Edipcia Dubon om hva hun ville ha gjort om hun hadde vært utdanningsminister eller industriminister i Nicaragua

Edipcia Dubon ble spurt om hva hun ville ha gjort om hun skulle ha vært utdanningsminister, og hva hun ville ha gjort om hun hadde vært industriminister. Venstresiden i Latin-Amerika har når de har kommet til makten ikke utnyttet mulighetene tilstrekkelig til å gi befolkningen utdanning, var påstanden jeg konfronterte Dubon med.

”Sandinistene har ikke vært interessert i å utdanne befolkningen”, svarer Edipcia Dubon, og utdyper - ”De har vært mer opptatt av ideologisk skolering av befolkningen”.

Edipcia hevdet hun hadde blitt inspirert av å være i Norge, og hvordan foreldre er involvert i barnas utdanning. Hun sa hun likte hvordan historie, geografi ble undervist med vekt på det faglige, og ikke med sideblikk til ideologi, slik jeg forstod henne. Dubon hevdet hun ønsket å reformere skolesystemet med skolemat til de fattige og gode skolebøker fri for politisk ideologi.

Edipcia Dubon, MRS.

Jeg spurte MRS-representanten så om hva hun ville ha gjort dersom hun skulle ha vært industriminister. Dubon fortalte om at Nicaragua en tid tilbake hadde fått utarbeidet et program for økonomisk utvikling. Denne planen er det en av sønnene til Ortega har prøvd å sette i verk deler av, som planen for kanalen, og planen for å bygge en stor satelitt. (Jeg hadde imidlertid ikke lest meg opp på temaet industriell utvikling i Nicaragua, og jeg evnet derfor ikke å følge opp temaet ytterligere.)

Jeg spurte imidlertid Dubon om hva hun mente om ”Zonas Francas” i Nicaragua. ”Zonas Francas” er områder i Nicaragua der utenlandske industriselskap får etablere seg så godt som uten å betale skatt til nicaraguanske myndigheter, og der lønningene er lave. Dubon syntes ikke etableringen av Zonas Francas bidro til økonomisk utvikling i Nicaragua. ”Zonas Francas hjelper noen å få mat på bordet, men det bringer ikke økonomisk utvikling til Nicaragua”, hevder Dubon. ”Costa Rica utvikler mer avanserte produkter enn oss. Hvorfor skulle ikke vi kunne gjøre det samme, herme? Hvorfor skal vi nøye oss med å lage enkle industriprodukter som ikke bringer reell økonomisk utvikling?” spør Dubon med indignasjon i stemmen.

Edipcia forteller meg også om et møte hun hadde som politiker i San Rafael del Norte. I området var det fruktbar jord overalt. Dubon forteller meg om en bonde hun hadde snakket med. Bonden hadde satt et stort jorde til å la kuene beite på. Bonden skal i følge Dubon ha ment det var mye arbeid med å gjøre det fruktbare jordområdet han lot kuene beite på, anvendelig for såing av løk eller andre grønnsaker. ”Nicaragua har gode muligheter for landbrukseksport. Hvorfor utnytter vi det ikke bedre?” sier Dubon og ser oppgitt på meg.

Edipcia Dubon ble til slutt spurt om kirkens rolle i Nicaragua. 80 % av nicaraguanerne definerer seg som kristne. En av de nicaraguanske biskopene, Biskop Baez, Monsignor Silvio Baez, har kritisert president Daniel Ortega. Baez skrev brev han publiserte gjennom digitale medier, der han kritiserte Ortega-regimet.

Baez ble tidligere på vårparten, en måned før jeg intervjuet Edipcia Dubon i slutten av mai 2019, kalt tilbake til Roma. Dubon tolket det som at Paven ønsket å spille en rolle i forhandlinger med Ortega-regimet i Nicaragua.

Se Edipcia Dubons 13 minutter lange foredrag på Oslo Freedom Forum da hun var en av hovedgjestene i mai 2018. foredraget er lagt ut på Youtube.

https://www.youtube.com/watch?v=AGp7rVxFra4

  

Her er et annet intervju med Edipcia Dubon: 

https://newmedia.ufm.edu/video/edipcia-dubon-un-grito-de-auxilio-desde-nicaragua/

I midten av januar 2020 vil jeg publisere første del av fire deler av et intervju med Laritza Diversent, den cubanske menneskerettighetsaktivisten og juristen. Intervjuet gjorde jeg da hun besøkte Oslo Freedom Forum i mai 2019.

Tredje del av intervju med Edipcia Dubon i slutten av Mai 2019.

Jeg spurte Edipcia Dubon om nordmenn og europeeres svakhet for de revolusjonære utopier. ”En del europeere vil ikke innrømme for seg selv at de har tatt feil. Det er vanskelig når man har investert så mye av seg selv i en solidaritet det er vondt å innse at kanskje ikke var helt slik man trodde. Men de må spørre seg om deres idealisme og solidaritetsarbeid var overfor det nicaraguanske folk eller bare overfor en en politisk bevegelse og en leder som nå er blitt en tyrann”, svarer Dubon.  

Edicia Dubon var en hovedgjestene ved Oslo Freedom Forum i 2018.

MRS-representanten fortsetter; ”Skal disse europeerne fortsette å støtte en leder som de så åpenbart bør forstå undertrykker oss, den nicaraguanske befolkningen? Men det er nok også snakk om mange personlige vennskap som oppstod på 80-tallet mellom nicaraguanere og reisende i solidaritetsbevegelser fra Europa." Mange i Europa sier bare stopp til henne når hun begynner å snakke om det negative ved sandinistbevegelsen. "De vil ikke høre det”.

Jeg spør henne så om sandinist-bevegelsen etter april 2018.

”Sandinistene trodde på egne myter”, forklarer Dubon. ”De trodde de hadde en sterkere organisasjon enn de hadde. Etableringen av ”los tranques”, viste at sandinistene ikke hadde en stor organisasjon de kunne stole på”, utdyper Dubon. (”Los tranques” er brostein-barrikadene som motstandere av regimet bygget i gatene i flere byer i ukene etter hendelsene i April 2018 – min kommentar). ”Sandinistene holder seg ved makten utelukkende ved politistatens metoder”, understreker Dubon.

”Blant de paramilitære er det ikke så mange som reiser rundt og deler ut skytevåpen. De hadde ikke utgangspunkt i nabolagskomiteene. Dette var trente militære. Men de er få”, hevder Dubon.

Edipcia Dubon blant kvinnelige latin-amerikanske parlamentarikere.

Dubon forteller om to avhoppere blant politimennene. "Det som var vanskelig for den ene av dem, en politikvinne, var å komme hjem og se barna sine i øynene hver ettermiddag. De to politimennene som oppsøkte motstanderne til Ortegas regime måtte gjemme seg for sine egne. De fryktet for å bli tatt. Om morgningen kunne de gå hjem til fots", forteller Dubon.

”Hva tror hun befolkningen i Nicaragua tenker?”, spør jeg. ”De er avventende,” svarer hun.

”Folk er lei av ikke å få gå ut. Vi venter bare på det rette øyeblikket, så skjer det”, sier hun, i intervjuet som fant sted under Oslo Freedom Forum i slutten av mai 2019.

Edipcia Dubon forteller om hvordan hun er med og bygger en ny bred front – ”Azul y blanco”, (fargene i Nicaraguas flagg – min kommentar.) ”Men jo større en slik organisasjon blir, jo tyngre blir den til å bevege seg”, sier Dubon. Mange sympatiske mennesker fra de liberale partiene er med i bevegelsen, forteller hun. Men de strever med å finne en leder som har utholdenhet og som alle respekterer.  

