Sultestreik som politisk våpen mot Castro-regimet

Under en av Guillermo Fariñas mange utførte sultestreiker ble han spurt av en representant for det politiske politiet, CNI, om hvordan han kunne tillate seg å risikere å utsette sine barn for å vokse opp uten far. Politiagenten prøvde å overbevise Fariñas om at han måtte avsluttet den i 2010 pågående sultestreiken. Fariñas som er dekorert krigsveteran (fra Cubas krig i Angola), med doktorgrad i psykologi, skal ha svart at dersom han selv i egenskap av psykolog skulle ha laget en psykologisk profil på seg selv, ville hans tidligere liv som kommunistisk elitesoldat i likhet med flere andre faktorer, ha vist ham at han var en person som søkte en større sak å sette livet sitt inn på, å finne noe verdt å dø for. Fariñas skal ha gjennomført så mange som 23 sultestreiker de siste årene i protest mot regimet. Fariñas er en av en lang rekke cubanske opposisjonelle som har brukt sultestreik som politisk våpen mot Castro-dynastiets totalitære regime.

Guillermo Farinas og legen som hjalp ham under sultestreiken i 2010.

Flere av de 75 politiske fangene som var blitt fengslet under «den svarte våren» i 2003 gjennomførte sultestreiker under oppholdet i fengsel. En av dem var Orlando Zapato Tamayo. Han var blitt arrestert for å ha deltatt i en ulovlig demonstrasjon, for å ha vist forakt og for ha deltatt i underskriftsaksjoner med krav om demokratiske reformer. Tamayo ble først dømt til 3 måneders fengsel i 2002, så sluppet ut, for så på nytt å bli fengslet for deltakelse i politisk virksomhet. Fordi han deltok i flere politiske aksjoner organisert av fangene i fengselet, økte straffen hans etter hvert til 36 års fengsel. 36 års fengsel for i utgangspunktet å ha deltatt i ulovlige demonstrasjoner, underskriftsaksjoner og annen pasifistisk politisk virksomhet.

Orlando Zapata Tamayo

Tamayo sultestreiket seg til døde i 2010 i protest mot behandlingen av ham selv og de andre politiske fangene. Tamayo sultestreiket blant annet for retten til i stedet for å ha på seg fengslets fangedrakt, å kle seg i de hvite klærne den pasifistiske kvinnebevegelsen Kvinner i Hvitt har gjort til varemerke for opposisjon mot regimet. Tamayo argumenterte for at de politiske fangene på Cuba om ikke annet, i alle fall burde få de samme soningsforholdene Fidel Castro fikk etter det militære angrepet fra geriljaen på militærforlegningen Moncada i 1953. Fidel ble dømt til 13 års fengsel i et angrep som kostet mange militære livet. Han ble av diktatoren Batista benådet etter 22 måneders fengsel under helt andre soningsforhold enn de Fidel har latt sine pasifistiske politiske motstandere sone under.   

Tamayos død i 2010 vekket sterke reaksjoner i Europa, i USA og fra paven. Den mindre karismatiske lillebroren Raul hadde siden 2006 overtatt styret på Cuba etter karismatiske Fidel. Raul behersket ikke det internasjonale politiske spillet like godt som storebror. Raul lyktes ikke med å stilne den internasjonale kritikken mot regimets behandling av deres politiske fanger. Reaksjonene fra omverdenen lot seg ikke stilne. Regimet forsøkte å sverte Tamayo ved å hevde at han var en vanlig forbryter og i tillegg voldelig og alkoholisert, og at han først ble politisk radikalisert i fengslet.
Å samordne politisk undertrykkelse er imidlertid krevende øvelser for korrupte diktaturer. Ensrettete diktaturer mangler mekanismer for at de ulike delene av statsapparatet skal kunne utøve en kritisk kontroll av de andre statsmaktene. I regimets forsøk på å sverte en annen dissident, Martha Beatrice Roque, publiserte regimet bilder av det de ønsket skulle fremstå som kompromitterende bilder av henne. Regimet var imidlertid ikke klar over at de samme bildene fra de politiske møtene bekreftet for omverden at Tamayo deltok i politisk motstand mot regimet før Tamayo ble arrestert. I et uoversiktlig ensrettet, korrupt statsapparat vet ikke alltid den ene hånda hva den andre hånda gjør.

Regimet under Rauls ledelse fryktet hvordan enda en dissidents død i sultestreik etter Tamayos død, ville kunne øke det internasjonale presset ytterligere om å frigi de politiske fangene. Den da i sitt hjem sultestreikende Fariña fryktet for mange av de 53 fangenes helsetilstand og var redd den politiske opposisjonen på Cuba ville kunne miste en hel generasjon av sentrale dissidenter. Regimet hadde sett for seg at de fengslete dissidentene om de ikke skulle la seg knekke, ville kunne holdes isolert og hindres i å utøve innflytelse for all fremtid.

