Andre del av intervjuet med Laritza Diversent mai 2019.

”Økt tilgang til internett og nye medier i løpet av de siste årene har endret mye, som det ikke vil gå an å endre på, om så regimet skulle ønske det”, hevder Laritza Diversent i samtalen med meg i mai 2019.

Laritza Diversent

Store deler av befolkningens tilgang til Facebook og Google ser Diversent som en konsekvens av President Barack Obamas Cuba-politikk. Juristen anbefaler alle klienter og cubanere hun er i kontakt med, å opprette g-mail-konto. Den kan ikke overvåkes slik den cubanske løsningen, som også koster mer, kan. Nå koster internett-tilgang 2 CUC per time (tilsvarende 2 dollar). Før kostet det 10 CUC per time med internett.

”Befolkningen ble lovet 3G, men bare utvalgte har råd til det, og det er dyrt”, forklarer Diversent. Hun forklarer at regimet har sine ”trolle”-fabrikker, men de unge data-kyndige som jobber der, gjør det fordi de trenger en jobb, og trenger lønn, ikke av overbevisning. På spørsmål fra meg svarer hun at ”de trollings-ansvarlige” unge data-kyndige neppe vil ha noen lojalitet til regimet. Lyttende til Diversent tenker jeg at de unge data-kyndige kanskje kan komme til å vende seg mot regimet senere? Kanskje?

En håpefull Raul Castro prøver å få Barack Obama på besøk på Cuba til å løfte hendene i triumf.

”Befolkningen har vent seg til å organisere seg og utveksle informasjon på nettet”, hevder Diversent. ”Aksjoner som ”Yo no voto”, en kampanje for boikott av valget der myndighetene strengt kontrollerte hvem som fikk stille som kandidater, ble organisert gjennom facebook. Demonstrasjonen organisert av de homofile på Cuba, som ble arrangert for noen uker siden, (mai 2019), ble også organisert gjennom Facebook”, i følge Diversent.

(Homo-bevegelsen hadde først fått tillatelse av myndighetene til en markering, men så trakk myndighetene tillatelsen tilbake. Da organiserte altså deler av homo-bevegelsen på Cuba en demonstrasjon. Min kommentar.)

  

”En rekke protest-bevegelser har organisert seg, som dyrebeskyttelsen og kampanjer for retten til  ekteskap for homofile. Dette er initiativ det er vanskelig for regimet å avvise med en begrunnelse om at de skulle ha stått ”i ledtog med USA”, påpeker Diversent.  

”En rekke uavhengige aviser har oppstått, og de gir annerledes informasjon. Alle utfordrer informasjonsmonopolet”, forklarer Diversent. Jeg spør henne om ICLEP, Det cubanske instituttet for presse- og ytringsfrihet”, nettet av uavhengige journalister organisert i en rekke uavhengige, selvstendige lokalaviser på Cuba. Diversent hevder ICLEP gir ”lokal informasjon” til befolkningen.

”President Barack Obamas politikk overfor Cuba hadde mye for seg”, fortsetter menneskerettighetsforkjemperen. ”Men Obama var naiv. Han lot regimet la være å gi noen former for konsesjoner, innrømmelser, forbedringer. Det kom likevel mye positivt ut av Obamas oppfrysnings-politikk, så som nettopp befolkningens tilgang på Google og Facebook.”

”President Donald Trumps politikk som bare har som målsetning å ta regimet, gjør vondt verre. USAs nåværende politikk gjør det vanskelig for regimet, men vel så vanskelig for sivil sektor, frivillige organisasjoner. For hvor skal de få penger fra, nå når økonomien blir strammet inn? Pengene fra cubanere i eksil går selvfølgelig alle sammen til regimets butikker, hvor skulle de ellers gå? Og det å kreve at folk som har vært borte fra Cuba i 60 år skal få tilbake eiendom, er ikke bra for cubanerne, og urimelig. Meningen er vel å gjøre det til et forhandlingstema overfor regimet, antar jeg”, forklarer en lettere oppgitt Diversent.

Diversent er skeptisk til Obamas vedtak om å fjerne den unike retten til å få asyl i USA. Obamas vedtak har gjort det vanskelig for cubanerne. For som Diversent påpeker; ”Cubanerne fortsetter jo å flykte. Nå må de reise gjennom områder der de blir utsatt for kriminalitet og overgrep, tortur”, fortsetter lederen for Cubalex.

”Cubas befolkning er fanget mellom Trumps gale gruppe og eliten rundt Castro-dynastiet”, konkluderer lederen for Cubalex.

Første del av fem - intervju med Alfredo Romero - leder for Foro Penal.

”Hvordan kan det ha seg at Maduro-regimet som er så inkompetente på alle felter av politikk og administrasjon, samtidig kan være så genialt dyktige når det gjelder å holde på makt, og villede det internasjonale samfunnet av politikere og organisasjoner? Er det Cubanerne som er svaret på det spørsmålet”, spør jeg Alfredo Romero, lederen for Foro Penal. Organisasjonen består av advokater som kartlegger brudd på menneskerettigheter i Venezuela. Foro Penal forsvarer flere av de som får menneskerettighetene sine krenket i Venezuela. Romero er på besøk i Oslo.

Menneskerrettighetsforkjemper og advokat Alfredo Romero

Jeg nevnte for menneskerettighetsforkjemperen Romero en video på Youtube der han blir intervjuet av en journalist. Advokaten Romero beskriver i intervjuet hvordan Maduro-regimet bruker politiske fanger i likhet med andre tema som det blir forhandlet om i ulike forhandlinger, som forhandlingsbrikker. Romero mener regimet heller burde ha blitt avkrevet at de umiddelbart innfridde det som burde ha vært betingelser for å begynne forhandlinger. Slik får regimet anledning til å bruke forhandlingsprosesser for å vinne tid når regimet er svekket, og trenger å konsolidere egne maktposisjoner, slik Romero beskrev det i videoen på Youtube.

Jeg nevner for Romero enkelte velkjente sider ved Castro-dynastiets forhold til det internasjonale samfunnet, slik at Romero skal slippe å fortelle meg ting vi begge vet. Strategien med å arrestere regimemostandere for så å forhandle med ulike representanter for det internasjonale samfunnet om frigivelse av de samme politiske fangene, var et politisk spill Fidel Castro i sin tid ved makten på Cuba, perfeksjonerte, påpeker jeg. Fidel var en mester i utmanøvrere EU, paver, FN, USA og menneskerettighets-organisasjoner. 

