Hvilken rolle spiller Cuba i Venezuela?



General Orlando Borrego. Observatører mener han er sentral i utformingen
av Venezuelas økonomiske politikk de siste årene.

Det cubanske instituttet for presse- og ytringsfrihet, ICLEP, et nettverk av uavhengige aviser på Cuba, hevder 17. april å ha informasjon fra cubanske militære om at cubanske spesialstyrker hadde ankommet Venezuela for å hjelpe Maduro-regimet å bekjempe demonstranter og opposisjonelle. De såkalte «svarte vepsene», («Avispas negras»), cubanske styrker spesialtrent i urban strid, er en del av militært og sikkerhetspoliti- samarbeid mellom Venezuela og Cuba, som særlig skal ha styrket seg fra 2010, i følge ICLEP, avisnettverket som mottar støtte fra norske Fritt Ord.


Raul Castro, visepresident fra 2013, Miguel Diaz-Canel,
visepresident fra 2008-2013, Jorge Machado Ventura og Ramiro Valdez

 

Hvilken rolle spiller Castro-regimet i skjebnedramaet mellom chavist-regimet på den ene siden, og folket og opposisjonen på den andre siden, som nå foregår i Venezuela? Tredeling av makt, i utøvende, lovgivende og dømmende makt er en betingelse for et fungerende demokrati. Opposisjonen vant valget i 2016, men parlamentet har siden valget blitt hindret av regjeringen og det regjeringskontrollerte Høyesterett i å utøve sin funksjon innenfor det som opprinnelig var et demokrati.

 

Chavist-regimets nylige forsøk på selvkupp, det regjerings-kontrollerte Høyesteretts avsettelse av det folkevalgte parlamentet, ble etter sterke reaksjoner fra utlandet og mobilisering fra opposisjonen, reversert av regimet. Stadig mer makt samles imidlertid i hendene på militæret i Venezuela, som får stadig mer trekk av å være et militærdiktatur.

 

Samarbeidet mellom Venezuela og Cuba ble fremstilt som et prosjekt for helse til fattige og solidaritet. Venezuela ga under Hugo Chavez’ styre billig olje til Cuba. Cuba solgte store deler av oljen de fikk billig fra Venezuela til markedspris med god fortjeneste. I bytte fikk Venezuela cubanske leger, idrettsinstruktører, og cubanske militære og sikkerhetsinstruktører.



Den cubanske generalen Ramiro Valdez og Hugo Chavez

 

De to statenes militære og sikkerhetspoliti samarbeidet nært om hvordan undertrykke politiske motstandere. Et økonomisk bankerott Venezuela gir ikke lenger billig olje til Cuba. De cubanske legene og idrettsinstruktørene har forlatt Venezuela. Cubanske militære, som generalene Ramiro Valdez og Orlando Borrego, hjelper imidlertid fortsatt venezuelanske militære i å forsvare Nicolas Maduros regime. Cubanerne Valdez og Borrego blir av Chavist-regimets kritikere, hevdet særlig etter 2010 å ha hatt sentral innflytelse når det gjelder politimakt utøvd for å kontrollere befolkning og opposisjon og kontroll av økonomisk politikk i Venezuela. Innen det venezuelanske militæret er General Wladimiro Padrino, som har sterke bånd til Castro-dynastiet, en dominerende skikkelse.

 

Cubansk hemmelig politi er lenge blitt sendt til Venezuela. Under et intervju i 2012 med den uavhengige journalisten Ivan Carillo nevnte han for meg ved navn to representanter for Castro-regimet i regionen han bodde i, Matanzas, som begge nylig hadde forlatt Cuba. I følge det han hevdet var sikre kilder, hadde de reist til Venezuela. Den ene var erfaren offiser fra det hemmelige politiet i Matanzas, og den andre var en av lederne i fengslet i Matanzas med ansvar for de politiske fangene. 



Nicolas Maduro og Ramiro Valdez

De to cubanske sikkerhetsrådgiverne hadde begge en merittliste som tilsa at de risikerte lange fengselsstraffer dersom brødrene Castros regime skulle bli erstattet av et demokratisk regime og en rettsstat i fremtiden. «Det er egenskapene i å bygge opp systemer for politiske fanger der rekruttering av angivere utgjør en viktig del, som gjør lederen for fengslet i Matanzas til en etterspurt sikkerhetsrådgiver for Chavistene i Venezuela», hevdet Carillo.