Edipcia Dubon forteller at hun har stor tro på den unge, nye generasjonen som vokser frem og som gjør seg bemerket. Dubon nevner Amaya Coppens, som vekker internasjonal oppmerksomhet, også fordi hun er halvt belgisk. ”Den nye generasjonen vil fostre lederemner, understreker Dubon bestemt.

Amaya Coppens og hennes norske venninne Oda Nissen, som engasjerte seg i kampanjen for å få Amaya Coppens satt fri fra fengsel. Bildet er fra tiden de to gikk på videregående skole, United College, sammen i Hong Kong.

  Amaya Coppens ble i juni 2019 satt fri etter 9 måneder i fangenskap. Coppens skal i følge venninnen Oda Nissen, for to dager siden være arrestert på nytt. For nærmere informasjon om hva som har skjedd med Amaya Coppens, sjekk facebook-siden 
https://www.facebook.com/groups/546765465757050/

Informasjon videreformidlet av Oda Nissen om de siste dagers arrest av bl.a. Amaya Coppens.

se også det lengre intervjuet på denne bloggen fra slutten av 2018 med Oda Nissen, om nettopp Amaya Coppens. 

 https://immunidad.blogspot.com/search?q=oda+nissen

Neste innlegg vil komme om en måned, og vil være fjerde og siste del av intervjuet med Edipcia Dubon.

Økonomen Edipcia Dubon snakket om hvordan Ley Magnitsky, (Magnitsky-loven), gjorde amerikanske myndigheter i stand til å hindre utpekte representanter for Ortega-regimet i å bruke kontoer i utlandet. ”De blir isolert i hjemlandet. Internasjonale banker er redde for å ha noe med kontoene deres å gjøre. Men det gjør også at de biter seg fast og ikke vil gi slipp på makt”, forklarer Dubon.

Edipcia Dubon sammen med Luiz Almagro, leder for OAS, Organisasjonen av Amerikanske Stater.

”Økonomien er i krise. Men Ortega har brukt pengene fra Venezuela til å kjøpe opp bedrifter, slik at han fortsatt har inntekter å fordele til sine støttespillere”, forklarer Dubon. ”Men regimet har nå ikke inntektene fra Venezuela. Og næringslivet prøvde å inngå en avtale med regimet, men det sivile politiske presset hindret det i å lykkes”, mener Dubon. (Intervjuet ble gjort i mai 2019, så ting kan ha skjedd siden mai 2019, som jeg ikke har fått med meg.) (Min kommentar.)

Edipcia Dubon er altså en av få ledere i MRS som ikke tilhører Ortegas generasjon av politikere. Dubon er utdannet økonom og har en mastergrad i anvendt politikk. Hun har siden 2016 sammen med andre representanter for MRS vært med å forme den progressive alliansen, Alianza Progresista, som forsøker å samle store deler av opposisjonen mot Ortega-regimet.

Edipcia Dubon trodde Daniel Ortega 22. April 2018 ville skylde på Rosario Murillo, Daniels kone og visepresident i Nicaragua, for tumultene, og beklage politiets oppførsel.

(Ortega hadde vært utenlands i de dagene demonstrasjonene ble møtt med politiets brutalitet, og der paramilitære grupper skjøt og drepte flere demonstranter.) (Min kommentar).

”Det ville ha vært det intelligente å gjøre”, hevder Dubon. Dubon tror Ortega ønsker å gå ned med skuta til bunns. ”Revolusjonshelten ser ikke noen annen utvei”, tror Dubon.

”Daniel fremstår lettere rotete, lett presenil. Han sier noe i tale tidlig om dagen, og så noe helt annet senere samme dag”, forklarer Dubon. ”Rosario virker litt ”borderline”. Om morgenen holder hun tale der hun kaller opposisjonen for skadedyr, og så om ettermiddagen fremstår hun på TV i bønn, kristen og forsonende”, utdyper opposisjonslederen.

Rosario Murillo, visepresident og kone til presidenten, som har en "hippie"-inspirert klesstil.

Ortega –dynastiet har to unge smarte sønner. Rafael er sønn av Rosario. Den andre sønnen Dubon trakk frem var utdannet kunstner, og kledde seg ekstravagant. En av sønnene skulle ha vært sterkt deltakende i å få i gang kanalprosjektet, og skal i følge Dubon, ha vært den som fikk kineserne til å lansere planer om at de skulle investere i et stort satelitt-prosjekt.

(Satelitt-prosjektet synes imidlertid ikke å ha materialisert seg utover luftige visjoner, ut i fra det lille jeg har undersøkte om dette prosjektet). (Min kommentar.)

Rafael Ortega og Cubas President Miguel Diaz Canel.

Dubon mente sønnene i Ortega-dynastiet kanskje ikke var sterke nok til eventuelt å kunne føre Ortega-dynastiets politiske makt videre i neste generasjon. Dubon antydet dynastiets sønner kanskje hadde vært for bortskjemte, og hadde hatt det for lett i livet til senere å kunne ta over de politiske lederposisjonene ekteparet Daniel og Rosario nå kontrollerer, som president og visepresident.

På spørsmål om de innen sandinistfronten som ikke støttet Ortega, svarte Dubon, at ”de i sandinistfronten som ikke var tilknyttet orteguistene i realiteten var ”kastrert””.

Daniel Ortega med sin "Lady MacBeth" ved sin side. (Min kommentar.)

Jeg føyer til her for egen del – angående Daniel Ortega og hans eventuelle mentale helse.

En vestlig, fastboende utlending jeg pleier å besøke på mine jevnlige, årlige besøk i Nicaragua, har for meg beskrevet Daniel Ortegas TV-opptredener der han jevnlig holder taler der ”El comandante” så med jevne mellomrom uttrykker ”Entonces” (på norsk ”Dermed, derfor følger at..”). Så begynner Ortega på nytt, gjentar det han allerede har sagt. Kameraene viser av og til hvordan Rosario Murillo, som er til stede på første rad og hører på, himler med øynene over ektemannens rotete talestil, i følge min utenlandske, fastboende venn.) På den annen side er jo lange, rotete, usammenhengende, langvarige taler uten manuskript en paradegren for politiske ledere som ønsker å leve opp til tilhengernes forventninger til revolusjonære alfa-hanner, som Fidel Castro og Hugo Chavez.)

(Slutt på min tilføyelse.)  

Arnoldo Aleman og Daniel Ortega - De to som inngikk pakten som ga Ortega makten og holdt korrupsjons-dømte Aleman ute av fengsel.

 

Første del av fire deler av et intervju med Edipcia Dubon i mai 2019 i Oslo.

Den nicaraguanske opposisjonspolitikeren Edipcia Dubon sammenlignet Cuba, Nicaragua og Venezuela. ”Nicaraguas befolkning er ikke vant med diktatur, slik de har vært gjennom flere tiår på Cuba, og nå 20 år i Venezuela. På Cuba har fisken glemt hvordan det er å svømme i havet. Det har ikke Nicaraguas befolkning”, understreker en av lederne for MRS, Edipcia Dubon. 

Edipcia Dubon, leder for MRS, Movimiento Renovador Sandinista.

Det største opposisjonspartiet på venstresiden i Nicaragua, MRS, består hovedsakelig av tidligere sandinister. Det store flertallet av de mest kjente blant politikerne i sandinist-bevegelsen av Daniel Ortegas generasjon, har etter hvert brutt med sandinistbevegelsen, FSLN, og meldt seg inn i MRS.

