Intervju med lederen for Kvinner i Hvitt på besøk i Oslo.

Ved Oslo Freedom Forum 26. og 27 mai intervjuet jeg 4 cubanske opposisjonelle. En av dem var leder for Kvinner i Hvitt, Berta Soler.

Den uavhengige journalisten jeg snakket med under Oslo Freedom Forum, påpekte hvilken dyktig politiker Raul Castro er. I Washington, Moskva, Brussel, Paris, hos paven i Roma og Bejing blir lillebror Raul hyllet og behandlet som en respektert statsmann. Regimet håper å kunne overleve i tiden fremover, og få mulighet til å foreta en endring av det politiske og økonomiske systemet på Cuba i retning modeller fra Vietnam, Kina eller Russland. I disse landene har den såkalt «kommunistiske» eliten lykkes i å ivareta den økonomiske og i hovedsak også den politiske makten, men samtidig tilsynelatende gjennomført demokratiske reformer, og noe som tilsynelatende ligner på presse- og ytringsfrihet.

Cuba er fjernet fra USAs terror-liste. Cuba trener ikke lenger opp terrorister, eller gir annen form for militær støtte til terrororganisasjoner eller geriljaorganisasjoner som Farc i Colombia. Det var derfor rimelig av USA å fjerne Cuba fra USAs liste over land som støtter terrorisme. Cuba trengte å bli fjernet fra listen for å kunne reforhandle en stor utenlandsgjeld, og få mulighet til å ta opp nye lån. Forhandlinger med kreditorene om utenlandsgjeld finner nå sted. Castro-dynastiet har oppnådd mye, men uten å gi noe tilbake.


Berta Soler under Oslo Freedom Forum i 2014.

Berta Solers hovedbudskap var en kritikk av USA, Paven og EU for i deres dialoger med Castro-regimet, ikke å lytte til sivilt samfunn på Cuba. Obama og alle andre internasjonale aktører må inkludere, lytte til det sivile samfunn, de opposisjonelle, i de politiske prosesser som vil normalisere politiske og diplomatiske forhold til regimet. De politiske prosessene for normalisering foregår over hodet på det cubanske folk. USA, paven og EU kan ikke fortsette å se bort fra hvordan Castro-regimet behandler opposisjonelle. Ved ikke å arrangere møter med opposisjonelle, gir USA, EU og paven regimet aksept for å fortsette den undertrykkelsen de utøver overfor organisasjoner fra det virkelige sivile samfunn på Cuba. Soler oppfordret Obama til å ta med representanter for det sivile samfunn i diskusjonene om Cubas fremtid.

Lederen av Kvinner i Hvitt mener Castro-brødrene er mestere i å gi løfter de ikke holder. Berta Soler mener paven kjenner godt til undertrykkelsen av opposisjonelle på Cuba. Majoriteten av medlemmene i Kvinner i Hvitt er katolikker, og troende, men ikke alle, og noen er ateister. De marsjerer i Havanna og flere andre byer og tettsteder hver søndag etter gudstjeneste. Jeg spurte henne om paven håper å kunne oppnå en tilsvarende reversering av abort i retning av absolutt forbud mot abort, som den katolske kirken i Nicaragua har oppnådd ved å samarbeide med den gamle revolusjonshelten Daniel Ortega i Nicaragua. Soler understreket at hun som kristen ville ta i mot alle barn som velkomne, og gjøre sitt beste for å sørge for at de blir tatt godt vare på. Den katolsk-troende kvinnen påpekte imidlertid at cubanske kvinner i stor grad brukte den utbredte retten til selvbestemt abort nærmest som et prevensjonsmiddel, siden det for den fattige befolkningen var dyrere å betale for prevensjonsmidler. Lederen av Kvinner i Hvitt antok det ville bli vanskelig å endre på mentaliteten som tilsa utstrakt bruk av abort på Cuba.

Den uavhengige journalisten jeg intervjuet under Oslo Freedom Forum, mente imidlertid at regimet med stor sannsynlighet ville endre abortlovgivning og den liberale abortpraksisen på Cuba. Castro-dynastiet har overfor paven en rekke kort på hånden de kan spille ut. Den katolske kirken var en sterk maktfaktor på Cuba før revolusjonen, og mistet mange privilegier med revolusjonen. Alle de gamle privilegiene den katolske kirken ble fratatt med Fidels styre, vil lillebror Raul nå kunne gi tilbake, ett av gangen, og oppnå applaus fra kirken for hvert eneste privilegium han gir dem. Kirken vil kunne få vesentlig innflytelse over lavere og høyere utdannelse, kirken vil kunne få reklametid på TV, få lage egne programmer, og makt til å sensurere. Den Katolske kirken vil også med en absolutt statsmakt som vil trenge dem, kunne hindre de konkurrerende protestantiske sektene som de siste tiårene har gjort så stor fremgang i misjonspraksis i andre latin-amerikanske land, i å konvertere cubanere til protestantiske sekter.  

