En av ”revolusjonær” makt blendet journalist.

Hvorfor vil ikke det store flertall av norske journalister se uavhengige journalister, menneskerettighetsforkjempere på besøk i Norge og norske venezuelaneres egne organisasjoner som kilder til hva som foregår i Venezuela?

Joar Hoel Larsen ga meg 25. Juli tilsvar til min kronikk 23. Juli om sannheter utgått på dato, og om Venezuela under chavismen. Tilsvaret jeg skrev til Joar Hoel Larsen til Klassekampens redaksjonen mente redaksjonen forståelig nok ble for spesielt for avisens lesere. Jeg publiserer tilsvaret jeg skrev til Joar Hoel Larsen her på bloggen.

Hoel Larsen skrev i Klassekampen 25.juli 2019 et leserinnlegg:

”Helt feil, Skartveit.

I Klassekampens kronikk ”Sannheter fra 1970-tallet” 23. Juli fremmes en rekke feilaktige påstander om meg som NRK-journalist.

Jeg har kun uttalt meg om situasjonen i Venezuela som utenriksreporter i NRK og har som sådan ingen mening om ”Venezuela som siste sjanse for en sosialistisk utopi” som lektor Jan Jørgen Skartveit hevder. Undertegnete skal ha ”insistert” på at USA er årsaken til alt som går galt i Venezuela. Dessuten skal jeg ha avsluttet min karriere med å hylle de revolusjonære militære i Venezuela. Ingenting av dette medfører riktighet.

At Skartveit kommer med en rekke udokumenterte påstander om ting jeg ikke har forstått kan jeg leve med.

Joar Hoel Larsen, tidligere utenriksreporter i NRK.” (25.juli 2019, Klassekampen.)

Her er linken til Joar Hoel Larsens kåseri om chavismens Venezuela i NRK Urix på lørdag 26.1.2019 – fra fire minutter inn i programmet. https://radio.nrk.no/serie/urix-paa-loerdag/NREP02000419/26-01-2019#t=4m0.04s

Hva er forklaringen på Hoel Larsens underliggende pro-Chavez tendens i hans dekning av Venezuela? Hoel Larsen hevder han ikke skulle ha hyllet de militære i Venezuela i Urix på lørdag 26. Januar 2019, slik jeg påstår. Hoel Larsens gir i sitt kåseri NRKs lyttere bakgrunnsinformasjon for å forstå årene under Hugo Chavez styre i Venezuela frem til hans død i 2013. Fremstillingen av historisk, økonomisk og politisk kontekst fra 1999 til 2013 er ukritisk journalistikk og et knefall for revolusjonær, autoritær maktmisbruk. NRK-journalistens heroiske fremstilling av den revolusjonære kommandanten Chavez er identisk med militærdiktaturets egen fremstilling av samme periode. Det burde en kildekritisk journalist i et kåseri holde seg for god for.

Hoel Larsen forteller NRKs lyttere at Hugo Chavez ved sin død ikke hadde rukket å fullføre sitt sosialistiske eksperiment. Siden Nicolas Maduro ble utpekt til Chavez` etterfølger har ”revolusjonær” vold fra para-militære grupper og vold fra vanlige kriminelle fått enda friere tøyler enn Chavez selv inspirerte til med sin ”eat the rich”-retorikk. Nå blir fattige i fattige bydeler i Caracas henrettet, for å skremme fattige fra å demonstrere, slik menneskerettighetsforkjemperen Alfredo Romero på besøk i Norge i år, kunne ha fortalt Hoel Larsen.

For Hoel Larsen er det kun en ubetydelig ripe i lakken at Chavez ”gode intensjoner” var så dyre at de ikke var økonomisk bærekraftige. I Foreign Affairs mars/april 2008, skrev Francisco Rodriguez, økonom som tidligere jobbet for chavistene, om grundige undersøkelser han hadde gjort som viste at Chavez`regjering i realiteten ikke hadde gjort mer for å hjelpe de fattige enn tidligere regjeringer. Chavez` sosiale programmer hadde hatt liten effekt. Chavez “revolusjon” hadde skadet Venezuelas økonomi – og de fattige led mest, argumenterte Rodriguez allerede i 2008.

Chavistene både før og etter Hugo Chavez har ved revolusjonær retorikk hvelvet en himmel over Chavist-elitens grådighet, brutalitet og vanstyre. Avisen Le Monde viste allerede i 2015 hvordan en bankskandale i Sveits beviste at chavist-eliten plyndret landets oljeinntekter og statskassen for verdier. Hoel Larsen forholder seg ikke til rapporter fra Transparency International, som under Chavez styre rangerte Venezuela blant de 20 mest korrupte landene i verden. Chavez kjøpte opp en egen bank i New York for å håndtere hans egen fortjeneste av Venezuelas oljeinntekter. Døtrene til Chavez er på Forbes liste over verdens rikeste. Chavistene skjøv de fattige foran seg, mens de fylte egne lommer.

I Hoel Larsens fremstilling er Chavez motstandere kun rik overklasse som ble fratatt sine privilegier. Den ”kløktige, kunnskapsrike og sjarmerende” revolusjonære heltens motstandere klaget sin ”fornemme nød” mens de ble tvunget til å akseptere sosial omfordeling av statens oljeinntekter til fordel for sosiale prosjekter og velferd for de fattige og marginaliserte. Kritikere av det udemokratiske, sosialistiske eksperimentet, som bragte Venezuela inn i en humanitær katastrofe, avviser Hoel Larsen som ”opptatt av form og kutyme”.

Hoel Larsens kildebruk er og har i flere år vært problematisk. I Hoel Larsen kåseri nevnes Amnestys rapporter om brudd på menneskerettigheter, tortur, overgrep og forsvinninger i Venezuela i årene før den ”kløktige” kuppmakeren Chavez vant makten ved valg i 1998. Men hva Amnesty og andre anerkjente, internasjonale organisasjoner sier om årene etter at Chavez kom til makten formidler ikke Hoel Larsen til NRKs lyttere. I fremstillingen av årene under Chavez forholder Hoel Larsen seg verken til rapporter fra Amnesty og Human Rights Watch om brudd på menneskerettigheter, eller til internasjonale presseorganisasjoner som Freedom House sine rapporter om brudd på presse- og ytringsfrihet i årene under Chavez´ styre. Regimets brutale trakassering og forfølgelse av uavhengige journalister, og fengsling av politiske motstandere til høyre og til venstre for regjeringspartiet nevner ikke NRKs reporter. Hoel Larsen interesserer seg ikke for menneskerettighetsforkjempere som Alfredo Romero i Foro Penal eller FNs høykommisær for menneskerettigheter, Michelle Bachelet.

Hoel Larsen ser i følge ham selv ikke Venezuela ”som en siste sjanse for en sosialistisk utopi”. Han lar seg likevel blende av villedende revolusjonær retorikk. NRK-journalisten gjennomskuer ikke ”de kule, revolusjonære alfa-hannene”. Joar Hoel Larsen ser ikke at korrupte og brutale militærdiktaturer ikke slutter å være militærdiktaturer selv om de aldri så mye er i opposisjon til USA.

