Cuba og Alexis de Toqueville.

I talen Barack Obama holdt under besøket på Cuba nevnte den amerikanske presidenten at han bragte med seg en «hvit rose». Han nevnte den hvite rosens referanse til et dikt av Cubas store dikter og nasjonalskald Josè Martì. Rosen refererte imidlertid også underforstått til rosene Kvinner i Hvitt bærer med seg i sine pasifistiske demonstrasjoner, og også den hvite rose som symbol for andre land og andre tiders pasifistiske motstand mot andre diktaturer, som f.eks. «Der weisse Rose» i Hitlers Tyskland. Den svarte amerikanske presidenten påpekte rasisme og diskriminering overfor den svarte majoriteten og kvinner på Cuba, manglende demokrati, manglende rettsstat, et diskriminerende rettssystem og respekt for menneskerettigheter. Han kritiserte også trakassering og vold mot opposisjonelle.

Obama sa i talen til det cubanske folk at det amerikanske
 demokratiet var ikke perfekt, men at amerikanerne trengte
demokratiet nettopp fordi de ikke var perfekte.

Under sitt besøk hadde Obama også et møte med opposisjonelle, blant dem leder for Kvinner i Hvitt, Berta Soler. Barack Obama fikk i forkant av besøket et brev fra Berta Soler, der hun oppfordret Obama til å kreve av Castro-regimet frigivelse av alle politiske fanger, respekt for menneskerettigheter og stans av trakassering og utøvelse av brutal vold overfor den pasifistiske organisasjonen i deres ukentlige marsjer i ulike byer på Cuba. Obama svarte i forkant av sitt besøk med et brev der han hyllet Kvinner i Hvitt for deres mot og slo fast at demokratiske rettigheter og menneskerettigheter må gjelde også på Cuba.

Den uavhengige journalisten Pablo Diaz Espì har i et intervju på denne bloggen, 29.6.2015, hevdet at Castro-regimet forsøker å gjøre det samme med «sivilt samfunn» som Vladimir Putin gjør i Russland. Castro-dynastiet ønsker å bygge opp en struktur bestående av organisasjoner som tilsynelatende etablerer et sivilt samfunn av frivillige organisasjoner. I virkeligheten er disse organisasjonene kontrollert av regimet. Eliten rundt Castro-dynastiet forsøker å herme etter regimene i Russland, Kina og Vietnam og hvordan de har lykkes med å bevare økonomisk makt og økonomiske privilegier. Regimene har begrenset fremtvungne reformer til å innebære å overlate noe politisk makt til et organisasjonsliv som tilsynelatende fremstår som uavhengig av en fortsatt autoritær statsmakt. Selv om ikke regimet lenger vil være totalitært og ha absolutt makt, vil regimet i realiteten sitte med en dominerende makt over en kun tilsynelatende uavhengig, «sivil sektor», hevdet Espì. 

Under Obamas og Raul Castros felles pressekonferanse
prøver Raul å få Obama med på en form for "seiers gest".
Obama vil ikke være med på dette.

Skal man oppsummere Obamas kritikk av Castro-regimet, slik han lot det komme til uttrykk i sin tale til folket, så er vel et av hovedpunktene i tillegg til manglende aksept for uenighet, manglede ytringsfrihet, demokrati, rettsstat, åpenhet og villighet til å utveksle ideer, behovet for en uavhengig sivil sektor et sentralt ankepunkt mot det totalitære diktaturet. Hovedsynspunktene i den kritikken den uavhengige journalisten Pablo Diaz Espì uttrykker overfor et Castro-regimet som forsøker å endre seg for å bevare makt og privilegier, har store likhetstrekk med Obamas kritikk av Castro-regimet. Har Espì og Obamas kritikk noe å gjøre med Alexis de Toqueville?

Alexis de Toqueville kritiserte på 1800-tallet USA for å være et samfunn med diktatoriske tendenser, nettopp med utgangspunkt i manglende fra staten uavhengige institusjoner og organisasjoner. Et sterkt statsapparat trenger uavhengige institusjoner som kan skape frirom for selvstendige tanker og nødvendig kritikk. I tillegg til familie-sfæren som ikke staten bør blande seg unødig inn i, så bør det eksistere organisasjoner som er uavhengige av staten, og med frivillig tilslutning fra medlemmene i samfunnet, har siden liberalere i Toquevilles tradisjon hevdet.  

Civita-lederen Kristin Clemet har ytret synspunkter der hun har brukt Toquevilles tanker om at et fritt samfunn trenger fra staten uavhengige institusjoner, organisasjoner. Hun har advart mot faren for at den norske staten i for stor grad skal være finansielt ansvarlig for norske frivillige organisasjoner. Blir det norske samfunnet mindre fritt om for mye av norsk organisasjonsliv mottar økonomisk støtte fra den norske staten? Vil et norsk organisasjonsliv som i for stor grad er finansiert av staten i tilstrekkelig grad føle seg fri til, tørre å utøve en nødvendig kritikk av hva staten til en hver tid holder på med, og som staten trenger for ikke å stagnere eller forbli i tilstivnete praksiser?

Kretsen av demokratitilhengere og deltakere i aksjonen,
alle marsjerer, Todos marchamos, i Havanna var kun et fåtall
søndagen etter Obamas besøk.
Det store flertallet ble arrestert eller
holdt i husarrest av politisk politi og nabolagskomiteer i samarbeid.

I det cubanske samfunnet er nabolagskomiteene en bærebjelke i det totalitære statsapparatets kontroll med det som i frie samfunn kalles for sivilsamfunnet. De er en nøkkel for å forstå hvordan kommunistpartiet kontrollerer samfunnet direkte ned i hvert nabolag. Leder av Norsk Cuba-forening, Terje Enger, har forsvarte nabolagskomiteene ved å sammenligne de med borettslagskomiteer, og Gro H. Brundtlands «nabokjerringer», som brydde seg om nabolaget. Jeg har sett nabolagskomiteer organisere dugnad. Da ser de veldig koselige ut. Og de er alt dette Enger ser i dem også. Imidlertid har de en mørk side som han og andre Cuba-sympatisører med sine ideologiske skylapper ikke ser, overvåking, sosial kontroll, indoktrinering, og utestengelse av alle som blir mistenkt for å være kontrarevolusjonære. Om de kan være Gros omsorgsfulle nabokjerringer, vil nok mange, og særlig de som skiller seg ut, eller ikke ønsker å gå i ideologisk takt, oppleve nabolagskomiteene som styrt av borettslagsleder Narvestad, men med reell makt. Nabolagskomiteene har en lys og en mørk side, som så mye annet i det cubanske samfunnet. Det lyse og det mørke henger sammen, og er to sider av samme mynt.
 

Man kan gjøre seg et tankeeksperiment: Hva om alle borettslagsledere og ledere av velforeninger i Norge, fikk 150 000 i året for en dag i uka å være ansatt i borettslaget. De kunne drikke kaffe med pensjonister og andre som ikke var på arbeid, og slik hente inn mye interessant informasjon om borettslag og lokalsamfunn. Hva om de ble skriftet ut ved hvert regjeringsskifte, og hva om de alle sammen i hvert valgår, en gang i mai måned ble samlet en hel dag for å diskutere hvordan den sittende regjeringen kunne vinne valget i september og beholde makten? Hva om alle borettslagsledere og ledere av velforeninger samarbeidet med ikke bare politi, men også med alle andre offentlige institusjoner? Og hva om de også hadde avgjørende betydning når det gjaldt fordeling av velferdsgoder det var knapphet på i samfunnet? Ved å foreta et slikt tankeeksperiment nærmer man seg en forståelse av vesentlige forskjeller mellom det cubanske og det norske samfunnet.

