Obama og Castro-regimet foran møtet i Det Pan-Amerikanske Forbund 10-11. april.

Kan man forstå at cubanske opposisjonelle er splittet i forhold til Obamas imøtekommende politikk og løfter om å fjerne sanksjoner og handelsblokade? Noen av de opposisjonelle støtter den endrete politikken, mens andre kritiserer Obama for den. Har USAs regjering ført en politikk etter 17. desember som har gitt kritikerne grunn til å stole på at Obama fører en fornuftig politikk overfor Cuba?

Cuba, Venezuela og USA posisjonerer seg alle sammen foran møtet i Det Pan-Amerikanske Forbund 10-11 april, i Panama. De nært samarbeidende regimene på Cuba og i Venezuela, ønsker å holde seg ved makten, men hva er USAs målsetninger med deres politikk overfor de to regimene?


Barack Obama og Raul Castro hilser på hverandre.

Cuba er hovedutfordringen for Obama dersom han ønsker et Latin-Amerika med økt respekt for demokrati og menneskerettigheter. I forholdet mellom Castro-dynastiet og Maduro-regimet, er det Castro-dynastiet som er den dominante i forholdet. Er Obamas strategi at dersom Cubas befolkning får tilgang til internett, om det blir aldri så mye kontrollert av kommunistpartiet, og befolkningen får tilgang til amerikanske investeringer, økt kontakt med amerikanske turister og handelssamkvem mellom de to landene øker, så løsner jerngrepet Castro-dynastiet har over det cubanske samfunnet, av seg selv?

Med unntak av journalister med nære bånd til republikanerne, synes de fleste journalister å være enige om at USAs endring av en «mislykket politikk» overfor Cuba var nødvendig. 17. desember offentliggjorde Barack Obama at amerikanske og cubanske myndigheter ville gå inn i forhandlinger for å normalisere forbindelsene mellom de to landene. USA stilte krav om frigivelse av 53 politiske fanger, som etter tautrekking om hvilke politiske fanger regimet skulle sette fri, i løpet av januar ble innfridd.


I internasjonale medier var de fleste enige om at Obamas endring av
USAs politikk overfor Cuba som ble annonsert 17. april var klok.

Krav om endringer i demokratisk retning og respekt for menneskerettigheter USA også fremmet i forkant av forhandlingene, har imidlertid Castro-regimet møtt med brysk avvisning. Regimet har krevd respekt for «Cubas indre anliggender». Cubansk «nasjonal selvråderett« lar i følge regimet, seg ikke forene med presse- og ytringsfrihet, stemmerett ved åpne, demokratiske valg, en rettsstat som respekterer menneskerettigheter, organisasjonsfrihet eller krav om fri tilgang til informasjon ved fri bruk av internett. Lederen for USAs forhandlingsdelegasjon, Roberta Jacobson, synes utover å ha hatt noen få korte møter med den politiske opposisjonen, å ha akseptert Castro-dynastiets krav. USA synes å respektere regimets krav om at eliten som oppnådde absolutt makt for 56 år siden, fremdeles må få beholde den politiske makten og de økonomiske privilegiene som følger med absolutt makt.  

Lykkes Castro-dynastiet i å utmanøvrere USAs regjering? Regimet ga etter for USAs krav om å frigi 53 politiske fanger før reelle forhandlinger om normalisering av forbindelser kunne starte. Castro-dynastiet lyktes likevel med å overkjøre USA i å definere hvilke 53 politiske fanger som skulle frigis, til tross for at USA skulle ha formulert en liste med navnene på fangene de krevde løslatt. Denne listen er senere blitt holdt hemmelig, av frykt for at en publisering av listen ville kunne styrke motstanderne av forhandlinger blant republikanerne og deres mulighet til i den amerikanske kongressen å hindre videre forhandlinger. Mange av de frigitte 53 fangene var beviselig fanger som dels allerede var frigitt og dels skulle bli frigitt i umiddelbar fremtid. Mange av de frigitte ble gitt en juridisk status som innebar at regimet kunne arrestere dem på nytt om regimet skulle ønske det, uten foregående rettsprosess. Hvilke politiske fanger var det USA krevde frigitt, men som Castro-dynastiet lyktes med å hindre at ble å regne blant de 53 frigitte? Var prosessen rundt de 53 politiske fangene den første harde prøven for Obama-regjeringen i møte med Castro-regimet?


