Om revolusjonære caudilloer og demokrati.

Hvilke kaos-krefter har fått utspille seg i Nicaragua? Kan kaos-kreftene igjen komme under kontroll? Vil det nicaraguanske samfunnet få tilbake demokrati og respekt for menneskerettigheter?

Nicaragua har altså siden 18. April i år opplevd politisk, økonomisk og sosial krise. I Nicaragua har lederen for sandinistene, FSLN, Daniel Ortega vært president siden 2007, og siden 2016, i ledtog med kona, Rosario Murillo, som visepresident, som nevnt i tidligere blogginnlegg. Forrige gang Daniel Ortega var president, utviklet Nicaragua seg også i retning av diktatur. Sandinistleder og kommandant Daniel Ortega styrte Nicaragua på 1980-tallet, og var president i 1985-90, da sandinistene tapte et fritt valg, og motvillig måtte gi fra seg makten.

Gradvis innsnevring siden 2007 av demokratiske rettigheter og kvelning av demokratiske institusjoner og rettsstaten, har blokkert muligheten for å vise motstand innenfor et autoritært politisk system, som nevnt i tidligere blogginnlegg. Økonomiske vanskeligheter for regjeringen, som presset frem upopulære tiltak, tvang en befolkning i møte med et autoritært og korrupt politisk system til å demonstrere.

Er det likheter og forskjeller mellom kaoskreftene som svekket demokrati og menneskerettigheter i Nicaragua i andre halvdel av 80-tallet og svekkelse av demokrati og menneskerettigheter i årene fra 2007 og fram til dagens krise i Nicaragua?

Hva slags former for ekstremisme er det Ortega har praktisert og hva slags diktatur er det han har utøvd? Er Ortegas maktutøvelse i slekt med tidligere nicaraguanske caudillo-diktatorer, som Chamorro, Zelaya og Somoza? Eller har Ortega mer til felles med de sosialistiske, revolusjonære diktatorene Raul og Fidel Castro og Hugo Chavez og Nicolas Maduro?

Nicaragua har i sin historie opplevd flere ganger at maktskifter har skjedd ved at opprørere mot et regime har flokket seg rundt en leder. Lederen har så blitt en ny diktator, en ny caudillo, en høvding, som har monopolisert makten for seg selv og sine. Caudilloer, høvdinger, har slik med jevne mellomrom undergravd oppbygging av rettstat, reversert forsøk på atskilte og av hverandre uavhengige statsmakter og hindret ivaretakelse av konstitusjonen. Caudilloene har hindret rettferdige og oversiktlige valg og respekt for demokratiske rettigheter og for menneskerettigheter. Caudilloen har undergravd institusjoner som har begrenset diktatorens maktanvendelse, og i praksis styrt landet som om det var diktatorens eget storgods, men dog samtidig skapt økonomisk stabilitet og forutsigbarhet.

Det nicaraguanske partisystemet speiler manglende institusjonsbygging i det nicaraguanske demokratiet. Kun et fåtall av de mange politiske partiene har en sammenhengende ideologi eller forutsigbare standpunkter. De mange små partiene er heller bygget opp rundt en høvding, en caudillo, med lojale følgesvenner, som mot å støtte caudilloen forventer betaling i form av inntektsbringende verv, sikkerhet og støtte mot politiske fiender, så vel som rene økonomiske ytelser.

Den strategiske alliansen Ortega gjorde med lederen for FSLNs hovedfiende, det konservative partiet, Arnoldo Aleman, som gjorde det mulig for Ortega å vinne et presidentvalg med bare 35 % oppslutning, var en avtale mellom to caudilloer. Ortega trengte amnesti fra anklager om seksuelt misbruk av stedatteren, og Aleman trengte amnesti fra en dom om omfattende korrupsjon. De to alfa-hannene lot seg ikke binde av konstitusjonelle og demokratiske spilleregler.

Caudilloen Ortegas manglende respekt for demokrati og menneskerettigheter har flere kilder, flere årsaker. Den tidligere revolusjonære geriljalederen Daniel Ortega har blitt preget av marxismen, en ideologi, som ser rettsstat, demokrati og menneskerettigheter som ”borgerlig blendverk”.

