». Espì mener Raul Castro har lykkes med å skape en illusjon om et Cuba som attraktivt investeringsobjekt. Espì mener vurderingen av Cuba som investeringsobjekt nå er på en topp. Etter hvert kommer utlendingene som vil investere til å ta et steg tilbake, og lufta i luftslottet vil sive ut.


Pablo Diaz Espì, uavhengig journalist som en periode arbeidet i tyske medier.

Landbruksinteresser i USA vil imidlertid uansett presse på for å oppnå adgang til det cubanske geografisk nærliggende matvaremarkedet. Amerikanske interesser vil ønske å selge landbruksprodukter, og de vil overstyre alle politiske erklæringer om bekymringer for menneskerettigheter og demokrati på Cuba.

Pablo Diaz Espì kritiserer altså Norges finansielle støtte til miljøet rundt Cuba Posible. Europa vektlegger kynisk næringsinteresser etter finanskrisen til fortrengsel for tidligere krav om demokratiske reformer og respekt for menneskerettigheter på Cuba. Norge har som tidligere nevnt på bloggen, andre interesser på Cuba enn økonomiske. Norske myndigheter har interesse av å holde seg inne med cubanske myndigheter for å kunne fortsette å spille en rolle som tilrettelegger i fredsforhandlingene mellom den colombianske marxist-geriljaen FARC og colombianske myndigheter. Fredsforhandlingene foregår i Havanna, et sted ledere i FARC kan være trygge på at de ikke vil bli arrestert for brudd på menneskerettigheter og drap og utlevert som fanger til den colombianske regjering.

For å stå seg inne med cubanske myndigheter foretrekker Norge derfor å støtte organisasjoner Castro-regimet definerer som «sivilt samfunn». Cuba Posible utfordrer ikke regimets absolutte makt. Cubanske opposisjonelle, som representerer et uavhengig sivilt samfunn, mottar ingen økonomisk støtte fra de budsjett-postene i norsk utenriksdepartement som går til fremme av demokrati og sivilt samfunn i Latin-Amerika.

Norske myndigheter mangler forståelse for hvordan Castro-regimet forsøker å gjøre det samme med «sivilt samfunn» som Vladimir Putin gjør i Russland. Castro-dynastiet ønsker å bygge opp en struktur bestående av organisasjoner som tilsynelatende etablerer et sivilt samfunn av frivillige organisasjoner, hevder Espì. I virkeligheten er disse organisasjonene kontrollert av regimet. Eliten rundt Castro-dynastiet forsøker å herme etter regimene i Russland, Kina og Vietnam og hvordan de har lykkes med å bevare økonomisk makt og økonomiske privilegier. Regimene har begrenset fremtvungne reformer til å innebære å overlate noe politisk makt til et organisasjonsliv som tilsynelatende fremstår som uavhengig av en fortsatt autoritær statsmakt. Selv om ikke regimet lenger vil være totalitært og ha absolutt makt, vil regimet i realiteten sitte med en dominerende makt over en kun tilsynelatende uavhengig, «sivil sektor».  

En svenske fra det svenske liberale partiet var til stede ved samtalen på Grand Cafè under Oslo Freedom Forum. På mitt spørsmål om den norske regjeringen var naiv i sin iver etter å støtte det som tilsynelatende fremstår som reformkrefter på Cuba, svarte den svenske liberaleren bekreftende. Den svenske regjeringen er blant få europeiske regjeringer som støtter uavhengige journalister, Cubalex og andre uavhengige organisasjoner på Cuba. Jeg forstod det slik at Det svenske liberale partiet var en pådriver i den svenske regjeringens støtte til cubanske opposisjonelle organisasjoner.

Representanter for Cuba Posible

Det kan virke som den blå-blå-norske regjeringen ikke forstår i hvilken grad politikken med å støtte Cuba Posible bidrar til å befeste en fortsatt totalitær kontroll over det cubanske samfunnet for eliten som i 56 år har forsvart egen absolutt politisk makt og egne økonomiske privilegier.

For Castro-regimet er det viktig å ivareta en skjør lojalitet blant mellom-sjiktet i det kommunistiske statsapparatet. De statsansatte på mellomledernivå tjener dårlig, og ser på nært hold generalenes og parti-toppenes korrupsjon. Deres lojalitet er skjør med et ineffektivt, korrupt statsapparat der nepotisme i større grad enn kvalifikasjoner gir forfremmelse. Mellomsjiktet nyter kun i beskjeden grad godt av de privilegiene de ser generaler og parti-topper nyter godt av. Denne gruppens lojalitet kan skifte, dersom en troverdig alternativ politisk elite kan evne å samle seg og utfordre eliten rundt Castro-dynastiet. For Castro-dynastiet er det viktig å hindre opposisjonen i å kunne samle seg og lansere et alternativt politisk prosjekt som kan vinne troverdighet i befolkningen og blant mellomsjiktet av ledere i den totalitære staten.

