Enda en konsesjon fra USAs regjering til Castro-regimet uten krav om motytelser.

Cuba ble for to uker siden flyttet fra nivå 3 til nivå 2 på USAs liste over land som ikke gjør tilstrekkelig for å bekjempe menneskehandel. Nivå 2 er definert ved at det er behov for observasjon. På to områder er det grunn til å stille kritiske spørsmål til regimets vilje til å bekjempe menneskehandel. Gjør Castro-regimet nok for å bekjempe prostitusjon, og den formen for menneskehandel som kan foregå i kjølvannet av prostitusjon?

USAs utenriksminister John Kerry
åpner offisielt USAs ambassade på Cuba.

Det andre området er det store omfanget av helsepersonell som Castro-regimet sender til hovedsakelig andre latin-amerikanske land, i bytte mot økonomiske gjenytelser med Cubas handelspartnere og enkelte andre land Castro-regimet ønsker å yte medisinsk bistand. Venezuela gir Cuba 100.000 oljefat per dag i bytte mot cubanske sikkerhetsrådgivere, idrettstrenere og flere tusen av helsepersonell, leger og sykepleiere. Brazil er et annet land som mottar mange cubanske leger og sykepleiere. Cubansk helsepersonell mottar en lønn for helsetjenestene de yter til befolkning, ofte fattige, i Venezuela og Brazil, som riktignok er større enn lønnen helsepersonell som arbeider på Cuba, mottar. Den store delen av arbeidsinnsatsen cubansk helsepersonell gjør i Venezuela og i Brazil er det imidlertid den cubanske staten som mottar uten at lønnen går veien om de cubanske arbeidstakerne som gjør arbeidsinnsatsen. Grenser arbeidskontraktene til cubansk helsepersonell på oppdrag i Venezuela og i Brazil over i en form for moderne slaveri?



Cubanske leger på oppdrag i Venezuela

Enkelte leger og sykepleiere på oppdrag i utlandet har benyttet anledningen til å hoppe av til Brazil eller andre land, til å rømme fra de cubanske myndighetene som forsøker å holde kontroll på dem i utlandet. Cubanske myndigheter har derfor overfor mange leger og sykepleiere i Brazil nektet helsepersonellet å ta med seg familiene, ektefelle og barn på utenlandsoppdragene. I 2015 har i overkant av 700 av cubansk helsepersonell på oppdrag i Venezuela, rømt til Colombia. Der søker de oppholdstillatelse i USA, men de frykter å bli sendt tilbake til Venezuela. Etter hvert som Venezuela beveger seg stadig nærmere et sosialt kaos og anarki, så blir det mindre attraktivt for cubansk helsepersonell å reise til Venezuela på oppdrag. Spørsmålet er om cubanske helsepersonell på utenlandsoppdrag blir tvunget av den cubanske stat til å inngå arbeidskontrakter som bryter med arbeidstakeres internasjonale rettigheter. Burde disse cubanske arbeidstakerne ha rett til å starte egne fagbevegelser som de mener i større grad ivaretar deres rettigheter som arbeidstakere enn de statlig kontrollerte fagbevegelsene for helsepersonell på Cuba?

Spørsmålet om cubansk helsepersonells rettigheter på utenlandsoppdrag er et økonomisk sensitivt spørsmål for cubanske myndigheter. For hva har egentlig den cubanske stat å tilby i bytte mot Venezuelas olje og Brazils investeringer dersom regimet skulle bli hindret i å bruke cubansk helsepersonell som handelsvare? Cubanske sikkerhetsrådgivere er til stor hjelp for Maduros regime når det gjelder å holde kontroll på og undertrykke Venezuelas opposisjon. Uten helsepersonellet som del av avtalen, ville samarbeidsavtalen som et solidaritetsprosjekt bli vanskeligere å fremstille som sosialisme i praksis. Cubansk helsepersonell på utenlandsoppdrag  er viktig for propagandaeffekten av samarbeidet mellom Maduros regime og Castro-dynastiet.

Når USA valgte å forbedre Cubas posisjon på listen over land som ikke gjør nok for å bekjempe menneskehandel, fra nivå tre, (laveste nivå), til nivå to, (midterste nivå), så kunne kanskje USAs regjering ha krevet noe i gjenytelse fra Castro-dynastiet? Et ufravikelig krav om å frigi alle politiske fanger, og å la være å trakassere og bruke vold mot Kvinner i Hvitts pasifistiske marsjer hver søndag i flere regioner på Cuba? Castro-dynastiet har kommentert flyttingen av Cuba fra nivå 3 til nivå 2, med uttalelser om at Cuba aldri skulle ha vært på denne listen i utgangspunktet. Obama har som påpekt på denne bloggen tidligere, valgt en strategi i forhandlingsprosessen om normalisering av forbindelser med Cuba der USA lar være å stille krav til regimet om motytelser.

For noen dager siden innviet utenriksminister John Kerry offisielt den amerikanske ambassaden i Havanna med flaggheising og stor festivitas. Regimets krav om at ingen opposisjonelle skulle være til stede ved den offisielle tilstelningen ble respektert av det amerikanske utenriksdepartementet. Kerry inviterte imidlertid enkelte opposisjonelle til en markering ved ambassaden i etterkant av den offisielle åpningen. To av de mest kjente som ble invitert, leder for Kvinner i Hvitt, Berta Soler, og Antonio Rodiles, avslo Kerrys invitasjon og kritiserte USAs utenriksminister for å ha gitt etter for cubanske myndigheters krav om boikott av cubanske opposisjonelle, og slik enda en gang ha sendt et signal til cubanske myndigheter om det opposisjonen ser som USAs manglende vilje til å støtte opposisjonelle. Rodiles og  Soler mener USA på denne måte gir regimet et grønt lys for den økende undertrykkingen opposisjonen har blitt utsatt for etter møtet i Det Pan-amerikanske forbund i Panama i april, som innebar en kortvarig periode med mindre undertrykkelse for den cubanske opposisjonen.