Den uavhengige journalisten mente det ikke ville være noe problem for regimet å endre politikk i forhold til abort i restriktiv retning, til tross for mangeårig, rådende liberal praksis. Siden så mange unge cubanere har forlatt Cuba med forhåpninger om bedre økonomiske utsikter i utlandet, er Cuba i ferd med å få en tiltagende aldrende befolkning med få unge til å finansiere velferd for de mange pensjonistene.  Journalisten mente regimet gjerne kunne finne på å formulere en politikk der mødre ble helter, og det ble ansett som kontrarevolusjonært å være for abort og prevensjon, en form for motsats til Kinas ett-barns-politikk. De andre cubanerne som hørte på ham mens han snakket, så på hverandre og lo. Den ene sa: «På Cuba kan alt skje. Regimet er i stand til hva som helst.» En av cubanerne føyde til: «Vi er på vei tilbake til der samfunnet vårt var før revolusjonen». Så ristet de på hodet og lo alle sammen.  

De siste månedene har det vært en vond strid innad i Kvinner i Hvitt, en strid om ledervervet. Kritikerne av Berta Soler som leder for organisasjonen, har vært Laura Pollan, datter av den tidligere lederen i Kvinner i Hvitt. På spørsmål om striden om ledervervet forteller Soler at krefter på Cuba mente Kvinner i Hvitt burde legges ned etter avtalen mellom USA og Cuba om normalisering i desember. Hun mener regimet ønsket å bidra til det hun beskriver som «å kutte ned stammen rundt Soler og Kvinner i Hvitt» ved å skape splid i organisasjonen. Soler antyder altså at regimet har bidratt å eskalere striden om ledervervet. Jeg har ikke snakket med andre kilder om dette, så det er umulig for meg å gjøre noen kvalifiserte vurderinger om striden i organisasjonen. Soler påpeker imidlertid, og dette har jeg fått bekreftet fra andre kilder, at Kvinner i Hvitt hadde en demokratisk avstemning blant medlemmene om hvorvidt Soler skulle fortsette som leder. Hun fikk over 90% av stemmene. En liten krets rundt Laura Pollan har startet en egen organisasjon etter modell av Kvinner i Hvitt. Organisasjonen har altså opplevd en liten avskalling, men den har nå en leder med et demokratisk mandat bak seg.

Berta Soler ble spurt om rasisme og diskriminering på Cuba. Lederen av Kvinner i Hvitt er som hun selv sier, «negra». Jeg nevnte for henne hva dissenten Antunes hevder om rasisme og diskriminering på Cuba. (Se aller første intervju på bloggen, om Antunes.) Soler trekker frem diskriminering innen utdanning, og mener svarte er forfordelt innen skole og høyere utdanning på Cuba. Hun nevner hvordan en av lederne for parlamentet på Cuba er svart, men hvordan denne svarte lederen blir trukket frem for å tilbakevise alle de tause anklagene om diskriminering. Diskriminering er utbredt, mener Soler. Kvinner blir også diskriminert, svarer hun på mitt spørsmål. Kvinner er de som bærer tyngst i et samfunn som ikke fungerer, avslutter hun.

Antunes fremhevet i intervjuet som er publisert på denne bloggen i midten av januar, at revolusjonen hadde vedtatt fjerning av all diskriminering og forskjellsbehandling. Regimet mente det ikke var behov for et lovverk som sikret mot diskriminering når revolusjonen hadde fjernet all diskriminering.

Neste innlegg  blir et intervju med bassisten i Porno Por Ricardo.

Første av to deler av en oppsummering av Det Pan-amerikanske Forbunds møte i Panama 10-11. april



I Panama skjedde fem viktige hendelser som etterlot de tre hovedaktørene Cuba, USA og Venezuela henholdsvis en som vinner, en som taper og en som en stor taper. De to statslederne fra USA og Cuba tok hverandre i hånden og bekreftet at de to landene er i en prosess mot normalisering av forbindelser. Venezuelas president Maduro fikk ført sin storstilte «anti-imperialistiske kampanje» til ende. Den vellykkete fredsprosessen i Colombia ble støttet, hyllet og applaudert. Presse- og ytringsfrihet ble diskutert med Ecuadors president, Raphael Correa, og Barack Obama i hovedrollene. Det viktigste tema som ble diskutert var behovet for fra staten uavhengige organisasjoner i samfunnet ved den parallelle kongressen for sivilt samfunn, som i tillegg til møtet med statsledere var en del av Det Pan-amerikanske Forbunds kongress.


Raul Castro og Barack Obama i Panama

Ecuadors president forsvarte eget ønske om å begrense ytringsfrihet for det han beskrev som «ond», presse i Latin-Amerika, «prensa mala». God presse fremmet demokratiet, men ond presse truet demokratiet, mente Raphael Correa. Obama uttrykte forståelse for at politikere kunne mislike det de opplevde som ondsinnete forvrengninger av virkeligheten, men at det aldri måtte bli statsledere som selv tiltok seg makt til både å definere hva som ble kategorisert som «ondsinnet» presse og makt til å hindre medier i å utøve kritikk overfor politikere. Statsledere kan ikke selv avgjøre hva som er akseptabel kritikk av statsledere. Statsledere bør ikke ha makt til å sette de som ytrer seg kritisk til statsmakten i fengsel, uttalte Obama med åpenbar referanse til statsledere i Latin-Amerika, som lager lover for å begrense kritisk presse og for å kunne sette kritikere i fengsel. Alle må ha rett til å ytre seg, understreket Obama.

