En Guide for turister til det opposisjonelle Cuba.

Dersom du har planer om å besøke Cuba i sommer kan du godt supplere rådene du får fra den offisielle reiseguiden du har med deg, med noen tips om hvordan du kan møte interessante mennesker å snakke med under ditt besøk på Cuba.

Den på bloggen tidligere nevnte kunstneren Tania Bruguera, har opprettet sitt Hannah Arendt-institutt for politisk kunst og aktivitet. (Instituto de Hannah Arendt de artivismo – ordet artivismo er en lek med ord, og lar seg ikke oversette). Bruguera forsøkte altså å arrangere en «performance» på Revolusjonsplassen i Havanna nyttårsaften 2014. Cubanere som møtte opp skulle få et minutt til å uttale seg i en mikrofon om hva de ønsket for framtiden. Hun ble arrestert for å skape «offentlig uorden». Noen rettsak ble det til slutt ikke noe av. Bruguera gjennomførte senere et politisk kunstverk ved å arrangere en flere dager lang seanse der hun leste høyt fra Hannah Arendts verk, «The origins of totalitarianism» for de til en hver tid tilstede i leiligheten hennes og ved hjelp av mikrofoner ut mot gaten, de til enhver tid forbipasserende utenfor leiligheten hennes på gaten. Regimet satt i gang veiarbeider utenfor leiligheten hennes for å forsøke å overdøve henne, men hun ga seg ikke før hun og andre til stede i leiligheten som ønsket å lese fra Arendts bok, hadde lest hele «The origins of totalitarianism» ferdig. Bruguera veksler mellom å bo i New York der hun i tillegg til å produsere kunst, også har engasjert seg i New Yorks politikk overfor immigranter. Hun har samlet inn penger fra cubanere på Cuba og i USA for å opprette «Instituto de Hannah Arendt de artvismo».

Tania Bruguera leser Hannah Arendts
"The origins of totalitarianism"

Bruguera har et kunstverk utstilt i El museo de Bellas artes. Spør du som turist, en av guidene ved museet om du kan få se kunstverket Bruguera har fått stilt ut, vil du antageligvis få en interessant reaksjon fra guiden du spør. Spør på museet etter adressen til «Instituto de Hannah Arendt de artivismo» og adressen til leiligheten hennes.

En annen kunstner som er nevnt på bloggen er Danilo Maldonado. Graffitikunstneren Danilo Maldonado, med kunstnernavnet El Sexto, ble i april 2015 tildelt Václav Havel-prisen for «kreativ dissens». 27. mai samme år mottok bassisten i punkrock-bandet Porno por Ricardo prisen på El Sextos vegne, under Oslo Freedom Forum.

El Sexto ble arrestert i slutten av desember for å ha forsøkt å iverksette en «performance» i en park i Havana med to griser, påskrevet navnene «Fidel» og «Raúl».

På landsbygda er det vanlig under offentlige fester å slippe en gris innsmurt i olje løs i gatene. Den som klarer å fange grisen, får ta den med hjem og spise den. El sexto ville se om noen turte å fange griser det sto «Raúl» og «Fidel» på. Han antok at grådighet ville overvinne frykt. El Sexto skal ha blitt tiltalt for oppfordring til opprør og for «krenkelser» og sitter fremdeles i fengsel.

I George Orwells «Animal Farm» er det grisen Kamerat Napoleon/Stalin, som erklærer at noen er likere enn andre, og innsetter seg selv og de andre grisene som den nye herskerklassen. På spansk har «Animal farm» tittelen «Opprør på farmen». 

Danilo Maldonado i Oslo under Oslo Freedom Forum mai 2016

Den tidligere rumenske presidenten Emil Constantinescu, som ledet komiteen for ytringsfrihetsprisen for kreativ dissens, henviste i sin tale under Oslo Freedom Forum til Václav Havel, kunstneren som bidro til å fjerne det totalitære dikturet og som senere ble president. Generasjonen av unge, opposisjonelle kunstnere på Cuba ga han håp om at Cuba en gang kan bli fri fra diktatur, hevdet han. Tidligere har han uttalt at: «En regjering som frykter en kunstner og hans arbeid manifesterer sin tyranniske natur». Året etter, i mai 2016, var Danilo Maldonado en foredragsholderne ved Oslo Freedom Forum.

El Sextos venn, Gorki Aguila, sanger i Porno para Ricardo, ble i mai 2015 arrestert for å ha forsøkt å henge opp en poster på veggen utenfor El museo de Bellas artes med budskapet: Sett El Sexto fri. Spør du som turist, guiden om hun kan fortelle deg hvor Aguila ble arrestert for å ha hengt opp posteren, vil du kunne få en interessant reaksjon. Ta gjerne også en selfie ved stedet Aguila ble arrestert. Studioet til punkergruppen Porno para Ricardo kan også være verdt et besøk. (Besøker du Tania Brugueras adresse eller kommer i kontakt med Kvinner i hvitt, vil de sikkert hjelpe deg med å finne adressen til Porno para Ricardos studio.) (Du kan lese mer om Tania Bruguera, El Sexto og Porno para Ricardo i andre innlegg på bloggen).

Bevegelsen for uavhengige bibliotek på Cuba er fremdeles en livskraftig organisasjon. De har filialer i Havanna og i en rekke andre byer og tettsteder. Jeg har ikke lykkes i få tak i adressene til de uavhengige bibliotekene. Jeg anbefaler norske turister med reiseplaner for Cuba å ta med seg en, to eller flere bøker fra listen jeg har nevnt, og gjerne også Hannah Arendts bok på spansk om «Origins of totalitarianism», og møte opp hjemme hos Tania Bruguera eller møte opp på søndag formiddag etter gudstjeneste ved en av den pasifistiske organisasjonen Kvinner i Hvitts ukentlige fredlige marsjer. Da vil du kunne spørre etter adresser til uavhengige bibliotek.

I Miami finnes Instituto de la Memoria Historica cubana contra el totalitarismo. De har laget en guide både på spansk og engelsk med steder turister som ønsker å se viktige steder for opposisjonelle på Cuba, kan besøke. Å besøke stedene som blir nevnt er ikke ulovlig, men du kan komme til å oppleve at sikkerhetspoliti kan komme bort til deg og stille deg noen spørsmål.

Et tettsted på Cuba mange nordmenn liker å besøke er Trinidad. I Trinidad finnes «El museo de los bandidos», bandittenes museum. På det nevnte instituttet i Miamis hjemmesider vil du også finne informasjon om de mange opprørene blant bønder på Cuba siden revolusjonen. Turister som har lest seg opp på forhånd vil kunne sette informasjonen museet i Trinidad gir om bondeopprørere inn i en større, kritisk ramme, og vil kunne stille guidene interessante oppfølgingsspørsmål en norsk turist vil ha glede av å se hvordan en guide håndterer.