Søndag 27.3 var det kun 23 menneskerettsaktivister som deltok i den sedvanlige fredelige søndagsmarsjen. De i Havanna til vanlig i overkant av hundre som pleide å delta i marsjen, Todos marchamos", ble forhindret fra å delta  av det politiske politiet og nabolagskomiteer som ble utkalt til å hjelpe til å overvåke og hindre demonstrasjoner og markeringer denne første søndagen etter Obamas besøk. Mange opposisjonelle er blitt arrestert og holdt i husarrest. Nabolagskomiteene kalles altså inn som det politiske politiets reservetropper, når regimer kaller inn til dugnader av det mer undertrykkende slaget. Leder for Kvinner i Hvitt ,Berta Soler, ble forhindret fra å delta i marsjen, da hun var arrestert. Det er viktig for regimet å vise befolkningen at de har kontroll på demokratiaktivister som Berta Soler og andre, særlig de som har vært i kontakt med Obama under USAs presidents opphold på Cuba.



"Hvis det ikke hadde vært for deg,
så hadde jeg for lengst endt opp i helvete",
sier den gamle mannen med skjegget, (Fidel), til bukken,
et symbol for tysteren, informanten til det hemmelige politiet,
med et CDR-merke rundt halsen, nabolagskomiteene,
Comite por la Defensa de la Revolution.

 

Skal imidlertid norske journalister evne å nærme seg vesentlige innsikter om det cubanske samfunnet, så må de norske journalister som skal dekke Cuba, begynne å ta kontakt med opposisjonelle på Cuba og i eksil. Norske journalister bør slutte å snakke bare med regimets representanter og sympatisører, og tilfeldige forbipasserende på gata i Havanna. Cuba er et diktatur, og da snakker ikke folk på gata fritt og åpent med journalister.

Enda en konsesjon fra USAs regjering til Castro-regimet uten krav om motytelser.

Cuba ble for to uker siden flyttet fra nivå 3 til nivå 2 på USAs liste over land som ikke gjør tilstrekkelig for å bekjempe menneskehandel. Nivå 2 er definert ved at det er behov for observasjon. På to områder er det grunn til å stille kritiske spørsmål til regimets vilje til å bekjempe menneskehandel. Gjør Castro-regimet nok for å bekjempe prostitusjon, og den formen for menneskehandel som kan foregå i kjølvannet av prostitusjon?

USAs utenriksminister John Kerry
åpner offisielt USAs ambassade på Cuba.

Det andre området er det store omfanget av helsepersonell som Castro-regimet sender til hovedsakelig andre latin-amerikanske land, i bytte mot økonomiske gjenytelser med Cubas handelspartnere og enkelte andre land Castro-regimet ønsker å yte medisinsk bistand. Venezuela gir Cuba 100.000 oljefat per dag i bytte mot cubanske sikkerhetsrådgivere, idrettstrenere og flere tusen av helsepersonell, leger og sykepleiere. Brazil er et annet land som mottar mange cubanske leger og sykepleiere. Cubansk helsepersonell mottar en lønn for helsetjenestene de yter til befolkning, ofte fattige, i Venezuela og Brazil, som riktignok er større enn lønnen helsepersonell som arbeider på Cuba, mottar. Den store delen av arbeidsinnsatsen cubansk helsepersonell gjør i Venezuela og i Brazil er det imidlertid den cubanske staten som mottar uten at lønnen går veien om de cubanske arbeidstakerne som gjør arbeidsinnsatsen. Grenser arbeidskontraktene til cubansk helsepersonell på oppdrag i Venezuela og i Brazil over i en form for moderne slaveri?



Cubanske leger på oppdrag i Venezuela

Enkelte leger og sykepleiere på oppdrag i utlandet har benyttet anledningen til å hoppe av til Brazil eller andre land, til å rømme fra de cubanske myndighetene som forsøker å holde kontroll på dem i utlandet. Cubanske myndigheter har derfor overfor mange leger og sykepleiere i Brazil nektet helsepersonellet å ta med seg familiene, ektefelle og barn på utenlandsoppdragene. I 2015 har i overkant av 700 av cubansk helsepersonell på oppdrag i Venezuela, rømt til Colombia. Der søker de oppholdstillatelse i USA, men de frykter å bli sendt tilbake til Venezuela. Etter hvert som Venezuela beveger seg stadig nærmere et sosialt kaos og anarki, så blir det mindre attraktivt for cubansk helsepersonell å reise til Venezuela på oppdrag. Spørsmålet er om cubanske helsepersonell på utenlandsoppdrag blir tvunget av den cubanske stat til å inngå arbeidskontrakter som bryter med arbeidstakeres internasjonale rettigheter. Burde disse cubanske arbeidstakerne ha rett til å starte egne fagbevegelser som de mener i større grad ivaretar deres rettigheter som arbeidstakere enn de statlig kontrollerte fagbevegelsene for helsepersonell på Cuba?

Spørsmålet om cubansk helsepersonells rettigheter på utenlandsoppdrag er et økonomisk sensitivt spørsmål for cubanske myndigheter. For hva har egentlig den cubanske stat å tilby i bytte mot Venezuelas olje og Brazils investeringer dersom regimet skulle bli hindret i å bruke cubansk helsepersonell som handelsvare? Cubanske sikkerhetsrådgivere er til stor hjelp for Maduros regime når det gjelder å holde kontroll på og undertrykke Venezuelas opposisjon. Uten helsepersonellet som del av avtalen, ville samarbeidsavtalen som et solidaritetsprosjekt bli vanskeligere å fremstille som sosialisme i praksis. Cubansk helsepersonell på utenlandsoppdrag  er viktig for propagandaeffekten av samarbeidet mellom Maduros regime og Castro-dynastiet.

Når USA valgte å forbedre Cubas posisjon på listen over land som ikke gjør nok for å bekjempe menneskehandel, fra nivå tre, (laveste nivå), til nivå to, (midterste nivå), så kunne kanskje USAs regjering ha krevet noe i gjenytelse fra Castro-dynastiet? Et ufravikelig krav om å frigi alle politiske fanger, og å la være å trakassere og bruke vold mot Kvinner i Hvitts pasifistiske marsjer hver søndag i flere regioner på Cuba? Castro-dynastiet har kommentert flyttingen av Cuba fra nivå 3 til nivå 2, med uttalelser om at Cuba aldri skulle ha vært på denne listen i utgangspunktet. Obama har som påpekt på denne bloggen tidligere, valgt en strategi i forhandlingsprosessen om normalisering av forbindelser med Cuba der USA lar være å stille krav til regimet om motytelser.

For noen dager siden innviet utenriksminister John Kerry offisielt den amerikanske ambassaden i Havanna med flaggheising og stor festivitas. Regimets krav om at ingen opposisjonelle skulle være til stede ved den offisielle tilstelningen ble respektert av det amerikanske utenriksdepartementet. Kerry inviterte imidlertid enkelte opposisjonelle til en markering ved ambassaden i etterkant av den offisielle åpningen. To av de mest kjente som ble invitert, leder for Kvinner i Hvitt, Berta Soler, og Antonio Rodiles, avslo Kerrys invitasjon og kritiserte USAs utenriksminister for å ha gitt etter for cubanske myndigheters krav om boikott av cubanske opposisjonelle, og slik enda en gang ha sendt et signal til cubanske myndigheter om det opposisjonen ser som USAs manglende vilje til å støtte opposisjonelle. Rodiles og  Soler mener USA på denne måte gir regimet et grønt lys for den økende undertrykkingen opposisjonen har blitt utsatt for etter møtet i Det Pan-amerikanske forbund i Panama i april, som innebar en kortvarig periode med mindre undertrykkelse for den cubanske opposisjonen.