 

Handler Venezuelas forfall til militærdiktatur og humanitær katastrofe, også om Cubas destruktive innflytelse blant venstreradikale populister og gerilja-bevegelser i Latin-Amerika? Den politiske utviklingen i Latin-Amerika etter den kalde krigen, har vist at den demokratiske veien, ved stemmeseddelen og ved å styrke demokratiske institusjoner er den beste måten å fremme fattiges og underpriviligertes interesser. De landene som har unngått sterke geriljabevegelser og venstreradikal populisme, har oppnådd sterkest økonomisk vekst og heving av levestandard for de fattige.

 

Analysene til populister og mange gerilja-bevegelser av sosial urettferdighet og kritikk av arrogante, maktfullkomne oligarkier som forsvarer sine privilegier, er det lett å si seg enig i. Men at konsekvensene av denne analysen, er at man skal ta til våpen og starte gerilja-bevegelser, har i få land i Latin-Amerika ledet til noe godt. Der gerilja-bevegelsene fikk makt etablerte de aldri demokratier, slik Nicaragua og Cuba er eksempler på. Der gerilja-bevegelsene ikke fikk makten, som i Guatemala og i El Salvador, økte bare volden.




En aldrende Fidel Castro og den venezuelanske generalen Vladimiro Padrino,
av mange ansett som den sterke mann innen Venezuelas militære.

 

Dyrkingen av «militant revolusjonær ideologi» har avledet chavistene i Venezuela fra konstruktive, pragmatiske sosial-demokratiske reformer. I følge Transparency International er Venezuela blant de 10 mest korrupte land i verden. Chavistenes løfter om det store «bolivarianske» samfunnseksperimentet, som skulle ha handlet om helse til fattige og solidaritet, har nå utviklet seg fra en økonomisk og sosial krise til en humanitær katastrofe. Venezuela kunne og burde ha vært et sosialdemokratisk mønstersamfunn til inspirasjon for hele venstresiden i Latin-Amerika, med de økonomiske ressursene fra olje chavistene har disponert i 18 år. Hvor er den store gruppen av mennesker, som ved forstandige investeringer i fornuftige utdanningsreformer, kunne ha vært løftet fra fattigdom til en klasse av ingeniører, dataingeniører, forskere, leger, økonomer og advokater?




Orlando Borrego og Ernesto Che Guevara.

Om radikal venstresides tilflukt i egne ekkokamre.

På tenketanken Manifests hjemmesider publiserte 14. desember Even Underlid en lang artikkel der han forsvarer Fidel Castros ettermæle mot Castro-kritikere som meg selv og Bård Larsen.

http://www.manifesttidsskrift.no/fidel-castro-har-vi-ham-na/

For 6 uker siden sendte jeg en artikkel til svar til manifests hjemmesider. Manifests redaktør svarte meg etter flere ukers betenkningstid med at redaksjonen mente min artikkel var «ensidig», «bidro med lite nytt», og «i for liten grad tok utgangspunkt i Underlids artikkel». Redaksjonen ønsket dessuten ingen «repetitiv» Cuba-debatt på sine hjemmesider.

 

Jeg synes det er en underlig praksis for en redaksjon ikke å gi tilsvarsrett til en person som blir kritisert eksplisitt i Manifests egne spalter, på deres hjemmesider. Redaktøren har rett i at det var mange av Underlids ankepunkter jeg lot ligge i dette, som jeg så som mitt første tilsvar i en debatt jeg så for meg ville vare en stund. Jeg hadde håpet en slik debatt ville kunne virke oppklarende for mange Cuba-interesserte. Jeg gledet meg til en spennende debatt med en kunnskapsrik Castro-tilhenger. Even Underlid har skrevet en bok om Cuba, Jeg kan ikke helt skjønne at han skulle føle seg truet av kritikk fra Castro-kritikere. Det tror jeg heller ikke Underlid gjør. Men jeg tror redaksjonen i Manifest føler en grunnleggende usikkerhet i møte med uenighet om egne standpunkter.

 

Selv mener jeg at jeg tok utgangspunkt i noen hovedpunkter i Underlids kritikk av min Castro-kritikk. Er det slik venstreradikale verner om sine helter? Lukker seg inne i sine egne ekkokamre der de kan slippe utenverdens kritiske blikk på deres helter?

