"Cuba er et paradis for pedofile!"



Jineterismo på Cuba

Den utbredte barneprostitusjonen på Cuba er en skyggeside ved det cubanske samfunnet, få ønsker å snakke om. Under mitt besøk på Cuba i juli hadde jeg en samtale med advokaten og menneskerettighetsforkjemperen Laritza Diversent  om barneprostitusjonen på Cuba. Jeg fortalte om en hendelse jeg hadde observert under et tidligere besøk på Cuba, og som er blitt beskrevet tidligere i et innlegg for over et år siden på denne bloggen. Slik ble hendelsen beskrevet:

I en småby som er populær blant skandinaviske turister så jeg en underlig trio en formiddag på en kafe i hovedgaten. Kafeen hadde høy prestisje og kunne sammenlignes med Samson på Majorstua i Oslo. En jente som så ut som en 13 årig utgave av modellen Noami Campbell hadde tatt med seg en jevnaldrende venninne på date med en mann i midten av 50-årene med europeisk utseende. De to jentene i 13-årsalderen spiste is, røyket sigaretter og snakket seg i mellom, mens den av forelskelse smilende og opprømte turisten satt og holdt den vakre, men umulig mer enn 13-år gamle jenta i hånden. Han forstod åpenbart ikke spansk. Det var vel derfor jenta hadde tatt med seg en venninne som lot seg friste av å bli spandert på is og sigaretter. Mannen i 50-årene satt og så drømmende og forelsket ut. Jeg så meg forskrekket rundt da jeg la merke til den underlige trioen. Ingen av de andre gjestene så ut til å reagere. Kelneren som var sønn av den hyggelige og i tettstedet respektable eieren av bed & breakfast der jeg bodde, reagerte med å slå blikket ned da blikket mitt, med en blanding av undring og indignasjon, møtte hans blikk. 

Etter å ha blitt fortalt om den her beskrevne hendelsen, var Diversent ikke overrasket over den beskrevne episoden, men syntes å undre seg over min overraskelse over forekomsten av barneprostitusjon på Cuba. Men jo, hun forstod at det for meg var overraskende og underlig at barneprostitusjon foregikk så åpenlyst.

«Det meste av turismen til Cuba er sex-turisme. Og Cuba er et paradis for pedofile», bemerket Laritza Diversent. Jeg spurte henne om min oppfatning om at frykten for å skremme vekk sex-turister generelt var en viktig grunn til at cubanske myndigheter så gjennom fingrene med barneprostitusjon. Menneskerettighetsjuristen forklarte at manglende lovverk mot seksuell utnytting av barn, gjorde det vanskelig å påføre straff for seksuelle overgrep mot mindreårige. Cuba har underskrevet FNs konvensjon mot seksuelt misbruk av barn og barneprostitusjon. Men Cuba har ikke inkludert denne konvensjonens innhold i det cubanske lovverket. For voksne å ha sex med mindreårige, er i realiteten ikke kriminelt på Cuba. Voldtekt av mindreårige og vold mot barn er imidlertid straffbart. Diversent antydet en form for seksuell lavalder på rundt 12 år, men jeg er usikker på om hun mente denne grensen var lovfestet eller uformell. Pedofile menn som ble arrestert mistenkt for seksuell utnyttelse av barn, ville kunne få aksept av politi og andre myndighetspersoner for at sexen var frivillig og at jenta hadde «kropp som en kvinne», altså var moden kroppslig for alderen, hadde «cuerpo de mujer».


Laritza Diversent, leder av Cubalex.

 

Jeg spurte Diversent om jeg så hadde forstått dette riktig. Var det slik at dersom jeg som far til en mindreårig datter, opplevde at min datter kom hjem etter å ha blitt utnyttet seksuelt, så ville jeg ikke kunne ha håp om hjelp fra det cubanske rettsvesenet? Diversent fant mitt tenkte eksempel underlig og fant grunn til å presisere at, som regel, så ville foreldre være støttende til at datteren inngikk en seksuell forbindelse med en voksen mann. Foreldrene ville ofte være «med på det». Menneskerettsforkjemperen presiserte at Cubalex ønsket å arbeide med å bekjempe barneprostitusjon, men at de ikke hadde noen saker av en slik karakter, da de som deltok i slik virksomhet sjelden hadde interesse av å anmelde slike forhold.

