Sammenhengen mellom regimets menneskesyn og regimets stilltiende aksept for barneprostitusjon.

FNs ansvarlige for barns rettigheter og sosiale kår på Cuba, UNICEFs representant, Jose Juan Ortiz, uttaler at når han besøker andre fattige land i verden, så får han lysst til å gråte, men når han besøker Cuba får han lysst til å danse og synge av glede. Cuba er et totalitært diktatur. Kan man stole på at representanten fra FN også oppsøker steder, institusjoner og barn, som ikke regimet ønsker at representanten fra FN skal oppsøke og snakke med?

Cuba blir av mennesker med sympatier på radikal venstreside, men ikke bare dem, fremhevet som et land der helsevesen og utdanningsvesenet er tilgjengelig for alle, og hevdes å holde generelt en høy standard. Gitt Cubas generelle fattigdom synes det imponerende at Cuba, i følge FNs statistikker, synes å vise at Cuba skulle være et foregangsland innen helse og utdanning. På denne bloggen har jeg tidligere intervjuet de opposisjonelle Pedro Moran og Raul Risco om helsevesenet på Cuba. De hevder i likhet med andre opposisjonelle at helsevesenet regimet viser frem for utlendinger er forbeholdt eliten og utlendinger som kan betale for seg. http://immunidad.blogspot.no/2015/02/en-opposisjonell-om-helsevesenet-pa-cuba.html



Unicefs representant på Cuba,
Jose Juan Ortiz

Fødselsleger som har emigrert fra Cuba hevder Cuba jukser med statistikk. Flere emigrerte leger hevder bl.a. Cuba opprettholder en kunstig lav statistikk for spedbarnsdødelighet ved kreativ bruk av kategorien aborter. Cuba er et diktatur, som ikke tillater presse- og ytringsfrihet, fri forskning, verken fra uavhengige internasjonale forskere, internasjonale journalister eller fra cubanere. Normando Gonzalez Hernandez var en av flere uavhengige journalister som i 2003, under den «svarte våren» ble dømt til 20 år, og mange andre uavhengige journalister ble dømt til et tosifret antall år i fengsel for å ha skrevet i uavhengige aviser om korrupsjon, vanstyre og mangler ved det cubanske helsevesenet.


Nettverket av uavhengige aviser på Cuba, ICLEP, det cubanske instituttet for presse- og ytringsfrihet, har de siste årene skrevet artikler om nettopp korrupsjon, vanstyre og mangler ved det cubanske helsevesenet. Siden Obamas besøk på Cuba har det politiske politiet på Cubas forfølgelse og brutale trakassering av uavhengige journalister ved de uavhengige lokalavisene, økt i omfang og i brutalitet. De siste ukene har uavhengige journalister i ICLEP-nettverket i Havanna, Pinar del Rio, Santiago de Cuba, Matanzas, Mayabeque, Sancti Spiritu, Camagüay og Artemisa blitt banket opp, arrestert flere ganger for kortvarige tidsrom. PC’er, printere, minnepinner og annet produksjonsutstyr de uavhengige lokalavisene trenger, har det politiske politiet stjålet fra de uavhengige journalistene. Ingen fra det internasjonale samfunnet har vist interesse eller solidaritet med ICLEPs uavhengige journalister.

Er statistikken som viser at cubanske barn har det mye bedre enn fattige barn i andre fattige land, like lite til å stole på som statistikken som det totalitære diktaturet leverer til FN, som grunnlag for FNs statistikker for helse på Cuba? En FN-representant som påstår at han vil danse og synge Castro-regimets pris for regimets innsats for barna på Cuba, viser kanskje at han i alt for stor grad, lar Castro-regimet få bestemme hva han skal se og hva han ikke skal få se av virkeligheten på Cuba? Statistikk om helse og utdanning på Cuba, burde bli utsatt for den samme kritiske undersøkelser som fri forskning, presse- og ytringsfrihet, uavhengige journalister, garanterer for i andre land, som nettopp ikke har diktatoriske regimer ved makten.

Castro-dynastiet har i realiteten aldri skapt en bærekraftig økonomi eller foretatt strukturelle grep i økonomi og politikk, som på lang sikt kunne finansiere den helse- og utdanningspolitikken regimet har markedsført seg selv med internasjonalt. Cuba fikk under den kalde krigen sin av regimet i realiteten ikke bærekraftige økonomi, subsidiert av Sovjet. Etter Sovjets sammenbrudd på 1990-tallet, gikk Cubas ikke-bærekraftige, og av inkompetanse skakk-kjørte økonomi inn i en krisetid, «spesial-perioden». Fra 1999 var det Venezuela, som med billig olje subsidierte Cubas vanstyrte økonomi, og holdt Castro-dynastiet ved makten. De siste årene har så Venezuelas økonomiske krise tvunget Venezuela til å innstille sin rause subsidiering av Castro-regimet. På Cuba snakker nå regimet om en ny «spesial-periode light».


Unicefs representant på Cuba, Jose Juan Ortiz,
sammen med leder for Cubas nasjonalballett, Alicia Alonso.

Kan det være at det er idealene, ideene forbundet ved den cubanske kommunismen det er noe galt med? Har kritikerne av det kommunistiske diktaturet rett når de hevder at «kommunisme ikke fungerer»? Lenins teori om sosialistisk moral var som nevnt i forrige innlegg på bloggen, «Moralsk er det som tjener revolusjonen». Det som er moralsk riktig, er det som fremmer revolusjonen på best måte. Lenins tøyelige moralbegrep har hjulpet Castro-dynastiet til ved hjelp av overvåking, undertrykkelse og korrupsjon å definere revolusjonens interesser å være ensbetydende med å være hva som tjener den styrende elitens interesser.

Castro-regimets menneskesyn, slik det kommer til uttrykk når representanter omtaler meningsmotstandere, påpeker noe grunnleggende galt med idealene, ideene regimet forfekter. Regimet omtaler meningsmotstandere som mark, gusanos, mercenarios, leiesoldater og forrædere, og rettferdiggjør slik overgrep mot meningsmotstandere regimet har dehumanisert ved dehumaniserende språkbruk, retorikk og propaganda. Nazistene i Tyskland omtalte jødene som skadedyr og insekter. Regimet i Rwanda som legitimerte folkemord omtalte folkegrupper som «kakerlakker» og skadedyr. Stalins Sovjet omtalte meningsmotstandere som dyr, som ikke fortjente menneskelig behandling. Selv om Castro-dynastiets undertrykkelse ikke kan sammenlignes i omfang og brutalitet med nazistenes redselsregime, Stalins Sovjet og Rwandas folkemord, så er det likheter i hvordan regimet omtaler meningsmotstandere, og slik legitimerer umenneskelig behandling av meningsmotstandere.

Nepotisme, inkompetanse, korrupsjon og vanstyre har ført til stagnasjon og fattigdom på Cuba. Fattigdom, stagnasjon og sosial apati har så ført til utbredte skyggesider i det cubanske samfunnet som regimet ser gjennom fingrene med, deriblant barneprostitusjon. Leder så Lenins tøyelige sosialistiske moralbegrep og regimets demonisering av politiske motstandere, til også å akseptere at «noen er likere enn andre», og at noen grupper av individer og enkeltindivider er regimet villige til å ofre for at revolusjonen skal overleve og eliten rundt Castro-dynastiet skal kunne få beholde makten? De barneprostituerte på Cuba er kanskje ikke «så like» som de «mer like» blant eliten, som får beholde makten ved revolusjonens overlevelse?

Noen linker til hva ulike internasjonale aviser har skrevet om barneprostitusjon på Cuba. Mange av disse linkene er resultatet av et tilfeldig søk, og således med unntak av den førte linken, ikke linker jeg har sjekket grundig. Andre som ønsker å skrive om tabuet, barneprostitusjon på Cuba, kan starte sin undersøkelse med å se på disse linkene.


https://www.thestar.com/news/investigations/childsextourism.html


http://www.huffingtonpost.com/salim-lamrani/cuba-the-united-states-an_b_5604799.html


http://gvnet.com/childprostitution/Cuba.htm


http://www.miamiherald.com/latest-news/article1948284.html


https://www.youtube.com/watch?v=QTNPXG56puw&app=desktop


https://www.youtube.com/watch?v=JO7d-YIe0DE

Intervju med Laritza Diversent under Oslo Freedom Forum.