Cuba lever av turisme. Turisme er blant de få næringsveiene på Cuba som det inkompetente og korrupte regimet ikke har klart å ødelegge. Å arrestere turister vil ikke bare skremme vekk turister, men også «trigge» de turistene som er mest spenningssøkende til å gjøre akkurat det som regimet da har vist at utløser arrestasjoner. Dette vet regimet, og vil ikke ønske å arrestere turister. Imidlertid må enhver turist som oppsøker steder regimet ikke liker at turister oppsøker, være forberedt på at de lovbruddene som regimet til vanlig ser gjennom fingrene med at turister utfører på Cuba, bruk av narkotika, ta i mot seksuelle tjenester fra prostituerte i alle aldre mot betaling, kjøre bil i fylla, kanskje også kjøpe ulovlige varer som sigarer uten statlig kontrollert godkjennelse, kan bli utgangspunkt for en arrestasjon. Det regimet ser gjennom fingrene med at turister gjør, vil turister som gjør noe regimet ikke liker, som å støtte opposisjonelle, kunne bli arrestert for.

Den norske regjering samarbeider med cubanske myndigheter om en fredsprosess mellom den colombianske marxist-geriljaen FARC og colombianske myndigheter. Norske myndigheter legger mye prestisje i å være tilretteleggere for pågående fredssamtaler i Havanna, men enda viktigere er prestisjen som følger med å være fredsskaper, for cubanske myndigheter. Castro-regimet ønsker neppe å oppleve diplomatiske komplikasjoner med norske styresmakter p.g.a. av at noen tilfeldige norske turister skulle ha samtaler med cubanske opposisjonelle.

Gravstedene til Orlando Zapata Tamayo og Pedro Luìz Boitel finner du opplysninger om i guiden. De døde begge av å sultestreike seg til døde. (Se gjerne innlegg om sultestreik som politisk våpen på bloggen). Å legge ned blomster, aller helst hvite i tråd med fargene til Kvinner i Hvitt, vil være en handling som kan gjøre at du kommer i kontakt med interessante mennesker og at du opplever mer spennende ting på reisen på Cuba enn turister flest gjør. Du kan også komme til å få noen morsomme historier å fortelle kolleger eller medstudenter når du er tilbake i Norge etter ferien. Er du en jusstudent, har juristutdanning eller har interesse for menneskerettigheter, kan et besøk til Cubalex’ kontorer i Havanna for en samtale med de som arbeider der, være av interesse. 

Skulle du besøke Museo de la revolucion, revolusjonsmuseet, i Havanna, er det enkelte av montrene som er interessante. Monteren der det blir forklart at Fidel Castro, måtte avskaffe alle andre politiske partier enn kommunistpartiet, for de hadde jo alle samarbeidet med Batista-regimet, er en hendelse det kan være på sin plass å be en tilgjengelig ansatt eller en tilstedeværende guide om å utdype begrunnelsen for. I museet vil du også se en stor karikatur av den styrtete diktatoren Batista, med store negerlepper, i tråd med svært utbredte rasistiske stereotypier på Cuba. Å stille et spørsmål ved om karikaturen ikke er en aning rasistisk, vil kunne utløse interessante reaksjoner fra museets ansatte eller fra tilstedeværende guider. (I det aller første innlegget på bloggen vil du kunne lese mer om rasisme på Cuba). Skal du oppsøke Kvinner i Hvitts fredsmarsjer hver søndag på den 5. aveny i Havanna, kan du gjerne ha en hvit binders festet på skjorta eller T-skjorta, som et lite symbol på solidaritet med cubanske opposisjonelle, dersom du har lysst til det. Ta med en eske hvite binders fra Norge før du drar, dersom du ønsker det.

 

Guider: På engelsk: https://www.youtube.com/watch?v=diKlBiDkKkg

 

 På spansk: https://www.youtube.com/watch?v=SpEuC4RWzMM

Nettstedet: Instituto de la Memoria historica cubana contra el totalitarismo:
http://www.cubamemorial.net/

Nyttige adresser:
Tania Brugueras adresse:
Calle Tejadillo, 214, e/Aguacate y Compostela, Habana Vieja.

 

Cubalex i Havanna:
Lindero No. 169 esq. Angeles, El Calvario, Arroyo Naranjo, La Habana, Cuba.

Videoer der Tania Brugera forklarer to av sine artistiske prosjekter:
Prosjektet fra 2009 hun forsøkte å gjenta 31. desember 2014.
https://www.youtube.com/watch?v=B3KOV26APlM

Et prosjekt om immigrasjon i USA:
https://www.youtube.com/watch?v=MFse5lawU5A

Et intervju om hennes kunst:
https://www.youtube.com/watch?v=tdsu0aCXctE

Leter du på nettet vil du sikkert finne nyere videoer om Brugueras politiske kunst.

Kilder: Som alltid på denne bloggen, er ICLEPS nettsider den viktigste kilden til så godt som alle artikler.

 

Om Obamas Cuba-politikk, uavhengige bibliotek og en guide for turister.

NB! En korrigering og en beklagelse: I forrige innlegg påstod jeg at en av de fem spionene, fra "the cuban five", var blitt leder for cubansk forfatterforening. Det var basert på en misforståelse fra min side. Jeg burde sjekket dette grundigere. Beklager! De uriktige opplysningene er nå fjernet.

Barack Obama har erklært at USA og Cuba vil opprette ambassader i hverandres respektive land. Kritikere mener Obama har gitt veldig mye i forhandlingene med Raul Castro, uten å få noe særlig tilbake i form av konsesjoner i forhold til demokrati, menneskerettigheter, frigivelse av politiske fanger og behandling av opposisjonelle. Man kan forsvare Obamas strategi ved å hevde at han ved å stille så godt som ingen krav overfor Castro-regimet, så kan ikke selv «hardlinerne», de mest dogmatiske og overfor USA mest uforsonlige innen regimet, skylde på USA for de manglende forbedringer i livskår utålmodige cubanere vil gjøre seg forhåpninger om i umiddelbar fremtid. Man kan hevde at USAs regjering slik har plassert «ballen» på regimets «banehalvdel».

Likevel kan det være verdt å lytte til kritikere blant opposisjonelle cubanere, både i eksil-miljøet og på Cuba. Castro-dynastiet har i mer enn et halvt århundre lykkes i å diskreditere all politisk motstand fra eksilmiljøet som «CIA-lakeier», «Miami-mafia» eller bare «Miami», som for mange i internasjonal og i norsk presse er en diskvalifiserende betegnelse, som krever umiddelbar avvisning av alt av innhold i deres budskap.

