Pandoras eske og Latin-Amerika.

Pandoras eske er det greske sagnet om esken med kaos-krefter, som menneskene ikke bør åpne, men følge gudenes råd og holde lukket. I esken fantes alt menneskene var redde for, og burde legge lokk på. Pandoras eske er et bilde på trusselen fra politisk ekstremisme fra både høyre- og venstresiden, og kjedereaksjoner ekstremisme fra begge kanter utløser. Mellomposisjoner blir umulig.

 

I Latin-Amerika er rettsstat, demokrati og menneskerettigheter nødvendige korrektiv mot splittende kaos-krefter og mot alle former for eneveldig makt. Høyre- og venstresiden i mange latin-amerikanske land, har inntil slutten av kalde krigen på destruktivt vis bekjempet hverandre med andre våpen enn de innenfor demokratiet akseptable. Behovet for korrigerende krefter gjelder for eneveldig, ukontrollert markedsmakt, som i Latin-Amerika under kalde krigen gikk i tospann med høyreautoritære regimer støttet av USA. For eneveldig, autoritær statsmakt, i tråd med revolusjonær sosialisme gjelder det imidlertid også at: Uten demokratisk motmakt blir alle regimer kleptokratier.

 



Diosdado Cabello og Nicolas Maduro

Forsvarere av radikal venstreside i Latin-Amerika hevder regimene på Cuba, i Venezuela og Nicaragua representerer en utvidelse av deltagerdemokratiet. De overfor fattige og marginaliserte grupper undertrykkende og likegyldige eliter fra høyresiden og innen næringsliv hadde mistet makten. Utvidelsen skulle ha gitt fattige og undertrykte håp og muligheter for demokratisk deltagelse de tidligere i realiteten var ekskludert fra, og mulighet til å kjempe seg ut av fattigdom.

 

Økt politisk makt til sivile organisasjoner som organiserer fattige, utvider demokratiet. Under venstreradikale regimer ble imidlertid sivile organisasjoner blandet sammen med, og ble i praksis regjeringspartiets organisasjoner. I tospann med ulike former for nabolagskomiteer modellert etter Cubas komiteer for forsvar av revolusjonen, skulle de representere et nært lokaldemokrati, en utvidelse av deltagerdemokratiet.

 

De fattige er imidlertid i flertall ved stemmeurnene. De er tjent med opprettholdelse av skjøre, demokratiske spilleregler. Allerede eksisterende lokale, demokratiske organisasjoner som fungerer utilfredsstillende og til en viss grad er korrupte, bør heller enn å bli erstattet eller supplert med et «nytt og bedre demokrati», bli forsøkt reformert.

 

Venstreradikales utvidelse av deltagerdemokratiet, danning av alternative politiske strukturer, bryter med skjør demokratisk konsensus, og bidrar til å bevare regjeringers grep om makten. Når regjeringer kveler demokratisk motmakt ved å bruke statsmakten til å bekjempe kritikere og politiske motstandere åpner «nye, mer demokratiske» organisasjoner for nepotisme, klientellisme, korrupsjon og sosial kontroll med lokalsamfunn. Venstreradikale eliter ved makten har også reelt fjernet statens tredeling av makt, fjernet begrensinger av gjenvalg for presidenter, hindret motstandere å stille ved valg, hindret presse- og ytringsfrihet og begrenset statens evne til å hindre korrupsjon.

 

Hugo Chavez og Fidel Castro

Sosial utjevning bør gjelde for flere enn utvalgte grupper av fattige, som blir tilgodesett med begrensete velferdsgoder. Goder blir byttet mot betingelsesløs lojalitet i konfronterende gatedemonstrasjoner med politisk opposisjon, og lojalitet ved stemmeurner i for regjeringspartiet hensiktsmessig sammensatte valgkretser.

 

Klarer eneveldige styresmakter i det lange løp å skape sosial utjevning uten rettsstat, demokrati og menneskerettigheter? De revolusjonære elitene har til tross for revolusjonær retorikk, tilbudt «brød og sirkus» til de fattige, og ikke reell forbedring av levekår. Både tilhengere og kritikere enes om at Fidel Castro og Hugo Chavez ikke forstod økonomi. Gjennomtenkt økonomisk politikk er en forutsetning for å bekjempe fattigdom. Cuba har siden slutten av 80-tallet opplevd stagnasjon økonomisk, politisk og sosialt.

 

Venezuela har under chavistene etter de første årenes oljeboom-avledete økonomiske vekst og økte deltagelse for sosiale grupper, opplevd innsnevring av demokratiet og økonomisk og sosial krise. Allerede så tidlig som i 2008 ble chavistene i Venezuelas tomme retorikk avkledd. I Foreign Affairs mars/april 2008, skrev Francisco Rodriguez, økonom som tidligere jobbet for chavistene; “Selv kritikere av Hugo Chavez mener at han prioriterte å hjelpe de fattige. I virkeligheten, gjorde ikke Chavez’ regjering mer for å bekjempe fattigdom enn tidligere venezuelanske regjeringer, og hans omtalte sosiale programmer hadde liten effekt. En nærmere undersøkelse (av tilgjengelig statistikk) viser hvordan Chavez’ “revolusjon» har skadet Venezuelas økonomi – og at de fattige er de som lider mest under dette”, skrev den venezuelanske økonomen allerede i 2008.

 

Hugo Chavez og Fidel Castro

Et flertall av landene i Latin-Amerika har siden tusenårsskiftet opplevd økonomisk vekst, økt demokratisk deltagelse, rettigheter for kvinner, etniske og seksuelle minoriteter - uten at styresmakter har avskaffet den formelle kjernen i demokratiet – prinsippet om en person, en stemme. Moderate politikere, som veksler om makten i skjøre, ufullkomne demokratier med i den siste tid økende gjennomsiktighet for korrupsjon, forbedrer i det lange løp fattiges levekår bedre enn venstreradikale eliter, som forstår seg på makt, men ikke økonomi.

 

Hvorfor ignorerer så mange norske forskere og journalister de som slåss for at rettsstat, demokrati og menneskerettigheter skal kunne balansere kaos-kreftene i land styrt av venstreradikale regimer? De revolusjonære elitene skyver de fattige foran seg. Revolusjonære regimer kan ikke bedømmes utfra revolusjonær retorikk og målsetninger, men må bedømmes utfra hvordan de har forbedret levekår, skapt vekst og produktivitet og forbedret livene til fattige og marginaliserte grupper over tid. I Venezuela har chavistene utløst, og lenge latt spiraler av selvforsterkende, voldelig ekstremisme herje fritt. Venezuelanerne, nabolandene og hele regionen frykter hva som vil skje om kaos-kreftene får fortsette å herje fritt i Venezuela. Kreftene som korrigerer kaos-kreftene, uavhengige journalister og menneskerettighetsaktivister bør lyttes til! De fattige og marginaliserte i Latin-Amerika er ikke tjent med at kaos-kreftene i Pandoras eske slippes løs!

Et kritisk blikk på Cubas museer avslører Castro-regimets løgner om seg selv.

