En av ”revolusjonær” makt blendet journalist.

Hvorfor vil ikke det store flertall av norske journalister se uavhengige journalister, menneskerettighetsforkjempere på besøk i Norge og norske venezuelaneres egne organisasjoner som kilder til hva som foregår i Venezuela?

Joar Hoel Larsen ga meg 25. Juli tilsvar til min kronikk 23. Juli om sannheter utgått på dato, og om Venezuela under chavismen. Tilsvaret jeg skrev til Joar Hoel Larsen til Klassekampens redaksjonen mente redaksjonen forståelig nok ble for spesielt for avisens lesere. Jeg publiserer tilsvaret jeg skrev til Joar Hoel Larsen her på bloggen.

Hoel Larsen skrev i Klassekampen 25.juli 2019 et leserinnlegg:

”Helt feil, Skartveit.

I Klassekampens kronikk ”Sannheter fra 1970-tallet” 23. Juli fremmes en rekke feilaktige påstander om meg som NRK-journalist.

Jeg har kun uttalt meg om situasjonen i Venezuela som utenriksreporter i NRK og har som sådan ingen mening om ”Venezuela som siste sjanse for en sosialistisk utopi” som lektor Jan Jørgen Skartveit hevder. Undertegnete skal ha ”insistert” på at USA er årsaken til alt som går galt i Venezuela. Dessuten skal jeg ha avsluttet min karriere med å hylle de revolusjonære militære i Venezuela. Ingenting av dette medfører riktighet.

At Skartveit kommer med en rekke udokumenterte påstander om ting jeg ikke har forstått kan jeg leve med.

Joar Hoel Larsen, tidligere utenriksreporter i NRK.” (25.juli 2019, Klassekampen.)

Her er linken til Joar Hoel Larsens kåseri om chavismens Venezuela i NRK Urix på lørdag 26.1.2019 – fra fire minutter inn i programmet. https://radio.nrk.no/serie/urix-paa-loerdag/NREP02000419/26-01-2019#t=4m0.04s

Hva er forklaringen på Hoel Larsens underliggende pro-Chavez tendens i hans dekning av Venezuela? Hoel Larsen hevder han ikke skulle ha hyllet de militære i Venezuela i Urix på lørdag 26. Januar 2019, slik jeg påstår. Hoel Larsens gir i sitt kåseri NRKs lyttere bakgrunnsinformasjon for å forstå årene under Hugo Chavez styre i Venezuela frem til hans død i 2013. Fremstillingen av historisk, økonomisk og politisk kontekst fra 1999 til 2013 er ukritisk journalistikk og et knefall for revolusjonær, autoritær maktmisbruk. NRK-journalistens heroiske fremstilling av den revolusjonære kommandanten Chavez er identisk med militærdiktaturets egen fremstilling av samme periode. Det burde en kildekritisk journalist i et kåseri holde seg for god for.

Hoel Larsen forteller NRKs lyttere at Hugo Chavez ved sin død ikke hadde rukket å fullføre sitt sosialistiske eksperiment. Siden Nicolas Maduro ble utpekt til Chavez` etterfølger har ”revolusjonær” vold fra para-militære grupper og vold fra vanlige kriminelle fått enda friere tøyler enn Chavez selv inspirerte til med sin ”eat the rich”-retorikk. Nå blir fattige i fattige bydeler i Caracas henrettet, for å skremme fattige fra å demonstrere, slik menneskerettighetsforkjemperen Alfredo Romero på besøk i Norge i år, kunne ha fortalt Hoel Larsen.

For Hoel Larsen er det kun en ubetydelig ripe i lakken at Chavez ”gode intensjoner” var så dyre at de ikke var økonomisk bærekraftige. I Foreign Affairs mars/april 2008, skrev Francisco Rodriguez, økonom som tidligere jobbet for chavistene, om grundige undersøkelser han hadde gjort som viste at Chavez`regjering i realiteten ikke hadde gjort mer for å hjelpe de fattige enn tidligere regjeringer. Chavez` sosiale programmer hadde hatt liten effekt. Chavez “revolusjon” hadde skadet Venezuelas økonomi – og de fattige led mest, argumenterte Rodriguez allerede i 2008.