«Kan du tenke deg hvordan det må være å bli kastet på en celle med brukket kjeve, og ikke få noen form for medisinsk behandling, og så bli sittende alene i lang tid på isolat», spør jurist og menneskerettighetsaktivist Laritza Diversent.  


Laritza Diversent, jurist og menneskerettsaktivist.

Diversent er leder av Cubalex, som er en uavhengig menneskerettighetsorganisasjon. 22 personer arbeider i Cubalex, halvparten er leger og helsepersonell og halvparten er advokater. De har kontorer i Havanna og to andre byer på Cuba.

I følge Diversent, blir de politiske fangene dårlig behandlet på Cuba. Men enda verre, mener hun de vanlige fangene blir behandlet. De kan ikke appellere til miljøer utenfor fengselsportene. De blir utsatt for tortur, elektrisk behandling, nektet legebehandling, kastet ned trapper, får kjever knekt, og må sitte i flere dager i isolat uten legebehandling med ubeskrivelige smerter. Noen ganger kan det gå dager uten at de får mat, alene på isolat. Diversent ser den strenge behandlingen av vanlige fanger som en måte regimet opprettholder frykten i befolkningen, og slik hindrer befolkningen fra å tørre å utfordre regimets makt.

Juristen påpeker det absurde i at for de cubanske domstolene kan dyr bli verdsatt høyere enn menneskeliv. Hun har opplevd fanger som har fått lengre fengselsstraffer for å stjele og tyvslakte en ku, enn fanger som er blitt dømt for drap på mennesker.  (Synspunktet om at det urimelig strenge straffenivået er del av regimets strategi for å opprettholde sin absolutte maktposisjon, er blitt ytret av Pedro Moran og Raul Risco på denne bloggen i tidligere artikler.) Diversent hevder sultestreik er et våpen som ikke lenger bare politiske fanger bruker, men også vanlige fanger som i desperasjon ikke ser noen annen vei enn å sultestreike, for å prøve å få oppmerksomhet rundt overgrepene, som de blir utsatt for fra det cubanske fengselsvesenet.


Laritza Diversent, leder av Cubalex ,møtte Obama under den
all-amerikanske konferansen i Panama i april 2015.

Få internasjonale organisasjoner støtter Cubalex, og ingen organisasjoner fra de nordiske land. Den svenske ambassaden utveksler informasjon og har kontakt med Cubalex, men de fleste andre ambassader vil ikke ha kontakt verken med Cubalex eller for den saks skyld, andre opposisjonelle. På forespørsel påpeker ambassadeansatte at det er problematisk for dem å ha kontakt med organisasjoner som ikke er godkjent av landets myndigheter. Men slik Diversent rettmessig påpeker; om norske og andre diplomater ikke vil støtte Cubalex , så kunne de jo ha hatt kontakt med Cubalex eller andre opposisjonelle organisasjoner, og utvekslet informasjon med dem. Amnesty har imidlertid kontakt med Cubalex. Den amerikanske organisasjonen Endowment for democracy og OAS, organisasjonen av uavhengige amerikanske stater har også kontakt med Cubalex.

Under intervjuet jeg gjør med Laritza Diversent under hennes besøk på Oslo Freedom Forum 22-25 mai, spør jeg henne om rasismen på Cuba. Diversent forteller om de av afrikansk etnisk opprinnelse, «los afrodescendientes».  Afrikansk etnisk opprinnelse er ikke en akseptert kategori på Cuba. De afrikansk etniske – utgjør litt under 10% av befolkningen på Cuba, bor i de fattigste strøkene i byene. De er sosialt, økonomisk, politisk og kulturelt marginalisert. De blir utsatt for rasisme av politiet, av rettsvesenet og av fengselsvesenet.

Diversent hevder politiet på Cuba driver med rase-profilering, når de etterforsker forbrytelser. Kriminologisk forskningslitteratur om raseprofilering kjenner jeg personlig ikke til, men at dette er kontroversielt i demokratiske stater er velkjent. Et totalitært diktatur uten presse- og ytringsfrihet, der det ikke finnes fri forskning, fri presse, og der domstolene i likhet med de andre statsmaktene ikke er atskilt og uavhengige fra de andre statsmaktene, kan vanskelig unngå utstrakt maktmisbruk av politi, domstoler og fengselsvesen. (For ytterligere opplysninger om rasismen på Cuba, se annen artikkel på bloggen, eller artikkel skrevet av undertegnete i VG.)

Den partipolitisk uavhengige organisasjonen Cubalex blir av cubanske myndigheter behandlet som utenlandsk spionorganisasjon, og blir overvåket. Hun blir av myndighetene beskyldt for å være leiesoldat for imperialismen, «mercenario», en som mottar penger fra USA, og for å være terrorist. Motstanden den partipolitisk uavhengige menneskerettighetsaktivisten blir utsatt for, mener hun også handler om cubansk machismo, mannsjåvinisme. Cubanske menn liker ikke at kvinner utfordrer menns makt.

Diversent blir utsatt for utspekulerte svertekampanjer. Myndighetene sprer falske påstander om henne på internett. De fabrikkerte intriger mot henne basert på påstander fra medarbeidere som hadde flyttet til USA, deriblant Yassar Rojas, helsearbeideren og homo-aktivisten som ble intervjuet av undertegnete i fjor på Oslo Freedom Forum. (Intervjuet jeg gjorde med Rojas i fjor kan leses et annet sted på denne bloggen.) Myndighetene fremmet det hun hevder var fabrikkerte påstander om indre konflikter. Regimets politiske politi spredte fabrikkerte påstander om indre konflikter og hennes påståtte dårlige moral på digitale medier som på Cuba for de fleste cubanere er uten direkte tilgang til internett. Myndighetene refererte i korte nyhetsmeldinger til mer kunnskap på nettsteder som var utilgjengelige, siden internett var utilgjengelig for cubanere flest. Myndighetene fabrikkerte påstander om at Diversent, som er gift, skulle ha hatt en seksuell forbindelse med en mann hun ikke kjente.

Laritza Diversent var kritisk til Cuba Posible, som hun mente overhodet ikke utfordret regimets reelle makt. Hun beskrev Cuba Posible, miljøet som er den eneste organisasjonen på Cuba den norske regjeringen støtter økonomisk, som medspillere for regimet.

Norsk Latin-Amerika-forsker om demokrati og diktaturer.

Latin-Amerika-forsker Benedicte Bull kommenterer i Klassekampen 21. mai chavistenes svekkelse av demokratiske institusjoner. «Det som opprører meg særlig er at det i stor grad var venstresida i Latin-Amerika som kjempet mot diktaturene og sørget for demokrati. Nå virker det som om Maduro med sin krigsretorikk mener han har rett til å sette alt dette til side.» Bull uttrykker i intervjuet også at et regjeringsskifte må til i Venezuela, fordi «chavistene har styrt i 17 år, og alle land trenger utskiftninger».

Benedicte Bull, Professor i Professor ved Senter for
Utvikling og Miljø ved Universitet i Oslo.

 

Castro-dynastiet har med sin «revolusjonære» krigsretorikk og forakt for demokrati og menneskerettigheter styrt på Cuba i 57 år. Burde Benedicte Bull og andre Latin-Amerika-forskere begynne å stille seg mer kritiske til det cubanske totalitære diktaturet, eller skal de vente til den cubanske økonomiske og politiske modellen kollapser den også, før de tydeligere toner flagg for demokrati og menneskerettigheter på Cuba?

