Første del av fire deler av et intervju med Edipcia Dubon i mai 2019 i Oslo.

Den nicaraguanske opposisjonspolitikeren Edipcia Dubon sammenlignet Cuba, Nicaragua og Venezuela. ”Nicaraguas befolkning er ikke vant med diktatur, slik de har vært gjennom flere tiår på Cuba, og nå 20 år i Venezuela. På Cuba har fisken glemt hvordan det er å svømme i havet. Det har ikke Nicaraguas befolkning”, understreker en av lederne for MRS, Edipcia Dubon. 

Edipcia Dubon, leder for MRS, Movimiento Renovador Sandinista.

Det største opposisjonspartiet på venstresiden i Nicaragua, MRS, består hovedsakelig av tidligere sandinister. Det store flertallet av de mest kjente blant politikerne i sandinist-bevegelsen av Daniel Ortegas generasjon, har etter hvert brutt med sandinistbevegelsen, FSLN, og meldt seg inn i MRS.

MRS, Movimiento Renovador Sandinista, ble startet i 1995 av flere av de eldre sandinistlederne, som kom i strid med en sandinist-bevegelse der Daniel Ortega tiltok seg en dominerende maktposisjon de gamle lederne mente var i strid med indre demokratiske prosesser i FSLN, Sandinist-partiet. Blant grunnleggerne var Sergio Ramirez, den tidligere visepresidenten under Daniel Ortega og sandinistene fra 1984-90, og Dora Maria Tèllez, Luiz Carriòn, Luiz Caldera, Leonor Arguello og Reynaldo Tèfel.

Mange liker politikken til MRS, men få vil støtte dem, for de har liten innflytelse, i følge Dubon. Edipcia Dubon er en av få ledere i MRS som ikke tilhører Ortegas generasjon av politikere. Dubon ble invitert med i MRS av en poet hun ble kjent med i Managua. På det første møtet hun var på var hun selv 23 år og den eneste som ikke var over 50.

MRS har et stort hode, men liten kropp. MRS har mange sterke leder-emner, men har en liten organisasjon. Utenfor de store byene er MRS ubetydelig om ikke fraværende. Om organisasjonen til MRS kan vi si slik vi pleier å si i Oslo Ap: Den består av mange høvdinger, men få indianere.

MRS ble i valgkampen i 2006 rammet av en tragisk ulykke. Under valgkampen i 2006 hadde MRS den mest populære kandidaten, Hertty Lewites. Han døde dessverre av et hjerteinfarkt kort tid før valget.

Herty Lewites, presidentkandidat med vind i seilene, inntil han døde i en bilulykke.

Mitt inntrykk er at ingen i MRS, av de jeg har snakket med, hevder seriøst at noen skulle ha forårsaket Herty Lewites død. (Min kommentar).)

Sandinistene jukset seg til seieren ved valget i 2006, hevder Dubon. Lederen for MRS forteller om da hun i 2006 satt i valgstyret i en av valgkretsene i Managua. Sandinistene prøvde å jukse i valgkretsen der Dubon satt i valgstyret.

Dubon, som da var ung og ukjent med politikk, ble utsatt for en svært pågående valgstyre-leder, som hadde blitt utpekt av sandinistene. Valgstyre-lederen forklarte Dubon at de skulle jukse med valgurnene siden Eduardo Montealegre, kandidaten for det liberale partiet, og for høyresiden, kom til å vinne denne valgkretsen. Dubon ble forsøkt presset til å være med på å fikse urnene.

Daniel Ortega jukset seg til seier. Dubon skjønte at FSLN hadde jukset over hele Nicaragua. En annen yngre kvinne fra MRS, som satt i et annet valgstyre, ga etter, og lot seg manipulere og presse. Dubon møtte jenta som satt og gråt etter å ha latt seg presse til å akseptere at sandinistene jukset med valgurnene i valgkretsen, der denne kvinnen fra MRS satt i valgstyret.

Edipcia forteller meg så en historie om hvordan sandinistene trakasserte og forsøkte å skremme henne selv, som da altså var i tyve-årene, til å akseptere og ikke protestere mot sandinistenes juks. Edipcia forteller at Sandinistene satte henne på en buss som ledet til sentrum, det store stadion i Managua. Under bussturen var hun alene blant fiendtlige sandinister, som ikke var noe hyggelige mot henne. Så ble den unge kvinnen satt igjen alene sent på natt ved den store stadion i Managua. Sandinistene gjorde dette med Edipcia for å trakassere og skremme henne.

Sandinistene er fortsatt sinte for tapet i 1990, i følge Dubon. ”De vet at de ikke kan vinne uten å jukse ved valg. Ortega har ikke vunnet et eneste rettferdig valg, i motsetning til Chavez i Venezuela”, hevder MRS-lederen.

MRS kan dersom de gjør gode valg splitte sandinistenes velgermasse i to. Slik kan MRS true Ortega-regimets evne til å mobilisere tilstrekkelig støtte i befolkningen i valg med eller uten juks til å sikre regimets vedvarende maktposisjon i Nicaragua.

Edipcia Dubon i en tale på Oslo Freedom Forum mai 2018.

Daniel Ortegas kontroll av valgkommisjonen og domstolene, som han har besatt med lojale støttespillere, har funnet forskjellige liksom-legale triks for å hindre viktige politiske motstandere å stille til valg. I 2015 ble MRS i likhet med det liberale partiet fratatt sin juridiske adgang til å stille til valg. MRS har siden 2015 i likhet med flere partier på høyresiden blitt nektet å stille til valg. I 2016 ble Dubon og 27 valgte parlamentarikere fra MRS fratatt retten til å sitte i parlamentet.

Debatten i Klassekampen om Venezuela med Svein Mortensen i juli og August 2019

Mitt siste svar, sluttreplikk, ville ikke Klassekampen trykke. 

Så her kommer det på trykk. 

Sluttreplikk til Mortensen, (fra miljøet rundt LO i Oslo).

