Intervju med Knut Flottorp.

Hugo Chavez sørget for at det dryppet på hans nærmeste.

Knut Flottorp: Norske medier ser bare på visjonene til Chavez i dekningen av hva som skjer i Venezuela. Næringslivskretsene jeg ble kjent med i Venezuela var de første årene for Chavez. Chavez gikk ikke inn og kontrollerte aktørene i næringslivet de første årene, og politikerne fra miljøet jeg kjente, ville ikke inn på kontorene til Chavez. De inngikk heller en allianse med ham. Chavez skapte mye begeistring og optimisme de første årene ved makten.

Det var stor optimisme, men mangel på strategi. Chavez fant folkene han ville ha, så ”bar det på skauen”. Alle skulle fordele. Det ble veldig fort noen som kom i posisjoner. De tok kontroll over enorme pengemidler, og stakk penger i egen lomme.

Døtrene til Chavez. hvor mye er de egentlig gode for?

Oljen generer store verdier, verdier vi i Norge heller aldri ser, kommisjonen for de som driver oljehandel. Store banker kontrollerer dette. Da Hugo Chavez kom til makten doblet han gebyrene staten tok fra utenlandske banker for å drive handel med venezuelansk olje, fra 5 cent til 10 cent per fat. Noen år senere kuttet han vekk hele mellomleddet, de som skulle ha gebyrer eller kommisjon. Etterhvert som chavistene nasjonaliserte og tok over oljehandelen, handlet Chavez direkte med kineserne mot 2 prosent i egen kommisjon. Kineserne handler ut i fra priser de låser fast for 6 måneder av gangen. For Chavez var det helt greit. Chavez kjøpte også en bank i New York der han plasserte sine personlige inntekter fra oljehandelen. Chavez var grådig, og sikret seg enorme beløp. Datteren hans, Gaby, er i dag i følge Forbes, god for 40 milliarder dollar.

(Påstanden fra Forbes har blitt kritisert, bl.a. fordi Forbes, i følge Roar Nerdal, har en tendens til å regne statseiendom i ”sosialistiske” land, som privateiendom for de styrende. JJs kommentar.)

Jan Jørgen: Hvem er du Knut Flottorp?

KF: Jeg er en norsk matematiker og økonom, med bakgrunn fra telecom-bransjen, som har jobbet innen ulike norske og internasjonale selskaper, og har drevet med næringsvirksomhet i Venezuela siden 1997. Jeg har jobbet innen store, internasjonale selskaper med kontorer i europeiske storbyer, med ansvar for å spre mobilnett. Jeg har etterhvert blitt kjent med mange av de viktigste næringslivsaktørene i Venezuela. Nærest kjennskap har jeg hatt til miljøet rundt Delsa Solorzano i Chacao. Dette miljøet har så senere fått nære bånd til miljøene rundt de ledende opposisjonspolitikerne Leopoldo Lopez og Maria Machado.

Tenk hvordan hovedstaden, Caracas, er bygget opp, delt ved den store ringveien. Chavez holdt seg nede i dalen, mens nettverket av næringslivsledere som jeg ble kjent med, befant seg oppe i fjellsidene. De har en annen mentalitet. Dersom du slik noen av dem gjorde, eide mer enn et norsk oljefond, trenger du ikke å drive med politikk.

Delsa Solorzano

Delsa Solorzano og Leopoldo Lopez bor i Chacao, som er en bydel i Caracas, ved siden av Altamira. De deler T-banestajon. Alle de store bankene holder til her - “Chacioto”. Alle går og spiser på “Weekend” . Det er et Italiensk strøk, mange små restauranter, de danser tango - ikke salsa og meringue. Chacao tilsvarer nok “Bogstaveien” og den helt øverste delen av Holmenkollen i Oslo.

De som bor her er familier med enorme midler i USA. Skattesatsene var lave, fem prosent skatt, for noen bare 2,5 prosent skatt, og det du tjente over 100 000 dollar, slapp du å betale skatt for. Siden pengene tjenes i utlandet, så kan de jo ikke betale skatt, eller slettes ikke for mer enn 10 ganger minstelønn. Men de bruker masse penger. De har en ordning om at de betaler skatt (5%) etter en god lønn (omkring 500 000 - ), så betaler de 25 000 i skatt. Men de tar bare ut pengene de trenger og veksler de inn i lokal valuta. De er ikke berørt av inflasjon eller de har det helt greit fordi dere månedslønn er det samme i dollar. De er også skånet for vekslings skatt (20%), for å veksle fra dollar til venezuelanske bolivar, fordi mange er leverandører som blir betalt i lokal valuta, og skal betale utenlandske selskaper i USD. Dette er bedre enn Cayman Island, fordi de bor i en by, kan ta T-bane og spise på restaurant.
 