John Kerrys uttalte til pressen på vei hjem fra Cuba, at den cubanske regjering ikke kunne fortsette å se bort fra spørsmålet om demokrati og menneskerettigheter og at den amerikanske kongressen ikke ville tillate at embargoen ble hevet med mindre Cubas regjering gikk i dialog om demokrati og menneskerettigheter.  Men blir det noe mer enn tomme ord fra den amerikanske utenriksministeren?

I anledning åpningen av ambassader i Havanna og i Washington.

Castro-dynastiet har så langt fått det som de vil. Før jul presenterte Raul Castro nyheten i ettpartidiktaturets nasjonalforsamling om avtalen med Obama om normalisering av forbindelsene mellom Cuba og USA. Raul forsikret om at det ikke ville bli noen endringer i det politiske systemet. Samtidig forsikret Castro forsamlingen om at regimet ville presse Obama til å gi dem de konsesjoner den republikansk kontrollerte Kongressen ikke vil kunne hindre Obama i å gi dem. Castro-dynastiet har så langt sluppet å måtte gjøre endringer i demokratiske retning eller respektere menneskerettigheter.

Cubas store leder Raul Castro har i møte med imperialistmakten USA prinsippfast forsvart og bevart intakt landets kommunistiske system. Kommunistpartiets ungdomsorganisasjon holder til tross for sviktende rekruttering de siste årene, fanen høyt. Nestleder i kommunistpartiet, den 85-årige Josè Ramon Machado Ventura, appellerte til ungdomspartiets kongress for noen dager siden, om at ikke ungdommen måtte la seg lure av USAs tilsynelatende fredfulle tilnærming til Cuba. Det var nå viktigere enn noensinne å opprettholde kampen mot imperialismen og dens medløpere.

President Raul Castro og
Visepresident, Josè Ramon Machado Ventura

Tilstede ved kongressen var også «the cuban five», de fem cubanske spionene som ble arrestert og dømt til lange fengselsstraffer i USA i 1998. De tre siste av de fem cubanske spionene, ble frigitt i desember umiddelbart etter at avtalen om normalisering av forholdet mellom USA og Cuba ble annonsert. En av de fem spionene fremhevet at det var innen kommunikasjon og etterretning at den store kampen om Cubas fremtid stod, i klartekst kontroll av internett og overvåking av Cubas indre fiender.

Den mest kjente av «the cuban five», Gerardo Hernandèz fremhevet i sin tale til ungdomspartiets kongress hvordan det kommunistiske regimet på Cuba i forhandlinger med USA ikke har gitt en tøddel, (àpice), ikke har gitt etter på noen av sine verdier. Hernandèz mottok applaus for å hevde at historien viste at dersom cubanerne var tro mot sine prinsipper, så kommer seieren. Han avsluttet med en metafor fra baseball: «men det gjelder å holde balltreet klart».

De fem spionene, the cuban five.
Gerardo Hernandez fremt foran.

Raul Castro har stilt tre krav til Obama. I dag åpner USA og Cuba ambassader i Washington og Havanna. Raul Castro fremsatte for noen dager siden sine krav for de videre forhandlingene med USAs regjering. En avtale som ikke innebærer en fullstendig fjerning av handelsembargoen er umulig å akseptere for Castro-regimet, mener Raul. Guantanamo-basen må USA lage en plan for å overlate tilbake til Cuba, og USA må innstille all støtte til miljøer i USA som har som mål å undergrave det politiske og økonomiske systemet på Cuba. All økonomisk støtte til Radio Martì og andre TV, radio og nyhetsformidlere som fra USAs territorium sender informasjon og nyheter til befolkningen på Cuba, må USA innstille, krever Raul Castro.

Raul Castro har tonet ned et tidligere stilt krav. For noen måneder siden stilte Raul Castro et krav om at USA skulle betale Castro-regimet en stor økonomisk erstatning for de økonomiske vanskelighetene og lidelsene Cubas befolkning var blitt påført som en konsekvens av embargoen. Kravet om økonomisk kompensasjon har Raul de siste dagene ikke fremmet, men kanskje han vil komme tilbake til dette kravet i senere forhandlinger.

Det viktigste kravet fra Raul Castro har han vært forsiktig med å ytre i internasjonale medier, at USAs diplomater skulle holde avstand til opposisjonelle. Uten at internasjonal presse har interessert seg for dette har Raul Castro fremmet krav overfor Obama-administrasjonen om at ambassaden USA skal etablere i Havanna, skal avstå fra all kontakt med opposisjonelle på Cuba. Leder for USAs forhandlingsdelegasjon på Cuba siden januar, Roberta Jacobsen har med unntak av et frokostmøte med noen utvalgte opposisjonelle i januar, respektert regimets ønske om ikke å gi opposisjonelle oppmerksomhet eller lytte til dem. Med unntak av møtet Obama hadde med to opposisjonelle cubanere under kongressen i det Pan-amerikanske Forbund i Panama i april, har også Obama vært lydhør for Castro-dynastiets krav om avstand til opposisjonelle.



"This is what change looks like".

Obama har så langt etterkommet Castro-dynastiets krav. USA fjernet i forhandlingene regimets status som økonomisk støttespiller for terrorisme. Regimet som i realiteten er økonomisk bankerott, trengte å få fjernet terrorist-stemplet for å kunne tillates å ta opp sårt trengte lån i internasjonale banker. Regimet fortjente å bli fjernet fra listen over land som støtter terrorisme, men Obama kunne ha stilt noen motkrav? Krav om demokratiske reformer, respekt for menneskerettigheter og kanskje også krav om at regimet i motytelse skulle respektere USAs diplomatiske personales rett til å ha kontakt med den demokratiske og pasifistiske opposisjonen på Cuba?

To momenter fra talen Obama holdt for noen uker siden i forbindelse med beslutningen om å opprette amerikansk ambassade på Cuba, må fremheves. Obama erklærte i talen at USA forbeholdt seg retten til å kritisere regimet når de fant det nødvendig. Er det en rett USAs styresmakter har sett for seg at de skal praktisere etter at ambassader i Havanna og Washington er opprettet?

Obama sa også i talen at «This is what change looks like». Bare noen dager senere ble den kjente opposisjonelle, Antonio Rodiles banket opp og måtte på sykehus. I likhet med mange andre fulgte Rodiles Kvinner i Hvitts ukentlige, fredelige marsj etter gudstjeneste på søndager, i Havanna og en rekke andre steder på Cuba. De siste ukene har hver søndag rundt 80 demokratiaktivister som har deltatt i marsjene, blitt midlertidig arrestert, trakassert og banket opp. Rodiles har kritisert Obama for ikke å ha lyttet til og gitt en plattform til de demokratiske kreftene på Cuba under samtalene Obama har hatt med regimet om Cubas videre utvikling. Rodiles har påpekt hvordan Obamas imøtekommenhet overfor regimet har gjort det mulig for regimet å øke undertrykkelsen, trakasseringen, brutaliteten og volden regimet utsetter de opposisjonelle for. Bildene av dem skambankete Rodiles etter sykehusbesøket var kanskje ikke det Obama mente da han sa at «slik ser endring ut»?


Antionio Rodiles etter å ha blitt banket opp
av cubansk sikkerhetspoliti.



