Fri og uavhengig presse på Cuba

Opposisjonen trenger støtte fra demokratiske krefter utenfor Cuba. Når USA velger hovedsakelig å avstå fra å kritisere det totalitære diktaturets undertrykkelse av egen befolkning, så burde andre politiske krefter uten belastende forhistorie, kjenne sin besøkelsestid. Jan Tore Sanner, Snorre Valen og andre politikere på Stortinget som i forrige Stortingsperiode engasjerte seg for frigivelse av politiske fanger på Cuba, har i denne stortingsperioden vist manglende interesse og engasjement for en demokratisk utvikling i det totalitære Cuba. Kort tid etter nyheten om prosessen mot normalisering av forholdet mellom USA og Cuba i desember 2014, syntes norske journalister å ha mistet interessen for det, som i realiteten siden desember 2014, har væt en stillstand i forhold til forhåpninger om forbedringer for demokrati og menneskerettigheter på Cuba.

Det cubanske instituttet for presse- og ytringsfrihet, ICLEP, har vært viktige i å utfordre og sprenge diktaturets informasjonsmonopol. Grunnleggeren av ICLEP, Normando Gonzalez Hernandez, var blant de 75 uavhengige journalister, menneskerettighetsaktivister, ledere for uavhengige fagforeninger og uavhengige biblioteker, som ble arrestert våren 2003, og dømt til i gjennomsnitt 20 års fengsel for å ha utøvd politiske rettigheter vi i Norge ser på som selvfølgelige rettigheter. Hernandez ble i likhet med flertallet av andre av de 75 satt fri i løpet av 2010-11, etter press fra EU og paven. Den uavhengige journalisten mottok under fengselsoppholdet i 2010, den norske forfatterforeningens ytringsfrihetspris. I 2012 stiftet Hernandez fra sitt nye bosted i Miami, med støtte fra Fritt Ord, Det cubanske Instituttet for presse- og ytringsfrihet. ICLEP har de to siste årene etablert seks hemmelige lokalaviser i ulike regioner av Cuba.   


Normando Gonzalez Hernandez

Opposisjonen trenger støtte fra demokratiske krefter utenfor Cuba. Når USA velger hovedsakelig å avstå fra å kritisere det totalitære diktaturets undertrykkelse av egen befolkning, så burde andre politiske krefter uten belastende forhistorie, kjenne sin besøkelsestid. Jan Tore Sanner, Snorre Valen og andre politikere på Stortinget som i forrige Stortingsperiode engasjerte seg for frigivelse av politiske fanger på Cuba, har i denne stortingsperioden vist manglende interesse og engasjement for en demokratisk utvikling i det totalitære Cuba. Kort tid etter nyheten om prosessen mot normalisering av forholdet mellom USA og Cuba i desember 2014, syntes norske journalister å ha mistet interessen for det, som i realiteten siden desember 2014, har væt en stillstand i forhold til forhåpninger om forbedringer for demokrati og menneskerettigheter på Cuba.

Det cubanske instituttet for presse- og ytringsfrihet, ICLEP, har vært viktige i å utfordre og sprenge diktaturets informasjonsmonopol. Grunnleggeren av ICLEP, Normando Gonzalez Hernandez, var blant de 75 uavhengige journalister, menneskerettighetsaktivister, ledere for uavhengige fagforeninger og uavhengige biblioteker, som ble arrestert våren 2003, og dømt til i gjennomsnitt 20 års fengsel for å ha utøvd politiske rettigheter vi i Norge ser på som selvfølgelige rettigheter. Hernandez ble i likhet med flertallet av andre av de 75 satt fri i løpet av 2010-11, etter press fra EU og paven. Den uavhengige journalisten mottok under fengselsoppholdet i 2010, den norske forfatterforeningens ytringsfrihetspris. I 2012 stiftet Hernandez fra sitt nye bosted i Miami, med støtte fra Fritt Ord, Det cubanske Instituttet for presse- og ytringsfrihet. ICLEP har de to siste årene etablert seks hemmelige lokalaviser i ulike regioner av Cuba.   

De forbudte, hemmelige avisene har på Cuba en lignende funksjon som norske lokalaviser har i norske lokalsamfunn. Myndighetene ser seg nødt til å gjøre noe med omtalte mangler ved og misbruk av offentlig myndighet. Castro-regimet bruker mye penger på overvåking og politisk undertrykkelse. Sammen med diktaturets gjennom et halvt århundres ukorrigerte maktfullkommenhet, vanstyre, korrupsjon og nepotisme, har regimet stilt seg i en situasjon av økonomisk stagnasjon der de mangler økonomiske ressurser til å følge opp de store manglene i det cubanske samfunnet, til å forbedre folks hverdag.