Nicaragua-ekspert Stener Ekern, hevder leninismen er en millenaristisk bevegelse, trosretning. Når det gjelder den latin-amerikanske leninismen er det åpenbart at leninismen er en trosretning. Leninismen ga gjennom kampen mot Somoza og senere mot Contras, mange ledende sandinister troen på seg selv som utvalgte representanter, herdet og opplyst gjennom oppofrende, fysisk og mentalt krevende geriljakamp. Den revolusjonære avantgarden var blitt herdet i revolusjonær kamp med større forståelse for hva folket trengte enn noe parlamentarisk system eller borgerlig demokrati ville kunne frembringe i folket, mente de selv, mange av dem, i følge Ekern.

Leninismen i dens latin-amerikanske form ga revolusjonære sosialister i Latin-Amerika en overbevisning om å være utvalgte. Å ha ofret sin ungdomstid for revolusjonen, ga også revolusjonære ledere en overbevisning om at de fortjente makten for sine oppofrelsers skyld, oppofrelser de tenkte at hadde lutret og herdet dem for den store oppgaven, å skape det nye samfunnet og ”det nye mennesket”. Makten var deres fordi de ”fortjente den”.

Leninismen i dens latin-amerikanske form la liten vekt på tenkning rundt økonomi. Latin-amerikanske marxister la noen av dem vekt på hvordan skape økonomisk vekst og utvikling ved jordreformer, og forestillinger om å skape en klasse av selvstendige bønder. Både på Cuba og i Nicaragua endte marxistisk landbrukspolitikk med kooperativer og andre former for sterk statlig styring av landbruket. Den sterke statlige styringen forårsaket væpnete opprør blant bønder, som protesterte mot det bøndene så som brutte løfter om egen jord. (Jeg vil skrive mer om landbrukspolitikk og bondeopprør i neste blogginnlegg.)

Etter først å ha kommet til makten, var ikke marxistisk teori så mye til hjelp for å utvikle industri eller modernisere tilbakeliggende økonomier som hadde basert seg på eksport av landbruksprodukter. Stalin ledet et brutalt, totalitært diktatur, som hadde mange millioner av ofre, men forsvarerne av Stalin vil kunne hevde at den sovjetiske lederen tross alt industrialiserte og moderniserte det industrielt og økonomisk tilbakeliggende Sovjet. Bolsjevikene gjennomførte utdanningsreformer som bragte frem et stort antall unge ingeniører, som ga økonomien vekst noen tiår før Sovjet stagnerte økonomisk. For den latin-amerikanske, revolusjonære sosialismen kan ikke en gang tilhengerne vise til en tilsvarende form for økonomisk, industriell, teknologisk fremgang for de samfunnene der revolusjonære sosialister har kommet til makten.

USA og lokal overklasse har fått skylden for radikal venstresides mislykkete politikk. Den revolusjonære venstresiden i Latin-Amerika har forklart egne nederlag med at imperialistmakten USA i ledtog med eliter innen overklassen i de respektive landene og deres aktive motarbeidelse av de revolusjonæres målsetninger, har hatt skylden for at revolusjonære sosialister ved makten så sjelden synes å lykkes med å bringe fremskritt og materiell velstand for de fattige, eller i det hele tatt, fremgang for hele samfunnet.

I Norge har ikke bare revolusjonære sosialister men også moderat venstreside akseptert den radikale venstresiden i Latin-Amerikas egen ansvarsfraskrivelse for egen mislykket økonomisk politikk de gangene revolusjonære sosialister har kommet til makten. Burde norske forskere og journalister være mer kritiske til radikal venstresides forståelse av hvorfor revolusjonær sosialisme synes alltid å ende opp med økonomisk stagnasjon og politisk undertrykkelse?  

Lenin skal ha sagt til sine revolusjonære bolsjeviker; ”virkeligheten er vår største fiende”. Ikke en gang de latin-amerikanske revolusjonære selv synes overbevist om egen økonomisk kompetanse. Fidel Castro ga sandinistene i Nicaragua kort etter revolusjonen i 1979 rådet - å ikke følge Cubas økonomiske modell. ”Modellen virker ikke en gang for oss”, skal Castro ha uttalt offentlig. Realpolitikeren Castro skjønte at et økonomisk stagnert Sovjet ikke kunne fø på enda en ikke-bærekraftig latin-amerikansk økonomi. Det revolusjonære Cuba ønsket å være alene om privilegiet å kunne snylte på Sovjet økonomisk.

I sin første periode ved makten, på 80-tallet, tok FSLN og Danilel Ortega ikke hensyn til Fidels advarsel, men det gjorde Ortega i den andre perioden, fra 2007. I den andre perioden ble Ortega selv rik, og skapte inntil april i år, vedvarende økonomisk vekst i landet.