Mellomlederne ser på nært hold vanstyret og korrupsjonen, men foreløpig er de dels redde og dels ser de det kanskje ikke som formålstjenlig å støtte, eller de har ikke full tillit til de opposisjonelle organisasjoner. Norske myndigheters støtte til Cuba Posible bidrar til å svekke muligheter for at mellomlederne og de med lavere stilling innen det altomfattende statsapparatet skal velge å slutte opp om opposisjonen og bidra til et makt-skifte til et demokratisk styre.   

Den uavhengige journalisten tar til orde for at norske myndigheter og europeiske politikere godt kan fortsette å gi økonomiske støtte til organisasjonsliv som har lojalitetsbånd og er kontrollert av regimet. Men norske og europeiske politikere må også gi økonomisk støtte til de reelt uavhengige organisasjonene, de opposisjonelle som arbeider for presse- og ytringsfrihet, organisasjonsfrihet, frie valg, rettssikkerhet og respekt for menneskerettigheter. Espì mente journalister og forskere burde se på omfanget av økonomisk støtte til organisasjoner med tilknytning til det kommunistiske statsapparatet og sammenligne med den begrensete økonomiske støtten som uavhengige organisasjoner har mottatt i tiden etter finanskrisen.

Espì understreker at det ikke vil være noe problem for de uavhengige organisasjonene å samarbeide med de av staten kontrollerte organisasjonene så lenge Castro-dynastiet ikke lenger har makten på Cuba. I en demokratisk fremtid vil samarbeid fungere fint mellom opposisjonelle og de nåværende statlige organisasjonene.

Den uavhengige journalisten mener både Cuba og Putin vil avvente og se hva som skjer i Venezuela med Nicolas Maduros regime. Mister Maduro makten, vil Cuba bevege seg nærmere USA, men hvis Maduro lykkes med å beholde makten, vil Castro holde tilnærmingen på dette allerede oppnådde nivået og forhale ytterligere tilnærming. Slik jeg forstår Espì vil Castro gi løfter, snakke internasjonale medier etter munnen, men la være å innfri de løftene han gir. Cuba har som jeg har påpekt i andre innlegg på bloggen, mange sikkerhetsrådgivere i Venezuela og stor innflytelse over Maduro.  

Espì mener Raul Castro er en genial politiker. Han blir mottatt som en helt av Moskva, Washington, Brussel, Vatikanet. De latin-amerikanske politiske lederne, som så mange av dem prøver å skaffe seg mer politisk og økonomisk handlingsrom overfor USA, har Raul også stor tilslutning fra, påpeker Espì. Han advarer mot å undervurdere den slu lillebroren til Fidel.

Antonio Rodiles er en av lederne for den politiske opposisjonen på Cuba.

Intervju med Pablo Dìaz Espì, directo de Diario de Cuba. (på spansk)
https://www.youtube.com/watch?v=Y05R0yoyHmI

Helsearbeider og homo-aktivist fra den uavhengige menneskerettighetsorganisasjonen Cubalex

På Cuba skaper press fra mennesker med penger eller partitilhørighet og utbredte diskriminerende holdninger i befolkningen vilkårlig rettspraksis som bidrar til å spre frykt i befolkningen. En manglende rettstat med vilkårlig rettspraksis skaper sammen med nabolagskomiteer og et Stasi-lignende hemmelig politi frykt i den cubanske befolkningen. 3 av 4 cubanere ga i en hemmelig utført meningsmåling på Cuba uttrykk for at de var redde for å uttrykke offentlig hva de mente. Uavhengige menneskerettighetsorganisasjoner bidrar til å korrigere et påstått ufeilbarlig statsapparat med absolutt makt og gjør kanskje frykten mer håndterlig.

Yassar Rojas var i Oslo under Oslo Freedom Forum 26-27. mai. Helsearbeideren og homo-aktivisten snakket med meg om mangelen på en rettsstat, korrupsjon, diskriminering av svarte og homofile, om sosiale tabu og om overbefolkete fengsler.

Laritza Diversent, jurist, blogger og leder for Cubalex
(Jeg har beklageligvis ikke noe bilde av Yassar Rojas)

Helsearbeideren Yassar Rojas er en av de rundt 12 juristene, psykologene og helsearbeiderne som arbeider i den uavhengige menneskerettighetsorganisasjonen Cubalex. Den av Rojas respekterte lederen for Cubalex, juristen Laritza Diversent, var menneskerettsaktivisten som var den ene av to cubanske opposisjonelle Barack Obama hadde en kort samtale med under Den Pan-amerikanske kongressen i Panama i april i år.

Møte under Det Pan-amerikanske Forbunds kongress i april.
Barack Obama i midten og Laritza Diversent nr. 3 fra høyre.

