Den nye demokratibevegelsen på Cuba

De 75 demokratiaktivistene, menneskerettighetsaktivistene, uavhengige journalistene og lederne for uavhengige bibliotek som ble arrestert under «den svarte våren» i 2003, ble arrestert mens resten av verden og all internasjonal presse var opptatt av President Bush invasjon av Irak. Fidel Castro tok knekken på en gryende demokratibevegelse ved å la være å arrestere de markante lederne, men heller arrestere alle de for internasjonal presse ukjente ildsjelene som hjalp de da kjente opposisjonelle, eller som gjorde viktig demokratisk arbeid i distriktene utenfor de internasjonale korrespondentenes aksjonsradius rundt Havanna.



Fidel Castro i 2014

De mange opposisjonelle som satt fengslet på Cuba mellom 2003 og 2011, Knyttet lojalitetsbånd seg i mellom under tiden i fengsel. Under den tyske okkupasjonen av Norge under andre verdenskrig satt mange politiske aktive mennesker sammen i fangenskap i tyske fangeleire. De av det tyske totalitære regimet fengslete politiske fangene, ble etter at det norske demokratiet ble gjenopprettet til en politisk elite i det nye, frie Norge.

Castro- regimet brukte utspekulerte metoder for å knekke den fengslete opposisjonen. For å knekke de politiske fangene mentalt, plasserte regimet den enkelte politiske fange i et fengsel langt vekk fra den regionen der fangens familie bodde. Slik ble det vanskelig å besøke den fengslete for familier, koner, ektemenn, barn og foreldre som i de fleste tilfellene også led økonomisk av at far, familieforsørgeren, ikke tjente penger, nettopp fordi han satt i fengsel. De politiske fangenes strategi ble å organisere seg slik at de mange forskjellige familiene til de 75 politiske fangene spredd utover hele Cuba tok ansvar for å besøke de politiske fangene som satt i et fengsel i nærheten av der de bodde.  Så tok de familiene som bodde i nærheten av deres fengslete familiemedlem ansvar for å besøke deres far, mor eller barn i fengsel. Regimets kyniske politikk overfor de politiske fangene og deres familier bandt på en for regimet uforutsett måte de mange opposisjonelle familiene sammen i et tillitsfullt nettverk i løpet av årene mellom 2003 og 2011.

Normando Gonzalez Hernandez og kona,
kort etter at han ble satt fri i 2010.
Hernandez er leder for ICLEP.

CLEP, Det cubanske instituttet for presse- og ytringsfrihet på Cuba, består av en kjerne av uavhengige journalister blant de journalistene som ble arrestert under «den svarte våren». Andre uavhengige journalister har også sluttet seg til ICLEP. Mange av artiklene i denne bloggen er basert på artikler fra ICLEPs internettavis/blogg.  

Mange av de 75 politiske fangene arrestert i 2003 organiserte seg politisk i fengslene. Til tross for tortur og annen brutal behandling, klarte ikke regimet å hindre de politiske fangene å organisere deler av fangebefolkningen. De politiske fangenes pasifistiske motstand og trassige politiske markeringer i fengslet vant de øvrige fangenes respekt. Flere av den øvrige fangebefolkningen sluttet seg til de politiske fangenes kamp for bedrete soningsforhold og respekt for fangenes menneskerettigheter.

Slik det er blitt påpekt på denne bloggen i artikkelen fra januar om den vilkårlige rettsstaten på Cuba, er det mange som sitter arrestert i cubanske fengsler for å ha handlet i den svarte økonomien. Regimet ser gjennom fingrene med at alle de vanlige menneskene som ikke utfordrer regimet politisk, handler i den uformelle, svarte økonomien.

På Cuba er straffenivået uforholdsmessig høyt også for vanlige forbrytelser, sedlighet, vold og økonomiske forbrytelser. I et samfunn med fattigdom og med et økonomisk inkompetent, korrupt dynasti med absolutt makt til å ivareta elitens egne interesser, er et uforholdsmessig høyt allment straffenivå en måte å skremme befolkningen fra å opponere mot dynastiets vilkårlige maktbruk.