Chavistene både før og etter Hugo Chavez har ved revolusjonær retorikk hvelvet en himmel over Chavist-elitens grådighet, brutalitet og vanstyre. Avisen Le Monde viste allerede i 2015 hvordan en bankskandale i Sveits beviste at chavist-eliten plyndret landets oljeinntekter og statskassen for verdier. Hoel Larsen forholder seg ikke til rapporter fra Transparency International, som under Chavez styre rangerte Venezuela blant de 20 mest korrupte landene i verden. Chavez kjøpte opp en egen bank i New York for å håndtere hans egen fortjeneste av Venezuelas oljeinntekter. Døtrene til Chavez er på Forbes liste over verdens rikeste. Chavistene skjøv de fattige foran seg, mens de fylte egne lommer.

I Hoel Larsens fremstilling er Chavez motstandere kun rik overklasse som ble fratatt sine privilegier. Den ”kløktige, kunnskapsrike og sjarmerende” revolusjonære heltens motstandere klaget sin ”fornemme nød” mens de ble tvunget til å akseptere sosial omfordeling av statens oljeinntekter til fordel for sosiale prosjekter og velferd for de fattige og marginaliserte. Kritikere av det udemokratiske, sosialistiske eksperimentet, som bragte Venezuela inn i en humanitær katastrofe, avviser Hoel Larsen som ”opptatt av form og kutyme”.

Hoel Larsens kildebruk er og har i flere år vært problematisk. I Hoel Larsen kåseri nevnes Amnestys rapporter om brudd på menneskerettigheter, tortur, overgrep og forsvinninger i Venezuela i årene før den ”kløktige” kuppmakeren Chavez vant makten ved valg i 1998. Men hva Amnesty og andre anerkjente, internasjonale organisasjoner sier om årene etter at Chavez kom til makten formidler ikke Hoel Larsen til NRKs lyttere. I fremstillingen av årene under Chavez forholder Hoel Larsen seg verken til rapporter fra Amnesty og Human Rights Watch om brudd på menneskerettigheter, eller til internasjonale presseorganisasjoner som Freedom House sine rapporter om brudd på presse- og ytringsfrihet i årene under Chavez´ styre. Regimets brutale trakassering og forfølgelse av uavhengige journalister, og fengsling av politiske motstandere til høyre og til venstre for regjeringspartiet nevner ikke NRKs reporter. Hoel Larsen interesserer seg ikke for menneskerettighetsforkjempere som Alfredo Romero i Foro Penal eller FNs høykommisær for menneskerettigheter, Michelle Bachelet.

Hoel Larsen ser i følge ham selv ikke Venezuela ”som en siste sjanse for en sosialistisk utopi”. Han lar seg likevel blende av villedende revolusjonær retorikk. NRK-journalisten gjennomskuer ikke ”de kule, revolusjonære alfa-hannene”. Joar Hoel Larsen ser ikke at korrupte og brutale militærdiktaturer ikke slutter å være militærdiktaturer selv om de aldri så mye er i opposisjon til USA.

Min kritikk av Joar Hoel Larsen burde ha vært skilt fra kritikken av de to andre jeg kritiserte i kronikken, Ane Hoel og Mons Lie. Hoel Larsen utøver ukritisk journalistikk mer enn ukritisk solidaritet. Hoel Larsen har rett i at han ikke har ”insistert på” at USA er årsaken til alt som er galt i Venezuela. Påstanden var ment for Mons Lie og Ane Hoel. Jeg beklager dette. Det er imidlertid alt han har rett i i sin imøtegåelse av min kronikk.

Døm selv om Joar Hoel Larsen har rett!

Jeg skrev i Klassekampen 23 juli om bl.a. Joar Hoel Larsen.

”Deler av den internasjonale, radikale venstresida har vist sosialistiske diktaturer i Latin-Amerika ukritisk solidaritet. Når det gjelder Venezuela, har den internasjonale venstresida et generasjonsproblem – ikke bare et politisk, teoretisk og ideologisk problem, påpeker professor ved Universitet i Caracas og venstreaktivist Edgardo Lander. Denne gruppa ser fortsatt chavistenes Venezuela som sin siste sjanse til å nå et alternativt samfunn, og nekter å akseptere at også dette forsøket på å realisere revolusjonær sosialisme mislyktes.

