Norsk fagbevegelses engasjement for Cuba – del tre.

LOs samarbeid med det totalitære diktaturets fagbevegelse er i strid med LOs egne målsetninger om å skape rettferdige og demokratiske samfunn. LO bør kjenne til forsøkene på å danne uavhengige fagorganisasjoner og vite hvordan disse forsøkene er blitt behandlet av diktaturet.

Gerd Liv Valla

Forsøk på å skape uavhengige fagbevegelser på Cuba har vært forsøkt. I 2001 ble CONIC, Confederacion Obrera Nacional Independiente, dannet. Organisasjonen ble stiftet av tidligere tillitsvalgte i CTC, som hadde meldt seg ut i protest fordi de stilte seg kritiske til CTCs evne til å ivareta cubanske arbeideres interesser.

Castro-dynastiet kvalte tilveksten av frie fagorganisasjoner i 2003. Under det som blir kalt den «svarte våren», arresterte daværende leder, Fidel Castro 75 opposisjonelle for uønsket politisk virksomhet, deriblant 7 som hadde forsøkt å starte uavhengige fagorganisasjoner. De andre som ble arrestert hadde drevet uavhengige aviser, rapportert om brudd på menneskerettigheter, deltatt i underskriftsaksjoner med krav om politiske reformer, deltatt i ikke-voldelige demonstrasjoner, drevet uavhengige biblioteker eller på andre måter ytret seg på måter regimet anså truet Cubas selvstendighet og økonomi. Gjennomsnittsstraff var rundt 20 år for å utøve det vi i Norge ville sett på som selvfølgelige politiske rettigheter. I 2004 ble 18 av de 75 politiske fangene løslatt. De siste av de 75 politiske fangene fra den «svarte våren» ble etter press fra paven og EU og trusler om økonomiske sanksjoner, satt fri i løpet av 2010 og 2011.

Har cubansk fagbevegelses påståtte interesse for norsk arbeidsmiljølov bidratt til å forbedre arbeidsforhold for cubanske arbeidere? Har de millionene LO har brukt på samarbeidet med CTC satt spor utover vennskap og andre relasjoner, som er skapt mellom cubanere og nordmenn i kjølvannet av de mange reisene ansatte i LO har foretatt til Cuba og cubanske tillitsvalgte har foretatt til Norge? Har samarbeidet om desentralisert bedriftsutvikling, arbeidsmiljø, likestilling og kollektive forhandlinger satt spor på Cuba?

Norsk fagbevegelse på besøk hos CTC
på Cuba, Sancti Espiritus

Redaktøren av den uavhengige avisen «den frie cubaner» på Cuba, Ivan Carrillo hevder Raul Castros økonomiske reformer har ført til at mange tusen offentlig ansatte er blitt sagt opp. Få av disse får nye jobber, og de ender opp som arbeidsledige. De offentlig ansatte som fremdeles har arbeid må finne seg i en forverring av arbeidsforholdene.

Av mangel på et illustrerende eksempel på hva det innebærer for cubansk arbeidsliv å ikke ha uavhengige arbeidstakerorganisasjoner, må jeg gjøre bruk av det eneste eksemplet Carrillo nevnte om arbeidsliv på Cuba. (Mine intervjuer med Carrillo, som skjedde i skjul for det hemmelige politiet, handlet om andre politiske forhold enn arbeidsliv.) I det cubanske arbeidslivet er det nå slik at staten ikke har råd til å ha air condition – anlegg på mange offentlige arbeidsplasser med mindre arbeidsplassen helt mangler vinduer der det kan luftes. Siden Cuba er et tropisk land med tropisk hete, hevder Carillo det blir rapportert til ham om mange steder der arbeidstagerne besvimer på arbeid. Det finnes ikke frie fagorganisasjoner på Cuba, alle er de kontrollert av regimet. Arbeidstagere på Cuba har således ingen steder å henvende seg for å klage på arbeidsforhold.

Norsk fagbevegelse er splittet i sitt syn på Cuba. Sommeren 2003, noen måneder etter den «svarte våren», skrev lederen av LO, Gerd Liv Valla, et offentliggjort brev til CTC, den cubanske fagbevegelsen. Hun oppfordret CTC om å påvirke det cubanske regimet til å innføre demokratiske reformer og å etterkomme Amnesty Internationals krav til Cuba angående politiske fanger. Et motsatt signal ga leder av LO i Oslo, Kleiv Fiskvik da han inviterte nestlederen for CTC til å være en av hovedtalerne på Youngstorget 1. mai i 2005. Invitasjonen vekket strid i Oslo Arbeiderparti og forårsaket en kritisk radioreportasje i NRK.