Laritza Diversent har i intervjuer hevdet cubansk befolkning daglig er ofre for maktmisbruk fra statlige myndigheter. Hun mener politi, påtalemyndighet, domstoler og fengselsvesen preges av fravær av bevisførsel, rasistisk diskriminering, vilkårlige fengslinger, mangel på juridisk bistand i straffesaker, brutalitet og vold. Cubalex ser det som sin oppgave å informere cubansk befolkning, både de politiske opposisjonelle og vanlige mennesker om deres juridiske rettigheter og yte juridisk bistand og en viss helsefaglig støtte til ofre for Cubas vilkårlige rettspraksis.

Yassar Rojas er først overrasket over at jeg kjenner til Diversent og Cubalex på forhånd. Rojas beskriver hvordan penger og partitilhørighet påvirker rettsprosesser og politiets etterforskning på Cuba. Et eksempel er hvordan utøver av vold ved å betale penger eller ved å få en slektning med forbindelser i kommunistpartiet til å påvirke politi og påtalemyndighet, kan få endret status til å bli definert som offer for vold. Helsearbeideren forteller om en sak der et barn utøvet rampestreken å sprute vann på en motorsyklist, ble påkjørt med vilje og skadet alvorlig av motorsyklisten og kjæresten som satt bakpå. Til tross for flere vitner ble det overfor motorsyklisten som både var rik og hadde slektninger med forbindelser i partiet, ikke reist tiltale. Laritza Diversent fulgte saken helt til høyesterett på Cuba, og motorsyklisten ble til slutt likevel dømt for med vilje å ha kjørt ned barnet. De med penger og de med partitilhørighet unnslipper de rettferdige straffene en rettstat ville ha påført dem. Eksemplet med det av motorsyklisten påkjørte barnet som likevel fikk rettferdighet, viser at Cubalex kan utgjøre en forskjell.


Cubalex kontor i Havanna.

Cubalex tar i mot mange som ikke får rettferdighet i det vanlige rettssystemet, hevder Rojas. Organisasjonen blir av myndighetene forfulgt, overvåket, trakassert og lokalene deres utsatt for innbrudd der for organisasjonen viktig informasjon heller enn verdier blir stjålet. Den interamerikanske menneskerettighetsorganisasjonen, CIDH, har krevet at cubanske myndigheter skal stanse forfølgelsen av medlemmene av Cubalex. Rojas forteller at det hemmelige politiet har gjort flere forsøk på å få ham til å fremstå som en agent for dem og som en tyster overfor sine kolleger.

Cuba er slik jeg har skrevet om i et av første innleggene på bloggen, om den manglende rettsstaten på Cuba, så har bare USA på den vestlige halvkule større del av befolkningen i fengsel. Cuba har den femte største andelen fanger i forhold til innbyggertall i verden. Et straffenivå som fremstår som urimelig strengt, bidrar til å holde kontroll ikke bare over de som våger å delta i politisk aktivitet som utfordrer regimet, men bidrar også til å skape en frykt i befolkningen som gjør cubanerne underdanige overfor det totalitære regimet.


Kart over fengsler på Cuba.

Det urimelig høye straffenivået har skapt problemet med manglende plass i fengsler. Myndighetene plasserer ofte fanger i fengsler langt fra hjem, familie og venner. Rojas forteller at myndighetene rett som det er fyller busser med fanger de så frakter fra en del landet med knapphet på fengselsplasser til en annen kant av landet med midlertidig bedre kapasitet. Et ineffektivt og korrupt fengselsvesen gjør at mange fanger soner i fengsler langt unna sine nærmeste. (Min antakelse om at en slik praksis kun rammet politiske fanger, var ikke helt riktig.) For familien å besøke innsatte ble vanskeligere og dyrere, lengre å reise. Ofte ble ikke pårørende gjort kjent med at den de skulle besøke hadde blitt flyttet, før de fånyttes dukket opp til avtalt besøkstid.

fengsler på Cuba

Diskriminering er utbredt på Cuba, i følge Rojas. Eldre og handikappede blir diskriminert av politi og rettsvesen. Vilkårlig rettspraksis og påvirkning fra penger og parti-tilhørighet fremmer den sterkes rett. Selv om mange cubanere har blandet etnisk identitet, utgjør svarte det store flertallet i befolkningen. I fengselsvesenet er svarte overrepresentert. Politiet er mer tilbøyelig til å stoppe og ransake svarte enn mestiser på gaten, og politiet lar ofte egne rasistiske fordommer og stereotypier påvirke hvem de arresterer, etterforskning av forbrytelser og innhenting og veiing av utsagn fra vitner.

Yassar Rojas er åpen homofil og medlem av det internasjonale forbundet for homofile og lesbiske. På spørsmål om offentlige parader for homofile og regimets sjarmoffensiv overfor homofile ledet av datter av Raul Castro, Mariela Castro, er Rojas kritisk.