 

Norske Latin-Amerika-forskere bør begynne å interesse seg mer for cubanske uavhengige journalister, menneskerettighetsaktivister og opposisjonelle politikere på Cuba. De må gjerne fortsette å samarbeide med regime-tro akademikere på Cuba, men de bør også i større grad søke utfyllende informasjon om hva som skjer på Cuba utenfor Castro-regimets sirkler.

 

Den uavhengige cubanske journalisten Pedro Moran har sagt om Cuba: «Likheten er en løgn. Eliten på Cuba lever det samme livet som eliter i kapitalistiske land. De har flere biler, luksuriøs mat, flotte klær og tjenere.»

 

I et sammenlignende perspektiv fremstår det som om eliten rundt Castro-dynastiet har inntatt det som i europeisk målestokk er en middelklassetilværelse, mens majoriteten av befolkningen har forblitt i en tilværelse preget av fattigdom. De cubanske kommunistene har kanskje en gang trodd at hvis de trodde tilstrekkelig på revolusjonen, så ville de lykkes i å heve hele befolkningen opp i den middelklasse-tilværelsen de selv som kommunistisk avantgarde, nøt godt av. Politisk indoktrinering i utdanningsinstitusjoner og ensrettete medier, overvåking ved nabolagskomiteer, et «Stasi-lignende» hemmelig politi, angiveri og vilkårlig rettspraksis, var kanskje ment å vare i en midlertidig fase, men som så ble permanent?

 

Cuba er ingen rettsstat, men en politistat. I et demokratisk system holdes utøvende, lovgivende og dømmende makt atskilt. Fraværet av en rettstat på Cuba rammer både opposisjonelle og vanlige mennesker. Kun USA har på den vestlige halvkule en større andel av befolkningen i fengsler. I 1958 under diktatoren Batistas styre hadde Cuba 14 fengsler og en samlet fangebefolkning på rundt 4 000. I dag er antallet fengsler på Cuba 250 og fangebefolkningen har økt til 100 000, i følge den opposisjonelle juristen Raul Risco fra Det cubanske instituttet for presse- og ytringsfrihet, ICLEP.

 

Antallet politiske fanger på Cuba lar seg tallfeste, men det er krevende. Mange som har drevet politisk virksomhet blir arrestert for svartebørshandel, en virksomhet regimet ser mellom fingrene med at cubanere utfører i en økonomi, som ikke fungerer. De som driver med politikk blir arrestert for det regimet av nødvendighet aksepterer at alle driver med. Regimet fabrikkerer også anklager om ordensforstyrrelser, som i realiteten er ulovlige demonstrasjoner, eller de fabrikkerer falske anklager for å fengsle de som driver med politikk.

 

Heller ikke for den delen av befolkningen som ikke deltar i politisk virksomhet som utfordrer kommunistpartiets maktmonopol, eksisterer noen rettsstat. Det generelle strenge straffenivået og den vilkårlige rettspraksisen er en måte diktaturet undertrykker og skremmer befolkningen fra å utfordre Castro-dynastiets makt», hevdet journalisten Pedro Moran.

 

Laritza Diversent, leder av Cubalex, jurist og menneskerettighetsaktivist,
på besøk i Oslo under Oslo Freedom Forum 22-25 mai 2016.

Laritza Diversent fra den uavhengige menneskerettighetsorganisasjonen Cubalex mener politi, påtalemyndighet, domstoler og fengselsvesen preges av fravær av bevisførsel, rasistisk diskriminering, vilkårlige fengslinger, mangel på juridisk bistand i straffesaker, brutalitet og vold.

 

Den cubanske befolkning har opplevd 57 år med nepotisme, vanstyre, korrupsjon, et vilkårlig rettssystem, undertrykkelse, diskriminering, og fravær av demokratiske rettigheter, kritisk presse og ytringsfrihet.  Makt korrumperer, og absolutt makt korrumperer absolutt.

 

Vil de norske Latin-Amerika-forskerne kjenne sin besøkelsestid og ta kontakt med Laritza Diversent og andre opposisjonelle cubanerne som vil være til stede ved Oslo Freedom Forum, som blir arrangert i disse dager i Oslo, 22-25 mai?

Obamas forsøk på å avslutte den kalde krigen med sitt Cuba-besøk – del to.



Det cubanske militærdiktaturet ved president Raul Castro nekter for at de kjenner til at det skulle eksistere politiske fanger i cubanske fengsler. Det samme gjorde det argentinske militærdiktaturet på 70-tallet. De høyreorienterte latin-amerikanske militærdiktaturene på 70 og 80-tallet, som ble støttet av USA, drepte venstreorienterte og andre politiske motstandere, og utøvet en undertrykkelse av politiske motstandere som var atskillig mer brutal enn den undertrykkelsen det totalitære militærdiktaturet på Cuba utøver overfor sine politiske motstandere. Undertrykkelsen Castro-regimet utøver skiller seg imidlertid ikke i vesen fra undertrykkelsen Videla-diktaturet og Pinochet-diktaturet i Chile utøvde i sin tid. Det er snakk om gradsforskjeller, ikke om vesensforskjeller.

 

Som nevnt i forrige innlegg på bloggen, forsøkte Obama å sette et sluttkapittel for arven fra den kalde krigen i USAs forhold til Latin-Amerika, både med besøket på Cuba, og med det etterfølgende møtet i Argentina. Obama ønsket altså å distansere seg fra en vanskelig historie, og starte en ny politikk med mer samarbeid med landene i Latin-Amerika.

Barack Obama på Plaza de la Revolucion

 

Men om Obama ønsker å legge den kalde krigen bak seg, er det fremdeles for miljøer på den radikale venstresiden i Latin-Amerika, vanskelig å gjøre det samme. Mange menneskerettighetsgrupper på radikal venstreside i Argentina, fortsetter å støtte det cubanske militærdiktaturet og vil ikke anerkjenne cubanske menneskerettighetsgrupper og opposisjonelles kamp for frihet, ytringsfrihet, demokrati, respekt for menneskerettigheter og frihet fra undertrykkelse. Selv om argentinske menneskerettighetsforkjemperne tilhørende radikal venstreside selv er blitt trakassert, forfulgt og undertrykket, så vil de likevel ikke anerkjenne cubanske menneskerettighet- og demokrati-aktivisters kamp for de rettighetene de selv har kjempet for og vunnet. Er det anti-amerikanismen de ikke klarer å gi slipp på, som hindrer dem i å se undertrykkelsen fra militærdiktaturet på Cuba?

 

Regimets undertrykkelse overfor uavhengige journalister, demokrati- og menneskerettighets-aktivister har økt etter Obamas besøk. Særlig overfor det cubanske instituttet for presse- og ytringsfrihet, ICLEP, har undertrykkelsen fra regimet økt etter Obamas besøk. Uavhengige journalister både i Santiago de Cuba og i Matanzas har fått PC’er, kopimaskiner og annet utstyr konfiskert av det politiske politiet og de er blitt arrestert for kortere tidsrom.

 
En av lederne for ICPLEP på Cuba, Raul Risco, har nå blitt utsatt for en politisk prosess som kan ende med opptil et års fengsel. Angola-veteranen, juristen, den uavhengige journalisten og tidligere oberst i Innenriksdepartmentet, er blitt referert i flere innlegg på denne bloggen. Risco var på noen dagers besøk i Norge i 2015, der han møtte Stortingspolitikere fra Venstre, studenter og akademikere på Blindern, og politikere fra Arbeiderpartiet. Risco har sittet 4 år fram til 2008 i fengsel for å ha arbeidet for en menneskerettighetsorganisasjon. Den sentrale lederen for ICLEP har i likhet med andre uavhengige journalister på Cuba de siste årene blitt jevnlig trakassert og arrestert for kortere tidsrom.



Raul Risco (med ryggen til),
deler ut lokalavisen i Pinar del Rio.

