Sammenhengen mellom regimets menneskesyn og regimets stilltiende aksept for barneprostitusjon.

FNs ansvarlige for barns rettigheter og sosiale kår på Cuba, UNICEFs representant, Jose Juan Ortiz, uttaler at når han besøker andre fattige land i verden, så får han lysst til å gråte, men når han besøker Cuba får han lysst til å danse og synge av glede. Cuba er et totalitært diktatur. Kan man stole på at representanten fra FN også oppsøker steder, institusjoner og barn, som ikke regimet ønsker at representanten fra FN skal oppsøke og snakke med?

Cuba blir av mennesker med sympatier på radikal venstreside, men ikke bare dem, fremhevet som et land der helsevesen og utdanningsvesenet er tilgjengelig for alle, og hevdes å holde generelt en høy standard. Gitt Cubas generelle fattigdom synes det imponerende at Cuba, i følge FNs statistikker, synes å vise at Cuba skulle være et foregangsland innen helse og utdanning. På denne bloggen har jeg tidligere intervjuet de opposisjonelle Pedro Moran og Raul Risco om helsevesenet på Cuba. De hevder i likhet med andre opposisjonelle at helsevesenet regimet viser frem for utlendinger er forbeholdt eliten og utlendinger som kan betale for seg. http://immunidad.blogspot.no/2015/02/en-opposisjonell-om-helsevesenet-pa-cuba.html



Unicefs representant på Cuba,
Jose Juan Ortiz

Fødselsleger som har emigrert fra Cuba hevder Cuba jukser med statistikk. Flere emigrerte leger hevder bl.a. Cuba opprettholder en kunstig lav statistikk for spedbarnsdødelighet ved kreativ bruk av kategorien aborter. Cuba er et diktatur, som ikke tillater presse- og ytringsfrihet, fri forskning, verken fra uavhengige internasjonale forskere, internasjonale journalister eller fra cubanere. Normando Gonzalez Hernandez var en av flere uavhengige journalister som i 2003, under den «svarte våren» ble dømt til 20 år, og mange andre uavhengige journalister ble dømt til et tosifret antall år i fengsel for å ha skrevet i uavhengige aviser om korrupsjon, vanstyre og mangler ved det cubanske helsevesenet.


Nettverket av uavhengige aviser på Cuba, ICLEP, det cubanske instituttet for presse- og ytringsfrihet, har de siste årene skrevet artikler om nettopp korrupsjon, vanstyre og mangler ved det cubanske helsevesenet. Siden Obamas besøk på Cuba har det politiske politiet på Cubas forfølgelse og brutale trakassering av uavhengige journalister ved de uavhengige lokalavisene, økt i omfang og i brutalitet. De siste ukene har uavhengige journalister i ICLEP-nettverket i Havanna, Pinar del Rio, Santiago de Cuba, Matanzas, Mayabeque, Sancti Spiritu, Camagüay og Artemisa blitt banket opp, arrestert flere ganger for kortvarige tidsrom. PC’er, printere, minnepinner og annet produksjonsutstyr de uavhengige lokalavisene trenger, har det politiske politiet stjålet fra de uavhengige journalistene. Ingen fra det internasjonale samfunnet har vist interesse eller solidaritet med ICLEPs uavhengige journalister.

Er statistikken som viser at cubanske barn har det mye bedre enn fattige barn i andre fattige land, like lite til å stole på som statistikken som det totalitære diktaturet leverer til FN, som grunnlag for FNs statistikker for helse på Cuba? En FN-representant som påstår at han vil danse og synge Castro-regimets pris for regimets innsats for barna på Cuba, viser kanskje at han i alt for stor grad, lar Castro-regimet få bestemme hva han skal se og hva han ikke skal få se av virkeligheten på Cuba? Statistikk om helse og utdanning på Cuba, burde bli utsatt for den samme kritiske undersøkelser som fri forskning, presse- og ytringsfrihet, uavhengige journalister, garanterer for i andre land, som nettopp ikke har diktatoriske regimer ved makten.