Norsk debatt om Venezuela har det samme generasjonsproblemet. Ane Hoel og andre, som Joar Hoel Larsen og Mons Lie, insisterer på at USA er årsaken til alt som går galt i Venezuela. De klarer ikke å se at korrupte og brutale militærdiktaturer ikke slutter å være militærdiktaturer selv om de aldri så mye er i opposisjon til USA. Hoel Larsen avsluttet for et halvt år siden sin NRK-karriere med å hylle de «revolusjonære» militære i Venezuela i Urix på Lørdag.” (sitat fra min kronikk 23. Juli. Hoel Larsens kåseri var hans nest siste arbeid i NRK Urix, og ikke hans aller siste som jeg skrev.)

For å illustrere hvordan Joar Hoel Larsen i flere har utøvd ukritisk og tendensiøs kildebruk overfor autoritære revolusjonære politikere legger jeg ut et overfor Hoel Larsen kritisk leserinnlegg jeg skrev i Klassekampen i mai 2015. Hoel Larsen hadde i NRK Urix laget reportasjer om møter mellom statsledere og mellom sivile organisasjoner under Det Pan-Amerikanske forbund i Panama i april 2015. Hoel Larsens reportasjer var også da preget av overfor autoritære regimer ukritisk kildebruk.

Fra mitt leserinnlegg i klassekampen mai 2015:

”NRK-korrespondent Joar Hoel Larsen hadde en reportasje i forbindelse med det store møtet mellom cubanske og amerikanske statsledere på kongressen i Det Pan-amerikanske Forbund i Panama nå i helgen. Den fortjener en kommentar.

De organisasjonene som representerte det cubanske sivilsamfunnet på den offisielle kongressen i Panama, er verken uavhengige eller frivillige. Regimets utnevnte representanter er tvert imot del av en totalitær statsstruktur kjennetegnet ved nabolagskomiteer, informanter, hemmelig politi, mangel på demokratiske rettigheter og manglende respekt for menneskerettigheter.

De opposisjonelle på Cuba hindres i å få arbeid, blir trakassert, arrestert og nektet å utøve demokratiske rettigheter og ytringsfrihet vi i Norge kan ta som en selvfølge.
Parallelt med møtene mellom statsledere ble det arrangert en kongress for sivilt samfunn. Representanter for en rekke cubanske opposisjonelle organisasjoner var invitert. Det cubanske og venezuelanske regimet forsøkte imidlertid å hindre dem i å delta. Da de ikke lyktes med demonstrasjonene, marsjerte representantene for de to diktaturenes såkalte sivilsamfunn ut av kongressen, og sa de ville boikotte kongressen for sivilsamfunn.

Joar Hoel Larsen gjør NRK til mikrofonstativ for regimets forsøk på å forstumme de opposisjonelle røstene for et uavhengig sivilsamfunn på Cuba. Blant de cubanerne som er til stede i Panama, omtaler Larsen alle andre cubanere enn regimets representanter, som representanter for «Florida» og «Miami».

Larsen har rett i at flere av de cubanerne som er til stede i Panama kommer fra eksilmiljøet i Florida, der mange cubanere i eksil bor. Det er imidlertid mange cubanere til stede i Panama som representerer et uavhengig sivilt samfunn på Cuba. De er invitert av en demokratisk organisasjon som representerer demokratiske verdier på det amerikanske kontinent. Hvorfor er Larsen og NRK så lydhøre for det cubanske regimets diskrediterende omtale av opposisjonelle? Mener de at ikke-statlige organisasjoner i likhet med ikke-statlige uavhengige journalister ikke bør lyttes til?

Larsens skjeve fremstilling av opposisjonelle på Cuba bunner nok i et ønske om å gi en balansert fremstilling av den politiske utviklingen på Cuba, men han bør sette seg grundigere inn i hva som egentlig skjer på Cuba.” (Fra mitt leserinnlegg i Klassekampen mai 2015).