Castro-regimets egen propaganda slik den blir fremstilt på Cubas museer avslører regimets totalitære tenkesett. Propagandaen gir innsikt om Castro-regimet og om Fidel Castros ettermæle. Tar man med seg en dose skepsis når man besøker museene regimet har fremstilt for revolusjonære pilegrimer og turister på Cuba, så skinner sannheten om regimet gjennom i løgnene regimet forteller om seg selv.

Forestillingen om den altomfattende og alle steds tilstedeværende USA-imperialismen har vært brukt i regimets propaganda for å unnskylde regimets vanstyre og korrupsjon. Regimet har ønsket å fremstille all konflikt på Cuba etter revolusjonen i 1958, som en strid mellom Castro-regimet og revolusjonen mot CIA og USA-imperialismen. CIA gjorde mye uklokt på Cuba de første årene etter revolusjonen. Likevel, å akseptere regimets ukritiske fremstilling av at all motstand mot Castro-regimet skulle være organisert og finansiert av CIA og «USA-imperialismen», er å gjøre alle Castros motstandere til ubetydelige statister i deres selvopplevde tragedie, tragedien Castro-dynastiet har påført Cuba.



Museo de los Bandidos i Trinidad.

 

Kommunistenes landbrukspolitikk illustrerer vanstyret, løgnene og propagandaen Castro-regimet representerer. Fidel Castro lyktes i å knuse den selvstendige klassen av småbønder. Cuba hadde før revolusjonen sammenlignet med samtidige spansk-talende land, en velfungerende landbruksektor, om dog mange fattige hadde et mangelfullt kosthold, og de sosiale forskjellene var store.

 

Det totalitære regimet knekte klassen av selvstendige bønder. Bondeopprør ble slått ned, og kooperativer ble opprettet. Mye jord ble liggende brakk. Bønder som mistet eiendomsretten til jorda si gadd ikke lenger jobbe så iherdig for å ta vare på det som ikke lenger var deres. Man sluttet med å sette kyr i noen dagers karantene så de fikk tømt seg for uønskete frø, før man flyttet dem til et nytt beite. Seiglivete ugressplanter spredde seg. Alle og ingen hadde ansvar for at kooperativet skulle fungere rasjonelt.[i]

 

De førte årene etter revolusjonen var det en rekke opprør blant bønder på Cuba. I byen Trinidad på Cuba har regimet opprettet et museum over det regimet kaller «bandittene», som ble drept etter å ha gjort opprør mot kommunistenes politikk overfor cubanske bønder, «Museo de los bandidos». Et kritisk blikk på museets propaganda-fremstilling av hvordan regimet utkalte fattige bønder til soldater, som mange av dem selv ble drept, mens de bekjempet fattige bønder som hadde forskanset seg i fjellene, avslører store interessekonflikter i det etter-revolusjonære Cuba. Bakgrunnen til alle de døde opprørssoldatene og soldatene Fidel Castro mobiliserte for å finkjemme fjellene der opprørerne hadde gjemt seg, viser at soldatene på begge sider tilhørte en fattig klasse av bønder. Museet i Trinidad forteller om militær motstand fra en selvstendig klasse av bønder som motsatte seg Castro-dynastiets styre av landbruksektoren.



Revolusjonsmuseet i Havanna

 

Museet kaller bondeopprørerne banditter, og hevder de dårlige utrustete bondesoldatene skulle være styrt av CIA. De spredte, tafatte forsøkene på forsyninger av våpen fra flydropp, som museet hevder skulle ha vært finansiert av CIA, illustrerer først og fremst hvor liten betydning den eventuelt begrensete hjelpen fra CIA må ha hatt. Museet avslutter utstillingen med et sitat fra daværende industriminister og ansvarlig for jordreformer Che Guevara. Che ble sitert på hvordan det «internasjonale oligarkiet» ble påført et alvorlig nederlag da opprøret fra de fattige, selvstendige bøndene ble knust. Museet avslører ufrivillig hvilken motstand Castro-regimet utløste blant fattige bønder på Cuba, og museet viser hvordan regimet knuste en klasse av selvstendige, fattige bønder.

 

Sosialistisk planøkonomi, kollektivisering og generelt vanstyre har gjort at Cuba lenge har måttet importere mat. Halvparten av landbruksjorda på Cuba har lenge ligget brakk. Cuba importerer nå 60% fra utlandet av maten befolkningen konsumerer. Mye av maten som blir importert kommer fra USA.[ii] Lillebror Raul Castro, som siden 2006/08 har overtatt styret av Cuba, forsøker nå reversere storebrors jordbrukspolitikk, og vil forsiktig prøve å bygge opp en ny klasse av selvstendige bønder, så lenge reformene ikke rokker ved Castro-dynastiets eneveldige makt. Statsapparatet som i sin tid knuste den selvstendige bondeklassen insisterer nå på at de er de rette til å bygge en velfungerende landbruksøkonomi opp igjen. Flaskehalser i distribusjon, samt fravær av eiendomsrett garantert ved lov, gjør det vanskelig å være selvstendig bonde på Cuba i dag.[iii]

Utstillingene i Revolusjonsmuseet i Havanna avsluttes med karikaturer av
tre amerikanske presidenter: Ronald Reagan, George Bush senior,
og George Bush junior.
Den svarte presidenten som gjorde seg til diktator, Fulgencio Batista,
blir her fremstilt med store "negerlepper".
Rasismen er utbredt på Cuba, men er et offisielt tabu.

Norske forsvarere av Castro-regimet, deriblant Even Underlid i artikkelen «Har vi ham nå?» På Manifests nettsider, hevder Castro-regimet ble utsatt for terror-angrep etter 1959, i årene frem til begynnelsen av 60-tallet. USA og CIA blandet seg utvilsomt inn i Cubas «indre anliggender» i årene etter revolusjonen. Men er det riktig at alle cubanske småbønder som gjorde opprør mot Fidel Castros landbrukspolitikk, som senere har vist seg så katastrofal for Cubas økonomi, alle var CIAs marionetter? Var bondeopprørerne kun statister i skjebnedramaet mellom den revolusjonære superhelten Fidel Castro mot «Uncle Sam» i revolusjonære troendes versjon av Davids kamp mot Goliat?

 

Ideen om kollektivisering av landbruket har heldigvis vært fremmed for norsk arbeiderbevegelse. I Norge kom Arbeiderpartiet til makten i 1935 ved å inngå kriseforlik med Bondepartiet. Avtalen opprettet kollektive samarbeidsformer, og ga store fordeler til norske bønder. Forestillinger blant noen få akademikere innen venstrefløyen i Arbeiderpartiet om å oppheve eiendomsretten og opprette kollektiver i norsk landbruk ble ikke tatt alvorlig verken fra Bondepartiet eller ledelsen i Ap. Halvard Lange og Haakon Meyers artikkel i tidsskriftet «Det tyvende århundret» i 1938, som foreslo kollektivisering av norsk landbruk, ble forbigått i stillhet.[iv]

---

[i] Den norske Cuba-komiteen mener imidlertid at utbredelsen av ugressplanter på Cuba ikke har noe med kollektivbrukene å gjøre, men kommer av at CIA skulle ha spredd ugressfrø ved å fly over Cuba i småfly. Det cubanske militæret, som under Cuba-krisen skjøt ned et amerikansk jagerfly, og som i 1996 skjøt ned to fly sendt av eksilcubanere i Florida for å spre flyveblader over cubansk territorium, skulle ifølge Norsk Cuba-forening, ikke ha klart verken å skyte ned eller dokumentere alle de CIA-organiserte småflyene som skulle ha spredd ugressfrø for å lamme Cuba økonomisk. (Innlegg av Terje Enger i Ny Tid april 2015.)

