Venezuelanere i Norge og deres organisasjoner. Intervju 25.1.2019.

Den Venezualanske Foreningen i Norge og The Norwegian Venezuelan Justice Alliance er organisert av venezuelanere i Norge. De er begge tverrpolitiske organisasjoner. De ulike medlemmene har ulike oppfatninger og sympatier, men begge organisasjoner er kritiske til Maduro-regimet og enige om at de ønsker frie, rettferdige valg i Venezuela.

Den Venezuelanske Foreningen i Norge, er en tverrpolitisk organisasjon, som har samlet seg i motstand mot Maduro-regimet. Organisasjonens medlemmer har imidlertid ulike politiske oppfatninger og sympatier. DVFN har ikke felles politiske standpunkter utover at de er i opposisjon til Maduro-regimet, og vil ha frie, rettferdige, demokratiske valg. Leder og talsperson for DVFN er Maylem M. Lauvstad. Organisasjonen ble stiftet i juni 2017 fordi flere venezuelanere bosatt i Norge var frustrerte fordi de ikke nådde frem som enkeltpersoner overfor venezuelanske myndigheter i Norge og overfor norske medier, i deres forsøk på å fortelle hva som egentlig skjedde i Venezuela. DVFN arrangerer demonstrasjoner, men også ulike kulturelle arrangementer for den store gruppen av venezuelanere i diaspora og deres familiemedlemmer av norsk eller annen herkomst.

Venezuelanere i Norge arrangerer demonstrasjon foran Stortinget.

The Norwegian Venezuelan Justice Alliance har bånd til den kjente Venezuelanske menneskerettighetsorganisasjonen Foro Penal. Foro Penal er en organisasjon i Venezuela, et nett av advokater, som gir gratis juridisk bistand til ofre for undertrykkelse og overgrep. Alfredo Romero er lederen for Foro Penal, og advokaten Sonia Zapata, er leder og talsperson for Foro Penal Norway. Hun er også styreformann i The Norwegian Venezuelan Justice Alliance i Norge. 

Maylem Lauvstad, Leder og talsperson for Den Venezuelanske Foreningen i Norge.

The Norwegian Venezuelan Justice Alliance sprer informasjon om brudd på menneskerettigheter i Venezuela. Organisasjonen er opptatt av å hjelpe venezuelanere i Norge, og de retter oppmerksomheten mot Venezuelanske myndigheter i Norges manglende evne eller vilje til å utstede nye pass eller mulighet for å forlenge gyldighet for oppholdstillatelser for tusener av venezuelanere som arbeider, reiser i utlandet eller i arbeidet sitt er avhengig av å foreta reiser i utlandet. TNVJA retter også oppmerksomhet mot de venezuelanske ambassadene der personalet trakasserer, (de bruker ordet ”intimidate”), venezuelanske aktivister og menneskerettighetsorganisasjoner, som deltar i protester, demonstrasjoner eller på andre måter kritiserer regimet i Venezuela.  TNVJA retter også oppmerksomhet mot venezuelanske pensjonister, som har måttet forlate Venezuela for å overleve krisen i landet. Disse pensjonistene har i årevis som arbeidstakere i Venezuela bidratt, betalt inn til velferdssystemet i Venezuela, men er nå ute av stand til å livnære seg, til tross for at Venezuela har bilaterale avtaler med flere av landene der venezuelanske pensjonister nå oppholder seg. ”Vi samarbeider med The Norwegian Venezuelan Justice Alliance, men vi er to atskilte, selvstendige organisasjoner”, understreker talspersonen, Sonia Zapata.

Leder og talsperson for The Norwegian Venezuelan Justice Alliance, Sonia Zapata, i midten

De fleste av medlemmene i gruppa er venezuelanske kvinner gift med norske menn, som noen av dem har møtt ektefellen i Venezuela, mens andre har møtt ektefellen mens de jobbet i internasjonale selskaper i andre land, som f.eks. Belgia. De har middelklasseutdanning, og noen av dem hadde olje-ingeniørutdanning og yrkeserfaring, men de ble jeg fortalt, var det naturligvis flere av blant venezuelanere bosatt i Stavanger-området.

Leder og talsperson for Den Venezuelanske Foreningen  i Norge, Maylem M. Lauvstad, forklarer at organisasjonen har som mål å ikke lenger overlate til USA-motstanderne i Norge å tale på vegne av venezuelanere i Norge. DVFN vil markere organisasjonen og venezuelanere i Norges synspunkter overfor media, når aktører i norsk offentlighet inviterer representanter for Maduro-regimet, slik LO i Oslo og LO i Trondheim, gjorde i slutten av januar.

