Økonomen Edipcia Dubon snakket om hvordan Ley Magnitsky, (Magnitsky-loven), gjorde amerikanske myndigheter i stand til å hindre utpekte representanter for Ortega-regimet i å bruke kontoer i utlandet. ”De blir isolert i hjemlandet. Internasjonale banker er redde for å ha noe med kontoene deres å gjøre. Men det gjør også at de biter seg fast og ikke vil gi slipp på makt”, forklarer Dubon.

Edipcia Dubon sammen med Luiz Almagro, leder for OAS, Organisasjonen av Amerikanske Stater.

”Økonomien er i krise. Men Ortega har brukt pengene fra Venezuela til å kjøpe opp bedrifter, slik at han fortsatt har inntekter å fordele til sine støttespillere”, forklarer Dubon. ”Men regimet har nå ikke inntektene fra Venezuela. Og næringslivet prøvde å inngå en avtale med regimet, men det sivile politiske presset hindret det i å lykkes”, mener Dubon. (Intervjuet ble gjort i mai 2019, så ting kan ha skjedd siden mai 2019, som jeg ikke har fått med meg.) (Min kommentar.)

Edipcia Dubon er altså en av få ledere i MRS som ikke tilhører Ortegas generasjon av politikere. Dubon er utdannet økonom og har en mastergrad i anvendt politikk. Hun har siden 2016 sammen med andre representanter for MRS vært med å forme den progressive alliansen, Alianza Progresista, som forsøker å samle store deler av opposisjonen mot Ortega-regimet.

Edipcia Dubon trodde Daniel Ortega 22. April 2018 ville skylde på Rosario Murillo, Daniels kone og visepresident i Nicaragua, for tumultene, og beklage politiets oppførsel.

(Ortega hadde vært utenlands i de dagene demonstrasjonene ble møtt med politiets brutalitet, og der paramilitære grupper skjøt og drepte flere demonstranter.) (Min kommentar).

”Det ville ha vært det intelligente å gjøre”, hevder Dubon. Dubon tror Ortega ønsker å gå ned med skuta til bunns. ”Revolusjonshelten ser ikke noen annen utvei”, tror Dubon.

”Daniel fremstår lettere rotete, lett presenil. Han sier noe i tale tidlig om dagen, og så noe helt annet senere samme dag”, forklarer Dubon. ”Rosario virker litt ”borderline”. Om morgenen holder hun tale der hun kaller opposisjonen for skadedyr, og så om ettermiddagen fremstår hun på TV i bønn, kristen og forsonende”, utdyper opposisjonslederen.

Rosario Murillo, visepresident og kone til presidenten, som har en "hippie"-inspirert klesstil.

Ortega –dynastiet har to unge smarte sønner. Rafael er sønn av Rosario. Den andre sønnen Dubon trakk frem var utdannet kunstner, og kledde seg ekstravagant. En av sønnene skulle ha vært sterkt deltakende i å få i gang kanalprosjektet, og skal i følge Dubon, ha vært den som fikk kineserne til å lansere planer om at de skulle investere i et stort satelitt-prosjekt.

(Satelitt-prosjektet synes imidlertid ikke å ha materialisert seg utover luftige visjoner, ut i fra det lille jeg har undersøkte om dette prosjektet). (Min kommentar.)

Rafael Ortega og Cubas President Miguel Diaz Canel.

Dubon mente sønnene i Ortega-dynastiet kanskje ikke var sterke nok til eventuelt å kunne føre Ortega-dynastiets politiske makt videre i neste generasjon. Dubon antydet dynastiets sønner kanskje hadde vært for bortskjemte, og hadde hatt det for lett i livet til senere å kunne ta over de politiske lederposisjonene ekteparet Daniel og Rosario nå kontrollerer, som president og visepresident.

På spørsmål om de innen sandinistfronten som ikke støttet Ortega, svarte Dubon, at ”de i sandinistfronten som ikke var tilknyttet orteguistene i realiteten var ”kastrert””.

Daniel Ortega med sin "Lady MacBeth" ved sin side. (Min kommentar.)

Jeg føyer til her for egen del – angående Daniel Ortega og hans eventuelle mentale helse.

En vestlig, fastboende utlending jeg pleier å besøke på mine jevnlige, årlige besøk i Nicaragua, har for meg beskrevet Daniel Ortegas TV-opptredener der han jevnlig holder taler der ”El comandante” så med jevne mellomrom uttrykker ”Entonces” (på norsk ”Dermed, derfor følger at..”). Så begynner Ortega på nytt, gjentar det han allerede har sagt. Kameraene viser av og til hvordan Rosario Murillo, som er til stede på første rad og hører på, himler med øynene over ektemannens rotete talestil, i følge min utenlandske, fastboende venn.) På den annen side er jo lange, rotete, usammenhengende, langvarige taler uten manuskript en paradegren for politiske ledere som ønsker å leve opp til tilhengernes forventninger til revolusjonære alfa-hanner, som Fidel Castro og Hugo Chavez.)

(Slutt på min tilføyelse.)  

Arnoldo Aleman og Daniel Ortega - De to som inngikk pakten som ga Ortega makten og holdt korrupsjons-dømte Aleman ute av fengsel.

 

En av ”revolusjonær” makt blendet journalist.

Hvorfor vil ikke det store flertall av norske journalister se uavhengige journalister, menneskerettighetsforkjempere på besøk i Norge og norske venezuelaneres egne organisasjoner som kilder til hva som foregår i Venezuela?

Joar Hoel Larsen ga meg 25. Juli tilsvar til min kronikk 23. Juli om sannheter utgått på dato, og om Venezuela under chavismen. Tilsvaret jeg skrev til Joar Hoel Larsen til Klassekampens redaksjonen mente redaksjonen forståelig nok ble for spesielt for avisens lesere. Jeg publiserer tilsvaret jeg skrev til Joar Hoel Larsen her på bloggen.

Hoel Larsen skrev i Klassekampen 25.juli 2019 et leserinnlegg:

”Helt feil, Skartveit.

I Klassekampens kronikk ”Sannheter fra 1970-tallet” 23. Juli fremmes en rekke feilaktige påstander om meg som NRK-journalist.

Jeg har kun uttalt meg om situasjonen i Venezuela som utenriksreporter i NRK og har som sådan ingen mening om ”Venezuela som siste sjanse for en sosialistisk utopi” som lektor Jan Jørgen Skartveit hevder. Undertegnete skal ha ”insistert” på at USA er årsaken til alt som går galt i Venezuela. Dessuten skal jeg ha avsluttet min karriere med å hylle de revolusjonære militære i Venezuela. Ingenting av dette medfører riktighet.

At Skartveit kommer med en rekke udokumenterte påstander om ting jeg ikke har forstått kan jeg leve med.

Joar Hoel Larsen, tidligere utenriksreporter i NRK.” (25.juli 2019, Klassekampen.)