Chacao, Caracas, Venezuela.

JJ: Hva endret seg under Hugo Chavez?

KF: Chavez var altså veldig grådig. ”Hvis du skal gjøre noe, så må du betale meg”, slik fungerte det. Chavez sørget for at det dryppet på hans nærmeste. De er blitt rike på dollars, syltet ned i amerikanske banker. Chavez kjøpte seg inn i en bitte liten bank i New York. Staten var ikke inni dette, det var Hugo Chavez helt privat. Det var ingen andre. Ingen AS. Senere betalte han andre med pengene fra banken der han plasserte sine store inntekter, sin formue. For å få mer penger til eget forbruk, høynet Chavez altså kommisjonen han tok fra de som mottok venezuelansk olje. Det statlige oljeselskapet, PDVSA betalte skatt helt uendret - Chavez betalte ikke noe. Men Chavez betalte andre for tjenester og på denne måten ble det økonomi i det.

Pengene fløyt inn. Folk mottok enorme beløp. De blokkerte også andre. De trengte ikke å høre på de som kom med løsninger, for de hadde en annen agenda. De trengte ikke å være kreative, skape verdier. De kontrollerte et system der mye penger var i omløp.

Chavez kom altså til makten for å tjene penger. Jeg jobbet i selskapet Amco og hadde møter med det statlige oljeselskapet, PDSVA. Vi som drev med næringsvirksomhet, sluttet etter hvert å ta hensyn til Chavez. Det har med fokus å gjøre. I møter med ham landet øynene hans ofte på pene ben. Vi måtte passe på at kvinnene vi hadde med til viktige møter ikke var for pene, og ikke hadde for mye utringning eller for korte skjørt. Til slutt, måtte damene vi hadde med på møter gå i Ola-bukser. Man hadde en viktig målsetning for møtet, og så mistet han konsentrasjonen for agendaen for møtet, for så til slutt noen ganger å ende opp til sengs med den kvinnelige møtedeltakeren. Noen ganger rådførte vi oss med de som jobbet på kontoret hans, og dersom de fortalte at Chavez var i ”det humøret”, og vi hadde viktige spørsmål på en agenda for et møte, så hjelp de som jobbet på kontoret hans oss med å fortelle ham at møtekalenderen hans var full den dagen, og det viktige møtet vi ville ha, måtte bli utsatt til senere.

Men han klådde ikke på damene, og damene la seg etter ham også, jaget ham. Han var ikke avhold, men drakk seg aldri full. Chavez var alltid propell, som om han skulle ha forspist seg på sukker.

Leopooldo Lopez i fengsel.

Cubanerne bidro til å utdanne leger i Venezuela, slik at det en stund ble nok leger, selv om det var dårlig utdannete leger. Cubanerne har også lagt det digitale bredbåndsnettet i Venezuela. Mange cubanere var utdannet innen teknologi i Europa på 80-tallet, gjennom samarbeidet med østblokk-landene. Da ISDN-systemet ble rullet ut i hele Europa, var enkelte cubanere med i arbeidet. Mens Cuba hadde det samme systemet som i Norge, hadde USA et gammeldags, analogt system, som fremdeles er styrende for internett og digitale tjeneste i USA. Telecom-bransjen ble i sin tid beskyttet av lovgivning vedtatt av Bill Clintons regjering. Bredbåndsystemet i USA er fortsatt veldig tregt, fordi det er analogt.

JJ: Hvorfor gikk det galt i Venezuela?

KF: Jeg har sett oppgaver over PDVSAs salg av olje. Mange var engasjert i dette, og det er blant disse at det ble penger til annen handel: Gull og narkotika. Men de hadde alt satt opp, også kontroll over Banco Central, den venezuelanske nasjonalbanken. Russiske selskaper er blitt betalt i Bolivars - for å gjøre det umulig å spore for andre banker. De har tilbudt flylaster med venezuelanske bolivarer for å veksle dette til USD. Dette er “loco y no poco loco”. Dette foregikk i Florida sammen med oppgjør for investeringen i eiendom og hoteller. Ingen ting er rapportert, alt er dekket over og pengene fordelt. 