[ii] Til tross for embargoen er USA Cubas tredje største handelspartner. Kilde. ICLEP, diverse artikler.

[iii] Diverse artikler i ICLEP, Det cubanske instituttet for presse- og ytringsfrihet.

[iv] En presis gjengivelse av referansen til Meyer og Langes artikkel har jeg ikke for øyeblikket. Artikkelen ligger i en kasse jeg ikke kan finne blant flere kasser i boden akkurat nå. Jeg kom over artikkelen i forbindelse med arbeidet med min hovedoppgave i historie om Wilhelm Reichs Norgesopphold i 1934-39.

Intervju med Guillermo Fariñas 23 mai – del 2 – Prosessen mot General Ochoa.

(Min kommentar) – (Jeg kjente til at den engang oppofrende kommunisten Fariñas’ brudd med kommunistpartiet hadde noe med rettsaken mot den populære generalen Arnoldo Ochoa å gjøre. Saken rundt Ochoa har det blitt hevdet handlet om at Ochoa var i ferd med å bli så populær blant de militære på Cuba, som jo er et militærdiktatur, at Fidel så det ønskelig å kvitte seg med det Fidel forstod i fremtiden ville kunne bli en brysom utfordrer til makten på Cuba. I miljøet rundt Ochoa var det flere som var inspirert av den sovjetiske lederen Mikael Gorbatsjovs ideer om Perestrojka og Glasnost. Ved å knuse en mulig leder for det som kunne ha blitt et miljø som utfordret Castro-dynastiets makt, lyktes Fidel Castro i å hindre ideer fra Sovjet om reform av kommunismen i å spre seg på Cuba.

General Arnoldo Ochoa

 

General Arnoldo Ochoa var en dyktig og populær general, som skal ha hatt et nært forhold til Fidel Castro, men som i 1988 ble beskyldt for å ha ledet smugling av narkotika til USA. Ochoa ble sammen med en annen som ikke stod Fidel like nær, men som i likhet med Ochoa var kjent for å gjøre «skitne» og viktige oppdrag for Fidel, Tony La Guadia, ble utsatt for en forhastet rettsprosess som endte i en forhastet utført dødsstraff i 1989. Ochoa-saken er et tabu på Cuba. (Min kommentar slutt.)  

 

Guillermo Fariñas var opptatt av å forklare meg hvor nært Ochoa hadde stått Fidel Castro. Han nevnte en kjent tur Fidel foretok til Chile under Salvador Allendes regjeringstid , der tre cubanske militære fulgte Fidel, deriblant Ochoa. Fariñas understreket at Ochoa hadde deltatt i geriljavirksomhet i Venezuela på 70-tallet og ved flere tilfeller utført ubehagelige, skitne oppdrag for Fidel Castro.

 

Fariñas hadde møtt Ochoa. Fariñas hadde vært med på et traumatisk oppdrag sammen med Ochoa, en belastende kamphendelse under krigen i Angola. De hadde også senere blitt sendt på et annet oppdrag sammen til et annet afrikansk land, dersom jeg forstod Fariñas riktig. Etter den nevnte kamphendelsen i Angola var Fariñas en periode i det han kalte hus nr. 1, som slik jeg forstod ham, var en form for kommandosentral for cubanske styrker i Angola. Der drev hærledelsen med forskjellig kontrabande-virksomhet, noen drev med gullsmugling, noen med diamanter, og noen antageligvis også med narkotika-handel, i følge Fariñas. USA ble på denne tiden styrt av George Bush senior, som var kjent som kompromissløs mot narkotika-smugling. Castro-regimet var redde for at straffereaksjonen mot Manuel Noriega i Panama, som hadde deltatt i narkotika-smugling, også kunne skje med Cuba med samme grunngivelse. De visste at USA visste, og fryktet at bevis ville bli lagt frem for FN. Fariñas mente prosessen mot Ochoa var en manøver utført av Fidel Castro av frykt for at Cuba skulle lide en lignende skjebne som Panama under Noriega. Da beskyldningene kom om Ochoa, hevdet Fariñas at dette ikke kunne stemme, og da ble han utelukket fra partiet. I følge ham selv.

Ochoa og Fidel Castro

 

På mitt spørsmål om hvorvidt Ochoa virkelig kunne ha blitt en cubansk Gorbatsjov, svarte Fariñas at Ochoa nok heller ville ha kommet til å spille rollen som Boris Jeltsin enn som Gorbatsjov. (På Cuba har nok opposisjonen en annen oppfatning av Jeltsins ettermæle enn det vi har i Norge, kan man være fristet til å tenke.) Fariñas nevnte så en annen mer ideologisk mulig lederskikkelse opptatt av Glasnost og Perestrojka, som ville kunne ha blitt Cubas Gorbatsjov. Likevel, da Gorbatsjov var på besøk på Cuba, så snakket Ochoa og Gorbatsjov flytende russisk sammen. Fidel skal ikke ha skjønt noen ting av da snakket om, i følge Fariñas. Før vi forlot emnet Ochoa, nevnte Fariñas Camilo Cienfuegos skjebne. Cienfuegos er i ettertid sammen med Ernesto Che Guevara og Fidel Castro blitt fremhevet som de sentrale lederne for revolusjonen i 1958. Camilo Cienfuegos skal ha dødd i en flyulykke i Oktober 1959. Mange gjengir som Fariñas, påstander om at Cienfuegos skal ha blitt drept av Fidel Castro, fordi han var mer populær enn Fidel selv. 

 

På spørsmål om pavens rolle i fredsforhandlingene i Venezuela og forhandlingene mellom Obamas regjering og Castro-regimet, understreket Fariñas sin skepsis mot paven. (Paven har blitt kritisert for å la regimene kjøpe seg tid og la de få hvitvaske seg ved å vise forhandlingsvilje, som i realiteten ikke er alvorlig ment fra regimenes side.)

 

Paven er ikke bare pave for tilhengerne av frigjøringsteologi, men for alle katolske kristne. Fariñas er enig med Lillian Tintori, kona til Leopoldo Lopez. Paven er medskyldig i regimenes ugjerninger, både regimene i Venezuela og på Cuba. Farinas mente at paven må ha instruert kardinalen, Den katolske kirkens leder på Cuba til å innta politiske holdninger og ytre seg politisk, slik jeg forstod Fariñas. Kardinalen på Cuba kunne ikke ha opptrådt på den måten han gjorde overfor regimet, uten å ha hatt godkjennelse fra paven. Mitt spørsmål om hvorvidt paven var naiv i sin tilnærming til diktaturet på Cuba, unnlot han å svare direkte på, men jeg oppfattet ham som om han avviste min hypotese om pavens naivitet, som forklaring på det mange opposisjonelle oppfatter som pavens medløperi.