 

Les selv og avgjør selv om redaksjonen i Manifest hadde rett i at mitt innspill i det som kunne ha vært en spennende debatt, kun ville ha bidratt til «en repetitiv» Cuba-debatt med lite nytt!

 

Om Fidel Castro og Josè Martì.

 

Den cubanske nasjonalhelten Josè Martì (1853-1895) har sagt: «Fedrelandet tilhører alle, det er alles eiendom, alles smerte og alles himmel. Fedrelandet er ingens storgods eller kirke».

 

Godseiersønnene Fidel og Raul Castro har i 57 år styrt Cuba som om det var deres eget storgods. Ved revolusjonær ideologi, retorikk og propaganda har Castro-dynastiet skapt et trossamfunn for revolusjonære troende og en forlystelsespark for revolusjonære pilgrimer. Mytene om Fidel Castro har infantilisert norsk forståelse av Cuba, slik den er blitt formidlet av et flertall av overfor det totalitære samfunnet, ukritiske norske forskere og journalister.

 

Even Underlid skriver i Manifest 14. desember at han ønsker å bringe debatten om Fidel Castro ut av et vakuum der Castro enten er engel eller tyrann. Underlid hevder at han vil nyansere min fremstilling av Castro-regimets Cuba fra en kronikk jeg skrev i VG i November, der han mener jeg i for stor grad har fremstilt Fidel Castro som en tyrann. Underlid kritiserer min fremstilling av det cubanske samfunn før revolusjonen i 1958.

 

Jeg hevdet Cuba før 1958 hadde store sosiale forskjeller, men var et samfunn som i en latin-amerikansk og en karibisk sammenheng var avansert teknologisk, sosialt og politisk, sammenlignet med andre karibiske land og latin-amerikanske land på 50-tallet. Den eneveldige diktatoren Fidels vanstyre gjorde Cuba i løpet av et halvt århundre til det u-landet det i latin-amerikansk sammenheng ikke var før revolusjonen, påpekte jeg i kronikken i VG, som Underlid var så uenig i.

 

Underlid kritiserer meg bl.a. for å bagatellisere de store sosiale forskjellene på Cuba før revolusjonen. Min påpekning av 23% analfabetisme i 1958 innebærer ikke noen bagatellisering av de som ikke kunne lese og skrive. Jeg ville heller fremheve at Cuba blant spansktalende land på 50-tallet var blant de mest utviklete når det kom til en rekke indikatorer for sosial, politisk og økonomisk utvikling, deriblant også når det gjaldt omfanget av analfabetisme.

 

Det var ikke Batistas, men Fidel Castros diktatur som virkelig sporet Cuba av fra en positiv økonomisk, teknologisk og politisk utvikling. Cuba ble styrt av et korrupt diktatur fra 1952 til Batista i årsskiftet 1958/59 forstod at også middelklassen i byene hadde vendt ham ryggen, og han forlot Cuba. Cubas befolkning trodde på løftene om at diktatur skulle bli erstattet med gjenoppretting av demokrati, men fikk i stedet et totalitært diktatur som nå har styrt Cuba i mer et halvt århundre. Godseiersønnene Fidel og Raul har lykkes med å opprettholde økonomiske og politiske privilegier for eliten rundt Castro-dynastiet, men har i det lange løp skapt stagnasjon og fattigdom for den jevne cubaner.

 

Cuba hadde på 50-tallet store sosiale forskjeller, men landet hadde en middelklasse i byene. Cuba hadde et borgerskap, som kunne ha vært den økonomiske drivkraften som kunne ha utviklet øysamfunnet videre, og opprettholdt Cuba blant de ledende spansk-talende land på mange områder. Alle med initiativ har forlatt eller er blitt fordrevet fra Cuba. Fidel Castro fjernet fra 1959 fra Cuba en elite som ikke hadde bidratt til sosial utjevning, men som altså hadde bidratt til økonomisk, teknologisk og politisk utvikling. Den «revolusjonære» eliten har ikke lyktes med å skape en økonomi i stand til å opprettholde på egen hånd sosiale fremskritt og sosial utjevning, som regimet noen tiår ved Sovjets subsidier lyktes i å oppnå for befolkningen. Etter hvert som det økonomisk ikke-bærekraftige i regimets politikk i løpet av 90-tallet ikke lenger lot seg skjule, ble de store sosiale forskjellene igjen åpenbare for de som ikke lot seg villede av det eneveldige regimets retorikk og propaganda om sosial rettferdighet og nasjonal selvstendighet.

