Sammenhengen mellom regimets menneskesyn og regimets stilltiende aksept for barneprostitusjon.

FNs ansvarlige for barns rettigheter og sosiale kår på Cuba, UNICEFs representant, Jose Juan Ortiz, uttaler at når han besøker andre fattige land i verden, så får han lysst til å gråte, men når han besøker Cuba får han lysst til å danse og synge av glede. Cuba er et totalitært diktatur. Kan man stole på at representanten fra FN også oppsøker steder, institusjoner og barn, som ikke regimet ønsker at representanten fra FN skal oppsøke og snakke med?

Cuba blir av mennesker med sympatier på radikal venstreside, men ikke bare dem, fremhevet som et land der helsevesen og utdanningsvesenet er tilgjengelig for alle, og hevdes å holde generelt en høy standard. Gitt Cubas generelle fattigdom synes det imponerende at Cuba, i følge FNs statistikker, synes å vise at Cuba skulle være et foregangsland innen helse og utdanning. På denne bloggen har jeg tidligere intervjuet de opposisjonelle Pedro Moran og Raul Risco om helsevesenet på Cuba. De hevder i likhet med andre opposisjonelle at helsevesenet regimet viser frem for utlendinger er forbeholdt eliten og utlendinger som kan betale for seg. http://immunidad.blogspot.no/2015/02/en-opposisjonell-om-helsevesenet-pa-cuba.html



Unicefs representant på Cuba,
Jose Juan Ortiz

Fødselsleger som har emigrert fra Cuba hevder Cuba jukser med statistikk. Flere emigrerte leger hevder bl.a. Cuba opprettholder en kunstig lav statistikk for spedbarnsdødelighet ved kreativ bruk av kategorien aborter. Cuba er et diktatur, som ikke tillater presse- og ytringsfrihet, fri forskning, verken fra uavhengige internasjonale forskere, internasjonale journalister eller fra cubanere. Normando Gonzalez Hernandez var en av flere uavhengige journalister som i 2003, under den «svarte våren» ble dømt til 20 år, og mange andre uavhengige journalister ble dømt til et tosifret antall år i fengsel for å ha skrevet i uavhengige aviser om korrupsjon, vanstyre og mangler ved det cubanske helsevesenet.


Nettverket av uavhengige aviser på Cuba, ICLEP, det cubanske instituttet for presse- og ytringsfrihet, har de siste årene skrevet artikler om nettopp korrupsjon, vanstyre og mangler ved det cubanske helsevesenet. Siden Obamas besøk på Cuba har det politiske politiet på Cubas forfølgelse og brutale trakassering av uavhengige journalister ved de uavhengige lokalavisene, økt i omfang og i brutalitet. De siste ukene har uavhengige journalister i ICLEP-nettverket i Havanna, Pinar del Rio, Santiago de Cuba, Matanzas, Mayabeque, Sancti Spiritu, Camagüay og Artemisa blitt banket opp, arrestert flere ganger for kortvarige tidsrom. PC’er, printere, minnepinner og annet produksjonsutstyr de uavhengige lokalavisene trenger, har det politiske politiet stjålet fra de uavhengige journalistene. Ingen fra det internasjonale samfunnet har vist interesse eller solidaritet med ICLEPs uavhengige journalister.

Er statistikken som viser at cubanske barn har det mye bedre enn fattige barn i andre fattige land, like lite til å stole på som statistikken som det totalitære diktaturet leverer til FN, som grunnlag for FNs statistikker for helse på Cuba? En FN-representant som påstår at han vil danse og synge Castro-regimets pris for regimets innsats for barna på Cuba, viser kanskje at han i alt for stor grad, lar Castro-regimet få bestemme hva han skal se og hva han ikke skal få se av virkeligheten på Cuba? Statistikk om helse og utdanning på Cuba, burde bli utsatt for den samme kritiske undersøkelser som fri forskning, presse- og ytringsfrihet, uavhengige journalister, garanterer for i andre land, som nettopp ikke har diktatoriske regimer ved makten.