Er det så kanskje seksuelt anarki med ekstremt liberale og seksuelt frigjorte styresmakter på Cuba? Er det kanskje slik at det revolusjonære Castro-dynastiet bejaer seksualitet i alle former på en progressiv måte, som moralsk snerpete nordboere som meg selv, ikke forstår? (Jeg har skrevet om vilkårene for homofil frigjøring og undertrykkelse av homofili på Cuba i et annet innlegg på denne bloggen). Jeg glemte imidlertid å nevne for Diversent hva den uavhengige journalisten Pedro Moran, som jeg intervjuet i juli 2011, fortalte meg om den strenge straffeanvendelsen overfor sedelighetsforbrytelser begått av cubanere overfor mindreårige.  Moran fortalte meg om flere tilfeller av vilkårlig rettspraksis og justismord ikke bare innen den rettspleien som er politisk, men også den rettspleien som gjelder narkotika og vinningskriminalitet, sedlighet eller andre former for «vanlig» kriminalitet. I byen Ciego de Avila, skulle en 20 år gammel mann ha forført en gutt på 13 år og en gutt på 14 år. 20-åringen skulle i følge Moran, ha blitt dømt til 40 år i fengsel. Moran påpekte om denne saken til meg, at selvfølgelig skulle seksuelt misbruk av barn straffes, men en straff på 40 år når det ikke ble utøvd vold, mente Moran var veldig strengt. Det cubanske rettssystemet er altså ingen rettsstat, er vilkårlig og har politisk slagside. Men rettssystemet straffer altså alle former for kriminalitet, også sedelighetsforbrytelser begått av cubanere, svært strengt.

Pedro Moran, uavhengig
cubansk journalist.

Hva forklarer så det vilkårlige rettssystemet på Cubas forskjellsbehandling av pengesterke, pedofile  utenlandske turister og vanlige cubanske pedofile? Laritza Diversent fortalte meg om en i Canada kjent pedofil, som hadde vært mye på Cuba. Cubanske myndigheter hadde ikke interessert seg for ham. På flyplassen vel hjemme i Canada, arresterte kanadiske myndigheter den pedofile mannen og fant minnepinner med barneporno med barn ned i 6 og 4 års alder. Diversent antydet mange europeiske land nok ikke var interessert i å etterforske sedlighetsforbrytelser utført av europeiske landsmenn på Cuba. Hun antydet myndigheter fra europeiske land hadde sine motiver for å ønske å unngå oppmerksomhet rundt europeeres sedelighetsforbrytelser. Jeg orket imidlertid ikke å stille flere spørsmål om dette, og jeg husker ikke om det var henne eller jeg som skiftet samtaleemne.

Forklaringen på cubanske myndigheters manglende vilje til hindre forekomst av barneprostitusjon er at siden turistindustrien er den eneste del av økonomien som fungerer, ser cubanske myndigheter seg nødt til å se gjennom fingrene også med de mer heslige sidene ved sexturismen på Cuba, har andre cubanske opposisjonelle forklart meg. Regimet frykter at de ved å slå ned på grovere former for prostitusjon vil komme til å skremme vekk negative, men likevel akseptable sider ved prostitusjonen, jineterismo, på Cuba blant menn og kvinner over seksuell lavalder.

Nepotismen, inkompetanse, korrupsjon og vanstyre har ført til stagnasjon og fattigdom på Cuba. Fattigdom, stagnasjon og sosial apati har så ført til utbredte skyggesider i det cubanske samfunnet som regimet ser gjennom fingrene med, deriblant barneprostitusjon. Forekomsten av sexturisme og dens uønskete, men likevel stilltiende aksepterte sideeffekt, utbredt barneprostitusjon, bidrar til å styrke regimet økonomisk, og bidrar slik i dag til å opprettholde regimets makt på Cuba. Når alt som tjener revolusjonen, er moralsk, og det som tjener revolusjonen, er det som tjener Castro-dynastiets økonomiske og politiske interesser, så er også barneprostitusjon noe som tjener revolusjonen. Stilltiende aksept for barneprostitusjon, synes regimet å mene at tjener revolusjonen.


En link til Toronto Stars og El Nuevo Herald Tribunes reportasjer om barneprostitusjon på Cuba. https://www.thestar.com/news/investigations/childsextourism.html

Enda en konsesjon fra USAs regjering til Castro-regimet uten krav om motytelser.

Cuba ble for to uker siden flyttet fra nivå 3 til nivå 2 på USAs liste over land som ikke gjør tilstrekkelig for å bekjempe menneskehandel. Nivå 2 er definert ved at det er behov for observasjon. På to områder er det grunn til å stille kritiske spørsmål til regimets vilje til å bekjempe menneskehandel. Gjør Castro-regimet nok for å bekjempe prostitusjon, og den formen for menneskehandel som kan foregå i kjølvannet av prostitusjon?

USAs utenriksminister John Kerry
åpner offisielt USAs ambassade på Cuba.

Det andre området er det store omfanget av helsepersonell som Castro-regimet sender til hovedsakelig andre latin-amerikanske land, i bytte mot økonomiske gjenytelser med Cubas handelspartnere og enkelte andre land Castro-regimet ønsker å yte medisinsk bistand. Venezuela gir Cuba 100.000 oljefat per dag i bytte mot cubanske sikkerhetsrådgivere, idrettstrenere og flere tusen av helsepersonell, leger og sykepleiere. Brazil er et annet land som mottar mange cubanske leger og sykepleiere. Cubansk helsepersonell mottar en lønn for helsetjenestene de yter til befolkning, ofte fattige, i Venezuela og Brazil, som riktignok er større enn lønnen helsepersonell som arbeider på Cuba, mottar. Den store delen av arbeidsinnsatsen cubansk helsepersonell gjør i Venezuela og i Brazil er det imidlertid den cubanske staten som mottar uten at lønnen går veien om de cubanske arbeidstakerne som gjør arbeidsinnsatsen. Grenser arbeidskontraktene til cubansk helsepersonell på oppdrag i Venezuela og i Brazil over i en form for moderne slaveri?



