En Guide for turister til det opposisjonelle Cuba.

Dersom du har planer om å besøke Cuba i sommer kan du godt supplere rådene du får fra den offisielle reiseguiden du har med deg, med noen tips om hvordan du kan møte interessante mennesker å snakke med under ditt besøk på Cuba.

Den på bloggen tidligere nevnte kunstneren Tania Bruguera, har opprettet sitt Hannah Arendt-institutt for politisk kunst og aktivitet. (Instituto de Hannah Arendt de artivismo – ordet artivismo er en lek med ord, og lar seg ikke oversette). Bruguera forsøkte altså å arrangere en «performance» på Revolusjonsplassen i Havanna nyttårsaften 2014. Cubanere som møtte opp skulle få et minutt til å uttale seg i en mikrofon om hva de ønsket for framtiden. Hun ble arrestert for å skape «offentlig uorden». Noen rettsak ble det til slutt ikke noe av. Bruguera gjennomførte senere et politisk kunstverk ved å arrangere en flere dager lang seanse der hun leste høyt fra Hannah Arendts verk, «The origins of totalitarianism» for de til en hver tid tilstede i leiligheten hennes og ved hjelp av mikrofoner ut mot gaten, de til enhver tid forbipasserende utenfor leiligheten hennes på gaten. Regimet satt i gang veiarbeider utenfor leiligheten hennes for å forsøke å overdøve henne, men hun ga seg ikke før hun og andre til stede i leiligheten som ønsket å lese fra Arendts bok, hadde lest hele «The origins of totalitarianism» ferdig. Bruguera veksler mellom å bo i New York der hun i tillegg til å produsere kunst, også har engasjert seg i New Yorks politikk overfor immigranter. Hun har samlet inn penger fra cubanere på Cuba og i USA for å opprette «Instituto de Hannah Arendt de artvismo».

Tania Bruguera leser Hannah Arendts
"The origins of totalitarianism"

Bruguera har et kunstverk utstilt i El museo de Bellas artes. Spør du som turist, en av guidene ved museet om du kan få se kunstverket Bruguera har fått stilt ut, vil du antageligvis få en interessant reaksjon fra guiden du spør. Spør på museet etter adressen til «Instituto de Hannah Arendt de artivismo» og adressen til leiligheten hennes.

En annen kunstner som er nevnt på bloggen er Danilo Maldonado. Graffitikunstneren Danilo Maldonado, med kunstnernavnet El Sexto, ble i april 2015 tildelt Václav Havel-prisen for «kreativ dissens». 27. mai samme år mottok bassisten i punkrock-bandet Porno por Ricardo prisen på El Sextos vegne, under Oslo Freedom Forum.

El Sexto ble arrestert i slutten av desember for å ha forsøkt å iverksette en «performance» i en park i Havana med to griser, påskrevet navnene «Fidel» og «Raúl».

På landsbygda er det vanlig under offentlige fester å slippe en gris innsmurt i olje løs i gatene. Den som klarer å fange grisen, får ta den med hjem og spise den. El sexto ville se om noen turte å fange griser det sto «Raúl» og «Fidel» på. Han antok at grådighet ville overvinne frykt. El Sexto skal ha blitt tiltalt for oppfordring til opprør og for «krenkelser» og sitter fremdeles i fengsel.

I George Orwells «Animal Farm» er det grisen Kamerat Napoleon/Stalin, som erklærer at noen er likere enn andre, og innsetter seg selv og de andre grisene som den nye herskerklassen. På spansk har «Animal farm» tittelen «Opprør på farmen». 

Danilo Maldonado i Oslo under Oslo Freedom Forum mai 2016

Den tidligere rumenske presidenten Emil Constantinescu, som ledet komiteen for ytringsfrihetsprisen for kreativ dissens, henviste i sin tale under Oslo Freedom Forum til Václav Havel, kunstneren som bidro til å fjerne det totalitære dikturet og som senere ble president. Generasjonen av unge, opposisjonelle kunstnere på Cuba ga han håp om at Cuba en gang kan bli fri fra diktatur, hevdet han. Tidligere har han uttalt at: «En regjering som frykter en kunstner og hans arbeid manifesterer sin tyranniske natur». Året etter, i mai 2016, var Danilo Maldonado en foredragsholderne ved Oslo Freedom Forum.