Castro-dynastiet har i realiteten aldri skapt en bærekraftig økonomi eller foretatt strukturelle grep i økonomi og politikk, som på lang sikt kunne finansiere den helse- og utdanningspolitikken regimet har markedsført seg selv med internasjonalt. Cuba fikk under den kalde krigen sin av regimet i realiteten ikke bærekraftige økonomi, subsidiert av Sovjet. Etter Sovjets sammenbrudd på 1990-tallet, gikk Cubas ikke-bærekraftige, og av inkompetanse skakk-kjørte økonomi inn i en krisetid, «spesial-perioden». Fra 1999 var det Venezuela, som med billig olje subsidierte Cubas vanstyrte økonomi, og holdt Castro-dynastiet ved makten. De siste årene har så Venezuelas økonomiske krise tvunget Venezuela til å innstille sin rause subsidiering av Castro-regimet. På Cuba snakker nå regimet om en ny «spesial-periode light».


Unicefs representant på Cuba, Jose Juan Ortiz,
sammen med leder for Cubas nasjonalballett, Alicia Alonso.

Kan det være at det er idealene, ideene forbundet ved den cubanske kommunismen det er noe galt med? Har kritikerne av det kommunistiske diktaturet rett når de hevder at «kommunisme ikke fungerer»? Lenins teori om sosialistisk moral var som nevnt i forrige innlegg på bloggen, «Moralsk er det som tjener revolusjonen». Det som er moralsk riktig, er det som fremmer revolusjonen på best måte. Lenins tøyelige moralbegrep har hjulpet Castro-dynastiet til ved hjelp av overvåking, undertrykkelse og korrupsjon å definere revolusjonens interesser å være ensbetydende med å være hva som tjener den styrende elitens interesser.

Castro-regimets menneskesyn, slik det kommer til uttrykk når representanter omtaler meningsmotstandere, påpeker noe grunnleggende galt med idealene, ideene regimet forfekter. Regimet omtaler meningsmotstandere som mark, gusanos, mercenarios, leiesoldater og forrædere, og rettferdiggjør slik overgrep mot meningsmotstandere regimet har dehumanisert ved dehumaniserende språkbruk, retorikk og propaganda. Nazistene i Tyskland omtalte jødene som skadedyr og insekter. Regimet i Rwanda som legitimerte folkemord omtalte folkegrupper som «kakerlakker» og skadedyr. Stalins Sovjet omtalte meningsmotstandere som dyr, som ikke fortjente menneskelig behandling. Selv om Castro-dynastiets undertrykkelse ikke kan sammenlignes i omfang og brutalitet med nazistenes redselsregime, Stalins Sovjet og Rwandas folkemord, så er det likheter i hvordan regimet omtaler meningsmotstandere, og slik legitimerer umenneskelig behandling av meningsmotstandere.

Nepotisme, inkompetanse, korrupsjon og vanstyre har ført til stagnasjon og fattigdom på Cuba. Fattigdom, stagnasjon og sosial apati har så ført til utbredte skyggesider i det cubanske samfunnet som regimet ser gjennom fingrene med, deriblant barneprostitusjon. Leder så Lenins tøyelige sosialistiske moralbegrep og regimets demonisering av politiske motstandere, til også å akseptere at «noen er likere enn andre», og at noen grupper av individer og enkeltindivider er regimet villige til å ofre for at revolusjonen skal overleve og eliten rundt Castro-dynastiet skal kunne få beholde makten? De barneprostituerte på Cuba er kanskje ikke «så like» som de «mer like» blant eliten, som får beholde makten ved revolusjonens overlevelse?

Noen linker til hva ulike internasjonale aviser har skrevet om barneprostitusjon på Cuba. Mange av disse linkene er resultatet av et tilfeldig søk, og således med unntak av den førte linken, ikke linker jeg har sjekket grundig. Andre som ønsker å skrive om tabuet, barneprostitusjon på Cuba, kan starte sin undersøkelse med å se på disse linkene.


https://www.thestar.com/news/investigations/childsextourism.html


http://www.huffingtonpost.com/salim-lamrani/cuba-the-united-states-an_b_5604799.html


http://gvnet.com/childprostitution/Cuba.htm


http://www.miamiherald.com/latest-news/article1948284.html


https://www.youtube.com/watch?v=QTNPXG56puw&app=desktop


https://www.youtube.com/watch?v=JO7d-YIe0DE

Da jeg ble arrestert i Pinar del Rio

Juli 2013 ble jeg arrestert. Natten før hadde jeg vært i kontakt med den tidligere fengslete uavhengige journalisten og krigshelten fra Cubas krig i Angola, Raul Risco. Jeg hadde ikke gjort noe galt utover å ha med meg bøker av Alexander Solsjenitsyn, George Orwell og Reynaldo Arenas, samt en stiftemaskin og to minnepinner. De uavhengige journalistene jeg kjenner på Cuba må gjemme utstyret de bruker til å lage illegale aviser, slik at ikke det hemmelige politiet får beslaglagt det.