Jeg nevner også hvordan Raul Castro lærte av erfaringene fra rundt 2010-11, da Castro-dynastiet ble presset av EU og paven til å frigi de rundt et femtitall gjenværende av de 73 politiske fangene fra den ”svarte våren” i 2003. De 73 hadde blitt dømt til fengselsstraffer gjennomsnittlig på rundt 20 år. Lillebror Raul, som i 2006/08 overtok for storebror Fidel, lærte i 2010-11 å ikke gi for lange straffer til for mange politiske fanger. Raul lærte å unngå å gjøre de politiske fangene til martyrer og helter i den internasjonale opinion og blant internasjonale menneskerettighets-organisasjoner. Fidels lillebror praktiserte ved makten i stedet for korte fengslinger, gjerne bare for noen få dager, men hyppige arrestasjoner, og gjerne fengsling av mange forskjellige politiske fanger. ”Er dette jeg her nevner taktikk og strategi Maduro-regimet har lært av Castro-dynastiet?” Spør jeg Romero.

Romero forteller utdypende om det han kaller ”sirkulasjonsprinsippet”. Menneskerettighets-forkjemperen kartla alle som på forskjellige tidspunkter ble holdt fengslet som politiske fanger. Antall fengslete gikk opp og ned. I noen perioder kunne det være så lavt som rundt 100, andre ganger kunne det nærme seg 1000. Men han la merke til at utskiftningen blant de som var politiske fanger, var stor. Det betydde at i løpet av lengre perioder så var det flere tusen mennesker som på ulike tidspunkt hadde vært politiske fanger. Noen hadde vært politiske fanger i lengre perioder, og mange i korte perioder. Antallet som hadde erfart å være politiske fanger var altså flere tusen. Mange i Venezuelas befolkning kjente dermed personlig noen som hadde vært politiske fanger. Slik skaper frykt i befolkningen.

Leder av Foro Penal, Alfredo Romero

”Det er Kina som er de som først utviklet det sinnrike systemet for å holde politiske fanger i fengsel med ”sirkulasjonsprinsippet””, hevder Romero. ”Kina gjorde dette under olympiaden i 2008, for å unngå press fra internasjonal opinion”. Romero mener Kina i sin tid lærte opp KGB i Sovjet og Stasi i Øst-Tyskland i hvordan undertrykke og holde kontroll på befolkningen i landet.

Cubaneren og offiser innen det cubanske etteretningsvesenet Ramiro Valdez lærte kunsten å undertrykke befolkningen av Stasi under opphold i Berlin under den kalde krigen. Valdez kler seg som en gentleman i elegante dresser, og har bodd mange år i Venezuela, men nå har han blitt gammel, noen og åtti år gammel. Ramiro Valdez var sentral i å bygge opp undertrykkelsessystemet i Venezuela. Nå er han for gammel, og ble mot slutten av tiden Chavez styrte parkert i en stilling som sjef for elektrisitet i Venezuela.

Det er ikke sant, slik enkelte hevder, at det er cubanerne som står for tortur og andre former for direkte undertrykkelse av fanger, mener Romero. Cubanerne har vært med som rådgivere, men det er venezuelanere som utfører tortur og andre brudd på menneskerettigheter i Venezuela, i følge menneskerettighetsforkjemperen. 

Video med Alfredo Romero fra Youtube : 

https://www.youtube.com/watch?v=0ZGIJVpjnJY

Castrismen - "Ideas trasnochadas"!

Min nicaraguanske venn, jeg kaller ham Pablo, sa til meg en ettermiddag vi satt på kafe; ”Cuba kommer til å få sitt ”glasnost” og ”perestrojka”, og om 15 år kommer cubanerne til å stille spørsmålet: Hva var vitsen med hele Fidel Castros revolusjon?” Både Fidel og Daniel Ortega har latt seg styre av disse ”ideas trasnochadas”!”

Ideas trasnochadas er ideer, tanker, som virker spesielt kloke og fornuftige når man ikke har sovet noen netter i strekk av en eller annen årsak. Men tankene virker ikke like kloke dersom man skriver de ned, og så ser på de etter en god natts søvn. Et tilsvarende, men ikke så kraftfullt og ikke helt dekkende begrep er på norsk ”virkelighetsfjerne skrivebordsteorier”.

Før revolusjonen var Cuba i latin-amerikansk sammenheng, og i særdeleshet i karibisk sammenheng, blant de mest utviklete landene økonomisk, politisk og teknologisk. Da som nå var det store sosiale forskjeller, og deler av befolkningen levde i ekstrem fattigdom. De nå forfalne boligene i Havanna viser at Cuba før revolusjonen hadde en middelklasse, noe som i økonomisk teori er en forutsetning for økonomisk utvikling. Cubas økonomi, som aldri har vært bærekraftig etter revolusjonen, ble fra 1990 ikke lenger subsidiert av et Sovjet, som hadde gått i oppløsning. Cuba opplevde på 90-tallet utbredt nød og fattigdom, det de kalte en spesialperiode. Så kom Castro-beundreren Hugo Chavez til makten i Venezuela i 1999, og etter hvert fikk Cuba et nytt land å snylte på. Cuba begynte sin tilnærming til USA da Castro-dynastiet skjønte at Chavez var dødssyk, og den mer politisk klartseende av de to brødrene, Raul Castro, hadde overtatt makten etter sin bror i 2006/08.

Hvem av de tre er det egentlig som styrer på Cuba? Rauls sønn, Alejandro Castro Espi, Raul Castro eller nyutnevnt president, Miguel Diaz Canel? Kan Castro-dynastiet virkelig stole på en som ikke tilhører den nære familien? Er Diaz Canel en som tilsynelatende styrer, mens Raul i all stillhet fører den reelle makten over i sønnens hender?

Fidel Castro fikk gå i graven med sin kommunisme i behold i november 2016. Kort tid etter den store diktatorens død, ble i juni i år eiendomsretten erklært gjeninnført på Cuba, etter snart 60 år med kommunisme. Den kommunistiske nasjonalforsamlingen har under sin av kommunistpartiet nyutnevnte president, Miguel Diaz Canel, vedtatt at eiendomsretten skal være lovfestet i Cubas grunnlov. 

Regimet har fortsatt behov for å kontrollere de såkalte, cuentapropistas, det vi ville kalle små, selvstendige næringsdrivende. De kommunistiske byråkratene har laget et lovverk som hindrer næringsdrivende i å bli for suksessrike, eller som kritikerne vil si, i å lykkes i det hele tatt. Et byråkrati som i snart 60 år har vært opplært til å hindre kapitalisme, agitere mot kapitalisme og å straffe kapitalisme, er kanskje ikke de rette til å skulle fremme kapitalisme eller få et markedsstyrt landbruk til å fungere? Det stalinistiske kommunistpartiet insisterer likevel fortsatt på sin eneveldige makt i et ensrettet og totalitært samfunn.

Castro-dynastiet fører makten videre til neste generasjon Castro på en skjult, diskret måte. Raul Castro kontrollerer fortsatt kommunistpartiet. Rauls sønn, Alejandro Castro Espì, har siden Raul overtok styret på Cuba fra storebror Fidel, systematisk bygget opp sin maktposisjon i militæret, og skapt personlige lojalitetsbånd til nyutnevnte ledere i militæret i militærdiktaturet på Cuba. Militæret kontrollerer all økonomisk virksomhet, og særlig den eneste delen av økonomien som faktisk fungerer, turist-industrien.