Castro-dynastiet har i realiteten aldri skapt en bærekraftig økonomi eller foretatt strukturelle grep i økonomi og politikk, som på lang sikt kunne finansiere den helse- og utdanningspolitikken regimet har markedsført seg selv med internasjonalt. Cuba fikk under den kalde krigen sin av regimet i realiteten ikke bærekraftige økonomi, subsidiert av Sovjet. Etter Sovjets sammenbrudd på 1990-tallet, gikk Cubas ikke-bærekraftige, og av inkompetanse skakk-kjørte økonomi inn i en krisetid, «spesial-perioden». Fra 1999 var det Venezuela, som med billig olje subsidierte Cubas vanstyrte økonomi, og holdt Castro-dynastiet ved makten. De siste årene har så Venezuelas økonomiske krise tvunget Venezuela til å innstille sin rause subsidiering av Castro-regimet. På Cuba snakker nå regimet om en ny «spesial-periode light».


Unicefs representant på Cuba, Jose Juan Ortiz,
sammen med leder for Cubas nasjonalballett, Alicia Alonso.

Kan det være at det er idealene, ideene forbundet ved den cubanske kommunismen det er noe galt med? Har kritikerne av det kommunistiske diktaturet rett når de hevder at «kommunisme ikke fungerer»? Lenins teori om sosialistisk moral var som nevnt i forrige innlegg på bloggen, «Moralsk er det som tjener revolusjonen». Det som er moralsk riktig, er det som fremmer revolusjonen på best måte. Lenins tøyelige moralbegrep har hjulpet Castro-dynastiet til ved hjelp av overvåking, undertrykkelse og korrupsjon å definere revolusjonens interesser å være ensbetydende med å være hva som tjener den styrende elitens interesser.

Castro-regimets menneskesyn, slik det kommer til uttrykk når representanter omtaler meningsmotstandere, påpeker noe grunnleggende galt med idealene, ideene regimet forfekter. Regimet omtaler meningsmotstandere som mark, gusanos, mercenarios, leiesoldater og forrædere, og rettferdiggjør slik overgrep mot meningsmotstandere regimet har dehumanisert ved dehumaniserende språkbruk, retorikk og propaganda. Nazistene i Tyskland omtalte jødene som skadedyr og insekter. Regimet i Rwanda som legitimerte folkemord omtalte folkegrupper som «kakerlakker» og skadedyr. Stalins Sovjet omtalte meningsmotstandere som dyr, som ikke fortjente menneskelig behandling. Selv om Castro-dynastiets undertrykkelse ikke kan sammenlignes i omfang og brutalitet med nazistenes redselsregime, Stalins Sovjet og Rwandas folkemord, så er det likheter i hvordan regimet omtaler meningsmotstandere, og slik legitimerer umenneskelig behandling av meningsmotstandere.

Nepotisme, inkompetanse, korrupsjon og vanstyre har ført til stagnasjon og fattigdom på Cuba. Fattigdom, stagnasjon og sosial apati har så ført til utbredte skyggesider i det cubanske samfunnet som regimet ser gjennom fingrene med, deriblant barneprostitusjon. Leder så Lenins tøyelige sosialistiske moralbegrep og regimets demonisering av politiske motstandere, til også å akseptere at «noen er likere enn andre», og at noen grupper av individer og enkeltindivider er regimet villige til å ofre for at revolusjonen skal overleve og eliten rundt Castro-dynastiet skal kunne få beholde makten? De barneprostituerte på Cuba er kanskje ikke «så like» som de «mer like» blant eliten, som får beholde makten ved revolusjonens overlevelse?

Noen linker til hva ulike internasjonale aviser har skrevet om barneprostitusjon på Cuba. Mange av disse linkene er resultatet av et tilfeldig søk, og således med unntak av den førte linken, ikke linker jeg har sjekket grundig. Andre som ønsker å skrive om tabuet, barneprostitusjon på Cuba, kan starte sin undersøkelse med å se på disse linkene.