Det er nok likevel ikke muligheten til å bli rik, som gjør at Daniel Ortega har søkt makt og klamrer seg til makt. Makten for maktens skyld er det viktigste for Ortega. De sosialistiske diktatorene, Fidel og Raul Castro, Hugo Chavez og Nicolas Maduro er ikke som de latin-amerikanske diktatorene i militærdiktaturene før og under den kalde krigen, som først og fremst syntes tiltrukket av rikdommen makten førte med seg.

De revolusjonære sosialistiske lederne gjør bruk av en revolusjonær retorikk som tilslører den politiske virkeligheten i Latin-Amerika. Ofte er det lite reelt samsvar mellom revolusjonær retorikk og radikal venstresides praktiske politikk ved makten. Å gi inntrykk av å hjelpe de fattige og å gjøre samfunnet bedre, kan det virke som er viktigere for revolusjonære ledere ved makten enn faktisk å gjøre samfunnet bedre, både for de fattige og for hele befolkningen.  

Politikere må beherske å utøve politiske analyser og å utøve politisk retorikk. Både de selv og de som hører på, bør imidlertid være seg bevisst når politikere bedriver analyser og når de bedriver retorikk. Den radikale venstresiden i Latin-Amerika trives best når de kan blande sammen retorikk og analyser, og når analyser blir til retoriske øvelser.

Viktigere enn retorikk, er det tross alt å utføre praktisk politikk. Latin-amerikansk radikal venstreside bruker ofte retoriske øvelser der USA, imperialisme og nyliberalisme får skylden for egen manglende evne til å utvikle konstruktiv, relevant og løsningsorientert politikk for samfunn der revolusjonære har kommet til makten. Om revolusjonære sosialister i Latin-Amerika så kontrollerte regjeringsmakt, hadde mangeårige flertall i parlament eller utgjorde absolutte diktaturer, så har likevel tendensen vært der til å redusere politikk til retorikk, og vise manglende interesse for politisk praksis.

Sansen for det retoriske har kanskje sammenheng med mangelen på forståelse for det økonomiske, som kanskje også er en forakt for økonomisk tenkning i det hele tatt innen latin-amerikansk radikal venstreside? De revolusjonære, leninistiske lederne forstod seg på makt, men ikke på økonomi.

Nicaragua trenger nå det internasjonale samfunnets hjelp til å bryte den uheldige syklusen med caudilloer, høvdinger, som kommer til makten ved hjelp av opprør mot andre egenrådige eneherskere. Nicaragua har for ofte erfart at en ny caudillo gjentar samme undergraving og blokkering av institusjonene, som skulle hindre eneveldig maktutøvelse og maktmisbruk.

Maktbalanse og uavhengighet mellom de demokratiske institusjonene, respekt for konstitusjon, rettsstat, presse- og ytringsfrihet og andre demokratiske rettigheter og menneskerettigheter er i Latin-Amerika og i Nicaragua, så vel som i Norge og Europa, de kreftene som hindrer kaoskrefter og politisk ekstremisme i å utfolde seg.

En Guide for turister til det opposisjonelle Cuba.

Dersom du har planer om å besøke Cuba i sommer kan du godt supplere rådene du får fra den offisielle reiseguiden du har med deg, med noen tips om hvordan du kan møte interessante mennesker å snakke med under ditt besøk på Cuba.

Den på bloggen tidligere nevnte kunstneren Tania Bruguera, har opprettet sitt Hannah Arendt-institutt for politisk kunst og aktivitet. (Instituto de Hannah Arendt de artivismo – ordet artivismo er en lek med ord, og lar seg ikke oversette). Bruguera forsøkte altså å arrangere en «performance» på Revolusjonsplassen i Havanna nyttårsaften 2014. Cubanere som møtte opp skulle få et minutt til å uttale seg i en mikrofon om hva de ønsket for framtiden. Hun ble arrestert for å skape «offentlig uorden». Noen rettsak ble det til slutt ikke noe av. Bruguera gjennomførte senere et politisk kunstverk ved å arrangere en flere dager lang seanse der hun leste høyt fra Hannah Arendts verk, «The origins of totalitarianism» for de til en hver tid tilstede i leiligheten hennes og ved hjelp av mikrofoner ut mot gaten, de til enhver tid forbipasserende utenfor leiligheten hennes på gaten. Regimet satt i gang veiarbeider utenfor leiligheten hennes for å forsøke å overdøve henne, men hun ga seg ikke før hun og andre til stede i leiligheten som ønsket å lese fra Arendts bok, hadde lest hele «The origins of totalitarianism» ferdig. Bruguera veksler mellom å bo i New York der hun i tillegg til å produsere kunst, også har engasjert seg i New Yorks politikk overfor immigranter. Hun har samlet inn penger fra cubanere på Cuba og i USA for å opprette «Instituto de Hannah Arendt de artvismo».