Min kritikk av Joar Hoel Larsen burde ha vært skilt fra kritikken av de to andre jeg kritiserte i kronikken, Ane Hoel og Mons Lie. Hoel Larsen utøver ukritisk journalistikk mer enn ukritisk solidaritet. Hoel Larsen har rett i at han ikke har ”insistert på” at USA er årsaken til alt som er galt i Venezuela. Påstanden var ment for Mons Lie og Ane Hoel. Jeg beklager dette. Det er imidlertid alt han har rett i i sin imøtegåelse av min kronikk.

Døm selv om Joar Hoel Larsen har rett!

Jeg skrev i Klassekampen 23 juli om bl.a. Joar Hoel Larsen.

”Deler av den internasjonale, radikale venstresida har vist sosialistiske diktaturer i Latin-Amerika ukritisk solidaritet. Når det gjelder Venezuela, har den internasjonale venstresida et generasjonsproblem – ikke bare et politisk, teoretisk og ideologisk problem, påpeker professor ved Universitet i Caracas og venstreaktivist Edgardo Lander. Denne gruppa ser fortsatt chavistenes Venezuela som sin siste sjanse til å nå et alternativt samfunn, og nekter å akseptere at også dette forsøket på å realisere revolusjonær sosialisme mislyktes.

Norsk debatt om Venezuela har det samme generasjonsproblemet. Ane Hoel og andre, som Joar Hoel Larsen og Mons Lie, insisterer på at USA er årsaken til alt som går galt i Venezuela. De klarer ikke å se at korrupte og brutale militærdiktaturer ikke slutter å være militærdiktaturer selv om de aldri så mye er i opposisjon til USA. Hoel Larsen avsluttet for et halvt år siden sin NRK-karriere med å hylle de «revolusjonære» militære i Venezuela i Urix på Lørdag.” (sitat fra min kronikk 23. Juli. Hoel Larsens kåseri var hans nest siste arbeid i NRK Urix, og ikke hans aller siste som jeg skrev.)

For å illustrere hvordan Joar Hoel Larsen i flere har utøvd ukritisk og tendensiøs kildebruk overfor autoritære revolusjonære politikere legger jeg ut et overfor Hoel Larsen kritisk leserinnlegg jeg skrev i Klassekampen i mai 2015. Hoel Larsen hadde i NRK Urix laget reportasjer om møter mellom statsledere og mellom sivile organisasjoner under Det Pan-Amerikanske forbund i Panama i april 2015. Hoel Larsens reportasjer var også da preget av overfor autoritære regimer ukritisk kildebruk.

Fra mitt leserinnlegg i klassekampen mai 2015:

”NRK-korrespondent Joar Hoel Larsen hadde en reportasje i forbindelse med det store møtet mellom cubanske og amerikanske statsledere på kongressen i Det Pan-amerikanske Forbund i Panama nå i helgen. Den fortjener en kommentar.

De organisasjonene som representerte det cubanske sivilsamfunnet på den offisielle kongressen i Panama, er verken uavhengige eller frivillige. Regimets utnevnte representanter er tvert imot del av en totalitær statsstruktur kjennetegnet ved nabolagskomiteer, informanter, hemmelig politi, mangel på demokratiske rettigheter og manglende respekt for menneskerettigheter.

De opposisjonelle på Cuba hindres i å få arbeid, blir trakassert, arrestert og nektet å utøve demokratiske rettigheter og ytringsfrihet vi i Norge kan ta som en selvfølge.
Parallelt med møtene mellom statsledere ble det arrangert en kongress for sivilt samfunn. Representanter for en rekke cubanske opposisjonelle organisasjoner var invitert. Det cubanske og venezuelanske regimet forsøkte imidlertid å hindre dem i å delta. Da de ikke lyktes med demonstrasjonene, marsjerte representantene for de to diktaturenes såkalte sivilsamfunn ut av kongressen, og sa de ville boikotte kongressen for sivilsamfunn.

Joar Hoel Larsen gjør NRK til mikrofonstativ for regimets forsøk på å forstumme de opposisjonelle røstene for et uavhengig sivilsamfunn på Cuba. Blant de cubanerne som er til stede i Panama, omtaler Larsen alle andre cubanere enn regimets representanter, som representanter for «Florida» og «Miami».

Larsen har rett i at flere av de cubanerne som er til stede i Panama kommer fra eksilmiljøet i Florida, der mange cubanere i eksil bor. Det er imidlertid mange cubanere til stede i Panama som representerer et uavhengig sivilt samfunn på Cuba. De er invitert av en demokratisk organisasjon som representerer demokratiske verdier på det amerikanske kontinent. Hvorfor er Larsen og NRK så lydhøre for det cubanske regimets diskrediterende omtale av opposisjonelle? Mener de at ikke-statlige organisasjoner i likhet med ikke-statlige uavhengige journalister ikke bør lyttes til?

Larsens skjeve fremstilling av opposisjonelle på Cuba bunner nok i et ønske om å gi en balansert fremstilling av den politiske utviklingen på Cuba, men han bør sette seg grundigere inn i hva som egentlig skjer på Cuba.” (Fra mitt leserinnlegg i Klassekampen mai 2015).

Hvorfor vil ikke det store flertall av norske journalister se uavhengige journalister, menneskerettighetsforkjempere på besøk i Norge og latin-amerikanere i eksils egne organisasjoner som kilder til hva som foregår i Venezuela og på Cuba?

Cubalex, Laritza Diversent og den fraværende rettsstaten på Cuba

I Urix på lørdag 11. juli trekker Cuba-ekspert Vegard Bye fram den store andelen av befolkningen i USA som sitter i fengsel, som et argument Castro-dynastiet skulle ha for å markere egen moralsk overlegenhet overfor USA. Cuba har dessuten i følge Bye viktige innvendinger mot kritikk mot Cuba for ikke å ville underskrive diverse FN-resolusjoner. USA har nemlig latt være å skrive under på en rekke FN-resolusjoner, og USA blir selv kritisert for å bryte menneskerettigheter, f. eks. på Guantanamo-basen.

Man må gjerne kritisere USA, men å unnskylde Castro-regimets overgrep mot egen befolkning med å rette pekefingeren mot USA i stedet, er en måte å avlede oppmerksomheten fra rettmessig kritikk mot regimet. Hvorfor skal Cubas befolkning måtte utholde et totalitært diktatur fordi USA med rette kan kritiseres for ulike sider ved landets politikk? USA har ført og fører en politikk overfor egen befolkning, i Latin-Amerika eller andre steder det kan være på sin plass å kritisere. Men kritikk av USA burde ikke blandes sammen med den cubanske befolkningens rett til demokrati og menneskerettigheter.  