Kritikere blant opposisjonelle cubanere, både i eksil-miljøet og på Cuba, bør bli lyttet til. Castro-dynastiet har i mer enn et halvt århundre lykkes i å diskreditere all politisk motstand fra eksilmiljøet som «CIA-lakeier», «Miami-mafia» eller bare «Miami». For mange i internasjonal og i norsk presse er «Miami» en diskvalifiserende betegnelse, som krever umiddelbar avvisning av alt av innhold i deres budskap.

Castro-eliten har vært dyktige i å forføre internasjonale medier til å oppfatte all motstand mot regimet både på Cuba og i Florida, som kontrollert av CIA og «Miami-mafia». De cubanske eksilmiljøene består av et bredt politisk spekter med det til felles at de ikke støtter totalitær kommunisme. Regimet har lykkes med å skape en forestilling i internasjonale medier om at hele det bredt sammensatte miljøet av eksil-cubanere i Florida, har som eneste motivasjon for motstand mot regimet, å få tilbake rikdommene sine. Rikdommer den rettferdige, egalitære og sosialt omfordelende cubanske kommunismen skulle ha fordelt til folkets og de fattiges beste.

Blant den store gruppen av cubanere i eksil som lever i Florida, er det også miljøer av hardnakkete rikinger som vil ha tilbake rikdommene revolusjonen i 1958/59 tok fra dem. Flere av dem tilhører en eldre generasjon, en elite, som har ført en lavintensitets borgerkrig med eliten rundt Castro-dynastiet over Florida-sundet. Samtidig som disse to elitene har pønsket ut intriger og slengt fornærmelser til hverandre, har de to elitene levd i økonomisk velstand på hver sin side av Florida-sundet. Befolkningen på Cuba har levd i fattigdom. Castro-dynastiets propaganda-arbeid er imponerende.

Bidrar Obamas politikk til å
fremme demokrati på Cuba?

 

Obama kunne om han ville, ha støttet initiativet fra et samlet miljø av menneskerettighetsaktivister ledet av Antonio Rodiles og leder for Kvinner i Hvitt, Berta Soler, om et lovforslag om amnesti for alle politiske fanger, gjeldende ikke bare for de nå anslagsvis mellom 20 og 45 politiske fangene på Cuba som sitter i fengsel. Det korrupte rettsvesenet på Cuba gjør bruk av fabrikkerte anklager mot dissidenter, og dissidenter blir dømt for lovbrudd regimet ser gjennom fingrene med at vanlige cubanere utøver, svartebørshandel. Mange politiske fanger er altså arrestert for økonomiske forbrytelser, og det forklarer ulike oppgitte tall for politiske fanger.

Regimet har lykkes med å definere de politiske fangene blant de 53 fangene USAs regjering i januar presset Castro-regimet til å sette fri, til en legal status som gjør det mulig for regimet å fengsle de samme menneskene på nytt uten nye straffeprosesser. De politiske dommene er altså ikke opphevet, men kun midlertidig satt i bero, for så lenge regimet ønsker. Lovforslaget menneskerettighetsaktivister har samlet seg om, vil således forsøke å tvinge frem løslatelse av alle politiske fanger, og samtidig ta fra regimet mulighet til på nytt å fengsle opposisjonelle som er blitt «midlertidig» frigitt. Siden Obama fremsatte kravet i desember om frigivelse av 53 politiske fanger, som et vilkår for å inngå i en normaliseringsprosess med Cuba, er det ikke urimelig å forvente at Obama kan finne det vanskelig ikke å stille seg bak et slikt krav i de videre forhandlinger med Castro-regimet om Cubas fremtid.

Vil Obama akseptere Castro-dynastiets krav om at den cubanske befolkningen kun skal måtte forholde seg til informasjon og nyheter fra Cubas strengt kontrollerte mediemonopol? Vil Obama være så grei i forhandlingene at han fjerner all økonomisk støtte til Radio Martì og annen nyhets og informasjonsformidling fra Florida? Hva er det ved informasjonen fra det cubanske eksilmiljøet som er så farlig at vanlige cubanere utsatt for et ensrettet, strengt kontrollert mediemonopol, må beskyttes mot slik informasjon? Vil Obama også fremover akseptere regimets krav om at USAs diplomati og politisk ledelse, ikke skal ha kontakt med Cubas demokratiske og pasifistiske opposisjon? Kan Obama-administrasjonen bli flinkere på «soft power», f.eks. i form av stipendier til cubanske utvekslingsstudenter som kan få mulighet til å studere ved amerikanske universiteter? Kan Obama komme sterkere tilbake, eller er han allerede utmanøvrert av de slue Castro-brødrene?  


Kilder: ICLEP, Det cubanske instituttet for presse- og ytringsfrihet.

Se forrige innlegg for alternativ reiseguide for dissidentenes Cuba.

Har du lysst til å lese min kritikk av norsk Cuba-politikk i Bergens Tidende 20.7.
http://www.bt.no/meninger/kronikk/Fredsforhandler-pa-Castros-premisser-3401284.html

Om Obamas Cuba-politikk, uavhengige bibliotek og en guide for turister.

NB! En korrigering og en beklagelse: I forrige innlegg påstod jeg at en av de fem spionene, fra "the cuban five", var blitt leder for cubansk forfatterforening. Det var basert på en misforståelse fra min side. Jeg burde sjekket dette grundigere. Beklager! De uriktige opplysningene er nå fjernet.

Barack Obama har erklært at USA og Cuba vil opprette ambassader i hverandres respektive land. Kritikere mener Obama har gitt veldig mye i forhandlingene med Raul Castro, uten å få noe særlig tilbake i form av konsesjoner i forhold til demokrati, menneskerettigheter, frigivelse av politiske fanger og behandling av opposisjonelle. Man kan forsvare Obamas strategi ved å hevde at han ved å stille så godt som ingen krav overfor Castro-regimet, så kan ikke selv «hardlinerne», de mest dogmatiske og overfor USA mest uforsonlige innen regimet, skylde på USA for de manglende forbedringer i livskår utålmodige cubanere vil gjøre seg forhåpninger om i umiddelbar fremtid. Man kan hevde at USAs regjering slik har plassert «ballen» på regimets «banehalvdel».

Likevel kan det være verdt å lytte til kritikere blant opposisjonelle cubanere, både i eksil-miljøet og på Cuba. Castro-dynastiet har i mer enn et halvt århundre lykkes i å diskreditere all politisk motstand fra eksilmiljøet som «CIA-lakeier», «Miami-mafia» eller bare «Miami», som for mange i internasjonal og i norsk presse er en diskvalifiserende betegnelse, som krever umiddelbar avvisning av alt av innhold i deres budskap.

De cubanske eksilmiljøene består av et bredt politisk spekter med det til felles at de ikke støtter totalitær kommunisme. At regimet har lykkes med å skape en forestilling i internasjonale medier om at hele det bredt sammensatte miljøet av eksil-cubanere i Florida, skulle ha som eneste motivasjon å få tilbake rikdommene den rettferdige, egalitære og sosialt omfordelende cubanske kommunismen skulle ha fordelt til folkets og de fattiges beste, er imponerende propaganda-arbeid fra Castro-dynastiets side.

Antonio Rodiles, leder for SATS, cubansk uavhengig menneskerettighetsorganisasjon,
før og etter at han søndag ble banket opp av cubansk politisk politi
under marsjen sammen med Kvinner i Hvitt.

Kritikken av Obama fra Kvinner i hvitt og andre opposisjonelle for ikke å ha lyttet til og ha gitt den politiske opposisjonen på Cuba en stemme i forhandlingene om Cubas fremtid, er omtalt i nylige innlegg på bloggen. Obama nevnte i talen han holdt i forbindelse med åpningen av ambassader, at USA forbeholdt seg retten til å kritisere Castro-regimet når USA så det som nødvendig. 80 opposisjonelle ble arrestert etter Kvinner i Hvitts marsjer søndag 5. juli.