Hvorfor vil ikke det store flertall av norske journalister se uavhengige journalister, menneskerettighetsforkjempere på besøk i Norge og latin-amerikanere i eksils egne organisasjoner som kilder til hva som foregår i Venezuela og på Cuba?

Det har regnet på presten, men har det egentlig dryppet på klokkeren? Del 2 om Castro-dynastiets imperialisme.

Spørsmålet er nå hva Castro-dynastiet vil instruere Maduros regime til å gjøre i Venezuela etter valgnederlaget. Maduro har tidligere reist hyppig til Havana for å rådføre seg med Castro-dynastiet i forkant at viktige avgjørelser og strategiske valg. Den venezolanske presidentens mange møter med Castro-brødrene i forkant av møtet i Det Pan-amerikanske forbund i april er et av flere eksempler.

Hadde valgnederlaget i Venezuela skjedd med et regime med diktatoriske trekk tilhørende høyresiden i Latin-Amerika ville majoriteten av norske Latin-Amerika-forskere ha spekulert om hvilke tråder imperialisten USA ville ha trukket i. Hvilke perspektiver er det majoriteten av latin-amerika-forskere går glipp av når de ikke ser likheten mellom handlingsmønstre fra diktaturer på høyre- og venstresiden, de vesentlige likhetene mellom USAs og Cubas imperialisme og ikke skiller mellom politisk retorikk og politisk praksis?


Venezuelas sterke mann, Diosdado Cabello, i fortrolig samtale med Fidel Castro.

Den franske avisen Le Monde har vist hvordan bankskandalen i Sveits beviste at mange blant eliten blant venezolanere hadde gjemt bort store summer fra oljeinntekstene, som chavistene i sin retorikk påstod hadde kommet de fattige i Venezuela til gode. HSBC-skandalen fra i vår har illustrert hvorfor Venezuela er blant de 20 mest korrupte landene i verden.

Nyliberale økonomiske reformer i Latin-Amerika har blitt kritisert for ikke å levere den påståtte «trickle down»-effekten. Økt økonomisk frihet, lavere skatter og mindre kontroll for de økonomiske elitene, skulle lede til at økt velstand etter hvert også ville spre seg til middelklasse og til slutt også til de fattige. Det norske ordtaket «Når det regner på presten, så drypper det på klokkeren», oppsummerer den nyliberale tankegangens retorikk mer enn dens praksis, har kritikere fra venstresiden hevdet overfor tilhengere av nyliberale økonomiske reformer i Latin-Amerika.


Nicolas Maduro og Raul Castro i fortrolig samtale.

Men skiller man retorikk og politisk praksis for de venstre-autoritære regimene og de kommunistisk inspirerte styreformene i Venezuela og på Cuba, så kan man kanskje si at det har regnet mye på presteskapet, og dryppet litt forsiktig på klokkerne/de fattige. Det økonomiske vanstyret på Cuba har ført til at regnet i form av for Cubas del, økonomisk snylting først på Sovjet og så på Venezuela kun i enkelte perioder i betydelig grad har dryppet ned på de fattige. Som i Venezuela er det først og fremst elitene det har regnet på, det kommunistiske eller bolivarianske «presteskapet». I likhet med diktaturer på høyresiden har elitene på Cuba og Venezuela visst å fylle bankkontoene sine i utenlandske banker.

Venezuelas forsvarsminister; Vladimir Padrino i møte med Fidel Castro.
Ektefølt begeistring eller retorikk for å oppildne menigheten?