Her er linken til Joar Hoel Larsens kåseri om chavismens Venezuela i NRK Urix på lørdag 26.1.2019 – fra fire minutter inn i programmet. https://radio.nrk.no/serie/urix-paa-loerdag/NREP02000419/26-01-2019#t=4m0.04s

Hva er forklaringen på Hoel Larsens underliggende pro-Chavez tendens i hans dekning av Venezuela? Hoel Larsen hevder han ikke skulle ha hyllet de militære i Venezuela i Urix på lørdag 26. Januar 2019, slik jeg påstår. Hoel Larsens gir i sitt kåseri NRKs lyttere bakgrunnsinformasjon for å forstå årene under Hugo Chavez styre i Venezuela frem til hans død i 2013. Fremstillingen av historisk, økonomisk og politisk kontekst fra 1999 til 2013 er ukritisk journalistikk og et knefall for revolusjonær, autoritær maktmisbruk. NRK-journalistens heroiske fremstilling av den revolusjonære kommandanten Chavez er identisk med militærdiktaturets egen fremstilling av samme periode. Det burde en kildekritisk journalist i et kåseri holde seg for god for.

Hoel Larsen forteller NRKs lyttere at Hugo Chavez ved sin død ikke hadde rukket å fullføre sitt sosialistiske eksperiment. Siden Nicolas Maduro ble utpekt til Chavez` etterfølger har ”revolusjonær” vold fra para-militære grupper og vold fra vanlige kriminelle fått enda friere tøyler enn Chavez selv inspirerte til med sin ”eat the rich”-retorikk. Nå blir fattige i fattige bydeler i Caracas henrettet, for å skremme fattige fra å demonstrere, slik menneskerettighetsforkjemperen Alfredo Romero på besøk i Norge i år, kunne ha fortalt Hoel Larsen.

For Hoel Larsen er det kun en ubetydelig ripe i lakken at Chavez ”gode intensjoner” var så dyre at de ikke var økonomisk bærekraftige. I Foreign Affairs mars/april 2008, skrev Francisco Rodriguez, økonom som tidligere jobbet for chavistene, om grundige undersøkelser han hadde gjort som viste at Chavez`regjering i realiteten ikke hadde gjort mer for å hjelpe de fattige enn tidligere regjeringer. Chavez` sosiale programmer hadde hatt liten effekt. Chavez “revolusjon” hadde skadet Venezuelas økonomi – og de fattige led mest, argumenterte Rodriguez allerede i 2008.

Chavistene både før og etter Hugo Chavez har ved revolusjonær retorikk hvelvet en himmel over Chavist-elitens grådighet, brutalitet og vanstyre. Avisen Le Monde viste allerede i 2015 hvordan en bankskandale i Sveits beviste at chavist-eliten plyndret landets oljeinntekter og statskassen for verdier. Hoel Larsen forholder seg ikke til rapporter fra Transparency International, som under Chavez styre rangerte Venezuela blant de 20 mest korrupte landene i verden. Chavez kjøpte opp en egen bank i New York for å håndtere hans egen fortjeneste av Venezuelas oljeinntekter. Døtrene til Chavez er på Forbes liste over verdens rikeste. Chavistene skjøv de fattige foran seg, mens de fylte egne lommer.

I Hoel Larsens fremstilling er Chavez motstandere kun rik overklasse som ble fratatt sine privilegier. Den ”kløktige, kunnskapsrike og sjarmerende” revolusjonære heltens motstandere klaget sin ”fornemme nød” mens de ble tvunget til å akseptere sosial omfordeling av statens oljeinntekter til fordel for sosiale prosjekter og velferd for de fattige og marginaliserte. Kritikere av det udemokratiske, sosialistiske eksperimentet, som bragte Venezuela inn i en humanitær katastrofe, avviser Hoel Larsen som ”opptatt av form og kutyme”.

Hoel Larsens kildebruk er og har i flere år vært problematisk. I Hoel Larsen kåseri nevnes Amnestys rapporter om brudd på menneskerettigheter, tortur, overgrep og forsvinninger i Venezuela i årene før den ”kløktige” kuppmakeren Chavez vant makten ved valg i 1998. Men hva Amnesty og andre anerkjente, internasjonale organisasjoner sier om årene etter at Chavez kom til makten formidler ikke Hoel Larsen til NRKs lyttere. I fremstillingen av årene under Chavez forholder Hoel Larsen seg verken til rapporter fra Amnesty og Human Rights Watch om brudd på menneskerettigheter, eller til internasjonale presseorganisasjoner som Freedom House sine rapporter om brudd på presse- og ytringsfrihet i årene under Chavez´ styre. Regimets brutale trakassering og forfølgelse av uavhengige journalister, og fengsling av politiske motstandere til høyre og til venstre for regjeringspartiet nevner ikke NRKs reporter. Hoel Larsen interesserer seg ikke for menneskerettighetsforkjempere som Alfredo Romero i Foro Penal eller FNs høykommisær for menneskerettigheter, Michelle Bachelet.

Hoel Larsen ser i følge ham selv ikke Venezuela ”som en siste sjanse for en sosialistisk utopi”. Han lar seg likevel blende av villedende revolusjonær retorikk. NRK-journalisten gjennomskuer ikke ”de kule, revolusjonære alfa-hannene”. Joar Hoel Larsen ser ikke at korrupte og brutale militærdiktaturer ikke slutter å være militærdiktaturer selv om de aldri så mye er i opposisjon til USA.

Min kritikk av Joar Hoel Larsen burde ha vært skilt fra kritikken av de to andre jeg kritiserte i kronikken, Ane Hoel og Mons Lie. Hoel Larsen utøver ukritisk journalistikk mer enn ukritisk solidaritet. Hoel Larsen har rett i at han ikke har ”insistert på” at USA er årsaken til alt som er galt i Venezuela. Påstanden var ment for Mons Lie og Ane Hoel. Jeg beklager dette. Det er imidlertid alt han har rett i i sin imøtegåelse av min kronikk.

Døm selv om Joar Hoel Larsen har rett!

Jeg skrev i Klassekampen 23 juli om bl.a. Joar Hoel Larsen.

”Deler av den internasjonale, radikale venstresida har vist sosialistiske diktaturer i Latin-Amerika ukritisk solidaritet. Når det gjelder Venezuela, har den internasjonale venstresida et generasjonsproblem – ikke bare et politisk, teoretisk og ideologisk problem, påpeker professor ved Universitet i Caracas og venstreaktivist Edgardo Lander. Denne gruppa ser fortsatt chavistenes Venezuela som sin siste sjanse til å nå et alternativt samfunn, og nekter å akseptere at også dette forsøket på å realisere revolusjonær sosialisme mislyktes.

Norsk debatt om Venezuela har det samme generasjonsproblemet. Ane Hoel og andre, som Joar Hoel Larsen og Mons Lie, insisterer på at USA er årsaken til alt som går galt i Venezuela. De klarer ikke å se at korrupte og brutale militærdiktaturer ikke slutter å være militærdiktaturer selv om de aldri så mye er i opposisjon til USA. Hoel Larsen avsluttet for et halvt år siden sin NRK-karriere med å hylle de «revolusjonære» militære i Venezuela i Urix på Lørdag.” (sitat fra min kronikk 23. Juli. Hoel Larsens kåseri var hans nest siste arbeid i NRK Urix, og ikke hans aller siste som jeg skrev.)

