3. svar og 4. svar (sluttreplikk) til Terje Enger i diskusjon i Ny Tid. (Artikkel nr. 3 og 4)

Her er svarartikkel til Terje Engers svar til min forrige artikkel i debatten i Ny Tid. (I artikkelen beskyldte Enger meg for å enten å være betalt av CIA eller hvis så ikke var tilfellet, så var jeg CIAs beste venn. Nabolagskomiteene mente Enger var å sammenligne med "nabokjerringa som Gro Harlem Brundtland i sin tid etterspurte, som bryr seg om andre mennesker.)

TOTALITÆR MENTALITET

Terje Enger beskylder meg i Ny Tid for å være betalt av CIA, fordi jeg kritiserer Cubas totalitære diktatur.

Før og under den kalde krigen førte USA en kritikkverdig politikk i Latin-Amerika. USA støttet militærdiktatur som ivaretok eliters økonomiske interesser, og drepte og forfulgte politiske motstandere. Etter den kalde krigen har USA vist manglende interesse overfor Latin-Amerika.

Cuba har brukt anti-amerikanisme som et fikenblad for å skjule stagnasjon forårsaket av eget vanstyre. Landet godseiersønnen Fidel Castro styrte som om det var familiedynastiets private storgods, startet ikke i 1958 på år null. I den spansktalende verden, (Spania og spansk Latin-Amerika) var Cuba avanserte økonomisk, politisk, sosialt og kulturelt.

Cuba var i 1958 blant de rikeste spansktalende landene. Den nå forfalne boligmassen i Havanna viser at hovedstaden hadde et forholdsvis stort borgerskap i årene før revolusjonen. I 1954 hadde Cuba en ku for hver innbygger, bare i Argentina og Uruguay spiste innbyggerne mer kjøtt. Kaloriinntaket per innbygger var blant de høyeste i spansktalende land. Landet hadde i 1958 den tredje høyeste inntekten per innbygger blant spansktalende land. Med 6,5 millioner innbyggere hadde Cuba verdens 29. største økonomi.

Cuba var avanserte teknologisk, sosialt og politisk. Landet brukte røntgen ved sykehus allerede i 1907, radiokanaler fikk de i 1928. i 1940 ble en svart mann valgt til president, (68 år før USA). I 1940 vedtok Cuba den mest progressive grunnloven i spansktalende land. Kvinner fikk stemmerett, retten til pass og til å åpne bankkontoer. Allerede i 1918 vedtok Cuba skilsmisselovgivning. På 30-tallet oppstod den første feministiske bevegelsen i spansktalende land. I 1955 hadde Cuba nest lavest barnedødelighet i spansktalende land, (33,4 for hver 1000), i følge FN, nest lavest analfabetisme, (23,6%), i følge FN, det spansktalende land med best tilgang til medisiner. 1958 hadde landet blant spansktalende land flest biler per innbygger. Cuba var blant de spansktalende land med flest hus med elektrisitet, flest meter med togskinner og flest radioapparater.

Det totalitære regimet knekte klassen av selvstendige bønder. Bondeopprør ble slått ned, og kooperativer ble opprettet. Alle og ingen hadde ansvar for at kooperativet skulle fungere rasjonelt. Cuba importerer nå 60% fra utlandet av maten befolkningen konsumerer. Halvparten av landbruksjorda på Cuba har lenge ligget brakk. Ugressplanten Marabù har spredd seg og gjort landbruksjorda vanskelig å dyrke. Seiglivete ugressplanter har spredd seg p.g.a. systemet med landbrukskooperativer. Dyr som skulle ha vært satt i karantene har ikke blitt satt i karantene. Ugressplanter har spredd seg til nye områder gjennom avføring fra nylig flyttete dyr til nye områder. Statsapparatet som i sin tid knuste den selvstendige bondeklassen insisterer nå på at de er de rette til å bygge den opp igjen.

På Cuba før revolusjonen fantes store sosiale forskjeller. På Cuba i dag finnes store sosiale forskjeller. En middelklasseelite som tross alt var økonomisk og teknologisk produktiv ble med revolusjonen erstattet av en annen elite som er økonomisk og teknologisk uproduktiv. 56 år med vanstyre, nepotisme, korrupsjon, ensretting og undertrykkelse har gjort Cuba til det U-landet det i latin-amerikansk sammenheng i mindre grad var før revolusjonen.