Cubanske leger på oppdrag i Venezuela

Enkelte leger og sykepleiere på oppdrag i utlandet har benyttet anledningen til å hoppe av til Brazil eller andre land, til å rømme fra de cubanske myndighetene som forsøker å holde kontroll på dem i utlandet. Cubanske myndigheter har derfor overfor mange leger og sykepleiere i Brazil nektet helsepersonellet å ta med seg familiene, ektefelle og barn på utenlandsoppdragene. I 2015 har i overkant av 700 av cubansk helsepersonell på oppdrag i Venezuela, rømt til Colombia. Der søker de oppholdstillatelse i USA, men de frykter å bli sendt tilbake til Venezuela. Etter hvert som Venezuela beveger seg stadig nærmere et sosialt kaos og anarki, så blir det mindre attraktivt for cubansk helsepersonell å reise til Venezuela på oppdrag. Spørsmålet er om cubanske helsepersonell på utenlandsoppdrag blir tvunget av den cubanske stat til å inngå arbeidskontrakter som bryter med arbeidstakeres internasjonale rettigheter. Burde disse cubanske arbeidstakerne ha rett til å starte egne fagbevegelser som de mener i større grad ivaretar deres rettigheter som arbeidstakere enn de statlig kontrollerte fagbevegelsene for helsepersonell på Cuba?

Spørsmålet om cubansk helsepersonells rettigheter på utenlandsoppdrag er et økonomisk sensitivt spørsmål for cubanske myndigheter. For hva har egentlig den cubanske stat å tilby i bytte mot Venezuelas olje og Brazils investeringer dersom regimet skulle bli hindret i å bruke cubansk helsepersonell som handelsvare? Cubanske sikkerhetsrådgivere er til stor hjelp for Maduros regime når det gjelder å holde kontroll på og undertrykke Venezuelas opposisjon. Uten helsepersonellet som del av avtalen, ville samarbeidsavtalen som et solidaritetsprosjekt bli vanskeligere å fremstille som sosialisme i praksis. Cubansk helsepersonell på utenlandsoppdrag  er viktig for propagandaeffekten av samarbeidet mellom Maduros regime og Castro-dynastiet.

Når USA valgte å forbedre Cubas posisjon på listen over land som ikke gjør nok for å bekjempe menneskehandel, fra nivå tre, (laveste nivå), til nivå to, (midterste nivå), så kunne kanskje USAs regjering ha krevet noe i gjenytelse fra Castro-dynastiet? Et ufravikelig krav om å frigi alle politiske fanger, og å la være å trakassere og bruke vold mot Kvinner i Hvitts pasifistiske marsjer hver søndag i flere regioner på Cuba? Castro-dynastiet har kommentert flyttingen av Cuba fra nivå 3 til nivå 2, med uttalelser om at Cuba aldri skulle ha vært på denne listen i utgangspunktet. Obama har som påpekt på denne bloggen tidligere, valgt en strategi i forhandlingsprosessen om normalisering av forbindelser med Cuba der USA lar være å stille krav til regimet om motytelser.

For noen dager siden innviet utenriksminister John Kerry offisielt den amerikanske ambassaden i Havanna med flaggheising og stor festivitas. Regimets krav om at ingen opposisjonelle skulle være til stede ved den offisielle tilstelningen ble respektert av det amerikanske utenriksdepartementet. Kerry inviterte imidlertid enkelte opposisjonelle til en markering ved ambassaden i etterkant av den offisielle åpningen. To av de mest kjente som ble invitert, leder for Kvinner i Hvitt, Berta Soler, og Antonio Rodiles, avslo Kerrys invitasjon og kritiserte USAs utenriksminister for å ha gitt etter for cubanske myndigheters krav om boikott av cubanske opposisjonelle, og slik enda en gang ha sendt et signal til cubanske myndigheter om det opposisjonen ser som USAs manglende vilje til å støtte opposisjonelle. Rodiles og  Soler mener USA på denne måte gir regimet et grønt lys for den økende undertrykkingen opposisjonen har blitt utsatt for etter møtet i Det Pan-amerikanske forbund i Panama i april, som innebar en kortvarig periode med mindre undertrykkelse for den cubanske opposisjonen.

John Kerrys uttalte til pressen på vei hjem fra Cuba, at den cubanske regjering ikke kunne fortsette å se bort fra spørsmålet om demokrati og menneskerettigheter og at den amerikanske kongressen ikke ville tillate at embargoen ble hevet med mindre Cubas regjering gikk i dialog om demokrati og menneskerettigheter.  Men blir det noe mer enn tomme ord fra den amerikanske utenriksministeren?