For å illustrere hvordan Joar Hoel Larsen i flere har utøvd ukritisk og tendensiøs kildebruk overfor autoritære revolusjonære politikere legger jeg ut et overfor Hoel Larsen kritisk leserinnlegg jeg skrev i Klassekampen i mai 2015. Hoel Larsen hadde i NRK Urix laget reportasjer om møter mellom statsledere og mellom sivile organisasjoner under Det Pan-Amerikanske forbund i Panama i april 2015. Hoel Larsens reportasjer var også da preget av overfor autoritære regimer ukritisk kildebruk.

Fra mitt leserinnlegg i klassekampen mai 2015:

”NRK-korrespondent Joar Hoel Larsen hadde en reportasje i forbindelse med det store møtet mellom cubanske og amerikanske statsledere på kongressen i Det Pan-amerikanske Forbund i Panama nå i helgen. Den fortjener en kommentar.

De organisasjonene som representerte det cubanske sivilsamfunnet på den offisielle kongressen i Panama, er verken uavhengige eller frivillige. Regimets utnevnte representanter er tvert imot del av en totalitær statsstruktur kjennetegnet ved nabolagskomiteer, informanter, hemmelig politi, mangel på demokratiske rettigheter og manglende respekt for menneskerettigheter.

De opposisjonelle på Cuba hindres i å få arbeid, blir trakassert, arrestert og nektet å utøve demokratiske rettigheter og ytringsfrihet vi i Norge kan ta som en selvfølge.
Parallelt med møtene mellom statsledere ble det arrangert en kongress for sivilt samfunn. Representanter for en rekke cubanske opposisjonelle organisasjoner var invitert. Det cubanske og venezuelanske regimet forsøkte imidlertid å hindre dem i å delta. Da de ikke lyktes med demonstrasjonene, marsjerte representantene for de to diktaturenes såkalte sivilsamfunn ut av kongressen, og sa de ville boikotte kongressen for sivilsamfunn.

Joar Hoel Larsen gjør NRK til mikrofonstativ for regimets forsøk på å forstumme de opposisjonelle røstene for et uavhengig sivilsamfunn på Cuba. Blant de cubanerne som er til stede i Panama, omtaler Larsen alle andre cubanere enn regimets representanter, som representanter for «Florida» og «Miami».

Larsen har rett i at flere av de cubanerne som er til stede i Panama kommer fra eksilmiljøet i Florida, der mange cubanere i eksil bor. Det er imidlertid mange cubanere til stede i Panama som representerer et uavhengig sivilt samfunn på Cuba. De er invitert av en demokratisk organisasjon som representerer demokratiske verdier på det amerikanske kontinent. Hvorfor er Larsen og NRK så lydhøre for det cubanske regimets diskrediterende omtale av opposisjonelle? Mener de at ikke-statlige organisasjoner i likhet med ikke-statlige uavhengige journalister ikke bør lyttes til?

Larsens skjeve fremstilling av opposisjonelle på Cuba bunner nok i et ønske om å gi en balansert fremstilling av den politiske utviklingen på Cuba, men han bør sette seg grundigere inn i hva som egentlig skjer på Cuba.” (Fra mitt leserinnlegg i Klassekampen mai 2015).

Hvorfor vil ikke det store flertall av norske journalister se uavhengige journalister, menneskerettighetsforkjempere på besøk i Norge og latin-amerikanere i eksils egne organisasjoner som kilder til hva som foregår i Venezuela og på Cuba?

Fjerde og siste del av intervjuet med Alfredo Romero

”Dersom Chavez virkelig hadde brukt de enorme inntektene han disponerte til å gjøre Venezuela til et sosialdemokratiske fyrtårn fullt av velutdannete leger, advokater, ingeniører, teknologer og industrialister, og virkelig løftet fattige og marginaliserte til utdanning og en bedre framtid, så skulle jeg også ha falt på kne og tilbedt Chavez”, sier jeg. ”Med så mye penger mellom hendene, hvorfor kunne de ikke bare gjort de riktige tingene?”, spør jeg.

Alfredo Romero og Foro Penal

”Det er vanskelig å forstå. Det har tatt meg lang tid å forstå hvor umettelig grådige disse menneskene er. Når de har mange millioner, så burde det jo være nok. Men det er det ikke for disse menneskene”, forklarer Romero engasjert og samtidig oppgitt. Han forteller om de han kaller ”los enfuchados”, mennesker som festet bort ungdomstiden i stedet for å anstrenge seg med utdanning eller hardt arbeid. De holder seg imidlertid inne med politiske ledere, og er nyttige for disse politiske lederne. Han kjenner personlig en ”enfuchado”, som ble eier av en bank og etterhvert et reiseselskap. Så fikk han monopol på reiser til et spesielt land, og ble etter hvert mangemillionær, takket være sine kontakter med det politiske miljøet. ”Disse menneskenes grådighet er umettelig. Når du har to elskerinner plassert i hver sin leilighet, hvorfor skal du ha enda to eller tre elskerinner i tilsvarende leiligheter? Hva skal du med så mange millioner, når du har så mange millioner fra før? De har virkelig fyllt lommene sine”, konkluderer Romero.

”Fordi det eneste disse grådige menneskene bryr seg om er penger, så er økonomiske sanksjoner så viktige. Sanksjoner som rammer dem økonomisk er det eneste språket disse menneskene forstår”, understreker Romero.

Romero forteller så en historie om den strenge faren hans. Romero var 8 år gammel og fant noen sedler på gaten. Han kom hjem og viste de stolt til faren sin. Faren ble rasende og skjelte ut guttungen. Faren insisterte på å følge lille Alfredo tilbake til stedet der han hadde funnet pengene og legge de tilbake. ”Faren min var en måteholden man som lærte meg viktige verdier”, avslutter Romero.

Jeg spør Romero om utdanning og om det jeg ser som den latin-amerikanske venstresidens manglende seriøse tilnærming til nødvendige utdanningsreformer, for både å skape langvarig, bærekraftig utvikling og for å hjelpe fattige og marginaliserte til et bedre liv.

Hvorfor har ikke Venezuela og chavistene benyttet seg av muligheten til å danne en sosialdemokratisk mønsterstat til inspirasjon for venstresiden i hele Latin-Amerika? I en tiårsperiode med økonomisk vekst virker det som venstresiden ved makten i mange land i Latin-Amerika ikke har satset skikkelig på utdanningsreformer. Hvorfor har de ikke det?

”I Venezuela satset man på utdanning, men ikke på den riktige måten”, forklarer Romero. ”Chavistene satset på ideologisering, på å ideologisk overbevise barn og ungdom, heller enn kvalitet i utdanningen”, utdyper menneskerettighetsforkjemperen.

Men trenger en befolkning som har vært gjennom et mareritt som kaoset under Chavez og Maduro en form ”moralsk helbredelse”? spurte jeg, og tenkte på bekymringer jeg har hørt fra cubanske opposisjonelle. De har bekymret seg for det moralske forfallet et halvt århundre med kommunisme, hykleri, løgner og frykt har forårsaket i cubansk befolkning, som de mener det vil ta minst en generasjon å komme over.

