USAs forhold til Venezuela i forkant av Det Pan-Amerikanske Forbunds møte 10-11. april.

Vil de to samstemte diktaturene lykkes i å utmanøvrere USA på konferansen i Det Pan-Amerikanske Forbundet 10-11. april? Cuba har innledet tredje fase i forhandlingsprosessen med USA om normalisering av forbindelser mellom de to landene. Samtidig har Maduros regime i Venezuela tilspisset retorikken mot USA og innledet en «anti-imperialistisk kampanje» mot USA. USA har lenge på fornuftig vis ignorert Maduros regime og regimets retorikk mot USA. Nylig betegnet imidlertid Obama Venezuela for å være en fare for USAs sikkerhet, samtidig som han lot en talsperson for regjeringen forsikre om at det var uaktuelt for USA å foreta eller støtte en militæraksjon mot Venezuela.

Barack Obama hilser på Hugo Chavez. Nicolas Maduro i bakgrunnen.

Hvordan skal man forstå USAs politikk overfor Venezuela? Obama vil unngå å gjenta President Bushs tabbe. I 2002 prøvde den politiske høyresiden i Venezuela å utføre et kuppforsøk mot Hugo Chavez regjering. USAs regjering var opptatt av å planlegge den nært forestående invasjonen i Irak. Bush-regjeringen manglet en gjennomtenkt politikk og en strategi for Latin-Amerika. Politiske krefter på høyresiden i Venezuela med bånd til republikanerne i USA og med store forventninger om støtte fra USAs regjering, foretok kuppet og la frem for Bush-regjeringen et fait accompli. Bush ble bedt om å støtte kuppet, og det gjorde han. Bush-regjeringen hadde dels vært uklare og dels hadde de lenge snakket høyresiden i Venezuela etter munnen, i følge Arturo Valenzuela, tidligere Bill Clintons rådgiver for Latin-Amerika-spørsmål på møte ved Universitet i Georgetown desember 2007.

Obama vil unngå at politiske miljøer i Venezuela gjør regning med USAs støtte og lar seg friste til å foreta politiske kupp eller andre handlinger de så regner med å få støtte fra USA i ettertid for. Obama vil unngå å bli misforstått, tatt til inntekt for udemokratiske handlinger ved å gjenta Bushs utydelige og lite gjennomtenkte politikk. Han vil unngå å gi chavistene enda en gang en amerikansk presidents tabbe som de kan utnytte for propagandaformål ved ikke å ta klart avstand fra udemokratiske handlinger. USA har en lang historie fra noen tiår tilbake, men også enda lenger tilbake i å ha støttet diverse suspekte militærregimer. Erklæringen om ikke å ville støtte noen form for militær aksjon, synes således som et klokt utspill.

Men Obamas utspill om at Venezuela utgjør en fare for USAs sikkerhet, virker ikke klokt. For at en amerikansk regjering skal kunne innføre sanksjoner mot et annet land, slik Obama ønsker å gjøre overfor representanter for regimet som stod ansvarlige for drap på demonstranter i 2014, må landet i følge amerikansk lov, erklære landet som en «fare for rikets sikkerhet». Er de økonomiske sanksjonene så effektive og treffsikre at representantene for Maduro-regimet vil oppleve at de blir en belastning for regimet, slik USAs regjering ønsker? Kanskje så Obama det som nødvendig å vise styrke etter flere måneder med konfronterende utspill fra Maduro? Etter å ha blitt ydmyket av Putin som gjør som han vil i Europa, og av Benjamin Netanyahu og andre aktører i Midt-Østen, ble kanskje Obama lei av de stadige provokasjonene fra Maduro? I en latin-amerikansk politisk sammenheng kan det være nødvendig ikke å fremstå som for svak.


Obama og Maduro

Tre grunner er imidlertid blitt trukket frem som forklaringer av Obamas erklæring av Venezuela som en fare for USAs sikkerhet. Obama frykter at Venezuela skal utvikle seg til en «failed state» der narkotika-karteller og andre kriminelle grupperinger vil kunne få anledning til å drive organisert kriminalitet overfor USA. Avhoppere fra Maduro-regimet har fortalt om samarbeid mellom Maduro-regimet og narkotika-karteller, men avhoppere kan ha interesse av å overdrive. Bankskandalen i Sveits avdekket finansielle relasjoner mellom Iran, Hizbollah, Maduros regime. Kombinasjonen økonomisk kaos, politisk vanstyre, store ukontrollerte pengestrømmer fra olje og stor korrupsjon, har gjort Venezuela til en arena for finansiering av terror, hvitvasking av narkotika-kriminalitet og annen kriminalitet, i følge amerikanske kilder. Dersom Venezuela utvikler seg videre mot et fullstendig økonomisk, sosialt og politisk kaos, en «failed state», kan landet virke destabiliserende for naboland og for hele regionen, ikke minst i form av flyktningestrømmer.

Utvikler landet seg videre mot å bli en «failed state» vil Venezuela kunne bli et land USA kan bli nødt til å utvikle en strategi overfor. Da vil USA trenge å utvikle et nært samarbeid med Venezuelas naboland. Et nært samarbeid på tvers av politiske skillelinjer i USA, kan også komme til å være en fordel for den amerikanske presidenten som kan risikere å få Venezuela som «failed state» i fanget i nær fremtid. Kan utspillet om fare for USAs sikkerhet tolkes inn i en slik mulig langsiktig strategi for å forberede senere samling om drastiske, men nødvendige krisetiltak overfor en mulig «failed state»?

