Enda en konsesjon fra USAs regjering til Castro-regimet uten krav om motytelser.

Cuba ble for to uker siden flyttet fra nivå 3 til nivå 2 på USAs liste over land som ikke gjør tilstrekkelig for å bekjempe menneskehandel. Nivå 2 er definert ved at det er behov for observasjon. På to områder er det grunn til å stille kritiske spørsmål til regimets vilje til å bekjempe menneskehandel. Gjør Castro-regimet nok for å bekjempe prostitusjon, og den formen for menneskehandel som kan foregå i kjølvannet av prostitusjon?

USAs utenriksminister John Kerry
åpner offisielt USAs ambassade på Cuba.

Det andre området er det store omfanget av helsepersonell som Castro-regimet sender til hovedsakelig andre latin-amerikanske land, i bytte mot økonomiske gjenytelser med Cubas handelspartnere og enkelte andre land Castro-regimet ønsker å yte medisinsk bistand. Venezuela gir Cuba 100.000 oljefat per dag i bytte mot cubanske sikkerhetsrådgivere, idrettstrenere og flere tusen av helsepersonell, leger og sykepleiere. Brazil er et annet land som mottar mange cubanske leger og sykepleiere. Cubansk helsepersonell mottar en lønn for helsetjenestene de yter til befolkning, ofte fattige, i Venezuela og Brazil, som riktignok er større enn lønnen helsepersonell som arbeider på Cuba, mottar. Den store delen av arbeidsinnsatsen cubansk helsepersonell gjør i Venezuela og i Brazil er det imidlertid den cubanske staten som mottar uten at lønnen går veien om de cubanske arbeidstakerne som gjør arbeidsinnsatsen. Grenser arbeidskontraktene til cubansk helsepersonell på oppdrag i Venezuela og i Brazil over i en form for moderne slaveri?



Cubanske leger på oppdrag i Venezuela

Enkelte leger og sykepleiere på oppdrag i utlandet har benyttet anledningen til å hoppe av til Brazil eller andre land, til å rømme fra de cubanske myndighetene som forsøker å holde kontroll på dem i utlandet. Cubanske myndigheter har derfor overfor mange leger og sykepleiere i Brazil nektet helsepersonellet å ta med seg familiene, ektefelle og barn på utenlandsoppdragene. I 2015 har i overkant av 700 av cubansk helsepersonell på oppdrag i Venezuela, rømt til Colombia. Der søker de oppholdstillatelse i USA, men de frykter å bli sendt tilbake til Venezuela. Etter hvert som Venezuela beveger seg stadig nærmere et sosialt kaos og anarki, så blir det mindre attraktivt for cubansk helsepersonell å reise til Venezuela på oppdrag. Spørsmålet er om cubanske helsepersonell på utenlandsoppdrag blir tvunget av den cubanske stat til å inngå arbeidskontrakter som bryter med arbeidstakeres internasjonale rettigheter. Burde disse cubanske arbeidstakerne ha rett til å starte egne fagbevegelser som de mener i større grad ivaretar deres rettigheter som arbeidstakere enn de statlig kontrollerte fagbevegelsene for helsepersonell på Cuba?

Spørsmålet om cubansk helsepersonells rettigheter på utenlandsoppdrag er et økonomisk sensitivt spørsmål for cubanske myndigheter. For hva har egentlig den cubanske stat å tilby i bytte mot Venezuelas olje og Brazils investeringer dersom regimet skulle bli hindret i å bruke cubansk helsepersonell som handelsvare? Cubanske sikkerhetsrådgivere er til stor hjelp for Maduros regime når det gjelder å holde kontroll på og undertrykke Venezuelas opposisjon. Uten helsepersonellet som del av avtalen, ville samarbeidsavtalen som et solidaritetsprosjekt bli vanskeligere å fremstille som sosialisme i praksis. Cubansk helsepersonell på utenlandsoppdrag  er viktig for propagandaeffekten av samarbeidet mellom Maduros regime og Castro-dynastiet.

Når USA valgte å forbedre Cubas posisjon på listen over land som ikke gjør nok for å bekjempe menneskehandel, fra nivå tre, (laveste nivå), til nivå to, (midterste nivå), så kunne kanskje USAs regjering ha krevet noe i gjenytelse fra Castro-dynastiet? Et ufravikelig krav om å frigi alle politiske fanger, og å la være å trakassere og bruke vold mot Kvinner i Hvitts pasifistiske marsjer hver søndag i flere regioner på Cuba? Castro-dynastiet har kommentert flyttingen av Cuba fra nivå 3 til nivå 2, med uttalelser om at Cuba aldri skulle ha vært på denne listen i utgangspunktet. Obama har som påpekt på denne bloggen tidligere, valgt en strategi i forhandlingsprosessen om normalisering av forbindelser med Cuba der USA lar være å stille krav til regimet om motytelser.

For noen dager siden innviet utenriksminister John Kerry offisielt den amerikanske ambassaden i Havanna med flaggheising og stor festivitas. Regimets krav om at ingen opposisjonelle skulle være til stede ved den offisielle tilstelningen ble respektert av det amerikanske utenriksdepartementet. Kerry inviterte imidlertid enkelte opposisjonelle til en markering ved ambassaden i etterkant av den offisielle åpningen. To av de mest kjente som ble invitert, leder for Kvinner i Hvitt, Berta Soler, og Antonio Rodiles, avslo Kerrys invitasjon og kritiserte USAs utenriksminister for å ha gitt etter for cubanske myndigheters krav om boikott av cubanske opposisjonelle, og slik enda en gang ha sendt et signal til cubanske myndigheter om det opposisjonen ser som USAs manglende vilje til å støtte opposisjonelle. Rodiles og  Soler mener USA på denne måte gir regimet et grønt lys for den økende undertrykkingen opposisjonen har blitt utsatt for etter møtet i Det Pan-amerikanske forbund i Panama i april, som innebar en kortvarig periode med mindre undertrykkelse for den cubanske opposisjonen.

John Kerrys uttalte til pressen på vei hjem fra Cuba, at den cubanske regjering ikke kunne fortsette å se bort fra spørsmålet om demokrati og menneskerettigheter og at den amerikanske kongressen ikke ville tillate at embargoen ble hevet med mindre Cubas regjering gikk i dialog om demokrati og menneskerettigheter.  Men blir det noe mer enn tomme ord fra den amerikanske utenriksministeren?