Leopoldo Lopez

PDVSA kan si at de skal godkjenne en leverandør. Det kan være at de skal sjekke at selskapet betaler skatt. Så at regnskapet er revidert som i Norge. Men i Sør-Amerika er det ofte at det finnes en fetter i systemet. Dette er komplett umulig å vite, om du ikke har oversikt over sosiale nettverk. Dermed så sikrer du at en fetter kan bosette seg i USA og skrive tilbud til PDVSA - vanligvis dobler de verdien i lokal valuta - omtrent som at Baker regner kr. 15,- per USD - da blir det fryktelig dyrt. Jeg har sett utstyr de har betalt 10 ganger prisen for. 

Chavez ville være den nye ”Che” Guevara. Han hadde ikke gangsyn. Chavez var ingen sosialist, men kom til makten for å tjene penger, slik også enkelte colombianske geriljaledere har påpekt. Chavez var likevel stolt av det han mente chavistene hadde fått til overfor småfolket, de fattige i Venezuela. Flere av støttespillerne til Chavez hadde studert i Frankrike, og kjente det intellektuelle miljøet. Chavez lot seg påvirke. Han elsket å spille rollen som den nye ”Che” for vestlige, europeiske intellektuelle. Samtidig var han veldig opptatt av hva som skjedde under militærkuppet mot Salvador Allende i 1973, og hva som skjedde med den myrdete, visesangeren og kommunisten Victor Jara.

JJ: Så hva skal til for å få Venezuela på fote igjen, gitt den økonomiske, sosiale og teknologiske krisen landet befinner seg i? Har chavistene gjort det umulig å bygge opp PDSVA til en sterk statlig aktør i oljebransjen i Venezuela, siden de har dels mistet og dels kvittet seg med så mye viktig teknologisk kompetanse. Har chavistene skuslet bort arvesølvet?

Maria Machado

KF: Best case-scenario for gjenoppbygging er at venezuelanerne kunne få landet på fote før sommeren. Institusjoner må på plass. Høyesterett må komme inn i det hele. Luiza Ortega, er i Brussel, for å få ICC, den internasjonale domstolen i Haag til å involvere seg mot regimet.

Så må man få kontroll på spørsmålet om kommisjon, gebyrer og korrupsjon. Private betalinger fra ulovlige midler må skilles ut fra ærlig betaling av gebyrer for ulike tjenester. Korrupsjon må skilles fra det som ikke er korrupsjon.

Landets største vannstasjon, et megakraftverk, fungerer ikke, fordi det ikke er blitt vedlikeholdt. Naturforholdene med elver og vannfall ligger jo fortsatt til rette, det regner hele tiden, og nye turbiner og annet utstyr er produsert, men ikke installert, fordi noen ville ha penger under bordet, som de ikke fikk. Dropper man kravet om penger under bordet innen f.eks. elektrisitet og vannverk, så gjenstår det på en måte bare å trykke på knappene, så er viktig infrastruktur oppe og går innen rimelig tid.

Før var det PDVSA som fisket de to-tre beste i klassen, du vant i konkurransen og ble ansatt om du ble best på skolen. Spørsmålet om teknologisk kyndig personale innen PDSVA vil imidlertid løse seg. Når pengene på nytt flommer inn, så vil de dyktige menneskene komme tilbake. Det vil alltid friste dyktige mennesker å få godt betalte jobber og leve et spennende og behagelig liv i et land, der man kan leve et så godt liv som man kan i Venezuela.

(Knut prøver å skjule et smil i det han ser ut av vinduet i det snøfylte og vinterkalde Norge.)

JJ: Men har ikke chavistene nettopp ved å kvitte seg med nøkkelkompetanse innen PDSVA skuslet bort arvesølvet og gjort en gjenoppbygging av det statlige oljeselskapet avhengig av private aktørers hjelp? Venezuela vil vel være ut av stand til i nær fremtid å la oljeinntekter på nytt kunne bli en mulig kraft for velferdspolitikk?