Mye taler imidlertid for at utspillet om fare for USAs sikkerhet, gjorde mer skade enn nytte. Maduro hadde i forkant av Obamas erklæring, arrestert borgermesteren i Caracas, Antonio Ledezma. Tre tidligere latin-amerikanske presidenter hadde kritisert Maduros regime for behandlingen av Ledezma og den siden i fjor fengslete opposisjonslederen Leopoldo Lopez. Brazil og en rekke andre latin-amerikanske land var i ferd med å utøve politisk press for at regimet skulle inngå forhandlinger med opposisjonen. Senere har også den tidligere lederen for det spanske sosialistpartiet, Felipe Gonzalez, kritisert Maduros behandling av politiske fanger. Maduro har av den grunn karakterisert også Gonzalez for å gå kuppmakeres ærend.


Den venezolanske opposisjonslederen
Leopoldo Lopez har nå sittet et år i fengsel.

Obamas utspill har derimot gitt Maduro anledning til foreløpig å slippe alt press fra latin-amerikanske ledere om å inngå politiske kompromisser i Venezuela. Isteden har Maduro nå lansert en stor «anti-imperialistisk» kampanje mot USA og «det nyliberale hegemoni» i Latin-Amerika. Maduro skal under konferansen i Panama overlevere Obama flere millioner underskrifter som skal protestere mot USAs aggresjon mot Venezuela, og påståtte planer om kupp og invasjonsforsøk. Statsansatte i Venezuela skal ha blitt utsatt for press om at de kunne miste jobben dersom de ikke skrev under regimets opprop mot den amerikanske «aggresjonen mot fedrelandet».

Maduro kan regne med et visst gehør blant latin-amerikansk venstreside for det som for utenforstående kan virke som politisk teater iscenesatt av «loonie left», de rabiate på den ekstreme venstresiden. De fallende internasjonale råvareprisene det siste året, har gjort at økonomisk stagnasjon det siste året har avløst det som for mange latin-amerikanske land har vært en jevn økonomisk vekst siden kort etter den internasjonale finanskrisen. For mange regimer kan anti-amerikansk mobilisering overfor hjemlige masser være en kjærkommen avledning fra misnøye forårsaket av økonomisk stagnasjon, stramme budsjetter og mindre økonomiske ressurser til fattigdomsreduserende tiltak blant fattig befolkning, enten man snakker om bærekraftige tiltak eller populistiske. Flere av lederne på venstresiden i Latin-Amerika, har i ungdommen enten vært geriljasoldater eller mobilisert til støtte for geriljaer og mot for tiår siden USA-støttete militærdiktaturer. Mange av disse lederne vil utnytte en mulighet til kostnadsfritt for dem selv å mobilisere mot USA. USA kan bare alene ved sin økonomiske, militære, kulturelle og politiske makt, bli opplevd kjærkomment å kunne tvinge til å være enda mer imøtekommende og kompromissvillige overfor latin-amerikanske ledere med behov for økonomiske investeringer og for egne land og regjeringer gunstig samarbeid.

Ved møtet i Det Pan-Amerikanske Forbund i Panama vil Maduro og chavistene arrangere en «anti-imperialistisk» motkonferanse. Motkonferansen vil rette skarp kritikk mot USA og nyliberalisme, hylle anti-imperialistiske organisasjoner og vil også inneholde minneseremonier over Hugo Chavez og Nestor Kirchner, Argentinas president Cristina Kirchners i 2010 avdøde ektemann. Maduro synes å ville samle så mange som mulig av latin-amerikanske statsledere bak motkonferansen. Etter skandalen rundt den drepte statsadvokaten, alvorlige økonomiske problemer og Cristina Kirchners fallende popularitet kan hennes regjerning virkelig trenge en ytre fiende å samle seg mot.


Presidentparet Cristina og Nestor Kirchner

Vil Maduros «anti-imperialistiske» motkonferanse lykkes med å stjele oppmerksomheten fra det offisielle program for «sivilt samfunn i Latin-Amerika»? Eller vil opposisjonelle fra Venezuela og Cuba lykkes med å få oppmerksomhet ved konferansen og i internasjonale medier?

Hva slags rolle vil Obama komme til å spille i Panama? Vil man i ettertid huske han som presidenten som tok Raul Castro i hånden og skrinla et halvt århundre med «mislykket» sanksjonspolitikk, og som samtidig ble utmanøvrert av et totalitært diktatur og et autoritært regime med stadig mer diktatoriske trekk? Kan Obama komme tilbake og overbevise kritikerne om at han virkelig er situasjonens herre i håndteringen av de to diktaturene?

Barack Obama holder Cubas fremtid i sine hender.

 

Neste innlegg vil utdype forholdet mellom Castro-dynastiet og chavist-regimet. Castro-regimet har lenge snyltet på Venezuelas oljerikdom, vil være en påstand som vil bil underbygget.

 

Kilder. ICLEP, Det cubanske instituttet for presse- og ytringsfrihet.