I 2010 fikk Tamayo og Fariñas sultestreik, trusler om økonomiske sanksjoner og politisk press fra EU og paven, regimet til å frigi de siste 53 politiske fangene fra «den svarte våren». All den internasjonale oppmerksomheten rundt Tamayos død hadde tatt luften ut av den spanske regjeringens politiske offensiv innad i EU for å heve sanksjonene mot Cuba. De øst-europeiske landene som tidligere hadde vært kommunistiske fikk styrket sin motstand mot å oppheve EUs felles posisjon om å opprettholde strenge sanksjoner mot Cuba inntil menneskerettigheter og demokratiske rettigheter ble respektert.

Motstandere av Castro-diktaturet har også tidligere gjort bruk av sultestreik som politisk våpen. I 1972 sultestreiket den fengslete poeten, dissidenten og en nær venn av den kjente forfatteren Armando Valladares, Pedro Luiz Boitel. Etter 53 dagers sultestreik uten å ha mottatt medisinsk behandling, døde han av sult. Boitel ble av regimet begravet i en umerket grav i Havanna.


Pedro Luiz Boitel

Etter å ha sonet 17 år i fengsel for å ha kritisert regimet gjennomførte Jorge Luiz Garcìa Pèrez, også kalt Antunes, i 2009 sammen med sin kone Iris, og et annet familiemedlem en sultestreik for å presse regimet til å bedre forholdene for politiske fanger i cubanske fengsler. I 2012 døde Wilmar Villar Mendoza etter mer enn 50 dagers sultestreik, og ble slik den tredje politiske fangen til å dø av sultestreik under Castro-regimets styre.

Sultestreik blir fremdeles brukt av opposisjonelle på Cuba som et virkemiddel mot regimet. I romjulen 2014, rett etter at Obama hadde kunngjort avtalen om å oppnå normalisering av forbindelser mellom USA og Cuba, ble en kvinne arrestert for å ha satt en dukke med Raul Castros ansikt på et gatehjørne i Havanna. I fengsel innledet hun sultestreik. Få dager senere ble hun sluppet fri. Marcelino Abreu Bonora ble fengslet for å ha gått rundt i tettstedet Santa Clara med et hvitt plastarmbånd med ordene «Endring», «Cambio». Han ble banket opp av det politiske politiet og satt i fengsel uten å få legetilsyn. Han innledet sultestreik. Bonora hadde blitt arrestert noen år tidligere for å ha delt ut løpesedler mot regimet og for å ha ropt slagord offentlig mot regimet. Også da innledet han sultestreik, og ble etter lang tids sultestreik til slutt løslatt. Bonoras sultestreik i begynnelsen av januar i år, ble omtalt av den uavhengige journalisten Ivan Carrillo. Carrillo publiserte artikler om Bonora i ICLEPs internettavis. Regimet måtte igjen av frykt for at internasjonale medier skulle skrive om politiske fanger og slik kunne skape et økt politisk press mot regimet, løslate en sultestreikende dissident.

Marcelino Abreu Bonora i sultestreik i 2014.

Fariñas har altså sultestreiket flere ganger for å legge politisk press på regimet. Han har selv også vært fengslet etter å ha blitt anklaget av en kvinnelig nabo fra bydelens nabolagskomite for et påstått overfall. Regimet gjør ofte bruk av fabrikkerte anklager heller enn å fengsle dissidenter for politisk virksomhet. I 2006 gjennomførte Fariñas en sultestreik i protest mot regimets begrensinger av det cubanske folks bruk av internett. Han mottok i 2006 Reportere uten Grensers «Cyber-freedom» pris for sitt forsvar av retten til informasjon og tilgang til internett. Fariñas sultestreik i 2010 holdt på å koste ham livet, og påførte ham alvorlige helseskader, slik også sultestreiken i 2006 gjorde. Fariñas nyter stor respekt blant andre opposisjonelle på Cuba for sin kompromissløshet overfor regimet og villighet til å sette eget liv på spill for å få frigjort den generasjonen av dissidenter fra den «svarte våren» som nå utgjør en viktig del av kjernen i den pasifistiske opposisjonen som kjemper for demokratiske endringer på Cuba. Denne generasjonen og Fariñas vil jeg skrive mer om i neste innlegg som publiseres neste uke.



Guillermo Farinas, også kalt "Coco".
Dekorert krigsveteran med doktorgrad i psykologi.