https://www.thestar.com/news/investigations/childsextourism.html


http://www.huffingtonpost.com/salim-lamrani/cuba-the-united-states-an_b_5604799.html


http://gvnet.com/childprostitution/Cuba.htm


http://www.miamiherald.com/latest-news/article1948284.html


https://www.youtube.com/watch?v=QTNPXG56puw&app=desktop


https://www.youtube.com/watch?v=JO7d-YIe0DE

En cubansk uavhengig journalist om EUs forhold til Cuba

EU starter i begynnelsen av mars første fase i deres forhandlinger med Castro-regimet om å fjerne EUs felles politikk overfor Cuba. Den felles politikken har lagt begrensinger på europeiske lands handelssamarbeid med Cuba. Samtalene skulle ha startet i begynnelsen av januar. Nye avtaler om normalisering av forbindelser mellom USA og Castro-regimet fikk cubanske myndigheter til å utsette samtalene om normalisering av forbindelser mellom EU og Castro-regimet. Castro-regimet må ikke få anledning til å spille USA og EU ut mot hverandre ved å lokke med investeringsmuligheter for amerikansk og europeisk næringsliv. Castro-regimet har erklært at de ikke vil endre noe ved det totalitære diktaturets styremåte.

EU har siden 1996 hatt en felles politikk overfor Cuba med målsetninger om å bidra til at Cuba endres til et pluralistisk demokrati, respekterer menneskerettigheter og andre fundamentale friheter. EU vil også bidra til forbedrete levekår og til å skape bærekraftig vekst på Cuba. Krav har blitt stilt til Castro-regimet om at de må innfri kravene om demokrati og menneskerettigheter før de får nyte godt av bistandsmidler og gunstige handelsbetingelser. EUs felles politikk overfor Cuba var en respons på den amerikanske kongressens Helms-Burton lov, som var ment å stramme til USAs handelsembargo og gjøre handel og investeringer på Cuba vanskeligere for andre land enn USA.  

De tidligere østblokklandene innen EU og Spania har vært uenige om hvordan den europeiske unionen skal forholde seg til diktaturet på Cuba. Både den forrige spanske regjeringen ledet av sosialdemokrater og den nåværende konservative regjeringen i Spania har av hensyn til egne økonomiske interesser arbeidet for å få fjernet EUs felles politikk, og for å gi Cuba bistand og gunstige handelsbetingelser. Frankrike, Belgia og Portugal har støttet Spania.

De tidligere Østblokklandene, Tsjekkia, Polen og Slovakia, har arbeidet for å opprettholde krav til Cuba om demokrati og menneskerettigheter. De tidligere østblokklandene har ikke vært villige til å la EU forlate sin felles strenge politikk overfor Castro-regimet. De har i EU fått støtte av Tyskland og Storbritannia. Både Spania og de mange tidligere østblokklandene har erfaringer med overganger fra diktaturer til demokratiske regimer. Landene i EU kan ved sine egne erfaringer spille en viktig rolle i den transformasjonsfase som kan bli resultatet av endringene som er ferd med så skje på Cuba.

Leder for den cubanske kommisjonen for menneskerettigheter og nasjonal forsoning, ELizardo Sanchez, oppfordrer EU til å kreve frigivelse av alle politiske fanger på Cuba, kreve demokratiske valg der alle politiske partier får lov å stille til valg og at regimet må slutte å trakassere, arrestere og fengsle politiske motstandere. Sanchez minner om at USA fikk rundt 50 politiske fanger frigitt og har hatt flere møter med opposisjonelle og det uavhengige sivile samfunn på Cuba i den første fasen av USAs forhandlinger med Castro-regimet.


Kommisjonen for menneskerettigheter og nasjonal forsoning.
Elizardo Sanchez i midten under en presskonferanse.

Allerede for fire år siden lovet Raul Castro i forhandlinger med den europeiske union og paven å frigi alle politiske fanger. EU har en forpliktelse til å stille krav overfor Castro-dynastiet i motytelse mot å forlate EUs felles politikk overfor Cuba. Castro-regimet må ikke få lov å spille EU og USA ut mot hverandre i de parallelle forhandlingene om normalisering av handelsrelasjoner med Cuba. Både amerikansk og europeisk næringsliv presser på for å få fortgang i normalisering og nye muligheter for investeringer. Castro-dynastiet har interesse av å sikre egne økonomiske og politiske maktposisjoner i det cubanske samfunnet i de transformasjonsprosessene som tvinger seg frem på Cuba. Castro-dynastiet har styrt Cuba i tråd meg egne interesser og ikke tatt hensyn verken til folket eller til opposisjonen som med demokratiske midler har kjempet for demokrati og menneskerettigheter.