1. artikkel (Artikkel nr. 1) i debatten i Ny Tid med Terje Enger, leder for Norsk Cuba-forening

Mitt først innlegg i debatten i Ny Tid.

 

HVORFOR ER DEN CUBANSKE REVOLUSJONEN SÅ SEXY?

 

Kjærlighetens kår på Cuba er korrumpert, mente min privatlærer i spansk på Cuba. Hun var en kvinne i midten av 50-årene, og underviste i spansk litteratur ved tettstedets høyskole. Hun foretrakk å undervise utlendinger fremfor egne studenter, for da fikk hun faktisk betalt. Vi leste Federico Garcia Lorcas dikt «Morgengry i New York». Den spanske sosialistiske dikteren gir i diktet et harmdirrende og følelsesladet oppgjør med det Lorca så som et rått kapitalistisk, materialistisk og åndelig sjelløst USA i 1929, etter børskrakket. Etter å ha tatt for oss strofen om kapitalistisk utbytting av gatebarn, kom vi til strofen om det fullstendige fraværet av ren, uskyldig kjærlighet fri for beregning. Min lærer så på meg og sa; «Diktet handler om slik Cuba er i dag. Slik er vi cubanere blitt. Castro-dynastiet har ødelagt samfunnet vårt moralsk. Kjærlighetens kår på Cuba er korrumpert. No hay amores deshojados.»

Har idealer for barneoppdragelse noe å gjøre med autoritære samfunn og fascinasjonen for dem? Turister som besøker Cuba blir dels forskrekket over den utbredte prostitusjonen, men også fascinert av en vital og livsbekreftende, salsa-dansende befolkning med det som etter vest-europeisk standard oppleves som en friere seksualmoral. De mørke sidene ved det cubanske samfunnet, fattigdom, stagnasjon, overvåking, vanstyre, korrupsjon og frykten undertrykkelsen skaper, blir holdt skjult for besøkende turister. Fascinasjonen for cubansk kommunisme handler kanskje om flere sammensatte komponenter der seksuell frigjøring utgjør en del? Forbindes cubansk kommunisme med oppfatninger om handlekraftige, pene, opprørske revolusjonære martyrer med politisk gjennomføringsevne? Revolusjonære helter som i tillegg har stor sex appeal og oppfattes som seksuelt frigjorte og frihetselskende? Er det en større respekt for ideer og overbevisningers kraft enn for fakta, som har skapt den seiglivete idealiserte forståelsen av cubansk kommunisme? Har forkjærlighet for kraften ved indre overbevisning om storslåtte idealer og skepsis til fakta som ikke bygger opp om indre overbevisninger, hindret intellektuelle og radikal venstreside i å ta informasjon om det totalitære diktaturet innover seg? Opplysninger om politiske fanger, overvåking ved nabolagskomiteer og Stasi-lignende hemmelig politi, manglende presse- og ytringsfrihet og brudd på menneskerettigheter har ikke fått lov å ødelegge de inderlig overbeviste sitt bilde av et idealsamfunn.

På Cuba har det heslige konsekvenser at ingenting annet enn turistindustrien fungerer. «Flickan i Havanna» var en velkjent side ved Cuba før revolusjonen, og 57 års økonomisk vanstyre har ikke gjort prostitusjon mindre utbredt. Fidel Castro har bagatellisert den utbredte prostitusjonen ved å spøke om at de cubanske horene er mer velutdannete enn andre steder.

Siden turistindustrien er den eneste del av økonomien som fungerer ser cubanske myndigheter seg nødt til å se gjennom fingrene også med de mer heslige sidene ved sexturismen på Cuba. Regimet frykter at de ved å slå ned på grovere former for prostitusjon vil komme til å skremme vekk negative, men likevel akseptable sider ved prostitusjonen, jineterismo, på Cuba blant menn og kvinner over seksuell lavalder.

I en småby som er populær blant skandinaviske turister så jeg en underlig trio en formiddag på en kafe i hovedgaten. Kafeen var et anerkjent tilholdssted for turister og kunne sammenlignes med Samson på Majorstua i Oslo. En jente som så ut som en 14-årig utgave av modellen Noami Campbell hadde tatt med seg en jevnaldrende venninne på date med en mann i midten av 50-årene med europeisk utseende. De to jentene i 14-årsalderen spiste is, røyket sigaretter og snakket seg i mellom, mens den av forelskelse smilende og opprømte turisten satt og holdt den vakre, men umulig mer enn 14-år gamle jenta i hånden. Han forstod åpenbart ikke spansk. Det var vel derfor jenta hadde tatt med seg en venninne som lot seg friste av å bli spandert på is og sigaretter. Mannen i 50-årene satt og så drømmende og forelsket ut. Jeg så meg forskrekket rundt da jeg la merke til den underlige trioen. Ingen av de andre gjestene så ut til å reagere. Kelneren som var sønn av den hyggelige og i tettstedet respektable eieren av bed & breakfast der jeg bodde, reagerte med å slå blikket ned da blikket mitt, med en blanding av undring og indignasjon, møtte hans blikk.