Maylem Lauvstad og Sonia Zapata skrev et brev der de konfronterte LO sentralt med at de to representantene for Maduros regimes fagforening, Wills Rangel og Ricardo Torrez de Leòn, manglet legitimitet. Valg av Rangel hadde ikke blitt avholdt siden 2014, og det var enda lenger siden rettferdige valg var blitt avholdt. VG fulgte opp saken og intervjuet en representant for uavhengig fagbevegelse i Venezuela, som kunne fortelle at 300 representanter for uavhengige fagbevegelser hadde blitt drept under Chavez og Maduros tid ved makten, og at trusler hadde forekommet ved tidligere valg av Wills Rangel. 

Willls Rangel.

VG skrev flere artikler om saken, og frilans-journalisten Roar Nerdal skrev en artikkel om chavistenes fagbevegelse i Venezuela. Som en konsekvens av debatten ble LO i Oslo nødt til å svare på kritikken de ble utsatt for, med en uttalelse på sine hjemmesider, og møtet i Oslo ble det ikke noe av, "grunnet at delegasjonen ikke rakk frem i tide", i følge LO i Oslo. LOs internasjonale avdeling gikk offentlig ut og klargjorde at de ikke hadde noen innflytelse over LO i Oslo og LO i Trondheims aktiviteter, men de tok avstand fra Maduro-regimet. (Nerdals artikkel vil bli vedlagt som lenke til slutt i blogginnlegget.)

Jacobo Torrez de Leon

Temaet for min samtale med representantene for de to organisasjonene for venezuelanere i Norge, skulle være forholdet mellom venezuelanere i Norge og de ansatte på den venezuelanske ambassaden i Norge. Venezuelanerne forteller meg at mange venezuelanere har fått problemer med å få utstedt pass. De har dermed ikke kunnet reise til andre land, eller på besøk til Venezuela for å besøke familiemedlemmer og venner. En de kjente hadde måttet vente i 1 og et halvt år før han fikk pass. Venezuelanere de kjente hadde dermed ikke kunnet besøke alvorlige syke foreldre, som de dels ønsket å besøke for å hjelpe eller for å se igjen før de døde. Siden mangelen på medisiner har vært prekær de siste årene i Venezuela, har mange venezuelanere i utlendighet forsøkt å bruke egne nettverk til å organisere løsninger for å få sendt livsviktige medisiner til foreldre eller annen familie i Venezuela.

Maylem Lauvstad fortalte at hennes far, som en stund hadde vært enkemann, ble stadig mer avmagret fordi han ikke fikk i seg nok mat, på sykehjemmet der han bodde i Venezuela. Han fikk heller ikke de medisinene han trengte. Han er kronisk syk. "Personalet fortalte oss som hadde våre gamle der at de ikke lengre kunne være ansvarlige for tilstanden til pasientene, siden de ikke klarte å kjøpe mat til alle. Tilgang til mat på den tiden var redusert til spesielle dager i uken, og det er begrenset hvor mye en person kunne kjøpe, derfor klarte de ikke å kjøpe mat til alle på gamlehjemmet", sier Maylem.

"Myndighetene dekket over den humanitære krisen. Hadde jeg ventet noen måneder til, så hadde faren min dødd. Det som etterpå skjedde senere i Norge følte jeg som et overgrep. Jeg hadde vært på et podcast intervju i NRK om Venezuela og fortalt historien om min far. To måneder senere trengte han å validere et brev som skulle til Venezuela, og validering blir gjort i ambassaden. Da jeg var der med min far, kom en av de ansatte ut til oss, og fortalte foran min far, at hun hadde blitt ringt av NRKs redaksjon som hadde laget podcasten om min fars historie. Hun fotalte til dem at hun kunne ikke tro på den historien. Hun kunne ikke tro hvordan en rik person i Norge kunne ha en far som sultet i Venezuela. Den ansatte ved ambassaden sa i tillegg at det at folk sier at i Venezuela er det krise og at det var mangel på mat og medisiner, var en løgn. Så hun kalte meg en løgner i tillegg. Vedkommendes mangel på sympati og det å tvile på min egen private historie følte jeg som et overgrep. Da jeg kom hjem skrev jeg en e-post og fikk ikke svar. Jeg har skrevet brev, ringt, og levert brevet jeg selv skrev på ambassaden og bedt om tilbakemelding på det jeg har opplevd som overgrep og jeg har aldri fått noe svar", sier Maylem. 
 