Svein Mortensen vil i Klassekampen 15. August fortsatt ikke innse at anti-amerikanismen blant latin-amerika-engasjerte venstre-radikalere har gjort dem blinde på venstre øye. Opposisjonen som støtter Juan Guaidos krav om gjenopprettelse av demokrati og rettsstat kan ikke bortforklares ved å vise til at Guaido har støtte fra USAs regjering.

Jeg har ikke behov for å forsvare USAs Latin-Amerika-politikk. Kina, Russland og Cubas kyniske spill om økonomiske og utenrikspolitiske interesser i striden om Venezuela går på bekostning av befolkningens interesser. USAs engasjement i Venezuela er ikke kun motivert av hensyn til demokrati, menneskerettigheter og Venezuelas befolkning. Mortensen vil imidlertid gjøre USAs militære, offentliggjorte, strategiske planlegging til hovedmoment i debatten om tragedien Venezuela. Hva slags scenarier tror Mortensen at militære og økonomiske eliter i diktaturene Cuba, Russland og Kina har lagt planer for i konflikten rundt Venezuela?

Presse- og ytringsfriheten, som tross alt finnes i USA, gjør det mulig for kritiske journalister å grave frem kilder Mortensen kan anvende til å kritisere USAs utenrikspolitikk. På Cuba, i Russland, i Kina og i Venezuela fengsles kritiske journalister, og presse- og ytringsfrihet kveles. Militærdiktaturer slutter ikke å være militærdiktaturer selv om de er i opposisjon til USA.

Slik begynte debatten i juli, med min kronikk. Min kronikk var en forsinket kommentar fra debatten i Klassekampen fra mai 2019 om Venezuela og betydningen av sanksjoner, der Benedicte Bull, Antulio Rosales, Mons Lie og Ane Hoel deltok. 

Her er kronikken fra juli 2019.

Sannheter fra 70-tallet.

I debatten om USAs Venezuela-sanksjoner sammenligner Ane Hoel i Klassekampen 28. mai Chiles tragiske historie fra snart 50 år tilbake med dagens tragiske politiske situasjon i Venezuela. Hoel er en representant for en generasjon som engasjerte seg for Latin-Amerikas fattige og mot korrupte og undertrykkende militærdiktaturer på 1970-tallet. Men i dag  representerer hun dem i som ikke har klart å se at også Latin-Amerika har endret seg de siste 50 årene. Det hun i dag forsvarer, er korrupte eliter og et militærdiktatur som undertrykker fattige i Venezuela.

Deler av den internasjonale, radikale venstresida har vist sosialistiske diktaturer i Latin-Amerika ukritisk solidaritet. Når det gjelder Venezuela, har den internasjonale venstresida et generasjonsproblem – ikke bare et politisk, teoretisk og ideologisk problem, påpeker professor ved Universitet i Caracas og venstreaktivist Edgardo Lander. Denne gruppa ser fortsatt chavistenes Venezuela som sin siste sjanse til å nå et alternativt samfunn, og nekter å akseptere at også dette forsøket på å realisere revolusjonær sosialisme mislyktes.

Norsk debatt om Venezuela har det samme generasjonsproblemet. Ane Hoel og andre, som Joar Hoel Larsen og Mons Lie, insisterer på at USA er årsaken til alt som går galt i Venezuela. De klarer ikke å se at korrupte og brutale militærdiktaturer ikke slutter å være militærdiktaturer selv om de aldri så mye er i opposisjon til USA. Hoel Larsen avsluttet for et halvt år siden sin NRK-karriere med å hylle de «revolusjonære» militære i Venezuela i Urix på Lørdag. Mons Lie gjør i Klassekampen i slutten av mai venezuelanerne til statister i deres egen tragedie.

Skuespiller og litteraturviter Ane Hoel siterer forfatteren Mario Benedettis reaksjon på kuppet i Chile i 1973: «Vi (sic!) latin-amerikanere har ikke europeernes iskalde evne til å betrakte verden gjennom forstå-seg-på-ernes likegyldige blikk. Så lenge Latin-Amerika er en vulkan, så lenge halvparten av folket her er analfabeter, så lenge sulten er den sterkes våpen, så lenge USA finner det i sin rett å utpresse, invadere, blokkere og myrde...».

Hoel var del av en generasjon norske venstreradikale som på 1970-tallet kritiserte USA og Augusto Pinochets blodige militærkupp. Denne gruppa av latinamerikainteresserte ble preget av de chilenske flyktningenes traumatiske fortellinger. Norges ambassadør Frode Nilsen hjalp politiske flyktninger ingen andre land ville ta i mot. Mange av dem befant seg politisk langt til venstre for sosialdemokraten Salvador Allende.

Men den revolusjonære retorikken om sosial omfordeling handlet kun om å hvelve himler over chavist-elitenes egen grådighet, vanstyre og brutalitet. Chavistene kunne med oljeinntektene de disponerte ha gjort Venezuela til en latin-amerikansk, sosialdemokratisk og bærekraftig velferdsstat.

I Benedettis sitat nevnes den store analfabetismen i Latin-Amerika. Den er vesentlig redusert siden 1973, men er fortsatt vesentlig. Chavismen ødela Venezuelas demokrati. Hugo Chávez fikk samtidig eneveldig makt han kunne ha brukt til å iverksette utdanningsreformer, som kunne ha hevet en hel generasjon av fattige til profesjoner av leger, advokater, teknologer, forskere, økonomer og ingeniører.

Befolkningen er utsatt for en humanitær krise som chavismens vanstyre har forårsaket og økonomiske sanksjoner har forsterket. Chavistene bruker nettopp «sulten som den sterkes våpen», for å holde på makten overfor egen befolkning; Benedettis 50 år gamle sitat passer godt til å beskrive hvordan de kontrollerer fordeling av de knappe matvarene som er tilgjengelig.