Castro-dynastiet sier de skal bygge opp en klasse av entreprenører ved å bruke de markedsøkonomiske virkemidlene de i et halvt århundre har avsverget. Raul Castro iverksatte i 2011 en kampanje for å bekjempe korrupsjon. Cuba er av Transparency International i 2014 rangert som det 63. mest korrupte land i verden. Castro-dynastiet fengsler og trakasserer alle som gjør bruk av det vi ser på som selvfølgelige demokratiske rettigheter, til å utfordre de økonomiske, sosiale og politiske privilegiene eliten på Cuba mener seg berettiget til.

Min lesning av artiklene fra Det cubanske instituttet for presse- og ytringsfrihet, ICLEP, gjør at innleggene på min blogg og artiklene jeg skriver om Cuba har mye til felles med miljøer på Cuba som ønsker demokratiske reformer og respekt for menneskerettigheter. ICLEP er ledet av den uavhengige journalisten Normando Gonzalez Hernandez. Hernandez var blant de 75 arresterte under «den svarte våren» i 2003, og ble frigitt i 2010. ICLEP er et nettverk av uavhengige journalister på Cuba og i det cubanske eksilmiljøet som publiserer artikler med lokale og internasjonale nyheter daglig.

Jan Tore Sanner engasjerte seg for å få frigitt Hernandez. Cubas ambassadør i Norge sammenlignet Hernandez med Arne Treholt, og karakteriserte Sanner som en «banan-politiker» og «gusano», (mark, skadedyr). Ved å klassifisere alle som kjemper for demokrati og menneskerettigheter på Cuba og de som støtter dem i deres kamp, som « betalte leiesoldater» og «skadedyr» heller enn meningsmotstandere de må tolerere, avslører regimet en «intet eller alt»- form for totalitær mentalitet. Å hevde at en norsk lærer under utdanningspermisjon finansiert ved oppsparte midler og lånekassa egentlig er finansiert av CIA, er et utslag av samme mentalitet.


(Terje Enger har svart i Ny Tid med en sluttreplikk der han gjentar og presisere sin uttalelse om at : ""Jeg lander derfor på at (Skartveit) enten får betalt for å skrive det han gjør, eller så er han CIAs beste venn i Norge". Setningen sto etter at jeg hadde karakterisert likheten mellom mellom hans tekster og skriverier det faktisk betales for, som jeg mener ikke er så rent liten. Det er altså min mening jeg uttrykker ,og det blir jo noe ganske annet. Siden Skartveit etter eget utsagn ikke får betalt, er det setningens siste del som gjelder: Han er CIAs beste venn i Norge (fortsatt min mening.)"

Om landbruket på Cuba sier Enger følgende: "Ugressplantene som gjør landbruksjorda vanskelig å dyrke, er ikke en følge av systemet med landbrukskooperativer. De er sluppet over landet fra småfly for å ødelegge den viktige sukkereksporten og skape sult og avhengighet, og de er et ledd i USAs krigføring mot sin nabo. For øvrig var ikke disse plantene til stede på Cuba tidligere, og da er det tvilsomt at det ble spredd ved å flytte på dyrene."

Enger kan ikke se det som problematisk å kalle Norges kommunalminister for en "banan-politiker", da det jo betyr å være en politiker som alltid gjør det USA vil, og er "ikke engang en fornærmelse, men en ganske god karakteristikk av Sanner". "FN og andre institusjoner", har for øvrig i følge Enger vist at regimet har skapt fremgang for innbyggerne.

Jeg har skrevet et svar til Enger som vil bli publisert i Ny Tid på onsdag.)

Her er mitt siste svar, min sluttreplikk til Terje Enger.

Sluttreplikk til Enger.