El Sextos venn, Gorki Aguila, sanger i Porno para Ricardo, ble i mai 2015 arrestert for å ha forsøkt å henge opp en poster på veggen utenfor El museo de Bellas artes med budskapet: Sett El Sexto fri. Spør du som turist, guiden om hun kan fortelle deg hvor Aguila ble arrestert for å ha hengt opp posteren, vil du kunne få en interessant reaksjon. Ta gjerne også en selfie ved stedet Aguila ble arrestert. Studioet til punkergruppen Porno para Ricardo kan også være verdt et besøk. (Besøker du Tania Brugueras adresse eller kommer i kontakt med Kvinner i hvitt, vil de sikkert hjelpe deg med å finne adressen til Porno para Ricardos studio.) (Du kan lese mer om Tania Bruguera, El Sexto og Porno para Ricardo i andre innlegg på bloggen).

Bevegelsen for uavhengige bibliotek på Cuba er fremdeles en livskraftig organisasjon. De har filialer i Havanna og i en rekke andre byer og tettsteder. Jeg har ikke lykkes i få tak i adressene til de uavhengige bibliotekene. Jeg anbefaler norske turister med reiseplaner for Cuba å ta med seg en, to eller flere bøker fra listen jeg har nevnt, og gjerne også Hannah Arendts bok på spansk om «Origins of totalitarianism», og møte opp hjemme hos Tania Bruguera eller møte opp på søndag formiddag etter gudstjeneste ved en av den pasifistiske organisasjonen Kvinner i Hvitts ukentlige fredlige marsjer. Da vil du kunne spørre etter adresser til uavhengige bibliotek.

I Miami finnes Instituto de la Memoria Historica cubana contra el totalitarismo. De har laget en guide både på spansk og engelsk med steder turister som ønsker å se viktige steder for opposisjonelle på Cuba, kan besøke. Å besøke stedene som blir nevnt er ikke ulovlig, men du kan komme til å oppleve at sikkerhetspoliti kan komme bort til deg og stille deg noen spørsmål.

Et tettsted på Cuba mange nordmenn liker å besøke er Trinidad. I Trinidad finnes «El museo de los bandidos», bandittenes museum. På det nevnte instituttet i Miamis hjemmesider vil du også finne informasjon om de mange opprørene blant bønder på Cuba siden revolusjonen. Turister som har lest seg opp på forhånd vil kunne sette informasjonen museet i Trinidad gir om bondeopprørere inn i en større, kritisk ramme, og vil kunne stille guidene interessante oppfølgingsspørsmål en norsk turist vil ha glede av å se hvordan en guide håndterer.

Cuba lever av turisme. Turisme er blant de få næringsveiene på Cuba som det inkompetente og korrupte regimet ikke har klart å ødelegge. Å arrestere turister vil ikke bare skremme vekk turister, men også «trigge» de turistene som er mest spenningssøkende til å gjøre akkurat det som regimet da har vist at utløser arrestasjoner. Dette vet regimet, og vil ikke ønske å arrestere turister. Imidlertid må enhver turist som oppsøker steder regimet ikke liker at turister oppsøker, være forberedt på at de lovbruddene som regimet til vanlig ser gjennom fingrene med at turister utfører på Cuba, bruk av narkotika, ta i mot seksuelle tjenester fra prostituerte i alle aldre mot betaling, kjøre bil i fylla, kanskje også kjøpe ulovlige varer som sigarer uten statlig kontrollert godkjennelse, kan bli utgangspunkt for en arrestasjon. Det regimet ser gjennom fingrene med at turister gjør, vil turister som gjør noe regimet ikke liker, som å støtte opposisjonelle, kunne bli arrestert for.

Den norske regjering samarbeider med cubanske myndigheter om en fredsprosess mellom den colombianske marxist-geriljaen FARC og colombianske myndigheter. Norske myndigheter legger mye prestisje i å være tilretteleggere for pågående fredssamtaler i Havanna, men enda viktigere er prestisjen som følger med å være fredsskaper, for cubanske myndigheter. Castro-regimet ønsker neppe å oppleve diplomatiske komplikasjoner med norske styresmakter p.g.a. av at noen tilfeldige norske turister skulle ha samtaler med cubanske opposisjonelle.