MRS, Movimiento Renovador Sandinista, ble startet i 1995 av flere av de eldre sandinistlederne, som kom i strid med en sandinist-bevegelse der Daniel Ortega tiltok seg en dominerende maktposisjon de gamle lederne mente var i strid med indre demokratiske prosesser i FSLN, Sandinist-partiet. Blant grunnleggerne var Sergio Ramirez, den tidligere visepresidenten under Daniel Ortega og sandinistene fra 1984-90, og Dora Maria Tèllez, Luiz Carriòn, Luiz Caldera, Leonor Arguello og Reynaldo Tèfel.

Mange liker politikken til MRS, men få vil støtte dem, for de har liten innflytelse, i følge Dubon. Edipcia Dubon er en av få ledere i MRS som ikke tilhører Ortegas generasjon av politikere. Dubon ble invitert med i MRS av en poet hun ble kjent med i Managua. På det første møtet hun var på var hun selv 23 år og den eneste som ikke var over 50.

MRS har et stort hode, men liten kropp. MRS har mange sterke leder-emner, men har en liten organisasjon. Utenfor de store byene er MRS ubetydelig om ikke fraværende. Om organisasjonen til MRS kan vi si slik vi pleier å si i Oslo Ap: Den består av mange høvdinger, men få indianere.

MRS ble i valgkampen i 2006 rammet av en tragisk ulykke. Under valgkampen i 2006 hadde MRS den mest populære kandidaten, Hertty Lewites. Han døde dessverre av et hjerteinfarkt kort tid før valget.

Herty Lewites, presidentkandidat med vind i seilene, inntil han døde i en bilulykke.

Mitt inntrykk er at ingen i MRS, av de jeg har snakket med, hevder seriøst at noen skulle ha forårsaket Herty Lewites død. (Min kommentar).)

Sandinistene jukset seg til seieren ved valget i 2006, hevder Dubon. Lederen for MRS forteller om da hun i 2006 satt i valgstyret i en av valgkretsene i Managua. Sandinistene prøvde å jukse i valgkretsen der Dubon satt i valgstyret.

Dubon, som da var ung og ukjent med politikk, ble utsatt for en svært pågående valgstyre-leder, som hadde blitt utpekt av sandinistene. Valgstyre-lederen forklarte Dubon at de skulle jukse med valgurnene siden Eduardo Montealegre, kandidaten for det liberale partiet, og for høyresiden, kom til å vinne denne valgkretsen. Dubon ble forsøkt presset til å være med på å fikse urnene.

Daniel Ortega jukset seg til seier. Dubon skjønte at FSLN hadde jukset over hele Nicaragua. En annen yngre kvinne fra MRS, som satt i et annet valgstyre, ga etter, og lot seg manipulere og presse. Dubon møtte jenta som satt og gråt etter å ha latt seg presse til å akseptere at sandinistene jukset med valgurnene i valgkretsen, der denne kvinnen fra MRS satt i valgstyret.

Edipcia forteller meg så en historie om hvordan sandinistene trakasserte og forsøkte å skremme henne selv, som da altså var i tyve-årene, til å akseptere og ikke protestere mot sandinistenes juks. Edipcia forteller at Sandinistene satte henne på en buss som ledet til sentrum, det store stadion i Managua. Under bussturen var hun alene blant fiendtlige sandinister, som ikke var noe hyggelige mot henne. Så ble den unge kvinnen satt igjen alene sent på natt ved den store stadion i Managua. Sandinistene gjorde dette med Edipcia for å trakassere og skremme henne.

Sandinistene er fortsatt sinte for tapet i 1990, i følge Dubon. ”De vet at de ikke kan vinne uten å jukse ved valg. Ortega har ikke vunnet et eneste rettferdig valg, i motsetning til Chavez i Venezuela”, hevder MRS-lederen.

MRS kan dersom de gjør gode valg splitte sandinistenes velgermasse i to. Slik kan MRS true Ortega-regimets evne til å mobilisere tilstrekkelig støtte i befolkningen i valg med eller uten juks til å sikre regimets vedvarende maktposisjon i Nicaragua.

Edipcia Dubon i en tale på Oslo Freedom Forum mai 2018.

Daniel Ortegas kontroll av valgkommisjonen og domstolene, som han har besatt med lojale støttespillere, har funnet forskjellige liksom-legale triks for å hindre viktige politiske motstandere å stille til valg. I 2015 ble MRS i likhet med det liberale partiet fratatt sin juridiske adgang til å stille til valg. MRS har siden 2015 i likhet med flere partier på høyresiden blitt nektet å stille til valg. I 2016 ble Dubon og 27 valgte parlamentarikere fra MRS fratatt retten til å sitte i parlamentet.

En av ”revolusjonær” makt blendet journalist.

Hvorfor vil ikke det store flertall av norske journalister se uavhengige journalister, menneskerettighetsforkjempere på besøk i Norge og norske venezuelaneres egne organisasjoner som kilder til hva som foregår i Venezuela?

Joar Hoel Larsen ga meg 25. Juli tilsvar til min kronikk 23. Juli om sannheter utgått på dato, og om Venezuela under chavismen. Tilsvaret jeg skrev til Joar Hoel Larsen til Klassekampens redaksjonen mente redaksjonen forståelig nok ble for spesielt for avisens lesere. Jeg publiserer tilsvaret jeg skrev til Joar Hoel Larsen her på bloggen.

Hoel Larsen skrev i Klassekampen 25.juli 2019 et leserinnlegg:

”Helt feil, Skartveit.

I Klassekampens kronikk ”Sannheter fra 1970-tallet” 23. Juli fremmes en rekke feilaktige påstander om meg som NRK-journalist.

Jeg har kun uttalt meg om situasjonen i Venezuela som utenriksreporter i NRK og har som sådan ingen mening om ”Venezuela som siste sjanse for en sosialistisk utopi” som lektor Jan Jørgen Skartveit hevder. Undertegnete skal ha ”insistert” på at USA er årsaken til alt som går galt i Venezuela. Dessuten skal jeg ha avsluttet min karriere med å hylle de revolusjonære militære i Venezuela. Ingenting av dette medfører riktighet.

At Skartveit kommer med en rekke udokumenterte påstander om ting jeg ikke har forstått kan jeg leve med.

Joar Hoel Larsen, tidligere utenriksreporter i NRK.” (25.juli 2019, Klassekampen.)

Her er linken til Joar Hoel Larsens kåseri om chavismens Venezuela i NRK Urix på lørdag 26.1.2019 – fra fire minutter inn i programmet. https://radio.nrk.no/serie/urix-paa-loerdag/NREP02000419/26-01-2019#t=4m0.04s

Hva er forklaringen på Hoel Larsens underliggende pro-Chavez tendens i hans dekning av Venezuela? Hoel Larsen hevder han ikke skulle ha hyllet de militære i Venezuela i Urix på lørdag 26. Januar 2019, slik jeg påstår. Hoel Larsens gir i sitt kåseri NRKs lyttere bakgrunnsinformasjon for å forstå årene under Hugo Chavez styre i Venezuela frem til hans død i 2013. Fremstillingen av historisk, økonomisk og politisk kontekst fra 1999 til 2013 er ukritisk journalistikk og et knefall for revolusjonær, autoritær maktmisbruk. NRK-journalistens heroiske fremstilling av den revolusjonære kommandanten Chavez er identisk med militærdiktaturets egen fremstilling av samme periode. Det burde en kildekritisk journalist i et kåseri holde seg for god for.