En cubansk uavhengig journalist om EUs forhold til Cuba

EU starter i begynnelsen av mars første fase i deres forhandlinger med Castro-regimet om å fjerne EUs felles politikk overfor Cuba. Den felles politikken har lagt begrensinger på europeiske lands handelssamarbeid med Cuba. Samtalene skulle ha startet i begynnelsen av januar. Nye avtaler om normalisering av forbindelser mellom USA og Castro-regimet fikk cubanske myndigheter til å utsette samtalene om normalisering av forbindelser mellom EU og Castro-regimet. Castro-regimet må ikke få anledning til å spille USA og EU ut mot hverandre ved å lokke med investeringsmuligheter for amerikansk og europeisk næringsliv. Castro-regimet har erklært at de ikke vil endre noe ved det totalitære diktaturets styremåte.

EU har siden 1996 hatt en felles politikk overfor Cuba med målsetninger om å bidra til at Cuba endres til et pluralistisk demokrati, respekterer menneskerettigheter og andre fundamentale friheter. EU vil også bidra til forbedrete levekår og til å skape bærekraftig vekst på Cuba. Krav har blitt stilt til Castro-regimet om at de må innfri kravene om demokrati og menneskerettigheter før de får nyte godt av bistandsmidler og gunstige handelsbetingelser. EUs felles politikk overfor Cuba var en respons på den amerikanske kongressens Helms-Burton lov, som var ment å stramme til USAs handelsembargo og gjøre handel og investeringer på Cuba vanskeligere for andre land enn USA.  

De tidligere østblokklandene innen EU og Spania har vært uenige om hvordan den europeiske unionen skal forholde seg til diktaturet på Cuba. Både den forrige spanske regjeringen ledet av sosialdemokrater og den nåværende konservative regjeringen i Spania har av hensyn til egne økonomiske interesser arbeidet for å få fjernet EUs felles politikk, og for å gi Cuba bistand og gunstige handelsbetingelser. Frankrike, Belgia og Portugal har støttet Spania.

De tidligere Østblokklandene, Tsjekkia, Polen og Slovakia, har arbeidet for å opprettholde krav til Cuba om demokrati og menneskerettigheter. De tidligere østblokklandene har ikke vært villige til å la EU forlate sin felles strenge politikk overfor Castro-regimet. De har i EU fått støtte av Tyskland og Storbritannia. Både Spania og de mange tidligere østblokklandene har erfaringer med overganger fra diktaturer til demokratiske regimer. Landene i EU kan ved sine egne erfaringer spille en viktig rolle i den transformasjonsfase som kan bli resultatet av endringene som er ferd med så skje på Cuba.

Leder for den cubanske kommisjonen for menneskerettigheter og nasjonal forsoning, ELizardo Sanchez, oppfordrer EU til å kreve frigivelse av alle politiske fanger på Cuba, kreve demokratiske valg der alle politiske partier får lov å stille til valg og at regimet må slutte å trakassere, arrestere og fengsle politiske motstandere. Sanchez minner om at USA fikk rundt 50 politiske fanger frigitt og har hatt flere møter med opposisjonelle og det uavhengige sivile samfunn på Cuba i den første fasen av USAs forhandlinger med Castro-regimet.


Kommisjonen for menneskerettigheter og nasjonal forsoning.
Elizardo Sanchez i midten under en presskonferanse.

Allerede for fire år siden lovet Raul Castro i forhandlinger med den europeiske union og paven å frigi alle politiske fanger. EU har en forpliktelse til å stille krav overfor Castro-dynastiet i motytelse mot å forlate EUs felles politikk overfor Cuba. Castro-regimet må ikke få lov å spille EU og USA ut mot hverandre i de parallelle forhandlingene om normalisering av handelsrelasjoner med Cuba. Både amerikansk og europeisk næringsliv presser på for å få fortgang i normalisering og nye muligheter for investeringer. Castro-dynastiet har interesse av å sikre egne økonomiske og politiske maktposisjoner i det cubanske samfunnet i de transformasjonsprosessene som tvinger seg frem på Cuba. Castro-dynastiet har styrt Cuba i tråd meg egne interesser og ikke tatt hensyn verken til folket eller til opposisjonen som med demokratiske midler har kjempet for demokrati og menneskerettigheter.

Under mitt opphold på Cuba juli 2014 intervjuet jeg i skjul for det hemmelige politiet den uavhengige journalisten Ivan Hernandez Carrillo bl.a. om EUs forhold til Cuba. Ivan Carillo er redaktør for en av Cubas uavhengige og illegale aviser, «Den frie cubaner», i regionen Matanzas. Carillo var en av de 73 som ble fengslet i 2003, og som etter press fra paven og EU ble sluppet ut i 2011. Han hadde skrevet artikler i uavhengige aviser og ble dømt til 25 år i fengsel for å spre det påtalemakten omtalte som «falske nyheter». Carillo ble dømt for brudd på loven om fiendtlig propaganda.