Raul Castro og sønnen, Alejandro Castro Espi. 

Cubanske kommunister ønsker å herme etter Vietnam og Kina. Cuba vil nok noen tiår på etterskudd få sitt glasnost og perestrojka. Eliten rundt Castro-dynastiet vil vite å posisjonere seg for den privatiseringen som synes å være nært forestående, og som etter Fidels død, lettere kan gjennomføres. Castro-dynastiet vil fylle de viktige posisjonene i økonomien med sine egne familiemedlemmer og lojale støttespillere.

Regimet truer og skremmer vanlige cubanere med det kjøpesterke cubanske emigrantmiljøet i Florida ved eventuell mer markedsøkonomi og et eventuelt kapitalistisk frislepp. ”Miami vil komme og kjøpe opp alt”, forteller regimet gjennom ensrettete medier.

Et økonomisk bankerott Cuba har ikke lenger Sovjet eller Venezuela å snylte på. Cuba trenger pengene fra eksil-miljøet i Miami, for å gjøre et Cuba, som i et halvt århundre har vært vanstyrt, til et økonomisk bærekraftig Cuba. Men er det folket og de fattige på Cuba, som eliten rundt Castro-dynastiet bekymrer seg for hvordan vil klare seg etter et kapitalistisk frislepp, som synes nært forestående, eller er det egen rikdom, egen makt og egne privilegier den revolusjonære eliten bekymrer seg mest for?

Den av kommunistpartiet nyutnevnte presidenten, Miguel Diaz Canel, er av Castro-dynastiet satt til å være direktøren for de dårlige tidene, eller det som i hardkokte detektiv-filmer heter ”the fall guy”, han som skal ta skylden slik at skurkene slipper unna. Diaz Canel vil få ansvaret for å gjennomføre innføringen av eiendomsretten i det ikke lenger kommunistiske Cuba. Han vil måtte fjerne to-valutasystemet, som med tiden vil gjøre Cuba mer økonomisk effektivt. Å erstatte to valutaer med en, vil samtidig fjerne den lille rest av beskyttelse den ineffektive velferdsstaten fremdeles tross alt klarer å gi de aller fattigste mot ekstrem sult og fattigdom. President Diaz Canel vil måtte ta skylden og ansvaret for det sviket de aller fattigste på Cuba vil oppleve når Canel har gjennomført reformene han har fått som oppgave å gjennomføre på Cuba.

Raul Castro og Miguel Diaz Canel

Fattigfolk hjernevasket av årtier med propaganda vil om en ti års tid nostalgisk minnes Fidel Castro, som døde før den virkelig vanskelige tiden begynte, og kanskje vil også Castro-dynastiet lykkes i å ikke bli forbundet med sult og fattigdom, som vil komme til å oppstå i overgangsperioden til en ny, reell markedsøkonomi.

Rauls sønn, Alejandro, vil kunne holde seg i kulissene og styre familiens lukrative økonomiske interesser, som på diskret vis vil bli overført over fra offentlig til privat eie. Han vil kunne bevare makten for Castro-dynastiet i posisjonen han de siste årene har etablert i det som etter hvert vil fremstå som et mer diskret militærdiktatur. Alejandro Castro Espi eller noen andre fra Castro-dynastiet vil også kunne velge om de med Putin som eksempel, vil ta tømmene som Cubas frelser. En ny leder fra Castro-dynastiet vil kunne tre frem på scenen som redningsmann, i etterkant av det sosiale kaoset og den ekstreme fattigdommen, som vil råde på Cuba under Diaz Canel, the fall guy, sitt styre.

Om en ti års tid vil mange cubanere stille seg spørsmålet: 60 år med revolusjon – hva var vitsen? Cuba var, som nevnt, et land før revolusjonen, som i latin-amerikansk sammenheng, var avanserte økonomisk, politisk og teknologisk. Fidel Castro lovet da han fikk makten på Cuba at han innen noen få måneder skulle arrangere åpne, rettferdige valg.

Etter mer enn et halvt århundre med et ikke-bærekraftig, brutalt undertrykkende samfunns-eksperiment, selv Fidel visste ikke fungerte, fortjener den cubanske befolkning det demokratiet, den rettstaten og de menneskerettighetene de har blitt nektet så altfor lenge.

Raul Castro, Rauls sønnesønn i midten og Rauls sønn, Alejandro Castro Espi.

Det norske begrepet ”virkelighetsfjerne skrivebordsteorier” er ikke kraftfullt nok til å være et dekkende begrep for den castristiske ideologi, men må erstattes av det delvis uoversettelige begrepet ”Ideas trasnochadas”, med dets assosiasjoner til feberhete vrangforestillinger, sene nachspiels snusfornuftige løsninger på verdensproblemer, diskusjoner preget av temperamentsfull fanatisme og deliriske, berusende stemningsutbrudd, forførende følelser av uansvarlighet og livsglede eller underliggende bunnløs fortvilelse. Latin-Amerika trenger ikke mer av castrismens ”ideas trasnochadas”.

Alejandro Castro Espi

Om jordreformer, DNA og kommunistene på Cuba.

Norsk offentlighet, journalister, politikere og forskere har alltid sett Castro-dynastiets Cuba gjennom anti-amerikanske briller. Cuba har som Mexico, vært oppfattet som skjebnebestemt til å være ”så nærme USA, og så langt fra Gud”. Det amerikanske imperiets onde vilje synes alltid å ha hindret alle latin-amerikanske land i å velge politiske alternativer som ikke er forenlige med USAs økonomiske interesser. Perspektivet der Castros Cuba har vært tragisk fanget i en heroisk ”Davids kamp mot Goliat” har overskygget alle andre mulige perspektiv, slik Cuba har vært fremstilt for norsk offentlighet.

Hva om man byttet ut de anti-amerikanske brillene, og i stedet prøvde å se Cuba og andre latin-amerikanske lands politiske veivalg med norske sosialdemokratiske briller, i et norsk sammenlignende perspektiv?

Norske sosialdemokraters veivalg på 30-tallet i landbrukspolitikk og holdning til eiendomsrett kan nemlig sammenlignes med cubanske kommunisters landbrukspolitikk. Cubas kommunister ved makten på slutten av 50- og begynnelsen av 60-tallet, valgte en annen linje enn Det norske Arbeiderpartiet valgte da de først kom til makten i 1935.

DNA inngikk kriseforlik med Bondepartiet i mars 1935, og fikk samme år regjeringsmakt.