Cuba har en nesten tilsvarende stor andel av befolkningen i fengsel som USA, deriblant fremdeles mellom 20 og 45 politiske fanger, avhengig av hvordan man definerer politiske fanger. Det korrupte rettssystemet i den totalitære staten gjør bruk av fabrikkerte anklager mot politiske dissidenter, og arresterer dissidenter for forbrytelser styresmaktene ser gjennom fingrene med at resten av befolkningen utøver, svartebørshandel.

Laritza Diversent, jurist, menneskerettsaktivist,
leder for Cubalex og blogger.

Castro-regimet har latt være å underskrive deler av FNs lovverk, som går på individets demokratiske rettigheter og menneskerettigheter. FNs barnekonvensjon har Castro-regimet heller ikke underskrevet, i følge helsearbeider Yassar Rojas på besøk i Oslo i mai. Rojas ble intervjuet i et tidligere innlegg på bloggen.  

Cuba innførte, slik juristen Raul Risco har påpekt, noen år før revolusjonen, i 1940 den mest progressive grunnloven blant spansk-talende land. På Castro-brødrenes Cuba er ikke utøvende, lovgivende og dømmende makt atskilt. Nasjonalt lovverk er ikke forenlig med internasjonale normer og menneskerettigheter.

«Cuba er ingen rettsstat, men en politistat og kun USA har på den vestlige halvkule en større andel av befolkningen i fengsler», i følge juristen, tidligere oberst i innenriksdepartementet og dekorert Angola-veteran, Raul Risco. Han satt fengslet 4 år for å ha arbeidet for en menneskerettighetsorganisasjon. «I 1958 under diktatoren Batistas styre hadde Cuba 14 fengsler og en samlet fangebefolkning på rundt 4 000, I dag er antallet fengsler på Cuba 250 og fangebefolkningen har økt til 100 000.», forklarer Risco. (Befolkningen har økt fra 5.8 millioner (1953) til 11,2 millioner (2010). 1 million cubanere har i samme tidsrom emigrert.)

Menneskerettsaktivist, jurist, tidligere
oberst i innenriksdepartementet, uavhengig journalist
og Angola-veteran, Raul Risco.

Med unntak av Cubalex og andre uavhengige menneskerettighetsorganisasjoner finnes det ikke institusjoner som er uavhengige av statsapparatet. Jurister og advokater som på Cuba alle er ansatt i offentlig statsapparat møter som regel klienten først rett før en rettsak. Retten til advokat under forhør og annen av politiets og aktoratets arbeid i forkant av en rettsak, fjernet den juristutdannete Fidel Castro etter revolusjonen.

Fangebefolkningen er slik den intervjuete helsearbeideren fra Cubalex påpekte i intervjuet jeg gjorde med han under besøk i Norge, for stor for fengselssystemet. Det totalitære diktaturet har lykkes med å holde kriminaliteten lavere enn mange land i regionen. Turistene den cubanske økonomien er avhengig av opplever Cuba som et trygt land å feriere i. Men det i overkant strenge, vilkårlige og korrupte politiet, rettsvesenet og fengselsvesenet skremmer ikke bare folk til å avstå fra kriminalitet, men skremmer også befolkningen til lydighet. I det gamle Sovjet ble også vanlig kriminalitet straffet strengt.

Den revolusjonære svulstige retorikken kan nok dekke over virkeligheten for naive utenforstående, og besøkende med ideologiske skylapper, men vanlige cubanere kjenner virkeligheten. Det urimelig strenge og vilkårlige straffesystemet opprettholder ro og orden, og sikrer at ikke misnøye mellom» the have’s and the have not’s», utløser for regimet uønskete reaksjoner. Penger og partitilhørighet påvirker rettsprosesser på Cuba, og gjør det mulig å forandre en anklaget overgriper til offer for kriminalitet. 3 av 4 cubanere er redde for å uttrykke offentlig hva de mener, slik den hemmelige meningsundersøkelsen utført av Bendixen & Amandi viste. Denne frykten i befolkningen skapes av et effektivt, hemmelig politi med gode økonomiske ressurser, nabolagskomiteer, informanter og et strengt og vilkårlig politi, retts- og fengselsvesen.

Cubalex forsøker med sine begrensete ressurser å bøte på noen av den vilkårligheten som råder i den cubanske justissektoren. Den uavhengige menneskerettighetsorganisasjonen består av uavhengige jurister og helsearbeidere. Lederen for Cubalex, juristen Laritza Diversent, var menneskerettsaktivisten som var den ene av to cubanske opposisjonelle Barack Obama hadde en kort samtale med under Den Pan-amerikanske kongressen i Panama i april i år.

Laritza Diversent

Laritza Diversent mener cubansk befolkning daglig er ofre for maktmisbruk fra statlige myndigheter. Hun mener politi, påtalemyndighet, domstoler og fengselsvesen preges av fravær av bevisførsel, rasistisk diskriminering, vilkårlige fengslinger, mangel på juridisk bistand i straffesaker, brutalitet og vold. Cubalex ser det som sin oppgave å informere cubansk befolkning, både de politiske opposisjonelle og vanlige mennesker om deres juridiske rettigheter. I 2012 fikk Cubalex 574 forespørsler, 302 nye saker, 289 av sakene handlet om politiske dissidenter, 38 handlet om innsatte i fengsler, 121 av personene som var i kontakt med Cubalex hadde ingen politiske hensikter. To tredjedeler av de som henvendte seg til Cubalex, 453 av 574, med mindre noen henvendte seg til Cubalex flere ganger, ble altså utsatt for straffeprosesser fordi de drev med politikk på en eller annen måte. Det er rimelig å anta at noen har henvendt seg flere ganger til Cubalex, men samtidig er det ikke sikkert at alle som har blitt utsatt for straffeprosesser p.g.a. politisk virksomhet, er blitt registrert av Cubalex.

Myndigheter er uvitende om internasjonale menneskerettigheter. Diversent forklarer i et intervju fra 2012 at målet for virksomheten til Cubalex er å forsøke å finne en juridisk vei til å kreve at myndighetene svarer og tar tak i klagene om fundamentale brudd på befolkningens rettigheter på Cuba. Cubalex gir informasjon til klientene som henvender seg til organisasjon om gjeldende lovverk nasjonalt på Cuba og relevant internasjonalt lovverk. Organisasjonen gir råd til klienter om relevant lovverk nasjonalt og internasjonalt for klientens sak og de gir råd om klientens handlingsalternativ. Cubalex kopierer også opp relevante saksdokumenter og lovparagrafer for klienten og skriver brev til myndighetene på klientens vegne. Offentlige institusjoner og offentlige advokater på Cuba utfører ikke slike tjenester for klientene.

Cubalex gir informasjon til internasjonale menneskerettighetsorganisasjoner om brudd på menneskerettigheter på Cuba. Organisasjonen mottar støtte fra diverse internasjonale frivillige organisasjoner og fra cubanere i eksil.

Møtet i Panama, Obama i midten, Roberta Jacobsen,
 leder for den amerikanske forhandlingsdelegasjonen
 på Cuba helt til høyre,
Laritza Diversent nr. tre til høyre.