Gerd Liv Valla på besøk hos norsk ambassadør på Cuba.

Kan LO fortsette å bidra til å styrke en fagbevegelse som er en del av et totalitært statsapparat? Gerd Kristiansen bør klargjøre hva som skal være den norske fagbevegelsens rolle på et Cuba der politiske forhold kan synes å stå foran nærstående endringer. Bør LO fortsette sitt samarbeid med CTC eller bør LO heller se i retning av de uavhengige fagbevegelsene som er i ferd med å gjøre seg gjeldende på Cuba? På Cuba foregår økonomiske endringer, som gjør at den cubanske befolkningen trenger sterke og uavhengige fagorganisasjoner. Dersom LO-lederen likevel mener det er gode grunner til at LO skal fortsette samarbeidet med CTC, bør Kristiansen følge i Gerd Liv Vallas fotspor og kreve demokratiske reformer av regimet og frigivelse av alle politiske fanger på Cuba.

 

De to neste innleggene på bloggen vil også handle om fagbevegelse på Cuba. Neste innlegg vil handle om en delegasjon fra CTC som besøkte Norge i mai 2015.

Sultestreik som politisk våpen mot Castro-regimet

Under en av Guillermo Fariñas mange utførte sultestreiker ble han spurt av en representant for det politiske politiet, CNI, om hvordan han kunne tillate seg å risikere å utsette sine barn for å vokse opp uten far. Politiagenten prøvde å overbevise Fariñas om at han måtte avsluttet den i 2010 pågående sultestreiken. Fariñas som er dekorert krigsveteran (fra Cubas krig i Angola), med doktorgrad i psykologi, skal ha svart at dersom han selv i egenskap av psykolog skulle ha laget en psykologisk profil på seg selv, ville hans tidligere liv som kommunistisk elitesoldat i likhet med flere andre faktorer, ha vist ham at han var en person som søkte en større sak å sette livet sitt inn på, å finne noe verdt å dø for. Fariñas skal ha gjennomført så mange som 23 sultestreiker de siste årene i protest mot regimet. Fariñas er en av en lang rekke cubanske opposisjonelle som har brukt sultestreik som politisk våpen mot Castro-dynastiets totalitære regime.

Guillermo Farinas og legen som hjalp ham under sultestreiken i 2010.

Flere av de 75 politiske fangene som var blitt fengslet under «den svarte våren» i 2003 gjennomførte sultestreiker under oppholdet i fengsel. En av dem var Orlando Zapato Tamayo. Han var blitt arrestert for å ha deltatt i en ulovlig demonstrasjon, for å ha vist forakt og for ha deltatt i underskriftsaksjoner med krav om demokratiske reformer. Tamayo ble først dømt til 3 måneders fengsel i 2002, så sluppet ut, for så på nytt å bli fengslet for deltakelse i politisk virksomhet. Fordi han deltok i flere politiske aksjoner organisert av fangene i fengselet, økte straffen hans etter hvert til 36 års fengsel. 36 års fengsel for i utgangspunktet å ha deltatt i ulovlige demonstrasjoner, underskriftsaksjoner og annen pasifistisk politisk virksomhet.

Orlando Zapata Tamayo

Tamayo sultestreiket seg til døde i 2010 i protest mot behandlingen av ham selv og de andre politiske fangene. Tamayo sultestreiket blant annet for retten til i stedet for å ha på seg fengslets fangedrakt, å kle seg i de hvite klærne den pasifistiske kvinnebevegelsen Kvinner i Hvitt har gjort til varemerke for opposisjon mot regimet. Tamayo argumenterte for at de politiske fangene på Cuba om ikke annet, i alle fall burde få de samme soningsforholdene Fidel Castro fikk etter det militære angrepet fra geriljaen på militærforlegningen Moncada i 1953. Fidel ble dømt til 13 års fengsel i et angrep som kostet mange militære livet. Han ble av diktatoren Batista benådet etter 22 måneders fengsel under helt andre soningsforhold enn de Fidel har latt sine pasifistiske politiske motstandere sone under.   