 

Før revolusjonen hadde altså Cuba en i karibisk og latin-amerikansk sammenheng velutviklet økonomi. Fidel Castro gjorde Cuba først avhengige av sovjetiske økonomiske subsidier frem til 1990, da muren falt. Deretter, fra rundt 2000-tallet gjorde Fidel Cuba avhengige av subsidier fra Hugo Chavez og Venezuelas oljeøkonomi. Det økonomisk ikke-bærekraftige chaviststiske Venezuela har etter mangeårig cubansk innflytelse nå endt opp i økonomisk og sosialt kaos, og må betegnes som en humanitær katastrofe. Cuba har også mistet en annen økonomisk støttespiller i Brazil etter at Dilma Rousseff mistet makten. Det økonomisk ikke-bærekraftige Castro-regimet har ikke lenger økonomiske velgjørere de kan gjøre seg avhengige av, snylte på økonomisk.

 

Underlid baserer seg i for stor grad på Castro-regimets egen selvforståelse. Underlid gjør en tidligere cubansk økonomiministers ord til sine, om at den cubanske spesialperioden på 90-tallet, var en årsak til tiår med tapt økonomisk utvikling. Spesialperioden var ikke en årsak, men en konsekvens av at Cuba hadde gjort seg økonomisk avhengig av Sovjet. Sovjet hadde heller ikke selv utviklet et økonomisk system, som var økonomisk bærekraftig.

 

Cuba gjennomgikk ikke noen økonomisk eller politisk omstilling slik østblokk-landene gjorde etter murens fall. Frykten for å miste den eneveldige makten fikk Castro-dynastiet til å reversere alle halvhjertete reformforsøk krisa på 90-tallet tvang en motvillig Fidel til å gjennomføre. Cubanere som tok til orde for reformer ble fengslet eller henrettet. Fidel Castro skulle eneveldig styre Cuba som sitt private storgods, og den bærende økonomiske modellen viste det seg da Hugo Chavez kom Fidel Castros vanstyre til unnsetning fra begynnelsen av 2000-tallet, var fortsatt «internasjonal NAV-ing».

 

Før Underlid gikk i gang med sin lange i egne øyne nyanserte imøtegåelse av min Castro-kritiske fremstilling, fremsatte han sitt overordnete ankepunkt mot min fremstilling, «Skartveits fortelling ligger klart tettest opp til den som blir fortalt av Castros motstandere». Underlids fremstilling fremmer en rekke udokumenterte påstander om Castro-dynastiets Cuba. Likevel har han rett i at kjernen i uenigheten mellom Underlid og meg er nettopp i hvilken grad Castros reelle kritikere, er meningsberettigete eller ikke i en ærlig og åpen debatt om diktatorens ettermæle.

 

Mitt hovedankepunkt mot Underlid er at han i alt for stor grad aksepterer Castro-regimets fremstilling av cubanske meningsmotstandere som «urene», som ikke er meningsberettigete. Menneskesynet som kommer til uttrykk når regimet omtaler meningsmotstandere som mark, gusanos, mercenarios, leiesoldater og forrædere, rettferdiggjør overgrep mot meningsmotstandere regimet har dehumanisert ved dehumaniserende språkbruk, retorikk og propaganda. Underlid tar riktignok et forsiktig forbehold om at ikke alle uavhengige journalister, menneskerettighetsaktivister, representanter for uavhengige fagforeninger, politikere som spenner fra sosialdemokrater, kristendemokrater til liberalister og konservative, er redskaper enten for USAs politikk overfor Cuba eller representanter for gamle reaksjonære eliter fra tiden under diktatoren Batista. Men de få overfor Castro-dynastiet kritiske røstene Underlid lar komme til orde i hans fremstilling synes å være cubanere som ikke har organisert seg mot det totalitære regimet eller stiller spørsmålstegn ved det legitime i Castro-dynastiets eneveldige makt. Om Underlid i artikkelen tilsynelatende motstrebende gjengir Castro-regimets dehumaniserende stigmatisering av annerledes-tenkende på Cuba som «meitemark», bærer hans fremstilling likevel preg av at de «urene», de reelt annerledes-tenkendes synspunkter om Fidel Castro som historisk aktør, ikke er verdt å lytte til. Jeg er grunnleggende uenig med Underlid i dette.