Nicolas Maduro fremstod som en stor taper i Panama. Han fikk riktignok vist forsamlingen av statsledere at han hadde klart å samle inn noen millioner underskrifter mot USAs erklæring om Venezuela som en fare for USAs sikkerhet. Erklæringen insisterer Maduro på er et forvarsel om nært forestående militær aggresjon ledet av USA mot Venezuela. Chavistene arrangerte en alternativ kongress for markering av anti-imperialisme, men synes å ha bestemt seg for å tone ned anti-imperialist-kongressen etter at Obama i dagene før møtet i Panama sendte en representant for utenriksdepartmentet til Venezuela for å samtale med Maduro. Obama og Maduro skal ha hatt en kort samtale på tomannshånd i Panama.

Forholdet mellom USA, Venezuela og Cuba.

Obama gjentok på kongressen forsikringen om at de økonomiske sanksjonene mot de 7 representantene for chavist-regimet som skal ha vært ansvarlige for drap på opposisjonelle under fjorårets demonstrasjoner i Venezuela, ikke er en aksjon rettet mot Venezuela. Aksjonen er kun rettet mot de syv representantene for regimet som USA mener er ansvarlige for brudd på menneskerettigheter og drap på demonstrerende regimemotstandere, hevder Obama. Erklæringen om at Venezuela utgjorde en fare, gjentok Obama var en erklæring det var nødvendig for amerikanske myndigheter å gjøre for å kunne vedta økonomiske sanksjoner. Obama understreket at han ikke mente Venezuela utgjorde en fare for USAs sikkerhet. Sanksjonene var ment å bidra til å fremme demokrati og respekt for menneskerettigheter i Venezuela.

Politiske analytikere flest har kritisert Obamas erklæring som en politisk tabbe som ga Maduro en mulighet til ved propaganda å avlede oppmerksomheten fra økonomisk, sosialt og politisk kaos, brudd på menneskerettigheter og politiske fanger.

Analytikere som forsvarer sanksjonene hevder de rammer ikke de store lederne for chavist-regimet, men de rammer mellomlederne. Mellomlederne er av regimet utnevnt til å lede utførelsen av de ubehagelige jobbene lederne på toppen gir ordre om. Lederne delegerer administrasjonen av selve utførelsen av arbeidsoppgaver som innebærer brudd på menneskerettigheter, til mellomlederne. Begynner mellomlederne å frykte eventuelle konsekvenser av lojalitet overfor regimets toppledere, kan det demotivere de som skal administrere de ubehagelige jobbene et diktatur trenger å utføre for ikke å miste makten. Analytikere som forsvarer sanksjonene mener kampanjen har blitt ledsaget av en diplomatisk venezolansk offensiv i forkant for å få USA til å la være vedta sanksjoner. De ser Maduros store «anti-imperialistiske kampanje» som viktig for Maduro for å bevare lojaliteten blant mellomlederne og dermed regimets overlevelse.

Forholdet USA, Cuba og Venezuela.

Maduro lyktes i få andre latin-amerikanske land til å kritisere USAs erklæring og sanksjonene, men lyktes ikke i å få Obama til å fjerne erklæring eller sanksjoner. Enkelte latin-amerikanske statsledere kritiserte USAs uforsonlige politikk overfor Venezuela, men selv de samlet seg ikke bak vedtak eller krav til USA. De nøyde seg med mild kritikk og oppfordring til dialog. Obama vil kunne utvide sanksjoner mot Maduros regime uten å frykte for sterke reaksjoner fra latin-amerikanske statsledere i tiden fremover.  

Hva så med Obamas politikk overfor Cuba? Obama har hevdet at oppretting av ambassader mellom de to land er nært forestående. USA er i ferd med å fjerne Cuba fra listen over land som støtter terrorisme. Å ha Cuba på listen over land som støtter terrorisme, fremstår som en urimelig etterlevning fra kalde krigen og en konsekvens av tiårs fastfrossete relasjoner. Men hva har Cuba gitt tilbake ved forhandlingsbordet med USA? Cuba har selv fått tvunget gjennom hvilke 53 politiske fanger som ble frigitt i januar, til tross for at USA hadde satt opp en liste. Cuba har fortsatt politiske fanger. Regimet bryter fortsatt menneskerettigheter. I forhandlingene synes USA å ha akseptert regimets krav om at spørsmål om åpne, demokratiske valg, organisasjonsfrihet, næringsfrihet, presse- og ytringsfrihet fortsatt alene skal avgjøres av den politiske eliten som tok makten for 56 år siden. Obama har gitt mye, og fått så godt som ingenting tilbake. Hva er det Obama vil oppnå på Cuba?

En cubansk kvinne ser møtet i Panama på TV.

 

Dersom USAs regjering virkelig ønsket at demokratiske endringer skulle skje på Cuba, hadde ikke da USAs regjering en fordelaktig posisjon i tiden før Obama 17. desember annonserte forhandlinger om normalisering av forbindelser mellom USA og Cuba? Cuba har lenge vært og er fremdeles økonomisk skakkjørt. Samtidig er Castro-regimet økonomisk avhengig av et Venezuela som er enda mer økonomisk skakkjørt og befinner seg i en akselererende sosial og politisk krise Maduros styre synes ute av stand til å bringe Venezuela ut av. 