 

Risco har nå blitt beskyldt for å skulle ha kommet med trusler mot en representant for myndighetene. Han har flere vitner på at beskyldingene ikke medfører riktighet. Beskyldningene er fabrikkerte og går inn i et fra regimet velkjent mønster. Regimet arresterer opposisjonelle enten med utgangspunkt i fabrikkerte anklager eller ved å arrestere opposisjonelle for den svartebørshandelen regimet vet at de fleste cubanere av nødvendighet er avhengig av, og som regimet ser gjennom fingrene med at befolkningen utøver. De opposisjonelle blir arrestert for en type økonomisk virksomhet regimet i praksis stilltiende aksepterer fra befolkningen. Men Risco blir altså nå forsøkt fengslet for falske anklager. 



 De uavhengige journalistene i de 8 uavhengige lokalavisene i ulike deler av Cuba som mottar støtte fra ICLEP, blir av regimet oppfattet som trusler mot deres enerådende maktposisjon. Avisene som blir formidlet i hemmelighet til dørmattene til cubanere før morgengry eller på andre diskrete måter, påpeker lokale myndigheters manglende oppfølging av politiske løfter. Avisene påpeker manglende reparasjoner av farlige veikryss, defekte kloakkrør, operasjonsavdelinger på sykehus som ikke kan operere p.g.a. defekt utstyr eller manglende ressurser, politifolk som mishandler fanger eller funksjonshemmede som ikke får rullestolen de i flere år er blitt lovet.


Manglene i lokalsamfunnene som de uavhengige avisene skriver om, ser ofte de lokale myndighetene seg nødt til å gjøre noe med, for ikke å risikere å tape legitimitet i en befolkning, der frykten skapt av politistaten på Cuba gjennom et halvt århundre, er i ferd med å miste taket. Befolkningen mottar ikke lenger kun informasjon fra de ensrettete statlige mediene. De uavhengige lokalavisene, som mottar økonomisk støtte fra ICLEP, fungerer slik på en måte som minner om måten lokalaviser i Norge kritiserer maktmisbruk og mangler i det norske demokratiet.







Raul Risco - Angola-veteran, jurist, uavhengig journalist,
tidligere oberst i Innenriksdepartementet og en av lederne i ICLEP på Cuba,
Det cubanske instituttet for presse- og ytringsfrihet.  

 

Det totalitære diktaturet på Cuba er redde for uavhengige journalister. De siste månedenes økende trakassering og vilkårlige arrestasjoner og beslagleggelser av datautstyr fra de uavhengige journalistene støttet av ICLEP, viser at regimet ikke har tenkt til å følge Obamas oppfordringer om en mer forsonende holdning overfor uavhengige journalister, demokrati- og menneskerettighetsaktivister. Castro-dynastiets tilsynelatende imøtekommende holdning overfor president Obama, er kun en del av regimets langsiktige strategi for å bevare makt og økonomiske privilegier for eliten rundt Castro-dynastiet. 

Fri og uavhengig presse på Cuba

Opposisjonen trenger støtte fra demokratiske krefter utenfor Cuba. Når USA velger hovedsakelig å avstå fra å kritisere det totalitære diktaturets undertrykkelse av egen befolkning, så burde andre politiske krefter uten belastende forhistorie, kjenne sin besøkelsestid. Jan Tore Sanner, Snorre Valen og andre politikere på Stortinget som i forrige Stortingsperiode engasjerte seg for frigivelse av politiske fanger på Cuba, har i denne stortingsperioden vist manglende interesse og engasjement for en demokratisk utvikling i det totalitære Cuba. Kort tid etter nyheten om prosessen mot normalisering av forholdet mellom USA og Cuba i desember 2014, syntes norske journalister å ha mistet interessen for det, som i realiteten siden desember 2014, har væt en stillstand i forhold til forhåpninger om forbedringer for demokrati og menneskerettigheter på Cuba.

Det cubanske instituttet for presse- og ytringsfrihet, ICLEP, har vært viktige i å utfordre og sprenge diktaturets informasjonsmonopol. Grunnleggeren av ICLEP, Normando Gonzalez Hernandez, var blant de 75 uavhengige journalister, menneskerettighetsaktivister, ledere for uavhengige fagforeninger og uavhengige biblioteker, som ble arrestert våren 2003, og dømt til i gjennomsnitt 20 års fengsel for å ha utøvd politiske rettigheter vi i Norge ser på som selvfølgelige rettigheter. Hernandez ble i likhet med flertallet av andre av de 75 satt fri i løpet av 2010-11, etter press fra EU og paven. Den uavhengige journalisten mottok under fengselsoppholdet i 2010, den norske forfatterforeningens ytringsfrihetspris. I 2012 stiftet Hernandez fra sitt nye bosted i Miami, med støtte fra Fritt Ord, Det cubanske Instituttet for presse- og ytringsfrihet. ICLEP har de to siste årene etablert seks hemmelige lokalaviser i ulike regioner av Cuba.   


Normando Gonzalez Hernandez

Opposisjonen trenger støtte fra demokratiske krefter utenfor Cuba. Når USA velger hovedsakelig å avstå fra å kritisere det totalitære diktaturets undertrykkelse av egen befolkning, så burde andre politiske krefter uten belastende forhistorie, kjenne sin besøkelsestid. Jan Tore Sanner, Snorre Valen og andre politikere på Stortinget som i forrige Stortingsperiode engasjerte seg for frigivelse av politiske fanger på Cuba, har i denne stortingsperioden vist manglende interesse og engasjement for en demokratisk utvikling i det totalitære Cuba. Kort tid etter nyheten om prosessen mot normalisering av forholdet mellom USA og Cuba i desember 2014, syntes norske journalister å ha mistet interessen for det, som i realiteten siden desember 2014, har væt en stillstand i forhold til forhåpninger om forbedringer for demokrati og menneskerettigheter på Cuba.

Det cubanske instituttet for presse- og ytringsfrihet, ICLEP, har vært viktige i å utfordre og sprenge diktaturets informasjonsmonopol. Grunnleggeren av ICLEP, Normando Gonzalez Hernandez, var blant de 75 uavhengige journalister, menneskerettighetsaktivister, ledere for uavhengige fagforeninger og uavhengige biblioteker, som ble arrestert våren 2003, og dømt til i gjennomsnitt 20 års fengsel for å ha utøvd politiske rettigheter vi i Norge ser på som selvfølgelige rettigheter. Hernandez ble i likhet med flertallet av andre av de 75 satt fri i løpet av 2010-11, etter press fra EU og paven. Den uavhengige journalisten mottok under fengselsoppholdet i 2010, den norske forfatterforeningens ytringsfrihetspris. I 2012 stiftet Hernandez fra sitt nye bosted i Miami, med støtte fra Fritt Ord, Det cubanske Instituttet for presse- og ytringsfrihet. ICLEP har de to siste årene etablert seks hemmelige lokalaviser i ulike regioner av Cuba.   

De forbudte, hemmelige avisene har på Cuba en lignende funksjon som norske lokalaviser har i norske lokalsamfunn. Myndighetene ser seg nødt til å gjøre noe med omtalte mangler ved og misbruk av offentlig myndighet. Castro-regimet bruker mye penger på overvåking og politisk undertrykkelse. Sammen med diktaturets gjennom et halvt århundres ukorrigerte maktfullkommenhet, vanstyre, korrupsjon og nepotisme, har regimet stilt seg i en situasjon av økonomisk stagnasjon der de mangler økonomiske ressurser til å følge opp de store manglene i det cubanske samfunnet, til å forbedre folks hverdag.

De forbudte lokalavisene blir lagt på dørmatter tidlig om morgenen før alle andre har stått opp, eller de blir formidlet til leserne på andre klandestine måter. De hemmelige avisene retter oppmerksomhet mot veikryss som ikke blir asfaltert og forårsaker trafikkulykker, til tross for løfter fra lokale myndigheter om at veikryssene skal bli mindre trafikkfarlige. Offentlige kloakkanleggs defekte, helsefarlige rør, blir reparert etter at de hemmelige avisene har skrevet om dem. Eksempler på offentlig korrupsjon, fysisk mishandling av arresterte i varetekt, og pasientgrupper som blir vanskjøttet ved offentlige sykehus, blir omtalt i hemmelige aviser. Problemer med å samordne offentlige busstjenester og offentlige skolebusser blir løst etter omtale i hemmelige aviser, og handikappete som aldri har fått innvilget rullestol av offentlige myndigheter, får endelig rullestolen de trenger for å kunne ferdes i lokalsamfunnet.