Militærdiktaturer og regimer som ligner på militærdiktaturer, ønsker å sikre egne økonomiske privilegier og å sikre seg mot senere å bli stilt rettslig til ansvar for korrupsjon og brudd på menneskerettigheter. Chavistene  benyttet tiden umiddelbart før valget 6. desember der chavistene med rette fryktet de ville komme til å miste flertallet i parlamentet, til å erstatte høyesterett i Venezuela med chavist-lojale høyesterettsdommere. Etter å ha forstått at de stod i fare for å miste makten, har de økonomiske elitene blant Chavistene i Venezuela handlet på en måte som ligner på hvordan elitene rundt Pinochet i Chile handlet, når de forstod at deres regimes dager var talte. Elitene rundt militærdiktaturet i Chile forstod etter den tapte folkeavstemningen i 1990, at rettstaten regimet selv hadde avskaffet, senere ville bli gjenopprettet. Pinochet-tilhengerne forstod at de selv ville risikere å bli stilt til ansvar for korrupsjon, brudd på menneskerettigheter, tortur, drap og undertrykkelse av opposisjonelle.

Elitene rundt chavistene i Venezuela frykter at rettsstaten de selv har avskaffet senere vil bli reetablert og de selv ville kunne bli stilt til ansvar for korrupsjon og brudd på menneskerettigheter. Chavist-elitene frykter også å bli stilt rettslig til ansvar for den udemokratiske undertrykkelse, tortur og vold de cubanske sikkerhetsrådgiverne har hjulpet chavist-regimet med å utføre overfor opposisjonelle i Venezuela. Nürnberg-domstolen etter andre verdenskrig, etablerte en internasjonal rettsorden der eliter og funksjonærer i militærdiktaturer ikke kan skylde på at de ikke visste om brudd på menneskerettigheter. Spanske jurister med kjennskap til internasjonal rett klarte nesten å rettsforfølge Augusto Pinochet etter at han hadde mistet makten i Chile. Frykter elitene i Venezuela og antageligvis også elitene blant Venezuelas nære allierte, Cuba, en internasjonal rettsorden? Elitene må før de mister makten etablere i eget land en frihet fra rettsforfølgelse, som kan sikre elitene at de ikke blir stilt til ansvar for forbrytelser begått under en rettsorden der en uavhengig rettsstat har blitt avskaffet. Elitene rundt chavistene ønsker å sikre seg straffeimmunitet for maktmisbruk, korrupsjon, brudd på menneskerettigheter og overgrep på opposisjonelle. De har lært av Pinochet-diktaturet hvordan de skal sikre seg selv mot straffeforfølgelse fra en senere gjenopprettet rettsstat.



Nicolas Maduro i fortrolig samtale med Fidel Castro.

Spørsmålet er nå hva Castro-dynastiet vil instruere Maduros regime til å gjøre i Venezuela etter valgnederlaget. Vil Maduro foreta store endringer blant de militære og de militæres ulike posisjoner i regjerings- og statsapparat etter valgnederlaget? Vil Castro-dynastiet gi Maduro råd om hvordan han skal trygge regimet og sin egen posisjon i Venezuela under de endrete forutsetningene, som har oppstått etter at den politiske opposisjonen nå kontrollerer to tredjedeler av plassene i parlamentet i Venezuela? Vil militære med sterke bånd og hyppige besøk hos Castro-dynastiet i Havanna tiltre nøkkelposisjoner i militæret, regjering og statsapparat? Maduro er upopulær i Venezuela og blant moderate krefter blant chavistene. Vil Castro-dynastiet ønske å erstatte Maduro med en mer handlekraftig, dyktig politiker? Vil Castro-dynastiet se det nødvendig å skifte ut Maduro for å sikre fortsatte forsyninger av de billige oljeleveransene fra Venezuela, som Castro-dynastiet har gjort seg så økonomisk avhengige av etter bortfallet av økonomisk støtte fra Sovjet i 1990 og etter at Hugo Chavez kom til makten i 1998.

Venezuelas forsvarsminister i fortrolig samtale med Fidel Castro.

Vil et venezolansk parlament der opposisjonen etter valget har to tredjedels flertall, ha mulighet til tross for en sterk presidentmakt, til å hindre fortsatte billige oljeleveranser til Cuba? Er det ikke et rettmessig spørsmål å spørre om hva Castro-dynastiet og de cubanske sikkerhetsrådgiverne i Venezuela nå vil gjøre?