Foro Penal

Romero tenker imidlertid i svaret sitt på det praktiske i at noen må få erstatning for all mishandling og andre overgrep som har skadet dem, når jeg nevner ”moralsk helbredelse”. Romero utdyper: ”Å sørge for rettferdighet for ofre som har lidd, det skal vi i Foro Penal ta ansvar for å følge opp etter et eventuelt regimeskifte”.

Jeg skjønner at venezuelanere, slik Romero har påpekt tidligere i intervjuet, først må få til et regime-skifte, før venezuelanerne kan ta fått i de utfordringene som dukker opp i en komplisert gjenoppbygging av det venezuelanske samfunnet. Jeg forstår at det er utfordringer de vil vente med å tenke på til Maduro-regimet har blitt fjernet fra makten.

Tredje del av intervju med Alfredo Romero - Om "transitional justice".

Romero mener det er mye å lære av sannhetskommisjonene i El Salvador og Guatemala.  ”Transitional justice” er et omfattende tema. Han har studert en rekke slike forsoningsprosesser i verden, og mener det er en FN-oppskriftsbok for ”transitional justice”. Men denne ”A,B,C -en” har som første skritt at det må være en transisjon, et regimeskifte. Det kan ikke være de samme som fortsatt sitter ved makten, understreker Romero. Han viser til en ”skinn-prosess”, som regimet har satt i gang og visstnok kaller for en form for  sannhetskommisjon. 

Alfredo Romero, grunnlegger av Foro Penal.

”Hva med chavistaene? Har de en videre plass i Venezuela etter et regimeskifte?” spør jeg. ”Ja, men det er forskjell på chavistaer og kriminelle. Kriminelle som har begått overgrep bør ikke få immunitet, understreket Romero. Han viser til eksemplet med Argentina og Chile. Straffefrihet for alvorlige forbrytelser er han imot. ”Hva med de som har opplevd å bli torturert?” spør han meg.

”Men hva med Pinochet som ble arrestert i Storbrittania, og nesten ble fengslet,” spør jeg. ”Skremmer ikke slike hendelser diktatorer fra å risikere å gi fra seg makten, og gjør at de holder på makten uansett?” Romero ser alvorlig på meg: ”Jo, det kan skje. Men dersom vi ikke straffeforfølger diktatorer som bryter menneskerettigheter og begår forbrytelser mot menneskeheten, hva sier vi til politiske ledere, som ønsker å gjøre seg til diktatorer da? At det er greit å være diktator. Ønsker vi egentlig det?”

Jeg spør Romero om ideologiens betydning for lederskapet i Maduro-regimet. ”Ønsker Maduro å bli martyr? Ønsker han å ende sitt liv lik Salvador Allende, kjempende med gevær i hånd, for det han mener er rett?” Spør jeg. ”Maduro ønsker ikke å bli martyr. Han tror ikke på ideologien, slik Chavez tross alt, til en viss grad gjorde,” mener Romero.

Jeg spør Romero om Maduros kone, Cilia Flores, som i følge cubanske opposisjonelle jeg har snakket med, hevder skal ha mye makt og skal ha nære bånd til cubansk etteretning. Romero kjente ikke til forhold rundt kona til Maduro, og var ukjent med informasjonen jeg delte med ham. Men Romero påpekte at Flores er advokatutdannet og virker som en smart person, så hun har nok innflytelse, mente han. Derimot mente han å ha fått bekreftet fra flere kilder at cubanerne spilte en viktig rolle for å få Maduro til å bli utnevnt til Chavez sin etterfølger. 

Pepe Mujica - en respektert sosialist.

Romero var imponert over Pepe Mujica, som alle kunne respektere, også Høyre-folk. Mujica var en ordentlig sosialist, ikke en som bare var opptatt av å berike seg. Det er uriktig å kalle Maduro for tilhørende på venstresiden, for han har oppført seg som en grådig høyremann. Romero som ga inntrykk at han hadde sympati for venstresiden i politikken, mente Maduro overhodet ikke har ført en politikk som objektivt sett burde kunne defineres som ”venstre-politikk”.

Jeg spør Romero om hva han mener om norske miljøer og europeiske miljøer som støtter Maduro. Romero er kritiske til disse miljøene, siden de gir regimet muligheten til å fremstille i deres propaganda at regimet har støtte i en rekke land. Regimet kan i deres propaganda få styrket egen fremstilling av at de få landene, de 53 som har uttrykt sin støtte til Guaidò ikke er representative for alle verdens land og regjeringer. Cubanerne er verdens beste diplomater, mener Romero. ”Se hvordan de har klart å skape splittelse i OAS, og hvordan de har fått alle de karibiske øystatene til å støtte Cuba og Venezuela”.

Romero nevner kort at  han ser på det at Mexico og Lopez Obrador har stilt seg nøytrale som en håndsrekning, tross alt. Om Mexico så ikke har uttrykt eksplisitt støtte til Gauidò. Motstanderne av Maduro-regimet fikk ikke så mye hjelp fra EU og de tidligere kommuniststatene i Øst-Europa som de hadde kunnet håpe på. Men Tsjekkia gjør ting som var viktige for dem, og har gitt dem viktig støtte.

Jeg spurte Romero om hvilke utfordringer Venezuela ville stå overfor når Maduro-regimet falt og rettsstaten skulle gjenopprettes? ”Det byr ikke på noen store problemer. Det handler bare om å ansette uavhengige dommere i domstolen, gjerne på livstid, slik det er i USA. Så må man sikre uavhengige institusjoner i stedet for kameraderi. Da faller ting fort på plass”, mente Romero.

Del to av intervjuet av Alfredo Romero - Om Machiavelli

Advokaten Alfredo Romero bruker Niccolo Machiavellis ”Fyrsten” til å forklare hvordan regimet holder seg ved makten. Romero påpeker: ”I ”Fyrsten” skiller Machiavelli mellom lederens behov for å være elsket og fryktet, og behovet for å unngå å bli hatet. Machiavelli skriver at en leder dersom han må velge, bør basere seg på å være fryktet heller enn å være elsket. Å være fryktet er mer stabilt enn å være elsket. Folkets kjærlighet til ledere kan fort forsvinne, og er et ustabilt grunnlag å basere makt på. Samtidig må lederen unngå å bli hatet, for hat motiverer mennesker for å ville kvitte seg med lederen, regenten”, utdyper Romero. 

Alfredo Romero, leder av Foro Penal.

”Balansegangen mellom å være fryktet og hatet er krevende statsmannskunst, som Hugo Chavez mestret”, hevder menneskeretttighetsforkjemperen. ”Maduro derimot har ikke mestret denne balansegangen, og er hatet av en majoritet av venezuelanere. Chavez mestret å bruke virkemiddelet grusomhet på en klok måte. Maduro har ikke mestret å være grusom på en måte som har gjort ham fryktet, men samtidig unngått å bli hatet”, hevder Romero.