Gay pride 2011

Homofile blir riktignok ikke lenger sendt på omskoleringsleire, slik de ble i årene umiddelbart etter revolusjonen. Den homofile og på 80-tallet Aids-døende forfatteren Reynaldo Arenas har i mesterverket «Før natten kommer», «Antes que anochezca», skrevet om hvordan Castro-dynastiet sendte homofile, promiskuøse kvinner, men selvfølgelig ikke heteroseksuelle menn med mange seksualpartnere på omskoleringsleire sammen med rockemusikere og andre revolusjonen mente var ideologisk avvikende og dekadente. (Den døende og hensynsløst ærlige forfatteren avfeier i boken også kretsen rundt Fidels påståtte sentrale rolle i å ha styrtet Batista-diktaturet. ) HIV-smittete og Aids-syke blir slik de blir i de fleste land, dårlig behandlet. Men om Hiv-smittete og Aids-syke på Cuba blir verre behandlet enn i andre land, er ikke jeg i stand til å avgjøre.

Rojas forteller om Mariela Castros tidligere homofile «gallionsfigur», Wendy. Mariela Castro har knyttet til seg et lite miljø av homofile som mot tilsynelatende forsiktige fremskritt for homofile, har hjulpet henne å lansere Cuba som «homo-vennlig». Wendy var gallionsfigur inntil han foretok en kjønnsoperasjon og fikk erfare at lovverket på Cuba ikke ville ta innover seg at det fantes trans-personer som henne. Livet hennes som en person der utseende og kjønn på offentlige dokumenter ikke stemte overens, ble vanskelig. Presidentens datter likte ikke Wendys krav om tilpasninger i lovverk for transpersoner og homofile, og de kom i konflikt. Wendy flyktet til slutt til USA.


Tidligere homofil "gallionsfigur" Wendy kritiserer
Mariela Castro fra sin tilværelse som blogger i Miami.

Den homofile frigjøringen på Cuba synes hovedsakelig å innebære uinnfridde løfter og forventninger, mer enn substans. Rojas mener regimet har gjort lite konkret for å innfri forventninger om tillatelse for giftermål for homofile og lesbiske. (Her ble det uklart for meg om loven er vedtatt, men ikke fulgt opp, eller om relevant lovgivning fremdeles mangler.) Rojas tviler på om regimet i nær fremtid vil gjøre så mye mer for å innfri løftet om rett til giftermål. Mariela kunne jo bare spurt faren sin, presidenten med den absolutte makten, om å innføre tillatelse om giftermål, påpeker Rojas. Så fort uka med homo-festival er over, vender de homofile tilbake til en hverdag som har endret seg lite i forhold til diskriminering og den jevne cubaners fordommer mot homofile, mener Rojas.

Raul Castros sjarmoffensiv overfor paven bekymrer Rojas. Castro-dynastiet har interesse av å få paven til å renvaske regimets internasjonale renommè i bytte mot det Rojas antar vil være Pavens ønsker om omfattende politisk medinnflytelse i spørsmål paven har interesse av å påvirke, utdanning, moral og sensur. Reformer til fordel for homofile antar Rojas vil bli lite sannsynlig med den pågående tilnærmingen mellom Raul Castro og paven.

 Yassar Rojas snakker også om sosiale tabu, særlig rundt vold i hjemmene, i familier. Rojas mener cubanere kvier seg for å snakke om vold mellom mann og kone/partner, og enda mer om kvinner som slår og vold i homofile relasjoner. Helsearbeideren brenner for disse spørsmålene, fremgår det av hans engasjement rundt spørsmålet.

Cuba har i likhet med annet internasjonalt gjeldende lovverk ikke gjort lover om barns rettigheter til en del av nasjonalt lovverk. I denne delen av samtalen får vi besøk av den uavhengige journalisten i Diario de Cuba, som også var på besøk i Oslo, og som jeg vil publisere et intervju med i løpet av juli. Rojas engasjement for barns rettigheter får jeg siden samtalen med flere til stede ved bordet endrer karakter, dessverre ikke gitt ham anledning til å utdype. Men vold og mishandling i familien rammer selvfølgelig også i det cubanske samfunnet, om det er aldri så mye vedtatt at de vesentlige problemene i samfunnet er løst allerede ved at samfunnet blir styrt av en allmektig kommunistisk elite som i større grad enn i andre politiske systemer, mener å vite hva som er best for de svake og mindre ressurssterke.



Mønsterfengsel bygget på 20-tallet.
Fidel Castro satt her litt under 2 år på 50-tallet.



 Etter revolusjonen i 1959 plasserte Castro politiske dissidenter, homofile og
andre ideologiske avvikere her. Siden 70-tallet har bygningene vært brukt
som museum og andre deler av fengslet er brukt som senter for forskning.

 

Punkrockbandet Porno para Ricardo og bassisten Lia Villares.



Porno para Ricardo med en eldre besetning
(før Lia Villares ble med). Sanger, gitarist og
leder av bandet, Gorki Aguila med mokrofonen.