Barack Obama synes siden han begynte arbeidet for å etablere normale relasjoner mellom USA og Cuba startet i januar, å ha blitt utmanøvrert av de slu Castro-brødrene. USA legger nå press på Maduro-regimet og vil kanskje styrke USAs sanksjoner mot ansvarlige i regimet for brudd på menneskerettigheter og overgrep mot opposisjonelle?  Kan Obama få overtaket i den politiske dragkampen med Cuba når nå Castro-dynastiet er blitt vesentlig svekket etter Maduros valgnederlag? Vil opposisjonen på Cuba bli styrket av opposisjonens seier i Venezuela? Castro-regimet har ikke lenger informasjonsmonopol på Cuba. Illegale aviser organisert i samarbeid med Det cubanske instituttet for presse- og ytringsfrihet, ICLEP, og andre illegale aviser, samt en økende spredning av internett og bruk av intranett som S-nett, sprer nyheter cubanske myndigheter ikke lenger klarer å hindre at blir spredd. Nyheter om Maduros valgnederlag vil spre seg også på Cuba. Maduros valgnederlag og eventuelle senere ydmykelser en opposisjon med økende makt i Venezuela vil påføre chavistene, kan kanskje inspirere befolkningen på Cuba til å legge press på Castro-regimet for å la seg presse til å innføre irreversible demokratiske reformer?

I neste innlegg på bloggen vil jeg forklare hvorfor jeg mener majoriteten av norske Latin-Amerika-forskere er blinde eller i alle fall svært svaksynte på venstre øye. Et stort flertall av forskerne synes ikke å evne å skille mellom analyse og retorikk i deres vurderinger av politikk og økonomisk utvikling i Latin-Amerika.

Kilder: ICLEP, Det cubanske instituttet for presse- og ytringsfrihet.

Chavistenes hjemme-alene-fest er snart over.

For chavistene er deres snart 16 år ved makten i Venezuela, snart over. Situasjonen ligner på en norsk hjemme-alene-fest der foreldrene kommer sjokkerte hjem og finner huset rasert. Deres tenåringsbarn er full og ute av stand til å forklare hva som har skjedd. Kjæresten som var den som overtalte tenåringsbarnet til å arrangere festen, har funnet seg en annen fest og en ny kjæreste. Utover å skylde på noen fremmede som tenåringsbarnet mener ikke var invitert, og som han mener har skylden for alt, er det ingen som har noen fornuftige forklaringer på hvordan det kunne gå så galt.

Venezuela kunne og burde ha vært et sosialdemokratisk mønstersamfunn til inspirasjon for hele venstresiden i Latin-Amerika, med de økonomiske ressursene chavistene har disponert i 16 år. Hvor er den store gruppen av mennesker som ved forstandige investeringer i fornuftige utdanningsreformer kunne ha vært løftet fra fattigdom til en klasse av ingeniører, dataingeniører, forskere, leger, økonomer og advokater?

I en av de største byene i Nicaragua i 2009, spurte spurte jeg en leder for sandinistene om hva Alba-samarbeidet egentlig handlet om. Jeg mottok to brosjyrer på til sammen 20 sider. Jeg leste de og fant mye historiske innføringer tilbake til Colombus, men ingen politisk substans. Jeg snakket med sandinistlederen igjen, og spurte ham om substansen i Alba-samarbeidet. Han møtte blikket mitt: «Alba-samarbeidet er veldig ungt». Det var alt han hadde å komme med om substansen i Alba-samarbeidet. Siden har jeg sett TV-overføringer av Alba-lekene på cubansk TV, en sommer jeg var på Cuba. Fri-idrettsleker med atleter fra Nicaragua, Cuba, Bolivia, Ecuador og flere karibiske øy-samfunn, er kanskje det eneste som vil stå igjen i historiebøkene etter Alba?   


Cubanske og venezolanske atleter klare for ALBA-lekene.

I Foreign Affairs mars/april 2008, skriver Francisco Rodriguez, økonom som tidligere jobbet for chavistene; “Even critics of Hugo Chavez tend to concede that he has made helping the poor his top priority. But in fact, Chavez’s government has not done any more to fight poverty than past Venezuelan governments, and his much-heralded social program have had little effect. A close look at the evidence reveals just how much Chavez’s “revolution” has hurt Venezuela’s economy – and that the poor are hurting most of all”. Rodriguez avkler allerede i 2008 chavistenes tomme retorikk.