Jeg tenker i etterkant av intervjuet med Romero at i ”Fyrsten” skriver Machiavelli om hvordan grusomhet bør praktiserer massivt, raskt og effektivt, og ikke bør vedvare, for at regenten, fyrsten, skal unngå å bli hatet. Men jeg glemte å spørre Romero om dette. Og kommer først på det senere. Fidel Castro knuste jo i 2003 en gryende opposisjon ved rask og effektiv grusomhet med drakoniske 20-år lange straffer overfor 73 arresterte som hadde drevet uavhengig journalistikk, arbeid med menneskerettigheter og uavhengig bibliotek-virksomhet. Maduros grusomhet er vedvarende, og ikke kort og effektivt utført. Flere forskere og journalister med Latin-Amerika som arbeidsområde burde kanskje lese mer Machiavelli?

Romero fortsetter – ”Maduro-regimet har til felles med regimet på Cuba og i Nicaragua at deres viktigste politiske kapital er undertrykkelse. De holder seg ved makten ved å skape frykt blant mange, og de bruker undertrykkelse til å gi seg selv forhandlingsbrikker de kan forhandle med. Regimet forhandler så om å redusere omfanget av ulike undertrykkende aktiviteter, og de skaper forventninger om å fjerne ulike former for undertrykkelse. Cuba har mottatt mye billig olje fra Venezuela, men samarbeidet fortsetter jo fremdeles selv om Venezuela ikke har så mye billig olje å tilby lenger”, tilføyer Romero.

I 2002 startet fire advokater det som skulle bli Foro Penal. Romero og Gonzalo Himiob.

”De sosialistiske diktaturene lærer av hverandre og samarbeider om strategi”. Menneskerettighets-forkjemperen påpeker likheter i hvordan regimene i Venezuela, Nicaragua og Cuba forholder seg til viktige internasjonale organisasjoner som Røde Kors. Røde Kors med sine nasjonale organisasjoner fikk en stund ikke komme inn i disse landene, men så fikk de adgang til et av landene, og da tillot innen kort tid de andre av de tre regimene Røde Kors å arbeide i landet. Regimene i Nicaragua, Venezuela og på Cuba samarbeider om strategi.

Jeg spør Romero om det er kynisme eller naivitet når utenlandske politikere, regjeringer, internasjonale organisasjoner og NGOer lar seg bruke av regimet i slike forhandlingsprosesser som han beskriver.  

”Zapatero, Michelle Bachelet og andre politikere som engasjerer seg i den politiske situasjonen i Venezuela, vil ha politisk gevinst de kan vise frem for egne tilhengere og andre politikere. Å få Maduro-regimet til å gi fra seg makten får de jo ikke til. Men politikerne som engasjerer seg kan få satt fri noen politiske fanger, og bli tatt bilder av sammen med dem. Det liker de”, konstaterer Romero kynisk.

Alfredo Romero

Romero forteller om da Barack Obama skulle besøke Cuba. Da satte USAs president som en betingelse at 50 politiske fanger skulle frigjøres før han kom på besøk. Cubanske opposisjonelle kunne påvise at Castro-regimet trikset med tall, og oppga lister med navn på fanger som for lenge siden var blitt satt fri. Romero påpekte dette på et møte med mange politikere fra det demokratiske partiet i USA. De forstod ikke at USA var blitt manipulert av Castro-regimet.

”Samtidig er menneskerettigheter også en form for politisk kapital, som blir brukt av regjeringer og politikere i internasjonal politikk. Ulike regjeringer og politikere i internasjonal politikk trekker frem brudd på menneskerettigheter når de av ulike grunner ser seg tjent med å kritisere ulike regimer, eller ønsker å reagere overfor regimer”, påpeker Romero. ”USA brukte jo påstandene om Saddam Husseins masseødeleggelses-våpen som årsak for å invadere Irak, selv om USAs regjering nok visste at det ikke var sant. Ingen snakker lenger om at Kina bryter menneskerettigheter. Mange regjeringer vil gjerne ha investeringer fra Kina i bytte mot å la være å snakke om menneskerettigheter. Politikere reager på menneskerettighetsbrudd når de trenger en grunn til å reagere”, konstaterer advokaten.

”Konkrete bevis og dokumentasjon om brudd på menneskerettigheter, blir brukt av regjeringer og politikere som politisk kapital for å tjene deres interesser. Vi i Foro Penal opplever at vi også av opposisjonen i Venezuela blir kritisert for ikke å ville la oss instruere til å underordne oss ulike politiske strategier. Vi i Foro Penal er kompromissløse om menneskerettigheter”, konkluderer advokaten.

Niccolo Machiavelli, forfatter av Fyrsten.

 

Intervju med Knut Flottorp.

Hugo Chavez sørget for at det dryppet på hans nærmeste.

Knut Flottorp: Norske medier ser bare på visjonene til Chavez i dekningen av hva som skjer i Venezuela. Næringslivskretsene jeg ble kjent med i Venezuela var de første årene for Chavez. Chavez gikk ikke inn og kontrollerte aktørene i næringslivet de første årene, og politikerne fra miljøet jeg kjente, ville ikke inn på kontorene til Chavez. De inngikk heller en allianse med ham. Chavez skapte mye begeistring og optimisme de første årene ved makten.

Det var stor optimisme, men mangel på strategi. Chavez fant folkene han ville ha, så ”bar det på skauen”. Alle skulle fordele. Det ble veldig fort noen som kom i posisjoner. De tok kontroll over enorme pengemidler, og stakk penger i egen lomme.

Døtrene til Chavez. hvor mye er de egentlig gode for?

Oljen generer store verdier, verdier vi i Norge heller aldri ser, kommisjonen for de som driver oljehandel. Store banker kontrollerer dette. Da Hugo Chavez kom til makten doblet han gebyrene staten tok fra utenlandske banker for å drive handel med venezuelansk olje, fra 5 cent til 10 cent per fat. Noen år senere kuttet han vekk hele mellomleddet, de som skulle ha gebyrer eller kommisjon. Etterhvert som chavistene nasjonaliserte og tok over oljehandelen, handlet Chavez direkte med kineserne mot 2 prosent i egen kommisjon. Kineserne handler ut i fra priser de låser fast for 6 måneder av gangen. For Chavez var det helt greit. Chavez kjøpte også en bank i New York der han plasserte sine personlige inntekter fra oljehandelen. Chavez var grådig, og sikret seg enorme beløp. Datteren hans, Gaby, er i dag i følge Forbes, god for 40 milliarder dollar.

(Påstanden fra Forbes har blitt kritisert, bl.a. fordi Forbes, i følge Roar Nerdal, har en tendens til å regne statseiendom i ”sosialistiske” land, som privateiendom for de styrende. JJs kommentar.)

Jan Jørgen: Hvem er du Knut Flottorp?

KF: Jeg er en norsk matematiker og økonom, med bakgrunn fra telecom-bransjen, som har jobbet innen ulike norske og internasjonale selskaper, og har drevet med næringsvirksomhet i Venezuela siden 1997. Jeg har jobbet innen store, internasjonale selskaper med kontorer i europeiske storbyer, med ansvar for å spre mobilnett. Jeg har etterhvert blitt kjent med mange av de viktigste næringslivsaktørene i Venezuela. Nærest kjennskap har jeg hatt til miljøet rundt Delsa Solorzano i Chacao. Dette miljøet har så senere fått nære bånd til miljøene rundt de ledende opposisjonspolitikerne Leopoldo Lopez og Maria Machado.