Gravstedene til Orlando Zapata Tamayo og Pedro Luìz Boitel finner du opplysninger om i guiden. De døde begge av å sultestreike seg til døde. (Se gjerne innlegg om sultestreik som politisk våpen på bloggen). Å legge ned blomster, aller helst hvite i tråd med fargene til Kvinner i Hvitt, vil være en handling som kan gjøre at du kommer i kontakt med interessante mennesker og at du opplever mer spennende ting på reisen på Cuba enn turister flest gjør. Du kan også komme til å få noen morsomme historier å fortelle kolleger eller medstudenter når du er tilbake i Norge etter ferien. Er du en jusstudent, har juristutdanning eller har interesse for menneskerettigheter, kan et besøk til Cubalex’ kontorer i Havanna for en samtale med de som arbeider der, være av interesse. 

Skulle du besøke Museo de la revolucion, revolusjonsmuseet, i Havanna, er det enkelte av montrene som er interessante. Monteren der det blir forklart at Fidel Castro, måtte avskaffe alle andre politiske partier enn kommunistpartiet, for de hadde jo alle samarbeidet med Batista-regimet, er en hendelse det kan være på sin plass å be en tilgjengelig ansatt eller en tilstedeværende guide om å utdype begrunnelsen for. I museet vil du også se en stor karikatur av den styrtete diktatoren Batista, med store negerlepper, i tråd med svært utbredte rasistiske stereotypier på Cuba. Å stille et spørsmål ved om karikaturen ikke er en aning rasistisk, vil kunne utløse interessante reaksjoner fra museets ansatte eller fra tilstedeværende guider. (I det aller første innlegget på bloggen vil du kunne lese mer om rasisme på Cuba). Skal du oppsøke Kvinner i Hvitts fredsmarsjer hver søndag på den 5. aveny i Havanna, kan du gjerne ha en hvit binders festet på skjorta eller T-skjorta, som et lite symbol på solidaritet med cubanske opposisjonelle, dersom du har lysst til det. Ta med en eske hvite binders fra Norge før du drar, dersom du ønsker det.

 

Guider: På engelsk: https://www.youtube.com/watch?v=diKlBiDkKkg

 

 På spansk: https://www.youtube.com/watch?v=SpEuC4RWzMM

Nettstedet: Instituto de la Memoria historica cubana contra el totalitarismo:
http://www.cubamemorial.net/

Nyttige adresser:
Tania Brugueras adresse:
Calle Tejadillo, 214, e/Aguacate y Compostela, Habana Vieja.

 

Cubalex i Havanna:
Lindero No. 169 esq. Angeles, El Calvario, Arroyo Naranjo, La Habana, Cuba.

Videoer der Tania Brugera forklarer to av sine artistiske prosjekter:
Prosjektet fra 2009 hun forsøkte å gjenta 31. desember 2014.
https://www.youtube.com/watch?v=B3KOV26APlM

Et prosjekt om immigrasjon i USA:
https://www.youtube.com/watch?v=MFse5lawU5A

Et intervju om hennes kunst:
https://www.youtube.com/watch?v=tdsu0aCXctE

Leter du på nettet vil du sikkert finne nyere videoer om Brugueras politiske kunst.

Kilder: Som alltid på denne bloggen, er ICLEPS nettsider den viktigste kilden til så godt som alle artikler.

 

Sultestreik som politisk våpen mot Castro-regimet

Under en av Guillermo Fariñas mange utførte sultestreiker ble han spurt av en representant for det politiske politiet, CNI, om hvordan han kunne tillate seg å risikere å utsette sine barn for å vokse opp uten far. Politiagenten prøvde å overbevise Fariñas om at han måtte avsluttet den i 2010 pågående sultestreiken. Fariñas som er dekorert krigsveteran (fra Cubas krig i Angola), med doktorgrad i psykologi, skal ha svart at dersom han selv i egenskap av psykolog skulle ha laget en psykologisk profil på seg selv, ville hans tidligere liv som kommunistisk elitesoldat i likhet med flere andre faktorer, ha vist ham at han var en person som søkte en større sak å sette livet sitt inn på, å finne noe verdt å dø for. Fariñas skal ha gjennomført så mange som 23 sultestreiker de siste årene i protest mot regimet. Fariñas er en av en lang rekke cubanske opposisjonelle som har brukt sultestreik som politisk våpen mot Castro-dynastiets totalitære regime.