Tania Bruguera leser Hannah Arendts
"The origins of totalitarianism"

Bruguera har et kunstverk utstilt i El museo de Bellas artes. Spør du som turist, en av guidene ved museet om du kan få se kunstverket Bruguera har fått stilt ut, vil du antageligvis få en interessant reaksjon fra guiden du spør. Spør på museet etter adressen til «Instituto de Hannah Arendt de artivismo» og adressen til leiligheten hennes.

En annen kunstner som er nevnt på bloggen er Danilo Maldonado. Graffitikunstneren Danilo Maldonado, med kunstnernavnet El Sexto, ble i april 2015 tildelt Václav Havel-prisen for «kreativ dissens». 27. mai samme år mottok bassisten i punkrock-bandet Porno por Ricardo prisen på El Sextos vegne, under Oslo Freedom Forum.

El Sexto ble arrestert i slutten av desember for å ha forsøkt å iverksette en «performance» i en park i Havana med to griser, påskrevet navnene «Fidel» og «Raúl».

På landsbygda er det vanlig under offentlige fester å slippe en gris innsmurt i olje løs i gatene. Den som klarer å fange grisen, får ta den med hjem og spise den. El sexto ville se om noen turte å fange griser det sto «Raúl» og «Fidel» på. Han antok at grådighet ville overvinne frykt. El Sexto skal ha blitt tiltalt for oppfordring til opprør og for «krenkelser» og sitter fremdeles i fengsel.

I George Orwells «Animal Farm» er det grisen Kamerat Napoleon/Stalin, som erklærer at noen er likere enn andre, og innsetter seg selv og de andre grisene som den nye herskerklassen. På spansk har «Animal farm» tittelen «Opprør på farmen». 

Danilo Maldonado i Oslo under Oslo Freedom Forum mai 2016

Den tidligere rumenske presidenten Emil Constantinescu, som ledet komiteen for ytringsfrihetsprisen for kreativ dissens, henviste i sin tale under Oslo Freedom Forum til Václav Havel, kunstneren som bidro til å fjerne det totalitære dikturet og som senere ble president. Generasjonen av unge, opposisjonelle kunstnere på Cuba ga han håp om at Cuba en gang kan bli fri fra diktatur, hevdet han. Tidligere har han uttalt at: «En regjering som frykter en kunstner og hans arbeid manifesterer sin tyranniske natur». Året etter, i mai 2016, var Danilo Maldonado en foredragsholderne ved Oslo Freedom Forum.

El Sextos venn, Gorki Aguila, sanger i Porno para Ricardo, ble i mai 2015 arrestert for å ha forsøkt å henge opp en poster på veggen utenfor El museo de Bellas artes med budskapet: Sett El Sexto fri. Spør du som turist, guiden om hun kan fortelle deg hvor Aguila ble arrestert for å ha hengt opp posteren, vil du kunne få en interessant reaksjon. Ta gjerne også en selfie ved stedet Aguila ble arrestert. Studioet til punkergruppen Porno para Ricardo kan også være verdt et besøk. (Besøker du Tania Brugueras adresse eller kommer i kontakt med Kvinner i hvitt, vil de sikkert hjelpe deg med å finne adressen til Porno para Ricardos studio.) (Du kan lese mer om Tania Bruguera, El Sexto og Porno para Ricardo i andre innlegg på bloggen).

Bevegelsen for uavhengige bibliotek på Cuba er fremdeles en livskraftig organisasjon. De har filialer i Havanna og i en rekke andre byer og tettsteder. Jeg har ikke lykkes i få tak i adressene til de uavhengige bibliotekene. Jeg anbefaler norske turister med reiseplaner for Cuba å ta med seg en, to eller flere bøker fra listen jeg har nevnt, og gjerne også Hannah Arendts bok på spansk om «Origins of totalitarianism», og møte opp hjemme hos Tania Bruguera eller møte opp på søndag formiddag etter gudstjeneste ved en av den pasifistiske organisasjonen Kvinner i Hvitts ukentlige fredlige marsjer. Da vil du kunne spørre etter adresser til uavhengige bibliotek.