I Panama i april besøkte Obama den parallelle kongressen for sivilt samfunn. Obama møtte to cubanske opposisjonelle. Den ene var altså menneskerettsjuristen Laritza Diversent, leder av Cubalex. Obama sa på møtet at «sterke nasjoner frykter ikke sivile organisasjoner», og «hvis en person blir satt i fengsel bare for å stille spørsmålstegn ved utøvelse av makt, da handler denne personen riktig». Obama sa også «Det sivile samfunn er våre lands samvittighet». Norske Cuba-forskere burde interessere seg for arbeidet til Cubalex og andre representanter for det virkelige sivile samfunnet på Cuba.

Helsearbeider og homo-aktivist fra den uavhengige menneskerettighetsorganisasjonen Cubalex

På Cuba skaper press fra mennesker med penger eller partitilhørighet og utbredte diskriminerende holdninger i befolkningen vilkårlig rettspraksis som bidrar til å spre frykt i befolkningen. En manglende rettstat med vilkårlig rettspraksis skaper sammen med nabolagskomiteer og et Stasi-lignende hemmelig politi frykt i den cubanske befolkningen. 3 av 4 cubanere ga i en hemmelig utført meningsmåling på Cuba uttrykk for at de var redde for å uttrykke offentlig hva de mente. Uavhengige menneskerettighetsorganisasjoner bidrar til å korrigere et påstått ufeilbarlig statsapparat med absolutt makt og gjør kanskje frykten mer håndterlig.

Yassar Rojas var i Oslo under Oslo Freedom Forum 26-27. mai. Helsearbeideren og homo-aktivisten snakket med meg om mangelen på en rettsstat, korrupsjon, diskriminering av svarte og homofile, om sosiale tabu og om overbefolkete fengsler.

Laritza Diversent, jurist, blogger og leder for Cubalex
(Jeg har beklageligvis ikke noe bilde av Yassar Rojas)

Helsearbeideren Yassar Rojas er en av de rundt 12 juristene, psykologene og helsearbeiderne som arbeider i den uavhengige menneskerettighetsorganisasjonen Cubalex. Den av Rojas respekterte lederen for Cubalex, juristen Laritza Diversent, var menneskerettsaktivisten som var den ene av to cubanske opposisjonelle Barack Obama hadde en kort samtale med under Den Pan-amerikanske kongressen i Panama i april i år.

Møte under Det Pan-amerikanske Forbunds kongress i april.
Barack Obama i midten og Laritza Diversent nr. 3 fra høyre.

Laritza Diversent har i intervjuer hevdet cubansk befolkning daglig er ofre for maktmisbruk fra statlige myndigheter. Hun mener politi, påtalemyndighet, domstoler og fengselsvesen preges av fravær av bevisførsel, rasistisk diskriminering, vilkårlige fengslinger, mangel på juridisk bistand i straffesaker, brutalitet og vold. Cubalex ser det som sin oppgave å informere cubansk befolkning, både de politiske opposisjonelle og vanlige mennesker om deres juridiske rettigheter og yte juridisk bistand og en viss helsefaglig støtte til ofre for Cubas vilkårlige rettspraksis.

Yassar Rojas er først overrasket over at jeg kjenner til Diversent og Cubalex på forhånd. Rojas beskriver hvordan penger og partitilhørighet påvirker rettsprosesser og politiets etterforskning på Cuba. Et eksempel er hvordan utøver av vold ved å betale penger eller ved å få en slektning med forbindelser i kommunistpartiet til å påvirke politi og påtalemyndighet, kan få endret status til å bli definert som offer for vold. Helsearbeideren forteller om en sak der et barn utøvet rampestreken å sprute vann på en motorsyklist, ble påkjørt med vilje og skadet alvorlig av motorsyklisten og kjæresten som satt bakpå. Til tross for flere vitner ble det overfor motorsyklisten som både var rik og hadde slektninger med forbindelser i partiet, ikke reist tiltale. Laritza Diversent fulgte saken helt til høyesterett på Cuba, og motorsyklisten ble til slutt likevel dømt for med vilje å ha kjørt ned barnet. De med penger og de med partitilhørighet unnslipper de rettferdige straffene en rettstat ville ha påført dem. Eksemplet med det av motorsyklisten påkjørte barnet som likevel fikk rettferdighet, viser at Cubalex kan utgjøre en forskjell.


Cubalex kontor i Havanna.

Cubalex tar i mot mange som ikke får rettferdighet i det vanlige rettssystemet, hevder Rojas. Organisasjonen blir av myndighetene forfulgt, overvåket, trakassert og lokalene deres utsatt for innbrudd der for organisasjonen viktig informasjon heller enn verdier blir stjålet. Den interamerikanske menneskerettighetsorganisasjonen, CIDH, har krevet at cubanske myndigheter skal stanse forfølgelsen av medlemmene av Cubalex. Rojas forteller at det hemmelige politiet har gjort flere forsøk på å få ham til å fremstå som en agent for dem og som en tyster overfor sine kolleger.

Cuba er slik jeg har skrevet om i et av første innleggene på bloggen, om den manglende rettsstaten på Cuba, så har bare USA på den vestlige halvkule større del av befolkningen i fengsel. Cuba har den femte største andelen fanger i forhold til innbyggertall i verden. Et straffenivå som fremstår som urimelig strengt, bidrar til å holde kontroll ikke bare over de som våger å delta i politisk aktivitet som utfordrer regimet, men bidrar også til å skape en frykt i befolkningen som gjør cubanerne underdanige overfor det totalitære regimet.


Kart over fengsler på Cuba.

Det urimelig høye straffenivået har skapt problemet med manglende plass i fengsler. Myndighetene plasserer ofte fanger i fengsler langt fra hjem, familie og venner. Rojas forteller at myndighetene rett som det er fyller busser med fanger de så frakter fra en del landet med knapphet på fengselsplasser til en annen kant av landet med midlertidig bedre kapasitet. Et ineffektivt og korrupt fengselsvesen gjør at mange fanger soner i fengsler langt unna sine nærmeste. (Min antakelse om at en slik praksis kun rammet politiske fanger, var ikke helt riktig.) For familien å besøke innsatte ble vanskeligere og dyrere, lengre å reise. Ofte ble ikke pårørende gjort kjent med at den de skulle besøke hadde blitt flyttet, før de fånyttes dukket opp til avtalt besøkstid.

fengsler på Cuba

Diskriminering er utbredt på Cuba, i følge Rojas. Eldre og handikappede blir diskriminert av politi og rettsvesen. Vilkårlig rettspraksis og påvirkning fra penger og parti-tilhørighet fremmer den sterkes rett. Selv om mange cubanere har blandet etnisk identitet, utgjør svarte det store flertallet i befolkningen. I fengselsvesenet er svarte overrepresentert. Politiet er mer tilbøyelig til å stoppe og ransake svarte enn mestiser på gaten, og politiet lar ofte egne rasistiske fordommer og stereotypier påvirke hvem de arresterer, etterforskning av forbrytelser og innhenting og veiing av utsagn fra vitner.