Guillermo Farinas og legen som hjalp ham under sultestreiken i 2010.

Flere av de 75 politiske fangene som var blitt fengslet under «den svarte våren» i 2003 gjennomførte sultestreiker under oppholdet i fengsel. En av dem var Orlando Zapato Tamayo. Han var blitt arrestert for å ha deltatt i en ulovlig demonstrasjon, for å ha vist forakt og for ha deltatt i underskriftsaksjoner med krav om demokratiske reformer. Tamayo ble først dømt til 3 måneders fengsel i 2002, så sluppet ut, for så på nytt å bli fengslet for deltakelse i politisk virksomhet. Fordi han deltok i flere politiske aksjoner organisert av fangene i fengselet, økte straffen hans etter hvert til 36 års fengsel. 36 års fengsel for i utgangspunktet å ha deltatt i ulovlige demonstrasjoner, underskriftsaksjoner og annen pasifistisk politisk virksomhet.

Orlando Zapata Tamayo

Tamayo sultestreiket seg til døde i 2010 i protest mot behandlingen av ham selv og de andre politiske fangene. Tamayo sultestreiket blant annet for retten til i stedet for å ha på seg fengslets fangedrakt, å kle seg i de hvite klærne den pasifistiske kvinnebevegelsen Kvinner i Hvitt har gjort til varemerke for opposisjon mot regimet. Tamayo argumenterte for at de politiske fangene på Cuba om ikke annet, i alle fall burde få de samme soningsforholdene Fidel Castro fikk etter det militære angrepet fra geriljaen på militærforlegningen Moncada i 1953. Fidel ble dømt til 13 års fengsel i et angrep som kostet mange militære livet. Han ble av diktatoren Batista benådet etter 22 måneders fengsel under helt andre soningsforhold enn de Fidel har latt sine pasifistiske politiske motstandere sone under.   

Tamayos død i 2010 vekket sterke reaksjoner i Europa, i USA og fra paven. Den mindre karismatiske lillebroren Raul hadde siden 2006 overtatt styret på Cuba etter karismatiske Fidel. Raul behersket ikke det internasjonale politiske spillet like godt som storebror. Raul lyktes ikke med å stilne den internasjonale kritikken mot regimets behandling av deres politiske fanger. Reaksjonene fra omverdenen lot seg ikke stilne. Regimet forsøkte å sverte Tamayo ved å hevde at han var en vanlig forbryter og i tillegg voldelig og alkoholisert, og at han først ble politisk radikalisert i fengslet.
Å samordne politisk undertrykkelse er imidlertid krevende øvelser for korrupte diktaturer. Ensrettete diktaturer mangler mekanismer for at de ulike delene av statsapparatet skal kunne utøve en kritisk kontroll av de andre statsmaktene. I regimets forsøk på å sverte en annen dissident, Martha Beatrice Roque, publiserte regimet bilder av det de ønsket skulle fremstå som kompromitterende bilder av henne. Regimet var imidlertid ikke klar over at de samme bildene fra de politiske møtene bekreftet for omverden at Tamayo deltok i politisk motstand mot regimet før Tamayo ble arrestert. I et uoversiktlig ensrettet, korrupt statsapparat vet ikke alltid den ene hånda hva den andre hånda gjør.

Regimet under Rauls ledelse fryktet hvordan enda en dissidents død i sultestreik etter Tamayos død, ville kunne øke det internasjonale presset ytterligere om å frigi de politiske fangene. Den da i sitt hjem sultestreikende Fariña fryktet for mange av de 53 fangenes helsetilstand og var redd den politiske opposisjonen på Cuba ville kunne miste en hel generasjon av sentrale dissidenter. Regimet hadde sett for seg at de fengslete dissidentene om de ikke skulle la seg knekke, ville kunne holdes isolert og hindres i å utøve innflytelse for all fremtid.