De hemmelige, av den politiske makten uavhengige avisene undergraver befolkningens frykt for og motvillige aksept for det totalitære regimets maktmonopol. ICLEP har siden februar utvidet sitt nasjonale nett av lokalaviser med en nyopprettet sjette avis, en avis i den største byen øst på Cuba, Santiago de Cuba. Når befolkningen får ikke bare et inntrykk av at diktaturets makt i lokalsamfunn kan utfordres, men også et inntrykk av at de forbedringer et korrupt og vanstyrt økonomisk system i krise motvillig ser seg nødt til å innvilge befolkningen, skjer på grunn av den hemmelige pressens makt, kan man forstå regimets behov for å øke undertrykkelsen av representantene for det cubanske institutt for presse- og ytringsfrihet, ICLEP og andre representanter for opposisjonen.

Representanter for Det cubanske institutt for presse- og ytringsfrihet blir jevnlig trakassert og utsatt for vilkårlige arrestasjoner. En av lederne for en avisene i nettverket, ble fortalt av representanter for det politiske politiet at hun burde ta med seg identitetskortet når hun gikk hjemmefra, ellers kunne det bli vanskelig å identifisere henne, når noen fant liket hennes i en bakgate. Andre ledere i ICLEP, som Raul Risco, Alberto Corso og Alberto S. Martiatu blir alle jevnlig arrestert.


Raul Risco

 

For et år siden viste en hemmelig undersøkelse utført på Cuba, at hver tredje cubaner var redde for å ytre seg offentlig. Freedom House hevder at Cuba har de dårligste kår for presse- og ytringsfrihet i Latin-Amerika, og er blant de ti dårligste landene i verden i forhold til presse- og ytringsfrihet. New York Times har imidlertid i mars i år skrevet om hvordan cubanere synes i ferd med å miste frykten for å ytre seg. Informasjonsmonopolet de modige uavhengige journalistene har sprengt på Cuba, er en viktig grunn til at folk på Cuba er i ferd med å miste frykten for å ytre seg. Burde norske journalister og politikere interessere seg mer og vise mer solidaritet overfor uavhengig presse på Cuba?

 

Cubalex, Laritza Diversent og den fraværende rettsstaten på Cuba

I Urix på lørdag 11. juli trekker Cuba-ekspert Vegard Bye fram den store andelen av befolkningen i USA som sitter i fengsel, som et argument Castro-dynastiet skulle ha for å markere egen moralsk overlegenhet overfor USA. Cuba har dessuten i følge Bye viktige innvendinger mot kritikk mot Cuba for ikke å ville underskrive diverse FN-resolusjoner. USA har nemlig latt være å skrive under på en rekke FN-resolusjoner, og USA blir selv kritisert for å bryte menneskerettigheter, f. eks. på Guantanamo-basen.

Man må gjerne kritisere USA, men å unnskylde Castro-regimets overgrep mot egen befolkning med å rette pekefingeren mot USA i stedet, er en måte å avlede oppmerksomheten fra rettmessig kritikk mot regimet. Hvorfor skal Cubas befolkning måtte utholde et totalitært diktatur fordi USA med rette kan kritiseres for ulike sider ved landets politikk? USA har ført og fører en politikk overfor egen befolkning, i Latin-Amerika eller andre steder det kan være på sin plass å kritisere. Men kritikk av USA burde ikke blandes sammen med den cubanske befolkningens rett til demokrati og menneskerettigheter.  

Cuba har en nesten tilsvarende stor andel av befolkningen i fengsel som USA, deriblant fremdeles mellom 20 og 45 politiske fanger, avhengig av hvordan man definerer politiske fanger. Det korrupte rettssystemet i den totalitære staten gjør bruk av fabrikkerte anklager mot politiske dissidenter, og arresterer dissidenter for forbrytelser styresmaktene ser gjennom fingrene med at resten av befolkningen utøver, svartebørshandel.

Laritza Diversent, jurist, menneskerettsaktivist,
leder for Cubalex og blogger.

Castro-regimet har latt være å underskrive deler av FNs lovverk, som går på individets demokratiske rettigheter og menneskerettigheter. FNs barnekonvensjon har Castro-regimet heller ikke underskrevet, i følge helsearbeider Yassar Rojas på besøk i Oslo i mai. Rojas ble intervjuet i et tidligere innlegg på bloggen.  

Cuba innførte, slik juristen Raul Risco har påpekt, noen år før revolusjonen, i 1940 den mest progressive grunnloven blant spansk-talende land. På Castro-brødrenes Cuba er ikke utøvende, lovgivende og dømmende makt atskilt. Nasjonalt lovverk er ikke forenlig med internasjonale normer og menneskerettigheter.

«Cuba er ingen rettsstat, men en politistat og kun USA har på den vestlige halvkule en større andel av befolkningen i fengsler», i følge juristen, tidligere oberst i innenriksdepartementet og dekorert Angola-veteran, Raul Risco. Han satt fengslet 4 år for å ha arbeidet for en menneskerettighetsorganisasjon. «I 1958 under diktatoren Batistas styre hadde Cuba 14 fengsler og en samlet fangebefolkning på rundt 4 000, I dag er antallet fengsler på Cuba 250 og fangebefolkningen har økt til 100 000.», forklarer Risco. (Befolkningen har økt fra 5.8 millioner (1953) til 11,2 millioner (2010). 1 million cubanere har i samme tidsrom emigrert.)

Menneskerettsaktivist, jurist, tidligere
oberst i innenriksdepartementet, uavhengig journalist
og Angola-veteran, Raul Risco.

Med unntak av Cubalex og andre uavhengige menneskerettighetsorganisasjoner finnes det ikke institusjoner som er uavhengige av statsapparatet. Jurister og advokater som på Cuba alle er ansatt i offentlig statsapparat møter som regel klienten først rett før en rettsak. Retten til advokat under forhør og annen av politiets og aktoratets arbeid i forkant av en rettsak, fjernet den juristutdannete Fidel Castro etter revolusjonen.

Fangebefolkningen er slik den intervjuete helsearbeideren fra Cubalex påpekte i intervjuet jeg gjorde med han under besøk i Norge, for stor for fengselssystemet. Det totalitære diktaturet har lykkes med å holde kriminaliteten lavere enn mange land i regionen. Turistene den cubanske økonomien er avhengig av opplever Cuba som et trygt land å feriere i. Men det i overkant strenge, vilkårlige og korrupte politiet, rettsvesenet og fengselsvesenet skremmer ikke bare folk til å avstå fra kriminalitet, men skremmer også befolkningen til lydighet. I det gamle Sovjet ble også vanlig kriminalitet straffet strengt.

Den revolusjonære svulstige retorikken kan nok dekke over virkeligheten for naive utenforstående, og besøkende med ideologiske skylapper, men vanlige cubanere kjenner virkeligheten. Det urimelig strenge og vilkårlige straffesystemet opprettholder ro og orden, og sikrer at ikke misnøye mellom» the have’s and the have not’s», utløser for regimet uønskete reaksjoner. Penger og partitilhørighet påvirker rettsprosesser på Cuba, og gjør det mulig å forandre en anklaget overgriper til offer for kriminalitet. 3 av 4 cubanere er redde for å uttrykke offentlig hva de mener, slik den hemmelige meningsundersøkelsen utført av Bendixen & Amandi viste. Denne frykten i befolkningen skapes av et effektivt, hemmelig politi med gode økonomiske ressurser, nabolagskomiteer, informanter og et strengt og vilkårlig politi, retts- og fengselsvesen.