Yassar Rojas er åpen homofil og medlem av det internasjonale forbundet for homofile og lesbiske. På spørsmål om offentlige parader for homofile og regimets sjarmoffensiv overfor homofile ledet av datter av Raul Castro, Mariela Castro, er Rojas kritisk.


Gay pride 2011

Homofile blir riktignok ikke lenger sendt på omskoleringsleire, slik de ble i årene umiddelbart etter revolusjonen. Den homofile og på 80-tallet Aids-døende forfatteren Reynaldo Arenas har i mesterverket «Før natten kommer», «Antes que anochezca», skrevet om hvordan Castro-dynastiet sendte homofile, promiskuøse kvinner, men selvfølgelig ikke heteroseksuelle menn med mange seksualpartnere på omskoleringsleire sammen med rockemusikere og andre revolusjonen mente var ideologisk avvikende og dekadente. (Den døende og hensynsløst ærlige forfatteren avfeier i boken også kretsen rundt Fidels påståtte sentrale rolle i å ha styrtet Batista-diktaturet. ) HIV-smittete og Aids-syke blir slik de blir i de fleste land, dårlig behandlet. Men om Hiv-smittete og Aids-syke på Cuba blir verre behandlet enn i andre land, er ikke jeg i stand til å avgjøre.

Rojas forteller om Mariela Castros tidligere homofile «gallionsfigur», Wendy. Mariela Castro har knyttet til seg et lite miljø av homofile som mot tilsynelatende forsiktige fremskritt for homofile, har hjulpet henne å lansere Cuba som «homo-vennlig». Wendy var gallionsfigur inntil han foretok en kjønnsoperasjon og fikk erfare at lovverket på Cuba ikke ville ta innover seg at det fantes trans-personer som henne. Livet hennes som en person der utseende og kjønn på offentlige dokumenter ikke stemte overens, ble vanskelig. Presidentens datter likte ikke Wendys krav om tilpasninger i lovverk for transpersoner og homofile, og de kom i konflikt. Wendy flyktet til slutt til USA.


Tidligere homofil "gallionsfigur" Wendy kritiserer
Mariela Castro fra sin tilværelse som blogger i Miami.

Den homofile frigjøringen på Cuba synes hovedsakelig å innebære uinnfridde løfter og forventninger, mer enn substans. Rojas mener regimet har gjort lite konkret for å innfri forventninger om tillatelse for giftermål for homofile og lesbiske. (Her ble det uklart for meg om loven er vedtatt, men ikke fulgt opp, eller om relevant lovgivning fremdeles mangler.) Rojas tviler på om regimet i nær fremtid vil gjøre så mye mer for å innfri løftet om rett til giftermål. Mariela kunne jo bare spurt faren sin, presidenten med den absolutte makten, om å innføre tillatelse om giftermål, påpeker Rojas. Så fort uka med homo-festival er over, vender de homofile tilbake til en hverdag som har endret seg lite i forhold til diskriminering og den jevne cubaners fordommer mot homofile, mener Rojas.

Raul Castros sjarmoffensiv overfor paven bekymrer Rojas. Castro-dynastiet har interesse av å få paven til å renvaske regimets internasjonale renommè i bytte mot det Rojas antar vil være Pavens ønsker om omfattende politisk medinnflytelse i spørsmål paven har interesse av å påvirke, utdanning, moral og sensur. Reformer til fordel for homofile antar Rojas vil bli lite sannsynlig med den pågående tilnærmingen mellom Raul Castro og paven.

 Yassar Rojas snakker også om sosiale tabu, særlig rundt vold i hjemmene, i familier. Rojas mener cubanere kvier seg for å snakke om vold mellom mann og kone/partner, og enda mer om kvinner som slår og vold i homofile relasjoner. Helsearbeideren brenner for disse spørsmålene, fremgår det av hans engasjement rundt spørsmålet.

Cuba har i likhet med annet internasjonalt gjeldende lovverk ikke gjort lover om barns rettigheter til en del av nasjonalt lovverk. I denne delen av samtalen får vi besøk av den uavhengige journalisten i Diario de Cuba, som også var på besøk i Oslo, og som jeg vil publisere et intervju med i løpet av juli. Rojas engasjement for barns rettigheter får jeg siden samtalen med flere til stede ved bordet endrer karakter, dessverre ikke gitt ham anledning til å utdype. Men vold og mishandling i familien rammer selvfølgelig også i det cubanske samfunnet, om det er aldri så mye vedtatt at de vesentlige problemene i samfunnet er løst allerede ved at samfunnet blir styrt av en allmektig kommunistisk elite som i større grad enn i andre politiske systemer, mener å vite hva som er best for de svake og mindre ressurssterke.



Mønsterfengsel bygget på 20-tallet.
Fidel Castro satt her litt under 2 år på 50-tallet.



 Etter revolusjonen i 1959 plasserte Castro politiske dissidenter, homofile og
andre ideologiske avvikere her. Siden 70-tallet har bygningene vært brukt
som museum og andre deler av fengslet er brukt som senter for forskning.

 

Første av to deler av en oppsummering av Det Pan-amerikanske Forbunds møte i Panama 10-11. april



I Panama skjedde fem viktige hendelser som etterlot de tre hovedaktørene Cuba, USA og Venezuela henholdsvis en som vinner, en som taper og en som en stor taper. De to statslederne fra USA og Cuba tok hverandre i hånden og bekreftet at de to landene er i en prosess mot normalisering av forbindelser. Venezuelas president Maduro fikk ført sin storstilte «anti-imperialistiske kampanje» til ende. Den vellykkete fredsprosessen i Colombia ble støttet, hyllet og applaudert. Presse- og ytringsfrihet ble diskutert med Ecuadors president, Raphael Correa, og Barack Obama i hovedrollene. Det viktigste tema som ble diskutert var behovet for fra staten uavhengige organisasjoner i samfunnet ved den parallelle kongressen for sivilt samfunn, som i tillegg til møtet med statsledere var en del av Det Pan-amerikanske Forbunds kongress.


Raul Castro og Barack Obama i Panama

Ecuadors president forsvarte eget ønske om å begrense ytringsfrihet for det han beskrev som «ond», presse i Latin-Amerika, «prensa mala». God presse fremmet demokratiet, men ond presse truet demokratiet, mente Raphael Correa. Obama uttrykte forståelse for at politikere kunne mislike det de opplevde som ondsinnete forvrengninger av virkeligheten, men at det aldri måtte bli statsledere som selv tiltok seg makt til både å definere hva som ble kategorisert som «ondsinnet» presse og makt til å hindre medier i å utøve kritikk overfor politikere. Statsledere kan ikke selv avgjøre hva som er akseptabel kritikk av statsledere. Statsledere bør ikke ha makt til å sette de som ytrer seg kritisk til statsmakten i fengsel, uttalte Obama med åpenbar referanse til statsledere i Latin-Amerika, som lager lover for å begrense kritisk presse og for å kunne sette kritikere i fengsel. Alle må ha rett til å ytre seg, understreket Obama.