Ane Hoel hevder Venezuela er «episenter i imperialismens angrep». Det er ikke USA, men Cuba og Kina som er de reelle imperialistene i militærdiktaturet Venezuela. . Cubas militærrådgivere i landet gir ekspertise i å undertrykke og overvåke befolkning, opposisjon, demonstranter og politiske fanger. Det siste året har Latin-Amerikas dødsskvadroner gjenoppstått i form av regjeringstro paramilitære grupper, colectivos og spesialstyrker, som massakrerer fattige i Caracas.

Hoel nevner en demonstrasjon i Oslo mot Oslo Freedom Forum med slagordet «Hands off Venezuela». Kun én av demonstrantene var venezuelaner, ifølge venezuelanere i Norge. Resten var norske chilenere og cubanere. Hoel kunne ha spurt cubanere i demonstrasjonen hva cubanske militærrådgivere i Venezuela gjør der, eller chilenerne i demonstrasjonen om dødsskvadronene på 1970-tallet.

Hvem er det som inkluderes i Ane Hoels latinamerikanske «vi»? Dersom hun og andre norske venstreradikalere i hennes generasjon interesserer seg for hva venezuelanere tenker og føler om hva som skjer i Venezuela ikke i forrige århundre, men nå, så kan de henvende seg til organisasjonene dannet av venezuelanere i Norge, som «Den venezuelanske foreningen i Norge» og «The Norwegian Venezuelan Justice Alliance».

Henrik Ibsens helt Doktor Stockmann sier i «En folkefiende» at en sannhet varer i 20 år. De som klamrer seg til sannheter fra forrige generasjon, risikerer å møte seg selv i døra.

Svein Mortensen første tilsvar:

"Jan Jørgen Skartveit mener i kronikken Sannheter fra 1970-tallet (Klassekampen 23. juli) at Ane Hoel, ved å ta avstand fra USAs sanksjoner mot Venezuela i virkeligheten støtter et militærdiktatur som undertrykker de fattige i landet. I hele sin kronikk tar ikke Skartveit standpunkt til USAs sanksjoner mot Venezuela. Han er bare opptatt av at den internasjonale venstresida har et generasjonsproblem – ikke bare et politisk, teoretisk og ideologisk problem, som er påpekt av professor ved Universitet i Caracas og venstreaktivist Edgardo Lander. Skartveit plukker ut det han syns passer, og nevner ikke i det hele tatt Landers standpunkt til USAs sanksjoner mot Venezuela."

I det samme intervju som Skartveit henter litt fra, sier Lander: «I en politikk preget av ekstrem kynisme, forverrer den amerikanske regjeringen samtidig en allerede alvorlig situasjon for befolkningen ved å kvele den venezuelanske økonomien, med en kostnad på titalls milliarder dollar, og tilbyr noen få millioner dollar i ‘humanitær hjelp’ for å lindre den samfunnsøkonomiske krisen den aktivt bidrar til. Disse to motstridende sidene – – Maduro-regjeringen med støtte fra de væpnede styrkene, og nasjonalforsamlingen med støtte fra USA, inkludert trusselen om væpnet inngripen – beveger sakte landet mot randen av krig» (min oversettelse).

Mortensen siterer så mye av det Lander har skrevet av kritikk av USA. Mortensen avslutter så:

"Dette viser kanskje at USA prøver å styre det som skjer i Venezuela. Som Skartveit sier, hevder Henrik Ibsens helt Doktor Stockmann i «En folkefiende» at en sannhet varer i 20 år. De som klamrer seg til sannheter fra forrige generasjon, risikerer å møte seg selv i døra. Men, de som gjør som Skartveit, og klamrer seg til halvsannheter fra i dag risikerer å ikke komme til døra."
 

Mitt tilsvar til Svein Mortensens svar til meg på kronikken.

Anti-amerikanske skylapper!

I Svein Mortensens svar 6. August på min kronikk fra 23. Juli vil han diskutere det han mener er hovedårsaken til tragedien Venezuela, USAs utenrikspolitikk. Hovedårsaken er tvertimot chavismen.

Min kronikk handlet om hvorfor en generasjon av venstreradikale ikke vil akseptere at chavismen er hovedårsaken til krisa i Venezuela, og hvorfor de insisterer på at USA er årsaken til alt som er galt i Venezuela.

Norske venstreradikale ble på 70-tallet politisk sosialisert i skyggen av USAs utenrikspolitikk i Latin-Amerika, som de med rette opplevde som ”imperialistisk”. Nå utgjør de den politiske bevegelsen som forsvarer Venezuela mot USAs intervensjonisme. De benekter og bortforklarer Chavistenes ansvar for Venezuelas humanitære katastrofe.

Utgangspunktet for debatten var Benedicte Bull og Antulio Rosales kronikk om sanksjoner mot Venezuela og årsaker til Venezuelas humanitære katastrofe. Forskerne påpekte at den økonomiske krisa tok til i 2012, ”lenge før”, (2014), de økonomiske sanksjonene ble innført. Ane Hoel og Mons Lie angrep forskerne for ikke å mene at sanksjonene var hovedårsaken til Venezuelas krise, og for å hevde at USA ikke var årsak til alt som går galt i Venezuela.

I min kronikk skrev jeg at befolkningen var utsatt for en humanitær katastrofe chavismens vanstyre har forårsaket, ”og økonomiske sanksjoner har forsterket”.

Mortensen bagatelliserer Cuba, Russland og Kinas innflytelse i Venezuela. Kina har lånt Venezuela rundt 70 milliarder dollar. Opp mot 80 % av oljeproduksjonen går nå til å betale gjeld til Kina og Russland. Kinesisk teknologi har ytterligere effektivisert chavist-regimets klientellisme, evnen til å knytte politisk lojalitet opp mot velferdsgoder. ”Fedrelandskortet” gjør sult til politisk våpen. Identitetskortet avgjør fordeling av knappe offentlige goder og registrerer internett-aktivitet og stemmegiving ved valg.