Lia Villares er bassist i punkrockbandet Porno para Ricardo, (ikke «por Ricardo, som jeg beklageligvis tidligere har skrevet). Hun var i Oslo under Oslo Freedom Forum (25-27. mai) for å ta i mot Vaclav Havels ytringsfrihetspris for kreativ dissens på vegne av prisvinner Danilo Maldonado, med kunstnernavn El Sexto. (Les mer om hvorfor El Sexto fikk prisen i den korte artikkelen i Dagbladet: http://www.dagbladet.no/2015/05/29/kultur/debatt/kronikk/meninger/cuba/39398950/

Her mottar Lia Villares Vaclav Havels
ytringsfrihetspris for kreativ dissens
under Oslo Freedom Forum

Punkrockbandet skriver tekster som kritiserer Castro-regimet og det totalitære samfunnet på Cuba. Navnet Porno para Ricardo er en kommentar til propaganda-slagordet fra regimet om «Fritt fedreland eller døden». Fedreland representerer den kollektive tekningen, Ricardo står for individet og individualismen. Porno forbinder lederen av bandet, Gorki Aguila med liv, nytelse, livsutfoldelse, glede, det som er forbudt og som representerer det motsatte a v den sjelelige døden regimet står for. Uten frihet lever cubanerne halve liv, ikke fullverdige liv, mener Aguila. En av punkrockbandets sanger heter «Dinosaurene», med vers som: «Alle trodde at dinosaurene ble utryddet for flere tusen år siden», og «Det kan ikke skje noe verre enn at det (Castro-regimet) skulle vare i hundre år».

Porno para Ricardo har samarbeidet med flere yngre cubanske opposisjonelle rap-artister, deriblant Los Censurados, Julito Fonseca og El Primario, som jeg skrev om i februar i et innlegg på bloggen. Miljøet rundt Porno para Ricardo driver et lydstudio der de gir artister mulighet til å spille inn musikk. Noen dager før Lia Villares mottok ytringsfrihetsprisen på vegne av El Sexto i Oslo, ble Gorki Aguila arrestert i noen dager før han ble sluppet fri. Aguila hadde forsøkt å henge opp en poster på glassveggen ut mot gaten i det nasjonale kunstmuseet i Havanna, der det stod «sett El Sexto fri.».

Aguila har blitt arrestert flere ganger. Nylig ble bandet arrestert for «pre-kriminell atferd», en definisjon regimer bruker for å arrestere opposisjonelle de ikke har tilstrekkelig på til å reise en tiltale. Press fra utlandet førte imidlertid til at dommen ble endret til «sivil ulydighet». En gang ble Aguila arrestert for bruk av marihuana.

Gorki Aguila, artist og musiker.
Leder for Porno para Ricardo.

Regimet fengsler de kunstnerne som kritiserer regimet for de forseelsene de ser gjennom fingene med at de regimevennlige kunstnerne også utfører. Artister og kunstnere som nøyer seg med å påpeke svakheter ved samfunnet uten å rette kritikk direkte mot regimet, ser regimet gjennom fingrene med at bruker marihuana og andre forbudte stoffer. Dette ble meg forklart meg under en samtale i 2011 med de på bloggen tidligere nevnte musikeren Julito Fonseca og juristen Raul Risco.. Aguila ble dømt til 4 års fengsel for bruk av marihuana, men slapp fri etter å ha sonet to år av straffen.

Jeg spør bassisten i gruppa, Lia Villares, om helsevesenet og utdanningsvesenet på Cuba. Hun sukker oppgitt og sier at det er som i alle andre land. Et helsevesen for de rike, eliten, og et helsevesen for vanlige mennesker. Slik er det også med utdanning, gode utdanningsinstitusjoner for de rike og eliten, og et annet for vanlige mennesker. Statistikken om helse som regimet oppgir overfor FN er fiktiv, mener Villares og synes FN burde forholde seg kritisk til et totalitært diktaturs fiktive bruk av statistikk.

Cuba står foran et stort problem med en aldrende befolkning. Alle fra den unge generasjonen forlater Cuba til fordel for gunstigere økonomiske utsikter i andre land. Og de som ikke allerede har dratt, de ønsker å dra sin vei om de fikk muligheten. Hun ler litt når hun forteller at bandet har hatt mange bassister gjennom de få årene bandet har eksistert. Villares forteller at det er en stående vits i bandet at «bassisten alltid forlater dem». Da jeg etterpå går inn på facebook-siden til bandet, finner jeg at den andre gitaristen, Aguila både synger og spiller gitar, har emigrert til Brazil. Det må vel bety at han legger til gitarlyd han sender til Cuba. Villares ser punkrock-bandet hun er en del av som en blanding av artister og aktivister. Gruppa samarbeider nært med Kvinner i Hvitt.