Fidel Castro 2014

 

 

Etter at jeg hadde spist frokost presenterte en mann i militær uniform seg for meg på pensjonatet jeg bodde. Han beslagla passet mitt og sa jeg måtte følge ham til politiets hovedkvarter i Pinar del Rio. Etter halvannen times venting ble jeg brakt inn på kontoret til en sjarmerende, intelligent offiser i begynnelsen av 50-årene. En liten, rødhåret, tykk kvinne i slutten av 40-årene jeg ble fortalt var Pinar del Rios kommunistpartis ideologiske leder noterte ned alt vi snakket om i den tre kvarter lange samtalen.

Min venn Raul Risco hadde instruert meg om ikke å la meg lure til å snakke om politikk hvis jeg skulle bli arrestert. Det rådet fulgte jeg. Jeg spilte rollen som uskyldig turist. De fikk ikke noe på meg, til den rødhårete kommunistlederens åpenbare frustrasjon. Hun og offiseren utøvde en godt innstudert «good cop, bad cop»-rutine. Offiseren ledet samtalen og fremstod som vennlig, høflig, nysgjerrig, dannet. Hun noterte mens hun satt taus og kontrollert sint og ytret med jevne mellomrom innette, korte, krenkete kommentarer om utakknemlige utlendinger som fikk nyte paradis på Cuba, og likevel var frekke nok til å prøve å ødelegge for cubanerne. Hun tittet med jevne mellomrom bort på offiseren og ventet åpenbart på et signal fra ham om å kaste seg ut i utskjellinger. Han ga henne signaler om å holde tilbake. En del av rutinen var tydeligvis at hun skulle være hans dobermans pincher som han slapp løs på de arresterte de to sammen forhørte. Å slippe henne løs på en turist offiseren skjønte var blitt godt instruert, skjønte han var klokt å la være.

Turistindustrien er den eneste delen av økonomien som fungerer på Cuba. Å arrestere og trakassere norske lærere vil kunne være skadelig for turistindustrien. Det ville ha blitt å vanskelig å overbevise  internasjonal presse om at norske lærere «egentlig» er agenter finansiert av CIA. Offiseren så det mest hensiktsmessig å sette meg fri med en klar advarsel om at jeg ville bli utvist om jeg som han sa; «blandet meg inn i politikk på Cuba».

Fidel Castro 2014

Cubanere i Pinar del Rio som er blitt arrestert og utsatt for offiseren og hans dobermans pincher av en kommunistleder er neppe blitt behandlet med den samme hensynsfullhet som jeg ble. Den uavhengige avisen i Pinar del Rio der journalisten Raul Riscos arbeider rapporterer om ukentlige arrestasjoner av noen timer eller noen dagers varighet, der de arresterte får en helt annen behandling enn den jeg ble til del. Rapporter fra menneskerettighetsorganisasjoner viser at i januar 2015 utførte Castro-regimet 178 kortvarige arrestasjoner på politisk grunnlag. 178 er det laveste antallet i løpet av en måned på fire år.

Ledere for opposisjonen på Cuba har vært tydelige på at de ønsker en rettsprosess når Castro-dynastiet forlater makten, der de som har gjort seg skyldige i brudd på menneskerettigheter vil bli dømt i en rettferdig rettssak. Offiseren fra Pinar del Rio og den ideologiske lederen for Kommunistpartiet i Pinar del Rio må kanskje forvente en rettsprosess mot dem etter et regimeskifte.

