Første av tre deler av samtale med Laritza Diversent 27.5. 2019, under Oslo Freedom Forum

-”Cubanerne er juridiske analfabeter”, hevder Laritza Diversent. Hun forklarer at cubanere ikke har noen forestillinger om at de har rett til juridiske prosesser, når de blir beskyldt for noe, eller på en annen måte kommer i møte med loven, slik loven blir praktisert på Cuba. ”Selv juss-studenter og jurister på Cuba har ikke noen grunnleggende forståelse verken av menneskerettigheter eller habeus corpus - retten til juridisk prosess og rådgivning”. Organisasjonen Laritza Diversent leder, Cubalex, skilte seg ut fra myndighetene på Cuba ved at de faktisk svarte på henvendelser fra mennesker i rettslige prosesser. 

Laritza Diversent, Cubalex

I 2017 ble alt Cubalex hadde av sakspapirer og arkiv på Cuba konfiskert. Hele Cubalex med unntak av tre forlot Cuba. Organisasjonen hadde da jeg besøkte Cubalex i 2016, kontorer i to cubanske byer i tillegg til Havanna, og bestod av advokater og psykologer og helsearbeidere. Organisasjonen tok seg av helseutfordringer og juridiske utfordringer og manglende rettigheter i et totalitært samfunnssystem. Cubalex engasjerte seg for vanlige ofre for kriminalitet, som blir neglisjert av myndighetene. Organisasjonen engasjerte seg også for ofre for kriminalitet, overgrep, vold eller forsømmelser begått av offentlige myndigheter som statsansatte, politi og fengselsbetjenter. Ofrene for disse formene for manglende rettssikkerhet er henvist til å rette eventuelle klager til det samme totalitære statsapparatets ansatte for behandling av den eventuelle klagen.

Men Cubalex har fortsatt virksomheten i USA. Diversent var i gang med Cubalex i USA få måneder etter at hun hadde ankommet USA. Cubalex opererer fra USA på telefon og mail. De får sendt papirer. Fra å ha hatt rundt 5 politiske aktivister, ble nå flesteparten av klientene deres politiske aktivister.

-”Fordrevet fysisk fra Cuba må vel Cubalex ha mistet kontakten med de fattige som kom til dem?”, spør jeg. ”Juridisk rådgivning til fattige var jo en så viktig del av virksomheten til Cubalex?”

-”Jo, jeg savner den direkte kontakten med fattigfolk og vanlige, helt vanlige mennesker, og å kunne hjelpe dem”, svarer Diversent.

Jeg tenker etter at jeg har gjort intervjuet at det antageligvis må ha vært det å insistere på fattige menneskers juridiske rettigheter, som myndighetene opplevde som så truende med Cubalex. Cubalex blandet seg jo ikke inn i politikk på Cuba. Fattigfolk som ble bevisst sine juridiske rettigheter, er en trussel for de sosialistiske myndighetene på Cuba, tenker jeg.  

Laritza Diversent håper at hun etterhvert kan få med seg moren til USA. Menneskerettsaktivisten flyktet fra Cuba for sønnens skyld. Han mistet håret p.g.a. stress, og hadde få venner. Sønnen plukket opp alt de sa på Cubalex, men han måtte jo holde tann for tunge, passe seg. Sønnen betalte prisen for hennes engasjement. Hensynet til sønnen var hovedgrunnen til at hun forlot Cuba.

Mange cubanere i Havanna har hus der takstein kan falle i hodet på et barn og skade barnet. For henne ville en slik hendelse bli brukt mot henne og kalt for terrorisme, for slik vrir regimet på sannheten og bruker alt de kan mot slike som henne.

Laritza Diversent i midten

Diversent nevnte imidlertid ikke eksempler på lærere som behandlet hennes sønn dårlig, slik Sarah Marta fonseca Quevedo og sønnene hennes fortalte om, (se kommentar under). Lærerne til sønnen til Diversent var snille mot ham, de tok seg av sønnen. De så kanskje at gutten var ensom blant cubanske jevnaldrende. De så kanskje at han hadde få venner, antar menneskerettighetsaktivisten.

”Men ja, barn av foreldre som er politisk aktive kan få problemer og bli hindret en fremtid. Derfor forlot jeg Cuba, for min sønns skyld”, forklarer juristen og den uavhengige journalisten Diversent. ”Jeg ville at sønnen min skulle få en fremtid. Men jeg hadde heller ikke behov for å være martyr, sitte lenge i fengsel og kanskje få varige helseskader, slik man ofte får av fengselsopphold på Cuba”, understreker Diversent. 