Nicolas Maduro fremstod som en stor taper i Panama. Han fikk riktignok vist forsamlingen av statsledere at han hadde klart å samle inn noen millioner underskrifter mot USAs erklæring om Venezuela som en fare for USAs sikkerhet. Erklæringen insisterer Maduro på er et forvarsel om nært forestående militær aggresjon ledet av USA mot Venezuela. Chavistene arrangerte en alternativ kongress for markering av anti-imperialisme, men synes å ha bestemt seg for å tone ned anti-imperialist-kongressen etter at Obama i dagene før møtet i Panama sendte en representant for utenriksdepartmentet til Venezuela for å samtale med Maduro. Obama og Maduro skal ha hatt en kort samtale på tomannshånd i Panama.

Forholdet mellom USA, Venezuela og Cuba.

Obama gjentok på kongressen forsikringen om at de økonomiske sanksjonene mot de 7 representantene for chavist-regimet som skal ha vært ansvarlige for drap på opposisjonelle under fjorårets demonstrasjoner i Venezuela, ikke er en aksjon rettet mot Venezuela. Aksjonen er kun rettet mot de syv representantene for regimet som USA mener er ansvarlige for brudd på menneskerettigheter og drap på demonstrerende regimemotstandere, hevder Obama. Erklæringen om at Venezuela utgjorde en fare, gjentok Obama var en erklæring det var nødvendig for amerikanske myndigheter å gjøre for å kunne vedta økonomiske sanksjoner. Obama understreket at han ikke mente Venezuela utgjorde en fare for USAs sikkerhet. Sanksjonene var ment å bidra til å fremme demokrati og respekt for menneskerettigheter i Venezuela.

Politiske analytikere flest har kritisert Obamas erklæring som en politisk tabbe som ga Maduro en mulighet til ved propaganda å avlede oppmerksomheten fra økonomisk, sosialt og politisk kaos, brudd på menneskerettigheter og politiske fanger.

Analytikere som forsvarer sanksjonene hevder de rammer ikke de store lederne for chavist-regimet, men de rammer mellomlederne. Mellomlederne er av regimet utnevnt til å lede utførelsen av de ubehagelige jobbene lederne på toppen gir ordre om. Lederne delegerer administrasjonen av selve utførelsen av arbeidsoppgaver som innebærer brudd på menneskerettigheter, til mellomlederne. Begynner mellomlederne å frykte eventuelle konsekvenser av lojalitet overfor regimets toppledere, kan det demotivere de som skal administrere de ubehagelige jobbene et diktatur trenger å utføre for ikke å miste makten. Analytikere som forsvarer sanksjonene mener kampanjen har blitt ledsaget av en diplomatisk venezolansk offensiv i forkant for å få USA til å la være vedta sanksjoner. De ser Maduros store «anti-imperialistiske kampanje» som viktig for Maduro for å bevare lojaliteten blant mellomlederne og dermed regimets overlevelse.

Forholdet USA, Cuba og Venezuela.

Maduro lyktes i få andre latin-amerikanske land til å kritisere USAs erklæring og sanksjonene, men lyktes ikke i å få Obama til å fjerne erklæring eller sanksjoner. Enkelte latin-amerikanske statsledere kritiserte USAs uforsonlige politikk overfor Venezuela, men selv de samlet seg ikke bak vedtak eller krav til USA. De nøyde seg med mild kritikk og oppfordring til dialog. Obama vil kunne utvide sanksjoner mot Maduros regime uten å frykte for sterke reaksjoner fra latin-amerikanske statsledere i tiden fremover.  

Hva så med Obamas politikk overfor Cuba? Obama har hevdet at oppretting av ambassader mellom de to land er nært forestående. USA er i ferd med å fjerne Cuba fra listen over land som støtter terrorisme. Å ha Cuba på listen over land som støtter terrorisme, fremstår som en urimelig etterlevning fra kalde krigen og en konsekvens av tiårs fastfrossete relasjoner. Men hva har Cuba gitt tilbake ved forhandlingsbordet med USA? Cuba har selv fått tvunget gjennom hvilke 53 politiske fanger som ble frigitt i januar, til tross for at USA hadde satt opp en liste. Cuba har fortsatt politiske fanger. Regimet bryter fortsatt menneskerettigheter. I forhandlingene synes USA å ha akseptert regimets krav om at spørsmål om åpne, demokratiske valg, organisasjonsfrihet, næringsfrihet, presse- og ytringsfrihet fortsatt alene skal avgjøres av den politiske eliten som tok makten for 56 år siden. Obama har gitt mye, og fått så godt som ingenting tilbake. Hva er det Obama vil oppnå på Cuba?

En cubansk kvinne ser møtet i Panama på TV.

 

Dersom USAs regjering virkelig ønsket at demokratiske endringer skulle skje på Cuba, hadde ikke da USAs regjering en fordelaktig posisjon i tiden før Obama 17. desember annonserte forhandlinger om normalisering av forbindelser mellom USA og Cuba? Cuba har lenge vært og er fremdeles økonomisk skakkjørt. Samtidig er Castro-regimet økonomisk avhengig av et Venezuela som er enda mer økonomisk skakkjørt og befinner seg i en akselererende sosial og politisk krise Maduros styre synes ute av stand til å bringe Venezuela ut av. 

De hemmelige samtalene mellom USAs regjering og Castro-dynastiet om å starte en prosess mot normalisering av forbindelser startet rett etter at Hugo Chavez døde i 2013. Castro-dynastiet forstod da at chavist-regimet ikke ville overleve lenge uten den karismatiske Chavez som leder. Senere har fallet i oljeprisen økt ytterligere den økonomiske, politiske og sosiale krisen Chavez etterlot sin etterfølger, nåværende president Nicolas Maduro. Det siste året har president Maduro halvert omfanget av den billige oljen Venezuela har gitt Cuba i bytte mot cubanske sikkerhetsrådgivere, leger, helsepersonell og idrettsinstruktører regimet har sendt til Venezuela. Også overfor Venezuelas øvrige politiske allierte som i mange år mottok billig olje fra Venezuela, har den rause tildelingen av felleskapets ressurser fra chavistene blitt halvert det siste året. Chavistene er i ferd med å miste innflytelsen blant allierte land raus utdeling av billig olje lenge har gitt dem. De to revolusjonære regimene var på vei mot en undergang Obama kunne ha bidratt til ved å la være å endre USAs politikk. Det er rimelig å hevde at USAs politikk ikke har virket før. Likevel, var ikke politikken Obama endret sammen med Venezuelas overfor Cuba smittende økonomiske krise i ferd med tvinge frem enten undergang eller nødvendige endringer på Cuba, selv med politikken Obama forlot?

Forholdet Venezuela, Cuba og USA.