Den tidligere fengslete dekorerte krigsveteran og nå uavhengig journalist, Raul Risco, forteller at han ble kjent med en familiefar som hadde stjålet to høner fra landbrukskooperativet han arbeidet ved, og hadde blitt dømt til 10 års fengsel. Og på Cuba betyr det å bli dømt til 10 års fengsel, at man soner 10 år i fengsel. Med mindre internasjonal presse eller politikere fra andre land skulle utøve politisk press om frigivelse av fanger.

I fengslet mellom 2003 og 2011 lot mange vanlige fanger lot seg organisere av de politiske fangene i fengslene. Regimets representanter i fengslets ledelse forsøkte på sin side å rekruttere informanter i fangebefolkningen som kunne informere om hva de politiske fangene tenkte og holdt på med. Den tidligere fengslete uavhengige journalisten Ivan Carrillo har fortalt hvordan han og andre politiske fanger la feller for informanter, der de fortalte fanger de mistenkte for å være informanter om ting de bare de mistenkte fikk vite, for så å se om denne informasjonen ble ledelsen til del. Carrillo understreket samtidig at det var mange fanger som motsatte seg å bli brukt av fengslets ledelse som informanter overfor de politiske fangene.

Ivan Hernandez Carrillo, uavhengig journalist og
en av de fengslete 75 fra den svarte våren. Satt fri i 2010.

Den gryende opposisjonsbevegelsen Fidel Castro forsøkte å knekke ved de mange arrestasjonene har nå vokst frem til en styrket demokratibevegelse de mange av de i 2003 fengslete har modnet til politiske lederemner som lik den bredtfavnende norske motstandsbevegelsen i tysk fangenskap, fikk også de cubanske politiske fangene til tross for at regimet på brutalt vis forsøkte hindre dem i det, likevel til å diskutere og tenke gjennom hvordan et demokratisk Cuba etter Castro-dynastiet bør se ut, og hvordan en pasifistisk opposisjonsbevegelse skal evne å oppnå en fredelig transformasjonsprosess til et demokratisk system. En viktig erkjennelse flere av de opposisjonelle i fengsel etter 2003 gjorde seg, har noen av dem fortalt, var å forsøke å se med et kritisk blikk på hvorfor opposisjonen på Cuba hadde oppnådd så lite politisk, og hvorfor den vanlige cubaner syntes i så liten grad å lytte til de opposisjonelle. De innså at at de opposisjonelle hadde fremstått alt for lenge som svake, som ofre for regimets undertrykkelse, og ikke som kraftfulle politiske lederemner med samlende perspektiver for Cubas videre utvikling.

Guillermo Fariñas er i dag talsperson, leder for den største av de organiserte opposisjonelle bevegelsene på Cuba, den cubanske patriotiske union, UNPACU, med flere hundre registrerte medlemmer. Farñas nyter stor respekt for den avgjørende innsatsen han gjorde for å redde en generasjon av yngre opposisjonelle som var i ferd med å gå til grunn i cubanske fengsler, ved å sette livet sitt på spill i sultestreiken han gjennomført i 2010. Fariñas har i en rekke intervjuer understreket at demokratiske samfunnssystemet som skal erstatte Castro-regimets diktatur, skal ha plass til alle politiske avskygninger, også, understreker han, de politiske kreftene som støtter det regjerende kommunistpartiet. Det skal være helt frie valg, der alle partier uansett politisk tilhørighet, skal bli representert i nasjonalforsamlingen ut i fra den oppslutning de får i frie, etterprøvbare valg. Regimets støttespillere vil de av dem som har brutt menneskerettighetene og begått forbrytelser i regimets navn, vil måtte stå til ansvar i en rettferdig, gjennomsiktig rettsprosess. Han og den øvrige demokratibevegelsen ønsker å få nyte godt av de demokratiske friheter vi i Norge tar for gitt. Demokratibevegelsen ønsker et stabilt, demokratisk Cuba med demokratiske valg, organisasjonsfrihet, et statsapparat med maktfordeling, en rettsstat i tråd med internasjonale konvensjoner, presse- og ytringsfrihet. Kanskje kan Guillermo Fariñas bli den første president for et fritt, demokratisk Cuba?  

Guillermo Farinas, mottok EUs ytringsfrihetspris, Sakharov-prisen i 2010.