DNA hadde en revolusjonær fortid, medlemskap i Komintern 1919-23, bak seg da DNA i mars 1935 inngikk en politisk allianse med Bondepartiet, en allianse mellom arbeiderklassen og bøndenes representanter på Stortinget. I 1938 kritiserte to sentrale Ap-politikere, Halvard Lange og Haakon Meyer DNA for ikke å fjerne eiendomsretten i landbruket og innføre kollektiver som arbeidsfelleskap i landbruket, inspirert av Sovjet. Lange og Meyers artikkel i tidsskriftet det 20ende århundret ble imidlertid forbigått i stillhet. Ingen i DNAs ledelse ønsket i 1938 å utfordre alliansepartner Bondepartiet om bøndenes eiendomsrett og mot norske bønders vilje innføre kollektiver. 

DNA hadde forlatt den revolusjonære kommunismen, trodde på reformer forankret i demokratiske prosesser og de inngikk allianser og kompromisser med politiske motstandere. Partiet mobiliserte ikke statsapparat, regjeringsmakt og kontroll over politi og fengselsvesen til å tvinge politiske motstandere til å akseptere partiets lederes enevelde. De to ledende miljøene i DNA på 30-tallet, Stortingsgruppa og partiledelsen delte Bondepartiets forståelse av det hensiktsmessige i å respektere eiendomsretten, selv om det fantes stor sosial ulikhet også i Norge.

Castros Cuba gjennomførte på 50- og 60-tallet en landbrukspolitikk inspirert av Sovjet. Regimet innførte en politikk som altså enkelte sosialister i regjeringspartiet DNA på 30-tallet i Norge tok til orde for, om de dog ikke ble lyttet til. Kommunistene på Cuba førte en landbrukspolitikk, som utfordret privat eiendomsrett, med stor grad av statlig styring og innføring av kollektiver. Politiken førte ikke bare til bondeopprør, men også til ineffektivitet og til økt import av mat.

På Cuba må historiske fakta som utfordrer revolusjonære myter skjules, tildekkes og fordreies. Bondeopprør mot det sosialistiske, ensrettete regimet på Cuba har både i Europa og i Norge blitt akseptert fremstilt av regimet, som USA-finansiert kontra-revolusjon. Men så enkelt er det ikke.

På Cuba fant det sted de første årene etter revolusjonen en rekke bondeopprør. Cubanske bønder motsatte seg kooperativer og statlig overstyring av landbrukspolitikk. USA ga kun beskjeden støtte til disse bondeopprørene. (Se eget blogginnlegg om museet i Trinidad på Cuba.) Fidel Castro inngikk ingen avtaler, kompromisser med motstanderne av Castros landbrukspolitikk, men tok alle midler i bruk for å knuse bondeopprørerne.

På kooperativene hadde alle og ingen ansvaret for produksjonen. Et av flere ankepunkt mot kollektiviseringen av landbruket på Cuba var at det førte til pulverisering av ansvar i kollektivene. Et eksempel på dette er at dyr som skulle ha vært satt i karantene, ikke ble satt i karantene. Karantene for dyr som fraktes fra et sted til et annet, har til hensikt å unngå spredning av frø fra ugress, gjennom dyrs avføring. Kuer må bæsje fra seg alt de har spist fra et annet område, før de kan være sammen med de andre kuene. Ugressplanten Maribu spredde seg over stadig flere jordbruksområder på Cuba, og er fortsatt en viktig årsak til at store jordbruksområder på Cuba ligger brakk.

Cuba som før revolusjonen eksporterte mat, importerer i dag 60% av maten befolkningen trenger. Det cubanske byråkratiet, som i over 50 år bekjempet alt som minnet om kapitalisme, påstår nå at de er de rette til å skape et grunnlag for et markedsorientert landbruk. Det ineffektive cubanske systemet skaper flaskehalser, blant annet innen transport. Den mye omtalte blokaden fra USA hindrer ikke USA i å være Cubas tredje største handelspartner, bl.a. på grunn av den store importen av matvarer fra USA til Cuba.

Slik blir ofte USAs embargo overfor Cuba fremstilt. Men er det fremstillinger som gjenspeiler virkeligheten? USA er Cubas tredje største handelspartner. Cuba importerer mat fra USA.

USA har med rette blitt kritisert for en lite hensiktsmessig politikk overfor Cuba både før og under den kalde krigen. USAs handelsembargo har med rette blitt kritisert. Men hvorfor har rettmessig kritikk av USA fritatt eliten rundt Castro-dynastiet for enda mer berettiget kritikk av Castro-diktaturets katastrofale økonomiske politikk og undertrykkelse av egen befolkning? 

Er det vanen med å betrakte alt som skjer i Latin-Amerika med et tredje verden eller U-land og I-land-perspektiv som gjør at så mange journalister og forskere er tilbøyelige til å la seg villede av revolusjonær retorikk? Er det oppfatningen av landene i Latin-Amerika som U-land som gjør at så mange journalister og forskere viser forståelse for revolusjonære sosialistiske løsninger? De sosialistiske løsninger ville norske journalister og forskere aldri ha vurdert som hensiktsmessige i eget land.

Europa forkastet på 90-tallet de sosialistiske samfunnseksperimentene, som den radikale venstresiden i Latin-Amerika, i alle fall i retorikk, fremdeles hevder å være tilhengere av. Den revolusjonære caudilloen, Fidel Castro, som mer enn noen andre har fremmet revolusjonær retorikk i Latin-Amerika, så vel som statlig planøkonomi, innrømmet altså i 1979 overfor sandinistene i Nicaragua at Cubas samfunnsmodell ikke fungerte på Cuba heller, slik jeg har påpekt i forrige innlegg på bloggen.

Norske pragmatiske sosialdemokrater forkastet altså på 30-tallet den sovjetiske, sosialistiske organiseringen av jordbruket. Det norske Arbeiderparti hadde etter maktovertagelsen i 1935 en kritisk og åpen debatt innad i partiet og i den norske arbeiderbevegelsen om organiseringen av landbruket. Kollektivisering av landbruket anså DNA på slutten av 30-tallet som uaktuell politikk. Det revolusjonære Cuba valgte altså utover på 60-tallet de løsningene for landbruket, som DNA på 30-tallet hadde avvist.

Norsk venstreside har glemt sin historie når de betrakter de revolusjonære, sosialistiske samfunnseksperimentene på Cuba og de landene som har vært under Castro-dynastiets destruktive innflytelse. Å sammenligne norsk arbeiderbevegelse med latin-amerikanske sosialister gir perspektiver på Latin-Amerikansk politikk som gir et annet bilde enn det vante U-land og I-land og tredje verden-perspektivet. 

 Neste blogginnlegg vil også handle om Cuba, før jeg så vil skrive mer om Nicaragua.

Naiv dugnad for cubansk næringsliv.