Siden 2008 har Venezuela gått fra vondt til verre. Luftslottet «Det 21. århundrets sosialisme» er nå i ferd med å smuldre opp i kjølvannet av oljeprisfall og økonomisk, sosial og politisk krise i Venezuela. Det nære forholdet mellom Fidel Castro og Hugo Chavez kan være en viktig grunn til at Chavistregimet synes å ha brukt fellesskapets oljeformue på å støtte populistiske og dessverre ikke bærekraftige sosiale tiltak og korrupsjon blant såkalt venstreradikale eliter i Latin-Amerika.

I september skal det være valg i Venezuela. Meningsmålingene for president Nicolas Maduro varierer mellom 20 og 25% i oppslutning. Venezuela er blant de 20 mest korrupte landene i verden, og kun Honduras og El Salvador har en høyere drapsrate. Inflasjon og økonomi er ute av kontroll. De siste månedene har Maduros regime nektet å publisere offentlig statistikk. Regimet hevder de ikke vil gi opposisjonen anledning til å misbruke informasjon om Venezuelas nåværende sosiale og økonomiske tilstand. Heller enn å reformere kontraproduktive systemer som avsporer fra økonomisk rasjonalitet, tar Maduro opp store lån fra Kina mot garantier om fremtidige oljeleveranser.

For Maduros regime er det viktigere å føre «krig mot imperialismen» i mediene enn å løse økonomiske og sosiale utfordringer med pragmatiske løsninger. Ikke bare opprettholder Maduro en skarp front mot USA og «imperialismen» i nasjonale og internasjonale medier, også Spania er utpekt som deltakere i konspirasjonen mot Venezuela. Den tidligere spanske sosialistlederen, statslederen og advokaten Felipe Gonzalez har engasjert seg for frigivelse av politiske fanger i Venezuela, og særlig den konservative opposisjonspolitikeren Leopoldo Lopez. Chavistregimet har derfor erklært Gonzalez som «persona non grata» i Venezuela. Den spanske regjeringen har kritisert Maduro for hans behandling av politiske fanger og for hans behandling av Gonzalez. Den spanske regjering blir av Maduro omtalt som den rasistiske eliten i Spania, som planlegger kupp mot Venezuela.

I tillegg til nestkommanderende, Diosdado Cabello og Maduro selv, skal nå også kona til Maduro ha sitt eget ukentlige TV-program. I en krisetid trenger Venezuela mer enn noe annet politikere som kan by på seg selv, synes chavistene å mene.

Blir chavistene i Venezuelas uforstandige sløsing med pengene som burde ha vært satt i et oljefond eller ha vært investert til å skape en bærekraftig fremtid for Venezuela, mer forståelig hvis man legger Castro-dynastiets økonomiske interesser til grunn for en rasjonell analyse? Fra Cuba har ikke Venezuela fått økonomisk kompensasjon i det hele tatt. Heller enn å utdanne egne leger, har Venezuela byttet bort verdifull olje mot dyre cubanske leger, idrettstrenere og sikkerhetsrådgivere. I oljelandet Norge diskuterer vi om vi skal gi bort så mye som 1% av BNP i bistand. Det er noe galt med å være så rause som chavistene har vært i 16 år med felleskapets ressurser overfor regimer en rådende statssjef anser som vennligsinnete.