De cubanske eksilmiljøene består av et bredt politisk spekter med det til felles at de ikke støtter totalitær kommunisme. At regimet har lykkes med å skape en forestilling i internasjonale medier om at hele det bredt sammensatte miljøet av eksil-cubanere i Florida, skulle ha som eneste motivasjon å få tilbake rikdommene den rettferdige, egalitære og sosialt omfordelende cubanske kommunismen skulle ha fordelt til folkets og de fattiges beste, er imponerende propaganda-arbeid fra Castro-dynastiets side.

Antonio Rodiles, leder for SATS, cubansk uavhengig menneskerettighetsorganisasjon,
før og etter at han søndag ble banket opp av cubansk politisk politi
under marsjen sammen med Kvinner i Hvitt.

Kritikken av Obama fra Kvinner i hvitt og andre opposisjonelle for ikke å ha lyttet til og ha gitt den politiske opposisjonen på Cuba en stemme i forhandlingene om Cubas fremtid, er omtalt i nylige innlegg på bloggen. Obama nevnte i talen han holdt i forbindelse med åpningen av ambassader, at USA forbeholdt seg retten til å kritisere Castro-regimet når USA så det som nødvendig. 80 opposisjonelle ble arrestert etter Kvinner i Hvitts marsjer søndag 5. juli.

Obama antas å ville arrangere et besøk til Cuba før han går av etter presidentvalget i slutten av 2016. Paven forventes å besøke Cuba allerede i september.  Vil Obama ønske å reise før en ny amerikansk president er valgt, eller vil han vente til etter presidentvalget med å reise? Reiser Obama før, kan han komme til å påvirke presidentvalgkampen i Florida og påvirke mulighetene for demokratisk valgseier. Sannsynligheten taler for at han vil vente til etter at ny president er valgt. Da vil Obama kunne motta hyllest uten å behøve å tenke strategisk på hvordan han i det over syv tiår pågående politiske sjakkspillet mellom USA og Cuba, skal styre amerikansk politikk overfor Cuba.

Antonio Rodiles taler ved et møte
for cubanske opposisjonelle.

Obama kunne om han ville, ha støttet initiativet fra et samlet miljø av menneskerettighetsaktivister ledet av Antonio Rodiles, Berta Soler og Antunes, om et lovforslag om amnesti for alle politiske fanger, gjeldende ikke bare for de mellom 50 og 70 politiske fangene på Cuba. Det korrupte rettsvesenet på Cuba gjør bruk av fabrikkerte anklager mot dissidenter, og dissidenter blir dømt for lovbrudd regimet ser gjennom fingrene med at vanlige cubanere utøver, svartebørshandel. Dette har jeg skrevet om i et av de første innleggene på bloggen, om den manglende rettsstaten på Cuba. Mange politiske fanger er altså arrestert for økonomiske forbrytelser, og det forklarer ulike oppgitte tall for politiske fanger. Et tyvetall politiske fanger soner lengre fengselsstraffer, noen av dem straffer på opptil 20 år.

Regimet har lykkes med å definere de politiske fangene blant de 53 fangene USAs regjering i januar presset Castro-regimet til å sette fri, til en legal status som gjør det mulig for regimet å fengsle de samme menneskene på nytt uten nye straffeprosesser. De politiske dommene er altså ikke opphevet, men kun midlertidig satt i bero, for så lenge regimet ønsker. Lovforslaget menneskerettighetsaktivister har samlet seg om, vil således forsøke å tvinge frem løslatelse av alle politiske fanger, og samtidig ta fra regimet mulighet til på nytt å fengsle opposisjonelle som er blitt «midlertidig» frigitt. Siden Obama fremsatte kravet i desember om frigivelse av 53 politiske fanger, som et vilkår for å inngå i en normaliseringsprosess med Cuba, er det ikke urimelig å forvente at Obama kan finne det vanskelig ikke å stille seg bak et slikt krav i de videre forhandlinger med Castro-regimet om Cubas fremtid.

Latin-amerikansk litteratur er kjent for sammen med Cuba-entusiasten Ernest Hemingway å ha den korteste novellen noen gang skrevet. Hemingway skrev: Babyshoes for sale, never worn. I Latin-Amerika er novellen skrevet av Augusto Monteroso mer kjent: When he woke up, the dinosaur was still there, Cuàndo despertò, el dinosaurio todavìa estaba allì. Den tvetydige novellen er av de fleste tolket til å handle om militærdiktaturer, og mennesker som våknet opp til hver dag som et pågående mareritt med dinosaurer de aldri blir kvitt.



Dinosaurer ved sengekanten.

 

I en artikkel på nettavisen til det cubanske instituttet for presse og ytringsfrihet, ICLEP, blir det spekulert på om ikke en Obama som ønsker å gå inn i historien som en utenrikspolitisk suksess, presidenten som løste opp den fastlåste situasjonen med den lille naboøya, vil komme til å erfare at når han går av som president vil det stå en glisende dinosaur ved sengen hans hver morgen.  Dinosauren i form av det totalitære diktaturet som han så sterkt undervurderte den strategiske sluheten til, og som han ble utmanøvrert av, viste seg kanskje å komme styrket ut av den endringen i USAs politikk hans administrasjon var arkitekt for.

En Guide for turister - Når sannheten først har våknet, så sovner den ikke igjen, La verdad despierta, nunca vuelve a dormirse (Josè Martì).

Den på bloggen tidligere nevnte kunstneren Tania Bruguera, har nylig fått opplyst at regimet har midlertidig utsatt på ubestemt tid rettssaken mot henne for å ha forsøkt å skape «offentlig uorden» ved å forsøke å arrangere en «performance» på Revolusjonsplassen i Havanna. Cubanere som møtte opp skulle få et minutt til å uttale seg i en mikrofon om hva de ønsket for framtiden. På denne måten forsøker regimet å ta luften av den internasjonale kampanjen som har vokst frem til støtte for Tania Bruguera og hennes krav om artistisk frihet og ytringsfrihet. Hennes legale status vil imidlertid være slik at regimet kan vente med å gjennomføre rettssaken til internasjonale medier har mistet interesse for Bruguera. Det nevnte lovforslaget om amnesti ville kunne være til hjelp også for hennes krav om artistisk frihet og ytringsfrihet.

Bruguera har et kunstverk utstilt i El museo de Bellas artes. Spør du som turist, en av guidene ved museet om du kan få se kunstverket Bruguera har fått stilt ut, vil du antageligvis få en interessant reaksjon fra guiden du spør.