Tenk hvordan hovedstaden, Caracas, er bygget opp, delt ved den store ringveien. Chavez holdt seg nede i dalen, mens nettverket av næringslivsledere som jeg ble kjent med, befant seg oppe i fjellsidene. De har en annen mentalitet. Dersom du slik noen av dem gjorde, eide mer enn et norsk oljefond, trenger du ikke å drive med politikk.

Delsa Solorzano

Delsa Solorzano og Leopoldo Lopez bor i Chacao, som er en bydel i Caracas, ved siden av Altamira. De deler T-banestajon. Alle de store bankene holder til her - “Chacioto”. Alle går og spiser på “Weekend” . Det er et Italiensk strøk, mange små restauranter, de danser tango - ikke salsa og meringue. Chacao tilsvarer nok “Bogstaveien” og den helt øverste delen av Holmenkollen i Oslo.

De som bor her er familier med enorme midler i USA. Skattesatsene var lave, fem prosent skatt, for noen bare 2,5 prosent skatt, og det du tjente over 100 000 dollar, slapp du å betale skatt for. Siden pengene tjenes i utlandet, så kan de jo ikke betale skatt, eller slettes ikke for mer enn 10 ganger minstelønn. Men de bruker masse penger. De har en ordning om at de betaler skatt (5%) etter en god lønn (omkring 500 000 - ), så betaler de 25 000 i skatt. Men de tar bare ut pengene de trenger og veksler de inn i lokal valuta. De er ikke berørt av inflasjon eller de har det helt greit fordi dere månedslønn er det samme i dollar. De er også skånet for vekslings skatt (20%), for å veksle fra dollar til venezuelanske bolivar, fordi mange er leverandører som blir betalt i lokal valuta, og skal betale utenlandske selskaper i USD. Dette er bedre enn Cayman Island, fordi de bor i en by, kan ta T-bane og spise på restaurant.
 

Chacao, Caracas, Venezuela.

JJ: Hva endret seg under Hugo Chavez?

KF: Chavez var altså veldig grådig. ”Hvis du skal gjøre noe, så må du betale meg”, slik fungerte det. Chavez sørget for at det dryppet på hans nærmeste. De er blitt rike på dollars, syltet ned i amerikanske banker. Chavez kjøpte seg inn i en bitte liten bank i New York. Staten var ikke inni dette, det var Hugo Chavez helt privat. Det var ingen andre. Ingen AS. Senere betalte han andre med pengene fra banken der han plasserte sine store inntekter, sin formue. For å få mer penger til eget forbruk, høynet Chavez altså kommisjonen han tok fra de som mottok venezuelansk olje. Det statlige oljeselskapet, PDVSA betalte skatt helt uendret - Chavez betalte ikke noe. Men Chavez betalte andre for tjenester og på denne måten ble det økonomi i det.

Pengene fløyt inn. Folk mottok enorme beløp. De blokkerte også andre. De trengte ikke å høre på de som kom med løsninger, for de hadde en annen agenda. De trengte ikke å være kreative, skape verdier. De kontrollerte et system der mye penger var i omløp.

Chavez kom altså til makten for å tjene penger. Jeg jobbet i selskapet Amco og hadde møter med det statlige oljeselskapet, PDSVA. Vi som drev med næringsvirksomhet, sluttet etter hvert å ta hensyn til Chavez. Det har med fokus å gjøre. I møter med ham landet øynene hans ofte på pene ben. Vi måtte passe på at kvinnene vi hadde med til viktige møter ikke var for pene, og ikke hadde for mye utringning eller for korte skjørt. Til slutt, måtte damene vi hadde med på møter gå i Ola-bukser. Man hadde en viktig målsetning for møtet, og så mistet han konsentrasjonen for agendaen for møtet, for så til slutt noen ganger å ende opp til sengs med den kvinnelige møtedeltakeren. Noen ganger rådførte vi oss med de som jobbet på kontoret hans, og dersom de fortalte at Chavez var i ”det humøret”, og vi hadde viktige spørsmål på en agenda for et møte, så hjelp de som jobbet på kontoret hans oss med å fortelle ham at møtekalenderen hans var full den dagen, og det viktige møtet vi ville ha, måtte bli utsatt til senere.

Men han klådde ikke på damene, og damene la seg etter ham også, jaget ham. Han var ikke avhold, men drakk seg aldri full. Chavez var alltid propell, som om han skulle ha forspist seg på sukker.

Leopooldo Lopez i fengsel.

Cubanerne bidro til å utdanne leger i Venezuela, slik at det en stund ble nok leger, selv om det var dårlig utdannete leger. Cubanerne har også lagt det digitale bredbåndsnettet i Venezuela. Mange cubanere var utdannet innen teknologi i Europa på 80-tallet, gjennom samarbeidet med østblokk-landene. Da ISDN-systemet ble rullet ut i hele Europa, var enkelte cubanere med i arbeidet. Mens Cuba hadde det samme systemet som i Norge, hadde USA et gammeldags, analogt system, som fremdeles er styrende for internett og digitale tjeneste i USA. Telecom-bransjen ble i sin tid beskyttet av lovgivning vedtatt av Bill Clintons regjering. Bredbåndsystemet i USA er fortsatt veldig tregt, fordi det er analogt.

JJ: Hvorfor gikk det galt i Venezuela?

KF: Jeg har sett oppgaver over PDVSAs salg av olje. Mange var engasjert i dette, og det er blant disse at det ble penger til annen handel: Gull og narkotika. Men de hadde alt satt opp, også kontroll over Banco Central, den venezuelanske nasjonalbanken. Russiske selskaper er blitt betalt i Bolivars - for å gjøre det umulig å spore for andre banker. De har tilbudt flylaster med venezuelanske bolivarer for å veksle dette til USD. Dette er “loco y no poco loco”. Dette foregikk i Florida sammen med oppgjør for investeringen i eiendom og hoteller. Ingen ting er rapportert, alt er dekket over og pengene fordelt. 

Leopoldo Lopez

PDVSA kan si at de skal godkjenne en leverandør. Det kan være at de skal sjekke at selskapet betaler skatt. Så at regnskapet er revidert som i Norge. Men i Sør-Amerika er det ofte at det finnes en fetter i systemet. Dette er komplett umulig å vite, om du ikke har oversikt over sosiale nettverk. Dermed så sikrer du at en fetter kan bosette seg i USA og skrive tilbud til PDVSA - vanligvis dobler de verdien i lokal valuta - omtrent som at Baker regner kr. 15,- per USD - da blir det fryktelig dyrt. Jeg har sett utstyr de har betalt 10 ganger prisen for. 

Chavez ville være den nye ”Che” Guevara. Han hadde ikke gangsyn. Chavez var ingen sosialist, men kom til makten for å tjene penger, slik også enkelte colombianske geriljaledere har påpekt. Chavez var likevel stolt av det han mente chavistene hadde fått til overfor småfolket, de fattige i Venezuela. Flere av støttespillerne til Chavez hadde studert i Frankrike, og kjente det intellektuelle miljøet. Chavez lot seg påvirke. Han elsket å spille rollen som den nye ”Che” for vestlige, europeiske intellektuelle. Samtidig var han veldig opptatt av hva som skjedde under militærkuppet mot Salvador Allende i 1973, og hva som skjedde med den myrdete, visesangeren og kommunisten Victor Jara.