KF: Norge er et lite land med en veldig statsstyrt økonomi. Venezuela et stort land, lettere med lokale enheter. Det er lettere å bygge opp en sterk økonomi dersom hver region kan trekke opp, konkurrere og spille opp med hverandre.

JJ: Men med desentraliserte regioner, så vil vel ikke Venezuela kunne bli et omfordelende velferdssamfunn, slik chavistene i sin retorikk hevdet at de ville skape, vil det vel?

KF: Å få økonomien til å spille seg ut, har med kompleksitet å gjøre. Leopoldo Lopez planlegger for en desentralisert økonomi. Lopez driver med “Strategic Modelling” - lage modeller som kan brukes ved sosioøkonomisk planlegging. Dette er fellesarv mellom økonomi og data. Det er brukt i “Information Engineering”.

Så må de få kontroll på de mange våpnene som flyter rundt i Venezuela. De må få kontroll på kriminaliteten. Våpen må beslaglegges, holdninger må endres. Det bør på nytt bli ulovlig å vise våpen offentlig. Folk bør igjen avsky våpen, og å true med maktbruk må bli uakseptabelt. 

JJ: Og Henrique Capriles?

KF: Han er i periferien av nettverket rundt de jeg kjenner, og har ikke jeg kontakt med. Capriles tilhører et annet nettverk.

Knut Flottorp

Leopoldo Lopez sitter nå i husarrest, men han har jevnlig kontakt med andre deler av opposisjonen, som Juan Guaido.

(Juan Guaido er leder for Parlamentet, som ble valgt i 2015. Siden gjenvalget av Nicolas Maduro ikke ble anerkjent av det internasjonale samfunn, har Guaido i januar 2019, da Maduros andre presidentperiode skulle begynne, erklært seg som de facto president i Venezuela. JJ-kommentar). 
 De som passer på Leopoldo Lopez aksepterer at han tar kontakt med folk utenifra, så lenge det ikke blir noe oppstuss om det. Guaido får instruksjoner av Lopez, gjør som han sier. Leopoldo Lopez er den som tenker ut den langsiktige strategien.

Juan Gaudio

Maria Machado er den som binder de kompliserte opposisjonsnettverkene sammen.

Hun er den sterke, som vever sammen de komplekse tingene. Machado fremstår som en dronning, hun er alt du kan drømme om i en kvinne, hennes måte å være på. Det er hun som har tenkt ut strategien rundt definisjonen av tyranni, nå ved ordet ”usurpator”.

USAs forhold til Venezuela i forkant av Det Pan-Amerikanske Forbunds møte 10-11. april.

Vil de to samstemte diktaturene lykkes i å utmanøvrere USA på konferansen i Det Pan-Amerikanske Forbundet 10-11. april? Cuba har innledet tredje fase i forhandlingsprosessen med USA om normalisering av forbindelser mellom de to landene. Samtidig har Maduros regime i Venezuela tilspisset retorikken mot USA og innledet en «anti-imperialistisk kampanje» mot USA. USA har lenge på fornuftig vis ignorert Maduros regime og regimets retorikk mot USA. Nylig betegnet imidlertid Obama Venezuela for å være en fare for USAs sikkerhet, samtidig som han lot en talsperson for regjeringen forsikre om at det var uaktuelt for USA å foreta eller støtte en militæraksjon mot Venezuela.

Barack Obama hilser på Hugo Chavez. Nicolas Maduro i bakgrunnen.

Hvordan skal man forstå USAs politikk overfor Venezuela? Obama vil unngå å gjenta President Bushs tabbe. I 2002 prøvde den politiske høyresiden i Venezuela å utføre et kuppforsøk mot Hugo Chavez regjering. USAs regjering var opptatt av å planlegge den nært forestående invasjonen i Irak. Bush-regjeringen manglet en gjennomtenkt politikk og en strategi for Latin-Amerika. Politiske krefter på høyresiden i Venezuela med bånd til republikanerne i USA og med store forventninger om støtte fra USAs regjering, foretok kuppet og la frem for Bush-regjeringen et fait accompli. Bush ble bedt om å støtte kuppet, og det gjorde han. Bush-regjeringen hadde dels vært uklare og dels hadde de lenge snakket høyresiden i Venezuela etter munnen, i følge Arturo Valenzuela, tidligere Bill Clintons rådgiver for Latin-Amerika-spørsmål på møte ved Universitet i Georgetown desember 2007.