Ivan Carrillo viser L-tegnet,
Libertad - Frihet.

«Castro-regimet er flinke til å holde dialoger gående over lang tid. Det blir pratet mye. Regimet får vist overfor omverden en påstått vilje til forbedringer for demokrati og menneskerettigheter. Samtidig skjer det ingen reelle endringer. Regimet oppnår å få regjeringer i dialog til å holde avstand til opposisjonelle», påpeker Carrillo. Han fortsetter: «Regjeringenes pågående dialoger med cubanske myndigheter gjør det vanskeligere for opposisjonelle å spre informasjon til verden utenfor om den reelle situasjonen for opposisjonelle og politiske fanger på Cuba.»

(Intervjuet skjedde som nevnt i juli, før initiativet til normalisering av forbindelser mellom USA og Cuba, som ble offentliggjort 17. desember.)

Carrillo utdyper: «USA er mye flinkere enn de europeiske landene til å stille krav til regimet. USA gir ikke konsesjoner til regimet før krav om demokrati og menneskerettigheter virkelig blir innfridd fra regimets side. Spanias arbeid for å løse opp i EUs felles strenge politikk overfor Cuba er naivt. Spanjolene vet godt hva frankisme er, men kommunisme har de ikke opplevd», slår Carillo fast.


Cubanske opposisjonelle. Ivan Carrillo og
Elizardo Sanchez lengst til høyre.

«Det er viktig at politikere og regjeringer som har kontakt med det cubanske regimet, stiller strenge krav om demokrati og menneskerettigheter. Før regjeringer innvilger regimet gunstige handelsbetingelser og bistandsmidler, må de forsikre seg om at regimet faktisk frigir politiske fanger. De må forsikre seg om at regimet reelt redusere omfanget av politisk undertrykkelse overfor opposisjonelle. De må forsikre seg om at regimet faktisk tillater økt ytringsfrihet og at situasjonen for menneskerettigheter faktisk bedrer seg», understreker Carrillo. På spørsmål fra meg svarer Carrillo etter å ha tenkt seg om, at han ble arrestert og anholdt mellom en og tre dager hele 30 ganger i 2013.  

«I en rapport skrevet av en ambassade fra et europeisk land ble trakassering av meg omtalt. Det forårsaket at jeg i noen måneder tid slapp å bli trakassert av det politiske politiet. Men selv ikke alle de tidligere østblokklandene er upåvirkelige for press fra Castro-regimet. Et av de tidligere østblokklandene hadde latt meg få lov å bruke internett på ambassaden. På et tidspunkt forklarte ambassaden meg at de ikke kunne fortsette å la meg få bruke internett hos dem lenger. De ville ikke risikere å ødelegge den gode dialogen de hadde med regimet om demokrati og menneskerettigheter», forteller Carrillo.  


Marcelino Abreu Bonora sultestreiket
 under oppholdet i fengsel fram til
han ble satt fri  i oktober 2014.

Jeg har ikke fått snakket med Ivan Carrillo siden jeg besøkte ham i juli 2014. Rett etter at initiativet om normalisering av forbindelser mellom USA og Cuba ble annonsert 17. desember ble demokratiaktivisten Marcelino Abreu Bonora arrestert og banket opp av politiet for å ha hatt på seg et plastarmbånd med ordene «endring», «cambio», skrevet med store bokstaver. Abreu hadde blitt satt fri i oktober etter å ha sonet en lengre dom for å ha delt ut løpesedler og ha ropt slagord mot regimet. Abreu var fra regionen Matanzas. I fengsel ble Abreu nektet legetilsyn for skadene all julingen fra politiet hadde påført ham. Abreu sultestreiket i fengsel.





Marcelino Abreu Bonora med skjorten
han hadde på seg da han ble banket opp av politiet.

Carrillo skrev om Abreu og fikk artiklene spredd til verden utenfor gjennom ICLEP, det cubanske instituttet for presse- og ytringsfrihet. Etter syv dager i fengsel ble Abreu satt fri. Uavhengige journalister spiller en viktig rolle på Cuba i dag.
Den europeiske union bør kreve frigivelse av alle politiske fanger før EU starter forhandlinger med cubanske myndigheter om normalisering av forbindelser mellom EU og Cuba. EU bør også etablere kontakt med opposisjonelle og det uavhengige sivile samfunn på Cuba, slik USA har gjort i den avsluttete første fasen av USAs forhandlinger med Castro-dynastiet. Castro-dynastiet må ikke få lov å spille EU og USA ut mot hverandre ved å lokke med investeringsmuligheter for europeisk og amerikansk næringsliv.