I Miami finnes Instituto de la Memoria Historica cubana contra el totalitarismo. De har laget en guide både på spansk og engelsk med steder turister som ønsker å se viktige steder for opposisjonelle på Cuba, kan besøke. Å besøke stedene som blir nevnt er ikke ulovlig, men du kan komme til å oppleve at sikkerhetspoliti kan komme bort til deg og stille deg noen spørsmål.

Et tettsted på Cuba mange nordmenn liker å besøke er Trinidad. I Trinidad finnes «El museo de los bandidos», bandittenes museum. På det nevnte instituttet i Miamis hjemmesider vil du også finne informasjon om de mange opprørene blant bønder på Cuba siden revolusjonen. Turister som har lest seg opp på forhånd vil kunne sette informasjonen museet i Trinidad gir om bondeopprørere inn i en større, kritisk ramme, og vil kunne stille guidene interessante oppfølgingsspørsmål en norsk turist vil ha glede av å se hvordan en guide håndterer.

Cuba lever av turisme. Turisme er blant de få næringsveiene på Cuba som det inkompetente og korrupte regimet ikke har klart å ødelegge. Å arrestere turister vil ikke bare skremme vekk turister, men også «trigge» de turistene som er mest spenningssøkende til å gjøre akkurat det som regimet da har vist at utløser arrestasjoner. Dette vet regimet, og vil ikke ønske å arrestere turister. Imidlertid må enhver turist som oppsøker steder regimet ikke liker at turister oppsøker, være forberedt på at de lovbruddene som regimet til vanlig ser gjennom fingrene med at turister utfører på Cuba, bruk av narkotika, ta i mot seksuelle tjenester fra prostituerte i alle aldre mot betaling, kjøre bil i fylla, kanskje også kjøpe ulovlige varer som sigarer uten statlig kontrollert godkjennelse, kan bli utgangspunkt for en arrestasjon. Det regimet ser gjennom fingrene med at turister gjør, vil turister som gjør noe regimet ikke liker, som å støtte opposisjonelle, kunne bli arrestert for.

Den norske regjering samarbeider med cubanske myndigheter om en fredsprosess mellom den colombianske marxist-geriljaen FARC og colombianske myndigheter. Norske myndigheter legger mye prestisje i å være tilretteleggere for pågående fredssamtaler i Havanna, men enda viktigere er prestisjen som følger med å være fredsskaper, for cubanske myndigheter. Castro-regimet ønsker neppe å oppleve diplomatiske komplikasjoner med norske styresmakter p.g.a. av at noen tilfeldige norske turister skulle ha samtaler med cubanske opposisjonelle.

Gravstedene til Orlando Zapata Tamayo og Pedro Luìz Boitel finner du opplysninger om i guiden. De døde begge av å sultestreike seg til døde. (Se gjerne innlegg om sultestreik som politisk våpen på bloggen). Å legge ned blomster, aller helst hvite i tråd med fargene til Kvinner i Hvitt, vil være en handling som kan gjøre at du kommer i kontakt med interessante mennesker og at du opplever mer spennende ting på reisen på Cuba enn turister flest gjør. Du kan også komme til å få noen morsomme historier å fortelle kolleger eller medstudenter når du er tilbake i Norge etter ferien. Er du en jusstudent, har juristutdanning eller har interesse for menneskerettigheter, kan et besøk til Cubalex’ kontorer i Havanna for en samtale med de som arbeider der, være av interesse. 

Skulle du besøke Museo de la revolucion, revolusjonsmuseet, i Havanna, er det enkelte av montrene som er interessante. Monteren der det blir forklart at Fidel Castro, måtte avskaffe alle andre politiske partier enn kommunistpartiet, for de hadde jo alle samarbeidet med Batista-regimet, er en hendelse det kan være på sin plass å be en tilgjengelig ansatt eller en tilstedeværende guide om å utdype begrunnelsen for. I museet vil du også se en stor karikatur av den styrtete diktatoren Batista, med store negerlepper, i tråd med svært utbredte rasistiske stereotypier på Cuba. Å stille et spørsmål ved om karikaturen ikke er en aning rasistisk, vil kunne utløse interessante reaksjoner fra museets ansatte eller fra tilstedeværende guider. (I det aller første innlegget på bloggen vil du kunne lese mer om rasisme på Cuba). Skal du oppsøke Kvinner i Hvitts fredsmarsjer hver søndag på den 5. aveny i Havanna, kan du gjerne ha en hvit binders festet på skjorta eller T-skjorta, som et lite symbol på solidaritet med cubanske opposisjonelle, dersom du har lysst til det. Ta med en eske hvite binders fra Norge før du drar, dersom du ønsker det.