Eliten rundt Castro-dynastiet fører først og fremst en politikk for å ivareta elitens egne politiske og økonomiske privilegier. Vegard Bye og Kjell Ove Hatlem oppfordrer i Dagens Næringsliv 26, april norsk næringsliv, norske politikere, frivillige organisasjoner og norske akademikere til å slutte opp om en dugnad for Cuba. Bye og Hatlem fremstiller dugnaden som et ønske om å hjelpe den fattige cubanske befolkningen. Dugnaden mener de to vil kunne hjelpe regimet i å hindre utviklingen av de økte sosiale forskjellene økende bruk av markedsmekanismer på Cuba vil føre til. Bye og Hatlem er naive i deres fremstilling av diktaturets erklærte intensjoner og dets poltikk, samtidig som de underslår viktige fakta i sin fremstilling av hva som skjer på Cuba. En norsk politikk som ikke forholder seg til den cubanske befolkningens demokratiske rettigheter og menneskerettigheter, tjener først og fremst regimets ønske om å beskytte regimets politiske og økonomiske privilegier, på bekostning av befolkningens interesser. Regimet har forsikret at demokratiske reformer ikke vil bli gjennomført.

Castro-regimets ledere har i etterkant av Barack Obamas besøk i mars økt den fiendtlige retorikken mot USA og økt undertrykkelsen av opposisjonelle. Under Kommunistpartiets kongress 16-19 april karakteriserte Raul Castro USA som «fienden» og storebror Fidel kritiserte Obama for ikke å ha forstått at rasismen ble avskaffet med revolusjonen. Den 85-årige visepresidenten, Machado, ble gjenvalgt av kongressen. Utenriksminister Bruno Rodriguez beskyldte Obama for å ha ledet et fiendtlig angrep og for å ha brukt retorikk om små selvstendige næringsdrivende som dekke for å bane veien for imperialistisk storkapital. Mener de dominerende strømningene i kommunistpartiet at det er de små selvstendige økonomiske aktørene som skal gjøre de store investeringene på Cuba, som blir nevnt av Bye og Hatlem? Er utenriksministerens uttalelser uttrykk for politiske agendaer som handler mer om regimets overlevelse enn om å bedre den jevne cubaners hverdag? Regimet har forsikret at demokratiske reformer ikke vil bli gjennomført.

Obamas besøk og hans tale har skapt ønsker om mer frihet i den cubanske befolkning. Besøket har skapt tvil om riktigheten av regimets store fortelling om USAs onde imperialisme som forklaringen på alle problemer på Cuba. Bølgene Obamas besøk har skapt gjør regimet usikre på egen maktposisjon. Regimet har derfor iverksatt økt undertrykkelse, og ikke bare overfor opposisjonelle, men også blant de av regimets støttespillere som har tatt Rauls løfter om endring og reformer på alvor. En professor i økonomi ved Universitet i Havanna, som kritiserte regimet for å ha vært for langsomme til å gjennomføre de vedtatte økonomiske reformene, har blitt sparket fra sin stilling. Undertrykkelsen av opposisjonelle har økt. I mars utførte politiet på Cuba 1416 kortvarige arrestasjoner av politiske grunner, og i april 1380. Når Bye og Hatlem fremhever hvordan Raul «egentlig» ønsker å få fortgang i reformene, så lar de seg lure av regimets dobbelt-kommunikasjon.

Obama har siden desember 2014 ført en forsonende politikk der økonomiske konsesjoner ikke har blitt ledsaget av krav om mer demokrati og respekt for menneskerettigheter. Har likevel Obama lyktes i å ta fra regimet muligheten for fortsatt å kunne bortforklare eget vanstyre, korrupsjon og undertrykkelse med trusselen fra imperialistmakten USA og «blokaden», som regimets og dets tilhengere foretrekker å kalle embargoen.

Hvor stor effekt har embargoen hatt siden den ble innført i 1960? Bye og Hatlem påpeker at Cuba importerer tre fjerdedeler av maten de konsumerer. De nevner ikke at mye av maten som blir importert kommer fra USA, som er Cubas tredje største handelspartner. Bye og Hatlem nevner at matvareimportøren Cuba har mye fruktbar jord som ligger ubenyttet. Bye og Hatlem nevner ikke at Cuba før revolusjonen hadde et effektivt landbruk og en økonomi som var blant de mest utviklete i Latin-Amerika. Bare i Argentina blant landene i Latin-Amerika, konsumerte befolkningen mer kjøtt per innbygger. Før revolusjonen var det store sosiale ulikheter på Cuba, slik det også er i det revolusjonære Cuba, der «noen er likere enn andre». Uavhengige cubanske journalister har de siste årene brutt den totalitære statens informasjonsmonopol. Fri, men på Cuba ulovlig presse, har spredd filmsnutter og reportasjer der slum, hjemløse og politiets brutale behandling av hjemløse er blitt dokumentert.

Hvorfor har ikke landet regimets tilhengere hevder har et så fantastisk utdanningsvesen klart å organisere produksjon av landbruksprodukter, som kunne gjøre landet selvforsynt? Hvorfor har ikke den høyt utdannete cubanske befolkningen klart å produsere varer de kunne ha handlet med andre land enn USA, andre land i Latin-Amerika, og med land som Kina?

Regimet hevder revolusjonen har gjort cubanere frie og selvstendige. Det revolusjonære Cuba har imidlertid først og fremst forsøkt å gjøre seg utenrikspolitisk interessante for å finne allierte regimer de kunne de kunne basere seg på økonomisk støtte fra. Strategisk spill på anti-amerikanisme gjorde Cuba attraktive for og deretter økonomisk avhengige, først av Sovjet under den kalde krigen, så fra 90-tallet, av Venezuela.

Pablo Diaz Espì

Eliten rundt Castro-dynastiet forsøker å herme etter regimene i Russland, Kina og Vietnam og hvordan de har lykkes med å bevare økonomisk makt og økonomiske privilegier etter å ha sluppet til mer markedskrefter. På Cuba har imidlertid utenlandske næringsinteresser inntatt en avventende holdning i forhold til å investere i et korrupt land med manglende lovgivning rundt eiendomsrett og lav kjøpekraft blant befolkningen.

For Castro-regimet er det viktig å ivareta en skjør lojalitet blant mellom-sjiktet i det kommunistiske statsapparatet, hevdet Pablo Diaz Espì, cubansk journalist i den uavhengige avisen «Diario de Cuba» på besøk i Norge under Oslo Freedom Forum mai 2015. De statsansatte på mellomledernivå tjener dårlig, og ser på nært hold generalenes og parti-toppenes korrupsjon. Deres lojalitet er skjør med et ineffektivt, korrupt statsapparat der nepotisme i større grad enn kvalifikasjoner gir forfremmelse. Mellomsjiktet nyter kun i beskjeden grad godt av de privilegiene de ser generaler og parti-topper nyter godt av. Denne gruppens lojalitet kan skifte, dersom en troverdig alternativ politisk elite kan evne å samle seg og utfordre eliten rundt Castro-dynastiet. For Castro-dynastiet er det viktig å hindre opposisjonen i å kunne samle seg og lansere et alternativt politisk prosjekt som kan vinne troverdighet i befolkningen og blant mellomsjiktet av ledere i den totalitære staten. Mellomlederne er foreløpig dels redde, og dels ser de det ikke som formålstjenlig å støtte, eller de har ikke full tillit til de opposisjonelle organisasjonene, hevdet Espì.