Tamayos død i 2010 vekket sterke reaksjoner i Europa, i USA og fra paven. Den mindre karismatiske lillebroren Raul hadde siden 2006 overtatt styret på Cuba etter karismatiske Fidel. Raul behersket ikke det internasjonale politiske spillet like godt som storebror. Raul lyktes ikke med å stilne den internasjonale kritikken mot regimets behandling av deres politiske fanger. Reaksjonene fra omverdenen lot seg ikke stilne. Regimet forsøkte å sverte Tamayo ved å hevde at han var en vanlig forbryter og i tillegg voldelig og alkoholisert, og at han først ble politisk radikalisert i fengslet.
Å samordne politisk undertrykkelse er imidlertid krevende øvelser for korrupte diktaturer. Ensrettete diktaturer mangler mekanismer for at de ulike delene av statsapparatet skal kunne utøve en kritisk kontroll av de andre statsmaktene. I regimets forsøk på å sverte en annen dissident, Martha Beatrice Roque, publiserte regimet bilder av det de ønsket skulle fremstå som kompromitterende bilder av henne. Regimet var imidlertid ikke klar over at de samme bildene fra de politiske møtene bekreftet for omverden at Tamayo deltok i politisk motstand mot regimet før Tamayo ble arrestert. I et uoversiktlig ensrettet, korrupt statsapparat vet ikke alltid den ene hånda hva den andre hånda gjør.

Regimet under Rauls ledelse fryktet hvordan enda en dissidents død i sultestreik etter Tamayos død, ville kunne øke det internasjonale presset ytterligere om å frigi de politiske fangene. Den da i sitt hjem sultestreikende Fariña fryktet for mange av de 53 fangenes helsetilstand og var redd den politiske opposisjonen på Cuba ville kunne miste en hel generasjon av sentrale dissidenter. Regimet hadde sett for seg at de fengslete dissidentene om de ikke skulle la seg knekke, ville kunne holdes isolert og hindres i å utøve innflytelse for all fremtid.

I 2010 fikk Tamayo og Fariñas sultestreik, trusler om økonomiske sanksjoner og politisk press fra EU og paven, regimet til å frigi de siste 53 politiske fangene fra «den svarte våren». All den internasjonale oppmerksomheten rundt Tamayos død hadde tatt luften ut av den spanske regjeringens politiske offensiv innad i EU for å heve sanksjonene mot Cuba. De øst-europeiske landene som tidligere hadde vært kommunistiske fikk styrket sin motstand mot å oppheve EUs felles posisjon om å opprettholde strenge sanksjoner mot Cuba inntil menneskerettigheter og demokratiske rettigheter ble respektert.

Motstandere av Castro-diktaturet har også tidligere gjort bruk av sultestreik som politisk våpen. I 1972 sultestreiket den fengslete poeten, dissidenten og en nær venn av den kjente forfatteren Armando Valladares, Pedro Luiz Boitel. Etter 53 dagers sultestreik uten å ha mottatt medisinsk behandling, døde han av sult. Boitel ble av regimet begravet i en umerket grav i Havanna.


Pedro Luiz Boitel

Etter å ha sonet 17 år i fengsel for å ha kritisert regimet gjennomførte Jorge Luiz Garcìa Pèrez, også kalt Antunes, i 2009 sammen med sin kone Iris, og et annet familiemedlem en sultestreik for å presse regimet til å bedre forholdene for politiske fanger i cubanske fengsler. I 2012 døde Wilmar Villar Mendoza etter mer enn 50 dagers sultestreik, og ble slik den tredje politiske fangen til å dø av sultestreik under Castro-regimets styre.

Sultestreik blir fremdeles brukt av opposisjonelle på Cuba som et virkemiddel mot regimet. I romjulen 2014, rett etter at Obama hadde kunngjort avtalen om å oppnå normalisering av forbindelser mellom USA og Cuba, ble en kvinne arrestert for å ha satt en dukke med Raul Castros ansikt på et gatehjørne i Havanna. I fengsel innledet hun sultestreik. Få dager senere ble hun sluppet fri. Marcelino Abreu Bonora ble fengslet for å ha gått rundt i tettstedet Santa Clara med et hvitt plastarmbånd med ordene «Endring», «Cambio». Han ble banket opp av det politiske politiet og satt i fengsel uten å få legetilsyn. Han innledet sultestreik. Bonora hadde blitt arrestert noen år tidligere for å ha delt ut løpesedler mot regimet og for å ha ropt slagord offentlig mot regimet. Også da innledet han sultestreik, og ble etter lang tids sultestreik til slutt løslatt. Bonoras sultestreik i begynnelsen av januar i år, ble omtalt av den uavhengige journalisten Ivan Carrillo. Carrillo publiserte artikler om Bonora i ICLEPs internettavis. Regimet måtte igjen av frykt for at internasjonale medier skulle skrive om politiske fanger og slik kunne skape et økt politisk press mot regimet, løslate en sultestreikende dissident.