Skal man argumentere til forsvar for Obamas endring av politikken overfor Cuba må man vurdere hva Obama har gjort i tillegg til å ta initiativ til å normalisere forbindelser. Ikke lyktes Obama med å bestemme hvilke 53 politiske fanger som ble frigitt i januar, regimet har fremdeles politiske fanger, de bryter menneskerettighetene, de får opprettet diplomatiske forbindelser, Cuba blir fjernet fra listen over stater som støtter terrorister og Obama har letter på flere av de sanksjonene han har mulighet til å fjerne uten kongressens godkjennelse. Castro-dynastiet har erklært seg villig til å diskutere demokrati og menneskerettigheter, men presisert at det skal skje med respekt for Cubas og USA ulike politiske systemer og ulike forståelser av hva demokrati og menneskerettigheter innebærer.

Vil Obama bli stående i historiebøkene som en Jimmy Carter? Obama er lynende intelligent, en stor taler, står for de rette verdiene, men vet ikke helt hva han vil. Utover Obamacare har ikke Obama fått til så mye som politiker, og i utenrikspolitikken har han fått til svært lite. Mangler Obama interesse, ambisjoner og engasjement for utenrikspolitikk? Setter Obama sine flinkeste folk til å arbeide med andre politiske saksfelt enn utenrikspolitikk, og er i tillegg kanskje også Iran, Cuba og Latin-Amerika mindre viktig enn Kina? Blir Obama utmanøvrert av regimer som setter sine beste folk til å arbeide med spørsmål som har med USA å gjøre, fordi det å ikke tape politiske dragkamper med USA er eksistensielt viktig for Iran, Cuba og Venezuela?

Obamas strategi overfor Cuba synes å være at økt handel mellom USA og Cuba og økt kontakt mellom mennesker vil gjøre det vanskeligere for regimet å beholde totalitær kontroll over befolkningen. Flere eksilcubanere i USA vil investere i privat næringsvirksomhet på Cuba, flere amerikanske turister vil interagere, forsterke bånd, utveksle ideer og tanker. Økt samkvem mellom USA og Cuba vil bringe med seg ny teknologi og økt internettbruk vil kunne gjøre det vanskeligere for cubanske myndigheter å kontrollere befolkningen. Økt tilvekst i en middelklasse av entreprenører som på sikt ikke vil være avhengig av den cubanske staten for å lykkes, kan undergrave regimet på sikt.

Forholdet USA, Cuba og Venezuela som såpeopera.

Men har økt handel med Kina og Vietnam ført til mer demokrati i de to landene? Hva gjør Obama i tillegg til å åpne for mer handel og mer samkvem? Kunne Obama aktivt ha fridd til cubanernes hjerter, utøvd «soft power»? Vil Obama invitere mange cubanske studenter til å studere i USA og gi de rikelig med stipendier, eller på andre måter undergrave diktaturet med fredelige midler?  

I Panama skjedde altså fem viktige hendelser som etterlot de tre hovedaktørene Cuba som en vinner, USA som taper og Venezuela som en stor taper. Den siste av de fem hendelsene vil jeg utdype i neste innlegg på denne bloggen, behovet for fra staten uavhengige organisasjoner i samfunnet ved den parallelle kongressen for sivilt samfunn, som i tillegg til møtet med statsledere var en del av Det Pan-amerikanske Forbunds kongress.

 

I Neste innlegg på bloggen vil jeg argumentere for hvorfor jeg mener Cuba har snyltet på Venezuela, jeg vil utdype forholdet mellom Venezuela og Cuba, og jeg vil forsøke å gi en grundig analyse av hvor opposisjonen på Cuba står etter møtet i Det Pan-amerikanske Forbund i Panama.

Kilder: ICLEP

 

Raul forlater i rett tid en allianse for en annen allianse.

 

USAs forhold til Venezuela i forkant av Det Pan-Amerikanske Forbunds møte 10-11. april.

Vil de to samstemte diktaturene lykkes i å utmanøvrere USA på konferansen i Det Pan-Amerikanske Forbundet 10-11. april? Cuba har innledet tredje fase i forhandlingsprosessen med USA om normalisering av forbindelser mellom de to landene. Samtidig har Maduros regime i Venezuela tilspisset retorikken mot USA og innledet en «anti-imperialistisk kampanje» mot USA. USA har lenge på fornuftig vis ignorert Maduros regime og regimets retorikk mot USA. Nylig betegnet imidlertid Obama Venezuela for å være en fare for USAs sikkerhet, samtidig som han lot en talsperson for regjeringen forsikre om at det var uaktuelt for USA å foreta eller støtte en militæraksjon mot Venezuela.

Barack Obama hilser på Hugo Chavez. Nicolas Maduro i bakgrunnen.

Hvordan skal man forstå USAs politikk overfor Venezuela? Obama vil unngå å gjenta President Bushs tabbe. I 2002 prøvde den politiske høyresiden i Venezuela å utføre et kuppforsøk mot Hugo Chavez regjering. USAs regjering var opptatt av å planlegge den nært forestående invasjonen i Irak. Bush-regjeringen manglet en gjennomtenkt politikk og en strategi for Latin-Amerika. Politiske krefter på høyresiden i Venezuela med bånd til republikanerne i USA og med store forventninger om støtte fra USAs regjering, foretok kuppet og la frem for Bush-regjeringen et fait accompli. Bush ble bedt om å støtte kuppet, og det gjorde han. Bush-regjeringen hadde dels vært uklare og dels hadde de lenge snakket høyresiden i Venezuela etter munnen, i følge Arturo Valenzuela, tidligere Bill Clintons rådgiver for Latin-Amerika-spørsmål på møte ved Universitet i Georgetown desember 2007.

Obama vil unngå at politiske miljøer i Venezuela gjør regning med USAs støtte og lar seg friste til å foreta politiske kupp eller andre handlinger de så regner med å få støtte fra USA i ettertid for. Obama vil unngå å bli misforstått, tatt til inntekt for udemokratiske handlinger ved å gjenta Bushs utydelige og lite gjennomtenkte politikk. Han vil unngå å gi chavistene enda en gang en amerikansk presidents tabbe som de kan utnytte for propagandaformål ved ikke å ta klart avstand fra udemokratiske handlinger. USA har en lang historie fra noen tiår tilbake, men også enda lenger tilbake i å ha støttet diverse suspekte militærregimer. Erklæringen om ikke å ville støtte noen form for militær aksjon, synes således som et klokt utspill.

Men Obamas utspill om at Venezuela utgjør en fare for USAs sikkerhet, virker ikke klokt. For at en amerikansk regjering skal kunne innføre sanksjoner mot et annet land, slik Obama ønsker å gjøre overfor representanter for regimet som stod ansvarlige for drap på demonstranter i 2014, må landet i følge amerikansk lov, erklære landet som en «fare for rikets sikkerhet». Er de økonomiske sanksjonene så effektive og treffsikre at representantene for Maduro-regimet vil oppleve at de blir en belastning for regimet, slik USAs regjering ønsker? Kanskje så Obama det som nødvendig å vise styrke etter flere måneder med konfronterende utspill fra Maduro? Etter å ha blitt ydmyket av Putin som gjør som han vil i Europa, og av Benjamin Netanyahu og andre aktører i Midt-Østen, ble kanskje Obama lei av de stadige provokasjonene fra Maduro? I en latin-amerikansk politisk sammenheng kan det være nødvendig ikke å fremstå som for svak.