Obama antas å ville arrangere et besøk til Cuba før han går av etter presidentvalget i slutten av 2016. Paven forventes å besøke Cuba allerede i september.  Vil Obama ønske å reise før en ny amerikansk president er valgt, eller vil han vente til etter presidentvalget med å reise? Reiser Obama før, kan han komme til å påvirke presidentvalgkampen i Florida og påvirke mulighetene for demokratisk valgseier. Sannsynligheten taler for at han vil vente til etter at ny president er valgt. Da vil Obama kunne motta hyllest uten å behøve å tenke strategisk på hvordan han i det over syv tiår pågående politiske sjakkspillet mellom USA og Cuba, skal styre amerikansk politikk overfor Cuba.

Antonio Rodiles taler ved et møte
for cubanske opposisjonelle.

Obama kunne om han ville, ha støttet initiativet fra et samlet miljø av menneskerettighetsaktivister ledet av Antonio Rodiles, Berta Soler og Antunes, om et lovforslag om amnesti for alle politiske fanger, gjeldende ikke bare for de mellom 50 og 70 politiske fangene på Cuba. Det korrupte rettsvesenet på Cuba gjør bruk av fabrikkerte anklager mot dissidenter, og dissidenter blir dømt for lovbrudd regimet ser gjennom fingrene med at vanlige cubanere utøver, svartebørshandel. Dette har jeg skrevet om i et av de første innleggene på bloggen, om den manglende rettsstaten på Cuba. Mange politiske fanger er altså arrestert for økonomiske forbrytelser, og det forklarer ulike oppgitte tall for politiske fanger. Et tyvetall politiske fanger soner lengre fengselsstraffer, noen av dem straffer på opptil 20 år.

Regimet har lykkes med å definere de politiske fangene blant de 53 fangene USAs regjering i januar presset Castro-regimet til å sette fri, til en legal status som gjør det mulig for regimet å fengsle de samme menneskene på nytt uten nye straffeprosesser. De politiske dommene er altså ikke opphevet, men kun midlertidig satt i bero, for så lenge regimet ønsker. Lovforslaget menneskerettighetsaktivister har samlet seg om, vil således forsøke å tvinge frem løslatelse av alle politiske fanger, og samtidig ta fra regimet mulighet til på nytt å fengsle opposisjonelle som er blitt «midlertidig» frigitt. Siden Obama fremsatte kravet i desember om frigivelse av 53 politiske fanger, som et vilkår for å inngå i en normaliseringsprosess med Cuba, er det ikke urimelig å forvente at Obama kan finne det vanskelig ikke å stille seg bak et slikt krav i de videre forhandlinger med Castro-regimet om Cubas fremtid.

Latin-amerikansk litteratur er kjent for sammen med Cuba-entusiasten Ernest Hemingway å ha den korteste novellen noen gang skrevet. Hemingway skrev: Babyshoes for sale, never worn. I Latin-Amerika er novellen skrevet av Augusto Monteroso mer kjent: When he woke up, the dinosaur was still there, Cuàndo despertò, el dinosaurio todavìa estaba allì. Den tvetydige novellen er av de fleste tolket til å handle om militærdiktaturer, og mennesker som våknet opp til hver dag som et pågående mareritt med dinosaurer de aldri blir kvitt.



Dinosaurer ved sengekanten.

 

I en artikkel på nettavisen til det cubanske instituttet for presse og ytringsfrihet, ICLEP, blir det spekulert på om ikke en Obama som ønsker å gå inn i historien som en utenrikspolitisk suksess, presidenten som løste opp den fastlåste situasjonen med den lille naboøya, vil komme til å erfare at når han går av som president vil det stå en glisende dinosaur ved sengen hans hver morgen.  Dinosauren i form av det totalitære diktaturet som han så sterkt undervurderte den strategiske sluheten til, og som han ble utmanøvrert av, viste seg kanskje å komme styrket ut av den endringen i USAs politikk hans administrasjon var arkitekt for.

En Guide for turister - Når sannheten først har våknet, så sovner den ikke igjen, La verdad despierta, nunca vuelve a dormirse (Josè Martì).

Den på bloggen tidligere nevnte kunstneren Tania Bruguera, har nylig fått opplyst at regimet har midlertidig utsatt på ubestemt tid rettssaken mot henne for å ha forsøkt å skape «offentlig uorden» ved å forsøke å arrangere en «performance» på Revolusjonsplassen i Havanna. Cubanere som møtte opp skulle få et minutt til å uttale seg i en mikrofon om hva de ønsket for framtiden. På denne måten forsøker regimet å ta luften av den internasjonale kampanjen som har vokst frem til støtte for Tania Bruguera og hennes krav om artistisk frihet og ytringsfrihet. Hennes legale status vil imidlertid være slik at regimet kan vente med å gjennomføre rettssaken til internasjonale medier har mistet interesse for Bruguera. Det nevnte lovforslaget om amnesti ville kunne være til hjelp også for hennes krav om artistisk frihet og ytringsfrihet.

Bruguera har et kunstverk utstilt i El museo de Bellas artes. Spør du som turist, en av guidene ved museet om du kan få se kunstverket Bruguera har fått stilt ut, vil du antageligvis få en interessant reaksjon fra guiden du spør.

En annen kunstner som er nevnt på bloggen er Danilo Maldonado, El Sexto. Nylig erklærte El Sexto ved hjelp av vennen Lia Villares, gjennom hennes Facebook-side, at han ville være sin egen advokat  ved rettssaken han siden han ble arrestert i desember, fremdeles ikke har fått vite når skal finne sted. Noen kilder oppgir at han er blitt dømt til tre år, men slik jeg har oppfattet det er strafferammen for forbrytelsen 3 år, men jeg har forstått det slik at han ikke har fått noen rettssak ennå. Han har i erklæringen påpekt at han ikke har drept noen og heller ikke angrepet noen militærforlegning med tanke på å styrte noen regjering, men kun har drevet med kunst.

En tegning av El Sexto . Legg merke til de to grønne grisene
påskrevet navnene "Raul og Fidel".

Grafitti-kunstneren minner på denne måten om hvordan Fidel Castro da han i 1953 ble fengslet for å ha drept mennesker i angrepet på militærforlegningen Moncada. El comandante sonet likevel ikke mer enn 21 måneder, og under rettssaken fikk han lese opp den skrevne talen: «Historien vil tilgi meg», et dokument som har bygget opp under Fidels guddommeliggjøring på Cuba. Kanskje planlegger El Sexto, som snart har sittet 7 måneder i fengsel en lignende tale ved sin rettsprosess? Vil norske kunstnere og norsk presse da kjenne sin besøkelsestid?

El Sextos venn, Gorki Aguila, sanger i Porno para Ricardo, ble i mai arrestert for å ha forsøkt å henge opp en poster på veggen utenfor El museo de Bellas artes med budskapet: Sett El Sexto fri. Spør du som turist, guiden om hun kan fortelle deg hvor Aguila ble arrestert for å ha hengt opp posteren, vil du kunne få en interessant reaksjon. Ta gjerne også en selfie ved stedet Aguila ble arrestert. Studioet til punkergruppen Porno para Ricardo kan også være verdt et besøk. (Besøker du Tania Brugueras adresse eller kommer i kontakt med Kvinner i hvitt, vil de sikkert hjelpe deg med å finne adressen til Porno para Ricardos studio.) (Du kan lese mer om Tania Bruguera, El Sexto og Porno para Ricardo i andre innlegg på bloggen).