Venezuelas billigsalg av olje til Cuba i bytte mot militært- og helsepersonell tjente et bankerott Castro-regimes økonomiske og utenrikspolitiske interesser. Venezuelas enorme inntekter, landets ”oljefond”, kunne i stedet ha reformert utdanningssystemet i Venezuela, også for helsepersonell. Cubas innflytelse og kontroll innen militæret og etterretningen i Venezuela, særlig siden 2007, har blitt påpekt av bl.a. Economist, Washington Post og Caracas Chronicles.

Cuba har lært venezuelanske fengselsmyndigheter hvordan skape frykt i befolkningen ved ”sirkulasjonsprinisppet”, i følge menneskerettighetsforkjemper og advokat Alfredo Romero i Foro Penal. Organisasjonen gir fri rettshjelp i et Venezuela der rettstaten er avskaffet. Flere tusen politiske fanger sitter kort tid i fengsel under uakseptable soningsforhold uten lov og dom. Få sitter lengre tid i fengsel. Antallet politiske fanger varierer jevnlig mellom 100 og 1000, men mange tusen får etter hvert erfaringer fra fengsel, som de vil formidle til familie og bekjente. Slik spres frykt i befolkningen.

Ser ikke generasjonen fra 70-tallet likhetene mellom Pinochets og chavistenes militærdiktatur?

Svein Mortesen svarer i sitt siste tilsvar mer om hva USA og Trump gjør. 

"I stedet for å prøve å se på virkeligheten i utviklinga i Venezuela, fortsetter lektor Jan Jørgen Skartveit å psykologisere over " hvorfor en generasjon venstreradikale ikke vil akseptere at chavismen er hovedårsaken til tragedien Venezuela". Han bidrar ikke med et eneste pip om USAs rolle i Venezuela siden HUgo Chavez ble valgt første gang, ei heller om USAs partnere i landet."

Mortensen argumenterer så videre i tråd med chavist-regjeringens egen argumentasjon. Det er alle som har motarbeidet chavistene som har skylden for at det er gått galt i Venezuela, "store deler av overklassen" og USA. Mortensen trekker så frem offentliggjort amerikansk militær planlegging fra et nettsted: voltairenet.org, som skal vise at USA har planlagt alt som skjer i Venezuela.

Men så fikk jeg altså ikke min sluttreplikk på trykk, som jeg har trykket til å begynne med i teksten.

Intervju med Knut Flottorp.

Hugo Chavez sørget for at det dryppet på hans nærmeste.

Knut Flottorp: Norske medier ser bare på visjonene til Chavez i dekningen av hva som skjer i Venezuela. Næringslivskretsene jeg ble kjent med i Venezuela var de første årene for Chavez. Chavez gikk ikke inn og kontrollerte aktørene i næringslivet de første årene, og politikerne fra miljøet jeg kjente, ville ikke inn på kontorene til Chavez. De inngikk heller en allianse med ham. Chavez skapte mye begeistring og optimisme de første årene ved makten.

Det var stor optimisme, men mangel på strategi. Chavez fant folkene han ville ha, så ”bar det på skauen”. Alle skulle fordele. Det ble veldig fort noen som kom i posisjoner. De tok kontroll over enorme pengemidler, og stakk penger i egen lomme.

Døtrene til Chavez. hvor mye er de egentlig gode for?

Oljen generer store verdier, verdier vi i Norge heller aldri ser, kommisjonen for de som driver oljehandel. Store banker kontrollerer dette. Da Hugo Chavez kom til makten doblet han gebyrene staten tok fra utenlandske banker for å drive handel med venezuelansk olje, fra 5 cent til 10 cent per fat. Noen år senere kuttet han vekk hele mellomleddet, de som skulle ha gebyrer eller kommisjon. Etterhvert som chavistene nasjonaliserte og tok over oljehandelen, handlet Chavez direkte med kineserne mot 2 prosent i egen kommisjon. Kineserne handler ut i fra priser de låser fast for 6 måneder av gangen. For Chavez var det helt greit. Chavez kjøpte også en bank i New York der han plasserte sine personlige inntekter fra oljehandelen. Chavez var grådig, og sikret seg enorme beløp. Datteren hans, Gaby, er i dag i følge Forbes, god for 40 milliarder dollar.

(Påstanden fra Forbes har blitt kritisert, bl.a. fordi Forbes, i følge Roar Nerdal, har en tendens til å regne statseiendom i ”sosialistiske” land, som privateiendom for de styrende. JJs kommentar.)

Jan Jørgen: Hvem er du Knut Flottorp?

KF: Jeg er en norsk matematiker og økonom, med bakgrunn fra telecom-bransjen, som har jobbet innen ulike norske og internasjonale selskaper, og har drevet med næringsvirksomhet i Venezuela siden 1997. Jeg har jobbet innen store, internasjonale selskaper med kontorer i europeiske storbyer, med ansvar for å spre mobilnett. Jeg har etterhvert blitt kjent med mange av de viktigste næringslivsaktørene i Venezuela. Nærest kjennskap har jeg hatt til miljøet rundt Delsa Solorzano i Chacao. Dette miljøet har så senere fått nære bånd til miljøene rundt de ledende opposisjonspolitikerne Leopoldo Lopez og Maria Machado.

Tenk hvordan hovedstaden, Caracas, er bygget opp, delt ved den store ringveien. Chavez holdt seg nede i dalen, mens nettverket av næringslivsledere som jeg ble kjent med, befant seg oppe i fjellsidene. De har en annen mentalitet. Dersom du slik noen av dem gjorde, eide mer enn et norsk oljefond, trenger du ikke å drive med politikk.

Delsa Solorzano

Delsa Solorzano og Leopoldo Lopez bor i Chacao, som er en bydel i Caracas, ved siden av Altamira. De deler T-banestajon. Alle de store bankene holder til her - “Chacioto”. Alle går og spiser på “Weekend” . Det er et Italiensk strøk, mange små restauranter, de danser tango - ikke salsa og meringue. Chacao tilsvarer nok “Bogstaveien” og den helt øverste delen av Holmenkollen i Oslo.