Se blogginnlegg fra 7. Og fra 28. August 2015 og 6. Juni 2016 for en grundigere presentasjon av Laritza Diversent og Cubalex.

Video med foredraget Laritza Diversent holdt på Oslo Freedom Forum mai 2019. 
https://www.youtube.com/watch?v=az2fAxkArFU 

Sarah Martha Fonseca Quevedo og ektemannen, Julio Leon Quevedo, begge i svart, til høyre.

Jeg har skrevet om Sarah Marta Fonseca Quevedo og sønnene hennes i tidligere blogginnlegg 1. og 21. februar 2015. En norsk parallell er Høyre-ordføreren i Rogaland som sommeren 2019 fikk sønnen trakassert av bompenge-motstandere. Men for Sarah Marta Fonseca Quevedo og andre dissidenter er det altså staten selv som er de som trakasserer barn av foreldre med politiske oppfatninger myndighetene ikke liker.

Debatten på Cinemateket – Alfredo Romero og Stener Ekern.

”De fattige demonstrerer ikke fordi de støtter Guaido, men fordi de mangler strøm og vann. Uten strøm har du ikke kjøleskap og da har du ikke mat til barna dine. De fattige må enkelte steder i Venezuela nå drikke urent kloakkvann som de koker, og da blir alle syke,” forteller Alfredo Romer til forsamlingen hovedsakelig bestående av nordmenn og venezuelanere i den største kino-salen på Cinemateket i Oslo.

Alfredo Romero og Foro Penal mottar en pris

The Norwegian Venezuelan Justice Alliance arrangerte 10. mai i forbindelse med Alfredo Romeros besøk en visning på Cinemateket av en dokumentar-film om Foro Penal. Filmvisningen ble etterfulgt av en debatt der Alfredo Romero diskuterte med Forsker Stener Ekern, og forsker Leiv Marsteintredet ledet debatten.

Menneskerettighetsforkjemperen snakket i innlegget til forsamlingen om hvordan de fattige var blitt mer aktive i demonstrasjonene, og da følte regimet seg truet. Fattige demonstrerte tidligere i sentrum og andre steder. Det nye var at de laget demonstrasjoner i selve de fattige bydelene. Da reagerte los colectivos. Romero beskrev hvordan det var nytt at regimet skjøt bevisst ungdommer som var med og demonstrerte, for å skremme foreldre til å holde ungdom fra å demonstrere.

Advokaten beskrev hvordan fanger ble stilt fremfor fengslingshøring, men så skjedde det ikke noe mer. Det ble ingen rettsaker. De politiske fangene ble bare sittende til regimet lot dem få gå. Mange av de politiske fangene var i fengslet uten vann og muligheter for hygiene. De gikk lange perioder uten å spise og uten å vaske seg, og da stinket de. Noen av fangene luktet så vondt eller var omgitt av fluer p.g.a. manglende tilgang til vann og hygiene at han måtte holde seg for nesen, for ikke å brekke seg, når Romero endelig fikk anledning til å snakke med de politiske fangene.

Romero understreket at seksualiserte overgrep forekom, men ikke systematiske og ikke som en del av en strategi. Antallet politiske fanger gikk vesentlig opp da Maduro overtok makten etter Chavez, i følge Romero.

The Norwegian Venezuelan Justice Alliance representerer Foro Penal i Norge.

”Politikk og menneskerettigheter er to forskjellige ting”. Romero utdyper: ”Menneskerettigheter gjelder både høyre og venstre og er aldri nøytralt”. På spørsmål fra salen fortalte Romero om dommere i Venezuela som ikke turte å stå opp mot systemet.

Stener Ekern brukte sine erfaringer fra arbeidet med sannhetskommisjonene i El Salvador og Guatemala til å nyansere bildet av de skremte og tilsynelatende feige dommerne i det venezuelanske rettssystemet. Ekern forklarte at det ikke var så lett å være dommer i et system der du enten måtte være kollaboratør eller kunne risikere livet. I Guatemala ventet dommerne på at internasjonale NGOer skulle gi dem rettslige materiale og andre opplysninger for å kunne sette i gang rettsprosesser. De ventet på bedre tider. Dommerne var gode mennesker som var skremt til lydighet.