Pablo Diaz Espì

«Politikerne i Europa er blitt mer kyniske etter finanskrisen i 2008. De er mindre opptatt av menneskerettigheter og mer opptatt av investeringer for næringslivet», hevdet den uavhengige journalisten. Espì mente journalister og forskere burde se på omfanget av økonomisk støtte til organisasjoner med tilknytning til det kommunistiske statsapparatet og sammenligne med den begrensete økonomiske støtten som uavhengige organisasjoner har mottatt i tiden etter finanskrisen.

Bye og Hatlems oppfordring til dugnad fra norsk næringsliv og norske politikere bør stille betingelser til Castro-regimet om demokratiske reformer og respekt for menneskerettigheter. Norge bør ikke bidra til å hjelpe Castro-regimet i å gjennomføre en politikk som kan sikre en bevaring av politiske og økonomiske privilegier eliten mener seg berettiget til.

Pablo Diaz Espì vil sammen med juristen og menneskerettighetsaktivisten Laritza Diversent, kunstneren Danilo Maldonado og en rekke cubanske opposisjonelle være til stede ved Oslo Freedom Forum 22-25 mai.

Obamas forsøk på å avslutte den kalde krigen med sitt Cuba-besøk – del to.



Det cubanske militærdiktaturet ved president Raul Castro nekter for at de kjenner til at det skulle eksistere politiske fanger i cubanske fengsler. Det samme gjorde det argentinske militærdiktaturet på 70-tallet. De høyreorienterte latin-amerikanske militærdiktaturene på 70 og 80-tallet, som ble støttet av USA, drepte venstreorienterte og andre politiske motstandere, og utøvet en undertrykkelse av politiske motstandere som var atskillig mer brutal enn den undertrykkelsen det totalitære militærdiktaturet på Cuba utøver overfor sine politiske motstandere. Undertrykkelsen Castro-regimet utøver skiller seg imidlertid ikke i vesen fra undertrykkelsen Videla-diktaturet og Pinochet-diktaturet i Chile utøvde i sin tid. Det er snakk om gradsforskjeller, ikke om vesensforskjeller.

 

Som nevnt i forrige innlegg på bloggen, forsøkte Obama å sette et sluttkapittel for arven fra den kalde krigen i USAs forhold til Latin-Amerika, både med besøket på Cuba, og med det etterfølgende møtet i Argentina. Obama ønsket altså å distansere seg fra en vanskelig historie, og starte en ny politikk med mer samarbeid med landene i Latin-Amerika.

Barack Obama på Plaza de la Revolucion

 

Men om Obama ønsker å legge den kalde krigen bak seg, er det fremdeles for miljøer på den radikale venstresiden i Latin-Amerika, vanskelig å gjøre det samme. Mange menneskerettighetsgrupper på radikal venstreside i Argentina, fortsetter å støtte det cubanske militærdiktaturet og vil ikke anerkjenne cubanske menneskerettighetsgrupper og opposisjonelles kamp for frihet, ytringsfrihet, demokrati, respekt for menneskerettigheter og frihet fra undertrykkelse. Selv om argentinske menneskerettighetsforkjemperne tilhørende radikal venstreside selv er blitt trakassert, forfulgt og undertrykket, så vil de likevel ikke anerkjenne cubanske menneskerettighet- og demokrati-aktivisters kamp for de rettighetene de selv har kjempet for og vunnet. Er det anti-amerikanismen de ikke klarer å gi slipp på, som hindrer dem i å se undertrykkelsen fra militærdiktaturet på Cuba?

 

Regimets undertrykkelse overfor uavhengige journalister, demokrati- og menneskerettighets-aktivister har økt etter Obamas besøk. Særlig overfor det cubanske instituttet for presse- og ytringsfrihet, ICLEP, har undertrykkelsen fra regimet økt etter Obamas besøk. Uavhengige journalister både i Santiago de Cuba og i Matanzas har fått PC’er, kopimaskiner og annet utstyr konfiskert av det politiske politiet og de er blitt arrestert for kortere tidsrom.

 
En av lederne for ICPLEP på Cuba, Raul Risco, har nå blitt utsatt for en politisk prosess som kan ende med opptil et års fengsel. Angola-veteranen, juristen, den uavhengige journalisten og tidligere oberst i Innenriksdepartmentet, er blitt referert i flere innlegg på denne bloggen. Risco var på noen dagers besøk i Norge i 2015, der han møtte Stortingspolitikere fra Venstre, studenter og akademikere på Blindern, og politikere fra Arbeiderpartiet. Risco har sittet 4 år fram til 2008 i fengsel for å ha arbeidet for en menneskerettighetsorganisasjon. Den sentrale lederen for ICLEP har i likhet med andre uavhengige journalister på Cuba de siste årene blitt jevnlig trakassert og arrestert for kortere tidsrom.



Raul Risco (med ryggen til),
deler ut lokalavisen i Pinar del Rio.

 

Risco har nå blitt beskyldt for å skulle ha kommet med trusler mot en representant for myndighetene. Han har flere vitner på at beskyldingene ikke medfører riktighet. Beskyldningene er fabrikkerte og går inn i et fra regimet velkjent mønster. Regimet arresterer opposisjonelle enten med utgangspunkt i fabrikkerte anklager eller ved å arrestere opposisjonelle for den svartebørshandelen regimet vet at de fleste cubanere av nødvendighet er avhengig av, og som regimet ser gjennom fingrene med at befolkningen utøver. De opposisjonelle blir arrestert for en type økonomisk virksomhet regimet i praksis stilltiende aksepterer fra befolkningen. Men Risco blir altså nå forsøkt fengslet for falske anklager. 



 De uavhengige journalistene i de 8 uavhengige lokalavisene i ulike deler av Cuba som mottar støtte fra ICLEP, blir av regimet oppfattet som trusler mot deres enerådende maktposisjon. Avisene som blir formidlet i hemmelighet til dørmattene til cubanere før morgengry eller på andre diskrete måter, påpeker lokale myndigheters manglende oppfølging av politiske løfter. Avisene påpeker manglende reparasjoner av farlige veikryss, defekte kloakkrør, operasjonsavdelinger på sykehus som ikke kan operere p.g.a. defekt utstyr eller manglende ressurser, politifolk som mishandler fanger eller funksjonshemmede som ikke får rullestolen de i flere år er blitt lovet.