I 2010 fikk Tamayo og Fariñas sultestreik, trusler om økonomiske sanksjoner og politisk press fra EU og paven, regimet til å frigi de siste 53 politiske fangene fra «den svarte våren». All den internasjonale oppmerksomheten rundt Tamayos død hadde tatt luften ut av den spanske regjeringens politiske offensiv innad i EU for å heve sanksjonene mot Cuba. De øst-europeiske landene som tidligere hadde vært kommunistiske fikk styrket sin motstand mot å oppheve EUs felles posisjon om å opprettholde strenge sanksjoner mot Cuba inntil menneskerettigheter og demokratiske rettigheter ble respektert.

Motstandere av Castro-diktaturet har også tidligere gjort bruk av sultestreik som politisk våpen. I 1972 sultestreiket den fengslete poeten, dissidenten og en nær venn av den kjente forfatteren Armando Valladares, Pedro Luiz Boitel. Etter 53 dagers sultestreik uten å ha mottatt medisinsk behandling, døde han av sult. Boitel ble av regimet begravet i en umerket grav i Havanna.


Pedro Luiz Boitel

Etter å ha sonet 17 år i fengsel for å ha kritisert regimet gjennomførte Jorge Luiz Garcìa Pèrez, også kalt Antunes, i 2009 sammen med sin kone Iris, og et annet familiemedlem en sultestreik for å presse regimet til å bedre forholdene for politiske fanger i cubanske fengsler. I 2012 døde Wilmar Villar Mendoza etter mer enn 50 dagers sultestreik, og ble slik den tredje politiske fangen til å dø av sultestreik under Castro-regimets styre.

Sultestreik blir fremdeles brukt av opposisjonelle på Cuba som et virkemiddel mot regimet. I romjulen 2014, rett etter at Obama hadde kunngjort avtalen om å oppnå normalisering av forbindelser mellom USA og Cuba, ble en kvinne arrestert for å ha satt en dukke med Raul Castros ansikt på et gatehjørne i Havanna. I fengsel innledet hun sultestreik. Få dager senere ble hun sluppet fri. Marcelino Abreu Bonora ble fengslet for å ha gått rundt i tettstedet Santa Clara med et hvitt plastarmbånd med ordene «Endring», «Cambio». Han ble banket opp av det politiske politiet og satt i fengsel uten å få legetilsyn. Han innledet sultestreik. Bonora hadde blitt arrestert noen år tidligere for å ha delt ut løpesedler mot regimet og for å ha ropt slagord offentlig mot regimet. Også da innledet han sultestreik, og ble etter lang tids sultestreik til slutt løslatt. Bonoras sultestreik i begynnelsen av januar i år, ble omtalt av den uavhengige journalisten Ivan Carrillo. Carrillo publiserte artikler om Bonora i ICLEPs internettavis. Regimet måtte igjen av frykt for at internasjonale medier skulle skrive om politiske fanger og slik kunne skape et økt politisk press mot regimet, løslate en sultestreikende dissident.

Marcelino Abreu Bonora i sultestreik i 2014.

Fariñas har altså sultestreiket flere ganger for å legge politisk press på regimet. Han har selv også vært fengslet etter å ha blitt anklaget av en kvinnelig nabo fra bydelens nabolagskomite for et påstått overfall. Regimet gjør ofte bruk av fabrikkerte anklager heller enn å fengsle dissidenter for politisk virksomhet. I 2006 gjennomførte Fariñas en sultestreik i protest mot regimets begrensinger av det cubanske folks bruk av internett. Han mottok i 2006 Reportere uten Grensers «Cyber-freedom» pris for sitt forsvar av retten til informasjon og tilgang til internett. Fariñas sultestreik i 2010 holdt på å koste ham livet, og påførte ham alvorlige helseskader, slik også sultestreiken i 2006 gjorde. Fariñas nyter stor respekt blant andre opposisjonelle på Cuba for sin kompromissløshet overfor regimet og villighet til å sette eget liv på spill for å få frigjort den generasjonen av dissidenter fra den «svarte våren» som nå utgjør en viktig del av kjernen i den pasifistiske opposisjonen som kjemper for demokratiske endringer på Cuba. Denne generasjonen og Fariñas vil jeg skrive mer om i neste innlegg som publiseres neste uke.



Guillermo Farinas, også kalt "Coco".
Dekorert krigsveteran med doktorgrad i psykologi.