De forbudte lokalavisene blir lagt på dørmatter tidlig om morgenen før alle andre har stått opp, eller de blir formidlet til leserne på andre klandestine måter. De hemmelige avisene retter oppmerksomhet mot veikryss som ikke blir asfaltert og forårsaker trafikkulykker, til tross for løfter fra lokale myndigheter om at veikryssene skal bli mindre trafikkfarlige. Offentlige kloakkanleggs defekte, helsefarlige rør, blir reparert etter at de hemmelige avisene har skrevet om dem. Eksempler på offentlig korrupsjon, fysisk mishandling av arresterte i varetekt, og pasientgrupper som blir vanskjøttet ved offentlige sykehus, blir omtalt i hemmelige aviser. Problemer med å samordne offentlige busstjenester og offentlige skolebusser blir løst etter omtale i hemmelige aviser, og handikappete som aldri har fått innvilget rullestol av offentlige myndigheter, får endelig rullestolen de trenger for å kunne ferdes i lokalsamfunnet.

De hemmelige, av den politiske makten uavhengige avisene undergraver befolkningens frykt for og motvillige aksept for det totalitære regimets maktmonopol. ICLEP har siden februar utvidet sitt nasjonale nett av lokalaviser med en nyopprettet sjette avis, en avis i den største byen øst på Cuba, Santiago de Cuba. Når befolkningen får ikke bare et inntrykk av at diktaturets makt i lokalsamfunn kan utfordres, men også et inntrykk av at de forbedringer et korrupt og vanstyrt økonomisk system i krise motvillig ser seg nødt til å innvilge befolkningen, skjer på grunn av den hemmelige pressens makt, kan man forstå regimets behov for å øke undertrykkelsen av representantene for det cubanske institutt for presse- og ytringsfrihet, ICLEP og andre representanter for opposisjonen.

Representanter for Det cubanske institutt for presse- og ytringsfrihet blir jevnlig trakassert og utsatt for vilkårlige arrestasjoner. En av lederne for en avisene i nettverket, ble fortalt av representanter for det politiske politiet at hun burde ta med seg identitetskortet når hun gikk hjemmefra, ellers kunne det bli vanskelig å identifisere henne, når noen fant liket hennes i en bakgate. Andre ledere i ICLEP, som Raul Risco, Alberto Corso og Alberto S. Martiatu blir alle jevnlig arrestert.


Raul Risco

 

For et år siden viste en hemmelig undersøkelse utført på Cuba, at hver tredje cubaner var redde for å ytre seg offentlig. Freedom House hevder at Cuba har de dårligste kår for presse- og ytringsfrihet i Latin-Amerika, og er blant de ti dårligste landene i verden i forhold til presse- og ytringsfrihet. New York Times har imidlertid i mars i år skrevet om hvordan cubanere synes i ferd med å miste frykten for å ytre seg. Informasjonsmonopolet de modige uavhengige journalistene har sprengt på Cuba, er en viktig grunn til at folk på Cuba er i ferd med å miste frykten for å ytre seg. Burde norske journalister og politikere interessere seg mer og vise mer solidaritet overfor uavhengig presse på Cuba?

 

Kan Norges utenriksminister bidra til å hindre en utvikling i Venzuela mot voldelig konfrontasjon og tap av menneskeliv?

Kan Norge bidra til å hindre Venezuela i å gå fra sosialt, økonomisk og politisk kaos til voldelige konfrontasjoner og tap av menneskeliv? Norge har samarbeidet nært med Castro-regimet på Cuba i den pågående fredsprosessen i Colombia mellom regjering og Farc-gerilja. Kan Utenriksminister Børge Brende bruke politisk kapital og tillit til å overtale Cuba til å legge press på Maduros regjering til å sette sammen en samlingsregjering i Venezuela?


Børge Brende på Cuba

Castro-regimet har stor innflytelse blant chavistene i Venezuela. De cubanske lederne har nære personlige bånd til lederne blant chavistene, og Cuba har mange militære rådgivere til stede i Venezuela. Oljeprisene har falt, så Castro-regimet er mindre avhengige av den økonomiske byttehandelen med Venezuela. Siden begynnelsen av 2000-tallet har Castro-regimet byttet billig olje mot leger, idrettsinstruktører, og aller viktigst, i cubansk ekspertise i undertrykkelse av opposisjonelle.

Castro-regimet har siden Obama annonserte politikken for normalisering av relasjonene mellom Cuba og USA, oppnådd mye, men unngått å gi konsesjoner i forhold til demokrati og menneskerettigheter på Cuba. Kanskje har det likevel vært klokt av USAs regjering, EU, europeiske land, paven, de fleste latin-amerikanske ledere og alle andre utenlandske politiske aktører, å ikke stille krav. Slik har de tatt fra Castro-regimet konspirative argumenter om at opposisjonen som ønsker demokratiske reformer og respekt for menneskerettigheter, står i ledtog med utenlandske imperialister. Regimets propaganda er blitt mindre effektiv, samtidig som regimet har mistet informasjonsmonopolet. Internett er blitt mer utbredt samtidig som illegale, opposisjonelle aviser har økt i antall og omfang.  