De hemmelige samtalene mellom USAs regjering og Castro-dynastiet om å starte en prosess mot normalisering av forbindelser startet rett etter at Hugo Chavez døde i 2013. Castro-dynastiet forstod da at chavist-regimet ikke ville overleve lenge uten den karismatiske Chavez som leder. Senere har fallet i oljeprisen økt ytterligere den økonomiske, politiske og sosiale krisen Chavez etterlot sin etterfølger, nåværende president Nicolas Maduro. Det siste året har president Maduro halvert omfanget av den billige oljen Venezuela har gitt Cuba i bytte mot cubanske sikkerhetsrådgivere, leger, helsepersonell og idrettsinstruktører regimet har sendt til Venezuela. Også overfor Venezuelas øvrige politiske allierte som i mange år mottok billig olje fra Venezuela, har den rause tildelingen av felleskapets ressurser fra chavistene blitt halvert det siste året. Chavistene er i ferd med å miste innflytelsen blant allierte land raus utdeling av billig olje lenge har gitt dem. De to revolusjonære regimene var på vei mot en undergang Obama kunne ha bidratt til ved å la være å endre USAs politikk. Det er rimelig å hevde at USAs politikk ikke har virket før. Likevel, var ikke politikken Obama endret sammen med Venezuelas overfor Cuba smittende økonomiske krise i ferd med tvinge frem enten undergang eller nødvendige endringer på Cuba, selv med politikken Obama forlot?

Forholdet Venezuela, Cuba og USA.

Skal man argumentere til forsvar for Obamas endring av politikken overfor Cuba må man vurdere hva Obama har gjort i tillegg til å ta initiativ til å normalisere forbindelser. Ikke lyktes Obama med å bestemme hvilke 53 politiske fanger som ble frigitt i januar, regimet har fremdeles politiske fanger, de bryter menneskerettighetene, de får opprettet diplomatiske forbindelser, Cuba blir fjernet fra listen over stater som støtter terrorister og Obama har letter på flere av de sanksjonene han har mulighet til å fjerne uten kongressens godkjennelse. Castro-dynastiet har erklært seg villig til å diskutere demokrati og menneskerettigheter, men presisert at det skal skje med respekt for Cubas og USA ulike politiske systemer og ulike forståelser av hva demokrati og menneskerettigheter innebærer.

Vil Obama bli stående i historiebøkene som en Jimmy Carter? Obama er lynende intelligent, en stor taler, står for de rette verdiene, men vet ikke helt hva han vil. Utover Obamacare har ikke Obama fått til så mye som politiker, og i utenrikspolitikken har han fått til svært lite. Mangler Obama interesse, ambisjoner og engasjement for utenrikspolitikk? Setter Obama sine flinkeste folk til å arbeide med andre politiske saksfelt enn utenrikspolitikk, og er i tillegg kanskje også Iran, Cuba og Latin-Amerika mindre viktig enn Kina? Blir Obama utmanøvrert av regimer som setter sine beste folk til å arbeide med spørsmål som har med USA å gjøre, fordi det å ikke tape politiske dragkamper med USA er eksistensielt viktig for Iran, Cuba og Venezuela?

Obamas strategi overfor Cuba synes å være at økt handel mellom USA og Cuba og økt kontakt mellom mennesker vil gjøre det vanskeligere for regimet å beholde totalitær kontroll over befolkningen. Flere eksilcubanere i USA vil investere i privat næringsvirksomhet på Cuba, flere amerikanske turister vil interagere, forsterke bånd, utveksle ideer og tanker. Økt samkvem mellom USA og Cuba vil bringe med seg ny teknologi og økt internettbruk vil kunne gjøre det vanskeligere for cubanske myndigheter å kontrollere befolkningen. Økt tilvekst i en middelklasse av entreprenører som på sikt ikke vil være avhengig av den cubanske staten for å lykkes, kan undergrave regimet på sikt.

Forholdet USA, Cuba og Venezuela som såpeopera.

Men har økt handel med Kina og Vietnam ført til mer demokrati i de to landene? Hva gjør Obama i tillegg til å åpne for mer handel og mer samkvem? Kunne Obama aktivt ha fridd til cubanernes hjerter, utøvd «soft power»? Vil Obama invitere mange cubanske studenter til å studere i USA og gi de rikelig med stipendier, eller på andre måter undergrave diktaturet med fredelige midler?  

I Panama skjedde altså fem viktige hendelser som etterlot de tre hovedaktørene Cuba som en vinner, USA som taper og Venezuela som en stor taper. Den siste av de fem hendelsene vil jeg utdype i neste innlegg på denne bloggen, behovet for fra staten uavhengige organisasjoner i samfunnet ved den parallelle kongressen for sivilt samfunn, som i tillegg til møtet med statsledere var en del av Det Pan-amerikanske Forbunds kongress.

 

I Neste innlegg på bloggen vil jeg argumentere for hvorfor jeg mener Cuba har snyltet på Venezuela, jeg vil utdype forholdet mellom Venezuela og Cuba, og jeg vil forsøke å gi en grundig analyse av hvor opposisjonen på Cuba står etter møtet i Det Pan-amerikanske Forbund i Panama.

Kilder: ICLEP

 

Raul forlater i rett tid en allianse for en annen allianse.