Cubalex forsøker med sine begrensete ressurser å bøte på noen av den vilkårligheten som råder i den cubanske justissektoren. Den uavhengige menneskerettighetsorganisasjonen består av uavhengige jurister og helsearbeidere. Lederen for Cubalex, juristen Laritza Diversent, var menneskerettsaktivisten som var den ene av to cubanske opposisjonelle Barack Obama hadde en kort samtale med under Den Pan-amerikanske kongressen i Panama i april i år.

Laritza Diversent

Laritza Diversent mener cubansk befolkning daglig er ofre for maktmisbruk fra statlige myndigheter. Hun mener politi, påtalemyndighet, domstoler og fengselsvesen preges av fravær av bevisførsel, rasistisk diskriminering, vilkårlige fengslinger, mangel på juridisk bistand i straffesaker, brutalitet og vold. Cubalex ser det som sin oppgave å informere cubansk befolkning, både de politiske opposisjonelle og vanlige mennesker om deres juridiske rettigheter. I 2012 fikk Cubalex 574 forespørsler, 302 nye saker, 289 av sakene handlet om politiske dissidenter, 38 handlet om innsatte i fengsler, 121 av personene som var i kontakt med Cubalex hadde ingen politiske hensikter. To tredjedeler av de som henvendte seg til Cubalex, 453 av 574, med mindre noen henvendte seg til Cubalex flere ganger, ble altså utsatt for straffeprosesser fordi de drev med politikk på en eller annen måte. Det er rimelig å anta at noen har henvendt seg flere ganger til Cubalex, men samtidig er det ikke sikkert at alle som har blitt utsatt for straffeprosesser p.g.a. politisk virksomhet, er blitt registrert av Cubalex.

Myndigheter er uvitende om internasjonale menneskerettigheter. Diversent forklarer i et intervju fra 2012 at målet for virksomheten til Cubalex er å forsøke å finne en juridisk vei til å kreve at myndighetene svarer og tar tak i klagene om fundamentale brudd på befolkningens rettigheter på Cuba. Cubalex gir informasjon til klientene som henvender seg til organisasjon om gjeldende lovverk nasjonalt på Cuba og relevant internasjonalt lovverk. Organisasjonen gir råd til klienter om relevant lovverk nasjonalt og internasjonalt for klientens sak og de gir råd om klientens handlingsalternativ. Cubalex kopierer også opp relevante saksdokumenter og lovparagrafer for klienten og skriver brev til myndighetene på klientens vegne. Offentlige institusjoner og offentlige advokater på Cuba utfører ikke slike tjenester for klientene.

Cubalex gir informasjon til internasjonale menneskerettighetsorganisasjoner om brudd på menneskerettigheter på Cuba. Organisasjonen mottar støtte fra diverse internasjonale frivillige organisasjoner og fra cubanere i eksil.

Møtet i Panama, Obama i midten, Roberta Jacobsen,
 leder for den amerikanske forhandlingsdelegasjonen
 på Cuba helt til høyre,
Laritza Diversent nr. tre til høyre.

I Panama i april besøkte Obama den parallelle kongressen for sivilt samfunn. Obama møtte to cubanske opposisjonelle. Den ene var altså menneskerettsjuristen Laritza Diversent, leder av Cubalex. Obama sa på møtet at «sterke nasjoner frykter ikke sivile organisasjoner», og «hvis en person blir satt i fengsel bare for å stille spørsmålstegn ved utøvelse av makt, da handler denne personen riktig». Obama sa også «Det sivile samfunn er våre lands samvittighet». Norske Cuba-forskere burde interessere seg for arbeidet til Cubalex og andre representanter for det virkelige sivile samfunnet på Cuba.

Den nye demokratibevegelsen på Cuba

De 75 demokratiaktivistene, menneskerettighetsaktivistene, uavhengige journalistene og lederne for uavhengige bibliotek som ble arrestert under «den svarte våren» i 2003, ble arrestert mens resten av verden og all internasjonal presse var opptatt av President Bush invasjon av Irak. Fidel Castro tok knekken på en gryende demokratibevegelse ved å la være å arrestere de markante lederne, men heller arrestere alle de for internasjonal presse ukjente ildsjelene som hjalp de da kjente opposisjonelle, eller som gjorde viktig demokratisk arbeid i distriktene utenfor de internasjonale korrespondentenes aksjonsradius rundt Havanna.



Fidel Castro i 2014

De mange opposisjonelle som satt fengslet på Cuba mellom 2003 og 2011, Knyttet lojalitetsbånd seg i mellom under tiden i fengsel. Under den tyske okkupasjonen av Norge under andre verdenskrig satt mange politiske aktive mennesker sammen i fangenskap i tyske fangeleire. De av det tyske totalitære regimet fengslete politiske fangene, ble etter at det norske demokratiet ble gjenopprettet til en politisk elite i det nye, frie Norge.

Castro- regimet brukte utspekulerte metoder for å knekke den fengslete opposisjonen. For å knekke de politiske fangene mentalt, plasserte regimet den enkelte politiske fange i et fengsel langt vekk fra den regionen der fangens familie bodde. Slik ble det vanskelig å besøke den fengslete for familier, koner, ektemenn, barn og foreldre som i de fleste tilfellene også led økonomisk av at far, familieforsørgeren, ikke tjente penger, nettopp fordi han satt i fengsel. De politiske fangenes strategi ble å organisere seg slik at de mange forskjellige familiene til de 75 politiske fangene spredd utover hele Cuba tok ansvar for å besøke de politiske fangene som satt i et fengsel i nærheten av der de bodde.  Så tok de familiene som bodde i nærheten av deres fengslete familiemedlem ansvar for å besøke deres far, mor eller barn i fengsel. Regimets kyniske politikk overfor de politiske fangene og deres familier bandt på en for regimet uforutsett måte de mange opposisjonelle familiene sammen i et tillitsfullt nettverk i løpet av årene mellom 2003 og 2011.

Normando Gonzalez Hernandez og kona,
kort etter at han ble satt fri i 2010.
Hernandez er leder for ICLEP.

CLEP, Det cubanske instituttet for presse- og ytringsfrihet på Cuba, består av en kjerne av uavhengige journalister blant de journalistene som ble arrestert under «den svarte våren». Andre uavhengige journalister har også sluttet seg til ICLEP. Mange av artiklene i denne bloggen er basert på artikler fra ICLEPs internettavis/blogg.  

Mange av de 75 politiske fangene arrestert i 2003 organiserte seg politisk i fengslene. Til tross for tortur og annen brutal behandling, klarte ikke regimet å hindre de politiske fangene å organisere deler av fangebefolkningen. De politiske fangenes pasifistiske motstand og trassige politiske markeringer i fengslet vant de øvrige fangenes respekt. Flere av den øvrige fangebefolkningen sluttet seg til de politiske fangenes kamp for bedrete soningsforhold og respekt for fangenes menneskerettigheter.

Slik det er blitt påpekt på denne bloggen i artikkelen fra januar om den vilkårlige rettsstaten på Cuba, er det mange som sitter arrestert i cubanske fengsler for å ha handlet i den svarte økonomien. Regimet ser gjennom fingrene med at alle de vanlige menneskene som ikke utfordrer regimet politisk, handler i den uformelle, svarte økonomien.

På Cuba er straffenivået uforholdsmessig høyt også for vanlige forbrytelser, sedlighet, vold og økonomiske forbrytelser. I et samfunn med fattigdom og med et økonomisk inkompetent, korrupt dynasti med absolutt makt til å ivareta elitens egne interesser, er et uforholdsmessig høyt allment straffenivå en måte å skremme befolkningen fra å opponere mot dynastiets vilkårlige maktbruk.

Den tidligere fengslete dekorerte krigsveteran og nå uavhengig journalist, Raul Risco, forteller at han ble kjent med en familiefar som hadde stjålet to høner fra landbrukskooperativet han arbeidet ved, og hadde blitt dømt til 10 års fengsel. Og på Cuba betyr det å bli dømt til 10 års fengsel, at man soner 10 år i fengsel. Med mindre internasjonal presse eller politikere fra andre land skulle utøve politisk press om frigivelse av fanger.