Hoel Larsen forteller NRKs lyttere at Hugo Chavez ved sin død ikke hadde rukket å fullføre sitt sosialistiske eksperiment. Siden Nicolas Maduro ble utpekt til Chavez` etterfølger har ”revolusjonær” vold fra para-militære grupper og vold fra vanlige kriminelle fått enda friere tøyler enn Chavez selv inspirerte til med sin ”eat the rich”-retorikk. Nå blir fattige i fattige bydeler i Caracas henrettet, for å skremme fattige fra å demonstrere, slik menneskerettighetsforkjemperen Alfredo Romero på besøk i Norge i år, kunne ha fortalt Hoel Larsen.

For Hoel Larsen er det kun en ubetydelig ripe i lakken at Chavez ”gode intensjoner” var så dyre at de ikke var økonomisk bærekraftige. I Foreign Affairs mars/april 2008, skrev Francisco Rodriguez, økonom som tidligere jobbet for chavistene, om grundige undersøkelser han hadde gjort som viste at Chavez`regjering i realiteten ikke hadde gjort mer for å hjelpe de fattige enn tidligere regjeringer. Chavez` sosiale programmer hadde hatt liten effekt. Chavez “revolusjon” hadde skadet Venezuelas økonomi – og de fattige led mest, argumenterte Rodriguez allerede i 2008.

Chavistene både før og etter Hugo Chavez har ved revolusjonær retorikk hvelvet en himmel over Chavist-elitens grådighet, brutalitet og vanstyre. Avisen Le Monde viste allerede i 2015 hvordan en bankskandale i Sveits beviste at chavist-eliten plyndret landets oljeinntekter og statskassen for verdier. Hoel Larsen forholder seg ikke til rapporter fra Transparency International, som under Chavez styre rangerte Venezuela blant de 20 mest korrupte landene i verden. Chavez kjøpte opp en egen bank i New York for å håndtere hans egen fortjeneste av Venezuelas oljeinntekter. Døtrene til Chavez er på Forbes liste over verdens rikeste. Chavistene skjøv de fattige foran seg, mens de fylte egne lommer.

I Hoel Larsens fremstilling er Chavez motstandere kun rik overklasse som ble fratatt sine privilegier. Den ”kløktige, kunnskapsrike og sjarmerende” revolusjonære heltens motstandere klaget sin ”fornemme nød” mens de ble tvunget til å akseptere sosial omfordeling av statens oljeinntekter til fordel for sosiale prosjekter og velferd for de fattige og marginaliserte. Kritikere av det udemokratiske, sosialistiske eksperimentet, som bragte Venezuela inn i en humanitær katastrofe, avviser Hoel Larsen som ”opptatt av form og kutyme”.

Hoel Larsens kildebruk er og har i flere år vært problematisk. I Hoel Larsen kåseri nevnes Amnestys rapporter om brudd på menneskerettigheter, tortur, overgrep og forsvinninger i Venezuela i årene før den ”kløktige” kuppmakeren Chavez vant makten ved valg i 1998. Men hva Amnesty og andre anerkjente, internasjonale organisasjoner sier om årene etter at Chavez kom til makten formidler ikke Hoel Larsen til NRKs lyttere. I fremstillingen av årene under Chavez forholder Hoel Larsen seg verken til rapporter fra Amnesty og Human Rights Watch om brudd på menneskerettigheter, eller til internasjonale presseorganisasjoner som Freedom House sine rapporter om brudd på presse- og ytringsfrihet i årene under Chavez´ styre. Regimets brutale trakassering og forfølgelse av uavhengige journalister, og fengsling av politiske motstandere til høyre og til venstre for regjeringspartiet nevner ikke NRKs reporter. Hoel Larsen interesserer seg ikke for menneskerettighetsforkjempere som Alfredo Romero i Foro Penal eller FNs høykommisær for menneskerettigheter, Michelle Bachelet.

Hoel Larsen ser i følge ham selv ikke Venezuela ”som en siste sjanse for en sosialistisk utopi”. Han lar seg likevel blende av villedende revolusjonær retorikk. NRK-journalisten gjennomskuer ikke ”de kule, revolusjonære alfa-hannene”. Joar Hoel Larsen ser ikke at korrupte og brutale militærdiktaturer ikke slutter å være militærdiktaturer selv om de aldri så mye er i opposisjon til USA.

Min kritikk av Joar Hoel Larsen burde ha vært skilt fra kritikken av de to andre jeg kritiserte i kronikken, Ane Hoel og Mons Lie. Hoel Larsen utøver ukritisk journalistikk mer enn ukritisk solidaritet. Hoel Larsen har rett i at han ikke har ”insistert på” at USA er årsaken til alt som er galt i Venezuela. Påstanden var ment for Mons Lie og Ane Hoel. Jeg beklager dette. Det er imidlertid alt han har rett i i sin imøtegåelse av min kronikk.

Døm selv om Joar Hoel Larsen har rett!

Jeg skrev i Klassekampen 23 juli om bl.a. Joar Hoel Larsen.

”Deler av den internasjonale, radikale venstresida har vist sosialistiske diktaturer i Latin-Amerika ukritisk solidaritet. Når det gjelder Venezuela, har den internasjonale venstresida et generasjonsproblem – ikke bare et politisk, teoretisk og ideologisk problem, påpeker professor ved Universitet i Caracas og venstreaktivist Edgardo Lander. Denne gruppa ser fortsatt chavistenes Venezuela som sin siste sjanse til å nå et alternativt samfunn, og nekter å akseptere at også dette forsøket på å realisere revolusjonær sosialisme mislyktes.

Norsk debatt om Venezuela har det samme generasjonsproblemet. Ane Hoel og andre, som Joar Hoel Larsen og Mons Lie, insisterer på at USA er årsaken til alt som går galt i Venezuela. De klarer ikke å se at korrupte og brutale militærdiktaturer ikke slutter å være militærdiktaturer selv om de aldri så mye er i opposisjon til USA. Hoel Larsen avsluttet for et halvt år siden sin NRK-karriere med å hylle de «revolusjonære» militære i Venezuela i Urix på Lørdag.” (sitat fra min kronikk 23. Juli. Hoel Larsens kåseri var hans nest siste arbeid i NRK Urix, og ikke hans aller siste som jeg skrev.)

For å illustrere hvordan Joar Hoel Larsen i flere har utøvd ukritisk og tendensiøs kildebruk overfor autoritære revolusjonære politikere legger jeg ut et overfor Hoel Larsen kritisk leserinnlegg jeg skrev i Klassekampen i mai 2015. Hoel Larsen hadde i NRK Urix laget reportasjer om møter mellom statsledere og mellom sivile organisasjoner under Det Pan-Amerikanske forbund i Panama i april 2015. Hoel Larsens reportasjer var også da preget av overfor autoritære regimer ukritisk kildebruk.

Fra mitt leserinnlegg i klassekampen mai 2015:

”NRK-korrespondent Joar Hoel Larsen hadde en reportasje i forbindelse med det store møtet mellom cubanske og amerikanske statsledere på kongressen i Det Pan-amerikanske Forbund i Panama nå i helgen. Den fortjener en kommentar.

De organisasjonene som representerte det cubanske sivilsamfunnet på den offisielle kongressen i Panama, er verken uavhengige eller frivillige. Regimets utnevnte representanter er tvert imot del av en totalitær statsstruktur kjennetegnet ved nabolagskomiteer, informanter, hemmelig politi, mangel på demokratiske rettigheter og manglende respekt for menneskerettigheter.

De opposisjonelle på Cuba hindres i å få arbeid, blir trakassert, arrestert og nektet å utøve demokratiske rettigheter og ytringsfrihet vi i Norge kan ta som en selvfølge.
Parallelt med møtene mellom statsledere ble det arrangert en kongress for sivilt samfunn. Representanter for en rekke cubanske opposisjonelle organisasjoner var invitert. Det cubanske og venezuelanske regimet forsøkte imidlertid å hindre dem i å delta. Da de ikke lyktes med demonstrasjonene, marsjerte representantene for de to diktaturenes såkalte sivilsamfunn ut av kongressen, og sa de ville boikotte kongressen for sivilsamfunn.