 

Om klisjeer og ytringsfrihet på Cuba

Rett etter avtalen Obama inngikk med Castro-dynastiet om normalisering av forbindelser, uttalte Mariela Castro, Rauls datter, i et intervju til CNN at påstander om at det manglet ytringsfrihet på Cuba var en «klisjè», og tilføyde at på Cuba er alle frie til å si hva de mener. Uavhengige, cubanske journalister og den interamerikanske presseorganisasjonen deler ikke Mariela Castros fremstilling av cubansk idyll. 

Raul Castro og hans datter Mariela

Ivan Hernandez Carillo er redaktør for en av Cubas uavhengige og illegale aviser, «Cuba hoy», (Cuba i dag), i regionen Matanzas. Han var en av de 75 som ble fengslet i 2003, og sluppet ut i 2011/12. Carillo hadde skrevet artikler i uavhengige aviser og ble dømt til 25 år i fengsel for å spre det påtalemakten omtalte som «falske nyheter», en forbrytelse mot loven om fiendtlig propaganda. Jeg har i juli 2014 besøkt Carillo i hans av hemmelig politi og rekrutterte naboer strengt overvåkete hjem. 

Carillo viser meg flere eksemplarer av avisen han er redaktør for. Gjennom flere artikler har avisen skrevet om eksempler på mangler ved offentlig administrasjon i tettstedet Colon og i regionen Matanzas. De har skrevet om det offentlige kloakksystemet som skaper helsefarlige lekkasjer fra defekte rør, trafikkfarlige veikryss som representanter for ettpartistaten lenge hadde lovet å utbedre, eksempler på offentlig korrupsjon, fysisk mishandling av arresterte i varetekt og andre eksempler på vilkårlig eller rettstridig bruk av politiets makt. At mangler ved og misbruk av offentlig myndighet ble omtalt av den uavhengige avisen som i hemmelighet ble lest av deler av befolkningen i regionen, førte til at myndighetene så seg nødt til å gjøre noe med flere av de omtalte sakene. Farlige veikryss ble asfaltert, kloakksystem med helsefarlige lekkasjer fikk gamle rør erstattet med nye rør, og enheter fra politimyndigheter fra hovedstaden begynte å etterforske lokale politimenn som banket opp unge lovbrytere. 

Ivan Carrillo, redaktør av Cuba hoy, ("Cuba i dag").

«Det statlige, ensrettete, partilojale mediemonopolet fører til at cubanere vet lite om hva som foregår i områder i deres nærhet. De vet ikke hva som foregår i nabokommunen eller i nabobyen. De vet knapt hva som foregår på deres eget hjemsted. Cubanere er mest opptatt av hva som påvirker deres hverdag, som priser på mat og bensin. Castro-regimet bruker mye penger på overvåking og politisk undertrykkelse. Regimet synes å mangle økonomiske ressurser til å følge opp de store manglene i det cubanske samfunnet, til å forbedre folks hverdag,», hevder Carillo. De uavhengige journalistene retter altså oppmerksomheten mot disse manglene. Måten «Cuba i dag» korrigerer ettpartistaten i regionen Matanzas ligner svært på hvordan lokalaviser fungerer i det norske demokratiet, er en tanke jeg gjør meg.    

Det politiske politiet prøver å stanse de uavhengige journalistenes arbeid. Carillo signerer i likhet med enkelte andre sine artikler i avisen med fullt navn. «Andre av skribentene er anonyme. Noen av de uavhengige journalistene er blitt banket opp av kriminelle betalt av det politiske politiet. Selv blir jeg jevnlig trakassert av det politiske politiet. Flere ganger har de arrestert og fraktet meg til steder langt til fjells der det ikke finnes moderne transportmidler. Så må jeg bruke resten av dagen på å komme meg hjem på egen hånd. Noen ganger ydmyker de meg ved å ta fra meg klærne før de forlater meg halvnaken på et sted langt hjemmefra», hevder Carillo. På mitt spørsmål om hvor ofte dette skjer, svarer Carillo etter å ha tenkt seg om, at i det siste året, (2013), ble han arrestert omtrent 30 ganger. Langvarige opphold i fengsel under dårlige soningsforhold og jevnlige trakasseringer har skadet helsen hans. Han har bl. a. høyt blodtrykk. 