De som bor her er familier med enorme midler i USA. Skattesatsene var lave, fem prosent skatt, for noen bare 2,5 prosent skatt, og det du tjente over 100 000 dollar, slapp du å betale skatt for. Siden pengene tjenes i utlandet, så kan de jo ikke betale skatt, eller slettes ikke for mer enn 10 ganger minstelønn. Men de bruker masse penger. De har en ordning om at de betaler skatt (5%) etter en god lønn (omkring 500 000 - ), så betaler de 25 000 i skatt. Men de tar bare ut pengene de trenger og veksler de inn i lokal valuta. De er ikke berørt av inflasjon eller de har det helt greit fordi dere månedslønn er det samme i dollar. De er også skånet for vekslings skatt (20%), for å veksle fra dollar til venezuelanske bolivar, fordi mange er leverandører som blir betalt i lokal valuta, og skal betale utenlandske selskaper i USD. Dette er bedre enn Cayman Island, fordi de bor i en by, kan ta T-bane og spise på restaurant.
 

Chacao, Caracas, Venezuela.

JJ: Hva endret seg under Hugo Chavez?

KF: Chavez var altså veldig grådig. ”Hvis du skal gjøre noe, så må du betale meg”, slik fungerte det. Chavez sørget for at det dryppet på hans nærmeste. De er blitt rike på dollars, syltet ned i amerikanske banker. Chavez kjøpte seg inn i en bitte liten bank i New York. Staten var ikke inni dette, det var Hugo Chavez helt privat. Det var ingen andre. Ingen AS. Senere betalte han andre med pengene fra banken der han plasserte sine store inntekter, sin formue. For å få mer penger til eget forbruk, høynet Chavez altså kommisjonen han tok fra de som mottok venezuelansk olje. Det statlige oljeselskapet, PDVSA betalte skatt helt uendret - Chavez betalte ikke noe. Men Chavez betalte andre for tjenester og på denne måten ble det økonomi i det.

Pengene fløyt inn. Folk mottok enorme beløp. De blokkerte også andre. De trengte ikke å høre på de som kom med løsninger, for de hadde en annen agenda. De trengte ikke å være kreative, skape verdier. De kontrollerte et system der mye penger var i omløp.

Chavez kom altså til makten for å tjene penger. Jeg jobbet i selskapet Amco og hadde møter med det statlige oljeselskapet, PDSVA. Vi som drev med næringsvirksomhet, sluttet etter hvert å ta hensyn til Chavez. Det har med fokus å gjøre. I møter med ham landet øynene hans ofte på pene ben. Vi måtte passe på at kvinnene vi hadde med til viktige møter ikke var for pene, og ikke hadde for mye utringning eller for korte skjørt. Til slutt, måtte damene vi hadde med på møter gå i Ola-bukser. Man hadde en viktig målsetning for møtet, og så mistet han konsentrasjonen for agendaen for møtet, for så til slutt noen ganger å ende opp til sengs med den kvinnelige møtedeltakeren. Noen ganger rådførte vi oss med de som jobbet på kontoret hans, og dersom de fortalte at Chavez var i ”det humøret”, og vi hadde viktige spørsmål på en agenda for et møte, så hjelp de som jobbet på kontoret hans oss med å fortelle ham at møtekalenderen hans var full den dagen, og det viktige møtet vi ville ha, måtte bli utsatt til senere.

Men han klådde ikke på damene, og damene la seg etter ham også, jaget ham. Han var ikke avhold, men drakk seg aldri full. Chavez var alltid propell, som om han skulle ha forspist seg på sukker.

Leopooldo Lopez i fengsel.

Cubanerne bidro til å utdanne leger i Venezuela, slik at det en stund ble nok leger, selv om det var dårlig utdannete leger. Cubanerne har også lagt det digitale bredbåndsnettet i Venezuela. Mange cubanere var utdannet innen teknologi i Europa på 80-tallet, gjennom samarbeidet med østblokk-landene. Da ISDN-systemet ble rullet ut i hele Europa, var enkelte cubanere med i arbeidet. Mens Cuba hadde det samme systemet som i Norge, hadde USA et gammeldags, analogt system, som fremdeles er styrende for internett og digitale tjeneste i USA. Telecom-bransjen ble i sin tid beskyttet av lovgivning vedtatt av Bill Clintons regjering. Bredbåndsystemet i USA er fortsatt veldig tregt, fordi det er analogt.

JJ: Hvorfor gikk det galt i Venezuela?

KF: Jeg har sett oppgaver over PDVSAs salg av olje. Mange var engasjert i dette, og det er blant disse at det ble penger til annen handel: Gull og narkotika. Men de hadde alt satt opp, også kontroll over Banco Central, den venezuelanske nasjonalbanken. Russiske selskaper er blitt betalt i Bolivars - for å gjøre det umulig å spore for andre banker. De har tilbudt flylaster med venezuelanske bolivarer for å veksle dette til USD. Dette er “loco y no poco loco”. Dette foregikk i Florida sammen med oppgjør for investeringen i eiendom og hoteller. Ingen ting er rapportert, alt er dekket over og pengene fordelt. 

Leopoldo Lopez

PDVSA kan si at de skal godkjenne en leverandør. Det kan være at de skal sjekke at selskapet betaler skatt. Så at regnskapet er revidert som i Norge. Men i Sør-Amerika er det ofte at det finnes en fetter i systemet. Dette er komplett umulig å vite, om du ikke har oversikt over sosiale nettverk. Dermed så sikrer du at en fetter kan bosette seg i USA og skrive tilbud til PDVSA - vanligvis dobler de verdien i lokal valuta - omtrent som at Baker regner kr. 15,- per USD - da blir det fryktelig dyrt. Jeg har sett utstyr de har betalt 10 ganger prisen for. 