Den seiglivete forestillingen om Castro-regimets gode vilje om å skape et rettferdig samfunn lever videre i norsk offentlighet ikke bare blant mennesker tilhørende den radikale venstresiden. Bernt Hagtvedt mener Castro-regimets popularitet henger sammen med inntrykket av handlekraft og med regimets enorme selvbevissthet og virilitet i en tid da andre kommunistiske diktaturer kom i krise.[1] Terje Nordby hevder Che Guevara passer inn i bildet av en urmytisk opprører med forløpere som Jesus.[2] Lik Prometheus stjal ilden» fra de herskende guder på Olympen, skal Che og Fidel ha sgitt de fattige masser den «revolusjonære ild» til bekjempelse av imperialisten USA og kapitalismen. Che har siden fått evig liv som en vakker Kristus-figur avbildet på T-skjorter og oppfattet som et urbilde på ungdommelig opprørstrang.



Hva er det egentlig som gjør Fidel Castro, Che og den cubanske revolusjonen så sexy? Den østeriske psykoanalytikeren og kommunisten Wilhelm Reich forsøkte på 30-tallet å forklare hvorfor det industrielt utviklete og kulturelt avanserte Tyskland sluttet opp om fascismen. Tyskland hadde den største og best organiserte arbeiderklassen. Marxistisk teori tilsa at Tyskland burde ha sluttet opp om arbeiderbevegelsen og kommunismens politiske prosjekter. Reich kombinerte psykoanalyse og marxisme. Autoritære, borgerlige familiestrukturer skapte seksuelt hemmede barn. Den borgerlige kjernefamilien styrt av autoritære fedre oppdro barn etter livsfiendtlige normer for sømmelighet. De naturlige spirer i barnet ble kuet og undertrykket. Mennesker hemmet av autoritær og seksualfornektende barneoppdragelse ble mottagelige for propaganda fra den autoritære fører, den store farsfiguren. De seksuelt hemmete massene mottok etterlengtet farskjærlighet fra føreren og dyrket ham. Fascismen ga de hemmete menneskene trygghet og muligheter til å utfolde de kuete spirer av ufordervet naturlighet, som lå og ulmet bak de undertrykkete menneskenes tilstivnete karakter/personlighet.

Veien til friere, mer selvstendige mennesker var å endre barneoppdragelsen. Barneoppdragelsen måtte gjøres mer kollektiv. Barnehjem i Sovjet der de voksne ikke ble kalt «mor» og «far» ble av Reich fremhevet som idealer. Barneoppdragelsen måtte bli mindre autoritær og mer bekreftende overfor barnets vitebegjær, nysgjerrighet og interesse for nakenhet, kropp og gryende seksualitet.

Reich og andre samtidige psykiatere og psykologer på 30-tallet som kombinerte innsikter fra marxisme og psykoanalyse, har hatt stor innflytelse over hvordan vi i dag tenker rundt barneoppdragelse. I forståelsen av fascisme og annen politisk ekstremisme kan av og til tanker beslektet med Reichs teorier om «Fascismens massepsykologi» gjøre seg gjeldende. I Aage Borchrevinks bok om Anders Behring Breivik blir barndom og oppvekst tillagt en viktig rolle. Borchrevinks forklaring av ABBs politiske ekstremisme er imidlertid ikke fullt forenlig med Reichs psykoanalytisk pregete teorier om hva som gjør at mennesker utvikler seg til politiske ekstremister. Er det likevel vesentlige berøringspunkter? Er Reichs teorier relevante for å forstå politisk ekstremisme i dag?

Er det relevant å bruke Reichs teorier for å forstå Cubas kommunistiske diktatur som har holdt seg ved makten i 56 år? Menneskene på Cuba er nok skrudd sammen på et annet vis enn det som var karakteristisk for de tidspregete miljøene Reich undersøkte. Men kan det likevel være at det foregår en eller annen form for følelsesmessig undertrykkelse på Cuba? Opprettholder og bidrar cubanerne gjennom sin egen karakter til det autoritære systemet?

Den tidligere kommunisten Reich ble etter 2. verdenskrig en rasende kritiker av den totalitære og undertrykkende kommunismen. Reich snakket om svart og rød fascisme. I Reichs begrepsverden har salg av sex ingenting med seksuell frigjøring å gjøre. Er det en form for frustrert seksuell kjærlighet i det seksualiserte Cuba, som bereder grunnen for overføring av følelser til den store lederen? Er det noe av forklaringen på hvordan cubanerne bidrar til å bevare et samfunnssystem som opprettholder deres egen undertrykking? Er Cubas form for totalitarisme, uavhengig av om Reichs teorier er relevante for forståelsen eller ikke, et studium verdt? Det faktum at Cuba er et totalitært diktatur gjør spørsmålet vanskelig å svare på. Kritisk samfunnsforskning er vanskelig å gjennomføre så lenge regimet sitter ved makten.