 

Guider: På engelsk: https://www.youtube.com/watch?v=diKlBiDkKkg

 

 På spansk: https://www.youtube.com/watch?v=SpEuC4RWzMM

Nettstedet: Instituto de la Memoria historica cubana contra el totalitarismo:
http://www.cubamemorial.net/

Nyttige adresser:
Tania Brugueras adresse:
Calle Tejadillo, 214, e/Aguacate y Compostela, Habana Vieja.

 

Cubalex i Havanna:
Lindero No. 169 esq. Angeles, El Calvario, Arroyo Naranjo, La Habana, Cuba.

Videoer der Tania Brugera forklarer to av sine artistiske prosjekter:
Prosjektet fra 2009 hun forsøkte å gjenta 31. desember 2014.
https://www.youtube.com/watch?v=B3KOV26APlM

Et prosjekt om immigrasjon i USA:
https://www.youtube.com/watch?v=MFse5lawU5A

Et intervju om hennes kunst:
https://www.youtube.com/watch?v=tdsu0aCXctE

Leter du på nettet vil du sikkert finne nyere videoer om Brugueras politiske kunst.

Kilder: Som alltid på denne bloggen, er ICLEPS nettsider den viktigste kilden til så godt som alle artikler.

 

Om diskriminering av opposisjonelles barn, nabolagskomiteer og opposisjonelle rappere

I utdanningsvesenet på Cuba foregår diskriminering av barn av politisk opposisjonelle. Under Stalins ledelse innførte Sovjetunionen en paragraf i straffeloven som definerte «kontrarevolusjonær virksomhet», artikkel 58 i straffeloven av 1927. Minste strafferamme var 3 år, men strafferammen ble i løpet av 30-tallet utvidet først til 20, så til 25 år. Cuba var fra begynnelsen av 60-tallet, og særlig etter Cuba-krisen i 1962, økonomisk klient og Sovjet var Cubas økonomiske velgjører frem til muren falt og Sovjet gikk i oppløsning. Castro-dynastiet lærte mye av Sovjets undertrykkelsesapparat.


Under Stalin innførte Sovjet en lovparagraf
mot "kontrarevolusjonær virksomhet".

Cuba har også en lov som skal hindre kontrarevolusjonær virksomhet. Paragraf 88 i den cubanske straffeloven er loven om fiendtlig propaganda. De to totalitære regimene har til felles det å ha lovparagrafer som kan anvendes vilkårlig mot mennesker som uttaler seg på en måte regimet oppfatter som kritisk og truende mot deres egen makt. Å straffe opposisjonelle ved å hindre barna til de kontrarevolusjonære å få utdanning, var noe det gamle Sovjet praktiserte. Castro-diktaturet praktiserer det samme i dag.

Leder av Kvinner i hvitt, Berta Soler, ble i begynnelsen av februar invitert til et møte i den amerikanske kongressen. Med på møtet i kongressen var også to andre opposisjonelle, Sarah Martha Fonseca og Antunes. (Du kan lese intervjuer med Foseca og Antunes i andre artikler på denne bloggen.) Antunes, Soler og Fonseca hadde blitt invitert til den amerikanske kongressen for å fortelle om regimets behandling av opposisjonen på Cuba. Blant de mange formene for undertrykkelse Soler nevnte for representantene i kongressen, var også hvordan regimet hindret barna til opposisjonelle i å få utdanning på Cuba.


Antunes, Berta Soler og Sara Marta Fonseca
under høringen i den amerikanske kongressen.

Julito Fonseca er en av de to sangerne i rappegruppen Los censurados, og er sønn av de to dissidentene Sara Marta Fonseca Quevedo og Julio Ignacio Leon Fonseca. Julitos foreldre har begge vært fengslet en rekke ganger av regimet for politisk virksomhet. Sarah Marta har vært med i organisasjonen Damas de blanco, Kvinner i hvitt, organisasjonen som ble startet av konene og mødrene til de 75 fangene fra den «svarte våren». Kvinner i hvitt var inspirert av «Mødrene på mai-plassen», og deres ikke-voldelige kamp mot det argentinske militærdiktaturet på 1970 og 80-tallet.