Obama og Maduro

Tre grunner er imidlertid blitt trukket frem som forklaringer av Obamas erklæring av Venezuela som en fare for USAs sikkerhet. Obama frykter at Venezuela skal utvikle seg til en «failed state» der narkotika-karteller og andre kriminelle grupperinger vil kunne få anledning til å drive organisert kriminalitet overfor USA. Avhoppere fra Maduro-regimet har fortalt om samarbeid mellom Maduro-regimet og narkotika-karteller, men avhoppere kan ha interesse av å overdrive. Bankskandalen i Sveits avdekket finansielle relasjoner mellom Iran, Hizbollah, Maduros regime. Kombinasjonen økonomisk kaos, politisk vanstyre, store ukontrollerte pengestrømmer fra olje og stor korrupsjon, har gjort Venezuela til en arena for finansiering av terror, hvitvasking av narkotika-kriminalitet og annen kriminalitet, i følge amerikanske kilder. Dersom Venezuela utvikler seg videre mot et fullstendig økonomisk, sosialt og politisk kaos, en «failed state», kan landet virke destabiliserende for naboland og for hele regionen, ikke minst i form av flyktningestrømmer.

Utvikler landet seg videre mot å bli en «failed state» vil Venezuela kunne bli et land USA kan bli nødt til å utvikle en strategi overfor. Da vil USA trenge å utvikle et nært samarbeid med Venezuelas naboland. Et nært samarbeid på tvers av politiske skillelinjer i USA, kan også komme til å være en fordel for den amerikanske presidenten som kan risikere å få Venezuela som «failed state» i fanget i nær fremtid. Kan utspillet om fare for USAs sikkerhet tolkes inn i en slik mulig langsiktig strategi for å forberede senere samling om drastiske, men nødvendige krisetiltak overfor en mulig «failed state»?

Mye taler imidlertid for at utspillet om fare for USAs sikkerhet, gjorde mer skade enn nytte. Maduro hadde i forkant av Obamas erklæring, arrestert borgermesteren i Caracas, Antonio Ledezma. Tre tidligere latin-amerikanske presidenter hadde kritisert Maduros regime for behandlingen av Ledezma og den siden i fjor fengslete opposisjonslederen Leopoldo Lopez. Brazil og en rekke andre latin-amerikanske land var i ferd med å utøve politisk press for at regimet skulle inngå forhandlinger med opposisjonen. Senere har også den tidligere lederen for det spanske sosialistpartiet, Felipe Gonzalez, kritisert Maduros behandling av politiske fanger. Maduro har av den grunn karakterisert også Gonzalez for å gå kuppmakeres ærend.


Den venezolanske opposisjonslederen
Leopoldo Lopez har nå sittet et år i fengsel.

Obamas utspill har derimot gitt Maduro anledning til foreløpig å slippe alt press fra latin-amerikanske ledere om å inngå politiske kompromisser i Venezuela. Isteden har Maduro nå lansert en stor «anti-imperialistisk» kampanje mot USA og «det nyliberale hegemoni» i Latin-Amerika. Maduro skal under konferansen i Panama overlevere Obama flere millioner underskrifter som skal protestere mot USAs aggresjon mot Venezuela, og påståtte planer om kupp og invasjonsforsøk. Statsansatte i Venezuela skal ha blitt utsatt for press om at de kunne miste jobben dersom de ikke skrev under regimets opprop mot den amerikanske «aggresjonen mot fedrelandet».

Maduro kan regne med et visst gehør blant latin-amerikansk venstreside for det som for utenforstående kan virke som politisk teater iscenesatt av «loonie left», de rabiate på den ekstreme venstresiden. De fallende internasjonale råvareprisene det siste året, har gjort at økonomisk stagnasjon det siste året har avløst det som for mange latin-amerikanske land har vært en jevn økonomisk vekst siden kort etter den internasjonale finanskrisen. For mange regimer kan anti-amerikansk mobilisering overfor hjemlige masser være en kjærkommen avledning fra misnøye forårsaket av økonomisk stagnasjon, stramme budsjetter og mindre økonomiske ressurser til fattigdomsreduserende tiltak blant fattig befolkning, enten man snakker om bærekraftige tiltak eller populistiske. Flere av lederne på venstresiden i Latin-Amerika, har i ungdommen enten vært geriljasoldater eller mobilisert til støtte for geriljaer og mot for tiår siden USA-støttete militærdiktaturer. Mange av disse lederne vil utnytte en mulighet til kostnadsfritt for dem selv å mobilisere mot USA. USA kan bare alene ved sin økonomiske, militære, kulturelle og politiske makt, bli opplevd kjærkomment å kunne tvinge til å være enda mer imøtekommende og kompromissvillige overfor latin-amerikanske ledere med behov for økonomiske investeringer og for egne land og regjeringer gunstig samarbeid.

Ved møtet i Det Pan-Amerikanske Forbund i Panama vil Maduro og chavistene arrangere en «anti-imperialistisk» motkonferanse. Motkonferansen vil rette skarp kritikk mot USA og nyliberalisme, hylle anti-imperialistiske organisasjoner og vil også inneholde minneseremonier over Hugo Chavez og Nestor Kirchner, Argentinas president Cristina Kirchners i 2010 avdøde ektemann. Maduro synes å ville samle så mange som mulig av latin-amerikanske statsledere bak motkonferansen. Etter skandalen rundt den drepte statsadvokaten, alvorlige økonomiske problemer og Cristina Kirchners fallende popularitet kan hennes regjerning virkelig trenge en ytre fiende å samle seg mot.


Presidentparet Cristina og Nestor Kirchner

Vil Maduros «anti-imperialistiske» motkonferanse lykkes med å stjele oppmerksomheten fra det offisielle program for «sivilt samfunn i Latin-Amerika»? Eller vil opposisjonelle fra Venezuela og Cuba lykkes med å få oppmerksomhet ved konferansen og i internasjonale medier?

Hva slags rolle vil Obama komme til å spille i Panama? Vil man i ettertid huske han som presidenten som tok Raul Castro i hånden og skrinla et halvt århundre med «mislykket» sanksjonspolitikk, og som samtidig ble utmanøvrert av et totalitært diktatur og et autoritært regime med stadig mer diktatoriske trekk? Kan Obama komme tilbake og overbevise kritikerne om at han virkelig er situasjonens herre i håndteringen av de to diktaturene?

Barack Obama holder Cubas fremtid i sine hender.

 

Neste innlegg vil utdype forholdet mellom Castro-dynastiet og chavist-regimet. Castro-regimet har lenge snyltet på Venezuelas oljerikdom, vil være en påstand som vil bil underbygget.

 

Kilder. ICLEP, Det cubanske instituttet for presse- og ytringsfrihet.