Marcelino Abreu Bonora i sultestreik i 2014.

Fariñas har altså sultestreiket flere ganger for å legge politisk press på regimet. Han har selv også vært fengslet etter å ha blitt anklaget av en kvinnelig nabo fra bydelens nabolagskomite for et påstått overfall. Regimet gjør ofte bruk av fabrikkerte anklager heller enn å fengsle dissidenter for politisk virksomhet. I 2006 gjennomførte Fariñas en sultestreik i protest mot regimets begrensinger av det cubanske folks bruk av internett. Han mottok i 2006 Reportere uten Grensers «Cyber-freedom» pris for sitt forsvar av retten til informasjon og tilgang til internett. Fariñas sultestreik i 2010 holdt på å koste ham livet, og påførte ham alvorlige helseskader, slik også sultestreiken i 2006 gjorde. Fariñas nyter stor respekt blant andre opposisjonelle på Cuba for sin kompromissløshet overfor regimet og villighet til å sette eget liv på spill for å få frigjort den generasjonen av dissidenter fra den «svarte våren» som nå utgjør en viktig del av kjernen i den pasifistiske opposisjonen som kjemper for demokratiske endringer på Cuba. Denne generasjonen og Fariñas vil jeg skrive mer om i neste innlegg som publiseres neste uke.



Guillermo Farinas, også kalt "Coco".
Dekorert krigsveteran med doktorgrad i psykologi.

Opposisjonelle på Cuba om økonomi og forholdet til Venezuela

«Likheten er en løgn. Eliten på Cuba lever det samme livet som eliter i kapitalistiske land. De har flere biler, luksuriøs mat, flotte klær og tjenere. Eliten på Cuba lever et liv i «fråtsing», hevder den uavhengige journalisten Pedro Moran.

En cubansk kriserammet økonomi vil bli forverret dersom Cuba ikke får fortsette å nyte godt av den billige oljen fra Venezuela. Eliten på Cuba forbereder seg på hvordan ivareta egne økonomiske privilegier etter at Castro-brødrenes epoke vil være over.

Ivan Carillo, redaktør.

Ivan Hernandez Carillo er redaktør for en av Cubas uavhengige og illegale aviser, «El Cubano libre, de hoy», (den frie cubaner), i regionen Matanzas. (Navnet på avisen ble skrevet feil i forrige artikkel). Carillo var en av de 75 som ble fengslet i 2003. Jeg har i juli 2014 besøkt Carillo i hans av hemmelig politi og rekrutterte naboer strengt overvåkete hjem i tettstedet Colon. Redaktøren av «den frie cubaner» mener fjerning av embargoen og dermed bedrete vilkår for samarbeid om handel først og fremst ville være til fordel for Castro-regimets elite. 

Carrillo mener den cubanske økonomien vil få alvorlige vanskeligheter dersom Cuba ikke får fortsette å nyte godt av den billige oljen fra Venezuela Castro-regimet har gjort seg avhengige av. «Regimet selger store deler av oljen til markedspris på det internasjonale markedet. Kineserne har investert mye på Cuba de siste årene. Kina er ikke lenger så interessert i å investere på Cuba. Cuba har lite å tilby tilbake. Kina er nok politiske kommunister, men økonomisk er de kapitalister. De vil ha noe tilbake for pengene de investerer. Kina har mistet tålmodigheten med Cuba. Båthavnen Kina vil bygge på Jamaica viser at kineserne ikke velger Cuba for å foreta de for kineserne strategisk viktige investeringene i det Karibiske området», mener Carrillo.

 

«Brazil foretar i motsetning til kineserne fortsatt investeringer på Cuba», fortsetter Carrillo. «Prosjektet med å bygge en stor båthavn ment for handel og skipsfart i Mariel, et stykke utenfor hovedstaden Havana, er finansiert av Brazil», (i samarbeid med cubanske myndigheter). «Den lange tiden arbeidet med byggingen av båthavnen har pågått, og det faktum at de strever med å få prosjektet ferdig utbygget, viser at den cubanske staten er for korrupt og ineffektiv til å klare å fullføre store prosjekter. De klarer ikke å innfri forventninger fra store utenlandske investorer. Raul Castro har i en tale omtalt korrupsjonen på Cuba som et større problem for den cubanske stat enn de politiske dissidentene», påpeker Carillo.