Ekteparet Fonseca, deres to sønner, Julito og Ignacio, det andre medlemmet av rapperduoen, Los censurados, Rodolfo Ramirez, og jurist og uavhengig journalist Raul Risco er alle sammen til stede ved samtalen jeg har med dem i utkanten av hovedstaden Havana 30. juli 2011. Julito forteller hvordan han p.g.a. foreldrenes politiske aktivitet og kritikk av regimet ble presset ut av høyskolen der han studerte idrett.

«Jeg prøvde først å bli profesjonell idrettsutøver, i fotball. Siden oppdaget legene en hjertefeil. Da ønsket jeg å utdanne meg til å bli trener. Etter en tids sykdom (hjertefeilen) skulle jeg ta en prøve jeg hadde gått glipp av. Jeg ble gitt feil opplysninger om tidspunktet for prøven. Dermed strøk jeg i et fag. Fordi jeg hadde støket i et fag ble jeg så fratatt studieplassen. Jeg oppsøkte rektor på kontoret hans på skolen. Han sa til meg at jeg ikke hadde rett til å klage. Han sa jeg ikke fortjente bedre med mine kontrarevolusjonære foreldre», forteller Julito.  

Julito Fonseca har erfart hvordan det politiske politiet ved hjelp av nabolagskomiteer har lykkes i å hindre ham i få arbeid. Etter å ha blitt utvist fra studiet, fikk Julito seg jobb som murer i et privat firma.


CDR - Nabolagskomiteene for beskyttelse av revolusjonen.

«En representant for nabolagskomiteen oppsøkte sjefen (for det private håndverkerfirmaet). Han ga sjefen beskjed om at firmaet ville få problemer dersom ikke firmaet ga min jobb til en annen. Noen dager senere møtte jeg tilfeldigvis lederen for nabolagskomiteen på gata. Jeg spurte ham hvorfor han tok fra meg levebrødet», forteller Julito.

Det utviklet seg så til en verbal konfrontasjon der Julito dyttet nabolagslederen til side og gikk sin vei. Julito ble senere anholdt av politiet etter å ha blitt anmeldt for overfall av nabolagslederen. Det ble imidlertid ikke noen politisak av det. Julito ble forhørt om saken, men fikk så gå fri.

Jurist og uavhengig journalist Raul Risco bryter inn i samtalen og forklarer at personer som blir arrestert på Cuba ikke får ta kontakt med advokat, men kun får en forsvarer oppnevnt under en eventuell rettssak. Risco forteller videre at mange heller ikke får kontakte familie og gitt beskjed om hvor de er, når de blir arrestert av politiet. 23-årige Julito bekrefter at han for noen år siden som mindreårig, 15 år, etter å ha blitt arrestert for å frakte ost ulovlig fra landsbygda og inn til hovedstaden Havanna ikke fikk melde fra til foreldrene, slik at foreldrene fikk vite hvor han var. Moren, Sarah Marta, kan bekrefte at hun var ganske bekymret da hun i et døgn ikke fikk kontakt med sin 15-årige sønn, som hun ventet hjem fra en lang busstur. 


Julito etter et møte i 2011 med en mobb fra nabolaget
 organisert av det lokale kommunistpartiet.  

  

Rapper-duoen den arbeidsledige Julito har dannet sammen med vennen, som kaller seg El Primario, har laget en rekke videoer med politisk innhold og kritikk av Castro-regimet. I tekstene deres hylles kjente opposisjonelle. Los censurados blir nektet å avholde konserter.
 



To bilder av Rodolfo Ramirez, El primario. Bildet til høyre etter at
han ble angrepet på åpen gate av to personer med tilknytning til politiet. .

Rapper-duoen den arbeidsledige Julito har dannet sammen med vennen, som kaller seg El Primario, har laget en rekke videoer med politisk innhold og kritikk av Castro-regimet. I tekstene deres hylles kjente opposisjonelle. Los censurados blir nektet å avholde konserter. Musikken de lager blir formidlet til cubansk ungdom ved minnepinner og DVDer Julito og El Primario brenner selv.




El primario og Julito