Cuba har lykkes i å få FN til å gjøre vedtak som oppfordrer
USA til å oppheve handelsblokaden og andre av USAs sanksjoner mot Cuba.

USA og Cuba har innledet tredje fase i forhandlingsprosessen om normalisering av forbindelser mellom de to landene. Obama har erklært at han gjerne vil at USA og Cuba skal kunne ha gjenetablert diplomatiske forbindelser, opprettet ambassader i hverandres land i forkant av møtet i Det Panamerikanske Forbund. I Panama skal Obama og Raul Castro trykke hverandres hender foran internasjonal presse, og da ønsker Obama samtidig å kunne forteller verden at ambassader er blitt opprettet.

I forhold til krav om demokratiske endringer har ikke Cuba gitt vesentlige konsesjoner. Likevel har USA lettet på deler av de strenge sanksjonene. Obama har også lovet det cubanske folk tilgang til internett. Regimet har lovet folket at regimet vil gjøre det regimet kan for at alle cubanere skal få tilgang til internett. Regimet insisterer imidlertid på at bruk av internett må være under streng politisk kontroll.

Tirsdag 31. mars starter forhandlinger om forståelse og respekt for menneskerettigheter, som skal være en del av samtalene i Washington mellom delegasjoner for USA og Cubas styresmakter. Castro-regimet har sagt de vil diskutere temaet med utgangspunkt i de to lands ulike tilnærminger til begrepet menneskerettigheter. Castro-regimet vil rette oppmerksomheten mot den innsatsen de mener å utøve med å fremme rettigheter til helse og utdanning blant land de samarbeider med, og de vil rette oppmerksomheten mot hvordan de mener USA svikter sitt ansvar for å gi egen befolkning helse og utdanning. Vil Castro-regimet lykkes med å sette dagsorden i diskusjonene, og hvordan vil internasjonale medier vinkle de to ulike fremstillingene av hva respekt for menneskerettigheter bør handle om?

Er Obamas strategi at dersom Cubas befolkning får mer tilgang til internett, investeringer, kontakt med turister og handelssamkvem, så løsner jerngrepet Castro-dynastiet har over det cubanske samfunnet, av seg selv? Tenker Obama at når ikke lenger regimet kan skylde på USA og embargoen for manglende økonomisk utvikling og manglende velstand, så vil befolkningen gjøre regimet ansvarlig og kreve endringer og demokratiske reformer? Tror USAs regjering at dersom Cubas befolkning blir eksponert for amerikansk direkte påvirkning økonomisk og kulturelt og ved nærere samkvem mellom de to folkene, så vil økonomiske maktforhold endre seg, for deretter å bli etterfulgt av endring av politiske maktforhold på Cuba? Undervurderer Obama et totalitært regime som har bevart absolutt makt i 56 år?

Kanskje frykter Obama at dersom det totalitære diktaturet forsvinner vil Cuba kunne bli et naboland i økonomisk, sosialt og politisk kaos? Er amerikanske styresmakter redde for at Cuba uten diktaturet og etter en mulig uoversiktlig transformasjonsprosess fra diktatur til noe som de kanskje frykter ikke vil bli et velfungerende demokrati, vil kunne bli en «failed state»? Frykter USAs myndigheter narkotikakriminalitet, at kokain-karteller vil rekruttere et stort da arbeidsledig sikkerhets og militærapparatet, at Cuba vil egne seg som mellomstasjon for narkotikasmugling, at store menneskemasser vil ankomme USA på flukt fra et land i kaos og kanskje også at et Cuba i kaos vil tjene Russland og andre økonomiske og politiske rivalers interesser? Har ikke Obama tilstrekkelig tillit til at en opposisjon som foreløpig ikke har klart å samle seg om en dominerende politisk leder og en samlet strategi, vil klare å gjøre Cuba til et økonomisk og politisk velfungerende samfunn etter en eventuell transformasjonsprosess fra diktatur til demokrati?   