Er også årsakene til at så mange intellektuelle i Norge så ukritisk har latt seg fascinere av den cubanske kommunismen et forskningsstudium verdt? Bård Larsen siterer i boka «venstreekstreme ideer og bevegelser» John Ardagh som mente de post-stalinistiske, europeiske marxistene i etterkrigstiden praktiserte «autentisitetsforakt». De viste større respekt for ideer enn for fakta. Den radikale venstresiden fornemmet at kommunismen allerede var en tapt illusjon. De tviholdt på illusjonen og forholdt seg til en teoretisert og abstrakt politisk virkelighet. «Det var få, om noen, regimer å falle tilbake på som eksempler på at ideologien kunne fullbyrdes», i følge Larsen.[1] Cuba var for europeisk, radikal venstreside derimot et regime der den kommunistiske ideologien ble fullbyrdet. Oppfattet de Cuba som et ideal også for seksuell frigjøring, uten at det ble kommunisert like tydelig og hølytt?

Er venstreradikaleres fascinasjon for Cuba et speil for hvordan radikal venstreside vurderer verden rundt seg? Den «fascistiske personlighet» ble et begrep i norsk samfunnsforskning etter andre verdenskrig. Anti-autoritær, fri og moderne barneoppdragelse er inspirert av Reich og andre som kombinerte psykoanalyse og marxisme på 1930-tallet. Seksuell frigjøring var en viktig del av den politiske kampen på slutten av 1960-tallet. Reichs bøker om den seksuelle revolusjon og særlig boken «Orgasmens funksjon» ble lest i mange radikale studiesirkler på 1970-tallet. Er Reich og andre samfunnsteoretikere som ser sammenhenger mellom seksuell frigjøring og samfunnsstrukturer blitt en del av en måte å vurdere andre samfunn på blant mennesker på den radikale venstresiden i Norge?

---

[1] Hagtvet, Bernt. Guden som forsvant. Venstreekstreme ideer og bevegelser. Oslo 2013. s. 248.

[2] Nordby, Terje. Mytekalenderen. 14. juni og episode 15 i hørespillserien Forvandlinger, Kunnskapen og opprørets ild.  

Litteraturliste:

Sørensen, Øystein (red.). Venstreekstremisme. Oslo 2013.

Reich, Wilhelm. Die Massenpsychologie des Fascismus. Berlin 1933.

Borchrevinck, Aage. En norsk tragedie. Oslo 2012.

---

[1][1] Larsen, Bård.SVs ekstreme kontakter. Sørensen, Øystein (red.). Venstreekstremisme. Oslo 2013. s. 180.

2. svarartikkel til Terje Engers svarartikkel. (artikkel nr. 2)

Mitt andre svar til Terje Engers svarartikkel på min første artikkel. (Enger avviste min første artikkel som moralisme og mente Oslo hadde en mer synlig og sjenerende prostitusjon enn Cuba, og at Cuba hadde et utdanningsvesen og et utdanningsnivå i befolkningen Norge bare kunne drømme om.)

EKSOTISK REGIME

Leder av Norsk Cuba-forening, Terje Enger, avviser i Ny Tid nr. 11 det han ser som mitt forsøk på «å psykoanalysere den cubanske virkelighet og revolusjonen» i en tidligere artikkel. Enger avviser mitt Reich-inspirerte innspill til forståelse av den cubanske totalitære samfunnsmodellen og venstre-radikaleres fascinasjon for modellen, som virkelighetsfjern moralisme.

Likevel, Cuba var i 1958 blant de rikeste spansktalende landene. Cuba var avanserte teknologisk, sosialt og politisk. 56 år med vanstyre og undertrykkelse, har gjort Cuba til det U-landet det i latin-amerikansk sammenheng ikke var før revolusjonen.

Hva kjennetegner diktaturet på Cuba? Sørger nabolagskomiteer, system av informanter, sikkerhetspoliti, og totalitær ideologi for at mentale frirom for individer ikke lar seg opprettholde eller holde skjult for det effektive undertrykkelsesapparatet? Den revolusjonære, totalitære ideologien vil ikke la noe område av samfunnet være utenfor, i fred for den politiske, statlige sfæren.

Det totalitære diktaturet på Cuba har hatt absolutt makt over utdanningsvesenet i 56 år. Regimet har kunnet skape det nye, sosialistiske mennesket, til frihet, selvstendighet og solidaritet. Likevel insisterer Castro-dynastiet på at cubanerne skal være den eneste befolkningen i Latin-Amerika som ikke er modne til å stemme ved valg, praktisere presse- og ytringsfrihet, organisasjonsfrihet og menneskerettigheter. Dersom den kommunistiske ideologien har rett, burde det sosialistiske mennesket ha vært det best egnete til å praktisere demokratiske rettigheter. Fungerer ikke sosialistisk oppfostring? Hvorfor har regimet politiske fanger? Er det noe galt mvorå  med samfunnsmodellen eller barneoppdragelsen?