Ochoa og Fidel Castro

 

Den cubanske opposisjonsbevegelsen har fått det tøffere etter Obamas initiativ om normalisering. Undertrykkelsen har økt, flere er blitt arrestert og antallet politiske fanger har økt. Jeg nevnte for Fariñas en video der utdelte «subversive» flygeblader på en plass i Havnna vekket interesse og begeistring blant tilskuere som plukket opp flygebladene.

 

Var cubanere i ferd med å miste den handlings-lammende frykten for regimet? spurte jeg ham. Fariñas påpekte hvordan objektive og subjektive årsaksforhold utløste folkelige revolusjoner og opprør mot regimer. De objektive er de økonomiske og sosiale forholdene, alle manglene og den vanskelige hverdagen for de fleste cubanere. De subjektive årsaksforholdene er hvordan folket opplever lederne, både de med makten og de som opponerer mot makten. Fariñas understreket i hvor stor grad regimet var villige til å gjøre det som var nødvendig for å bevare regimets makt, ved trusler, trakassering og om nødvendig, ved drap.

 

Det politiske våpenet, å benytte seg av sultestreik, mente Fariñas var en strategi for å synliggjøre volden regimet utøver overfor sine meningsmotstandere. Regimet dreper ikke sine motstandere ved å drepe folk i gatene, men de har vært vant til å kunne uskadeliggjøre, kunne kvitte seg med politiske meningsmotstandere, ved å fengsle dem og undertrykke fanger i fengsel. Opposisjonelle og vanlige fangers bruk av sultestreik, gjør at regimet ikke lenger kan gjøre hva de vil med fanger i fengsler.

Bildet av Fidel Castro og Arnoldo Ochoa forteller en interessant historie.

Det cubanske instituttet for presse- og ytringsfrihet, ICLEP, har skrevet om prosessen mot General Ochoa:


http://iclep.org/el-temor-del-regimen-empujo-el-apresurado-juicio-y-fusilamiento-de-arnaldo-ochoaarl/


http://iclep.org/el-general-arnaldo-ochoa-nunca-creyo-aue-iba-ser-fusilado-refesracando-la-historia/


En historie om et interessant fotografi: http://www.cubanalisis.com/ART%CDCULOS/DEL%20PINO%20-%20LA%20HORA%20DE%20LA%20VERDAD.htm

Intervju med Guillermo Fariñas 23.5. Grand Hotell.

Guillermo Fariñas, med tilnavnet «Coco», kokosnøtten, er gjest ved Oslo Freedom Forum i år. Under en av Fariñas mange utførte sultestreiker ble han spurt av en representant for det politiske politiet, CNI, om hvordan han kunne tillate seg å risikere å utsette sine barn for å vokse opp uten far. Politiagenten prøvde å overbevise Fariñas om at han måtte avsluttet den i 2010 pågående sultestreiken. Fariñas som er dekorert krigsveteran (fra Cubas krig i Angola), med doktorgrad i psykologi, skal ha svart at dersom han selv i egenskap av psykolog skulle ha laget en psykologisk profil på seg selv, ville hans tidligere liv som kommunistisk elitesoldat i likhet med flere andre faktorer, ha vist ham at han var en person som søkte en større sak å sette livet sitt inn på, å finne noe verdt å dø for. Fariñas skal ha gjennomført så mange som 23 sultestreiker de siste årene i protest mot regimet. Fariñas er en av en lang rekke cubanske opposisjonelle som har brukt sultestreik som politisk våpen mot Castro-dynastiets totalitære regime.

 

Guillermo Farinas i Oslo.

Fariñas har sultestreiket flere ganger for å legge politisk press på regimet. Han har selv også vært fengslet etter å ha blitt anklaget av en kvinnelig nabo fra bydelens nabolagskomite for et påstått overfall. Regimet gjør ofte bruk av fabrikkerte anklager heller enn å fengsle dissidenter for politisk virksomhet. I 2006 gjennomførte Fariñas en sultestreik i protest mot regimets begrensinger av det cubanske folks bruk av internett. Han mottok i 2006 Reportere uten Grensers «Cyber-freedom» pris for sitt forsvar av retten til informasjon og tilgang til internett. Fariñas sultestreik i 2010 holdt på å koste ham livet, og påførte ham alvorlige helseskader, slik også sultestreiken i 2006 gjorde. Fariñas nyter stor respekt blant andre opposisjonelle på Cuba for sin kompromissløshet overfor regimet og villighet til å sette eget liv på spill for å få frigjort den generasjonen av dissidenter fra den «svarte våren» som nå utgjør en viktig del av kjernen i den pasifistiske opposisjonen som kjemper for demokratiske endringer på Cuba.

 

Jeg intervjuet Guillermo Fariñas 23. mai på Hotell Grand i Oslo under OFF. Navnet «Coco» fikk Fariñas av sin bestemor. Hans far var svart farget og moren var mestis. Bestemoren skal ha sagt til Guillermo da han var tre år gammel, «Du er ikke en Fariñas. Du er en kokosnøtt,» forteller en leende Fariñas. Siden er han blitt kalt Coco. Jeg spør ham om hans yrke som psykolog. Fariñas forteller at han ble uglesett på Cuba fordi han var freudianer. Han kjente godt til den omstridte psykiateren og psykoanalytikeren Wilhelm Reich, og visste at Reich hadde vært i Norge på 1930-tallet.



Guillermo Farinas og Luiz Almagro, leder for OAS,
også gjest ved Oslo Freedom Forum .

 

Så var vi ferdig med «small talk», og begynte å snakke om den politiske situasjonen på Cuba. Fariñas stilte seg avventende til Donald Trump, og mente at Trump ikke hadde klargjort hva slags politikk han ville føre på Cuba. Om Trumps side som forretningsmann eller om det at han tilhørte en konservativ høyreside, ville være avgjørende for hva slags politikk Trump ville føre, var vanskelig å si noe om foreløpig, mente Fariñãs.

 

Både opposisjonelle og «cuentapropistas» blir hardt undertrykket på Cuba. På spørsmål om Barack Obamas politikk, mente Fariñas at Obama gjorde en stor feil ved ikke å kreve noe tilbake fra regimet for alle konsesjonene stormakten USA ga til Castro-regimet. Obama burde ha støttet opposisjonen og gitt dem en rolle i prosessen med normaliseringen mellom de to landene. Den amerikanske presidenten burde også ha støttet klassen av private, små «kapitalister», de som regimet kaller «Cuentapropistas». De er i realiteten «kapitalister» og selvstendig næringsdrivende, men det kan de jo ikke kalle dem i det kommunistiske Cuba. Regimet vet at disse «kapitalistiske» kreftene vil undergrave statsbyråkratiets makt på sikt. Økonomisk makt vil etter hvert føre også til politisk makt. Regimet fører derfor en undertrykkende politikk, der jevnlig trakassering av disse kreftene finner sted, til tross for president Raul Castro «offisielle» støtte til private frisører, restauranter og andre private initiativ. Obama burde ha støttet «los cuentapropistas» og deres rettigheter mer helhjertet enn han gjorde.