Her kan du høre et interessant intervju med lederen, Gorki Aguila.

https://www.youtube.com/watch?v=FYJzfuwjQwM   

Her er Porno para Ricardos hjemmeside på Facebook:

https://www.facebook.com/ppr.info?fref=ts

Intervju med lederen for Kvinner i Hvitt på besøk i Oslo.

Ved Oslo Freedom Forum 26. og 27 mai intervjuet jeg 4 cubanske opposisjonelle. En av dem var leder for Kvinner i Hvitt, Berta Soler.

Den uavhengige journalisten jeg snakket med under Oslo Freedom Forum, påpekte hvilken dyktig politiker Raul Castro er. I Washington, Moskva, Brussel, Paris, hos paven i Roma og Bejing blir lillebror Raul hyllet og behandlet som en respektert statsmann. Regimet håper å kunne overleve i tiden fremover, og få mulighet til å foreta en endring av det politiske og økonomiske systemet på Cuba i retning modeller fra Vietnam, Kina eller Russland. I disse landene har den såkalt «kommunistiske» eliten lykkes i å ivareta den økonomiske og i hovedsak også den politiske makten, men samtidig tilsynelatende gjennomført demokratiske reformer, og noe som tilsynelatende ligner på presse- og ytringsfrihet.

Cuba er fjernet fra USAs terror-liste. Cuba trener ikke lenger opp terrorister, eller gir annen form for militær støtte til terrororganisasjoner eller geriljaorganisasjoner som Farc i Colombia. Det var derfor rimelig av USA å fjerne Cuba fra USAs liste over land som støtter terrorisme. Cuba trengte å bli fjernet fra listen for å kunne reforhandle en stor utenlandsgjeld, og få mulighet til å ta opp nye lån. Forhandlinger med kreditorene om utenlandsgjeld finner nå sted. Castro-dynastiet har oppnådd mye, men uten å gi noe tilbake.


Berta Soler under Oslo Freedom Forum i 2014.

Berta Solers hovedbudskap var en kritikk av USA, Paven og EU for i deres dialoger med Castro-regimet, ikke å lytte til sivilt samfunn på Cuba. Obama og alle andre internasjonale aktører må inkludere, lytte til det sivile samfunn, de opposisjonelle, i de politiske prosesser som vil normalisere politiske og diplomatiske forhold til regimet. De politiske prosessene for normalisering foregår over hodet på det cubanske folk. USA, paven og EU kan ikke fortsette å se bort fra hvordan Castro-regimet behandler opposisjonelle. Ved ikke å arrangere møter med opposisjonelle, gir USA, EU og paven regimet aksept for å fortsette den undertrykkelsen de utøver overfor organisasjoner fra det virkelige sivile samfunn på Cuba. Soler oppfordret Obama til å ta med representanter for det sivile samfunn i diskusjonene om Cubas fremtid.

Lederen av Kvinner i Hvitt mener Castro-brødrene er mestere i å gi løfter de ikke holder. Berta Soler mener paven kjenner godt til undertrykkelsen av opposisjonelle på Cuba. Majoriteten av medlemmene i Kvinner i Hvitt er katolikker, og troende, men ikke alle, og noen er ateister. De marsjerer i Havanna og flere andre byer og tettsteder hver søndag etter gudstjeneste. Jeg spurte henne om paven håper å kunne oppnå en tilsvarende reversering av abort i retning av absolutt forbud mot abort, som den katolske kirken i Nicaragua har oppnådd ved å samarbeide med den gamle revolusjonshelten Daniel Ortega i Nicaragua. Soler understreket at hun som kristen ville ta i mot alle barn som velkomne, og gjøre sitt beste for å sørge for at de blir tatt godt vare på. Den katolsk-troende kvinnen påpekte imidlertid at cubanske kvinner i stor grad brukte den utbredte retten til selvbestemt abort nærmest som et prevensjonsmiddel, siden det for den fattige befolkningen var dyrere å betale for prevensjonsmidler. Lederen av Kvinner i Hvitt antok det ville bli vanskelig å endre på mentaliteten som tilsa utstrakt bruk av abort på Cuba.

Den uavhengige journalisten jeg intervjuet under Oslo Freedom Forum, mente imidlertid at regimet med stor sannsynlighet ville endre abortlovgivning og den liberale abortpraksisen på Cuba. Castro-dynastiet har overfor paven en rekke kort på hånden de kan spille ut. Den katolske kirken var en sterk maktfaktor på Cuba før revolusjonen, og mistet mange privilegier med revolusjonen. Alle de gamle privilegiene den katolske kirken ble fratatt med Fidels styre, vil lillebror Raul nå kunne gi tilbake, ett av gangen, og oppnå applaus fra kirken for hvert eneste privilegium han gir dem. Kirken vil kunne få vesentlig innflytelse over lavere og høyere utdannelse, kirken vil kunne få reklametid på TV, få lage egne programmer, og makt til å sensurere. Den Katolske kirken vil også med en absolutt statsmakt som vil trenge dem, kunne hindre de konkurrerende protestantiske sektene som de siste tiårene har gjort så stor fremgang i misjonspraksis i andre latin-amerikanske land, i å konvertere cubanere til protestantiske sekter.  