Obama vil unngå at politiske miljøer i Venezuela gjør regning med USAs støtte og lar seg friste til å foreta politiske kupp eller andre handlinger de så regner med å få støtte fra USA i ettertid for. Obama vil unngå å bli misforstått, tatt til inntekt for udemokratiske handlinger ved å gjenta Bushs utydelige og lite gjennomtenkte politikk. Han vil unngå å gi chavistene enda en gang en amerikansk presidents tabbe som de kan utnytte for propagandaformål ved ikke å ta klart avstand fra udemokratiske handlinger. USA har en lang historie fra noen tiår tilbake, men også enda lenger tilbake i å ha støttet diverse suspekte militærregimer. Erklæringen om ikke å ville støtte noen form for militær aksjon, synes således som et klokt utspill.

Men Obamas utspill om at Venezuela utgjør en fare for USAs sikkerhet, virker ikke klokt. For at en amerikansk regjering skal kunne innføre sanksjoner mot et annet land, slik Obama ønsker å gjøre overfor representanter for regimet som stod ansvarlige for drap på demonstranter i 2014, må landet i følge amerikansk lov, erklære landet som en «fare for rikets sikkerhet». Er de økonomiske sanksjonene så effektive og treffsikre at representantene for Maduro-regimet vil oppleve at de blir en belastning for regimet, slik USAs regjering ønsker? Kanskje så Obama det som nødvendig å vise styrke etter flere måneder med konfronterende utspill fra Maduro? Etter å ha blitt ydmyket av Putin som gjør som han vil i Europa, og av Benjamin Netanyahu og andre aktører i Midt-Østen, ble kanskje Obama lei av de stadige provokasjonene fra Maduro? I en latin-amerikansk politisk sammenheng kan det være nødvendig ikke å fremstå som for svak.


Obama og Maduro

Tre grunner er imidlertid blitt trukket frem som forklaringer av Obamas erklæring av Venezuela som en fare for USAs sikkerhet. Obama frykter at Venezuela skal utvikle seg til en «failed state» der narkotika-karteller og andre kriminelle grupperinger vil kunne få anledning til å drive organisert kriminalitet overfor USA. Avhoppere fra Maduro-regimet har fortalt om samarbeid mellom Maduro-regimet og narkotika-karteller, men avhoppere kan ha interesse av å overdrive. Bankskandalen i Sveits avdekket finansielle relasjoner mellom Iran, Hizbollah, Maduros regime. Kombinasjonen økonomisk kaos, politisk vanstyre, store ukontrollerte pengestrømmer fra olje og stor korrupsjon, har gjort Venezuela til en arena for finansiering av terror, hvitvasking av narkotika-kriminalitet og annen kriminalitet, i følge amerikanske kilder. Dersom Venezuela utvikler seg videre mot et fullstendig økonomisk, sosialt og politisk kaos, en «failed state», kan landet virke destabiliserende for naboland og for hele regionen, ikke minst i form av flyktningestrømmer.

Utvikler landet seg videre mot å bli en «failed state» vil Venezuela kunne bli et land USA kan bli nødt til å utvikle en strategi overfor. Da vil USA trenge å utvikle et nært samarbeid med Venezuelas naboland. Et nært samarbeid på tvers av politiske skillelinjer i USA, kan også komme til å være en fordel for den amerikanske presidenten som kan risikere å få Venezuela som «failed state» i fanget i nær fremtid. Kan utspillet om fare for USAs sikkerhet tolkes inn i en slik mulig langsiktig strategi for å forberede senere samling om drastiske, men nødvendige krisetiltak overfor en mulig «failed state»?

Mye taler imidlertid for at utspillet om fare for USAs sikkerhet, gjorde mer skade enn nytte. Maduro hadde i forkant av Obamas erklæring, arrestert borgermesteren i Caracas, Antonio Ledezma. Tre tidligere latin-amerikanske presidenter hadde kritisert Maduros regime for behandlingen av Ledezma og den siden i fjor fengslete opposisjonslederen Leopoldo Lopez. Brazil og en rekke andre latin-amerikanske land var i ferd med å utøve politisk press for at regimet skulle inngå forhandlinger med opposisjonen. Senere har også den tidligere lederen for det spanske sosialistpartiet, Felipe Gonzalez, kritisert Maduros behandling av politiske fanger. Maduro har av den grunn karakterisert også Gonzalez for å gå kuppmakeres ærend.