En annen kunstner som er nevnt på bloggen er Danilo Maldonado, El Sexto. Nylig erklærte El Sexto ved hjelp av vennen Lia Villares, gjennom hennes Facebook-side, at han ville være sin egen advokat  ved rettssaken han siden han ble arrestert i desember, fremdeles ikke har fått vite når skal finne sted. Noen kilder oppgir at han er blitt dømt til tre år, men slik jeg har oppfattet det er strafferammen for forbrytelsen 3 år, men jeg har forstått det slik at han ikke har fått noen rettssak ennå. Han har i erklæringen påpekt at han ikke har drept noen og heller ikke angrepet noen militærforlegning med tanke på å styrte noen regjering, men kun har drevet med kunst.

En tegning av El Sexto . Legg merke til de to grønne grisene
påskrevet navnene "Raul og Fidel".

Grafitti-kunstneren minner på denne måten om hvordan Fidel Castro da han i 1953 ble fengslet for å ha drept mennesker i angrepet på militærforlegningen Moncada. El comandante sonet likevel ikke mer enn 21 måneder, og under rettssaken fikk han lese opp den skrevne talen: «Historien vil tilgi meg», et dokument som har bygget opp under Fidels guddommeliggjøring på Cuba. Kanskje planlegger El Sexto, som snart har sittet 7 måneder i fengsel en lignende tale ved sin rettsprosess? Vil norske kunstnere og norsk presse da kjenne sin besøkelsestid?

El Sextos venn, Gorki Aguila, sanger i Porno para Ricardo, ble i mai arrestert for å ha forsøkt å henge opp en poster på veggen utenfor El museo de Bellas artes med budskapet: Sett El Sexto fri. Spør du som turist, guiden om hun kan fortelle deg hvor Aguila ble arrestert for å ha hengt opp posteren, vil du kunne få en interessant reaksjon. Ta gjerne også en selfie ved stedet Aguila ble arrestert. Studioet til punkergruppen Porno para Ricardo kan også være verdt et besøk. (Besøker du Tania Brugueras adresse eller kommer i kontakt med Kvinner i hvitt, vil de sikkert hjelpe deg med å finne adressen til Porno para Ricardos studio.) (Du kan lese mer om Tania Bruguera, El Sexto og Porno para Ricardo i andre innlegg på bloggen).

Bevegelsen for uavhengige bibliotek
på Cuba ble stiftet i 2009. De har 42
biblioteker, filialer i Havanna,
Cienfuegos, Pinar del Rio, Santiago,
Camaguay og Las Tunas.

Bevegelsen for uavhengige bibliotek på Cuba er fremdeles en livskraftig organisasjon. De har filialer i Havanna og i en rekke andre byer og tettsteder. Jeg har ikke lykkes i få tak i adressene til de uavhengige bibliotekene. Jeg anbefaler norske turister med reiseplaner for Cuba å ta med seg en, to eller flere bøker fra listen jeg har nevnt, og gjerne også Hannah Arendts bok på spansk om «Origins of totalitarianism», og møte opp hjemme hos Tania Bruguera eller møte opp på søndag formiddag etter gudstjeneste ved en av den pasifistiske organisasjonen Kvinner i Hvitts ukentlige fredlige marsjer. Da vil du kunne spørre etter adresser til uavhengige bibliotek.

I Miami finnes Instituto de la Memoria Historica cubana contra el totalitarismo. De har laget en guide både på spansk og engelsk med steder turister som ønsker å se viktige steder for opposisjonelle på Cuba, kan besøke. Å besøke stedene som blir nevnt er ikke ulovlig, men du kan komme til å oppleve at sikkerhetspoliti kan komme bort til deg og stille deg noen spørsmål.

Et tettsted på Cuba mange nordmenn liker å besøke er Trinidad. I Trinidad finnes «El museo de los bandidos», bandittenes museum. På det nevnte instituttet i Miamis hjemmesider vil du også finne informasjon om de mange opprørene blant bønder på Cuba siden revolusjonen. Turister som har lest seg opp på forhånd vil kunne sette informasjonen museet i Trinidad gir om bondeopprørere inn i en større, kritisk ramme, og vil kunne stille guidene interessante oppfølgingsspørsmål en norsk turist vil ha glede av å se hvordan en guide håndterer.

Cuba lever av turisme. Turisme er blant de få næringsveiene på Cuba som det inkompetente og korrupte regimet ikke har klart å ødelegge. Å arrestere turister vil ikke bare skremme vekk turister, men også «trigge» de turistene som er mest spenningssøkende til å gjøre akkurat det som regimet da har vist at utløser arrestasjoner. Dette vet regimet, og vil ikke ønske å arrestere turister. Imidlertid må enhver turist som oppsøker steder regimet ikke liker at turister oppsøker, være forberedt på at de lovbruddene som regimet til vanlig ser gjennom fingrene med at turister utfører på Cuba, bruk av narkotika, ta i mot seksuelle tjenester fra prostituerte i alle aldre mot betaling, kjøre bil i fylla, kanskje også kjøpe ulovlige varer som sigarer uten statlig kontrollert godkjennelse, kan bli utgangspunkt for en arrestasjon. Det regimet ser gjennom fingrene med at turister gjør, vil turister som gjør noe regimet ikke liker, som å støtte opposisjonelle, kunne bli arrestert for.

Den norske regjering samarbeider med cubanske myndigheter om en fredsprosess mellom den colombianske marxist-geriljaen FARC og colombianske myndigheter. Norske myndigheter legger mye prestisje i å være tilretteleggere for pågående fredssamtaler i Havanna, men enda viktigere er prestisjen som følger med å være fredsskaper, for cubanske myndigheter. Castro-regimet ønsker neppe å oppleve diplomatiske komplikasjoner med norske styresmakter p.g.a. av at noen tilfeldige norske turister skulle ha samtaler med cubanske opposisjonelle.

Gravstedene til Orlando Zapata Tamayo og Pedro Luìz Boitel finner du opplysninger om i guiden. De døde begge av å sultestreike seg til døde. (Se gjerne innlegg om sultestreik som politisk våpen på bloggen). Å legge ned blomster, aller helst hvite i tråd med fargene til Kvinner i Hvitt, vil være en handling som kan gjøre at du kommer i kontakt med interessante mennesker og at du opplever mer spennende ting på reisen på Cuba enn turister flest gjør. Du kan også komme til å få noen morsomme historier å fortelle kolleger eller medstudenter når du er tilbake i Norge etter ferien. Er du en jusstudent, har juristutdanning eller har interesse for menneskerettigheter, kan et besøk til Cubalex’ kontorer i Havanna for en samtale med de som arbeider der, være av interesse.  

