Viser innlegg med etiketten Pandoras eske. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten Pandoras eske. Vis alle innlegg

tirsdag 19. september 2017

Pandoras eske og Latin-Amerika.




Pandoras eske er det greske sagnet om esken med kaos-krefter, som menneskene ikke bør åpne, men følge gudenes råd og holde lukket. I esken fantes alt menneskene var redde for, og burde legge lokk på. Pandoras eske er et bilde på trusselen fra politisk ekstremisme fra både høyre- og venstresiden, og kjedereaksjoner ekstremisme fra begge kanter utløser. Mellomposisjoner blir umulig.

 

I Latin-Amerika er rettsstat, demokrati og menneskerettigheter nødvendige korrektiv mot splittende kaos-krefter og mot alle former for eneveldig makt. Høyre- og venstresiden i mange latin-amerikanske land, har inntil slutten av kalde krigen på destruktivt vis bekjempet hverandre med andre våpen enn de innenfor demokratiet akseptable. Behovet for korrigerende krefter gjelder for eneveldig, ukontrollert markedsmakt, som i Latin-Amerika under kalde krigen gikk i tospann med høyreautoritære regimer støttet av USA. For eneveldig, autoritær statsmakt, i tråd med revolusjonær sosialisme gjelder det imidlertid også at: Uten demokratisk motmakt blir alle regimer kleptokratier.

 


Bilderesultat for nicolas maduro
Diosdado Cabello og Nicolas Maduro


Forsvarere av radikal venstreside i Latin-Amerika hevder regimene på Cuba, i Venezuela og Nicaragua representerer en utvidelse av deltagerdemokratiet. De overfor fattige og marginaliserte grupper undertrykkende og likegyldige eliter fra høyresiden og innen næringsliv hadde mistet makten. Utvidelsen skulle ha gitt fattige og undertrykte håp og muligheter for demokratisk deltagelse de tidligere i realiteten var ekskludert fra, og mulighet til å kjempe seg ut av fattigdom.

 

Økt politisk makt til sivile organisasjoner som organiserer fattige, utvider demokratiet. Under venstreradikale regimer ble imidlertid sivile organisasjoner blandet sammen med, og ble i praksis regjeringspartiets organisasjoner. I tospann med ulike former for nabolagskomiteer modellert etter Cubas komiteer for forsvar av revolusjonen, skulle de representere et nært lokaldemokrati, en utvidelse av deltagerdemokratiet.

 

De fattige er imidlertid i flertall ved stemmeurnene. De er tjent med opprettholdelse av skjøre, demokratiske spilleregler. Allerede eksisterende lokale, demokratiske organisasjoner som fungerer utilfredsstillende og til en viss grad er korrupte, bør heller enn å bli erstattet eller supplert med et «nytt og bedre demokrati», bli forsøkt reformert.

 

Venstreradikales utvidelse av deltagerdemokratiet, danning av alternative politiske strukturer, bryter med skjør demokratisk konsensus, og bidrar til å bevare regjeringers grep om makten. Når regjeringer kveler demokratisk motmakt ved å bruke statsmakten til å bekjempe kritikere og politiske motstandere åpner «nye, mer demokratiske» organisasjoner for nepotisme, klientellisme, korrupsjon og sosial kontroll med lokalsamfunn. Venstreradikale eliter ved makten har også reelt fjernet statens tredeling av makt, fjernet begrensinger av gjenvalg for presidenter, hindret motstandere å stille ved valg, hindret presse- og ytringsfrihet og begrenset statens evne til å hindre korrupsjon.

 
Bilderesultat for hugo chavez
Hugo Chavez og Fidel Castro



Sosial utjevning bør gjelde for flere enn utvalgte grupper av fattige, som blir tilgodesett med begrensete velferdsgoder. Goder blir byttet mot betingelsesløs lojalitet i konfronterende gatedemonstrasjoner med politisk opposisjon, og lojalitet ved stemmeurner i for regjeringspartiet hensiktsmessig sammensatte valgkretser.

 

Klarer eneveldige styresmakter i det lange løp å skape sosial utjevning uten rettsstat, demokrati og menneskerettigheter? De revolusjonære elitene har til tross for revolusjonær retorikk, tilbudt «brød og sirkus» til de fattige, og ikke reell forbedring av levekår. Både tilhengere og kritikere enes om at Fidel Castro og Hugo Chavez ikke forstod økonomi. Gjennomtenkt økonomisk politikk er en forutsetning for å bekjempe fattigdom. Cuba har siden slutten av 80-tallet opplevd stagnasjon økonomisk, politisk og sosialt.