 

Obama og Castro-regimet foran møtet i Det Pan-Amerikanske Forbund 10-11. april.

Kan man forstå at cubanske opposisjonelle er splittet i forhold til Obamas imøtekommende politikk og løfter om å fjerne sanksjoner og handelsblokade? Noen av de opposisjonelle støtter den endrete politikken, mens andre kritiserer Obama for den. Har USAs regjering ført en politikk etter 17. desember som har gitt kritikerne grunn til å stole på at Obama fører en fornuftig politikk overfor Cuba?

Cuba, Venezuela og USA posisjonerer seg alle sammen foran møtet i Det Pan-Amerikanske Forbund 10-11 april, i Panama. De nært samarbeidende regimene på Cuba og i Venezuela, ønsker å holde seg ved makten, men hva er USAs målsetninger med deres politikk overfor de to regimene?


Barack Obama og Raul Castro hilser på hverandre.

Cuba er hovedutfordringen for Obama dersom han ønsker et Latin-Amerika med økt respekt for demokrati og menneskerettigheter. I forholdet mellom Castro-dynastiet og Maduro-regimet, er det Castro-dynastiet som er den dominante i forholdet. Er Obamas strategi at dersom Cubas befolkning får tilgang til internett, om det blir aldri så mye kontrollert av kommunistpartiet, og befolkningen får tilgang til amerikanske investeringer, økt kontakt med amerikanske turister og handelssamkvem mellom de to landene øker, så løsner jerngrepet Castro-dynastiet har over det cubanske samfunnet, av seg selv?

Med unntak av journalister med nære bånd til republikanerne, synes de fleste journalister å være enige om at USAs endring av en «mislykket politikk» overfor Cuba var nødvendig. 17. desember offentliggjorde Barack Obama at amerikanske og cubanske myndigheter ville gå inn i forhandlinger for å normalisere forbindelsene mellom de to landene. USA stilte krav om frigivelse av 53 politiske fanger, som etter tautrekking om hvilke politiske fanger regimet skulle sette fri, i løpet av januar ble innfridd.


I internasjonale medier var de fleste enige om at Obamas endring av
USAs politikk overfor Cuba som ble annonsert 17. april var klok.

Krav om endringer i demokratisk retning og respekt for menneskerettigheter USA også fremmet i forkant av forhandlingene, har imidlertid Castro-regimet møtt med brysk avvisning. Regimet har krevd respekt for «Cubas indre anliggender». Cubansk «nasjonal selvråderett« lar i følge regimet, seg ikke forene med presse- og ytringsfrihet, stemmerett ved åpne, demokratiske valg, en rettsstat som respekterer menneskerettigheter, organisasjonsfrihet eller krav om fri tilgang til informasjon ved fri bruk av internett. Lederen for USAs forhandlingsdelegasjon, Roberta Jacobson, synes utover å ha hatt noen få korte møter med den politiske opposisjonen, å ha akseptert Castro-dynastiets krav. USA synes å respektere regimets krav om at eliten som oppnådde absolutt makt for 56 år siden, fremdeles må få beholde den politiske makten og de økonomiske privilegiene som følger med absolutt makt.  

Lykkes Castro-dynastiet i å utmanøvrere USAs regjering? Regimet ga etter for USAs krav om å frigi 53 politiske fanger før reelle forhandlinger om normalisering av forbindelser kunne starte. Castro-dynastiet lyktes likevel med å overkjøre USA i å definere hvilke 53 politiske fanger som skulle frigis, til tross for at USA skulle ha formulert en liste med navnene på fangene de krevde løslatt. Denne listen er senere blitt holdt hemmelig, av frykt for at en publisering av listen ville kunne styrke motstanderne av forhandlinger blant republikanerne og deres mulighet til i den amerikanske kongressen å hindre videre forhandlinger. Mange av de frigitte 53 fangene var beviselig fanger som dels allerede var frigitt og dels skulle bli frigitt i umiddelbar fremtid. Mange av de frigitte ble gitt en juridisk status som innebar at regimet kunne arrestere dem på nytt om regimet skulle ønske det, uten foregående rettsprosess. Hvilke politiske fanger var det USA krevde frigitt, men som Castro-dynastiet lyktes med å hindre at ble å regne blant de 53 frigitte? Var prosessen rundt de 53 politiske fangene den første harde prøven for Obama-regjeringen i møte med Castro-regimet?


Cuba har lykkes i å få FN til å gjøre vedtak som oppfordrer
USA til å oppheve handelsblokaden og andre av USAs sanksjoner mot Cuba.

USA og Cuba har innledet tredje fase i forhandlingsprosessen om normalisering av forbindelser mellom de to landene. Obama har erklært at han gjerne vil at USA og Cuba skal kunne ha gjenetablert diplomatiske forbindelser, opprettet ambassader i hverandres land i forkant av møtet i Det Panamerikanske Forbund. I Panama skal Obama og Raul Castro trykke hverandres hender foran internasjonal presse, og da ønsker Obama samtidig å kunne forteller verden at ambassader er blitt opprettet.

I forhold til krav om demokratiske endringer har ikke Cuba gitt vesentlige konsesjoner. Likevel har USA lettet på deler av de strenge sanksjonene. Obama har også lovet det cubanske folk tilgang til internett. Regimet har lovet folket at regimet vil gjøre det regimet kan for at alle cubanere skal få tilgang til internett. Regimet insisterer imidlertid på at bruk av internett må være under streng politisk kontroll.