Skulle du besøke Museo de la revolucion, revolusjonsmuseet, i Havanna, er det enkelte av montrene som er interessante. Monteren der det blir forklart at Fidel Castro, måtte avskaffe alle andre politiske partier enn kommunistpartiet, for de hadde jo alle samarbeidet med Batista-regimet, er en hendelse det kan være på sin plass å be en tilgjengelig ansatt eller en tilstedeværende guide om å utdype begrunnelsen for. I museet vil du også se en stor karikatur av den styrtete diktatoren Batista, med store negerlepper, i tråd med svært utbredte rasistiske stereotypier på Cuba. Å stille et spørsmål ved om karikaturen ikke er en aning rasistisk, vil kunne utløse interessante reaksjoner fra museets ansatte eller fra tilstedeværende guider. (I det aller første innlegget på bloggen vil du kunne lese mer om rasisme på Cuba).

Skal du oppsøke Kvinner i Hvitts fredsmarsjer hver søndag på den 5. aveny i Havanna, kan du gjerne ha en hvit binders festet på skjorta eller T-skjorta, som et lite symbol på solidaritet med cubanske opposisjonelle, dersom du har lysst til det. Ta med en eske hvite binders fra Norge før du drar, dersom du ønsker det.

De uavhengige bibliotekene låner ut bøker, arrangerer studiesirkler
om litteratur og film, arrangerer kurs i menneskerettighetsarbeid og
leseopplæring og leksehjelp for barn i fattige strøk.

Saber leer, es saber andar - å lære å lese, er å lære å gå (Josè Martì).

 

Guider: På engelsk: https://www.youtube.com/watch?v=diKlBiDkKkg

 På spansk: https://www.youtube.com/watch?v=SpEuC4RWzMM

Nettstedet: Instituto de la Memoria historica cubana contra el totalitarismo:
http://www.cubamemorial.net/

Jeg har også en skriftlig guide med de samme opplysningene, som PDF-fil. Den får jeg ikke til å legge ut på bloggen, men send meg en mail, så sender jeg den til deg per mail. Mailadressen min: janskart@gmail.com

Nyttige adresser:
Tania Brugueras adresse:
Calle Tejadillo, 214, e/Aguacate y Compostela, Habana Vieja.

Cubalex i Havanna:
Lindero No. 169 esq. Angeles, El Calvario, Arroyo Naranjo, La Habana, Cuba.



En hvit binders -
en måte å markere
solidaritet for nordmenn

En video (på spansk) der Antonio Rodiles forklarer hva som skjedde 5. juli, da han ble banket opp av det politiske politiet:
https://www.youtube.com/watch?v=305XilibeFA

Videoer der Tania Brugera forklarer to av sine artistiske prosjekter:
Prosjektet fra 2009 hun forsøkte å gjenta 31. desember 2014.
https://www.youtube.com/watch?v=B3KOV26APlM

Et prosjekt om immigrasjon i USA:
https://www.youtube.com/watch?v=MFse5lawU5A

Et intervju om hennes kunst:
https://www.youtube.com/watch?v=tdsu0aCXctE



Kilder: Som alltid på denne bloggen, er ICLEPS nettsider den viktigste kilden til så godt som alle artikler.

Punkrockbandet Porno para Ricardo og bassisten Lia Villares.



Porno para Ricardo med en eldre besetning
(før Lia Villares ble med). Sanger, gitarist og
leder av bandet, Gorki Aguila med mokrofonen.

Lia Villares er bassist i punkrockbandet Porno para Ricardo, (ikke «por Ricardo, som jeg beklageligvis tidligere har skrevet). Hun var i Oslo under Oslo Freedom Forum (25-27. mai) for å ta i mot Vaclav Havels ytringsfrihetspris for kreativ dissens på vegne av prisvinner Danilo Maldonado, med kunstnernavn El Sexto. (Les mer om hvorfor El Sexto fikk prisen i den korte artikkelen i Dagbladet: http://www.dagbladet.no/2015/05/29/kultur/debatt/kronikk/meninger/cuba/39398950/

Her mottar Lia Villares Vaclav Havels
ytringsfrihetspris for kreativ dissens
under Oslo Freedom Forum

Punkrockbandet skriver tekster som kritiserer Castro-regimet og det totalitære samfunnet på Cuba. Navnet Porno para Ricardo er en kommentar til propaganda-slagordet fra regimet om «Fritt fedreland eller døden». Fedreland representerer den kollektive tekningen, Ricardo står for individet og individualismen. Porno forbinder lederen av bandet, Gorki Aguila med liv, nytelse, livsutfoldelse, glede, det som er forbudt og som representerer det motsatte a v den sjelelige døden regimet står for. Uten frihet lever cubanerne halve liv, ikke fullverdige liv, mener Aguila. En av punkrockbandets sanger heter «Dinosaurene», med vers som: «Alle trodde at dinosaurene ble utryddet for flere tusen år siden», og «Det kan ikke skje noe verre enn at det (Castro-regimet) skulle vare i hundre år».

Porno para Ricardo har samarbeidet med flere yngre cubanske opposisjonelle rap-artister, deriblant Los Censurados, Julito Fonseca og El Primario, som jeg skrev om i februar i et innlegg på bloggen. Miljøet rundt Porno para Ricardo driver et lydstudio der de gir artister mulighet til å spille inn musikk. Noen dager før Lia Villares mottok ytringsfrihetsprisen på vegne av El Sexto i Oslo, ble Gorki Aguila arrestert i noen dager før han ble sluppet fri. Aguila hadde forsøkt å henge opp en poster på glassveggen ut mot gaten i det nasjonale kunstmuseet i Havanna, der det stod «sett El Sexto fri.».

Aguila har blitt arrestert flere ganger. Nylig ble bandet arrestert for «pre-kriminell atferd», en definisjon regimer bruker for å arrestere opposisjonelle de ikke har tilstrekkelig på til å reise en tiltale. Press fra utlandet førte imidlertid til at dommen ble endret til «sivil ulydighet». En gang ble Aguila arrestert for bruk av marihuana.

Gorki Aguila, artist og musiker.
Leder for Porno para Ricardo.

Regimet fengsler de kunstnerne som kritiserer regimet for de forseelsene de ser gjennom fingene med at de regimevennlige kunstnerne også utfører. Artister og kunstnere som nøyer seg med å påpeke svakheter ved samfunnet uten å rette kritikk direkte mot regimet, ser regimet gjennom fingrene med at bruker marihuana og andre forbudte stoffer. Dette ble meg forklart meg under en samtale i 2011 med de på bloggen tidligere nevnte musikeren Julito Fonseca og juristen Raul Risco.. Aguila ble dømt til 4 års fengsel for bruk av marihuana, men slapp fri etter å ha sonet to år av straffen.