Cilia Flores, kona til Maduro, og i følge Farinas,
den som sørger for at Castro-regimet får det som de vil i Venezuela.

 

Obama fjernet på slutten av sin regjeringstid politikken med å tillate alle cubanere som klarte å komme seg til USAs territorium på egen hånd, automatisk oppholdstillatelse. Cubanere har lenge hatt en privilegert stilling blant latin-amerikanere når det gjaldt å oppnå oppholdstillatelse i USA. Obama avskaffet ordningen for å tvinge cubanere som var frustrerte over Castro-regimets vanstyre til å slutte løse problemer ved å flykte fra Cuba.

Heller enn å tenke ut måter å komme seg vekk fra Cuba, skulle cubanere bli tvunget til å se «løven»/regimet ansikt til ansikt, og prøve å endre Cuba til det bedre.



Ramiro Valdez og Hugo Chavez.

 

Cuba har styrt Venezuela, som igjen har bygget allianser internasjonalt på vegne av Cuba. På spørsmål om forholdet mellom Cuba og Venezuela, fremhevet Fariñas hvordan Castros Cuba snyltet først på Sovjet, deretter på Venezuela. Med den økonomiske krisen i Venezuela har ikke Castro-regimet lenger noen de kan snylte på. Fariñas understreket at Castro-regimet ville ha olje fra Venezuela fordi de trengte det økonomisk. Regimet kunne selge store deler av oljen de fikk billig fra Venezuela videre på verdensmarkedet til stor fortjeneste. Men vel så mye understreket han, trengte Castro-regimet Venezuelas olje for å smøre de internasjonale politiske støttespillerne, både i Latin-Amerika og andre deler av verden. Fariñas trekker frem chavistenes støtte til Podemos i Spania. Han mener altså at støtten til Podemos var Castro-regimets idè, slik jeg forstår ham.

 

(Min kommentar) – (Cubas og Venezuelas militære og sikkerhetspoliti har lenge samarbeidet nært om hvordan undertrykke politiske motstandere. Et økonomisk bankerott Venezuela gir ikke lenger billig olje til Cuba. De cubanske legene og idrettsinstruktørene har forlatt Venezuela. Cubanske militære, som generalene Ramiro Valdez og Orlando Borrego, hjelper imidlertid fortsatt venezuelanske militære i å forsvare Nicolas Maduros regime. Cubanerne Valdez og Borrego blir av Chavist-regimets kritikere, hevdet særlig etter 2010 å ha hatt sentral innflytelse når det gjelder politimakt utøvd for å kontrollere befolkning og opposisjon og kontroll av økonomisk politikk i Venezuela. - (Min kommentar slutt.)

 

Venezuela er, i følge Fariñas, styrt av en kjerne av gamle geriljavenner. Ramiro Valdez var revolusjonær og kjempet med venezuelanske geriljasoldater på var 70-tallet, sammen med bl.a. Arnoldo Ochoa, (som jeg skal komme tilbake til senere i intervjuet). Valdez, mannen som Fariñas mener i praksis styrer Venezuela, drepte altså venezuelanere på 70-tallet. Økonomen Borrego mente imidlertid Fariñas var uten vesentlig innflytelse i Venezuela. Valdez er Cubas viktige mann i Venezuela.

 

Venezuelas president, Nicolas Maduro, er Castro-regimets marionette, i følge Fariñas. Maduro har hatt to lengre studieopphold på Cuba, og gått på to forskjellige kommunistiske utdanningsinstitusjoner på Cuba. Han er Castro-regimets mann, men enda viktigere for Cuba er kona hans, Cilia Flores, som er utdannet av cubanske hemmelige tjenester. Hun er den som hjelper cubanerne å dra i trådene i, og å styre Venezuela.



Karikaturtegningen om Ramiro Valdez og Cubas kontroll i Venezuela.

 

Den dekorerte krigsveteranen Fariñas mener Raul Castros sønn, Alejandro Castro Espìn, er den som nå egentlig styrer Cuba. Alejandro er smart, slu og har full kontroll. Rauls sønn begynte i realiteten å overta makten fra faren allerede i 2008. Alejandro med yrkeserfaring fra militæret, overtok ansvaret for å utnevne generaler i militæret, og i etteretningen. Den reelle lederen for Castro-dynastiet kontrollerer hæren og etteretningen, og avgjør i virkeligheten alle politiske utnevnelser, deriblant hvem som blir utnevnt til ambassadører og hvem som blir utnevnt til lokale maktstillinger i ulike distrikt på Cuba. Det er et hemmelig råd han har opprettet, som det ikke er blitt opplyst om offentlig fra regimet. Rådet er uformelt, men i virkeligheten styrer de på Cuba. Fariñas nevnte flere navn i den militære kretsen rundt Alejandro, men de var for meg alle ukjente.

 

Det er store splittelser mellom Rauls familie og Fidels familie. Fidels krets har ikke lenger noen reell makt. Kontakten mellom de to familiene blir formidlet mellom mellommenn, i følge Fariñas. Etter at Fidel døde ble deler av den store familien hans kastet ut av flere av luksusleilighetene de hadde vendt seg til å bo i.

Cuba har derfor en regjering som er «raullista», ikke «fidelista».

Karikaturtegning - Hugo Chavez forteller en medarbeider om Ramiro Valdez :
 "Jeg sa jo til deg at han var en ekspert på elektrisitet".

 

De viktigste stillingene på Cuba er kontrollert av samme familie, mener Fariñas. Visepresident Miguel Diaz Canel er regimets ansikt utad, men har ikke reell makt. Alejandros svoger, , styrer økonomien. Jeg antar Fariñas refererer til Maurino Murillo. Diaz Canel er, slik jeg forstod Fariñas, også giftet inn i Castro-familien. De har alle «rene hender» overfor det cubanske folk. De har ikke deltatt i massakrer på noen. I følge Fariñas, tilbringer Alejandro Castro Espìn ofte helgene i Panama, der han samles med kjernen av gamle geriljavenner, Ramiro Valdez og andre for å gi instrukser om hvordan de skal styre Venezuela.

 

Andre halvdel av intervjuet med Guillermo Fariñas vil bli publisert på bloggen om en måneds tid, og vil bl.a. handle om prosessen mot general Arnoldo Ochoa.


Relevante linker:
https://www.theatlantic.com/international/archive/2017/05/maduro-venezuela/528003/?utm_source=twb
https://www.polygon.com/2017/5/15/15631448/cuba-opinion-fidel-castro-anthropological-damage


Linke om Fidel Castros død : http://www.elnuevoherald.com/opinion-es/opin-col-blogs/andres-oppenheimer-es/article117263058.html

Hvilken rolle spiller Cuba i Venezuela?