Under mitt opphold på Cuba juli 2014 intervjuet jeg i skjul for det hemmelige politiet den uavhengige journalisten Ivan Hernandez Carrillo bl.a. om EUs forhold til Cuba. Ivan Carillo er redaktør for en av Cubas uavhengige og illegale aviser, «Den frie cubaner», i regionen Matanzas. Carillo var en av de 73 som ble fengslet i 2003, og som etter press fra paven og EU ble sluppet ut i 2011. Han hadde skrevet artikler i uavhengige aviser og ble dømt til 25 år i fengsel for å spre det påtalemakten omtalte som «falske nyheter». Carillo ble dømt for brudd på loven om fiendtlig propaganda.


Ivan Carrillo viser L-tegnet,
Libertad - Frihet.

«Castro-regimet er flinke til å holde dialoger gående over lang tid. Det blir pratet mye. Regimet får vist overfor omverden en påstått vilje til forbedringer for demokrati og menneskerettigheter. Samtidig skjer det ingen reelle endringer. Regimet oppnår å få regjeringer i dialog til å holde avstand til opposisjonelle», påpeker Carrillo. Han fortsetter: «Regjeringenes pågående dialoger med cubanske myndigheter gjør det vanskeligere for opposisjonelle å spre informasjon til verden utenfor om den reelle situasjonen for opposisjonelle og politiske fanger på Cuba.»

(Intervjuet skjedde som nevnt i juli, før initiativet til normalisering av forbindelser mellom USA og Cuba, som ble offentliggjort 17. desember.)

Carrillo utdyper: «USA er mye flinkere enn de europeiske landene til å stille krav til regimet. USA gir ikke konsesjoner til regimet før krav om demokrati og menneskerettigheter virkelig blir innfridd fra regimets side. Spanias arbeid for å løse opp i EUs felles strenge politikk overfor Cuba er naivt. Spanjolene vet godt hva frankisme er, men kommunisme har de ikke opplevd», slår Carillo fast.


Cubanske opposisjonelle. Ivan Carrillo og
Elizardo Sanchez lengst til høyre.

«Det er viktig at politikere og regjeringer som har kontakt med det cubanske regimet, stiller strenge krav om demokrati og menneskerettigheter. Før regjeringer innvilger regimet gunstige handelsbetingelser og bistandsmidler, må de forsikre seg om at regimet faktisk frigir politiske fanger. De må forsikre seg om at regimet reelt redusere omfanget av politisk undertrykkelse overfor opposisjonelle. De må forsikre seg om at regimet faktisk tillater økt ytringsfrihet og at situasjonen for menneskerettigheter faktisk bedrer seg», understreker Carrillo. På spørsmål fra meg svarer Carrillo etter å ha tenkt seg om, at han ble arrestert og anholdt mellom en og tre dager hele 30 ganger i 2013.  

«I en rapport skrevet av en ambassade fra et europeisk land ble trakassering av meg omtalt. Det forårsaket at jeg i noen måneder tid slapp å bli trakassert av det politiske politiet. Men selv ikke alle de tidligere østblokklandene er upåvirkelige for press fra Castro-regimet. Et av de tidligere østblokklandene hadde latt meg få lov å bruke internett på ambassaden. På et tidspunkt forklarte ambassaden meg at de ikke kunne fortsette å la meg få bruke internett hos dem lenger. De ville ikke risikere å ødelegge den gode dialogen de hadde med regimet om demokrati og menneskerettigheter», forteller Carrillo.  


Marcelino Abreu Bonora sultestreiket
 under oppholdet i fengsel fram til
han ble satt fri  i oktober 2014.

Jeg har ikke fått snakket med Ivan Carrillo siden jeg besøkte ham i juli 2014. Rett etter at initiativet om normalisering av forbindelser mellom USA og Cuba ble annonsert 17. desember ble demokratiaktivisten Marcelino Abreu Bonora arrestert og banket opp av politiet for å ha hatt på seg et plastarmbånd med ordene «endring», «cambio», skrevet med store bokstaver. Abreu hadde blitt satt fri i oktober etter å ha sonet en lengre dom for å ha delt ut løpesedler og ha ropt slagord mot regimet. Abreu var fra regionen Matanzas. I fengsel ble Abreu nektet legetilsyn for skadene all julingen fra politiet hadde påført ham. Abreu sultestreiket i fengsel.