I forrige Ny Tid nevnte Terje Enger at småfly, skulle ha fløyet over cubansk territorium, spredd ugressplanter, og forårsaket at mye av landbruksjorda på Cuba har ligget brakk i flere tiår. Ifølge Enger er dette en del av USAs «krigføring mot sin nabo». Hadde USA virkelig drevet krig mot Castros Cuba, ville de ikke da ha gjort som de gjør i Midtøsten, angrepet med droner, missiler og spesialstyrker og ikke med ugressfrø?
Under Cuba-krisen ble et amerikansk fly skutt ned over Cuba. I 1996 fløy eksilcubanere over cubansk territorium for å slippe ned løpesedler. To fly ble skutt ned. I flere tiår skal altså Engers småfly ha unngått å bli angrepet av Cubas flyvåpen.
Marabu-planten kom til Cuba fra Afrika, lenge før Castro-regimet ble etablert. Tvangskollektiviseringen ga planten gode vekstvilkår. Mye jord ble liggende brakk. Bønder som mistet eiendomsretten til jorda si gadd ikke lenger jobbe så iherdig for å ta vare på det som ikke lenger var deres. Man sluttet med å sette kyr i noen dagers karantene så de fikk tømt seg for uønskete frø før man flyttet dem til et nytt beite.
Enger nevner Stortingets støttekomité for politiske fanger på Cuba. Politikere fra alle partiene på Stortinget var representert, også SVs Snorre Valen. Komiteen engasjerte seg for den da fengslete uavhengige journalisten Normando Gonzalez Hernandez. Hernandez ble under «den svarte våren» i 2003 gitt en fengselsdom på 25 år for å ha publisert artikler på Cuba og i utlandet bl.a. om partilederes tyverier, korrupsjon og vanstyre i cubansk landbruk og i helsevesenet. Regimet påstår de har oppnådd god helsetilstand for befolkningen, men diktaturet tillater ikke uavhengige forskere eller journalister å granske oppgitt statistikk. Hernandez mottok i 2010 den norske forfatterforeningens ytringsfrihetspris.
Human Rights Watchs World report 2015 kritiserer Cuba for å ha politiske fanger, praksis med vilkårlige fengslinger, manglende advokatbistand og for å ha nektet menneskerettighetsorganisasjoner å besøke fanger i fengsel. Cubanske myndigheter blir kritisert for å ha dårlige sanitære forhold i overbefolkete celler, å nekte fanger medisinsk behandling og å nekte fanger å få besøk fra familie. Amnestys årlige rapport bekrefter også at Cuba er et diktatur. Enger har nevnt Guillermo Fariñas, som i 2010 mottok EU-parlamentets Sakharov-pris.
Kritikere av Cubas totalitære diktatur er ikke enten «venner av CIA» eller finansiert av CIA, slik Enger mener. Demokrati, menneskerettigheter, presse- og ytringsfrihet ivaretar alle mennesker, og særlig de fattiges interesser, bedre enn diktatur og forfølgelse av meningsmotstandere.

Svar til Terje Enger - Debattinnlegg i VG mandag 16. februar.

Mitt første innlegg i debatten - onsdag 4. februar, kan du lese på denne bloggen.

NRK-journalisten Gro Holm har ikke svart på mitt innlegg, men det gjorde Terje Enger fra Cubaforeningen i Norge.

Terje Engers svar fredag 6. februar, "Cuba-blogg - Miami Style" har jeg ikke rett til å gjengi på denne bloggen uten Engers godkjennelse.

Kort gjengivelse: Min blogg mente Enger var basert på informasjon fra det cubanske eksilmiljøet. De er igjen finansiert av amerikanske skattebetalere og State Department. Cubanske opposisjonelle er alle betalt av USA og deltar i en kampanje for å svartmale Cuba. Opposisjonelle hjelper USA å ødelegge Cuba. USA er "bølla i klassen" i Latin-Amerika, og alle de latin-amerikanske landene står samlet mot USA. Latin-amerikanske land tar avstand fra USAs forsøk på å isolere Cuba. USA isolerer seg selv ved politikken de fører overfor Cuba, og det har også utenriksminister John Kerry innrømmet. President Barack Obama har innrømmet at USAs Cuba-politikk har vært mislykket, men hensikten bak USAs politikk er jo altså slik Enger ser det, å ødelegge Cuba. Det er ikke anti-amerikanisme å påpeke at USA ønsker å ødelegge Cuba, mente Enger.