JJ: Så hva skal til for å få Venezuela på fote igjen, gitt den økonomiske, sosiale og teknologiske krisen landet befinner seg i? Har chavistene gjort det umulig å bygge opp PDSVA til en sterk statlig aktør i oljebransjen i Venezuela, siden de har dels mistet og dels kvittet seg med så mye viktig teknologisk kompetanse. Har chavistene skuslet bort arvesølvet?

Maria Machado

KF: Best case-scenario for gjenoppbygging er at venezuelanerne kunne få landet på fote før sommeren. Institusjoner må på plass. Høyesterett må komme inn i det hele. Luiza Ortega, er i Brussel, for å få ICC, den internasjonale domstolen i Haag til å involvere seg mot regimet.

Så må man få kontroll på spørsmålet om kommisjon, gebyrer og korrupsjon. Private betalinger fra ulovlige midler må skilles ut fra ærlig betaling av gebyrer for ulike tjenester. Korrupsjon må skilles fra det som ikke er korrupsjon.

Landets største vannstasjon, et megakraftverk, fungerer ikke, fordi det ikke er blitt vedlikeholdt. Naturforholdene med elver og vannfall ligger jo fortsatt til rette, det regner hele tiden, og nye turbiner og annet utstyr er produsert, men ikke installert, fordi noen ville ha penger under bordet, som de ikke fikk. Dropper man kravet om penger under bordet innen f.eks. elektrisitet og vannverk, så gjenstår det på en måte bare å trykke på knappene, så er viktig infrastruktur oppe og går innen rimelig tid.

Før var det PDVSA som fisket de to-tre beste i klassen, du vant i konkurransen og ble ansatt om du ble best på skolen. Spørsmålet om teknologisk kyndig personale innen PDSVA vil imidlertid løse seg. Når pengene på nytt flommer inn, så vil de dyktige menneskene komme tilbake. Det vil alltid friste dyktige mennesker å få godt betalte jobber og leve et spennende og behagelig liv i et land, der man kan leve et så godt liv som man kan i Venezuela.

(Knut prøver å skjule et smil i det han ser ut av vinduet i det snøfylte og vinterkalde Norge.)

JJ: Men har ikke chavistene nettopp ved å kvitte seg med nøkkelkompetanse innen PDSVA skuslet bort arvesølvet og gjort en gjenoppbygging av det statlige oljeselskapet avhengig av private aktørers hjelp? Venezuela vil vel være ut av stand til i nær fremtid å la oljeinntekter på nytt kunne bli en mulig kraft for velferdspolitikk?

KF: Norge er et lite land med en veldig statsstyrt økonomi. Venezuela et stort land, lettere med lokale enheter. Det er lettere å bygge opp en sterk økonomi dersom hver region kan trekke opp, konkurrere og spille opp med hverandre.

JJ: Men med desentraliserte regioner, så vil vel ikke Venezuela kunne bli et omfordelende velferdssamfunn, slik chavistene i sin retorikk hevdet at de ville skape, vil det vel?

KF: Å få økonomien til å spille seg ut, har med kompleksitet å gjøre. Leopoldo Lopez planlegger for en desentralisert økonomi. Lopez driver med “Strategic Modelling” - lage modeller som kan brukes ved sosioøkonomisk planlegging. Dette er fellesarv mellom økonomi og data. Det er brukt i “Information Engineering”.

Så må de få kontroll på de mange våpnene som flyter rundt i Venezuela. De må få kontroll på kriminaliteten. Våpen må beslaglegges, holdninger må endres. Det bør på nytt bli ulovlig å vise våpen offentlig. Folk bør igjen avsky våpen, og å true med maktbruk må bli uakseptabelt. 

JJ: Og Henrique Capriles?

KF: Han er i periferien av nettverket rundt de jeg kjenner, og har ikke jeg kontakt med. Capriles tilhører et annet nettverk.

Knut Flottorp

Leopoldo Lopez sitter nå i husarrest, men han har jevnlig kontakt med andre deler av opposisjonen, som Juan Guaido.

(Juan Guaido er leder for Parlamentet, som ble valgt i 2015. Siden gjenvalget av Nicolas Maduro ikke ble anerkjent av det internasjonale samfunn, har Guaido i januar 2019, da Maduros andre presidentperiode skulle begynne, erklært seg som de facto president i Venezuela. JJ-kommentar). 
 De som passer på Leopoldo Lopez aksepterer at han tar kontakt med folk utenifra, så lenge det ikke blir noe oppstuss om det. Guaido får instruksjoner av Lopez, gjør som han sier. Leopoldo Lopez er den som tenker ut den langsiktige strategien.

Juan Gaudio

Maria Machado er den som binder de kompliserte opposisjonsnettverkene sammen.

Hun er den sterke, som vever sammen de komplekse tingene. Machado fremstår som en dronning, hun er alt du kan drømme om i en kvinne, hennes måte å være på. Det er hun som har tenkt ut strategien rundt definisjonen av tyranni, nå ved ordet ”usurpator”.

Castrismen - "Ideas trasnochadas"!

Min nicaraguanske venn, jeg kaller ham Pablo, sa til meg en ettermiddag vi satt på kafe; ”Cuba kommer til å få sitt ”glasnost” og ”perestrojka”, og om 15 år kommer cubanerne til å stille spørsmålet: Hva var vitsen med hele Fidel Castros revolusjon?” Både Fidel og Daniel Ortega har latt seg styre av disse ”ideas trasnochadas”!”

Ideas trasnochadas er ideer, tanker, som virker spesielt kloke og fornuftige når man ikke har sovet noen netter i strekk av en eller annen årsak. Men tankene virker ikke like kloke dersom man skriver de ned, og så ser på de etter en god natts søvn. Et tilsvarende, men ikke så kraftfullt og ikke helt dekkende begrep er på norsk ”virkelighetsfjerne skrivebordsteorier”.

Før revolusjonen var Cuba i latin-amerikansk sammenheng, og i særdeleshet i karibisk sammenheng, blant de mest utviklete landene økonomisk, politisk og teknologisk. Da som nå var det store sosiale forskjeller, og deler av befolkningen levde i ekstrem fattigdom. De nå forfalne boligene i Havanna viser at Cuba før revolusjonen hadde en middelklasse, noe som i økonomisk teori er en forutsetning for økonomisk utvikling. Cubas økonomi, som aldri har vært bærekraftig etter revolusjonen, ble fra 1990 ikke lenger subsidiert av et Sovjet, som hadde gått i oppløsning. Cuba opplevde på 90-tallet utbredt nød og fattigdom, det de kalte en spesialperiode. Så kom Castro-beundreren Hugo Chavez til makten i Venezuela i 1999, og etter hvert fikk Cuba et nytt land å snylte på. Cuba begynte sin tilnærming til USA da Castro-dynastiet skjønte at Chavez var dødssyk, og den mer politisk klartseende av de to brødrene, Raul Castro, hadde overtatt makten etter sin bror i 2006/08.