(Raul Castro iverksatte i 2011 en kampanje for å bekjempe korrupsjon på Cuba. Cuba er av Transparency International i 2012 rangert som det 58., og i 2014 som det 63. mest korrupte land i verden.)
 

«Demonstrasjonene i Venezuela og den økende politiske motstanden mot den venezolanske presidenten Nicolas Maduros regime vekker Castro-regimets bekymring», mener Carillo. Han er godt orientert om demonstrasjonene i Caracas, drapene på sivile og arrestasjonen av den ene av opposisjonens ledere, Leopoldo Lopez. 
 

Demonstrasjoner mot Maduros regime i Caracas,
hovedstaden i Venezuela.

«Det cubanske regimet i dets byttehandel med Venezuela bytter billig olje ikke bare mot leger og idrettsinstruktører, men enda viktigere, cubanske sikkerhetsrådgivere. Chavistene trenger hjelp for å bevare makten i et Venezuela i økonomisk ruin som beveger seg mot sosialt og politisk kaos.»   

Carillo nevner ved navn to representanter for Castro-regimet i regionen han bor i, Matanzas, som begge nylig har forlatt Cuba. I følge det han hevder er sikre kilder, har de reist til Venezuela. Den ene er erfaren offiser fra det hemmelige politiet i Matanzas, og den andre er en av lederne i fengslet i Matanzas med ansvar for de politiske fangene. 

Demonstrasjon i Oslo i februar 2014 for demokrati i Venezuela .
På en av plakatene står det: «Cuba ut av Venezuela».

De to cubanske sikkerhetsrådgiverne har begge en merittliste som tilsier at de risikerer lange fengselsstraffer dersom brødrene Castros regime skulle bli erstattet av et demokratisk regime og en rettsstat i fremtiden. «Det er egenskapene i å bygge opp systemer for politiske fanger der rekruttering av angivere utgjør en viktig del, som gjør lederen for fengslet i Matanzas til en etterspurt sikkerhetsrådgiver for Chavistene i Venezuela», hevder Carillo. 

Politimenn holder vakt utenfor den cubanske ambassaden i Caracas
under demonstrasjonene mot Maduros regime i februar 2014

Tidligere offiser og dekorert veteran fra Cubas krig i Angola, Raul Risco, har overfor undertegnete i april 2014 under et besøk i Norge kommentert at mange innen det hemmelige politiet på Cuba, det siste året har forlatt Cuba, og har reist til Venezuela. 

Raul Risco, journalist i Pinar del Rio.

Flere av barna til eliten innen det styrende kommunistpartiet har gjennom hele regimets levetid forlatt Cuba til fordel for andre land, hoppet av. De siste årene skal imidlertid et økende antall av yngre mennesker med foreldre blant ministre og øvrig elite innen Castro-regimet ha flyktet fra Cuba. En av de mest kjente det siste året er Glenda Murillo Diaz, datteren til Maurino Murillo, økonomiminister og arkitekten bak Raul Castros økonomiske reformer. På mitt spørsmål til Ivan Carillo om det økende antallet tyder på at eliten er i ferd med å «forlate det synkende skip», svarer Carillo: 

«Mange av disse avhopperne forlater ikke Cuba med to tomme hender. Fra utlandet disponerer de bankkontoer med penger som skulle ha tilhørt det cubanske folk. Avhopperne reiser med sine foreldres velsignelse. De er sendt ut av familien for å starte forretningsvirksomhet i utlandet», forklarer Carillo. «De yngre menneskene blant den kommunistiske eliten som velger å forlate Cuba, forbereder slik en tilværelse i velstand for hele storfamilien i et nytt land», utdyper Carrillo. 

Glenda Murillo og faren Maurino Murillo, økonomiminister på Cuba

Den akselererende økonomiske, sosiale og politiske krisa i Venezuela gir eliten på Cuba grunn til bekymring om hvordan de skal sikre egen økonomisk fremtid. Castro-brødrenes epoke går mot slutten. Revolusjonen i 1958 var ment å handle om at alle skulle være like. På Cuba i dag er noen likere enn andre. 

Maurino Murillo, også kalt «den røde tsar», arkitekten bak Cubas økonomiske reformer, i samtale med Raul Castro.