Tirsdag 31. mars starter forhandlinger om forståelse og respekt for menneskerettigheter, som skal være en del av samtalene i Washington mellom delegasjoner for USA og Cubas styresmakter. Castro-regimet har sagt de vil diskutere temaet med utgangspunkt i de to lands ulike tilnærminger til begrepet menneskerettigheter. Castro-regimet vil rette oppmerksomheten mot den innsatsen de mener å utøve med å fremme rettigheter til helse og utdanning blant land de samarbeider med, og de vil rette oppmerksomheten mot hvordan de mener USA svikter sitt ansvar for å gi egen befolkning helse og utdanning. Vil Castro-regimet lykkes med å sette dagsorden i diskusjonene, og hvordan vil internasjonale medier vinkle de to ulike fremstillingene av hva respekt for menneskerettigheter bør handle om?

Er Obamas strategi at dersom Cubas befolkning får mer tilgang til internett, investeringer, kontakt med turister og handelssamkvem, så løsner jerngrepet Castro-dynastiet har over det cubanske samfunnet, av seg selv? Tenker Obama at når ikke lenger regimet kan skylde på USA og embargoen for manglende økonomisk utvikling og manglende velstand, så vil befolkningen gjøre regimet ansvarlig og kreve endringer og demokratiske reformer? Tror USAs regjering at dersom Cubas befolkning blir eksponert for amerikansk direkte påvirkning økonomisk og kulturelt og ved nærere samkvem mellom de to folkene, så vil økonomiske maktforhold endre seg, for deretter å bli etterfulgt av endring av politiske maktforhold på Cuba? Undervurderer Obama et totalitært regime som har bevart absolutt makt i 56 år?

Kanskje frykter Obama at dersom det totalitære diktaturet forsvinner vil Cuba kunne bli et naboland i økonomisk, sosialt og politisk kaos? Er amerikanske styresmakter redde for at Cuba uten diktaturet og etter en mulig uoversiktlig transformasjonsprosess fra diktatur til noe som de kanskje frykter ikke vil bli et velfungerende demokrati, vil kunne bli en «failed state»? Frykter USAs myndigheter narkotikakriminalitet, at kokain-karteller vil rekruttere et stort da arbeidsledig sikkerhets og militærapparatet, at Cuba vil egne seg som mellomstasjon for narkotikasmugling, at store menneskemasser vil ankomme USA på flukt fra et land i kaos og kanskje også at et Cuba i kaos vil tjene Russland og andre økonomiske og politiske rivalers interesser? Har ikke Obama tilstrekkelig tillit til at en opposisjon som foreløpig ikke har klart å samle seg om en dominerende politisk leder og en samlet strategi, vil klare å gjøre Cuba til et økonomisk og politisk velfungerende samfunn etter en eventuell transformasjonsprosess fra diktatur til demokrati?   


Guillermo Farinas, Antonio Rodiles,
 Felix Navarro og Angel Moya.

Det direkte møtet mellom USAs og Cubas lederer vil ta mye av oppmerksomheten ved Det Pan-Amerikanske Forbunds konferanse. Konferansen vil imidlertid bli en arena der mange politiske organisasjoner med ulike politiske agendaer vil slåss om oppmerksomheten fra internasjonale medier. Politisk kontroversielt og nyskapende er det at også cubanske opposisjonelle organisasjoner er invitert til den offisielle konferansen. I Panama vil Maduro og chavistene imidlertid arrangere en «anti-imperialistisk» motkonferanse, som vil rette kritikk mot USA, imperialisme og nyliberalisme. Til den offisielle konferansen vil den cubanske statlige delegasjonen ha med seg representanter for organisasjoner fra «sivilt samfunn», men disse organisasjonene vil være kontrollert av det cubanske statsapparatet. Imidlertid har konferansens arrangører også invitert representanter for uavhengige organisasjoner på Cuba. Den politiske opposisjonen, blant dem Kvinner i Hvitt, vil bli representert. Andre cubanske opposisjonelle organisasjoner, som vil være igjen på Cuba, vil samtidig arrangere sin egen motkonferanse for «uavhengig sivilt samfunn» i ulike distrikter av Cuba.


Her overrekker Nicolas Maduro Brazils president
Dilma Roussef et bilde av Hugo Chavez

Vil Maduros «anti-imperialistiske» motkonferanse lykkes med å stjele oppmerksomheten fra det offisielle programmet for «sivilt samfunn i Latin-Amerika»? Og vil opposisjonen på Cuba under konferansen i Panama få oppmerksomhet for sine krav om demokratiske reformer og respekt for menneskerettigheter på Cuba, eller vil Castro-regimets utvalgte og av regimet kontrollerte representanter for «sivilt samfunn» på Cuba lykkes i å diskreditere de opposisjonelle organisasjonenes representanter i internasjonale mediers øyne? Og vil de opposisjonelle som er blitt igjen på Cuba der de arrangerer sin «motkonferanse», lykkes i få oppmerksomhet for sine synspunkter og krav om demokrati og menneskerettigheter og bli lyttet til når de ytrer sine forhåpninger om å kunne være med å forme Cubas fremtid?