 

Her er mitt svarinnlegg til Terje Enger - på trykk i VG Mandag 16. februar.

 

Det som egentlig foregår på Cuba.

Alle Terje Engers antagelser i innlegget i VG (6.februar) om min blogg er feilaktige, med ett unntak.

Godseiersønnen Fidel Castro har styrt Cuba som om det var hans eget og familiedynastiets private storgods. Diktaturet har hatt absolutt makt over utdanningsvesenet på Cuba i 56 år. Regimet har kunnet skape det nye, sosialistiske mennesket, til frihet, selvstendighet og solidaritet. Likevel insisterer Castro-dynastiet på at cubanerne skal være den eneste befolkningen i Latin-Amerika som ikke er modne til å stemme ved valg, praktisere presse- og ytringsfrihet, organisasjonsfrihet og menneskerettigheter. Det sosialistiske mennesket burde ha vært det best egnete til å praktisere demokratiske rettigheter. Hvorfor har regimet så mange politiske fanger?

Alle Terje Engers antagelser i innlegget 6.2. om min blogg er feilaktige, med ett unntak. Flere av artiklene fra bloggen er basert på artikler fra det cubanske instituttet for presse- og ytringsfrihet, ICLEP. Lederen for ICLEP, den uavhengige journalisten Normando Gonzalez Hernandez, ble i 2003 dømt til 25 års fengsel for å ha skrevet artikler om korrupsjon og vanstyre på Cuba. I 2010 mottok han den norske forfatterforeningens ytringsfrihetspris. ICLEP er bl.a. finansiert av midler fra Fritt Ord. Hernandez ble frigitt i 2010 (ikke 2011, som jeg feilaktig skrev i versjonen som kom på trykk i VGs papirversjon). Nå bor han i Florida, i likhet med mange av cubanerne som har forlatt Cuba siden revolusjonen.

De opposisjonelle på Cuba livnærer seg ved penger de mottar fra slektninger i eksil og ved arbeid i den svarte økonomien. Penger sendt fra eksilcubanere er ved siden av turismen blant de få inntektskilder for cubanere det kommunistiske vanstyret ikke har klart å kvele. Nabolagskomiteer og hemmelig politi hindrer de opposisjonelle i få lovlig arbeid. Regimets vanstyre gjør den lovlige økonomien så ineffektiv at svartebørshandel er nødvendig for å overleve, for den vanlige cubaner. Opposisjonelle blir imidlertid arrestert for deltakelse i den svarte økonomien regimet ser gjennom fingrene med at størstedelen av befolkningen deltar i. Mange som er fengslet for svartebørshandel er i realiteten politiske fanger.

På bloggen har jeg publisert intervjuer jeg har gjort med uavhengige journalister og demokratiaktivister under mine opphold de fem siste somrene på Cuba. Etter å ha vært i kontakt med den dekorerte krigshelten og uavhengige journalisten Raul Risco, ble jeg juli 2013 arrestert og forhørt av det cubanske hemmelige politiet. Jeg hadde ikke gjort noe ulovlig utover å ta med meg bøker av Alexander Solsjenitsyn, George Orwell og Reynaldo Arenas, en stiftemaskin og to minnepinner. De uavhengige journalistene må holde utstyret de bruker for å lage illegale aviser skjult for det hemmelige politiet. Artiklene deres forteller cubanere, ICLEP og meg hva som egentlig foregår på Cuba. Lar man seg leie rundt av representanter for regimet, når man besøker Cuba, får man se det diktaturet vil at man skal se.


(Historien om da jeg ble arrestert har jeg publisert på denne bloggen, "Da jeg ble arrestert i Pinar del Rio".)

 

Om klisjeer og ytringsfrihet på Cuba

Rett etter avtalen Obama inngikk med Castro-dynastiet om normalisering av forbindelser, uttalte Mariela Castro, Rauls datter, i et intervju til CNN at påstander om at det manglet ytringsfrihet på Cuba var en «klisjè», og tilføyde at på Cuba er alle frie til å si hva de mener. Uavhengige, cubanske journalister og den interamerikanske presseorganisasjonen deler ikke Mariela Castros fremstilling av cubansk idyll. 