Raul Risco, journalist i avisen som kommer ut hver 14 dag i Pinar del Rio

Uavhengige, illegale aviser har de siste årene oppstått på forskjellige steder på Cuba. Juristen, tidligere oberst i Innenriksdepartementet, veteran fra krigen i Angola, tidligere fengslet i fire år for å ha arbeidet med en utenlandsk menneskerettighetsorganisasjon, nå journalist, Raul Risco og hans gruppe av uavhengige journalister utgir i Pinar del Rio en illegal avis hver fjortende dag. Jeg har kommet på besøk de fire siste somrene til hans strengt overvåkete hjem. I håp om ikke å bli oppdaget av det politiske politiet har jeg kommet midt på natten. De opposisjonelle i Pinar del Rio trosser jevnlige, vilkårlige arrestasjoner og trakassering fra det politiske politiet, CNI, i Pinar del Rio. De av naboene som ikke allerede er informanter for det politiske politiet blir forsøkt presset til å gi informasjon om hva som foregår hjemme hos ham, forklarer Risco. De opposisjonelle i Pinar del Rio blir med jevne mellomrom arrestert i noen dager og så sluppet fri. Risco forteller han i 2013 ble arrestert og holdt i arrest 17 ganger. 

Risco deler ut lokalavisen i Pinar del Rio

«Folk som har lest artiklene i den illegale avisen, kommer bort til meg på bussen og vil rose artiklene jeg har skrevet og signert under fullt navn. Vi leverer avisen gratis på dørkarmen i ulike deler av Pinar del Rio tidlig om morgenen før alle har stått opp. Av og til hender det at noen av de som får avisen på dørkarmen ringer det hemmelige politiet.» Den høyt dekorerte Angola-veteranen tilføyer med et smil, «da kommer det hemmelige politiet kjørende på moped eller i bil, og vi må gjemme oss til faren er over.»

Normano Gonzalez Hernandez, vinner av Den Norske Forfatterforenings ytringsfrihetspris i 2010.

De to uavhengige avisene i Matanza og Pinar del Rio er en del av et nett bestående av 6 ulike, uavhengige lokalaviser i forskjellige regioner på Cuba. Den uavhengige journalisten Normando Gonzales Hernandez ble i 2003 ble dømt til 25 års fengsel, men ble løslatt i 2010. Hernandez dannet for to år siden nettverket ICLEP, det cubanske instituttet for presse- og ytringsfrihet. ICLEP mottar økonomisk støtte fra den norske organisasjonen Fritt Ord. ICLEP har som mål å skape kommunikasjonskanaler og muligheter for uavhengige journalister og andre til å ytre seg om utfordringer og hendelser i hverdagslivet på Cuba. De uavhengige journalistene må gjemme printere på hemmelige steder i skjul for det politiske politiet som forsøker å beslaglegge utstyr til trykking. 

Anne Oterholm, forfatter og leder av Den Norske Forfatterforening i 2010

Nettverket har siden de startet opp for to år siden arrangert kurs for en rekke cubanere som var ukjente med journalistikk. Lokalavisene gir også kritiske akademiker og andre en mulighet til å rette oppmerksomhet mot utfordringer i lokalsamfunnet de mener det ensrettete statsapparatet svikter i forhold til. (Normando Gonzalez Hernandez vil bli intervjuet på denne bloggen i midten av februar.) Hernandez fremhever at uavhengige journalister på Cuba bør rette seg først fremst mot cubanere på Cuba, og gi vanlige mennesker muligheter til å ytre seg. Det ensrettete medie- og informasjonsmonopolet til kommunistpartiet blir utfordret.

Miguel Diaz Canel er en av de sterkeste kandidatene til å overta etter Raul Castro. Castro vil trekke seg som leder i 2018, har han sagt. Canel har i en tale til ettpartistatens nasjonalforsamling i 2013 beskrevet ensrettet presse på Cuba slik; 

«Vår presse taler ikke bare på vegne av de fattige og underpriviligerte på Cuba, men også på vegne av de fattige og underpriviligerte i hele Latin-Amerika, i hele verden».

 Den interamerikanske presseorganisasjonen (SIP) mener ikke påstander om mangel på ytringsfrihet på Cuba er en «klisjè». De har uttalt at ytringsfrihet og pressefrihet bør være ufravikelige krav fra Obama i forhandlingene med Castro-regimet.

Miguel Diaz Canel ser litt brydd ut der han hjelper Raul Castro med å sette seg