 

I tiden etter at Fidel overlot makten til lillebror Raul i 2006/08, har uavhengige journalister, menneskerettighetsaktivister og politiske opposisjonelle på Cuba lykkes med å bryte regimets informasjonskontroll. Disse menneskene er for meg ikke «urene», «meitemark» og «imperialist-agenter», men viktige informasjonskilder både til hva som foregår på Cuba og til Fidel Castros ettermæle.

 

Underlid mangler forståelse for hvor belastende det er for vanlige mennesker som lever i et totalitært diktatur å snakke sant overfor fremmede som sympatiserer med styresmaktene. I et totalitært diktatur skjuler mennesker seg bak masker. Cubas totalitære stat har hatt som hovedmål å beskytte privilegiene til en elite, som legitimerer seg selv ved «revolusjonær» retorikk og propaganda. Castro-dynastiet har lykkes i å beholde makten på Cuba i mer enn et halvt århundre delvis p.g.a. USAs med rette kritiserte politikk overfor Cuba og Castro-dynastiets dyktige utenrikspolitiske manøvreringer. Først og fremst har imidlertid propagandageniet Fidel Castro styrt Cuba ved ensrettete media, totalitær kontroll av informasjon, utspekulert propaganda og brutal undertrykkelse av alle meningsmotstandere ved bruk av overvåking, informanter, nabolagskomiteer og en vilkårlig rettstat. Krav om en fungerende rettsstat, presse- og ytringsfrihet, demokratiske og sivile rettigheter lar seg i likhet med respekt for menneskerettigheter ikke forene med en totalitær stats maktbruk.

 

Fidel Castro skal ha beundret Jose Marti. Det cubanske folket ville ha vært tjent med om den viljesterke tyrannen med den totalitære hersketrangen og det massive egoet hadde lyttet til Martis uttalelse om at «Fedrelandet» ikke bør være noens «storgods eller kirke». Makt korrumperer, og absolutt makt korrumperer absolutt, også på Cuba.

 

Kilder:

Mesa-Lago, Carmela. Economic and Social balance of 50 years of Cuban revolution. Cuba in Transtion. ACE 2009.

ICLEP, det cubanske instituttet for Presse- og ytringsfrihets nettsider. http://iclep.org/

Diverse samtaler med opposisjonelle cubanere på Cuba i løpet av de siste årenes sommerferier og under Oslo Freedom Forum de siste to årene: Berta Soler, Raul Risco, Antunes, Laritza Diversent, Ivan Carillo, Antonio Rodiles, Sarah Marta Fonseca, Julito Fonseca, Pablo Diaz Espì, Yassar Rojas, Pedro Moran, Manuel Cuesta Morùa, Martin Guevara (Ches nevø), Lia Villares (bassist i punkrockbandet Porno para Ricardo), Normando Gonzalez Hernandez.

Jeg har også snakket med mange cubanere som ikke er opposisjonelle, under mine opphold på Cuba.

Jennische, Erik. Måste få polisen ur hovudet. Silc Forlag.

Om Venezuela: https://www.scribd.com/document/338312950/Linea-Basal-Del-Monitoreo-Centinela-de-La-Situacion-Nutricional-en-Ninas-y-Ninas-Menores-de-5-Anos#fullscreen&from_embed

Om Cuba og helse: https://www.nrk.no/urix/--cuba-jukser-med-helsestatistikken-1.7471650

Se det gode intervjuet med den kunnskapsrike svenske journalisten, Erik Jennische. Jennische har gjort et grundig journalistisk arbeide i å dokumentere opposisjonen på Cuba. Den beste boken jeg har lest på et skandinavisk språk:
http://urskola.se/178205-En-bok-en-forfattare-Maste-fa-polisen-ur-huvudet




Se videoen fra Cubansk politisk politi om samfunnsfiendene, de opposisjonelle i Pinar del Rio. Videoen er talende for hvordan regimet forholder seg til pasifistiske meningsmotstandere:
https://www.youtube.com/watch?v=by6HMALXljc