Den uavhengige journalisten mente det ikke ville være noe problem for regimet å endre politikk i forhold til abort i restriktiv retning, til tross for mangeårig, rådende liberal praksis. Siden så mange unge cubanere har forlatt Cuba med forhåpninger om bedre økonomiske utsikter i utlandet, er Cuba i ferd med å få en tiltagende aldrende befolkning med få unge til å finansiere velferd for de mange pensjonistene.  Journalisten mente regimet gjerne kunne finne på å formulere en politikk der mødre ble helter, og det ble ansett som kontrarevolusjonært å være for abort og prevensjon, en form for motsats til Kinas ett-barns-politikk. De andre cubanerne som hørte på ham mens han snakket, så på hverandre og lo. Den ene sa: «På Cuba kan alt skje. Regimet er i stand til hva som helst.» En av cubanerne føyde til: «Vi er på vei tilbake til der samfunnet vårt var før revolusjonen». Så ristet de på hodet og lo alle sammen.  

De siste månedene har det vært en vond strid innad i Kvinner i Hvitt, en strid om ledervervet. Kritikerne av Berta Soler som leder for organisasjonen, har vært Laura Pollan, datter av den tidligere lederen i Kvinner i Hvitt. På spørsmål om striden om ledervervet forteller Soler at krefter på Cuba mente Kvinner i Hvitt burde legges ned etter avtalen mellom USA og Cuba om normalisering i desember. Hun mener regimet ønsket å bidra til det hun beskriver som «å kutte ned stammen rundt Soler og Kvinner i Hvitt» ved å skape splid i organisasjonen. Soler antyder altså at regimet har bidratt å eskalere striden om ledervervet. Jeg har ikke snakket med andre kilder om dette, så det er umulig for meg å gjøre noen kvalifiserte vurderinger om striden i organisasjonen. Soler påpeker imidlertid, og dette har jeg fått bekreftet fra andre kilder, at Kvinner i Hvitt hadde en demokratisk avstemning blant medlemmene om hvorvidt Soler skulle fortsette som leder. Hun fikk over 90% av stemmene. En liten krets rundt Laura Pollan har startet en egen organisasjon etter modell av Kvinner i Hvitt. Organisasjonen har altså opplevd en liten avskalling, men den har nå en leder med et demokratisk mandat bak seg.

Berta Soler ble spurt om rasisme og diskriminering på Cuba. Lederen av Kvinner i Hvitt er som hun selv sier, «negra». Jeg nevnte for henne hva dissenten Antunes hevder om rasisme og diskriminering på Cuba. (Se aller første intervju på bloggen, om Antunes.) Soler trekker frem diskriminering innen utdanning, og mener svarte er forfordelt innen skole og høyere utdanning på Cuba. Hun nevner hvordan en av lederne for parlamentet på Cuba er svart, men hvordan denne svarte lederen blir trukket frem for å tilbakevise alle de tause anklagene om diskriminering. Diskriminering er utbredt, mener Soler. Kvinner blir også diskriminert, svarer hun på mitt spørsmål. Kvinner er de som bærer tyngst i et samfunn som ikke fungerer, avslutter hun.

Antunes fremhevet i intervjuet som er publisert på denne bloggen i midten av januar, at revolusjonen hadde vedtatt fjerning av all diskriminering og forskjellsbehandling. Regimet mente det ikke var behov for et lovverk som sikret mot diskriminering når revolusjonen hadde fjernet all diskriminering.

Neste innlegg  blir et intervju med bassisten i Porno Por Ricardo.

Om uavhengige bibliotek på Cuba

Et pusterom for befolkningen har vært de såkalte "uavhengige bibliotekene". Da den Internasjonale Bokmessen (Feria Internacional del Libro) ble arrangert i Havana i februar 1998 uttalte Fidel Castro at "på Cuba er ingen bøker forbudte, men det finnes ikke penger å kjøpe bøker for". Berta del Carmen Mexidor Vázquez, en kvinnelig økonomi i Las Tunas provinsen, så muligheten og etablerte det første "uavhengige biblioteket". Under storebror Fidel Castros regjeringstid (1959-2006/08) var Fidels ord lov. Fidel styrte Cuba som sitt eget storgods. Statsapparatet var lydhørt overfor Fidels ulike innfall og skiftende politiske veivalg. Fidels ulike motsetningsfylte utfall kunne altså åpne for overraskende muligheter.