Joar Hoel Larsen gjør NRK til mikrofonstativ for regimets forsøk på å forstumme de opposisjonelle røstene for et uavhengig sivilsamfunn på Cuba. Blant de cubanerne som er til stede i Panama, omtaler Larsen alle andre cubanere enn regimets representanter, som representanter for «Florida» og «Miami».

Larsen har rett i at flere av de cubanerne som er til stede i Panama kommer fra eksilmiljøet i Florida, der mange cubanere i eksil bor. Det er imidlertid mange cubanere til stede i Panama som representerer et uavhengig sivilt samfunn på Cuba. De er invitert av en demokratisk organisasjon som representerer demokratiske verdier på det amerikanske kontinent. Hvorfor er Larsen og NRK så lydhøre for det cubanske regimets diskrediterende omtale av opposisjonelle? Mener de at ikke-statlige organisasjoner i likhet med ikke-statlige uavhengige journalister ikke bør lyttes til?

Larsens skjeve fremstilling av opposisjonelle på Cuba bunner nok i et ønske om å gi en balansert fremstilling av den politiske utviklingen på Cuba, men han bør sette seg grundigere inn i hva som egentlig skjer på Cuba.” (Fra mitt leserinnlegg i Klassekampen mai 2015).

Hvorfor vil ikke det store flertall av norske journalister se uavhengige journalister, menneskerettighetsforkjempere på besøk i Norge og latin-amerikanere i eksils egne organisasjoner som kilder til hva som foregår i Venezuela og på Cuba?

Debatten i Klassekampen om Venezuela med Svein Mortensen i juli og August 2019

Mitt siste svar, sluttreplikk, ville ikke Klassekampen trykke. 

Så her kommer det på trykk. 

Sluttreplikk til Mortensen, (fra miljøet rundt LO i Oslo).

Svein Mortensen vil i Klassekampen 15. August fortsatt ikke innse at anti-amerikanismen blant latin-amerika-engasjerte venstre-radikalere har gjort dem blinde på venstre øye. Opposisjonen som støtter Juan Guaidos krav om gjenopprettelse av demokrati og rettsstat kan ikke bortforklares ved å vise til at Guaido har støtte fra USAs regjering.

Jeg har ikke behov for å forsvare USAs Latin-Amerika-politikk. Kina, Russland og Cubas kyniske spill om økonomiske og utenrikspolitiske interesser i striden om Venezuela går på bekostning av befolkningens interesser. USAs engasjement i Venezuela er ikke kun motivert av hensyn til demokrati, menneskerettigheter og Venezuelas befolkning. Mortensen vil imidlertid gjøre USAs militære, offentliggjorte, strategiske planlegging til hovedmoment i debatten om tragedien Venezuela. Hva slags scenarier tror Mortensen at militære og økonomiske eliter i diktaturene Cuba, Russland og Kina har lagt planer for i konflikten rundt Venezuela?

Presse- og ytringsfriheten, som tross alt finnes i USA, gjør det mulig for kritiske journalister å grave frem kilder Mortensen kan anvende til å kritisere USAs utenrikspolitikk. På Cuba, i Russland, i Kina og i Venezuela fengsles kritiske journalister, og presse- og ytringsfrihet kveles. Militærdiktaturer slutter ikke å være militærdiktaturer selv om de er i opposisjon til USA.

Slik begynte debatten i juli, med min kronikk. Min kronikk var en forsinket kommentar fra debatten i Klassekampen fra mai 2019 om Venezuela og betydningen av sanksjoner, der Benedicte Bull, Antulio Rosales, Mons Lie og Ane Hoel deltok. 

Her er kronikken fra juli 2019.

Sannheter fra 70-tallet.

I debatten om USAs Venezuela-sanksjoner sammenligner Ane Hoel i Klassekampen 28. mai Chiles tragiske historie fra snart 50 år tilbake med dagens tragiske politiske situasjon i Venezuela. Hoel er en representant for en generasjon som engasjerte seg for Latin-Amerikas fattige og mot korrupte og undertrykkende militærdiktaturer på 1970-tallet. Men i dag  representerer hun dem i som ikke har klart å se at også Latin-Amerika har endret seg de siste 50 årene. Det hun i dag forsvarer, er korrupte eliter og et militærdiktatur som undertrykker fattige i Venezuela.

Deler av den internasjonale, radikale venstresida har vist sosialistiske diktaturer i Latin-Amerika ukritisk solidaritet. Når det gjelder Venezuela, har den internasjonale venstresida et generasjonsproblem – ikke bare et politisk, teoretisk og ideologisk problem, påpeker professor ved Universitet i Caracas og venstreaktivist Edgardo Lander. Denne gruppa ser fortsatt chavistenes Venezuela som sin siste sjanse til å nå et alternativt samfunn, og nekter å akseptere at også dette forsøket på å realisere revolusjonær sosialisme mislyktes.

Norsk debatt om Venezuela har det samme generasjonsproblemet. Ane Hoel og andre, som Joar Hoel Larsen og Mons Lie, insisterer på at USA er årsaken til alt som går galt i Venezuela. De klarer ikke å se at korrupte og brutale militærdiktaturer ikke slutter å være militærdiktaturer selv om de aldri så mye er i opposisjon til USA. Hoel Larsen avsluttet for et halvt år siden sin NRK-karriere med å hylle de «revolusjonære» militære i Venezuela i Urix på Lørdag. Mons Lie gjør i Klassekampen i slutten av mai venezuelanerne til statister i deres egen tragedie.

Skuespiller og litteraturviter Ane Hoel siterer forfatteren Mario Benedettis reaksjon på kuppet i Chile i 1973: «Vi (sic!) latin-amerikanere har ikke europeernes iskalde evne til å betrakte verden gjennom forstå-seg-på-ernes likegyldige blikk. Så lenge Latin-Amerika er en vulkan, så lenge halvparten av folket her er analfabeter, så lenge sulten er den sterkes våpen, så lenge USA finner det i sin rett å utpresse, invadere, blokkere og myrde...».

Hoel var del av en generasjon norske venstreradikale som på 1970-tallet kritiserte USA og Augusto Pinochets blodige militærkupp. Denne gruppa av latinamerikainteresserte ble preget av de chilenske flyktningenes traumatiske fortellinger. Norges ambassadør Frode Nilsen hjalp politiske flyktninger ingen andre land ville ta i mot. Mange av dem befant seg politisk langt til venstre for sosialdemokraten Salvador Allende.

Men den revolusjonære retorikken om sosial omfordeling handlet kun om å hvelve himler over chavist-elitenes egen grådighet, vanstyre og brutalitet. Chavistene kunne med oljeinntektene de disponerte ha gjort Venezuela til en latin-amerikansk, sosialdemokratisk og bærekraftig velferdsstat.

I Benedettis sitat nevnes den store analfabetismen i Latin-Amerika. Den er vesentlig redusert siden 1973, men er fortsatt vesentlig. Chavismen ødela Venezuelas demokrati. Hugo Chávez fikk samtidig eneveldig makt han kunne ha brukt til å iverksette utdanningsreformer, som kunne ha hevet en hel generasjon av fattige til profesjoner av leger, advokater, teknologer, forskere, økonomer og ingeniører.