Marcelino Abreu Bonora med skjorten
han hadde på seg da han ble banket opp av politiet.

Carrillo skrev om Abreu og fikk artiklene spredd til verden utenfor gjennom ICLEP, det cubanske instituttet for presse- og ytringsfrihet. Etter syv dager i fengsel ble Abreu satt fri. Uavhengige journalister spiller en viktig rolle på Cuba i dag.
Den europeiske union bør kreve frigivelse av alle politiske fanger før EU starter forhandlinger med cubanske myndigheter om normalisering av forbindelser mellom EU og Cuba. EU bør også etablere kontakt med opposisjonelle og det uavhengige sivile samfunn på Cuba, slik USA har gjort i den avsluttete første fasen av USAs forhandlinger med Castro-dynastiet. Castro-dynastiet må ikke få lov å spille EU og USA ut mot hverandre ved å lokke med investeringsmuligheter for europeisk og amerikansk næringsliv.

Opposisjonelle på Cuba om økonomi og forholdet til Venezuela

«Likheten er en løgn. Eliten på Cuba lever det samme livet som eliter i kapitalistiske land. De har flere biler, luksuriøs mat, flotte klær og tjenere. Eliten på Cuba lever et liv i «fråtsing», hevder den uavhengige journalisten Pedro Moran.

En cubansk kriserammet økonomi vil bli forverret dersom Cuba ikke får fortsette å nyte godt av den billige oljen fra Venezuela. Eliten på Cuba forbereder seg på hvordan ivareta egne økonomiske privilegier etter at Castro-brødrenes epoke vil være over.

Ivan Carillo, redaktør.

Ivan Hernandez Carillo er redaktør for en av Cubas uavhengige og illegale aviser, «El Cubano libre, de hoy», (den frie cubaner), i regionen Matanzas. (Navnet på avisen ble skrevet feil i forrige artikkel). Carillo var en av de 75 som ble fengslet i 2003. Jeg har i juli 2014 besøkt Carillo i hans av hemmelig politi og rekrutterte naboer strengt overvåkete hjem i tettstedet Colon. Redaktøren av «den frie cubaner» mener fjerning av embargoen og dermed bedrete vilkår for samarbeid om handel først og fremst ville være til fordel for Castro-regimets elite. 

Carrillo mener den cubanske økonomien vil få alvorlige vanskeligheter dersom Cuba ikke får fortsette å nyte godt av den billige oljen fra Venezuela Castro-regimet har gjort seg avhengige av. «Regimet selger store deler av oljen til markedspris på det internasjonale markedet. Kineserne har investert mye på Cuba de siste årene. Kina er ikke lenger så interessert i å investere på Cuba. Cuba har lite å tilby tilbake. Kina er nok politiske kommunister, men økonomisk er de kapitalister. De vil ha noe tilbake for pengene de investerer. Kina har mistet tålmodigheten med Cuba. Båthavnen Kina vil bygge på Jamaica viser at kineserne ikke velger Cuba for å foreta de for kineserne strategisk viktige investeringene i det Karibiske området», mener Carrillo.

 

«Brazil foretar i motsetning til kineserne fortsatt investeringer på Cuba», fortsetter Carrillo. «Prosjektet med å bygge en stor båthavn ment for handel og skipsfart i Mariel, et stykke utenfor hovedstaden Havana, er finansiert av Brazil», (i samarbeid med cubanske myndigheter). «Den lange tiden arbeidet med byggingen av båthavnen har pågått, og det faktum at de strever med å få prosjektet ferdig utbygget, viser at den cubanske staten er for korrupt og ineffektiv til å klare å fullføre store prosjekter. De klarer ikke å innfri forventninger fra store utenlandske investorer. Raul Castro har i en tale omtalt korrupsjonen på Cuba som et større problem for den cubanske stat enn de politiske dissidentene», påpeker Carillo.