I en tale til den cubanske nasjonalforsamlingen i juli 2013 kritiserte Raul Castro det moralske forfallet i det cubanske folket. Mangel på høflighet, grov språkbruk, stjeling av offentlig eiendom på arbeidsplasser og seksuell utfoldelse i parker til sjenanse for andre cubanere var noen av eksemplene lillebror Raul fremhevet. Presidenten innførte derfor et fag i barneskolen for oppretting av «sivile verdier». Raul avsluttet talen indignert på vegne av de gamle revolusjonshelter, «vi stormet ikke Batista-regimets militærforlegninger for dette». De ensrettete mediene på Cuba konfronterte ikke de absolutte makthaverne i 56 år med deres ansvar for påstått «moralsk forfall» i den cubanske befolkningen.  

Hvorfor kommenterte ikke Raul Castro i talen også den utbredte prostitusjonen på Cuba? Mange unge cubanske kvinner og menn vil gjerne gifte seg med en utlending for å komme seg vekk fra en tilværelse uten fremtidshåp. På øya foregår imidlertid også prostitusjon og tabu-belagt prostitusjon med mindreårige. Journalisten Frank E. C. Lopez beskrev 29. mars på det cubanske instituttet for presse- og ytringsfrihets nettsider barneprostitusjon på Cuba.

Cubas avhengighet av turisme gjør at regimet ser gjennom fingrene med de i prinsippet ulovlige skyggesidene ved turismen på Cuba. Den eneste økonomiske aktiviteten det ineffektive og korrupte regimet ikke har klart å kvele, er turistindustrien.    

Den kommunistiske cubanske ideologien der revolusjonær vilje skal gjennomstrømme hele individet, har blitt presentert med karisma og viril sjarm av Fidel Castro gjennom nesten et halvt århundre. Iscenesettelsen av den revolusjonære vilje som avgjørende for moralske vurderinger, gjør Fidel og hans revolusjonære venner til nære slektninger av en norsk litterær helt på radikal venstreside.

I Henrik Ibsens teaterstykke «Brand» ofrer presten Brand sønn og kone i kamp for den rensende, altomfattende, samfunnsendrende viljen til å satse «intet eller alt» for et vagt og uklart definert ideal om et mer fullverdig liv og et bedre samfunn. I teaterstykket overtaler presten menigheten til å forlate det eksisterende samfunnet ved å love et jordisk paradis. Idealsamfunnet vil åpenbare seg for menneskene som følger ham, dersom de fortsetter å streve med å leve opp til kravene fra den rensende, revolusjonære viljen. Når forsamlingen som har fulgt Brand ut i ødemarken på høyfjellet etter hvert blir lei av at Brand aldri innfrir sine løfter om å gi dem et bedre liv, men i stedet fremsetter stadig nye krav til deres oppofrende vilje, vender de seg mot Brand. Folket gjør opprør og forlater ham alene på høyfjellet.

Castro-dynastiet har i mer enn et halvt århundre appellert til det cubanske folks offervillighet og tilslutning til den altomfattende, påstått samfunnsforbedrende, revolusjonære viljen. Det effektive undertrykkelsesapparatet har hindret cubanerne i å uttrykke sin misnøye med et regime som ved nepotisme, korrupsjon, overvåking og brutalitet har skapt et samfunn i stagnasjon. Har Fidels evne til å fremstå som en handlekraftig, mandig, karismatisk leder «fullt og helt, og ikke stykkesvis og delt», blendet norske venstre-radikalere?

Dag Solstad skrev i 2008 at han hadde en teori om at «AKP hadde beflittet seg på å bli Brands etterkommere».[1] Viser Solstads påstand venstre-radikaleres forkjærlighet for manifestasjoner av vilje til å bedre samfunnet? Tilsynelatende troverdige uttrykk for vilje til altomfattende endring av samfunn er viktigere enn «kjedelige» demokratiske institusjoner og gradvise, langsomme, forbedringer av levekår. Demokratiske rettigheter og friheter venstre-radikalere selv gjør bruk av i egne strider for politiske mål i Norge, blir i eksotiske «annerledes» land mindre viktige.     

Hva er det ved det cubanske diktaturet som appellerer til nordmenn på radial venstreside? Hvis Enger har rett i at psykoanalytisk inspirerte samfunnsanalyser av totalitær kommunisme på Cuba er en avsporing, og man ikke aksepterer Norsk Cubaforenings forsikring om at Cuba ikke er noe diktatur, hvilke teorier om samfunn er det som er relevante for å forstå det totalitære regimet på Cuba, og fascinasjonen det vekker?

---

[1] Solstad, Dag. Om Brand. Bergen 2008. S. 26.

Om jineterismo, prostitusjon og kjærlighet på Cuba

På Cuba har det heslige konsekvenser at ingenting annet enn turistindustrien fungerer. «Flickan i Havanna» var en velkjent side ved Cuba før revolusjonen, og 57 års økonomisk vanstyre har ikke gjort prostitusjon mindre utbredt. Fidel Castro har bagatellisert den utbredte prostitusjonen ved å spøke om at de cubanske horene er mer velutdannete enn andre steder.