Befolkningen er utsatt for en humanitær krise som chavismens vanstyre har forårsaket og økonomiske sanksjoner har forsterket. Chavistene bruker nettopp «sulten som den sterkes våpen», for å holde på makten overfor egen befolkning; Benedettis 50 år gamle sitat passer godt til å beskrive hvordan de kontrollerer fordeling av de knappe matvarene som er tilgjengelig.

Ane Hoel hevder Venezuela er «episenter i imperialismens angrep». Det er ikke USA, men Cuba og Kina som er de reelle imperialistene i militærdiktaturet Venezuela. . Cubas militærrådgivere i landet gir ekspertise i å undertrykke og overvåke befolkning, opposisjon, demonstranter og politiske fanger. Det siste året har Latin-Amerikas dødsskvadroner gjenoppstått i form av regjeringstro paramilitære grupper, colectivos og spesialstyrker, som massakrerer fattige i Caracas.

Hoel nevner en demonstrasjon i Oslo mot Oslo Freedom Forum med slagordet «Hands off Venezuela». Kun én av demonstrantene var venezuelaner, ifølge venezuelanere i Norge. Resten var norske chilenere og cubanere. Hoel kunne ha spurt cubanere i demonstrasjonen hva cubanske militærrådgivere i Venezuela gjør der, eller chilenerne i demonstrasjonen om dødsskvadronene på 1970-tallet.

Hvem er det som inkluderes i Ane Hoels latinamerikanske «vi»? Dersom hun og andre norske venstreradikalere i hennes generasjon interesserer seg for hva venezuelanere tenker og føler om hva som skjer i Venezuela ikke i forrige århundre, men nå, så kan de henvende seg til organisasjonene dannet av venezuelanere i Norge, som «Den venezuelanske foreningen i Norge» og «The Norwegian Venezuelan Justice Alliance».

Henrik Ibsens helt Doktor Stockmann sier i «En folkefiende» at en sannhet varer i 20 år. De som klamrer seg til sannheter fra forrige generasjon, risikerer å møte seg selv i døra.

Svein Mortensen første tilsvar:

"Jan Jørgen Skartveit mener i kronikken Sannheter fra 1970-tallet (Klassekampen 23. juli) at Ane Hoel, ved å ta avstand fra USAs sanksjoner mot Venezuela i virkeligheten støtter et militærdiktatur som undertrykker de fattige i landet. I hele sin kronikk tar ikke Skartveit standpunkt til USAs sanksjoner mot Venezuela. Han er bare opptatt av at den internasjonale venstresida har et generasjonsproblem – ikke bare et politisk, teoretisk og ideologisk problem, som er påpekt av professor ved Universitet i Caracas og venstreaktivist Edgardo Lander. Skartveit plukker ut det han syns passer, og nevner ikke i det hele tatt Landers standpunkt til USAs sanksjoner mot Venezuela."

I det samme intervju som Skartveit henter litt fra, sier Lander: «I en politikk preget av ekstrem kynisme, forverrer den amerikanske regjeringen samtidig en allerede alvorlig situasjon for befolkningen ved å kvele den venezuelanske økonomien, med en kostnad på titalls milliarder dollar, og tilbyr noen få millioner dollar i ‘humanitær hjelp’ for å lindre den samfunnsøkonomiske krisen den aktivt bidrar til. Disse to motstridende sidene – – Maduro-regjeringen med støtte fra de væpnede styrkene, og nasjonalforsamlingen med støtte fra USA, inkludert trusselen om væpnet inngripen – beveger sakte landet mot randen av krig» (min oversettelse).

Mortensen siterer så mye av det Lander har skrevet av kritikk av USA. Mortensen avslutter så:

"Dette viser kanskje at USA prøver å styre det som skjer i Venezuela. Som Skartveit sier, hevder Henrik Ibsens helt Doktor Stockmann i «En folkefiende» at en sannhet varer i 20 år. De som klamrer seg til sannheter fra forrige generasjon, risikerer å møte seg selv i døra. Men, de som gjør som Skartveit, og klamrer seg til halvsannheter fra i dag risikerer å ikke komme til døra."
 

Mitt tilsvar til Svein Mortensens svar til meg på kronikken.

Anti-amerikanske skylapper!

I Svein Mortensens svar 6. August på min kronikk fra 23. Juli vil han diskutere det han mener er hovedårsaken til tragedien Venezuela, USAs utenrikspolitikk. Hovedårsaken er tvertimot chavismen.

Min kronikk handlet om hvorfor en generasjon av venstreradikale ikke vil akseptere at chavismen er hovedårsaken til krisa i Venezuela, og hvorfor de insisterer på at USA er årsaken til alt som er galt i Venezuela.

Norske venstreradikale ble på 70-tallet politisk sosialisert i skyggen av USAs utenrikspolitikk i Latin-Amerika, som de med rette opplevde som ”imperialistisk”. Nå utgjør de den politiske bevegelsen som forsvarer Venezuela mot USAs intervensjonisme. De benekter og bortforklarer Chavistenes ansvar for Venezuelas humanitære katastrofe.

Utgangspunktet for debatten var Benedicte Bull og Antulio Rosales kronikk om sanksjoner mot Venezuela og årsaker til Venezuelas humanitære katastrofe. Forskerne påpekte at den økonomiske krisa tok til i 2012, ”lenge før”, (2014), de økonomiske sanksjonene ble innført. Ane Hoel og Mons Lie angrep forskerne for ikke å mene at sanksjonene var hovedårsaken til Venezuelas krise, og for å hevde at USA ikke var årsak til alt som går galt i Venezuela.

I min kronikk skrev jeg at befolkningen var utsatt for en humanitær katastrofe chavismens vanstyre har forårsaket, ”og økonomiske sanksjoner har forsterket”.

Mortensen bagatelliserer Cuba, Russland og Kinas innflytelse i Venezuela. Kina har lånt Venezuela rundt 70 milliarder dollar. Opp mot 80 % av oljeproduksjonen går nå til å betale gjeld til Kina og Russland. Kinesisk teknologi har ytterligere effektivisert chavist-regimets klientellisme, evnen til å knytte politisk lojalitet opp mot velferdsgoder. ”Fedrelandskortet” gjør sult til politisk våpen. Identitetskortet avgjør fordeling av knappe offentlige goder og registrerer internett-aktivitet og stemmegiving ved valg.

Venezuelas billigsalg av olje til Cuba i bytte mot militært- og helsepersonell tjente et bankerott Castro-regimes økonomiske og utenrikspolitiske interesser. Venezuelas enorme inntekter, landets ”oljefond”, kunne i stedet ha reformert utdanningssystemet i Venezuela, også for helsepersonell. Cubas innflytelse og kontroll innen militæret og etterretningen i Venezuela, særlig siden 2007, har blitt påpekt av bl.a. Economist, Washington Post og Caracas Chronicles.

Cuba har lært venezuelanske fengselsmyndigheter hvordan skape frykt i befolkningen ved ”sirkulasjonsprinisppet”, i følge menneskerettighetsforkjemper og advokat Alfredo Romero i Foro Penal. Organisasjonen gir fri rettshjelp i et Venezuela der rettstaten er avskaffet. Flere tusen politiske fanger sitter kort tid i fengsel under uakseptable soningsforhold uten lov og dom. Få sitter lengre tid i fengsel. Antallet politiske fanger varierer jevnlig mellom 100 og 1000, men mange tusen får etter hvert erfaringer fra fengsel, som de vil formidle til familie og bekjente. Slik spres frykt i befolkningen.

Ser ikke generasjonen fra 70-tallet likhetene mellom Pinochets og chavistenes militærdiktatur?

Svein Mortesen svarer i sitt siste tilsvar mer om hva USA og Trump gjør. 