Chavez ville være den nye ”Che” Guevara. Han hadde ikke gangsyn. Chavez var ingen sosialist, men kom til makten for å tjene penger, slik også enkelte colombianske geriljaledere har påpekt. Chavez var likevel stolt av det han mente chavistene hadde fått til overfor småfolket, de fattige i Venezuela. Flere av støttespillerne til Chavez hadde studert i Frankrike, og kjente det intellektuelle miljøet. Chavez lot seg påvirke. Han elsket å spille rollen som den nye ”Che” for vestlige, europeiske intellektuelle. Samtidig var han veldig opptatt av hva som skjedde under militærkuppet mot Salvador Allende i 1973, og hva som skjedde med den myrdete, visesangeren og kommunisten Victor Jara.

JJ: Så hva skal til for å få Venezuela på fote igjen, gitt den økonomiske, sosiale og teknologiske krisen landet befinner seg i? Har chavistene gjort det umulig å bygge opp PDSVA til en sterk statlig aktør i oljebransjen i Venezuela, siden de har dels mistet og dels kvittet seg med så mye viktig teknologisk kompetanse. Har chavistene skuslet bort arvesølvet?

Maria Machado

KF: Best case-scenario for gjenoppbygging er at venezuelanerne kunne få landet på fote før sommeren. Institusjoner må på plass. Høyesterett må komme inn i det hele. Luiza Ortega, er i Brussel, for å få ICC, den internasjonale domstolen i Haag til å involvere seg mot regimet.

Så må man få kontroll på spørsmålet om kommisjon, gebyrer og korrupsjon. Private betalinger fra ulovlige midler må skilles ut fra ærlig betaling av gebyrer for ulike tjenester. Korrupsjon må skilles fra det som ikke er korrupsjon.

Landets største vannstasjon, et megakraftverk, fungerer ikke, fordi det ikke er blitt vedlikeholdt. Naturforholdene med elver og vannfall ligger jo fortsatt til rette, det regner hele tiden, og nye turbiner og annet utstyr er produsert, men ikke installert, fordi noen ville ha penger under bordet, som de ikke fikk. Dropper man kravet om penger under bordet innen f.eks. elektrisitet og vannverk, så gjenstår det på en måte bare å trykke på knappene, så er viktig infrastruktur oppe og går innen rimelig tid.

Før var det PDVSA som fisket de to-tre beste i klassen, du vant i konkurransen og ble ansatt om du ble best på skolen. Spørsmålet om teknologisk kyndig personale innen PDSVA vil imidlertid løse seg. Når pengene på nytt flommer inn, så vil de dyktige menneskene komme tilbake. Det vil alltid friste dyktige mennesker å få godt betalte jobber og leve et spennende og behagelig liv i et land, der man kan leve et så godt liv som man kan i Venezuela.

(Knut prøver å skjule et smil i det han ser ut av vinduet i det snøfylte og vinterkalde Norge.)

JJ: Men har ikke chavistene nettopp ved å kvitte seg med nøkkelkompetanse innen PDSVA skuslet bort arvesølvet og gjort en gjenoppbygging av det statlige oljeselskapet avhengig av private aktørers hjelp? Venezuela vil vel være ut av stand til i nær fremtid å la oljeinntekter på nytt kunne bli en mulig kraft for velferdspolitikk?

KF: Norge er et lite land med en veldig statsstyrt økonomi. Venezuela et stort land, lettere med lokale enheter. Det er lettere å bygge opp en sterk økonomi dersom hver region kan trekke opp, konkurrere og spille opp med hverandre.

JJ: Men med desentraliserte regioner, så vil vel ikke Venezuela kunne bli et omfordelende velferdssamfunn, slik chavistene i sin retorikk hevdet at de ville skape, vil det vel?

KF: Å få økonomien til å spille seg ut, har med kompleksitet å gjøre. Leopoldo Lopez planlegger for en desentralisert økonomi. Lopez driver med “Strategic Modelling” - lage modeller som kan brukes ved sosioøkonomisk planlegging. Dette er fellesarv mellom økonomi og data. Det er brukt i “Information Engineering”.

Så må de få kontroll på de mange våpnene som flyter rundt i Venezuela. De må få kontroll på kriminaliteten. Våpen må beslaglegges, holdninger må endres. Det bør på nytt bli ulovlig å vise våpen offentlig. Folk bør igjen avsky våpen, og å true med maktbruk må bli uakseptabelt. 

JJ: Og Henrique Capriles?

KF: Han er i periferien av nettverket rundt de jeg kjenner, og har ikke jeg kontakt med. Capriles tilhører et annet nettverk.

Knut Flottorp

Leopoldo Lopez sitter nå i husarrest, men han har jevnlig kontakt med andre deler av opposisjonen, som Juan Guaido.

(Juan Guaido er leder for Parlamentet, som ble valgt i 2015. Siden gjenvalget av Nicolas Maduro ikke ble anerkjent av det internasjonale samfunn, har Guaido i januar 2019, da Maduros andre presidentperiode skulle begynne, erklært seg som de facto president i Venezuela. JJ-kommentar). 
 De som passer på Leopoldo Lopez aksepterer at han tar kontakt med folk utenifra, så lenge det ikke blir noe oppstuss om det. Guaido får instruksjoner av Lopez, gjør som han sier. Leopoldo Lopez er den som tenker ut den langsiktige strategien.

Juan Gaudio

Maria Machado er den som binder de kompliserte opposisjonsnettverkene sammen.

Hun er den sterke, som vever sammen de komplekse tingene. Machado fremstår som en dronning, hun er alt du kan drømme om i en kvinne, hennes måte å være på. Det er hun som har tenkt ut strategien rundt definisjonen av tyranni, nå ved ordet ”usurpator”.

Første av to deler av en oppsummering av Det Pan-amerikanske Forbunds møte i Panama 10-11. april



I Panama skjedde fem viktige hendelser som etterlot de tre hovedaktørene Cuba, USA og Venezuela henholdsvis en som vinner, en som taper og en som en stor taper. De to statslederne fra USA og Cuba tok hverandre i hånden og bekreftet at de to landene er i en prosess mot normalisering av forbindelser. Venezuelas president Maduro fikk ført sin storstilte «anti-imperialistiske kampanje» til ende. Den vellykkete fredsprosessen i Colombia ble støttet, hyllet og applaudert. Presse- og ytringsfrihet ble diskutert med Ecuadors president, Raphael Correa, og Barack Obama i hovedrollene. Det viktigste tema som ble diskutert var behovet for fra staten uavhengige organisasjoner i samfunnet ved den parallelle kongressen for sivilt samfunn, som i tillegg til møtet med statsledere var en del av Det Pan-amerikanske Forbunds kongress.