Bevegelsen for uavhengige bibliotek
på Cuba ble stiftet i 2009. De har 42
biblioteker, filialer i Havanna,
Cienfuegos, Pinar del Rio, Santiago,
Camaguay og Las Tunas.

Bevegelsen for uavhengige bibliotek på Cuba er fremdeles en livskraftig organisasjon. De har filialer i Havanna og i en rekke andre byer og tettsteder. Jeg har ikke lykkes i få tak i adressene til de uavhengige bibliotekene. Jeg anbefaler norske turister med reiseplaner for Cuba å ta med seg en, to eller flere bøker fra listen jeg har nevnt, og gjerne også Hannah Arendts bok på spansk om «Origins of totalitarianism», og møte opp hjemme hos Tania Bruguera eller møte opp på søndag formiddag etter gudstjeneste ved en av den pasifistiske organisasjonen Kvinner i Hvitts ukentlige fredlige marsjer. Da vil du kunne spørre etter adresser til uavhengige bibliotek.

I Miami finnes Instituto de la Memoria Historica cubana contra el totalitarismo. De har laget en guide både på spansk og engelsk med steder turister som ønsker å se viktige steder for opposisjonelle på Cuba, kan besøke. Å besøke stedene som blir nevnt er ikke ulovlig, men du kan komme til å oppleve at sikkerhetspoliti kan komme bort til deg og stille deg noen spørsmål.

Et tettsted på Cuba mange nordmenn liker å besøke er Trinidad. I Trinidad finnes «El museo de los bandidos», bandittenes museum. På det nevnte instituttet i Miamis hjemmesider vil du også finne informasjon om de mange opprørene blant bønder på Cuba siden revolusjonen. Turister som har lest seg opp på forhånd vil kunne sette informasjonen museet i Trinidad gir om bondeopprørere inn i en større, kritisk ramme, og vil kunne stille guidene interessante oppfølgingsspørsmål en norsk turist vil ha glede av å se hvordan en guide håndterer.

Cuba lever av turisme. Turisme er blant de få næringsveiene på Cuba som det inkompetente og korrupte regimet ikke har klart å ødelegge. Å arrestere turister vil ikke bare skremme vekk turister, men også «trigge» de turistene som er mest spenningssøkende til å gjøre akkurat det som regimet da har vist at utløser arrestasjoner. Dette vet regimet, og vil ikke ønske å arrestere turister. Imidlertid må enhver turist som oppsøker steder regimet ikke liker at turister oppsøker, være forberedt på at de lovbruddene som regimet til vanlig ser gjennom fingrene med at turister utfører på Cuba, bruk av narkotika, ta i mot seksuelle tjenester fra prostituerte i alle aldre mot betaling, kjøre bil i fylla, kanskje også kjøpe ulovlige varer som sigarer uten statlig kontrollert godkjennelse, kan bli utgangspunkt for en arrestasjon. Det regimet ser gjennom fingrene med at turister gjør, vil turister som gjør noe regimet ikke liker, som å støtte opposisjonelle, kunne bli arrestert for.

Den norske regjering samarbeider med cubanske myndigheter om en fredsprosess mellom den colombianske marxist-geriljaen FARC og colombianske myndigheter. Norske myndigheter legger mye prestisje i å være tilretteleggere for pågående fredssamtaler i Havanna, men enda viktigere er prestisjen som følger med å være fredsskaper, for cubanske myndigheter. Castro-regimet ønsker neppe å oppleve diplomatiske komplikasjoner med norske styresmakter p.g.a. av at noen tilfeldige norske turister skulle ha samtaler med cubanske opposisjonelle.

Gravstedene til Orlando Zapata Tamayo og Pedro Luìz Boitel finner du opplysninger om i guiden. De døde begge av å sultestreike seg til døde. (Se gjerne innlegg om sultestreik som politisk våpen på bloggen). Å legge ned blomster, aller helst hvite i tråd med fargene til Kvinner i Hvitt, vil være en handling som kan gjøre at du kommer i kontakt med interessante mennesker og at du opplever mer spennende ting på reisen på Cuba enn turister flest gjør. Du kan også komme til å få noen morsomme historier å fortelle kolleger eller medstudenter når du er tilbake i Norge etter ferien. Er du en jusstudent, har juristutdanning eller har interesse for menneskerettigheter, kan et besøk til Cubalex’ kontorer i Havanna for en samtale med de som arbeider der, være av interesse.  

Skulle du besøke Museo de la revolucion, revolusjonsmuseet, i Havanna, er det enkelte av montrene som er interessante. Monteren der det blir forklart at Fidel Castro, måtte avskaffe alle andre politiske partier enn kommunistpartiet, for de hadde jo alle samarbeidet med Batista-regimet, er en hendelse det kan være på sin plass å be en tilgjengelig ansatt eller en tilstedeværende guide om å utdype begrunnelsen for. I museet vil du også se en stor karikatur av den styrtete diktatoren Batista, med store negerlepper, i tråd med svært utbredte rasistiske stereotypier på Cuba. Å stille et spørsmål ved om karikaturen ikke er en aning rasistisk, vil kunne utløse interessante reaksjoner fra museets ansatte eller fra tilstedeværende guider. (I det aller første innlegget på bloggen vil du kunne lese mer om rasisme på Cuba).

Skal du oppsøke Kvinner i Hvitts fredsmarsjer hver søndag på den 5. aveny i Havanna, kan du gjerne ha en hvit binders festet på skjorta eller T-skjorta, som et lite symbol på solidaritet med cubanske opposisjonelle, dersom du har lysst til det. Ta med en eske hvite binders fra Norge før du drar, dersom du ønsker det.

De uavhengige bibliotekene låner ut bøker, arrangerer studiesirkler
om litteratur og film, arrangerer kurs i menneskerettighetsarbeid og
leseopplæring og leksehjelp for barn i fattige strøk.

Saber leer, es saber andar - å lære å lese, er å lære å gå (Josè Martì).

 

Guider: På engelsk: https://www.youtube.com/watch?v=diKlBiDkKkg

 På spansk: https://www.youtube.com/watch?v=SpEuC4RWzMM

Nettstedet: Instituto de la Memoria historica cubana contra el totalitarismo:
http://www.cubamemorial.net/

Jeg har også en skriftlig guide med de samme opplysningene, som PDF-fil. Den får jeg ikke til å legge ut på bloggen, men send meg en mail, så sender jeg den til deg per mail. Mailadressen min: janskart@gmail.com

Nyttige adresser:
Tania Brugueras adresse:
Calle Tejadillo, 214, e/Aguacate y Compostela, Habana Vieja.

Cubalex i Havanna:
Lindero No. 169 esq. Angeles, El Calvario, Arroyo Naranjo, La Habana, Cuba.



En hvit binders -
en måte å markere
solidaritet for nordmenn

En video (på spansk) der Antonio Rodiles forklarer hva som skjedde 5. juli, da han ble banket opp av det politiske politiet:
https://www.youtube.com/watch?v=305XilibeFA

Videoer der Tania Brugera forklarer to av sine artistiske prosjekter:
Prosjektet fra 2009 hun forsøkte å gjenta 31. desember 2014.
https://www.youtube.com/watch?v=B3KOV26APlM

Et prosjekt om immigrasjon i USA:
https://www.youtube.com/watch?v=MFse5lawU5A

Et intervju om hennes kunst:
https://www.youtube.com/watch?v=tdsu0aCXctE



Kilder: Som alltid på denne bloggen, er ICLEPS nettsider den viktigste kilden til så godt som alle artikler.

Intervju med lederen for Kvinner i Hvitt på besøk i Oslo.