Fallet i oljeprisene har lammet Venezuelas fra før skakkjørte økonomi. Det siste året har Venezuela derfor halvert den rause utdelingen av billig olje til de politisk sympatiserende Alba-landene, Cuba, Nicaragua, Bolivia, Ecuador og en rekke karibiske øystater. Hvorfor har ikke Maduro innstilt alle leveranser av billig olje, og heller solgt all olje på verdensmarkedet til markedspris? Hvorfor opprettholder han halvparten av forsendelsene gitt den økonomiske krisa i Venezuela? Er det fordi Castro-dynastiet ikke ville ha akseptert det, eller fordi Maduro er avhengige av de cubanske militærrådgiverne til å gi råd om undertrykking og kontroll av chavistenes politiske motstandere? Det nære forholdet mellom Cuba og Venezuela består også fordi Maduro er avhengig av den revolusjonære legitimitet det nære båndet til regimet styrt av brødrene med legitimitet som revolusjonsledere. Før Marduro ble utpekt av Chavez til å overta levde han selvutslettende lojalt i skyggen av Chavez. Gitt den økonomiske, politiske og sosiale krisa i Venezuela, hvorfor har Maduro reist så mange ganger til Cuba den siste tiden som han har gjort? Burde han ikke vært kapteinen på brua, som ikke forlot sin post under storm og krise?

Fidel Castro var mentor for Hugo Chavez allerede før Chavez kom til makten i Venezuela. Skjærer man bort all svulstig «revolusjonær retorikk», har kanskje det gedigne luftslottet, omtalt som «det 21. århundrets sosialisme», i hovedsak handlet om Cubas behov for å overleve økonomisk etter Sovjetsamveldets sammenbrudd i 1990. Sovjet hadde vært Cubas økonomiske velgjører gjennom den kalde krigen. Uten Sovjet å snylte på økonomisk i bytte mot politisk allianse mot USA, gikk Cuba med sin ikke-bærekraftige økonomi, inn i en krise, den såkalte spesialperioden. Spesialperioden med de motvillige, forsiktige markedstilpasningene som tvang seg fram, varte helt til Chavez dukket opp som ny økonomisk velgjører etter å ha blitt valgt til president i 1999. Med ny velgjører å snylte på, reverserte Fidel Castro de økonomiske reformene på Cuba som hadde utfordret det ensrettete regimets makt.

Venezuelas befolkning har ikke tjent på luftslottet «det 21. århundrets sosialisme». Noen fattige grupper innenfor Venezuela og de vennligsinnete landene har fått en kortvarig, men ikke langsiktig, bærekraftig forbedring av livskår. Elitene i de vennligsinnete landene har i likhet med elitene rundt chavistene i Venezuela fått fylt bankkontoer hjemme og i utlandet. Men mer enn noen andre har Castro-dynastiet tjent på de luftige ideene rundt «sosialisme for det 21. århundret» fra den karismatiske fantasten og drømmeren Hugo Chavez. «Det 21. århundrets sosialisme», samarbeidet mellom landene i Alba og de store vyene ledsaget av svulstig retorikk om å være et alternativ til kapitalismen, har kanskje mer enn noe annet fungert som en «ideologisk overbygning», en hvelvet himmel, over Venezuelas uegennyttige subsidiering av Castro-dynastiets økonomisk skakkjørte Cuba.  Nå forsøker Cuba å redde seg økonomisk ved å søke økonomisk samarbeid med USA, den ideologiske hovedfienden Cuba har inspirert Venezuela til å lede an i ideologisk korstog mot.

De som bryr seg om Venezuela og det venezolanske folk burde rette sinnet mot Castro-dynastiet som har snyltet og fortsatt snylter på Venezuelas oljeformue. Castro-dynastiet har brukt de i utgangspunktet velmenende, men naive lederne, Chavez og Maduro. Samtidig bør det understrekes at også eliten rundt chavistene har visst å berike seg, slik skandalen rundt den sveitsiske banken, HSBC, nylig viste.

Informasjonen den franske avisen Le Monde avdekket om HSBC-banken i Sveits viste at 1.138 venezolanske klienter hadde hatt 14.000 millioner dollar på kontoer i banken. Venezuela var nr. 3 blant landene som hadde mest penger i banken. Cuba skulle ha 29 klienter med 83 millioner dollar i banken. Hvilke venezolanere og cubanere er det som ikke kan ha penger på vanlig måte i andre banker, men må holde informasjon om kontoer skjult for allmenheten? Folket i Venezuela vil måtte delta sitte igjen med ansvaret for å rydde når festen er over.



Hvilken av de to brødrene Castro skal Maduro lytte til?
("Okken ska `n`godblunke tel"?, som Alf Prøysen sa.)


Kilder: ICLEP.