Raul Castro og Barack Obama i Panama

Ecuadors president forsvarte eget ønske om å begrense ytringsfrihet for det han beskrev som «ond», presse i Latin-Amerika, «prensa mala». God presse fremmet demokratiet, men ond presse truet demokratiet, mente Raphael Correa. Obama uttrykte forståelse for at politikere kunne mislike det de opplevde som ondsinnete forvrengninger av virkeligheten, men at det aldri måtte bli statsledere som selv tiltok seg makt til både å definere hva som ble kategorisert som «ondsinnet» presse og makt til å hindre medier i å utøve kritikk overfor politikere. Statsledere kan ikke selv avgjøre hva som er akseptabel kritikk av statsledere. Statsledere bør ikke ha makt til å sette de som ytrer seg kritisk til statsmakten i fengsel, uttalte Obama med åpenbar referanse til statsledere i Latin-Amerika, som lager lover for å begrense kritisk presse og for å kunne sette kritikere i fengsel. Alle må ha rett til å ytre seg, understreket Obama.

Nicolas Maduro fremstod som en stor taper i Panama. Han fikk riktignok vist forsamlingen av statsledere at han hadde klart å samle inn noen millioner underskrifter mot USAs erklæring om Venezuela som en fare for USAs sikkerhet. Erklæringen insisterer Maduro på er et forvarsel om nært forestående militær aggresjon ledet av USA mot Venezuela. Chavistene arrangerte en alternativ kongress for markering av anti-imperialisme, men synes å ha bestemt seg for å tone ned anti-imperialist-kongressen etter at Obama i dagene før møtet i Panama sendte en representant for utenriksdepartmentet til Venezuela for å samtale med Maduro. Obama og Maduro skal ha hatt en kort samtale på tomannshånd i Panama.

Forholdet mellom USA, Venezuela og Cuba.

Obama gjentok på kongressen forsikringen om at de økonomiske sanksjonene mot de 7 representantene for chavist-regimet som skal ha vært ansvarlige for drap på opposisjonelle under fjorårets demonstrasjoner i Venezuela, ikke er en aksjon rettet mot Venezuela. Aksjonen er kun rettet mot de syv representantene for regimet som USA mener er ansvarlige for brudd på menneskerettigheter og drap på demonstrerende regimemotstandere, hevder Obama. Erklæringen om at Venezuela utgjorde en fare, gjentok Obama var en erklæring det var nødvendig for amerikanske myndigheter å gjøre for å kunne vedta økonomiske sanksjoner. Obama understreket at han ikke mente Venezuela utgjorde en fare for USAs sikkerhet. Sanksjonene var ment å bidra til å fremme demokrati og respekt for menneskerettigheter i Venezuela.

Politiske analytikere flest har kritisert Obamas erklæring som en politisk tabbe som ga Maduro en mulighet til ved propaganda å avlede oppmerksomheten fra økonomisk, sosialt og politisk kaos, brudd på menneskerettigheter og politiske fanger.

Analytikere som forsvarer sanksjonene hevder de rammer ikke de store lederne for chavist-regimet, men de rammer mellomlederne. Mellomlederne er av regimet utnevnt til å lede utførelsen av de ubehagelige jobbene lederne på toppen gir ordre om. Lederne delegerer administrasjonen av selve utførelsen av arbeidsoppgaver som innebærer brudd på menneskerettigheter, til mellomlederne. Begynner mellomlederne å frykte eventuelle konsekvenser av lojalitet overfor regimets toppledere, kan det demotivere de som skal administrere de ubehagelige jobbene et diktatur trenger å utføre for ikke å miste makten. Analytikere som forsvarer sanksjonene mener kampanjen har blitt ledsaget av en diplomatisk venezolansk offensiv i forkant for å få USA til å la være vedta sanksjoner. De ser Maduros store «anti-imperialistiske kampanje» som viktig for Maduro for å bevare lojaliteten blant mellomlederne og dermed regimets overlevelse.

Forholdet USA, Cuba og Venezuela.

Maduro lyktes i få andre latin-amerikanske land til å kritisere USAs erklæring og sanksjonene, men lyktes ikke i å få Obama til å fjerne erklæring eller sanksjoner. Enkelte latin-amerikanske statsledere kritiserte USAs uforsonlige politikk overfor Venezuela, men selv de samlet seg ikke bak vedtak eller krav til USA. De nøyde seg med mild kritikk og oppfordring til dialog. Obama vil kunne utvide sanksjoner mot Maduros regime uten å frykte for sterke reaksjoner fra latin-amerikanske statsledere i tiden fremover.  

Hva så med Obamas politikk overfor Cuba? Obama har hevdet at oppretting av ambassader mellom de to land er nært forestående. USA er i ferd med å fjerne Cuba fra listen over land som støtter terrorisme. Å ha Cuba på listen over land som støtter terrorisme, fremstår som en urimelig etterlevning fra kalde krigen og en konsekvens av tiårs fastfrossete relasjoner. Men hva har Cuba gitt tilbake ved forhandlingsbordet med USA? Cuba har selv fått tvunget gjennom hvilke 53 politiske fanger som ble frigitt i januar, til tross for at USA hadde satt opp en liste. Cuba har fortsatt politiske fanger. Regimet bryter fortsatt menneskerettigheter. I forhandlingene synes USA å ha akseptert regimets krav om at spørsmål om åpne, demokratiske valg, organisasjonsfrihet, næringsfrihet, presse- og ytringsfrihet fortsatt alene skal avgjøres av den politiske eliten som tok makten for 56 år siden. Obama har gitt mye, og fått så godt som ingenting tilbake. Hva er det Obama vil oppnå på Cuba?