Hva slags rolle vil Obama komme til å spille i Panama 10-11. april? Vil man i ettertid huske han som presidenten som tok Raul Castro i hånden og skrinla et halvt århundre med «mislykket» sanksjonspolitikk, og som samtidig ble utmanøvrert av et totalitært diktatur? Det er ikke vanskelig å forstå at opposisjonen på Cuba er splittet i synes på Obamas fra desember endrete politikk overfor Castro-regimet. Mange opposisjonelle på Cuba er kritiske til Obamas nye politikk. Obama har så langt ikke gitt kritikerne noen grunn til å endre mening. Kan Obama komme tilbake og overbevise kritikerne om at han virkelig er situasjonens herre i håndteringen av diktaturer i Latin-Amerika?

 

Neste artikkel, som vil bli publisert tirsdag 7. april, ikke mandag denne gangen, vil handle om Venezuelas rolle i det spente forholdet mellom USA og Cuba.

 

Kilder: ICLEP, det cubanske instituttet for presse- og ytringsfrihet.

En cubansk uavhengig journalist om EUs forhold til Cuba

EU starter i begynnelsen av mars første fase i deres forhandlinger med Castro-regimet om å fjerne EUs felles politikk overfor Cuba. Den felles politikken har lagt begrensinger på europeiske lands handelssamarbeid med Cuba. Samtalene skulle ha startet i begynnelsen av januar. Nye avtaler om normalisering av forbindelser mellom USA og Castro-regimet fikk cubanske myndigheter til å utsette samtalene om normalisering av forbindelser mellom EU og Castro-regimet. Castro-regimet må ikke få anledning til å spille USA og EU ut mot hverandre ved å lokke med investeringsmuligheter for amerikansk og europeisk næringsliv. Castro-regimet har erklært at de ikke vil endre noe ved det totalitære diktaturets styremåte.

EU har siden 1996 hatt en felles politikk overfor Cuba med målsetninger om å bidra til at Cuba endres til et pluralistisk demokrati, respekterer menneskerettigheter og andre fundamentale friheter. EU vil også bidra til forbedrete levekår og til å skape bærekraftig vekst på Cuba. Krav har blitt stilt til Castro-regimet om at de må innfri kravene om demokrati og menneskerettigheter før de får nyte godt av bistandsmidler og gunstige handelsbetingelser. EUs felles politikk overfor Cuba var en respons på den amerikanske kongressens Helms-Burton lov, som var ment å stramme til USAs handelsembargo og gjøre handel og investeringer på Cuba vanskeligere for andre land enn USA.  

De tidligere østblokklandene innen EU og Spania har vært uenige om hvordan den europeiske unionen skal forholde seg til diktaturet på Cuba. Både den forrige spanske regjeringen ledet av sosialdemokrater og den nåværende konservative regjeringen i Spania har av hensyn til egne økonomiske interesser arbeidet for å få fjernet EUs felles politikk, og for å gi Cuba bistand og gunstige handelsbetingelser. Frankrike, Belgia og Portugal har støttet Spania.

De tidligere Østblokklandene, Tsjekkia, Polen og Slovakia, har arbeidet for å opprettholde krav til Cuba om demokrati og menneskerettigheter. De tidligere østblokklandene har ikke vært villige til å la EU forlate sin felles strenge politikk overfor Castro-regimet. De har i EU fått støtte av Tyskland og Storbritannia. Både Spania og de mange tidligere østblokklandene har erfaringer med overganger fra diktaturer til demokratiske regimer. Landene i EU kan ved sine egne erfaringer spille en viktig rolle i den transformasjonsfase som kan bli resultatet av endringene som er ferd med så skje på Cuba.

Leder for den cubanske kommisjonen for menneskerettigheter og nasjonal forsoning, ELizardo Sanchez, oppfordrer EU til å kreve frigivelse av alle politiske fanger på Cuba, kreve demokratiske valg der alle politiske partier får lov å stille til valg og at regimet må slutte å trakassere, arrestere og fengsle politiske motstandere. Sanchez minner om at USA fikk rundt 50 politiske fanger frigitt og har hatt flere møter med opposisjonelle og det uavhengige sivile samfunn på Cuba i den første fasen av USAs forhandlinger med Castro-regimet.


Kommisjonen for menneskerettigheter og nasjonal forsoning.
Elizardo Sanchez i midten under en presskonferanse.

Allerede for fire år siden lovet Raul Castro i forhandlinger med den europeiske union og paven å frigi alle politiske fanger. EU har en forpliktelse til å stille krav overfor Castro-dynastiet i motytelse mot å forlate EUs felles politikk overfor Cuba. Castro-regimet må ikke få lov å spille EU og USA ut mot hverandre i de parallelle forhandlingene om normalisering av handelsrelasjoner med Cuba. Både amerikansk og europeisk næringsliv presser på for å få fortgang i normalisering og nye muligheter for investeringer. Castro-dynastiet har interesse av å sikre egne økonomiske og politiske maktposisjoner i det cubanske samfunnet i de transformasjonsprosessene som tvinger seg frem på Cuba. Castro-dynastiet har styrt Cuba i tråd meg egne interesser og ikke tatt hensyn verken til folket eller til opposisjonen som med demokratiske midler har kjempet for demokrati og menneskerettigheter.