Ekern beskrev at han så to ting i filmen om Foro Penal. Han så en stat som smuldret opp og var på vei mot borgerkrig. Men han så også en gruppering som reetablerte og ivaretok standarder for sivilisert samhandling og et felleskap basert på lover og rettslige garantier, en rettsstat.  

Informasjon om FNs rapport om menneskereetigheter i Venezuela fra FNs høykommisær for menneskerettigheter, Michelle Bachelet. 4. juli 2019. 
https://www.ohchr.org/EN/NewsEvents/Pages/DisplayNews.aspx?NewsID=24788&LangID=E&fbclid=IwAR3RLqCNrfNqtSCXHIsZF4_NYfVgtISpl_bmFvs-O_AczkXOCgjQDLBO5lA

Intervju med Alfredo Romero og Gonzalo Himiob fra Foro Penal om rapporten:  
https://www.pscp.tv/w/1BdxYAOagoExX?t=21m49s&fbclid=IwAR2kexdVEPR36cHzMSu0RVBS1FHaEpSsRC67a55uhKxw2Nd8fRnUvDHCYcA

Artikkel om politiets spesialstyrkers massakrer, bl.a. av fattige i fattige bydeler. 
https://www.dw.com/en/venezuelas-army-death-squads-kill-thousands-un/a-49477147?fbclid=IwAR26f1XjZd3nIRV8dDexwWHuAOrVw4OKM17fbVP2KQM3UDj_4dcR0RLR8tE

https://www.nrk.no/urix/6800-drept-av-sikkerhetsstyrker-i-venezuela-viser-fn-rapport-1.14615470?fbclid=IwAR2RNehSDW5FCYOCvhNPAQm_M7seWEw27kGudqF2nrVJtn5ge9dI80YZako 

Pandoras eske og Latin-Amerika.

Pandoras eske er det greske sagnet om esken med kaos-krefter, som menneskene ikke bør åpne, men følge gudenes råd og holde lukket. I esken fantes alt menneskene var redde for, og burde legge lokk på. Pandoras eske er et bilde på trusselen fra politisk ekstremisme fra både høyre- og venstresiden, og kjedereaksjoner ekstremisme fra begge kanter utløser. Mellomposisjoner blir umulig.

 

I Latin-Amerika er rettsstat, demokrati og menneskerettigheter nødvendige korrektiv mot splittende kaos-krefter og mot alle former for eneveldig makt. Høyre- og venstresiden i mange latin-amerikanske land, har inntil slutten av kalde krigen på destruktivt vis bekjempet hverandre med andre våpen enn de innenfor demokratiet akseptable. Behovet for korrigerende krefter gjelder for eneveldig, ukontrollert markedsmakt, som i Latin-Amerika under kalde krigen gikk i tospann med høyreautoritære regimer støttet av USA. For eneveldig, autoritær statsmakt, i tråd med revolusjonær sosialisme gjelder det imidlertid også at: Uten demokratisk motmakt blir alle regimer kleptokratier.

 



Diosdado Cabello og Nicolas Maduro

Forsvarere av radikal venstreside i Latin-Amerika hevder regimene på Cuba, i Venezuela og Nicaragua representerer en utvidelse av deltagerdemokratiet. De overfor fattige og marginaliserte grupper undertrykkende og likegyldige eliter fra høyresiden og innen næringsliv hadde mistet makten. Utvidelsen skulle ha gitt fattige og undertrykte håp og muligheter for demokratisk deltagelse de tidligere i realiteten var ekskludert fra, og mulighet til å kjempe seg ut av fattigdom.

 

Økt politisk makt til sivile organisasjoner som organiserer fattige, utvider demokratiet. Under venstreradikale regimer ble imidlertid sivile organisasjoner blandet sammen med, og ble i praksis regjeringspartiets organisasjoner. I tospann med ulike former for nabolagskomiteer modellert etter Cubas komiteer for forsvar av revolusjonen, skulle de representere et nært lokaldemokrati, en utvidelse av deltagerdemokratiet.

 

De fattige er imidlertid i flertall ved stemmeurnene. De er tjent med opprettholdelse av skjøre, demokratiske spilleregler. Allerede eksisterende lokale, demokratiske organisasjoner som fungerer utilfredsstillende og til en viss grad er korrupte, bør heller enn å bli erstattet eller supplert med et «nytt og bedre demokrati», bli forsøkt reformert.