Ved Oslo Freedom Forum 26. og 27 mai intervjuet jeg 4 cubanske opposisjonelle. En av dem var leder for Kvinner i Hvitt, Berta Soler.

Den uavhengige journalisten jeg snakket med under Oslo Freedom Forum, påpekte hvilken dyktig politiker Raul Castro er. I Washington, Moskva, Brussel, Paris, hos paven i Roma og Bejing blir lillebror Raul hyllet og behandlet som en respektert statsmann. Regimet håper å kunne overleve i tiden fremover, og få mulighet til å foreta en endring av det politiske og økonomiske systemet på Cuba i retning modeller fra Vietnam, Kina eller Russland. I disse landene har den såkalt «kommunistiske» eliten lykkes i å ivareta den økonomiske og i hovedsak også den politiske makten, men samtidig tilsynelatende gjennomført demokratiske reformer, og noe som tilsynelatende ligner på presse- og ytringsfrihet.

Cuba er fjernet fra USAs terror-liste. Cuba trener ikke lenger opp terrorister, eller gir annen form for militær støtte til terrororganisasjoner eller geriljaorganisasjoner som Farc i Colombia. Det var derfor rimelig av USA å fjerne Cuba fra USAs liste over land som støtter terrorisme. Cuba trengte å bli fjernet fra listen for å kunne reforhandle en stor utenlandsgjeld, og få mulighet til å ta opp nye lån. Forhandlinger med kreditorene om utenlandsgjeld finner nå sted. Castro-dynastiet har oppnådd mye, men uten å gi noe tilbake.


Berta Soler under Oslo Freedom Forum i 2014.

Berta Solers hovedbudskap var en kritikk av USA, Paven og EU for i deres dialoger med Castro-regimet, ikke å lytte til sivilt samfunn på Cuba. Obama og alle andre internasjonale aktører må inkludere, lytte til det sivile samfunn, de opposisjonelle, i de politiske prosesser som vil normalisere politiske og diplomatiske forhold til regimet. De politiske prosessene for normalisering foregår over hodet på det cubanske folk. USA, paven og EU kan ikke fortsette å se bort fra hvordan Castro-regimet behandler opposisjonelle. Ved ikke å arrangere møter med opposisjonelle, gir USA, EU og paven regimet aksept for å fortsette den undertrykkelsen de utøver overfor organisasjoner fra det virkelige sivile samfunn på Cuba. Soler oppfordret Obama til å ta med representanter for det sivile samfunn i diskusjonene om Cubas fremtid.

Lederen av Kvinner i Hvitt mener Castro-brødrene er mestere i å gi løfter de ikke holder. Berta Soler mener paven kjenner godt til undertrykkelsen av opposisjonelle på Cuba. Majoriteten av medlemmene i Kvinner i Hvitt er katolikker, og troende, men ikke alle, og noen er ateister. De marsjerer i Havanna og flere andre byer og tettsteder hver søndag etter gudstjeneste. Jeg spurte henne om paven håper å kunne oppnå en tilsvarende reversering av abort i retning av absolutt forbud mot abort, som den katolske kirken i Nicaragua har oppnådd ved å samarbeide med den gamle revolusjonshelten Daniel Ortega i Nicaragua. Soler understreket at hun som kristen ville ta i mot alle barn som velkomne, og gjøre sitt beste for å sørge for at de blir tatt godt vare på. Den katolsk-troende kvinnen påpekte imidlertid at cubanske kvinner i stor grad brukte den utbredte retten til selvbestemt abort nærmest som et prevensjonsmiddel, siden det for den fattige befolkningen var dyrere å betale for prevensjonsmidler. Lederen av Kvinner i Hvitt antok det ville bli vanskelig å endre på mentaliteten som tilsa utstrakt bruk av abort på Cuba.

Den uavhengige journalisten jeg intervjuet under Oslo Freedom Forum, mente imidlertid at regimet med stor sannsynlighet ville endre abortlovgivning og den liberale abortpraksisen på Cuba. Castro-dynastiet har overfor paven en rekke kort på hånden de kan spille ut. Den katolske kirken var en sterk maktfaktor på Cuba før revolusjonen, og mistet mange privilegier med revolusjonen. Alle de gamle privilegiene den katolske kirken ble fratatt med Fidels styre, vil lillebror Raul nå kunne gi tilbake, ett av gangen, og oppnå applaus fra kirken for hvert eneste privilegium han gir dem. Kirken vil kunne få vesentlig innflytelse over lavere og høyere utdannelse, kirken vil kunne få reklametid på TV, få lage egne programmer, og makt til å sensurere. Den Katolske kirken vil også med en absolutt statsmakt som vil trenge dem, kunne hindre de konkurrerende protestantiske sektene som de siste tiårene har gjort så stor fremgang i misjonspraksis i andre latin-amerikanske land, i å konvertere cubanere til protestantiske sekter.  

Den uavhengige journalisten mente det ikke ville være noe problem for regimet å endre politikk i forhold til abort i restriktiv retning, til tross for mangeårig, rådende liberal praksis. Siden så mange unge cubanere har forlatt Cuba med forhåpninger om bedre økonomiske utsikter i utlandet, er Cuba i ferd med å få en tiltagende aldrende befolkning med få unge til å finansiere velferd for de mange pensjonistene.  Journalisten mente regimet gjerne kunne finne på å formulere en politikk der mødre ble helter, og det ble ansett som kontrarevolusjonært å være for abort og prevensjon, en form for motsats til Kinas ett-barns-politikk. De andre cubanerne som hørte på ham mens han snakket, så på hverandre og lo. Den ene sa: «På Cuba kan alt skje. Regimet er i stand til hva som helst.» En av cubanerne føyde til: «Vi er på vei tilbake til der samfunnet vårt var før revolusjonen». Så ristet de på hodet og lo alle sammen.  

De siste månedene har det vært en vond strid innad i Kvinner i Hvitt, en strid om ledervervet. Kritikerne av Berta Soler som leder for organisasjonen, har vært Laura Pollan, datter av den tidligere lederen i Kvinner i Hvitt. På spørsmål om striden om ledervervet forteller Soler at krefter på Cuba mente Kvinner i Hvitt burde legges ned etter avtalen mellom USA og Cuba om normalisering i desember. Hun mener regimet ønsket å bidra til det hun beskriver som «å kutte ned stammen rundt Soler og Kvinner i Hvitt» ved å skape splid i organisasjonen. Soler antyder altså at regimet har bidratt å eskalere striden om ledervervet. Jeg har ikke snakket med andre kilder om dette, så det er umulig for meg å gjøre noen kvalifiserte vurderinger om striden i organisasjonen. Soler påpeker imidlertid, og dette har jeg fått bekreftet fra andre kilder, at Kvinner i Hvitt hadde en demokratisk avstemning blant medlemmene om hvorvidt Soler skulle fortsette som leder. Hun fikk over 90% av stemmene. En liten krets rundt Laura Pollan har startet en egen organisasjon etter modell av Kvinner i Hvitt. Organisasjonen har altså opplevd en liten avskalling, men den har nå en leder med et demokratisk mandat bak seg.

Berta Soler ble spurt om rasisme og diskriminering på Cuba. Lederen av Kvinner i Hvitt er som hun selv sier, «negra». Jeg nevnte for henne hva dissenten Antunes hevder om rasisme og diskriminering på Cuba. (Se aller første intervju på bloggen, om Antunes.) Soler trekker frem diskriminering innen utdanning, og mener svarte er forfordelt innen skole og høyere utdanning på Cuba. Hun nevner hvordan en av lederne for parlamentet på Cuba er svart, men hvordan denne svarte lederen blir trukket frem for å tilbakevise alle de tause anklagene om diskriminering. Diskriminering er utbredt, mener Soler. Kvinner blir også diskriminert, svarer hun på mitt spørsmål. Kvinner er de som bærer tyngst i et samfunn som ikke fungerer, avslutter hun.