Under mitt opphold på Cuba juli 2014 intervjuet jeg i skjul for det hemmelige politiet den uavhengige journalisten Ivan Hernandez Carrillo bl.a. om EUs forhold til Cuba. Ivan Carillo er redaktør for en av Cubas uavhengige og illegale aviser, «Den frie cubaner», i regionen Matanzas. Carillo var en av de 73 som ble fengslet i 2003, og som etter press fra paven og EU ble sluppet ut i 2011. Han hadde skrevet artikler i uavhengige aviser og ble dømt til 25 år i fengsel for å spre det påtalemakten omtalte som «falske nyheter». Carillo ble dømt for brudd på loven om fiendtlig propaganda.


Ivan Carrillo viser L-tegnet,
Libertad - Frihet.

«Castro-regimet er flinke til å holde dialoger gående over lang tid. Det blir pratet mye. Regimet får vist overfor omverden en påstått vilje til forbedringer for demokrati og menneskerettigheter. Samtidig skjer det ingen reelle endringer. Regimet oppnår å få regjeringer i dialog til å holde avstand til opposisjonelle», påpeker Carrillo. Han fortsetter: «Regjeringenes pågående dialoger med cubanske myndigheter gjør det vanskeligere for opposisjonelle å spre informasjon til verden utenfor om den reelle situasjonen for opposisjonelle og politiske fanger på Cuba.»

(Intervjuet skjedde som nevnt i juli, før initiativet til normalisering av forbindelser mellom USA og Cuba, som ble offentliggjort 17. desember.)

Carrillo utdyper: «USA er mye flinkere enn de europeiske landene til å stille krav til regimet. USA gir ikke konsesjoner til regimet før krav om demokrati og menneskerettigheter virkelig blir innfridd fra regimets side. Spanias arbeid for å løse opp i EUs felles strenge politikk overfor Cuba er naivt. Spanjolene vet godt hva frankisme er, men kommunisme har de ikke opplevd», slår Carillo fast.


Cubanske opposisjonelle. Ivan Carrillo og
Elizardo Sanchez lengst til høyre.

«Det er viktig at politikere og regjeringer som har kontakt med det cubanske regimet, stiller strenge krav om demokrati og menneskerettigheter. Før regjeringer innvilger regimet gunstige handelsbetingelser og bistandsmidler, må de forsikre seg om at regimet faktisk frigir politiske fanger. De må forsikre seg om at regimet reelt redusere omfanget av politisk undertrykkelse overfor opposisjonelle. De må forsikre seg om at regimet faktisk tillater økt ytringsfrihet og at situasjonen for menneskerettigheter faktisk bedrer seg», understreker Carrillo. På spørsmål fra meg svarer Carrillo etter å ha tenkt seg om, at han ble arrestert og anholdt mellom en og tre dager hele 30 ganger i 2013.  

«I en rapport skrevet av en ambassade fra et europeisk land ble trakassering av meg omtalt. Det forårsaket at jeg i noen måneder tid slapp å bli trakassert av det politiske politiet. Men selv ikke alle de tidligere østblokklandene er upåvirkelige for press fra Castro-regimet. Et av de tidligere østblokklandene hadde latt meg få lov å bruke internett på ambassaden. På et tidspunkt forklarte ambassaden meg at de ikke kunne fortsette å la meg få bruke internett hos dem lenger. De ville ikke risikere å ødelegge den gode dialogen de hadde med regimet om demokrati og menneskerettigheter», forteller Carrillo.  


Marcelino Abreu Bonora sultestreiket
 under oppholdet i fengsel fram til
han ble satt fri  i oktober 2014.

Jeg har ikke fått snakket med Ivan Carrillo siden jeg besøkte ham i juli 2014. Rett etter at initiativet om normalisering av forbindelser mellom USA og Cuba ble annonsert 17. desember ble demokratiaktivisten Marcelino Abreu Bonora arrestert og banket opp av politiet for å ha hatt på seg et plastarmbånd med ordene «endring», «cambio», skrevet med store bokstaver. Abreu hadde blitt satt fri i oktober etter å ha sonet en lengre dom for å ha delt ut løpesedler og ha ropt slagord mot regimet. Abreu var fra regionen Matanzas. I fengsel ble Abreu nektet legetilsyn for skadene all julingen fra politiet hadde påført ham. Abreu sultestreiket i fengsel.





Marcelino Abreu Bonora med skjorten
han hadde på seg da han ble banket opp av politiet.

Carrillo skrev om Abreu og fikk artiklene spredd til verden utenfor gjennom ICLEP, det cubanske instituttet for presse- og ytringsfrihet. Etter syv dager i fengsel ble Abreu satt fri. Uavhengige journalister spiller en viktig rolle på Cuba i dag.
Den europeiske union bør kreve frigivelse av alle politiske fanger før EU starter forhandlinger med cubanske myndigheter om normalisering av forbindelser mellom EU og Cuba. EU bør også etablere kontakt med opposisjonelle og det uavhengige sivile samfunn på Cuba, slik USA har gjort i den avsluttete første fasen av USAs forhandlinger med Castro-dynastiet. Castro-dynastiet må ikke få lov å spille EU og USA ut mot hverandre ved å lokke med investeringsmuligheter for europeisk og amerikansk næringsliv.