 

Venstreradikales utvidelse av deltagerdemokratiet, danning av alternative politiske strukturer, bryter med skjør demokratisk konsensus, og bidrar til å bevare regjeringers grep om makten. Når regjeringer kveler demokratisk motmakt ved å bruke statsmakten til å bekjempe kritikere og politiske motstandere åpner «nye, mer demokratiske» organisasjoner for nepotisme, klientellisme, korrupsjon og sosial kontroll med lokalsamfunn. Venstreradikale eliter ved makten har også reelt fjernet statens tredeling av makt, fjernet begrensinger av gjenvalg for presidenter, hindret motstandere å stille ved valg, hindret presse- og ytringsfrihet og begrenset statens evne til å hindre korrupsjon.

 

Hugo Chavez og Fidel Castro

Sosial utjevning bør gjelde for flere enn utvalgte grupper av fattige, som blir tilgodesett med begrensete velferdsgoder. Goder blir byttet mot betingelsesløs lojalitet i konfronterende gatedemonstrasjoner med politisk opposisjon, og lojalitet ved stemmeurner i for regjeringspartiet hensiktsmessig sammensatte valgkretser.

 

Klarer eneveldige styresmakter i det lange løp å skape sosial utjevning uten rettsstat, demokrati og menneskerettigheter? De revolusjonære elitene har til tross for revolusjonær retorikk, tilbudt «brød og sirkus» til de fattige, og ikke reell forbedring av levekår. Både tilhengere og kritikere enes om at Fidel Castro og Hugo Chavez ikke forstod økonomi. Gjennomtenkt økonomisk politikk er en forutsetning for å bekjempe fattigdom. Cuba har siden slutten av 80-tallet opplevd stagnasjon økonomisk, politisk og sosialt.

 

Venezuela har under chavistene etter de første årenes oljeboom-avledete økonomiske vekst og økte deltagelse for sosiale grupper, opplevd innsnevring av demokratiet og økonomisk og sosial krise. Allerede så tidlig som i 2008 ble chavistene i Venezuelas tomme retorikk avkledd. I Foreign Affairs mars/april 2008, skrev Francisco Rodriguez, økonom som tidligere jobbet for chavistene; “Selv kritikere av Hugo Chavez mener at han prioriterte å hjelpe de fattige. I virkeligheten, gjorde ikke Chavez’ regjering mer for å bekjempe fattigdom enn tidligere venezuelanske regjeringer, og hans omtalte sosiale programmer hadde liten effekt. En nærmere undersøkelse (av tilgjengelig statistikk) viser hvordan Chavez’ “revolusjon» har skadet Venezuelas økonomi – og at de fattige er de som lider mest under dette”, skrev den venezuelanske økonomen allerede i 2008.

 

Hugo Chavez og Fidel Castro

Et flertall av landene i Latin-Amerika har siden tusenårsskiftet opplevd økonomisk vekst, økt demokratisk deltagelse, rettigheter for kvinner, etniske og seksuelle minoriteter - uten at styresmakter har avskaffet den formelle kjernen i demokratiet – prinsippet om en person, en stemme. Moderate politikere, som veksler om makten i skjøre, ufullkomne demokratier med i den siste tid økende gjennomsiktighet for korrupsjon, forbedrer i det lange løp fattiges levekår bedre enn venstreradikale eliter, som forstår seg på makt, men ikke økonomi.

 

Hvorfor ignorerer så mange norske forskere og journalister de som slåss for at rettsstat, demokrati og menneskerettigheter skal kunne balansere kaos-kreftene i land styrt av venstreradikale regimer? De revolusjonære elitene skyver de fattige foran seg. Revolusjonære regimer kan ikke bedømmes utfra revolusjonær retorikk og målsetninger, men må bedømmes utfra hvordan de har forbedret levekår, skapt vekst og produktivitet og forbedret livene til fattige og marginaliserte grupper over tid. I Venezuela har chavistene utløst, og lenge latt spiraler av selvforsterkende, voldelig ekstremisme herje fritt. Venezuelanerne, nabolandene og hele regionen frykter hva som vil skje om kaos-kreftene får fortsette å herje fritt i Venezuela. Kreftene som korrigerer kaos-kreftene, uavhengige journalister og menneskerettighetsaktivister bør lyttes til! De fattige og marginaliserte i Latin-Amerika er ikke tjent med at kaos-kreftene i Pandoras eske slippes løs!