En cubansk kvinne ser møtet i Panama på TV.

 

Dersom USAs regjering virkelig ønsket at demokratiske endringer skulle skje på Cuba, hadde ikke da USAs regjering en fordelaktig posisjon i tiden før Obama 17. desember annonserte forhandlinger om normalisering av forbindelser mellom USA og Cuba? Cuba har lenge vært og er fremdeles økonomisk skakkjørt. Samtidig er Castro-regimet økonomisk avhengig av et Venezuela som er enda mer økonomisk skakkjørt og befinner seg i en akselererende sosial og politisk krise Maduros styre synes ute av stand til å bringe Venezuela ut av. 

De hemmelige samtalene mellom USAs regjering og Castro-dynastiet om å starte en prosess mot normalisering av forbindelser startet rett etter at Hugo Chavez døde i 2013. Castro-dynastiet forstod da at chavist-regimet ikke ville overleve lenge uten den karismatiske Chavez som leder. Senere har fallet i oljeprisen økt ytterligere den økonomiske, politiske og sosiale krisen Chavez etterlot sin etterfølger, nåværende president Nicolas Maduro. Det siste året har president Maduro halvert omfanget av den billige oljen Venezuela har gitt Cuba i bytte mot cubanske sikkerhetsrådgivere, leger, helsepersonell og idrettsinstruktører regimet har sendt til Venezuela. Også overfor Venezuelas øvrige politiske allierte som i mange år mottok billig olje fra Venezuela, har den rause tildelingen av felleskapets ressurser fra chavistene blitt halvert det siste året. Chavistene er i ferd med å miste innflytelsen blant allierte land raus utdeling av billig olje lenge har gitt dem. De to revolusjonære regimene var på vei mot en undergang Obama kunne ha bidratt til ved å la være å endre USAs politikk. Det er rimelig å hevde at USAs politikk ikke har virket før. Likevel, var ikke politikken Obama endret sammen med Venezuelas overfor Cuba smittende økonomiske krise i ferd med tvinge frem enten undergang eller nødvendige endringer på Cuba, selv med politikken Obama forlot?

Forholdet Venezuela, Cuba og USA.

Skal man argumentere til forsvar for Obamas endring av politikken overfor Cuba må man vurdere hva Obama har gjort i tillegg til å ta initiativ til å normalisere forbindelser. Ikke lyktes Obama med å bestemme hvilke 53 politiske fanger som ble frigitt i januar, regimet har fremdeles politiske fanger, de bryter menneskerettighetene, de får opprettet diplomatiske forbindelser, Cuba blir fjernet fra listen over stater som støtter terrorister og Obama har letter på flere av de sanksjonene han har mulighet til å fjerne uten kongressens godkjennelse. Castro-dynastiet har erklært seg villig til å diskutere demokrati og menneskerettigheter, men presisert at det skal skje med respekt for Cubas og USA ulike politiske systemer og ulike forståelser av hva demokrati og menneskerettigheter innebærer.

Vil Obama bli stående i historiebøkene som en Jimmy Carter? Obama er lynende intelligent, en stor taler, står for de rette verdiene, men vet ikke helt hva han vil. Utover Obamacare har ikke Obama fått til så mye som politiker, og i utenrikspolitikken har han fått til svært lite. Mangler Obama interesse, ambisjoner og engasjement for utenrikspolitikk? Setter Obama sine flinkeste folk til å arbeide med andre politiske saksfelt enn utenrikspolitikk, og er i tillegg kanskje også Iran, Cuba og Latin-Amerika mindre viktig enn Kina? Blir Obama utmanøvrert av regimer som setter sine beste folk til å arbeide med spørsmål som har med USA å gjøre, fordi det å ikke tape politiske dragkamper med USA er eksistensielt viktig for Iran, Cuba og Venezuela?

Obamas strategi overfor Cuba synes å være at økt handel mellom USA og Cuba og økt kontakt mellom mennesker vil gjøre det vanskeligere for regimet å beholde totalitær kontroll over befolkningen. Flere eksilcubanere i USA vil investere i privat næringsvirksomhet på Cuba, flere amerikanske turister vil interagere, forsterke bånd, utveksle ideer og tanker. Økt samkvem mellom USA og Cuba vil bringe med seg ny teknologi og økt internettbruk vil kunne gjøre det vanskeligere for cubanske myndigheter å kontrollere befolkningen. Økt tilvekst i en middelklasse av entreprenører som på sikt ikke vil være avhengig av den cubanske staten for å lykkes, kan undergrave regimet på sikt.

Forholdet USA, Cuba og Venezuela som såpeopera.

Men har økt handel med Kina og Vietnam ført til mer demokrati i de to landene? Hva gjør Obama i tillegg til å åpne for mer handel og mer samkvem? Kunne Obama aktivt ha fridd til cubanernes hjerter, utøvd «soft power»? Vil Obama invitere mange cubanske studenter til å studere i USA og gi de rikelig med stipendier, eller på andre måter undergrave diktaturet med fredelige midler?  

I Panama skjedde altså fem viktige hendelser som etterlot de tre hovedaktørene Cuba som en vinner, USA som taper og Venezuela som en stor taper. Den siste av de fem hendelsene vil jeg utdype i neste innlegg på denne bloggen, behovet for fra staten uavhengige organisasjoner i samfunnet ved den parallelle kongressen for sivilt samfunn, som i tillegg til møtet med statsledere var en del av Det Pan-amerikanske Forbunds kongress.

 

I Neste innlegg på bloggen vil jeg argumentere for hvorfor jeg mener Cuba har snyltet på Venezuela, jeg vil utdype forholdet mellom Venezuela og Cuba, og jeg vil forsøke å gi en grundig analyse av hvor opposisjonen på Cuba står etter møtet i Det Pan-amerikanske Forbund i Panama.

Kilder: ICLEP

 

Raul forlater i rett tid en allianse for en annen allianse.