"I stedet for å prøve å se på virkeligheten i utviklinga i Venezuela, fortsetter lektor Jan Jørgen Skartveit å psykologisere over " hvorfor en generasjon venstreradikale ikke vil akseptere at chavismen er hovedårsaken til tragedien Venezuela". Han bidrar ikke med et eneste pip om USAs rolle i Venezuela siden HUgo Chavez ble valgt første gang, ei heller om USAs partnere i landet."

Mortensen argumenterer så videre i tråd med chavist-regjeringens egen argumentasjon. Det er alle som har motarbeidet chavistene som har skylden for at det er gått galt i Venezuela, "store deler av overklassen" og USA. Mortensen trekker så frem offentliggjort amerikansk militær planlegging fra et nettsted: voltairenet.org, som skal vise at USA har planlagt alt som skjer i Venezuela.

Men så fikk jeg altså ikke min sluttreplikk på trykk, som jeg har trykket til å begynne med i teksten.

Intervju med Felix Maradiaga

”Daniel Ortega kan ikke lenger levere stabilitet, fordi han har bevæpnet så mange para-militære. Sandinistlederen har gitt våpen til så mange grupper, som nå er ute av kontroll. Ortega har tidligere levert stabilitet i Sentral-Amerika, mot narkotikasmugling og mot migrasjon. Nå er han ikke lenger i stand til det”, sier Felix Maradiaga, professor i ”Social sciences”, på norsk sosiologi.

Felix Maradiaga er en av Nicaraguas ledende opposisjonelle, som har måttet flykte fra Nicaragua, og nå holder til i USA. Sosiologi-professoren lærer opp nicaraguanske studenter i ikke-vold og pasifistisk organisering. ”I det lange løp vil pasifisme vinne frem”, insisterer Maradiaga. Jeg intervjuet Mardiaga under hans besøk på Oslo Freedom Forum, 26-29 mai 2019.

Felix Maradiaga

”De nicaraguanske ungdommene har blitt oppdratt og utdannet med idealene om revolusjon og om å gjøre opprør. Nå får Daniel Ortega det rett i trynet, ”in his face”, sier Maradiaga. Pasifisme-forkjemperen fortsetter; ”Samtidig har de gamle revolusjonære heltene en aura av noe positivt de vet å benytte seg av. Det er lite støtte internasjonalt for de opposisjonelle. Men i USA er både demokrater og republikanere enige og har samme linje overfor Nicaragua.”

Det intellektuelle i utarbeidelsen av strategien i undertrykkelsen i Nicaragua er det Cuba som står for”, hevder Maradiaga. "Og ja, Ortega-regimet praktiserer definitivt ”sirkulasjonsprinsippet”." Jeg nevner at Alfredo Romero har forklart for meg om "sirkulasjonsprinsippet" i intervjuet jeg gjorde med den venezuelanske advokaten og menneskerettighetsforkjemperen tidligere samme måned.

Felix Maradiaga hevder at regimet per mai 2019 hadde arrestert i alt 1200 fanger, men at det akkurat i mai 2019 ikke var mer enn i overkant av 100 politiske fanger.

”CPC –ene, (Consejos de poder ciudadania, opprettet i 2007), nabolagskomiteene er viktige”, understreker Mardiaga. ”Men de skiller seg fra komiteene for forsvaret av revolusjonen på 80-tallet ved at de nå ikke er militære. Regimet har imidlertid også en rekke sympatisører som er ivrige. Regimet og politiet lar sympatisørene angripe demokrati-aktivister og andre”, påpeker sosiologi-professoren.

Jeg spør Maradiaga om domstoler, justis og rettferdighet i etterkant av et eventuelt regime-skifte etter uavhengige, rettferdige, åpne og transparente valg. Maradiaga svarer: ”Transitional justice – det er et nicaraguansk spørsmål. Men alle de som har opplevd lovbrudd mot sine familiemedlemmer har en rett til å få rettferdighet. Det internasjonale samfunnet har en rettsorden, som må opprettholdes”, understreker sosiologiprofessoren.

Para-militære grupper i Nicaragua

(Her vil jeg for egen del legge til at det er skrevet en rekke artikler i uavhengige nicaraguanske aviser om hvordan både para-militære grupper og andre grupperinger blant regimets støttespiller er redde for at eliten rundt Ortega skal inngå fred. De støttespillerne som har begått overgrep for å forsvare regimet og ”el Comandante” er redde å bli overlatt til eventuelle nye makthaveres justis, rettferdighet og på nytt gjenopprettede, uavhengige domstoler.

Intervjuet med Alfredo Romero er tidligere publisert her på bloggen. Sirkulasjonsprinsippet handler om å la mange politiske fanger sitte inne i kortere tid. Store deler av befolkningen får slik erfare at en person i deres nære krets kan fortelle dem om brutal behandling av mennesker, som har våget å vise sin motstand mot regimet. Regimet har heller mange politiske fanger som de gir kortere fengselsstraffer enn å gi for mange fanger lange fengselsstraffer. Slik spres frykt for å delta i demonstrasjoner blant befolkningen.

Men i Nicaragua er det også et stort antall politiske fanger som har sittet lenge i fengsel. I løpet av juli har mange av de som har sittet lenge i fengsel blitt sluppet fri, og myndighetene har lovet å slippe et stort flertall av dem fri fra fengsel. Fordi jeg har vært på ferie i Juli er jeg ikke helt oppdatert på hva som skjedd i Nicaragua i løpet av juli. Den nicaraguanske avisen La Prensa og andre uavhengige aviser vil kunne gi mer eksakt informasjon.)

Intervju med Felix Maradiaga på BBC - Hard Talk:
https://www.bbc.co.uk/programmes/w3cswj9h

La Prensa - Viktig uavhengig avis i Nicaragua.
https://www.laprensa.com.ni/

Debatten på Cinemateket – Alfredo Romero og Stener Ekern.

”De fattige demonstrerer ikke fordi de støtter Guaido, men fordi de mangler strøm og vann. Uten strøm har du ikke kjøleskap og da har du ikke mat til barna dine. De fattige må enkelte steder i Venezuela nå drikke urent kloakkvann som de koker, og da blir alle syke,” forteller Alfredo Romer til forsamlingen hovedsakelig bestående av nordmenn og venezuelanere i den største kino-salen på Cinemateket i Oslo.

Alfredo Romero og Foro Penal mottar en pris

The Norwegian Venezuelan Justice Alliance arrangerte 10. mai i forbindelse med Alfredo Romeros besøk en visning på Cinemateket av en dokumentar-film om Foro Penal. Filmvisningen ble etterfulgt av en debatt der Alfredo Romero diskuterte med Forsker Stener Ekern, og forsker Leiv Marsteintredet ledet debatten.

Menneskerettighetsforkjemperen snakket i innlegget til forsamlingen om hvordan de fattige var blitt mer aktive i demonstrasjonene, og da følte regimet seg truet. Fattige demonstrerte tidligere i sentrum og andre steder. Det nye var at de laget demonstrasjoner i selve de fattige bydelene. Da reagerte los colectivos. Romero beskrev hvordan det var nytt at regimet skjøt bevisst ungdommer som var med og demonstrerte, for å skremme foreldre til å holde ungdom fra å demonstrere.

Advokaten beskrev hvordan fanger ble stilt fremfor fengslingshøring, men så skjedde det ikke noe mer. Det ble ingen rettsaker. De politiske fangene ble bare sittende til regimet lot dem få gå. Mange av de politiske fangene var i fengslet uten vann og muligheter for hygiene. De gikk lange perioder uten å spise og uten å vaske seg, og da stinket de. Noen av fangene luktet så vondt eller var omgitt av fluer p.g.a. manglende tilgang til vann og hygiene at han måtte holde seg for nesen, for ikke å brekke seg, når Romero endelig fikk anledning til å snakke med de politiske fangene.