 

Venezuela har under chavistene etter de første årenes oljeboom-avledete økonomiske vekst og økte deltagelse for sosiale grupper, opplevd innsnevring av demokratiet og økonomisk og sosial krise. Allerede så tidlig som i 2008 ble chavistene i Venezuelas tomme retorikk avkledd. I Foreign Affairs mars/april 2008, skrev Francisco Rodriguez, økonom som tidligere jobbet for chavistene; “Selv kritikere av Hugo Chavez mener at han prioriterte å hjelpe de fattige. I virkeligheten, gjorde ikke Chavez’ regjering mer for å bekjempe fattigdom enn tidligere venezuelanske regjeringer, og hans omtalte sosiale programmer hadde liten effekt. En nærmere undersøkelse (av tilgjengelig statistikk) viser hvordan Chavez’ “revolusjon» har skadet Venezuelas økonomi – og at de fattige er de som lider mest under dette”, skrev den venezuelanske økonomen allerede i 2008.

 
Bilderesultat for hugo chavez
Hugo Chavez og Fidel Castro



Et flertall av landene i Latin-Amerika har siden tusenårsskiftet opplevd økonomisk vekst, økt demokratisk deltagelse, rettigheter for kvinner, etniske og seksuelle minoriteter - uten at styresmakter har avskaffet den formelle kjernen i demokratiet – prinsippet om en person, en stemme. Moderate politikere, som veksler om makten i skjøre, ufullkomne demokratier med i den siste tid økende gjennomsiktighet for korrupsjon, forbedrer i det lange løp fattiges levekår bedre enn venstreradikale eliter, som forstår seg på makt, men ikke økonomi.

 

Hvorfor ignorerer så mange norske forskere og journalister de som slåss for at rettsstat, demokrati og menneskerettigheter skal kunne balansere kaos-kreftene i land styrt av venstreradikale regimer? De revolusjonære elitene skyver de fattige foran seg. Revolusjonære regimer kan ikke bedømmes utfra revolusjonær retorikk og målsetninger, men må bedømmes utfra hvordan de har forbedret levekår, skapt vekst og produktivitet og forbedret livene til fattige og marginaliserte grupper over tid. I Venezuela har chavistene utløst, og lenge latt spiraler av selvforsterkende, voldelig ekstremisme herje fritt. Venezuelanerne, nabolandene og hele regionen frykter hva som vil skje om kaos-kreftene får fortsette å herje fritt i Venezuela. Kreftene som korrigerer kaos-kreftene, uavhengige journalister og menneskerettighetsaktivister bør lyttes til! De fattige og marginaliserte i Latin-Amerika er ikke tjent med at kaos-kreftene i Pandoras eske slippes løs!

søndag 8. november 2015

Pandoras eske og LOs samarbeid med cubansk fagbevegelse. (Siste av fem innlegg om norsk fagbevegelses samarbeid med CTC)


LO i Oslos støtte til det totalitære kommunistpartiet på Cuba og regimets underordnete fagbevegelse, mener jeg hører hjemme innen en større forståelse, ramme for Latin-Amerikas politiske liv.
Bilderesultat for cubansk fagbevegelse norsk fagbevegelse
Delegasjon fra CTC på besøk hos LO i Oslo i mai 2015
Grekerne hadde en forestilling i sin mytologi om Pandoras eske. I denne esken puttet grekerne alt de var redd for. Krefter som ikke måtte slippes løs, befant seg i Pandoras eske, som menneskene måtte akte seg for å ta lokket av. Diktatur og autoritære bevegelser både på radikal høyreside og radikal venstreside har i Latin-Amerika vært destruktive krefter som under den kalde krigen polariserte, traumatiserte og hindret sosial, politisk og økonomisk utvikling i Latin-Amerika under den kalde krigen. Med framtidsutsikter til fred i Colombia og desarmering av den siste store marxist-geriljaen i Latin-Amerika, Farc, kan det synes som det latin-Amerikanske politiske liv, har muligheter for å få lokket i Pandoras eske satt på plass igjen. Valget i Venezuela i begynnelsen av desember er sammen med den påbegynte normaliseringen mellom USA og Cuba, prosesser man må håpe ikke sporer av og slipper politiske kaoskrefter løs på ny.

Den revolusjonære marxismen, ledsaget av totalitær kommunisme, har vært en politisk kraft som har ført til mer enn et halvt år hundre med sosial og økonomisk stagnasjon på Cuba. Ideologien har spredd politiske ideer til andre land i Latin-Amerika, som har bidratt til sosial, politisk og økonomisk stagnasjon, og borgerkriger og lidelse, der den revolusjonære sosialismen har fått grobunn.

Cuba-forsker Vegard Bye har i debatt med undertegnete i Dag og Tid i sommer avvist relevansen av Hannah Arendts analyser av totalitær kommunisme som latterlig forsøkt anvendt på Cubas kommunisme. Cuba-forskaren avviser som komisk muligheten for at forskingslitteratur som analyserer totalitære samfunn skulle vere relevant også for Cuba. Bye hevder videre at han «blankt kan avvise» at representantene for Cuba Posible og andre studiesirkler finansierte av utenlandske ambassader også er på lønningslista til det hemmelige politiet på Cuba. Han om det.