Flere bibliotek fulgte etter det første i Las Tunas. Et "uavhengig bibliotek" er en privat bok- og tidsskriftsamling, organisert i et privat hjem, som låner ut litteratur man ikke kan få tak i gjennom statlige institusjoner og offisielle kanaler. For eksempel vil de ofte ha i hyllene spanskspråklige nyhetsmagasiner turister på Cuba kan ha etterlatt seg og romaner og diktsamlinger myndighetene betrakter som "fiendtlig propaganda" og følgelig ikke gjør noe for å utbre. De "uavhengige bibliotekene" har litteratur som spenner over et bredt spekter, politisk, religiøst og kulturelt. Det uttalte siktemålet med bibliotekene er å opprette nøytrale arenaer for lesning og diskusjon og gi enkeltmennesket muligheten til å utvide sin kulturelle horisont.

Mars 2003 arresterte imidlertid det cubanske regimet 75 demokratiaktivister, blant dem uavhengige journalister, ledere av fagforeninger uavhengige av regimet og personer som dreiv uavhengige bibliotek på Cuba. De ble gitt fengselsstraffer på mellom 26 måneder og 28 år. Regimet rammet de demokratiske kreftene på Cuba ved å arrestere støttespillere til ledere for demokratiske bevegelser. Ved å frata lederne for demokratiske bevegelser deres støttespillere og samtidig effektivt vise potensielle støttespillere hvilke represalier de kunne forvente av regimet dersom de deltok i demokratisk aktivitet, fratok det cubanske regimet demokratibevegelsen mye av dens kraft. I løpet av 2010-11 ble de siste av de 75 demokratiaktivistene løslatt etter press fra paven og EU.

Uavhengig bibliotek på Cuba

Mitt eget initiativ for å gjøre noe praktisk for å støtte demokratiske krefter på Cuba, startet med et initiativ i 2010 for å samle inn billige spanske brukte bøker. Jeg kjøpte under et studieopphold brukte spanske bøker på markedet for brukte bøker i Madrid, like ved Museet El Prado. De billigste bøkene kostet 1 euro. Jeg hadde med en liste over bøker som var forbudt, eller ikke var å få tak i på Cuba, men jeg kjøpte også en rekke klassikere fra spansk-språklig litteratur eller oversatte klassikere, som ikke hadde noen særlig politisk betydning på Cuba. Siden jeg fløy med Ryanair var det billigere å sende bøkene med posten til Norge, enn å ta de med i bagasjen. Det ligger et postkontor ikke så langt fra brukt markedet for bøker i Madrid. Bøker kan også skaffes gjennom kjøp på internett.

Jeg hadde ingen problemer på flyplassen i Havanna med politisk sensitive bøker som Alexander Solsjenitsins «Gulag-arkipelet», Mario Vargas Llosas «Bukke-festen» eller «Dommedagskrigen» eller bøker av Reynaldo Arenas. Kontrollørene på flyplassen har aldri interessert seg for bøkene jeg har hatt med i bagasjen.

Uavhengige biblioteker finnes fortsatt på Cuba. Jeg vil skrive om dagens situasjon for de uavhengige bibliotekene i et senere innlegg på bloggen.

Her er en liste med aktuelle bøker:

Reynaldo  Arenas: Antes que anochezca. (eller andre bøker av samme forfatter).

Mario Vargas Llosa: Fiesta del chivo.

Mario Vargas Llosa: La guerra del fin del mundo. (eller andre bøker av samme forfatter).

Alexander Solsjenitsyn: El archipelago de Gulag.

Zoe Valdez: la ficcion Fidel (eller andre bøker av samme forfatter).

George Orwell: Rebelion en la granja (Animal Farm) eller 1984.

Animal Farm

Jeg hadde under mitt sommeropphold på Cuba i 2010 fått beskjed om å ta med en bok om filosofi ment til en politisk fange blant de 75 som da satt i fengsel. Vedkommende trengte tungt lesestoff, fordi romaner og annet lett lesestoff ikke dugde som lesestoff for de som satt inne over lengre tid, var jeg blitt forklart. Tungt lesestoff gjorde det lettere å glemme den vanskelige situasjonen de 75 fremdeles i 2010 befant seg i. Samme år, 2010, og faktisk under mitt opphold på Cuba, ble de fleste av de 75 løslatt. Den tunge filosofi-boken ga jeg således til en annen opposisjonell.

Bøker om filosofi, statsvitenskap og politisk litteratur er alt sammen kjærkommen litteratur ved de uavhengige bibliotekene. Ved et senere innlegg på bloggen vil jeg offentliggjøre adresser for de som skulle ønske å gjøre et ferieopphold på Cuba mer interessant ved å oppsøke uavhengige biblioteker for å legge igjen noen utvalgte bøker og få en stimulerende samtale med interessante mennesker.




For de som vil lese mitt innlegg i Dagbladet om Danilo Maldonados Vaclav Havels ytringsfrihetspris for kreativ dissens : http://www.dagbladet.no/2015/05/29/kultur/debatt/kronikk/meninger/cuba/39398950/