I fengslet mellom 2003 og 2011 lot mange vanlige fanger lot seg organisere av de politiske fangene i fengslene. Regimets representanter i fengslets ledelse forsøkte på sin side å rekruttere informanter i fangebefolkningen som kunne informere om hva de politiske fangene tenkte og holdt på med. Den tidligere fengslete uavhengige journalisten Ivan Carrillo har fortalt hvordan han og andre politiske fanger la feller for informanter, der de fortalte fanger de mistenkte for å være informanter om ting de bare de mistenkte fikk vite, for så å se om denne informasjonen ble ledelsen til del. Carrillo understreket samtidig at det var mange fanger som motsatte seg å bli brukt av fengslets ledelse som informanter overfor de politiske fangene.

Ivan Hernandez Carrillo, uavhengig journalist og
en av de fengslete 75 fra den svarte våren. Satt fri i 2010.

Den gryende opposisjonsbevegelsen Fidel Castro forsøkte å knekke ved de mange arrestasjonene har nå vokst frem til en styrket demokratibevegelse de mange av de i 2003 fengslete har modnet til politiske lederemner som lik den bredtfavnende norske motstandsbevegelsen i tysk fangenskap, fikk også de cubanske politiske fangene til tross for at regimet på brutalt vis forsøkte hindre dem i det, likevel til å diskutere og tenke gjennom hvordan et demokratisk Cuba etter Castro-dynastiet bør se ut, og hvordan en pasifistisk opposisjonsbevegelse skal evne å oppnå en fredelig transformasjonsprosess til et demokratisk system. En viktig erkjennelse flere av de opposisjonelle i fengsel etter 2003 gjorde seg, har noen av dem fortalt, var å forsøke å se med et kritisk blikk på hvorfor opposisjonen på Cuba hadde oppnådd så lite politisk, og hvorfor den vanlige cubaner syntes i så liten grad å lytte til de opposisjonelle. De innså at at de opposisjonelle hadde fremstått alt for lenge som svake, som ofre for regimets undertrykkelse, og ikke som kraftfulle politiske lederemner med samlende perspektiver for Cubas videre utvikling.

Guillermo Fariñas er i dag talsperson, leder for den største av de organiserte opposisjonelle bevegelsene på Cuba, den cubanske patriotiske union, UNPACU, med flere hundre registrerte medlemmer. Farñas nyter stor respekt for den avgjørende innsatsen han gjorde for å redde en generasjon av yngre opposisjonelle som var i ferd med å gå til grunn i cubanske fengsler, ved å sette livet sitt på spill i sultestreiken han gjennomført i 2010. Fariñas har i en rekke intervjuer understreket at demokratiske samfunnssystemet som skal erstatte Castro-regimets diktatur, skal ha plass til alle politiske avskygninger, også, understreker han, de politiske kreftene som støtter det regjerende kommunistpartiet. Det skal være helt frie valg, der alle partier uansett politisk tilhørighet, skal bli representert i nasjonalforsamlingen ut i fra den oppslutning de får i frie, etterprøvbare valg. Regimets støttespillere vil de av dem som har brutt menneskerettighetene og begått forbrytelser i regimets navn, vil måtte stå til ansvar i en rettferdig, gjennomsiktig rettsprosess. Han og den øvrige demokratibevegelsen ønsker å få nyte godt av de demokratiske friheter vi i Norge tar for gitt. Demokratibevegelsen ønsker et stabilt, demokratisk Cuba med demokratiske valg, organisasjonsfrihet, et statsapparat med maktfordeling, en rettsstat i tråd med internasjonale konvensjoner, presse- og ytringsfrihet. Kanskje kan Guillermo Fariñas bli den første president for et fritt, demokratisk Cuba?  

Guillermo Farinas, mottok EUs ytringsfrihetspris, Sakharov-prisen i 2010.

 

Om diskriminering av opposisjonelles barn, nabolagskomiteer og opposisjonelle rappere

I utdanningsvesenet på Cuba foregår diskriminering av barn av politisk opposisjonelle. Under Stalins ledelse innførte Sovjetunionen en paragraf i straffeloven som definerte «kontrarevolusjonær virksomhet», artikkel 58 i straffeloven av 1927. Minste strafferamme var 3 år, men strafferammen ble i løpet av 30-tallet utvidet først til 20, så til 25 år. Cuba var fra begynnelsen av 60-tallet, og særlig etter Cuba-krisen i 1962, økonomisk klient og Sovjet var Cubas økonomiske velgjører frem til muren falt og Sovjet gikk i oppløsning. Castro-dynastiet lærte mye av Sovjets undertrykkelsesapparat.


Under Stalin innførte Sovjet en lovparagraf
mot "kontrarevolusjonær virksomhet".

Cuba har også en lov som skal hindre kontrarevolusjonær virksomhet. Paragraf 88 i den cubanske straffeloven er loven om fiendtlig propaganda. De to totalitære regimene har til felles det å ha lovparagrafer som kan anvendes vilkårlig mot mennesker som uttaler seg på en måte regimet oppfatter som kritisk og truende mot deres egen makt. Å straffe opposisjonelle ved å hindre barna til de kontrarevolusjonære å få utdanning, var noe det gamle Sovjet praktiserte. Castro-diktaturet praktiserer det samme i dag.

Leder av Kvinner i hvitt, Berta Soler, ble i begynnelsen av februar invitert til et møte i den amerikanske kongressen. Med på møtet i kongressen var også to andre opposisjonelle, Sarah Martha Fonseca og Antunes. (Du kan lese intervjuer med Foseca og Antunes i andre artikler på denne bloggen.) Antunes, Soler og Fonseca hadde blitt invitert til den amerikanske kongressen for å fortelle om regimets behandling av opposisjonen på Cuba. Blant de mange formene for undertrykkelse Soler nevnte for representantene i kongressen, var også hvordan regimet hindret barna til opposisjonelle i å få utdanning på Cuba.


Antunes, Berta Soler og Sara Marta Fonseca
under høringen i den amerikanske kongressen.

Julito Fonseca er en av de to sangerne i rappegruppen Los censurados, og er sønn av de to dissidentene Sara Marta Fonseca Quevedo og Julio Ignacio Leon Fonseca. Julitos foreldre har begge vært fengslet en rekke ganger av regimet for politisk virksomhet. Sarah Marta har vært med i organisasjonen Damas de blanco, Kvinner i hvitt, organisasjonen som ble startet av konene og mødrene til de 75 fangene fra den «svarte våren». Kvinner i hvitt var inspirert av «Mødrene på mai-plassen», og deres ikke-voldelige kamp mot det argentinske militærdiktaturet på 1970 og 80-tallet.

Ekteparet Fonseca, deres to sønner, Julito og Ignacio, det andre medlemmet av rapperduoen, Los censurados, Rodolfo Ramirez, og jurist og uavhengig journalist Raul Risco er alle sammen til stede ved samtalen jeg har med dem i utkanten av hovedstaden Havana 30. juli 2011. Julito forteller hvordan han p.g.a. foreldrenes politiske aktivitet og kritikk av regimet ble presset ut av høyskolen der han studerte idrett.

«Jeg prøvde først å bli profesjonell idrettsutøver, i fotball. Siden oppdaget legene en hjertefeil. Da ønsket jeg å utdanne meg til å bli trener. Etter en tids sykdom (hjertefeilen) skulle jeg ta en prøve jeg hadde gått glipp av. Jeg ble gitt feil opplysninger om tidspunktet for prøven. Dermed strøk jeg i et fag. Fordi jeg hadde støket i et fag ble jeg så fratatt studieplassen. Jeg oppsøkte rektor på kontoret hans på skolen. Han sa til meg at jeg ikke hadde rett til å klage. Han sa jeg ikke fortjente bedre med mine kontrarevolusjonære foreldre», forteller Julito.  