Jeg spør bassisten i gruppa, Lia Villares, om helsevesenet og utdanningsvesenet på Cuba. Hun sukker oppgitt og sier at det er som i alle andre land. Et helsevesen for de rike, eliten, og et helsevesen for vanlige mennesker. Slik er det også med utdanning, gode utdanningsinstitusjoner for de rike og eliten, og et annet for vanlige mennesker. Statistikken om helse som regimet oppgir overfor FN er fiktiv, mener Villares og synes FN burde forholde seg kritisk til et totalitært diktaturs fiktive bruk av statistikk.

Cuba står foran et stort problem med en aldrende befolkning. Alle fra den unge generasjonen forlater Cuba til fordel for gunstigere økonomiske utsikter i andre land. Og de som ikke allerede har dratt, de ønsker å dra sin vei om de fikk muligheten. Hun ler litt når hun forteller at bandet har hatt mange bassister gjennom de få årene bandet har eksistert. Villares forteller at det er en stående vits i bandet at «bassisten alltid forlater dem». Da jeg etterpå går inn på facebook-siden til bandet, finner jeg at den andre gitaristen, Aguila både synger og spiller gitar, har emigrert til Brazil. Det må vel bety at han legger til gitarlyd han sender til Cuba. Villares ser punkrock-bandet hun er en del av som en blanding av artister og aktivister. Gruppa samarbeider nært med Kvinner i Hvitt.

Her kan du høre et interessant intervju med lederen, Gorki Aguila.

https://www.youtube.com/watch?v=FYJzfuwjQwM   

Her er Porno para Ricardos hjemmeside på Facebook:

https://www.facebook.com/ppr.info?fref=ts

Politiske kunstnere på Cuba og digitale mediers mulige "subversive" innflytelse.



På Cuba utfordrer kunstnere det ensrettete maktapparatets krav om absolutt makt og kontroll over samfunnet. Uten ytringsfrihet, kritisk presse og kritisk kunst blir ikke et påstått ufeilbarlig og ensrettet statsapparat korrigert. Den cubanske rapperen Escuadron Patriota synger om den resignerte cubanske befolkning etter 56 år med Castro-styre, i en sang med tittelen «dekadense», (forfall). «Det er som vi er nedfryst i tiden, det er som om ingenting betyr noe for oss». (Se video i slutten av teksten). En meningsundersøkelse utført i hemmelighet på Cuba viste at 3 av 4 cubanere er redde for å si hva de mener offentlig.

Kunstner innen plastisk kunst, Tania Bruguera, forsøkte 30. desember å arrangere en «performance» på Revolusjonsplassen i Havanna, (tilsvarende Rådhusplassen i Oslo), slik det er blitt nevnt i forrige innlegg på bloggen. I kunstprosjektet «Jeg krever også» skulle en mikrofon gi alle som ønsket det et minutt til å dele med sine tilstedeværende landsmenn deres ønsker for framtiden på Cuba. Kunstneren vil i en rettsak bli stilt til ansvar for oppfordring til «offentlig uorden og motstand». Bruguera er blitt fratatt sitt pass, altså nektet utreise, og venter fremdeles på en rettsprosess som stadig blir utsatt.


Tania Bruguera under et kunstverk i 1997.

Bruguera har gjort cubaneres mulighet til å bruke internett og facebook til et tema i hennes utfordring av det totalitære regimets «sentraliserende perspektiv». Nyhetene om hennes initiativ «Jeg krever også» spredde seg i slutten av desember blant de få som hadde facebook eller den cubanske erstatningen for facebook. Bruguera inviterte i mars bekjente blant kunstnere på Cuba til et møte hjemme hos henne. Hun sendte ut invitasjonen til møtet på Facebook. Hun ønsket å tilbakevise den rådende forestilling på Cuba om at myndighetene evner å begrense all politisk bruk av Facebook.

Myndighetene strever med å opprettholde en politikk som strengt begrenser befolkningens bruk av internett. Castro-regimet strever med å skjule at de dobbelt-kommuniserer om å tillate internett til cubansk befolkning. Obama har lovet å tilby internett til alle cubanere. Visepresident Diaz Canel har lovet befolkningen det samme, men understreket at det må skje under kommunistpartiets kontroll. Sannheten er selvfølgelig at cubanske styresmakter forsøker å hindre fri tilgang til internett på ulike måter. En måte er å tilby ukentlige ferdige kontrollerte pakker med nedlastet underholdning fra nettet. Guillermo Fariñas satte egen helse på spill ved å sultestreike i 2006 for at befolkningen skulle få tilgang til internett. Fariñas ble belønnet med en internasjonal cyber-ytringsfrihetspris for sin innsats for Cubas befolknings rett til fri informasjon.
Myndighetene holder prisene på bruk av internett kunstig høye og har streng kontroll av de privatpersonene som får lisens på internett-konto. De fleste cubanere må oppsøke strengt kontrollerte internettkafeer der noen timers bruk av internett koster en månedslønn for en vanlig cubaner. Dyktige unge cubanske dataingeniører er imidlertid på Cuba i ferd med å skape en digital virkelighet som etterligner den frie internettvirkeligheten. Dataingeniørene har tatt utgangspunkt i et av regimet strengt kontrollert intranett, S-nett. S-nett er tilgjengelig i Havanna og omegn, og har etterlikninger av Wikipedia og Facebook.

Det i prinsippet ulovlige S-nettets etterlikning av fri internettvirkelighet ser myndighetene gjennom fingrene med så lenge de i underkant av 10 000 brukerne stilltiende aksepterer ikke å distribuere porno, ikke diskutere politikk og ikke forsøke å få tilgang til internett. Regimet har kontrollører som stenger brukere av intranettet ute for kortere eller lengre perioder avhengig av hvor alvorlig regimets representanter vurderer bruddet på de uskrevne reglene.

Bruguera utfordrer regimets skjøre og stilltiende kontrollregime ved å insistere på å bruke digitale medier til politisk bruk. Kunstneren utfordrer unge mennesker og kunstner-miljøer på Cuba i deres forståelse av hvor sterkt regimet evner å kontrollere den fremdeles svært begrensete utbredelsen av bruk av digitale medier på Cuba. Regimet frykter med rette at økt utbredelse av digitale medier kan undergrave regimets politiske makt. 

Den årlige Kunst-Biennalen finner sted i Havanna fra 16. mai til 22. juni. Kunstkuratorene som har planlagt Biennalen, har som nevnt i forrige blogginnlegg, valgt ikke å ha et avgrenset område i byen der kunst skal utfolde seg. Heller har kuratorene valgt å bringe kunsten ut til det cubanske folk i deres nærmiljøer rundt omkring i Havanna.