General Orlando Borrego. Observatører mener han er sentral i utformingen
av Venezuelas økonomiske politikk de siste årene.

Det cubanske instituttet for presse- og ytringsfrihet, ICLEP, et nettverk av uavhengige aviser på Cuba, hevder 17. april å ha informasjon fra cubanske militære om at cubanske spesialstyrker hadde ankommet Venezuela for å hjelpe Maduro-regimet å bekjempe demonstranter og opposisjonelle. De såkalte «svarte vepsene», («Avispas negras»), cubanske styrker spesialtrent i urban strid, er en del av militært og sikkerhetspoliti- samarbeid mellom Venezuela og Cuba, som særlig skal ha styrket seg fra 2010, i følge ICLEP, avisnettverket som mottar støtte fra norske Fritt Ord.


Raul Castro, visepresident fra 2013, Miguel Diaz-Canel,
visepresident fra 2008-2013, Jorge Machado Ventura og Ramiro Valdez

 

Hvilken rolle spiller Castro-regimet i skjebnedramaet mellom chavist-regimet på den ene siden, og folket og opposisjonen på den andre siden, som nå foregår i Venezuela? Tredeling av makt, i utøvende, lovgivende og dømmende makt er en betingelse for et fungerende demokrati. Opposisjonen vant valget i 2016, men parlamentet har siden valget blitt hindret av regjeringen og det regjeringskontrollerte Høyesterett i å utøve sin funksjon innenfor det som opprinnelig var et demokrati.

 

Chavist-regimets nylige forsøk på selvkupp, det regjerings-kontrollerte Høyesteretts avsettelse av det folkevalgte parlamentet, ble etter sterke reaksjoner fra utlandet og mobilisering fra opposisjonen, reversert av regimet. Stadig mer makt samles imidlertid i hendene på militæret i Venezuela, som får stadig mer trekk av å være et militærdiktatur.

 

Samarbeidet mellom Venezuela og Cuba ble fremstilt som et prosjekt for helse til fattige og solidaritet. Venezuela ga under Hugo Chavez’ styre billig olje til Cuba. Cuba solgte store deler av oljen de fikk billig fra Venezuela til markedspris med god fortjeneste. I bytte fikk Venezuela cubanske leger, idrettsinstruktører, og cubanske militære og sikkerhetsinstruktører.



Den cubanske generalen Ramiro Valdez og Hugo Chavez

 

De to statenes militære og sikkerhetspoliti samarbeidet nært om hvordan undertrykke politiske motstandere. Et økonomisk bankerott Venezuela gir ikke lenger billig olje til Cuba. De cubanske legene og idrettsinstruktørene har forlatt Venezuela. Cubanske militære, som generalene Ramiro Valdez og Orlando Borrego, hjelper imidlertid fortsatt venezuelanske militære i å forsvare Nicolas Maduros regime. Cubanerne Valdez og Borrego blir av Chavist-regimets kritikere, hevdet særlig etter 2010 å ha hatt sentral innflytelse når det gjelder politimakt utøvd for å kontrollere befolkning og opposisjon og kontroll av økonomisk politikk i Venezuela. Innen det venezuelanske militæret er General Wladimiro Padrino, som har sterke bånd til Castro-dynastiet, en dominerende skikkelse.

 

Cubansk hemmelig politi er lenge blitt sendt til Venezuela. Under et intervju i 2012 med den uavhengige journalisten Ivan Carillo nevnte han for meg ved navn to representanter for Castro-regimet i regionen han bodde i, Matanzas, som begge nylig hadde forlatt Cuba. I følge det han hevdet var sikre kilder, hadde de reist til Venezuela. Den ene var erfaren offiser fra det hemmelige politiet i Matanzas, og den andre var en av lederne i fengslet i Matanzas med ansvar for de politiske fangene. 



Nicolas Maduro og Ramiro Valdez

De to cubanske sikkerhetsrådgiverne hadde begge en merittliste som tilsa at de risikerte lange fengselsstraffer dersom brødrene Castros regime skulle bli erstattet av et demokratisk regime og en rettsstat i fremtiden. «Det er egenskapene i å bygge opp systemer for politiske fanger der rekruttering av angivere utgjør en viktig del, som gjør lederen for fengslet i Matanzas til en etterspurt sikkerhetsrådgiver for Chavistene i Venezuela», hevdet Carillo.

 

Handler Venezuelas forfall til militærdiktatur og humanitær katastrofe, også om Cubas destruktive innflytelse blant venstreradikale populister og gerilja-bevegelser i Latin-Amerika? Den politiske utviklingen i Latin-Amerika etter den kalde krigen, har vist at den demokratiske veien, ved stemmeseddelen og ved å styrke demokratiske institusjoner er den beste måten å fremme fattiges og underpriviligertes interesser. De landene som har unngått sterke geriljabevegelser og venstreradikal populisme, har oppnådd sterkest økonomisk vekst og heving av levestandard for de fattige.

 

Analysene til populister og mange gerilja-bevegelser av sosial urettferdighet og kritikk av arrogante, maktfullkomne oligarkier som forsvarer sine privilegier, er det lett å si seg enig i. Men at konsekvensene av denne analysen, er at man skal ta til våpen og starte gerilja-bevegelser, har i få land i Latin-Amerika ledet til noe godt. Der gerilja-bevegelsene fikk makt etablerte de aldri demokratier, slik Nicaragua og Cuba er eksempler på. Der gerilja-bevegelsene ikke fikk makten, som i Guatemala og i El Salvador, økte bare volden.




En aldrende Fidel Castro og den venezuelanske generalen Vladimiro Padrino,
av mange ansett som den sterke mann innen Venezuelas militære.

 

Dyrkingen av «militant revolusjonær ideologi» har avledet chavistene i Venezuela fra konstruktive, pragmatiske sosial-demokratiske reformer. I følge Transparency International er Venezuela blant de 10 mest korrupte land i verden. Chavistenes løfter om det store «bolivarianske» samfunnseksperimentet, som skulle ha handlet om helse til fattige og solidaritet, har nå utviklet seg fra en økonomisk og sosial krise til en humanitær katastrofe. Venezuela kunne og burde ha vært et sosialdemokratisk mønstersamfunn til inspirasjon for hele venstresiden i Latin-Amerika, med de økonomiske ressursene fra olje chavistene har disponert i 18 år. Hvor er den store gruppen av mennesker, som ved forstandige investeringer i fornuftige utdanningsreformer, kunne ha vært løftet fra fattigdom til en klasse av ingeniører, dataingeniører, forskere, leger, økonomer og advokater?




Orlando Borrego og Ernesto Che Guevara.

Om radikal venstresides tilflukt i egne ekkokamre.

På tenketanken Manifests hjemmesider publiserte 14. desember Even Underlid en lang artikkel der han forsvarer Fidel Castros ettermæle mot Castro-kritikere som meg selv og Bård Larsen.

http://www.manifesttidsskrift.no/fidel-castro-har-vi-ham-na/

For 6 uker siden sendte jeg en artikkel til svar til manifests hjemmesider. Manifests redaktør svarte meg etter flere ukers betenkningstid med at redaksjonen mente min artikkel var «ensidig», «bidro med lite nytt», og «i for liten grad tok utgangspunkt i Underlids artikkel». Redaksjonen ønsket dessuten ingen «repetitiv» Cuba-debatt på sine hjemmesider.