Julito Fonseca har erfart hvordan det politiske politiet ved hjelp av nabolagskomiteer har lykkes i å hindre ham i få arbeid. Etter å ha blitt utvist fra studiet, fikk Julito seg jobb som murer i et privat firma.


CDR - Nabolagskomiteene for beskyttelse av revolusjonen.

«En representant for nabolagskomiteen oppsøkte sjefen (for det private håndverkerfirmaet). Han ga sjefen beskjed om at firmaet ville få problemer dersom ikke firmaet ga min jobb til en annen. Noen dager senere møtte jeg tilfeldigvis lederen for nabolagskomiteen på gata. Jeg spurte ham hvorfor han tok fra meg levebrødet», forteller Julito.

Det utviklet seg så til en verbal konfrontasjon der Julito dyttet nabolagslederen til side og gikk sin vei. Julito ble senere anholdt av politiet etter å ha blitt anmeldt for overfall av nabolagslederen. Det ble imidlertid ikke noen politisak av det. Julito ble forhørt om saken, men fikk så gå fri.

Jurist og uavhengig journalist Raul Risco bryter inn i samtalen og forklarer at personer som blir arrestert på Cuba ikke får ta kontakt med advokat, men kun får en forsvarer oppnevnt under en eventuell rettssak. Risco forteller videre at mange heller ikke får kontakte familie og gitt beskjed om hvor de er, når de blir arrestert av politiet. 23-årige Julito bekrefter at han for noen år siden som mindreårig, 15 år, etter å ha blitt arrestert for å frakte ost ulovlig fra landsbygda og inn til hovedstaden Havanna ikke fikk melde fra til foreldrene, slik at foreldrene fikk vite hvor han var. Moren, Sarah Marta, kan bekrefte at hun var ganske bekymret da hun i et døgn ikke fikk kontakt med sin 15-årige sønn, som hun ventet hjem fra en lang busstur. 


Julito etter et møte i 2011 med en mobb fra nabolaget
 organisert av det lokale kommunistpartiet.  

  

Rapper-duoen den arbeidsledige Julito har dannet sammen med vennen, som kaller seg El Primario, har laget en rekke videoer med politisk innhold og kritikk av Castro-regimet. I tekstene deres hylles kjente opposisjonelle. Los censurados blir nektet å avholde konserter.
 



To bilder av Rodolfo Ramirez, El primario. Bildet til høyre etter at
han ble angrepet på åpen gate av to personer med tilknytning til politiet. .

Rapper-duoen den arbeidsledige Julito har dannet sammen med vennen, som kaller seg El Primario, har laget en rekke videoer med politisk innhold og kritikk av Castro-regimet. I tekstene deres hylles kjente opposisjonelle. Los censurados blir nektet å avholde konserter. Musikken de lager blir formidlet til cubansk ungdom ved minnepinner og DVDer Julito og El Primario brenner selv.




El primario og Julito

Svar til Terje Enger - Debattinnlegg i VG mandag 16. februar.

Mitt første innlegg i debatten - onsdag 4. februar, kan du lese på denne bloggen.

NRK-journalisten Gro Holm har ikke svart på mitt innlegg, men det gjorde Terje Enger fra Cubaforeningen i Norge.

Terje Engers svar fredag 6. februar, "Cuba-blogg - Miami Style" har jeg ikke rett til å gjengi på denne bloggen uten Engers godkjennelse.

Kort gjengivelse: Min blogg mente Enger var basert på informasjon fra det cubanske eksilmiljøet. De er igjen finansiert av amerikanske skattebetalere og State Department. Cubanske opposisjonelle er alle betalt av USA og deltar i en kampanje for å svartmale Cuba. Opposisjonelle hjelper USA å ødelegge Cuba. USA er "bølla i klassen" i Latin-Amerika, og alle de latin-amerikanske landene står samlet mot USA. Latin-amerikanske land tar avstand fra USAs forsøk på å isolere Cuba. USA isolerer seg selv ved politikken de fører overfor Cuba, og det har også utenriksminister John Kerry innrømmet. President Barack Obama har innrømmet at USAs Cuba-politikk har vært mislykket, men hensikten bak USAs politikk er jo altså slik Enger ser det, å ødelegge Cuba. Det er ikke anti-amerikanisme å påpeke at USA ønsker å ødelegge Cuba, mente Enger.

 

Her er mitt svarinnlegg til Terje Enger - på trykk i VG Mandag 16. februar.

 

Det som egentlig foregår på Cuba.

Alle Terje Engers antagelser i innlegget i VG (6.februar) om min blogg er feilaktige, med ett unntak.

Godseiersønnen Fidel Castro har styrt Cuba som om det var hans eget og familiedynastiets private storgods. Diktaturet har hatt absolutt makt over utdanningsvesenet på Cuba i 56 år. Regimet har kunnet skape det nye, sosialistiske mennesket, til frihet, selvstendighet og solidaritet. Likevel insisterer Castro-dynastiet på at cubanerne skal være den eneste befolkningen i Latin-Amerika som ikke er modne til å stemme ved valg, praktisere presse- og ytringsfrihet, organisasjonsfrihet og menneskerettigheter. Det sosialistiske mennesket burde ha vært det best egnete til å praktisere demokratiske rettigheter. Hvorfor har regimet så mange politiske fanger?

Alle Terje Engers antagelser i innlegget 6.2. om min blogg er feilaktige, med ett unntak. Flere av artiklene fra bloggen er basert på artikler fra det cubanske instituttet for presse- og ytringsfrihet, ICLEP. Lederen for ICLEP, den uavhengige journalisten Normando Gonzalez Hernandez, ble i 2003 dømt til 25 års fengsel for å ha skrevet artikler om korrupsjon og vanstyre på Cuba. I 2010 mottok han den norske forfatterforeningens ytringsfrihetspris. ICLEP er bl.a. finansiert av midler fra Fritt Ord. Hernandez ble frigitt i 2010 (ikke 2011, som jeg feilaktig skrev i versjonen som kom på trykk i VGs papirversjon). Nå bor han i Florida, i likhet med mange av cubanerne som har forlatt Cuba siden revolusjonen.

De opposisjonelle på Cuba livnærer seg ved penger de mottar fra slektninger i eksil og ved arbeid i den svarte økonomien. Penger sendt fra eksilcubanere er ved siden av turismen blant de få inntektskilder for cubanere det kommunistiske vanstyret ikke har klart å kvele. Nabolagskomiteer og hemmelig politi hindrer de opposisjonelle i få lovlig arbeid. Regimets vanstyre gjør den lovlige økonomien så ineffektiv at svartebørshandel er nødvendig for å overleve, for den vanlige cubaner. Opposisjonelle blir imidlertid arrestert for deltakelse i den svarte økonomien regimet ser gjennom fingrene med at størstedelen av befolkningen deltar i. Mange som er fengslet for svartebørshandel er i realiteten politiske fanger.

På bloggen har jeg publisert intervjuer jeg har gjort med uavhengige journalister og demokratiaktivister under mine opphold de fem siste somrene på Cuba. Etter å ha vært i kontakt med den dekorerte krigshelten og uavhengige journalisten Raul Risco, ble jeg juli 2013 arrestert og forhørt av det cubanske hemmelige politiet. Jeg hadde ikke gjort noe ulovlig utover å ta med meg bøker av Alexander Solsjenitsyn, George Orwell og Reynaldo Arenas, en stiftemaskin og to minnepinner. De uavhengige journalistene må holde utstyret de bruker for å lage illegale aviser skjult for det hemmelige politiet. Artiklene deres forteller cubanere, ICLEP og meg hva som egentlig foregår på Cuba. Lar man seg leie rundt av representanter for regimet, når man besøker Cuba, får man se det diktaturet vil at man skal se.


(Historien om da jeg ble arrestert har jeg publisert på denne bloggen, "Da jeg ble arrestert i Pinar del Rio".)