Talsperson for The Norwegian Venezuelan Justice Alliance, Sonia Zapata, kunne fortelle at mange venezuelanere i Norge uten norsk statsborgerskap var redde for å vise seg ved demonstrasjoner eller på andre måter markere motstand mot venezuelanske myndigheter offentlig. De fryktet å miste tilgang til papirer, pass eller visum, de trenger for å kunne reise og besøke familie og venner i Venezuela eller andre land. Flere venezuelanere i Norge hadde imidlertid dobbelt statsborgerskap, venezuelansk og norsk. En venezuelansk eldre kvinne med norsk pass opplevde å bli fratatt passet på flyplassen i Caracas, og oppfordret til å søke om venezuelansk pass for å få lov å bli. Hun fikk først passet tilbake etter tre dager, etter at en slektning hadde henvendt seg til den norske ambassaden i Bogota, der Norge har ambassade. Den norske ambassaden i Bogota hjalp så den eldre kvinnen å få tilbake det norske passet sitt.

Ambassaden drev også mer aktiv motarbeidelse av det de venezuelanske myndighetene i Norge oppfattet som motstandere av Maduro-regimet. En gang venezuelanere i Norge skulle arrangere en markering mot regimet i Vigelandsparken, søkte de om tillatelse fra norsk politi, men fikk beskjed om at de ikke trengte politiets tillatelse ved denne markeringen. Noen fra ambassaden hadde imidlertid fått vite om markeringen, og tipset norsk politi om det de beskrev som en farlig ”terror-organisasjon” som skulle holde en markering. Politiet stilte dermed med politimenn med hunder basert på tipset de hadde mottatt.

Sonia Zapata nr. 2 fra høyre.

Ambassaden skremte flere av venezuelanerne ved å fortelle dem at det norske politiet hadde opprettet mapper, saker mot venezuelanere, basert på opplysninger fra ambassaden. Noen fra gruppen tok imidlertid kontakt med en norsk advokat, som henvendte seg til politiet og ba om innsyn i eventuelle mapper hos norsk politi, saker som personalet ved ambassaden påstod skulle ha vært reist mot venezuelanere i Norge. Den norske advokaten fant at opplysningene ikke stemte. Det fantes ikke noen slike mapper.

Slik forstår jeg, JJ; dette: Ambassadepersonalet bløffet for å skremme venezuelanere i Norge fra å utføre handlinger venezuelanske myndigheter i Norge ikke ville like at de gjorde. Alle venezuelanere i Norge er antageligvis ikke helt trygge på hvordan det norske demokratiet fungerer. Deres erfaringer fra Venezuela gjør at de ikke er helt trygge på at norske myndigheter ikke kan tillate seg å gjøre ting venezuelanere er vant med at diktaturet i hjemlandet kan tillate seg å gjøre overfor borgerne, antar jeg er det som ligger bak ambassadepersonalets oppførsel.

Sonia Zapata forteller: "Ved de demonstrasjonene venezuelanere arrangerte foran den venezuelanske ambassaden før 2017 stilte flertallet av deltagerne seg med ryggen mot ambassaden, fordi de ville unngå å bli tatt bilde av fra de inne i ambassadebygningen. Noen av deltakerne i den siste tids demonstrasjoner har også hatt på seg finnlands-hette, for ikke å bli gjenkjent, da de fryktet det kunne få konsekvenser for dem. Først og fremst, fryktet de å miste pass og muligheten for utreise ved senere anledninger", i følge Zapata.

På spørsmål fra meg om det fantes eksempler på at myndighetene straffet venezuelanere i Venezuela for hva deres familiemedlemmer i Norge hadde gjort mot regimet, av demonstrasjoner eller andre for politisk arbeid, kunne venezuelanerne imidlertid ikke gi meg eksempler på dette, som de kjente til.

Linker: 

The Norwegian Venezuelan Justice Alliance -
Les deres uttalelse om den politiske situasjonen i Venezuela. 

https://www.facebook.com/NorVenAlliance/posts/319789621919470

Den venezuelanske Foreningen i Norge: 

http://www.dvfn.no/

Roar Nerdals kronikk om LOs besøk fra Venezuela:

https://www.vg.no/nyheter/meninger/i/1kagbX/skammelig-av-lo

Lars Marius Holms gode artikkel om Venezuela: 

https://agendamagasin.no/debatt/ny-var-og-president-i-venezuela/

Leiv Marsteintredet og Aslak Orres gode artikkel om Venezuela er dessverre bak betalingsmur. Men anbefales: 

https://dagens.klassekampen.no/2019-01-29/chavismen-har-odelagt-venezuela