Raul Castro og hans datter Mariela

Ivan Hernandez Carillo er redaktør for en av Cubas uavhengige og illegale aviser, «Cuba hoy», (Cuba i dag), i regionen Matanzas. Han var en av de 75 som ble fengslet i 2003, og sluppet ut i 2011/12. Carillo hadde skrevet artikler i uavhengige aviser og ble dømt til 25 år i fengsel for å spre det påtalemakten omtalte som «falske nyheter», en forbrytelse mot loven om fiendtlig propaganda. Jeg har i juli 2014 besøkt Carillo i hans av hemmelig politi og rekrutterte naboer strengt overvåkete hjem. 

Carillo viser meg flere eksemplarer av avisen han er redaktør for. Gjennom flere artikler har avisen skrevet om eksempler på mangler ved offentlig administrasjon i tettstedet Colon og i regionen Matanzas. De har skrevet om det offentlige kloakksystemet som skaper helsefarlige lekkasjer fra defekte rør, trafikkfarlige veikryss som representanter for ettpartistaten lenge hadde lovet å utbedre, eksempler på offentlig korrupsjon, fysisk mishandling av arresterte i varetekt og andre eksempler på vilkårlig eller rettstridig bruk av politiets makt. At mangler ved og misbruk av offentlig myndighet ble omtalt av den uavhengige avisen som i hemmelighet ble lest av deler av befolkningen i regionen, førte til at myndighetene så seg nødt til å gjøre noe med flere av de omtalte sakene. Farlige veikryss ble asfaltert, kloakksystem med helsefarlige lekkasjer fikk gamle rør erstattet med nye rør, og enheter fra politimyndigheter fra hovedstaden begynte å etterforske lokale politimenn som banket opp unge lovbrytere. 

Ivan Carrillo, redaktør av Cuba hoy, ("Cuba i dag").

«Det statlige, ensrettete, partilojale mediemonopolet fører til at cubanere vet lite om hva som foregår i områder i deres nærhet. De vet ikke hva som foregår i nabokommunen eller i nabobyen. De vet knapt hva som foregår på deres eget hjemsted. Cubanere er mest opptatt av hva som påvirker deres hverdag, som priser på mat og bensin. Castro-regimet bruker mye penger på overvåking og politisk undertrykkelse. Regimet synes å mangle økonomiske ressurser til å følge opp de store manglene i det cubanske samfunnet, til å forbedre folks hverdag,», hevder Carillo. De uavhengige journalistene retter altså oppmerksomheten mot disse manglene. Måten «Cuba i dag» korrigerer ettpartistaten i regionen Matanzas ligner svært på hvordan lokalaviser fungerer i det norske demokratiet, er en tanke jeg gjør meg.    

Det politiske politiet prøver å stanse de uavhengige journalistenes arbeid. Carillo signerer i likhet med enkelte andre sine artikler i avisen med fullt navn. «Andre av skribentene er anonyme. Noen av de uavhengige journalistene er blitt banket opp av kriminelle betalt av det politiske politiet. Selv blir jeg jevnlig trakassert av det politiske politiet. Flere ganger har de arrestert og fraktet meg til steder langt til fjells der det ikke finnes moderne transportmidler. Så må jeg bruke resten av dagen på å komme meg hjem på egen hånd. Noen ganger ydmyker de meg ved å ta fra meg klærne før de forlater meg halvnaken på et sted langt hjemmefra», hevder Carillo. På mitt spørsmål om hvor ofte dette skjer, svarer Carillo etter å ha tenkt seg om, at i det siste året, (2013), ble han arrestert omtrent 30 ganger. Langvarige opphold i fengsel under dårlige soningsforhold og jevnlige trakasseringer har skadet helsen hans. Han har bl. a. høyt blodtrykk. 