(Raul Castro iverksatte i 2011 en kampanje for å bekjempe korrupsjon på Cuba. Cuba er av Transparency International i 2012 rangert som det 58., og i 2014 som det 63. mest korrupte land i verden.)
 

«Demonstrasjonene i Venezuela og den økende politiske motstanden mot den venezolanske presidenten Nicolas Maduros regime vekker Castro-regimets bekymring», mener Carillo. Han er godt orientert om demonstrasjonene i Caracas, drapene på sivile og arrestasjonen av den ene av opposisjonens ledere, Leopoldo Lopez. 
 

Demonstrasjoner mot Maduros regime i Caracas,
hovedstaden i Venezuela.

«Det cubanske regimet i dets byttehandel med Venezuela bytter billig olje ikke bare mot leger og idrettsinstruktører, men enda viktigere, cubanske sikkerhetsrådgivere. Chavistene trenger hjelp for å bevare makten i et Venezuela i økonomisk ruin som beveger seg mot sosialt og politisk kaos.»   

Carillo nevner ved navn to representanter for Castro-regimet i regionen han bor i, Matanzas, som begge nylig har forlatt Cuba. I følge det han hevder er sikre kilder, har de reist til Venezuela. Den ene er erfaren offiser fra det hemmelige politiet i Matanzas, og den andre er en av lederne i fengslet i Matanzas med ansvar for de politiske fangene. 

Demonstrasjon i Oslo i februar 2014 for demokrati i Venezuela .
På en av plakatene står det: «Cuba ut av Venezuela».

De to cubanske sikkerhetsrådgiverne har begge en merittliste som tilsier at de risikerer lange fengselsstraffer dersom brødrene Castros regime skulle bli erstattet av et demokratisk regime og en rettsstat i fremtiden. «Det er egenskapene i å bygge opp systemer for politiske fanger der rekruttering av angivere utgjør en viktig del, som gjør lederen for fengslet i Matanzas til en etterspurt sikkerhetsrådgiver for Chavistene i Venezuela», hevder Carillo. 

Politimenn holder vakt utenfor den cubanske ambassaden i Caracas
under demonstrasjonene mot Maduros regime i februar 2014

Tidligere offiser og dekorert veteran fra Cubas krig i Angola, Raul Risco, har overfor undertegnete i april 2014 under et besøk i Norge kommentert at mange innen det hemmelige politiet på Cuba, det siste året har forlatt Cuba, og har reist til Venezuela. 

Raul Risco, journalist i Pinar del Rio.

Flere av barna til eliten innen det styrende kommunistpartiet har gjennom hele regimets levetid forlatt Cuba til fordel for andre land, hoppet av. De siste årene skal imidlertid et økende antall av yngre mennesker med foreldre blant ministre og øvrig elite innen Castro-regimet ha flyktet fra Cuba. En av de mest kjente det siste året er Glenda Murillo Diaz, datteren til Maurino Murillo, økonomiminister og arkitekten bak Raul Castros økonomiske reformer. På mitt spørsmål til Ivan Carillo om det økende antallet tyder på at eliten er i ferd med å «forlate det synkende skip», svarer Carillo: 

«Mange av disse avhopperne forlater ikke Cuba med to tomme hender. Fra utlandet disponerer de bankkontoer med penger som skulle ha tilhørt det cubanske folk. Avhopperne reiser med sine foreldres velsignelse. De er sendt ut av familien for å starte forretningsvirksomhet i utlandet», forklarer Carillo. «De yngre menneskene blant den kommunistiske eliten som velger å forlate Cuba, forbereder slik en tilværelse i velstand for hele storfamilien i et nytt land», utdyper Carrillo. 

Glenda Murillo og faren Maurino Murillo, økonomiminister på Cuba

Den akselererende økonomiske, sosiale og politiske krisa i Venezuela gir eliten på Cuba grunn til bekymring om hvordan de skal sikre egen økonomisk fremtid. Castro-brødrenes epoke går mot slutten. Revolusjonen i 1958 var ment å handle om at alle skulle være like. På Cuba i dag er noen likere enn andre. 

Maurino Murillo, også kalt «den røde tsar», arkitekten bak Cubas økonomiske reformer, i samtale med Raul Castro.