Antunes fremhevet i intervjuet som er publisert på denne bloggen i midten av januar, at revolusjonen hadde vedtatt fjerning av all diskriminering og forskjellsbehandling. Regimet mente det ikke var behov for et lovverk som sikret mot diskriminering når revolusjonen hadde fjernet all diskriminering.

Neste innlegg  blir et intervju med bassisten i Porno Por Ricardo.

Om diskriminering av opposisjonelles barn, nabolagskomiteer og opposisjonelle rappere

I utdanningsvesenet på Cuba foregår diskriminering av barn av politisk opposisjonelle. Under Stalins ledelse innførte Sovjetunionen en paragraf i straffeloven som definerte «kontrarevolusjonær virksomhet», artikkel 58 i straffeloven av 1927. Minste strafferamme var 3 år, men strafferammen ble i løpet av 30-tallet utvidet først til 20, så til 25 år. Cuba var fra begynnelsen av 60-tallet, og særlig etter Cuba-krisen i 1962, økonomisk klient og Sovjet var Cubas økonomiske velgjører frem til muren falt og Sovjet gikk i oppløsning. Castro-dynastiet lærte mye av Sovjets undertrykkelsesapparat.


Under Stalin innførte Sovjet en lovparagraf
mot "kontrarevolusjonær virksomhet".

Cuba har også en lov som skal hindre kontrarevolusjonær virksomhet. Paragraf 88 i den cubanske straffeloven er loven om fiendtlig propaganda. De to totalitære regimene har til felles det å ha lovparagrafer som kan anvendes vilkårlig mot mennesker som uttaler seg på en måte regimet oppfatter som kritisk og truende mot deres egen makt. Å straffe opposisjonelle ved å hindre barna til de kontrarevolusjonære å få utdanning, var noe det gamle Sovjet praktiserte. Castro-diktaturet praktiserer det samme i dag.

Leder av Kvinner i hvitt, Berta Soler, ble i begynnelsen av februar invitert til et møte i den amerikanske kongressen. Med på møtet i kongressen var også to andre opposisjonelle, Sarah Martha Fonseca og Antunes. (Du kan lese intervjuer med Foseca og Antunes i andre artikler på denne bloggen.) Antunes, Soler og Fonseca hadde blitt invitert til den amerikanske kongressen for å fortelle om regimets behandling av opposisjonen på Cuba. Blant de mange formene for undertrykkelse Soler nevnte for representantene i kongressen, var også hvordan regimet hindret barna til opposisjonelle i å få utdanning på Cuba.


Antunes, Berta Soler og Sara Marta Fonseca
under høringen i den amerikanske kongressen.

Julito Fonseca er en av de to sangerne i rappegruppen Los censurados, og er sønn av de to dissidentene Sara Marta Fonseca Quevedo og Julio Ignacio Leon Fonseca. Julitos foreldre har begge vært fengslet en rekke ganger av regimet for politisk virksomhet. Sarah Marta har vært med i organisasjonen Damas de blanco, Kvinner i hvitt, organisasjonen som ble startet av konene og mødrene til de 75 fangene fra den «svarte våren». Kvinner i hvitt var inspirert av «Mødrene på mai-plassen», og deres ikke-voldelige kamp mot det argentinske militærdiktaturet på 1970 og 80-tallet.

Ekteparet Fonseca, deres to sønner, Julito og Ignacio, det andre medlemmet av rapperduoen, Los censurados, Rodolfo Ramirez, og jurist og uavhengig journalist Raul Risco er alle sammen til stede ved samtalen jeg har med dem i utkanten av hovedstaden Havana 30. juli 2011. Julito forteller hvordan han p.g.a. foreldrenes politiske aktivitet og kritikk av regimet ble presset ut av høyskolen der han studerte idrett.

«Jeg prøvde først å bli profesjonell idrettsutøver, i fotball. Siden oppdaget legene en hjertefeil. Da ønsket jeg å utdanne meg til å bli trener. Etter en tids sykdom (hjertefeilen) skulle jeg ta en prøve jeg hadde gått glipp av. Jeg ble gitt feil opplysninger om tidspunktet for prøven. Dermed strøk jeg i et fag. Fordi jeg hadde støket i et fag ble jeg så fratatt studieplassen. Jeg oppsøkte rektor på kontoret hans på skolen. Han sa til meg at jeg ikke hadde rett til å klage. Han sa jeg ikke fortjente bedre med mine kontrarevolusjonære foreldre», forteller Julito.  

Julito Fonseca har erfart hvordan det politiske politiet ved hjelp av nabolagskomiteer har lykkes i å hindre ham i få arbeid. Etter å ha blitt utvist fra studiet, fikk Julito seg jobb som murer i et privat firma.


CDR - Nabolagskomiteene for beskyttelse av revolusjonen.

«En representant for nabolagskomiteen oppsøkte sjefen (for det private håndverkerfirmaet). Han ga sjefen beskjed om at firmaet ville få problemer dersom ikke firmaet ga min jobb til en annen. Noen dager senere møtte jeg tilfeldigvis lederen for nabolagskomiteen på gata. Jeg spurte ham hvorfor han tok fra meg levebrødet», forteller Julito.

Det utviklet seg så til en verbal konfrontasjon der Julito dyttet nabolagslederen til side og gikk sin vei. Julito ble senere anholdt av politiet etter å ha blitt anmeldt for overfall av nabolagslederen. Det ble imidlertid ikke noen politisak av det. Julito ble forhørt om saken, men fikk så gå fri.

Jurist og uavhengig journalist Raul Risco bryter inn i samtalen og forklarer at personer som blir arrestert på Cuba ikke får ta kontakt med advokat, men kun får en forsvarer oppnevnt under en eventuell rettssak. Risco forteller videre at mange heller ikke får kontakte familie og gitt beskjed om hvor de er, når de blir arrestert av politiet. 23-årige Julito bekrefter at han for noen år siden som mindreårig, 15 år, etter å ha blitt arrestert for å frakte ost ulovlig fra landsbygda og inn til hovedstaden Havanna ikke fikk melde fra til foreldrene, slik at foreldrene fikk vite hvor han var. Moren, Sarah Marta, kan bekrefte at hun var ganske bekymret da hun i et døgn ikke fikk kontakt med sin 15-årige sønn, som hun ventet hjem fra en lang busstur. 


Julito etter et møte i 2011 med en mobb fra nabolaget
 organisert av det lokale kommunistpartiet.  

  

Rapper-duoen den arbeidsledige Julito har dannet sammen med vennen, som kaller seg El Primario, har laget en rekke videoer med politisk innhold og kritikk av Castro-regimet. I tekstene deres hylles kjente opposisjonelle. Los censurados blir nektet å avholde konserter.
 



To bilder av Rodolfo Ramirez, El primario. Bildet til høyre etter at
han ble angrepet på åpen gate av to personer med tilknytning til politiet. .

Rapper-duoen den arbeidsledige Julito har dannet sammen med vennen, som kaller seg El Primario, har laget en rekke videoer med politisk innhold og kritikk av Castro-regimet. I tekstene deres hylles kjente opposisjonelle. Los censurados blir nektet å avholde konserter. Musikken de lager blir formidlet til cubansk ungdom ved minnepinner og DVDer Julito og El Primario brenner selv.




El primario og Julito