Siden turistindustrien er den eneste del av økonomien som fungerer ser cubanske myndigheter seg nødt til å se gjennom fingrene også med de mer heslige sidene ved sexturismen på Cuba. Regimet frykter at de ved å slå ned på grovere former for prostitusjon vil komme til å skremme vekk negative, men likevel akseptable sider ved prostitusjonen, jineterismo, på Cuba blant menn og kvinner over seksuell lavalder.

I en småby som er populær blant skandinaviske turister så jeg en underlig trio en formiddag på en kafe i hovedgaten. Kafeen hadde høy prestisje og kunne sammenlignes med Samson på Majorstua i Oslo. En jente som så ut som en 13 årig utgave av modellen Noami Campbell hadde tatt med seg en jevnaldrende venninne på date med en mann i midten av 50-årene med europeisk utseende. De to jentene i 13-årsalderen spiste is, røyket sigaretter og snakket seg i mellom, mens den av forelskelse smilende og opprømte turisten satt og holdt den vakre, men umulig mer enn 13-år gamle jenta i hånden. Han forstod åpenbart ikke spansk. Det var vel derfor jenta hadde tatt med seg en venninne som lot seg friste av å bli spandert på is og sigaretter. Mannen i 50-årene satt og så drømmende og forelsket ut. Jeg så meg forskrekket rundt da jeg la merke til den underlige trioen. Ingen av de andre gjestene så ut til å reagere. Kelneren som var sønn av den hyggelige og i tettstedet respektable eieren av bed & breakfast der jeg bodde, reagerte med å slå blikket ned da blikket mitt, med en blanding av undring og indignasjon, møtte hans blikk.


Kaitlin Jentzen : Jineterismo

Kjærlighetens kår på Cuba er korrumpert. Min privatlærer i spansk, en kvinne i midten av 50-årene, underviste i spansk litteratur ved tettstedets høyskole. Hun foretrakk å undervise utlendinger fremfor egne studenter, for da fikk hun faktisk betalt. Vi leste Federico Garcia Lorcas dikt «Morgengry i New York». Den spanske sosialistiske dikteren gir i diktet et harmdirrende og følelsesladet oppgjør med det Lorca så som et rått kapitalistisk, materialistisk og åndelig sjelløst USA i 1929, etter børskrakket. Etter å ha tatt for oss strofen om kapitalistisk utbytting av gatebarn, kom vi til strofen om det fullstendige fraværet av ren, uskyldig kjærlighet fri for beregning. Min lærer så på meg og sa; «Diktet handler om slik Cuba er i dag. Slik er vi cubanere blitt. Castro-dynastiet har ødelagt samfunnet vårt moralsk. Kjærlighetens kår på Cuba er korrumpert. No hay amores deshojados.» 


Federico Garcìa Lorca:
Poet i New York

I 2013 holdt Raul Castro en tale der han kritiserte den cubanske befolkningen for det han så som et forfall av moralske verdier og samfunnsånd i cubansk befolkning. Manglende høflighet i den yngre generasjon og seksuell utfoldelse i offentlige parker til sjenanse for andre borgere, ble sammen med økonomisk uhederlighet og korrupsjon omtalt av Raul Castro som alvorlige samfunnsproblem på Cuba. Raul var indignert på vegne av generasjonen som i følge Raul, gjennomførte revolusjonen i 1959. «Vi, (de revolusjoneære), stormet ikke militærforlegningen Moncada for dette!». (Angrepet på militærforlegningen Moncada i 1953 er i den cubanske revolusjonens mytologi den første store seieren for de revolusjonære heltene. )

Kommunistpartiet vedtok som en konsekvens av talen et eget fag i 6. klasse i den cubanske skolen. Faget skulle fremme sivil samfunnsånd i den unge generasjonen. De ensrettete mediene på Cuba stilte ikke Castro spørsmålet om ikke Castro-dynastiet hadde et ansvar for det moralske forfallet Castro adresserte. Castro-dynastiet har tross alt hatt eneveldig makt i 56 år. Burde ikke cubanerne etter 56 år med sosialistisk oppdragelse til frihet, være det folket som i størst grad var selvstendige, moralsk høyverdige og i stand til å ivareta egne interesser i demokratiske valg? 


Kan Wilhelm Reichs teorier
om fascismens massepsykologi bidra
 til å forstå diktaturet på Cuba?  

Den østeriske psykoanalytikeren og kommunisten Wilhelm Reich lanserte en teori om hvordan barneoppdragelse i det tyske samfunnet gjorde tyskere mottagelige for nazismens budskap på 30-tallet. Menneskene på Cuba er nok skrudd sammen på et annet vis enn det som var karakteristisk for de tidspregete miljøene Reich undersøkte. Men kan det likevel være at det foregår en eller annen form for følelsesmessig undertrykkelse på Cuba, slik at cubanerne, gjennom sin egen karakter, opprettholder og aktivt bidrar til det autoritære systemet? Er Cubas form for totalitarisme et studium verdt? Er også årsakene til at så mange intellektuelle så ukritisk har latt seg fascinere av den cubanske sosialismen et forskningsstudium verdt?