Den venezolanske opposisjonslederen
Leopoldo Lopez har nå sittet et år i fengsel.

Obamas utspill har derimot gitt Maduro anledning til foreløpig å slippe alt press fra latin-amerikanske ledere om å inngå politiske kompromisser i Venezuela. Isteden har Maduro nå lansert en stor «anti-imperialistisk» kampanje mot USA og «det nyliberale hegemoni» i Latin-Amerika. Maduro skal under konferansen i Panama overlevere Obama flere millioner underskrifter som skal protestere mot USAs aggresjon mot Venezuela, og påståtte planer om kupp og invasjonsforsøk. Statsansatte i Venezuela skal ha blitt utsatt for press om at de kunne miste jobben dersom de ikke skrev under regimets opprop mot den amerikanske «aggresjonen mot fedrelandet».

Maduro kan regne med et visst gehør blant latin-amerikansk venstreside for det som for utenforstående kan virke som politisk teater iscenesatt av «loonie left», de rabiate på den ekstreme venstresiden. De fallende internasjonale råvareprisene det siste året, har gjort at økonomisk stagnasjon det siste året har avløst det som for mange latin-amerikanske land har vært en jevn økonomisk vekst siden kort etter den internasjonale finanskrisen. For mange regimer kan anti-amerikansk mobilisering overfor hjemlige masser være en kjærkommen avledning fra misnøye forårsaket av økonomisk stagnasjon, stramme budsjetter og mindre økonomiske ressurser til fattigdomsreduserende tiltak blant fattig befolkning, enten man snakker om bærekraftige tiltak eller populistiske. Flere av lederne på venstresiden i Latin-Amerika, har i ungdommen enten vært geriljasoldater eller mobilisert til støtte for geriljaer og mot for tiår siden USA-støttete militærdiktaturer. Mange av disse lederne vil utnytte en mulighet til kostnadsfritt for dem selv å mobilisere mot USA. USA kan bare alene ved sin økonomiske, militære, kulturelle og politiske makt, bli opplevd kjærkomment å kunne tvinge til å være enda mer imøtekommende og kompromissvillige overfor latin-amerikanske ledere med behov for økonomiske investeringer og for egne land og regjeringer gunstig samarbeid.

Ved møtet i Det Pan-Amerikanske Forbund i Panama vil Maduro og chavistene arrangere en «anti-imperialistisk» motkonferanse. Motkonferansen vil rette skarp kritikk mot USA og nyliberalisme, hylle anti-imperialistiske organisasjoner og vil også inneholde minneseremonier over Hugo Chavez og Nestor Kirchner, Argentinas president Cristina Kirchners i 2010 avdøde ektemann. Maduro synes å ville samle så mange som mulig av latin-amerikanske statsledere bak motkonferansen. Etter skandalen rundt den drepte statsadvokaten, alvorlige økonomiske problemer og Cristina Kirchners fallende popularitet kan hennes regjerning virkelig trenge en ytre fiende å samle seg mot.


Presidentparet Cristina og Nestor Kirchner

Vil Maduros «anti-imperialistiske» motkonferanse lykkes med å stjele oppmerksomheten fra det offisielle program for «sivilt samfunn i Latin-Amerika»? Eller vil opposisjonelle fra Venezuela og Cuba lykkes med å få oppmerksomhet ved konferansen og i internasjonale medier?

Hva slags rolle vil Obama komme til å spille i Panama? Vil man i ettertid huske han som presidenten som tok Raul Castro i hånden og skrinla et halvt århundre med «mislykket» sanksjonspolitikk, og som samtidig ble utmanøvrert av et totalitært diktatur og et autoritært regime med stadig mer diktatoriske trekk? Kan Obama komme tilbake og overbevise kritikerne om at han virkelig er situasjonens herre i håndteringen av de to diktaturene?

Barack Obama holder Cubas fremtid i sine hender.

 

Neste innlegg vil utdype forholdet mellom Castro-dynastiet og chavist-regimet. Castro-regimet har lenge snyltet på Venezuelas oljerikdom, vil være en påstand som vil bil underbygget.

 

Kilder. ICLEP, Det cubanske instituttet for presse- og ytringsfrihet.