Romero understreket at seksualiserte overgrep forekom, men ikke systematiske og ikke som en del av en strategi. Antallet politiske fanger gikk vesentlig opp da Maduro overtok makten etter Chavez, i følge Romero.

The Norwegian Venezuelan Justice Alliance representerer Foro Penal i Norge.

”Politikk og menneskerettigheter er to forskjellige ting”. Romero utdyper: ”Menneskerettigheter gjelder både høyre og venstre og er aldri nøytralt”. På spørsmål fra salen fortalte Romero om dommere i Venezuela som ikke turte å stå opp mot systemet.

Stener Ekern brukte sine erfaringer fra arbeidet med sannhetskommisjonene i El Salvador og Guatemala til å nyansere bildet av de skremte og tilsynelatende feige dommerne i det venezuelanske rettssystemet. Ekern forklarte at det ikke var så lett å være dommer i et system der du enten måtte være kollaboratør eller kunne risikere livet. I Guatemala ventet dommerne på at internasjonale NGOer skulle gi dem rettslige materiale og andre opplysninger for å kunne sette i gang rettsprosesser. De ventet på bedre tider. Dommerne var gode mennesker som var skremt til lydighet.

Ekern beskrev at han så to ting i filmen om Foro Penal. Han så en stat som smuldret opp og var på vei mot borgerkrig. Men han så også en gruppering som reetablerte og ivaretok standarder for sivilisert samhandling og et felleskap basert på lover og rettslige garantier, en rettsstat.  

Informasjon om FNs rapport om menneskereetigheter i Venezuela fra FNs høykommisær for menneskerettigheter, Michelle Bachelet. 4. juli 2019. 
https://www.ohchr.org/EN/NewsEvents/Pages/DisplayNews.aspx?NewsID=24788&LangID=E&fbclid=IwAR3RLqCNrfNqtSCXHIsZF4_NYfVgtISpl_bmFvs-O_AczkXOCgjQDLBO5lA

Intervju med Alfredo Romero og Gonzalo Himiob fra Foro Penal om rapporten:  
https://www.pscp.tv/w/1BdxYAOagoExX?t=21m49s&fbclid=IwAR2kexdVEPR36cHzMSu0RVBS1FHaEpSsRC67a55uhKxw2Nd8fRnUvDHCYcA

Artikkel om politiets spesialstyrkers massakrer, bl.a. av fattige i fattige bydeler. 
https://www.dw.com/en/venezuelas-army-death-squads-kill-thousands-un/a-49477147?fbclid=IwAR26f1XjZd3nIRV8dDexwWHuAOrVw4OKM17fbVP2KQM3UDj_4dcR0RLR8tE

https://www.nrk.no/urix/6800-drept-av-sikkerhetsstyrker-i-venezuela-viser-fn-rapport-1.14615470?fbclid=IwAR2RNehSDW5FCYOCvhNPAQm_M7seWEw27kGudqF2nrVJtn5ge9dI80YZako 

Fjerde og siste del av intervjuet med Alfredo Romero

”Dersom Chavez virkelig hadde brukt de enorme inntektene han disponerte til å gjøre Venezuela til et sosialdemokratiske fyrtårn fullt av velutdannete leger, advokater, ingeniører, teknologer og industrialister, og virkelig løftet fattige og marginaliserte til utdanning og en bedre framtid, så skulle jeg også ha falt på kne og tilbedt Chavez”, sier jeg. ”Med så mye penger mellom hendene, hvorfor kunne de ikke bare gjort de riktige tingene?”, spør jeg.

Alfredo Romero og Foro Penal

”Det er vanskelig å forstå. Det har tatt meg lang tid å forstå hvor umettelig grådige disse menneskene er. Når de har mange millioner, så burde det jo være nok. Men det er det ikke for disse menneskene”, forklarer Romero engasjert og samtidig oppgitt. Han forteller om de han kaller ”los enfuchados”, mennesker som festet bort ungdomstiden i stedet for å anstrenge seg med utdanning eller hardt arbeid. De holder seg imidlertid inne med politiske ledere, og er nyttige for disse politiske lederne. Han kjenner personlig en ”enfuchado”, som ble eier av en bank og etterhvert et reiseselskap. Så fikk han monopol på reiser til et spesielt land, og ble etter hvert mangemillionær, takket være sine kontakter med det politiske miljøet. ”Disse menneskenes grådighet er umettelig. Når du har to elskerinner plassert i hver sin leilighet, hvorfor skal du ha enda to eller tre elskerinner i tilsvarende leiligheter? Hva skal du med så mange millioner, når du har så mange millioner fra før? De har virkelig fyllt lommene sine”, konkluderer Romero.

”Fordi det eneste disse grådige menneskene bryr seg om er penger, så er økonomiske sanksjoner så viktige. Sanksjoner som rammer dem økonomisk er det eneste språket disse menneskene forstår”, understreker Romero.

Romero forteller så en historie om den strenge faren hans. Romero var 8 år gammel og fant noen sedler på gaten. Han kom hjem og viste de stolt til faren sin. Faren ble rasende og skjelte ut guttungen. Faren insisterte på å følge lille Alfredo tilbake til stedet der han hadde funnet pengene og legge de tilbake. ”Faren min var en måteholden man som lærte meg viktige verdier”, avslutter Romero.

Jeg spør Romero om utdanning og om det jeg ser som den latin-amerikanske venstresidens manglende seriøse tilnærming til nødvendige utdanningsreformer, for både å skape langvarig, bærekraftig utvikling og for å hjelpe fattige og marginaliserte til et bedre liv.

Hvorfor har ikke Venezuela og chavistene benyttet seg av muligheten til å danne en sosialdemokratisk mønsterstat til inspirasjon for venstresiden i hele Latin-Amerika? I en tiårsperiode med økonomisk vekst virker det som venstresiden ved makten i mange land i Latin-Amerika ikke har satset skikkelig på utdanningsreformer. Hvorfor har de ikke det?

”I Venezuela satset man på utdanning, men ikke på den riktige måten”, forklarer Romero. ”Chavistene satset på ideologisering, på å ideologisk overbevise barn og ungdom, heller enn kvalitet i utdanningen”, utdyper menneskerettighetsforkjemperen.

Men trenger en befolkning som har vært gjennom et mareritt som kaoset under Chavez og Maduro en form ”moralsk helbredelse”? spurte jeg, og tenkte på bekymringer jeg har hørt fra cubanske opposisjonelle. De har bekymret seg for det moralske forfallet et halvt århundre med kommunisme, hykleri, løgner og frykt har forårsaket i cubansk befolkning, som de mener det vil ta minst en generasjon å komme over.

Foro Penal

Romero tenker imidlertid i svaret sitt på det praktiske i at noen må få erstatning for all mishandling og andre overgrep som har skadet dem, når jeg nevner ”moralsk helbredelse”. Romero utdyper: ”Å sørge for rettferdighet for ofre som har lidd, det skal vi i Foro Penal ta ansvar for å følge opp etter et eventuelt regimeskifte”.

Jeg skjønner at venezuelanere, slik Romero har påpekt tidligere i intervjuet, først må få til et regime-skifte, før venezuelanerne kan ta fått i de utfordringene som dukker opp i en komplisert gjenoppbygging av det venezuelanske samfunnet. Jeg forstår at det er utfordringer de vil vente med å tenke på til Maduro-regimet har blitt fjernet fra makten.