John Kerrys uttalte til pressen på vei hjem fra Cuba, at den cubanske regjering ikke kunne fortsette å se bort fra spørsmålet om demokrati og menneskerettigheter og at den amerikanske kongressen ikke ville tillate at embargoen ble hevet med mindre Cubas regjering gikk i dialog om demokrati og menneskerettigheter.  Men blir det noe mer enn tomme ord fra den amerikanske utenriksministeren?

Svar til Terje Enger - Debattinnlegg i VG mandag 16. februar.

Mitt første innlegg i debatten - onsdag 4. februar, kan du lese på denne bloggen.

NRK-journalisten Gro Holm har ikke svart på mitt innlegg, men det gjorde Terje Enger fra Cubaforeningen i Norge.

Terje Engers svar fredag 6. februar, "Cuba-blogg - Miami Style" har jeg ikke rett til å gjengi på denne bloggen uten Engers godkjennelse.

Kort gjengivelse: Min blogg mente Enger var basert på informasjon fra det cubanske eksilmiljøet. De er igjen finansiert av amerikanske skattebetalere og State Department. Cubanske opposisjonelle er alle betalt av USA og deltar i en kampanje for å svartmale Cuba. Opposisjonelle hjelper USA å ødelegge Cuba. USA er "bølla i klassen" i Latin-Amerika, og alle de latin-amerikanske landene står samlet mot USA. Latin-amerikanske land tar avstand fra USAs forsøk på å isolere Cuba. USA isolerer seg selv ved politikken de fører overfor Cuba, og det har også utenriksminister John Kerry innrømmet. President Barack Obama har innrømmet at USAs Cuba-politikk har vært mislykket, men hensikten bak USAs politikk er jo altså slik Enger ser det, å ødelegge Cuba. Det er ikke anti-amerikanisme å påpeke at USA ønsker å ødelegge Cuba, mente Enger.

 

Her er mitt svarinnlegg til Terje Enger - på trykk i VG Mandag 16. februar.

 

Det som egentlig foregår på Cuba.

Alle Terje Engers antagelser i innlegget i VG (6.februar) om min blogg er feilaktige, med ett unntak.

Godseiersønnen Fidel Castro har styrt Cuba som om det var hans eget og familiedynastiets private storgods. Diktaturet har hatt absolutt makt over utdanningsvesenet på Cuba i 56 år. Regimet har kunnet skape det nye, sosialistiske mennesket, til frihet, selvstendighet og solidaritet. Likevel insisterer Castro-dynastiet på at cubanerne skal være den eneste befolkningen i Latin-Amerika som ikke er modne til å stemme ved valg, praktisere presse- og ytringsfrihet, organisasjonsfrihet og menneskerettigheter. Det sosialistiske mennesket burde ha vært det best egnete til å praktisere demokratiske rettigheter. Hvorfor har regimet så mange politiske fanger?

Alle Terje Engers antagelser i innlegget 6.2. om min blogg er feilaktige, med ett unntak. Flere av artiklene fra bloggen er basert på artikler fra det cubanske instituttet for presse- og ytringsfrihet, ICLEP. Lederen for ICLEP, den uavhengige journalisten Normando Gonzalez Hernandez, ble i 2003 dømt til 25 års fengsel for å ha skrevet artikler om korrupsjon og vanstyre på Cuba. I 2010 mottok han den norske forfatterforeningens ytringsfrihetspris. ICLEP er bl.a. finansiert av midler fra Fritt Ord. Hernandez ble frigitt i 2010 (ikke 2011, som jeg feilaktig skrev i versjonen som kom på trykk i VGs papirversjon). Nå bor han i Florida, i likhet med mange av cubanerne som har forlatt Cuba siden revolusjonen.

De opposisjonelle på Cuba livnærer seg ved penger de mottar fra slektninger i eksil og ved arbeid i den svarte økonomien. Penger sendt fra eksilcubanere er ved siden av turismen blant de få inntektskilder for cubanere det kommunistiske vanstyret ikke har klart å kvele. Nabolagskomiteer og hemmelig politi hindrer de opposisjonelle i få lovlig arbeid. Regimets vanstyre gjør den lovlige økonomien så ineffektiv at svartebørshandel er nødvendig for å overleve, for den vanlige cubaner. Opposisjonelle blir imidlertid arrestert for deltakelse i den svarte økonomien regimet ser gjennom fingrene med at størstedelen av befolkningen deltar i. Mange som er fengslet for svartebørshandel er i realiteten politiske fanger.

På bloggen har jeg publisert intervjuer jeg har gjort med uavhengige journalister og demokratiaktivister under mine opphold de fem siste somrene på Cuba. Etter å ha vært i kontakt med den dekorerte krigshelten og uavhengige journalisten Raul Risco, ble jeg juli 2013 arrestert og forhørt av det cubanske hemmelige politiet. Jeg hadde ikke gjort noe ulovlig utover å ta med meg bøker av Alexander Solsjenitsyn, George Orwell og Reynaldo Arenas, en stiftemaskin og to minnepinner. De uavhengige journalistene må holde utstyret de bruker for å lage illegale aviser skjult for det hemmelige politiet. Artiklene deres forteller cubanere, ICLEP og meg hva som egentlig foregår på Cuba. Lar man seg leie rundt av representanter for regimet, når man besøker Cuba, får man se det diktaturet vil at man skal se.


(Historien om da jeg ble arrestert har jeg publisert på denne bloggen, "Da jeg ble arrestert i Pinar del Rio".)