Manglene i lokalsamfunnene som de uavhengige avisene skriver om, ser ofte de lokale myndighetene seg nødt til å gjøre noe med, for ikke å risikere å tape legitimitet i en befolkning, der frykten skapt av politistaten på Cuba gjennom et halvt århundre, er i ferd med å miste taket. Befolkningen mottar ikke lenger kun informasjon fra de ensrettete statlige mediene. De uavhengige lokalavisene, som mottar økonomisk støtte fra ICLEP, fungerer slik på en måte som minner om måten lokalaviser i Norge kritiserer maktmisbruk og mangler i det norske demokratiet.







Raul Risco - Angola-veteran, jurist, uavhengig journalist,
tidligere oberst i Innenriksdepartementet og en av lederne i ICLEP på Cuba,
Det cubanske instituttet for presse- og ytringsfrihet.  

 

Det totalitære diktaturet på Cuba er redde for uavhengige journalister. De siste månedenes økende trakassering og vilkårlige arrestasjoner og beslagleggelser av datautstyr fra de uavhengige journalistene støttet av ICLEP, viser at regimet ikke har tenkt til å følge Obamas oppfordringer om en mer forsonende holdning overfor uavhengige journalister, demokrati- og menneskerettighetsaktivister. Castro-dynastiets tilsynelatende imøtekommende holdning overfor president Obama, er kun en del av regimets langsiktige strategi for å bevare makt og økonomiske privilegier for eliten rundt Castro-dynastiet. 

Daniel Ortega og pengene fra Chavistene i Venezuela.

Den billige oljen chavistene i Venezuela har delt med regimer Chavez har sympatisert med og ønsket politisk støtte fra, har beriket eliter med nære bånd til makten i mange latin-amerikanske land. Mange regimer på venstresiden med ulike grader av autoritære eller diktatoriske trekk, har fått muligheten til å opprettholde sosiale prosjekter, som har sikret de ulike regimene støtte fra fattige deler av befolkningen. Et av disse landene er Nicaragua.

Familiesamvær. Hugo Chavez, Daniel Ortega
og Rosario Murillo, Ortegas kone.

Det cubanske instituttet for presse- og ytringsfrihet, ICLEP, har begynt en artikkelserie der de undersøker hvilke regimer i Latin-Amerika som har nydt godt av chavistene i Venezuelas rause og korrupte utdeling av rikdom fra de store oljeintektene. ICLEP driver undersøkende økonomisk journalistikk for å avdekke hvordan eliter i venstre-autoritære regimer ved makten i Latin-Amerika har ranet til seg den oljerikdommen som skulle ha kommet det venezuelanske folk til gode.

Det cubanske instituttet for presse- og ytringsfrihet gransking av korrupsjonen som har fulgt av Venezuelas oljerikdom under chavistenes 17 år ved makten, er et godt eksempel på gravende journalistikk med prinsippet om «å følge penga» - som ledesnor. Rikdommen eliten rundt Nicaraguas autoritære president Daniel Ortega har blitt til del som en konsekvens av samarbeidet med chavistene i Venezuela har vært et av landene ICLEP har tatt for seg i sin påbegynte artikkel-serie.

The Economist kommenterer hvordan den radikale venstresiden ved makten i Latin-Amerika de siste månedene har opplevd en rekke nederlag i valg, i Christina Kirchner i Argentina, Nicolas Maduro i Venezuela og i Evo Morales i Bolivia. Det engelsk-språklige ukemagasinet oppgir tre årsaker til det den antar er begynnelsen til den radikale venstresidens fall. Den første årsaken er at en for Latin-Amerika gunstig økonomisk periode med høy etterspørsel og gode priser for latin-amerikanske råvarer har blitt avløst av lavere etterspørsel og lavere priser for latin-amerikanske produkter på verdensmarkedet. Den andre årsaken er den utbredte korrupsjonen, som synes like utbredt under venstreradikale og venstre-autoritære regimer, som under regjeringer med andre politiske fortegn. Den tredje årsaken er befolkningers ønske om å la andre politiske krefter få prøve seg ved makten og behovet for maktskifte. De venstreradikale kreftene ved makten blir av Economist også kritisert for å ha vært mer opptatt av konfrontasjon enn av å bygge konsensus, og for i likhet med alle politikere i Latin-Amerika, å ha vært for lite opptatt av å forbedre næringslivets produktivitet og fremme investeringer i innovasjon, utdanning, forskning og næringsliv.

Bilde fra de gode, gamle dager:
Hugo Chavez, Fidel Castro og Evo Morales.

Den andre årsaken til den venstresidens antatte fall fra makten, den utbredte korrupsjonen, er verdt å dvele ved. Venezuela har hatt enorme inntekter fra olje siden Hugo Chavez kom til makten i 1998. Landet er av Transparency International rangert som det 20 korrupte land i verden. Skandalen rundt HSBC-banken i Sveits viste hvor noe av pengene de bolivarianske elitene har ranet til seg, ble satt inn på kontoer. Samarbeidsorganisasjonen ALBA var et samarbeid som fordelte oljeinntektene fra Venezuela til landene Venezuela samarbeidet med politisk. Har også elitene i de forskjellige ALBA-landene tjent seg rike på korrupsjonen chavistene har fremmet i kompaniskap med landene ALBA-samarbeidet? Det er ikke tilfeldig at ALBA-landene har blitt kritisert for å svekke forholdene for fri presse. Med så mye korrupsjon og vanstyre, vil forståelig nok styresmakten unngå kritisk granskning fra fri presse.

Nicaragua under Daniel Ortegas regime har mottatt omfattende økonomisk hjelp fra chavistenes Venezuela siden Ortega igjen ble president i 2006. I Nicaragua har Ortega lykkes i å bevare ubestridt makt for seg og eliten rundt seg i sandinistbevegelsen siden midten av 80-tallet, i realiteten nesten absolutt makt. Sandinistlederen har brukt makten til å gjøre egen familie til en av de rikeste i Nicaragua.

Diktatorene på venstresiden skiller seg fra diktatorene fra tidligere tiår fra diverse høyreekstreme militærdiktaturer. De gjør bruk av mindre brutalitet og drap på politiske motstandere, og de er mer sofistikerte i sin undertrykkelse av ytringsfrihet, demokratiske rettigheter og menneskerettigheter. De er korrupte, men har andre motiver for korrupsjon enn de vulgære og grådige diktatorene fra 70-tallets militærdiktaturer, som stjal unna penger for å leve luksusliv for seg selv, familien og eliten rundt dem. For de latin-amerikanske autoritære lederne som det siste tiåret har blitt holdt ved makten ved pengene chavistene ikke har investert i Oljefond for den venezolanske befolkningens fremtid, er det å holde seg ved makten det berusende og for dem det motiverende ved politikk.

Hugo Chavez, Evo Morales og Daniel Ortega.