 

Jeg synes det er en underlig praksis for en redaksjon ikke å gi tilsvarsrett til en person som blir kritisert eksplisitt i Manifests egne spalter, på deres hjemmesider. Redaktøren har rett i at det var mange av Underlids ankepunkter jeg lot ligge i dette, som jeg så som mitt første tilsvar i en debatt jeg så for meg ville vare en stund. Jeg hadde håpet en slik debatt ville kunne virke oppklarende for mange Cuba-interesserte. Jeg gledet meg til en spennende debatt med en kunnskapsrik Castro-tilhenger. Even Underlid har skrevet en bok om Cuba, Jeg kan ikke helt skjønne at han skulle føle seg truet av kritikk fra Castro-kritikere. Det tror jeg heller ikke Underlid gjør. Men jeg tror redaksjonen i Manifest føler en grunnleggende usikkerhet i møte med uenighet om egne standpunkter.

 

Selv mener jeg at jeg tok utgangspunkt i noen hovedpunkter i Underlids kritikk av min Castro-kritikk. Er det slik venstreradikale verner om sine helter? Lukker seg inne i sine egne ekkokamre der de kan slippe utenverdens kritiske blikk på deres helter?

 

Les selv og avgjør selv om redaksjonen i Manifest hadde rett i at mitt innspill i det som kunne ha vært en spennende debatt, kun ville ha bidratt til «en repetitiv» Cuba-debatt med lite nytt!

 

Om Fidel Castro og Josè Martì.

 

Den cubanske nasjonalhelten Josè Martì (1853-1895) har sagt: «Fedrelandet tilhører alle, det er alles eiendom, alles smerte og alles himmel. Fedrelandet er ingens storgods eller kirke».

 

Godseiersønnene Fidel og Raul Castro har i 57 år styrt Cuba som om det var deres eget storgods. Ved revolusjonær ideologi, retorikk og propaganda har Castro-dynastiet skapt et trossamfunn for revolusjonære troende og en forlystelsespark for revolusjonære pilgrimer. Mytene om Fidel Castro har infantilisert norsk forståelse av Cuba, slik den er blitt formidlet av et flertall av overfor det totalitære samfunnet, ukritiske norske forskere og journalister.

 

Even Underlid skriver i Manifest 14. desember at han ønsker å bringe debatten om Fidel Castro ut av et vakuum der Castro enten er engel eller tyrann. Underlid hevder at han vil nyansere min fremstilling av Castro-regimets Cuba fra en kronikk jeg skrev i VG i November, der han mener jeg i for stor grad har fremstilt Fidel Castro som en tyrann. Underlid kritiserer min fremstilling av det cubanske samfunn før revolusjonen i 1958.

 

Jeg hevdet Cuba før 1958 hadde store sosiale forskjeller, men var et samfunn som i en latin-amerikansk og en karibisk sammenheng var avansert teknologisk, sosialt og politisk, sammenlignet med andre karibiske land og latin-amerikanske land på 50-tallet. Den eneveldige diktatoren Fidels vanstyre gjorde Cuba i løpet av et halvt århundre til det u-landet det i latin-amerikansk sammenheng ikke var før revolusjonen, påpekte jeg i kronikken i VG, som Underlid var så uenig i.

 

Underlid kritiserer meg bl.a. for å bagatellisere de store sosiale forskjellene på Cuba før revolusjonen. Min påpekning av 23% analfabetisme i 1958 innebærer ikke noen bagatellisering av de som ikke kunne lese og skrive. Jeg ville heller fremheve at Cuba blant spansktalende land på 50-tallet var blant de mest utviklete når det kom til en rekke indikatorer for sosial, politisk og økonomisk utvikling, deriblant også når det gjaldt omfanget av analfabetisme.

 

Det var ikke Batistas, men Fidel Castros diktatur som virkelig sporet Cuba av fra en positiv økonomisk, teknologisk og politisk utvikling. Cuba ble styrt av et korrupt diktatur fra 1952 til Batista i årsskiftet 1958/59 forstod at også middelklassen i byene hadde vendt ham ryggen, og han forlot Cuba. Cubas befolkning trodde på løftene om at diktatur skulle bli erstattet med gjenoppretting av demokrati, men fikk i stedet et totalitært diktatur som nå har styrt Cuba i mer et halvt århundre. Godseiersønnene Fidel og Raul har lykkes med å opprettholde økonomiske og politiske privilegier for eliten rundt Castro-dynastiet, men har i det lange løp skapt stagnasjon og fattigdom for den jevne cubaner.

 

Cuba hadde på 50-tallet store sosiale forskjeller, men landet hadde en middelklasse i byene. Cuba hadde et borgerskap, som kunne ha vært den økonomiske drivkraften som kunne ha utviklet øysamfunnet videre, og opprettholdt Cuba blant de ledende spansk-talende land på mange områder. Alle med initiativ har forlatt eller er blitt fordrevet fra Cuba. Fidel Castro fjernet fra 1959 fra Cuba en elite som ikke hadde bidratt til sosial utjevning, men som altså hadde bidratt til økonomisk, teknologisk og politisk utvikling. Den «revolusjonære» eliten har ikke lyktes med å skape en økonomi i stand til å opprettholde på egen hånd sosiale fremskritt og sosial utjevning, som regimet noen tiår ved Sovjets subsidier lyktes i å oppnå for befolkningen. Etter hvert som det økonomisk ikke-bærekraftige i regimets politikk i løpet av 90-tallet ikke lenger lot seg skjule, ble de store sosiale forskjellene igjen åpenbare for de som ikke lot seg villede av det eneveldige regimets retorikk og propaganda om sosial rettferdighet og nasjonal selvstendighet.

 

Før revolusjonen hadde altså Cuba en i karibisk og latin-amerikansk sammenheng velutviklet økonomi. Fidel Castro gjorde Cuba først avhengige av sovjetiske økonomiske subsidier frem til 1990, da muren falt. Deretter, fra rundt 2000-tallet gjorde Fidel Cuba avhengige av subsidier fra Hugo Chavez og Venezuelas oljeøkonomi. Det økonomisk ikke-bærekraftige chaviststiske Venezuela har etter mangeårig cubansk innflytelse nå endt opp i økonomisk og sosialt kaos, og må betegnes som en humanitær katastrofe. Cuba har også mistet en annen økonomisk støttespiller i Brazil etter at Dilma Rousseff mistet makten. Det økonomisk ikke-bærekraftige Castro-regimet har ikke lenger økonomiske velgjørere de kan gjøre seg avhengige av, snylte på økonomisk.