Guillermo Farinas, Antonio Rodiles,
 Felix Navarro og Angel Moya.

Det direkte møtet mellom USAs og Cubas lederer vil ta mye av oppmerksomheten ved Det Pan-Amerikanske Forbunds konferanse. Konferansen vil imidlertid bli en arena der mange politiske organisasjoner med ulike politiske agendaer vil slåss om oppmerksomheten fra internasjonale medier. Politisk kontroversielt og nyskapende er det at også cubanske opposisjonelle organisasjoner er invitert til den offisielle konferansen. I Panama vil Maduro og chavistene imidlertid arrangere en «anti-imperialistisk» motkonferanse, som vil rette kritikk mot USA, imperialisme og nyliberalisme. Til den offisielle konferansen vil den cubanske statlige delegasjonen ha med seg representanter for organisasjoner fra «sivilt samfunn», men disse organisasjonene vil være kontrollert av det cubanske statsapparatet. Imidlertid har konferansens arrangører også invitert representanter for uavhengige organisasjoner på Cuba. Den politiske opposisjonen, blant dem Kvinner i Hvitt, vil bli representert. Andre cubanske opposisjonelle organisasjoner, som vil være igjen på Cuba, vil samtidig arrangere sin egen motkonferanse for «uavhengig sivilt samfunn» i ulike distrikter av Cuba.


Her overrekker Nicolas Maduro Brazils president
Dilma Roussef et bilde av Hugo Chavez

Vil Maduros «anti-imperialistiske» motkonferanse lykkes med å stjele oppmerksomheten fra det offisielle programmet for «sivilt samfunn i Latin-Amerika»? Og vil opposisjonen på Cuba under konferansen i Panama få oppmerksomhet for sine krav om demokratiske reformer og respekt for menneskerettigheter på Cuba, eller vil Castro-regimets utvalgte og av regimet kontrollerte representanter for «sivilt samfunn» på Cuba lykkes i å diskreditere de opposisjonelle organisasjonenes representanter i internasjonale mediers øyne? Og vil de opposisjonelle som er blitt igjen på Cuba der de arrangerer sin «motkonferanse», lykkes i få oppmerksomhet for sine synspunkter og krav om demokrati og menneskerettigheter og bli lyttet til når de ytrer sine forhåpninger om å kunne være med å forme Cubas fremtid?

Hva slags rolle vil Obama komme til å spille i Panama 10-11. april? Vil man i ettertid huske han som presidenten som tok Raul Castro i hånden og skrinla et halvt århundre med «mislykket» sanksjonspolitikk, og som samtidig ble utmanøvrert av et totalitært diktatur? Det er ikke vanskelig å forstå at opposisjonen på Cuba er splittet i synes på Obamas fra desember endrete politikk overfor Castro-regimet. Mange opposisjonelle på Cuba er kritiske til Obamas nye politikk. Obama har så langt ikke gitt kritikerne noen grunn til å endre mening. Kan Obama komme tilbake og overbevise kritikerne om at han virkelig er situasjonens herre i håndteringen av diktaturer i Latin-Amerika?

 

Neste artikkel, som vil bli publisert tirsdag 7. april, ikke mandag denne gangen, vil handle om Venezuelas rolle i det spente forholdet mellom USA og Cuba.

 

Kilder: ICLEP, det cubanske instituttet for presse- og ytringsfrihet.