Siden Tania Bruguera av regimet er blitt forbudt å utøve sin kunst på Cuba, har hun svart med å opprette det hun beskriver som et pedagogisk prosjekt, et institutt for praktisk kunst. Mens Biennalen foregår i Havanna, leser Bruguera høyt og kommenterer Hannah Arendts «Origins of totalitarianism». Kunstneren skal sitte i 100 timer og lese høyt og kommentere fra den tyske filosofens bok om totalitære regimer der Arendt sammenligner totalitære trekk ved kommunisme og fascisme. Få av publikum vil tørre å høre på henne, men mange vil kunne få hennes monolog i opptak på mobiltelefoner. Vil opplesningene av Hannah Arendt bli formidlet gjennom minnepinner og mobiltelefoner, og vil også erstatningene for facebook bli anvendt? Vil også intranettet, S-nett, bli anvendt til å formidle Brugueras «subversive» buudskap og utfordring av Castro-dynastiets «sentraliserende perspektiv»?


Tania Bruguera leser Hannah Arendt

Tania Brugueras internasjonale anerkjennelse som kunstner gjør at regimet ikke kan behandle henne like brutalt som regimet behandler opposisjonelle og andre kunstnere som utfordrer den absolutte makten på Cuba. Bruguera har blitt tildelt Herp Albert-prisen for sin plastiske kunst. I New York har Guggenheim Museum og Museet for moderne kunst, MoMa, sammen med andre anerkjente kunstinstitusjoner, kunstkritikere og kunstnere i Latin-Amerika, USA, Nederland og England, uttrykt solidaritet og anerkjennelse for Brugueras kunst.

Tania Bruguera ble i helgen nektet adgang til en utstilling på Det nasjonale kunstmuseet i Havanna, enda et av verkene hennes fra noen år tilbake er en del av den faste utstillingen. Myndighetene har startet reparasjon av veien utenfor der Bruguera bor, og altså har sitt nyopprettete institutt. Kunstneren svarte med å gå ut til veiarbeiderne og lese et utdrag fra Arendts verk der sivile rettigheter ble diskutert. Bruguera ble på søndag av nabolagskomiteer og hemmelig politi mot sin vilje fraktet til hennes mors leilighet. De som hadde dukket opp for å høre opplesninger av Hannah Arendt ble arrestert.  

Andre kunstnere blir behandlet mer brutalt. Forfatter og blogger Angel Santiesteban, er fengslet på grunnlag av fabrikkerte anklager. Esteban skrev nylig på bloggen med fra fengslet utsmuglete tekster, om et forslag fra datteren til Che Guevara. Esteban ironiserte over at Aleida Guevara hadde anbefalt den nå avdøde venezolanske presidenten Hugo Chavez å statlig-gjøre presse og TV-kanaler i Venezuela. Hun mente nasjonalisering av massemedia hadde vært så vellykket på Cuba. Reportere uten grenser krever Santiesteban satt fri.  


Angel Santièsteban

 

Grafittikunstneren, Danilo Maldonado, med kunstnernavn «El Sexto, ble arrestert i slutten av desember for å ha forsøkt å iverksette en «performance» i en park i Havanna med to griser, påskrevet navnene «Fidel» og «Raul».

Hvorfor griser? Den planlagte grise-performance På landsbygda er et vanlig rituale under offentlige fester å slippe en gis innsmurt i olje løs i gatene. Den som klarer å fange grisen, får ta den med hjem og spise den. Maldonado ville se om noen turte å fange griser det stod "Raul" og "Fidel" på. Under spesialperioden på 1990-tallet var det vanlig å ha griser eller drive andre former for "matauk" på verandaen eller i hagen blant mennesker som bodde i byen. I George Orwells "Animal Farm" er det grisen Kamerat Napoleon, med Stalin som referanse, som erklærer at noen er likere enn andre, og innsetter seg selv og de andre grisene som den nye herskerklassen. På spansk har "Animal farm" tittelen "Rebellion en la granja", "opprør på farmen". Maldonado skal bli tiltalt for oppfordring til opprør og for «krenkelser», men sitter fremdeles i fengsel. Han har ikke fått vite når en rettssak vil finne sted.

Et av medlemmene av punk-bandet Porno Por Ricardo, forsøkte sette opp en plakat utenfor kunstmuseet i Havanna der det stod «Frihet for El Sexto». Musikeren ble arrestert.

El Sexto har i april blitt tildelt Vaclav Havel-prisen for «kreativ dissens». 27. mai vil noen på El Sextos vegne motta prisen under Oslo Freedom Forum. Den rumenske tidligere presidenten som ledet komiteen for ytringsfrihetsprisen, Emil Constantinescu, uttalte: «En regjering som frykter en kunstner og hans arbeid manifesterer sin tyranniske natur.»

Danilo Maldonado, El Sexto.

 

Burde også norske kunstnere engasjere seg for Bruguera og andre forfulgte kunstnere på Cuba?














Tre relevante videoer:

Escuadron Patriota: Decadencia: (spansk med engelske tekster)
https://www.youtube.com/watch?v=bQPXTsTderI

Normi Queen: !Yo Tambìen exijo! (spansk, ikke tekstet)
https://www.youtube.com/watch?v=fzeFZNoSIdM

Yo Tambìen exijo - Aksjon i Tate Modern 18. april - solidaritetsaksjon. (Det snakkes engelsk)
https://www.youtube.com/watch?v=CThPLk-hR1w

Hva skjedde ved kongressen for sivilt samfunn i Panama?

Obama brøt en barriere ved det Pan-amerikanske Forbunds møte 10-11. april. Han møtte cubansk opposisjon. Siden Obama 17. desember annonserte at forhandlinger om normalisering av forbindelser skulle starte, har amerikanske myndigheter med unntak av den amerikanske forhandlingslederen; Roberta Jacobsons frokostmøte i Havanna, akseptert krav fra cubanske myndigheter om «å respektere» Cubas «indre anliggender», og ikke ha kontakt med opposisjon.



Barack Obama holdt tale ved
kongressen for sivilt samfunn i Panama.

I Panama ble det arrangert en parallell kongress for sivilt samfunn. I Cubas altomfattende, totalitære statsstruktur er organisasjonene regimet har utnevnt til ved kongressen å representere «sivilt samfunn» på Cuba i realiteten ikke uavhengige, ikke-statlige, «frivillige organisasjoner». Regimets utnevnte representanter er tvert imot deler av en totalitær statsstruktur kjennetegnet ved nabolagskomiteer, informanter, vilkårlig rettsstat, «stasi-lignende» hemmelig politi, mangel på demokratiske rettigheter og manglende respekt for menneskerettigheter.