Hvem av de tre er det egentlig som styrer på Cuba? Rauls sønn, Alejandro Castro Espi, Raul Castro eller nyutnevnt president, Miguel Diaz Canel? Kan Castro-dynastiet virkelig stole på en som ikke tilhører den nære familien? Er Diaz Canel en som tilsynelatende styrer, mens Raul i all stillhet fører den reelle makten over i sønnens hender?

Fidel Castro fikk gå i graven med sin kommunisme i behold i november 2016. Kort tid etter den store diktatorens død, ble i juni i år eiendomsretten erklært gjeninnført på Cuba, etter snart 60 år med kommunisme. Den kommunistiske nasjonalforsamlingen har under sin av kommunistpartiet nyutnevnte president, Miguel Diaz Canel, vedtatt at eiendomsretten skal være lovfestet i Cubas grunnlov. 

Regimet har fortsatt behov for å kontrollere de såkalte, cuentapropistas, det vi ville kalle små, selvstendige næringsdrivende. De kommunistiske byråkratene har laget et lovverk som hindrer næringsdrivende i å bli for suksessrike, eller som kritikerne vil si, i å lykkes i det hele tatt. Et byråkrati som i snart 60 år har vært opplært til å hindre kapitalisme, agitere mot kapitalisme og å straffe kapitalisme, er kanskje ikke de rette til å skulle fremme kapitalisme eller få et markedsstyrt landbruk til å fungere? Det stalinistiske kommunistpartiet insisterer likevel fortsatt på sin eneveldige makt i et ensrettet og totalitært samfunn.

Castro-dynastiet fører makten videre til neste generasjon Castro på en skjult, diskret måte. Raul Castro kontrollerer fortsatt kommunistpartiet. Rauls sønn, Alejandro Castro Espì, har siden Raul overtok styret på Cuba fra storebror Fidel, systematisk bygget opp sin maktposisjon i militæret, og skapt personlige lojalitetsbånd til nyutnevnte ledere i militæret i militærdiktaturet på Cuba. Militæret kontrollerer all økonomisk virksomhet, og særlig den eneste delen av økonomien som faktisk fungerer, turist-industrien.

Raul Castro og sønnen, Alejandro Castro Espi. 

Cubanske kommunister ønsker å herme etter Vietnam og Kina. Cuba vil nok noen tiår på etterskudd få sitt glasnost og perestrojka. Eliten rundt Castro-dynastiet vil vite å posisjonere seg for den privatiseringen som synes å være nært forestående, og som etter Fidels død, lettere kan gjennomføres. Castro-dynastiet vil fylle de viktige posisjonene i økonomien med sine egne familiemedlemmer og lojale støttespillere.

Regimet truer og skremmer vanlige cubanere med det kjøpesterke cubanske emigrantmiljøet i Florida ved eventuell mer markedsøkonomi og et eventuelt kapitalistisk frislepp. ”Miami vil komme og kjøpe opp alt”, forteller regimet gjennom ensrettete medier.

Et økonomisk bankerott Cuba har ikke lenger Sovjet eller Venezuela å snylte på. Cuba trenger pengene fra eksil-miljøet i Miami, for å gjøre et Cuba, som i et halvt århundre har vært vanstyrt, til et økonomisk bærekraftig Cuba. Men er det folket og de fattige på Cuba, som eliten rundt Castro-dynastiet bekymrer seg for hvordan vil klare seg etter et kapitalistisk frislepp, som synes nært forestående, eller er det egen rikdom, egen makt og egne privilegier den revolusjonære eliten bekymrer seg mest for?

Den av kommunistpartiet nyutnevnte presidenten, Miguel Diaz Canel, er av Castro-dynastiet satt til å være direktøren for de dårlige tidene, eller det som i hardkokte detektiv-filmer heter ”the fall guy”, han som skal ta skylden slik at skurkene slipper unna. Diaz Canel vil få ansvaret for å gjennomføre innføringen av eiendomsretten i det ikke lenger kommunistiske Cuba. Han vil måtte fjerne to-valutasystemet, som med tiden vil gjøre Cuba mer økonomisk effektivt. Å erstatte to valutaer med en, vil samtidig fjerne den lille rest av beskyttelse den ineffektive velferdsstaten fremdeles tross alt klarer å gi de aller fattigste mot ekstrem sult og fattigdom. President Diaz Canel vil måtte ta skylden og ansvaret for det sviket de aller fattigste på Cuba vil oppleve når Canel har gjennomført reformene han har fått som oppgave å gjennomføre på Cuba.

Raul Castro og Miguel Diaz Canel

Fattigfolk hjernevasket av årtier med propaganda vil om en ti års tid nostalgisk minnes Fidel Castro, som døde før den virkelig vanskelige tiden begynte, og kanskje vil også Castro-dynastiet lykkes i å ikke bli forbundet med sult og fattigdom, som vil komme til å oppstå i overgangsperioden til en ny, reell markedsøkonomi.

Rauls sønn, Alejandro, vil kunne holde seg i kulissene og styre familiens lukrative økonomiske interesser, som på diskret vis vil bli overført over fra offentlig til privat eie. Han vil kunne bevare makten for Castro-dynastiet i posisjonen han de siste årene har etablert i det som etter hvert vil fremstå som et mer diskret militærdiktatur. Alejandro Castro Espi eller noen andre fra Castro-dynastiet vil også kunne velge om de med Putin som eksempel, vil ta tømmene som Cubas frelser. En ny leder fra Castro-dynastiet vil kunne tre frem på scenen som redningsmann, i etterkant av det sosiale kaoset og den ekstreme fattigdommen, som vil råde på Cuba under Diaz Canel, the fall guy, sitt styre.

Om en ti års tid vil mange cubanere stille seg spørsmålet: 60 år med revolusjon – hva var vitsen? Cuba var, som nevnt, et land før revolusjonen, som i latin-amerikansk sammenheng, var avanserte økonomisk, politisk og teknologisk. Fidel Castro lovet da han fikk makten på Cuba at han innen noen få måneder skulle arrangere åpne, rettferdige valg.

Etter mer enn et halvt århundre med et ikke-bærekraftig, brutalt undertrykkende samfunns-eksperiment, selv Fidel visste ikke fungerte, fortjener den cubanske befolkning det demokratiet, den rettstaten og de menneskerettighetene de har blitt nektet så altfor lenge.

Raul Castro, Rauls sønnesønn i midten og Rauls sønn, Alejandro Castro Espi.

Det norske begrepet ”virkelighetsfjerne skrivebordsteorier” er ikke kraftfullt nok til å være et dekkende begrep for den castristiske ideologi, men må erstattes av det delvis uoversettelige begrepet ”Ideas trasnochadas”, med dets assosiasjoner til feberhete vrangforestillinger, sene nachspiels snusfornuftige løsninger på verdensproblemer, diskusjoner preget av temperamentsfull fanatisme og deliriske, berusende stemningsutbrudd, forførende følelser av uansvarlighet og livsglede eller underliggende bunnløs fortvilelse. Latin-Amerika trenger ikke mer av castrismens ”ideas trasnochadas”.

Alejandro Castro Espi