Bye liker ikke at jeg skildrer studiesirklene som «reformvillige kommunister». Det hjelper ikke om studiesirklene kaller seg liberale demokrater og sosialdemokrater, så lenge de aksepterer krav fra regimet om at endringer på Cuba må respektere krav om fortsatt totalitær kontroll for å bevare eliten sine økonomiske og politiske privilegium. Så lenge studiesirklene ikke krever at den totalitære styreformen blir erstattet av demokratiske, åpne valg, respekt for menneskerettigheter, organisasjonsfrihet, presse- og ytringsfrihet, så er de i mine øyne kommunister, om de arrangerer aldri så mange seminar om vidtgående reformforslag.

LO i Oslos støtte til fagbevegelsen som er en del av det samme totalitære og undertrykkende statsapparatet som bl. a. fengsler og forfølger alle forsøk på å skape uavhengige fagbevegelser på Cuba, har historiske røtter tilbake til kalde krigen. Støtten til Castro-dynastiet har vært radikale, norske kommunisters trøst i tiden etter murens fall og kommunismens sammenbrudd i Sovjet og Øst-Europa. Skulle regimet falle sammen i nær framtid, og følge i fotsporene til alle de andre kommunistiske regimene de stod sammen med under den kalde krigen, er det liten grunn til å tro at det ikke også på Cuba vil falle lik ut av skapene. Det hemmelige politiets hemmeligheter vil på et tidspunkt i fremtiden ikke lenger være hemmelige, men allment kjent. Alle overgrepene og alle som befant seg på lønningslistene vil bli kjent.

Den norske fagbevegelsen bør forberede seg på tiden da regimet vil falle og regimets hemmeligheter vil bli kjent. LO bør dersom de ønsker å fortsette samarbeidet med CTC, ta opp tråden fra tidligere leders Gerd Liv Vallas initiativ om å insistere på at CTC oppfordrer Castro-regimet om å sette fri alle politiske fanger, avholde demokratiske valg og respektere menneskerettigheter. Ønsker LO å fortsette å samarbeide med CTC, bør LO også ta kontakt med representanter for uavhengig fagbevegelse på Cuba, og gjerne snakke med de representantene for uavhengig fagbevegelse som ble dømt til lange fengselsstraffer i 2003, men ble løslatt i 2010/11.

Den uavhengige journalisten Pablo Dìaz Espì mener Cuba-forskere bør sammenligne strømmene av økonomisk støtte hele den vestlige verden etter finanskrisen ha gitt til organisasjoner på Cuba. Støtten til de organisasjonene på Cuba som regimet aksepterer som del av et såkalt sivilt samfunn, bør sammenlignes med støtten til de organisasjonene som regimet ikke aksepterer som en kritisk opposisjon. Espì mener verdenssamfunnet ikke bare bør gi støtte til regime-lojale organisasjoner som Cuba Posible, men også til de virkelig uavhengige organisasjonene på Cuba.
Det er på tide at den norske fagbevegelsen virkelig engasjerer seg i kampen for demokratiske og rettferdige samfunn i Latin-Amerika. Cuba-forskere som Vegard Bye kan tillate seg å latterliggjøre relevansen av analyser som Hannah Arendts av totalitære samfunn. LO er en for viktig samfunnsaktør og institusjon til at organisasjonen kan tillate seg å stille seg på en undertrykkende totalitær statsmakts side i deres kamp mot de representantene for uavhengig fagbevegelse, som den norske fagbevegelsen burde ha støttet.

På slutten av 90-tallet og begynnelsen av 2000-tallet fremmet SVs stortingsrepresentant Hallgeir Langeland årlig forslag om å gi Nobels fredspris til Fidel Castro. I SV virker det som om de forstod etter den "svarte våren" i 2003 at Castro-dynastiet langt fra fortjente noen Nobels fredspris. Miljøer i LO i Trondheim har imidlertid fortsatt tradisjonen med å fremme Castro-dynastiet som kandidater til Nobels fredspris. I 2015 har Trondheimkonferansen arrangert i regi av LO i Trondheim på nytt lansert Castro-dynastiet som fredspris-kandidat.

Gerd Kristiansen - Hva mener hun om samarbeidet mellom LO
i Oslo og Cubas totalitære samfunnssystems fagbevegelse?

LO må hjelpe Latin-Amerika til å sette lokk over de politiske kaoskreftene som gjennom så mange tiår førte til sosial, økonomisk og politisk stagnasjon i Latin-Amerika. Norsk fagbevegelse må slutte å gi næring til de politiske kaoskreftene fra Pandoras eske.