Roberta Jacobson, forhandlingsleder for amerikanske myndigheter i
forhandlingene med Cuba. Ved siden av en henne sitter en av de to cubanske
opposisjonelle som møtte Obama på møtet i Panama, Manuel Cuesta Moura

 

 

 

 

Men i Panama har ikke Castro-dynastiet lyktes med å hindre opposisjonelle organisasjoner i få delta ved latin-amerikanske demokratiske institusjoner som Det Pan-amerikanske Forbund. Da regimet innså at regimekritikere ville bli invitert til kongressen for sivilt samfunn, forsøkte regimet å bestemme hvilke regimekritikere som skulle få være til stede ved kongressen. De «moderate» og av regimet aksepterte regimekritikerne rundt miljøet «Cuba Posible», forsøkte regimet å presse arrangørene i Panama til å akseptere at skulle ha fulle deltakerrettigheter ved siden av de opposisjonelle organisasjonene som ble invitert av arrangørene. De «moderate» regimekritikerne skulle altså ha overdøvet de reelle opposisjonelle, dersom regimet hadde fått det slik de ønsket.

De reelle opposisjonelle skulle ha deltatt på kongressen sammen med de av regimet utnevnte representanter for det de kaller «sivilt samfunn». Ved åpningen av den parallelle kongressen for sivilt samfunn i Panama, forsøkte imidlertid representantene for det cubanske og venezolanske regimet å hindre de inviterte opposisjonelle i å delta. De ropte «terrorister», «kjøpte og betale leiesoldater», «mark», revolusjonære slagord og andre ukvemsord til de opposisjonelle cubanerne til stede ved kongressen. Kongressen ble utsatt i flere timer. Da de ikke lyktes med demonstrasjonene, marsjerte representantene for de to diktaturenes såkalte sivile samfunn ut av kongressen, og boikottet kongressen for sivilt samfunn.

I Panama besøkte Obama den parallelle kongressen for sivilt samfunn. Obama møtte to cubanske opposisjonelle. Den ene var menneskerettsjuristen Laritza Diversent, leder av Cubalex, en uavhengig menneskerettighetsorganisasjon som arbeider for rettssikkerhet, menneskerettigheter og bekjempelse av rasisme på Cuba. Obama sa på møtet at «sterke nasjoner frykter ikke sivile organisasjoner», og «hvis en person blir satt i fengsel bare for å stille spørsmålstegn ved utøvelse av makt, da handler denne personen riktig». Obama sa også «Det sivile samfunn er våre lands samvittighet».

Advokaten Laritza Diversent, vil være forsvare grafitti-kunstneren Danilo Maldonado,
med kunstnernavn El Sexto. Han sitter fengslet for i romjulen å ha prøvd å arrangere
en "performance" i en park med to griser påskrevet navnene "Fidel" og "Raul".
El Sexto har blitt tildelt Vaclav Havels ytringsfrihetspris for "kreativ dissens".
Prisen vil bli utdelt i Oslo 27. mai under Oslo Freedom Forum.

Castro-dynastiet og cubanske opposisjonelle strides om symboler. Den latin-amerikanske frigjøringshelten og poeten Josè Martì (1853-95) var cubaner. Det siste tiåret har Castro-dynastiet forsøkt å erstatte den revolusjonære kommunismens geriljahelt, argentineren Che Guevara, med Cubas frigjøringshelt Martì innenfor Cubas revolusjonære mytologi. Opposisjonelle organisasjoner på Cuba forsøker imidlertid å definere Martì som sin frigjøringshelt i det de ser som pasifistisk frigjøringskamp mot et kommunistisk diktatur. På Martìs fødselsdag 28. januar forsøkte opposisjonelle organisasjoner på Cuba å legge ned krans på nasjonalheltens gravmonument i Havanna. De opposisjonelle ble da arrestert av regimet som ville nekte det de forsøker å definere som «forrædere» og «terrorister» i å gjøre Martì til kritikerne av regimets symbol for frigjøring.

I Panama City er det imidlertid også et monument for den latin-amerikanske frigjøringshelten Josè Martì. Onsdag arrangerte representanter for cubanske opposisjonelle organisasjoner invitert til kongressen i Panama, kransenedleggelse på den cubanske nasjonalheltens monument i Panama. Ansatte ved den cubanske ambassaden i Panama angrep da fysisk de cubanske opposisjonelle ved monumentet. Panamas politi måtte gripe inn, og kunne ikke arrestere ambassadepersonell med diplomatisk immunitet, men måtte frakte vekk de opposisjonelle cubanerne fra de rasende cubanske ambassadeansatte som på fremmed jord forsvarte det de så som sin nasjonale frigjøringshelt.

En ansatt ved den cubanske ambassaden i Panama City, en etteretningsoffiser,
ledet angrepet mot de opposisjonelle ved Jose Marit-monumentet.

Internasjonale medier skrev om Castro-regimets representanters bøllete atferd overfor cubanske opposisjonelle i Panama. For å skjule for vanlige cubanere at de dummet ut seg og regimet i Panama, ble de mottatt som helter ved flyplassen i Havanna av visepresident Miguel Diaz Canel, og berømmet for sin heltemodige innsats mot de kontrarevolusjonære. De kommenterte imidlertid til cubansk presse at de følte at de var blitt lurt inn i en «atmosfære av fiendtlighet» ved kongressen i Panama, siden det altså fikk være opposisjonelle til stede ved kongressen.

Opposisjonelle som ble igjen på Cuba, som ikke ble invitert til Panama, arrangerte imidlertid også konferanser for «sivilt samfunn» i Havanna og Santiago. All elektrisitet og all mobiltrafikk ble sperret for disse gruppene av regimet, så lenge kongressen i Panama foregikk.

Etter at kongressen var over har regimet benyttet anledningen til å trakassere og arrestere en rekke opposisjonelle for kortere tids fengslinger. i forkant av møtet var regimet forsiktig, da oppmerksomheten fra internasjonale medier var stor. I etterkant av kongressen vet regimet at internasjonale medier har mistet interessen for Cuba for en stund fremover. For regimet er det viktig å vise opposisjonen, at om de har kunnet tilta seg friheter og få internasjonal oppmerksomhet ved anledninger som kongressen i Panama, kommer det en hverdag etterpå da de opposisjonelle igjen er prisgitt myndighetenes behandling av dem.  

Et amerikansk meningsmålingsfirma har i hemmelighet foretatt en meningsmåling på Cuba. Tre av fire cubanere skal ha sagt at de var redde for å si hva de mente offentlig. Spørsmålet er hvor lang tid det tar før tilstrekkelig mange cubanerne mister frykten.