 

Underlid baserer seg i for stor grad på Castro-regimets egen selvforståelse. Underlid gjør en tidligere cubansk økonomiministers ord til sine, om at den cubanske spesialperioden på 90-tallet, var en årsak til tiår med tapt økonomisk utvikling. Spesialperioden var ikke en årsak, men en konsekvens av at Cuba hadde gjort seg økonomisk avhengig av Sovjet. Sovjet hadde heller ikke selv utviklet et økonomisk system, som var økonomisk bærekraftig.

 

Cuba gjennomgikk ikke noen økonomisk eller politisk omstilling slik østblokk-landene gjorde etter murens fall. Frykten for å miste den eneveldige makten fikk Castro-dynastiet til å reversere alle halvhjertete reformforsøk krisa på 90-tallet tvang en motvillig Fidel til å gjennomføre. Cubanere som tok til orde for reformer ble fengslet eller henrettet. Fidel Castro skulle eneveldig styre Cuba som sitt private storgods, og den bærende økonomiske modellen viste det seg da Hugo Chavez kom Fidel Castros vanstyre til unnsetning fra begynnelsen av 2000-tallet, var fortsatt «internasjonal NAV-ing».

 

Før Underlid gikk i gang med sin lange i egne øyne nyanserte imøtegåelse av min Castro-kritiske fremstilling, fremsatte han sitt overordnete ankepunkt mot min fremstilling, «Skartveits fortelling ligger klart tettest opp til den som blir fortalt av Castros motstandere». Underlids fremstilling fremmer en rekke udokumenterte påstander om Castro-dynastiets Cuba. Likevel har han rett i at kjernen i uenigheten mellom Underlid og meg er nettopp i hvilken grad Castros reelle kritikere, er meningsberettigete eller ikke i en ærlig og åpen debatt om diktatorens ettermæle.

 

Mitt hovedankepunkt mot Underlid er at han i alt for stor grad aksepterer Castro-regimets fremstilling av cubanske meningsmotstandere som «urene», som ikke er meningsberettigete. Menneskesynet som kommer til uttrykk når regimet omtaler meningsmotstandere som mark, gusanos, mercenarios, leiesoldater og forrædere, rettferdiggjør overgrep mot meningsmotstandere regimet har dehumanisert ved dehumaniserende språkbruk, retorikk og propaganda. Underlid tar riktignok et forsiktig forbehold om at ikke alle uavhengige journalister, menneskerettighetsaktivister, representanter for uavhengige fagforeninger, politikere som spenner fra sosialdemokrater, kristendemokrater til liberalister og konservative, er redskaper enten for USAs politikk overfor Cuba eller representanter for gamle reaksjonære eliter fra tiden under diktatoren Batista. Men de få overfor Castro-dynastiet kritiske røstene Underlid lar komme til orde i hans fremstilling synes å være cubanere som ikke har organisert seg mot det totalitære regimet eller stiller spørsmålstegn ved det legitime i Castro-dynastiets eneveldige makt. Om Underlid i artikkelen tilsynelatende motstrebende gjengir Castro-regimets dehumaniserende stigmatisering av annerledes-tenkende på Cuba som «meitemark», bærer hans fremstilling likevel preg av at de «urene», de reelt annerledes-tenkendes synspunkter om Fidel Castro som historisk aktør, ikke er verdt å lytte til. Jeg er grunnleggende uenig med Underlid i dette.

 

I tiden etter at Fidel overlot makten til lillebror Raul i 2006/08, har uavhengige journalister, menneskerettighetsaktivister og politiske opposisjonelle på Cuba lykkes med å bryte regimets informasjonskontroll. Disse menneskene er for meg ikke «urene», «meitemark» og «imperialist-agenter», men viktige informasjonskilder både til hva som foregår på Cuba og til Fidel Castros ettermæle.

 

Underlid mangler forståelse for hvor belastende det er for vanlige mennesker som lever i et totalitært diktatur å snakke sant overfor fremmede som sympatiserer med styresmaktene. I et totalitært diktatur skjuler mennesker seg bak masker. Cubas totalitære stat har hatt som hovedmål å beskytte privilegiene til en elite, som legitimerer seg selv ved «revolusjonær» retorikk og propaganda. Castro-dynastiet har lykkes i å beholde makten på Cuba i mer enn et halvt århundre delvis p.g.a. USAs med rette kritiserte politikk overfor Cuba og Castro-dynastiets dyktige utenrikspolitiske manøvreringer. Først og fremst har imidlertid propagandageniet Fidel Castro styrt Cuba ved ensrettete media, totalitær kontroll av informasjon, utspekulert propaganda og brutal undertrykkelse av alle meningsmotstandere ved bruk av overvåking, informanter, nabolagskomiteer og en vilkårlig rettstat. Krav om en fungerende rettsstat, presse- og ytringsfrihet, demokratiske og sivile rettigheter lar seg i likhet med respekt for menneskerettigheter ikke forene med en totalitær stats maktbruk.

 

Fidel Castro skal ha beundret Jose Marti. Det cubanske folket ville ha vært tjent med om den viljesterke tyrannen med den totalitære hersketrangen og det massive egoet hadde lyttet til Martis uttalelse om at «Fedrelandet» ikke bør være noens «storgods eller kirke». Makt korrumperer, og absolutt makt korrumperer absolutt, også på Cuba.

 

Kilder:

Mesa-Lago, Carmela. Economic and Social balance of 50 years of Cuban revolution. Cuba in Transtion. ACE 2009.

ICLEP, det cubanske instituttet for Presse- og ytringsfrihets nettsider. http://iclep.org/

Diverse samtaler med opposisjonelle cubanere på Cuba i løpet av de siste årenes sommerferier og under Oslo Freedom Forum de siste to årene: Berta Soler, Raul Risco, Antunes, Laritza Diversent, Ivan Carillo, Antonio Rodiles, Sarah Marta Fonseca, Julito Fonseca, Pablo Diaz Espì, Yassar Rojas, Pedro Moran, Manuel Cuesta Morùa, Martin Guevara (Ches nevø), Lia Villares (bassist i punkrockbandet Porno para Ricardo), Normando Gonzalez Hernandez.

Jeg har også snakket med mange cubanere som ikke er opposisjonelle, under mine opphold på Cuba.

Jennische, Erik. Måste få polisen ur hovudet. Silc Forlag.

Om Venezuela: https://www.scribd.com/document/338312950/Linea-Basal-Del-Monitoreo-Centinela-de-La-Situacion-Nutricional-en-Ninas-y-Ninas-Menores-de-5-Anos#fullscreen&from_embed

Om Cuba og helse: https://www.nrk.no/urix/--cuba-jukser-med-helsestatistikken-1.7471650

Se det gode intervjuet med den kunnskapsrike svenske journalisten, Erik Jennische. Jennische har gjort et grundig journalistisk arbeide i å dokumentere opposisjonen på Cuba. Den beste boken jeg har lest på et skandinavisk språk:
http://urskola.se/178205-En-bok-en-forfattare-Maste-fa-polisen-ur-huvudet




Se videoen fra Cubansk politisk politi om samfunnsfiendene, de opposisjonelle i Pinar del Rio. Videoen er talende for hvordan regimet forholder seg til pasifistiske meningsmotstandere:
https://www.youtube.com/watch?v=by6HMALXljc