Daniel Ortega er en politisk leder som gjennom hele ungdomstiden og de første årene som ung voksen, forsaket vanlig ungdomstid for geriljavirksomhet og klandestint politisk arbeid. I motsetning til andre tidligere sandinistkommandanter som finansminister Bayardo Arce, kjører ikke Ortega en Ferrari på de gode veiene pengene fra chavistene har gitt ham mulighet til å bygge i Nicaragua. Ortegas i realiteten nesten absolutte makt har gjort familiens og eliten rundt ham rik, har gitt ham mulighet til å bli elsket av de overfor sandinistene lojale deler av befolkningen, og det har skapt en politisk stabilitet som har gitt Nicaragua en stabil økonomisk vekst i årene etter den internasjonale finanskrisen. Oljen fra chavistene har gjort Ortega til den politiske suksessen det har vært så viktig for ham å være. 

Maduros regime i Venezuela har siden 2014 måttet halvere omfanget av de rause tildelingene av billig olje til sympatiserende stater i Latin-Amerika. USA har tilbudt hjelp til de mange karibiske småstatene som har gjort seg avhengige av billig olje fra Venezuela, til å omstille seg til andre energikilder enn olje. Det siste året har omfanget av rause tildelinger blitt ytterligere redusert. Samtidig har Maduro bundet fremtidige olje-leveranser fra Venezuela til forpliktende avtaler med Kina. The Economist har tidligere omtalt Venezuela som verdens mest vanstyrte land. ICLEP sammenligner den sosiale og økonomiske krisen i Venezuela med "spesialperioden" Cuba opplevde etter Sovjets fall. Har chavistenes vanstyre og korrupsjon bragt Venezuela inn i en tilsvarende "spesialperiode"?

Har fallet i oljeprisene gjort elitene rundt Ortega-familien i Nicaragua i likhet med eliten rundt Castro-dynastiet mindre avhengige av den økonomiske støtten fra chavistene i Venezuela? Likevel, den gamle sannheten om makt og korrupsjon er fremdeles gyldig: Makt korrumperer, og absolutt makt korrumperer absolutt.

Link til ICLEPs artikkel-serie om korrupsjon i kjølvannet av den bolivarianske revolusjonen og ALBA-samarbeidet mellom venstreradikale og venstre-autoritære eliter.

http://iclep.org/segunda-parte-como-hugo-chaez-regalo-venezuela/

Kan Norges utenriksminister bidra til å hindre en utvikling i Venzuela mot voldelig konfrontasjon og tap av menneskeliv?

Kan Norge bidra til å hindre Venezuela i å gå fra sosialt, økonomisk og politisk kaos til voldelige konfrontasjoner og tap av menneskeliv? Norge har samarbeidet nært med Castro-regimet på Cuba i den pågående fredsprosessen i Colombia mellom regjering og Farc-gerilja. Kan Utenriksminister Børge Brende bruke politisk kapital og tillit til å overtale Cuba til å legge press på Maduros regjering til å sette sammen en samlingsregjering i Venezuela?


Børge Brende på Cuba

Castro-regimet har stor innflytelse blant chavistene i Venezuela. De cubanske lederne har nære personlige bånd til lederne blant chavistene, og Cuba har mange militære rådgivere til stede i Venezuela. Oljeprisene har falt, så Castro-regimet er mindre avhengige av den økonomiske byttehandelen med Venezuela. Siden begynnelsen av 2000-tallet har Castro-regimet byttet billig olje mot leger, idrettsinstruktører, og aller viktigst, i cubansk ekspertise i undertrykkelse av opposisjonelle.

Castro-regimet har siden Obama annonserte politikken for normalisering av relasjonene mellom Cuba og USA, oppnådd mye, men unngått å gi konsesjoner i forhold til demokrati og menneskerettigheter på Cuba. Kanskje har det likevel vært klokt av USAs regjering, EU, europeiske land, paven, de fleste latin-amerikanske ledere og alle andre utenlandske politiske aktører, å ikke stille krav. Slik har de tatt fra Castro-regimet konspirative argumenter om at opposisjonen som ønsker demokratiske reformer og respekt for menneskerettigheter, står i ledtog med utenlandske imperialister. Regimets propaganda er blitt mindre effektiv, samtidig som regimet har mistet informasjonsmonopolet. Internett er blitt mer utbredt samtidig som illegale, opposisjonelle aviser har økt i antall og omfang.  

Opposisjonen på Cuba stiller seg imidlertid uforstående til hvorfor Castro-regimet bør få beholde intakt sin totalitære maktposisjon. I løpet av 57 år har Castro-dynastiet gjort Cuba til det U-landet det i latin-amerikansk sammenheng ikke var før revolusjonen. Cuba er i løpet av mer enn et halvt århundre med korrupsjon, nepotisme, vanstyre, stagnasjon og undertrykkelse av all opposisjon, blitt et u-land, også i latin-amerikansk sammenheng. Likevel, om så USA, EU, europeiske land, paven og latin-amerikanske ledere ikke ønsker å samle seg om krav om frigivelse av alle politiske fanger, demokratiske reformer i form av frie valg, respekt for presse- og ytringsfrihet, organisasjonsfrihet og respekt for menneskerettigheter på Cuba, så kan kanskje USA, EU og paven stille krav til Castro-regimet om å trekke ut cubanske militære rådgivere i Venezuela? Kravet kunne være en betingelse for videre innrømmelser om og forbedrete økonomiske betingelser for det totalitære kommunistiske diktaturet på Cuba?


Maduro blir forvirret av å lytte
 til både Fidel og Raul, og vet ikke hva han skal gjøre,
i følge karikaturtegning.

Om ikke annet så kunne kanskje USA, EU og paven begynne å snakke om tilstedeværelsen av cubanske militære rådgivere med kompetanse i politisk undertrykkelse i Venezuela? Det ville kanskje gjøre det mer politisk belastende for Castro-regimet å utøve destruktiv politisk innflytelse i et Venezuela som synes å trues av nært forestående voldelige konfrontasjoner og tap av menneskeliv. Kan et konstruktivt politisk press bli etablert mot Castro-regimet om å gjøre sitt til å bidra til en utvikling i Venezuela mot samarbeid og forsoning?  


Demonstrasjoner i Venezuela

  

Skal Maduro fortsette kursen han nå er på, full konfrontasjon mot alle meningsmotstandere i Venezuela, vil hjelpen fra cubanske militærrådgivere i å bryte ned opposisjonelle og kontrollere demonstrasjoner, være viktig for Maduros regime. Kan Cuba overtales til å spille samme konstruktive rolle i Venezuela, som de foreløpig synes å ha spilt i fredsprosessen i Colombia? Kan Latin-Amerika-kyndige norske forskere tenke kreativt om hvorvidt den politiske kapitalen fredsprosessen i Colombia har gitt Norge, kan brukes til å hindre at Venezuela beveger seg videre mot en voldelig konflikt og tap av menneskeliv?