Raul Risco, journalist i avisen som kommer ut hver 14 dag i Pinar del Rio

Uavhengige, illegale aviser har de siste årene oppstått på forskjellige steder på Cuba. Juristen, tidligere oberst i Innenriksdepartementet, veteran fra krigen i Angola, tidligere fengslet i fire år for å ha arbeidet med en utenlandsk menneskerettighetsorganisasjon, nå journalist, Raul Risco og hans gruppe av uavhengige journalister utgir i Pinar del Rio en illegal avis hver fjortende dag. Jeg har kommet på besøk de fire siste somrene til hans strengt overvåkete hjem. I håp om ikke å bli oppdaget av det politiske politiet har jeg kommet midt på natten. De opposisjonelle i Pinar del Rio trosser jevnlige, vilkårlige arrestasjoner og trakassering fra det politiske politiet, CNI, i Pinar del Rio. De av naboene som ikke allerede er informanter for det politiske politiet blir forsøkt presset til å gi informasjon om hva som foregår hjemme hos ham, forklarer Risco. De opposisjonelle i Pinar del Rio blir med jevne mellomrom arrestert i noen dager og så sluppet fri. Risco forteller han i 2013 ble arrestert og holdt i arrest 17 ganger. 

Risco deler ut lokalavisen i Pinar del Rio

«Folk som har lest artiklene i den illegale avisen, kommer bort til meg på bussen og vil rose artiklene jeg har skrevet og signert under fullt navn. Vi leverer avisen gratis på dørkarmen i ulike deler av Pinar del Rio tidlig om morgenen før alle har stått opp. Av og til hender det at noen av de som får avisen på dørkarmen ringer det hemmelige politiet.» Den høyt dekorerte Angola-veteranen tilføyer med et smil, «da kommer det hemmelige politiet kjørende på moped eller i bil, og vi må gjemme oss til faren er over.»

Normano Gonzalez Hernandez, vinner av Den Norske Forfatterforenings ytringsfrihetspris i 2010.

De to uavhengige avisene i Matanza og Pinar del Rio er en del av et nett bestående av 6 ulike, uavhengige lokalaviser i forskjellige regioner på Cuba. Den uavhengige journalisten Normando Gonzales Hernandez ble i 2003 ble dømt til 25 års fengsel, men ble løslatt i 2010. Hernandez dannet for to år siden nettverket ICLEP, det cubanske instituttet for presse- og ytringsfrihet. ICLEP mottar økonomisk støtte fra den norske organisasjonen Fritt Ord. ICLEP har som mål å skape kommunikasjonskanaler og muligheter for uavhengige journalister og andre til å ytre seg om utfordringer og hendelser i hverdagslivet på Cuba. De uavhengige journalistene må gjemme printere på hemmelige steder i skjul for det politiske politiet som forsøker å beslaglegge utstyr til trykking. 

Anne Oterholm, forfatter og leder av Den Norske Forfatterforening i 2010

Nettverket har siden de startet opp for to år siden arrangert kurs for en rekke cubanere som var ukjente med journalistikk. Lokalavisene gir også kritiske akademiker og andre en mulighet til å rette oppmerksomhet mot utfordringer i lokalsamfunnet de mener det ensrettete statsapparatet svikter i forhold til. (Normando Gonzalez Hernandez vil bli intervjuet på denne bloggen i midten av februar.) Hernandez fremhever at uavhengige journalister på Cuba bør rette seg først fremst mot cubanere på Cuba, og gi vanlige mennesker muligheter til å ytre seg. Det ensrettete medie- og informasjonsmonopolet til kommunistpartiet blir utfordret.

Miguel Diaz Canel er en av de sterkeste kandidatene til å overta etter Raul Castro. Castro vil trekke seg som leder i 2018, har han sagt. Canel har i en tale til ettpartistatens nasjonalforsamling i 2013 beskrevet ensrettet presse på Cuba slik; 

«Vår presse taler ikke bare på vegne av de fattige og underpriviligerte på Cuba, men også på vegne av de fattige og underpriviligerte i hele Latin-Amerika, i hele verden».

 Den interamerikanske presseorganisasjonen (SIP) mener ikke påstander om mangel på ytringsfrihet på Cuba er en «klisjè». De har uttalt at ytringsfrihet og pressefrihet bør være ufravikelige krav fra Obama i forhandlingene med Castro-regimet.

Miguel Diaz Canel ser litt brydd ut der han hjelper Raul Castro med å sette seg