Opposisjonen på Cuba stiller seg imidlertid uforstående til hvorfor Castro-regimet bør få beholde intakt sin totalitære maktposisjon. I løpet av 57 år har Castro-dynastiet gjort Cuba til det U-landet det i latin-amerikansk sammenheng ikke var før revolusjonen. Cuba er i løpet av mer enn et halvt århundre med korrupsjon, nepotisme, vanstyre, stagnasjon og undertrykkelse av all opposisjon, blitt et u-land, også i latin-amerikansk sammenheng. Likevel, om så USA, EU, europeiske land, paven og latin-amerikanske ledere ikke ønsker å samle seg om krav om frigivelse av alle politiske fanger, demokratiske reformer i form av frie valg, respekt for presse- og ytringsfrihet, organisasjonsfrihet og respekt for menneskerettigheter på Cuba, så kan kanskje USA, EU og paven stille krav til Castro-regimet om å trekke ut cubanske militære rådgivere i Venezuela? Kravet kunne være en betingelse for videre innrømmelser om og forbedrete økonomiske betingelser for det totalitære kommunistiske diktaturet på Cuba?


Maduro blir forvirret av å lytte
 til både Fidel og Raul, og vet ikke hva han skal gjøre,
i følge karikaturtegning.

Om ikke annet så kunne kanskje USA, EU og paven begynne å snakke om tilstedeværelsen av cubanske militære rådgivere med kompetanse i politisk undertrykkelse i Venezuela? Det ville kanskje gjøre det mer politisk belastende for Castro-regimet å utøve destruktiv politisk innflytelse i et Venezuela som synes å trues av nært forestående voldelige konfrontasjoner og tap av menneskeliv. Kan et konstruktivt politisk press bli etablert mot Castro-regimet om å gjøre sitt til å bidra til en utvikling i Venezuela mot samarbeid og forsoning?  


Demonstrasjoner i Venezuela

  

Skal Maduro fortsette kursen han nå er på, full konfrontasjon mot alle meningsmotstandere i Venezuela, vil hjelpen fra cubanske militærrådgivere i å bryte ned opposisjonelle og kontrollere demonstrasjoner, være viktig for Maduros regime. Kan Cuba overtales til å spille samme konstruktive rolle i Venezuela, som de foreløpig synes å ha spilt i fredsprosessen i Colombia? Kan Latin-Amerika-kyndige norske forskere tenke kreativt om hvorvidt den politiske kapitalen fredsprosessen i Colombia har gitt Norge, kan brukes til å hindre at Venezuela beveger seg videre mot en voldelig konflikt og tap av menneskeliv?

Om lavere funksjonærers lojalitet overfor undertrykkelsesapparatet de selv er en del av.

Kan norsk presse gjøre mer for å hjelpe sine yrkesbrødre blant kritiske journalister på Cuba og i Venezuela? Både samfunnskritisk rapp, punkmusikk og kritisk presse kan bidra til å svekke lojalitet blant politimenn og andre lavere funksjonærer, som er del av et for Castro-regimet nødvendig undertrykkelsesapparat. Kunnskap om korrupsjon blant regimets ledere og mellomledere kan få regimets lavere funksjonærer til å ønske å slippe å gjøre det skitne arbeidet for regimet. Det skitne arbeidet som består i å undertrykke de menneskene som utøver de demokratiske rettigheter, som regimet har nektet sine innbyggere.

Den svenske journalisten Erik Jennische har skrevet en svært lesverdig, innsiktsfull bok på 250 sider, som gir et levende og sammensatt bilde av den politiske opposisjonen på Cuba. Boka «Måste få polisen ur huvudet» er utgitt i 2013, altså før President Barack Obama inngikk avtale om å normalisere forbindelser mellom USA og Cuba. Likevel er boka særdeles aktuell, og bør leses av den som ønsker å forstå hva som er i ferd med å skje på Cuba.

I boka intervjuer Erik Jennische bl.a. Gorki Aguila, sanger og leder for punkrockgruppa Porno para Ricardo. (Aguila har blitt skrevet om i et kort innlegg på denne bloggen i mai 2015,[1]) Gorki blir av Jennische karakterisert som en som siden slutten av 1980-tallet har vært en «centralgestalt i den marginaliserade rockscenen i Havanna.» Jennische beskriver i boka hva som skjedde med en årlig musikkfestival som først ble godkjent av regimet, før regimet etter noen år trakk tillatelsen tilbake. Regimet forstod først da rockens rebelske og opprørske potensial. Jennische skriver i boka etter å ha hørt på en av Porno para Ricardos plater; at brødrene Castros makt sakte men sikkert skulle «krackelere» om cubanerne fikk se og spille mer punk.[2]

Gorki Aguila - sanger, gitarist og låtskriver i Porno para Ricardo.

Jennische nevner vers fra Aguilas tekster som han har oversatt til svensk:

«Raùl, Raùl, dra undan tanksen, Raùl, Raùl så att folket kan revoltera, Raul, Raul, du er bara en bluff, Raul, Raul det finnes ingen som klarar av deg, (ingen som orker deg).

Eller denne som Jennische også har oversatt til svensk: «vad skulle hända med alla fula ord, om man inte använde dom, Hur skulle jeg visa min ilska och hunger, mitt hat om jeg inte släppte lös dom».  

Cubansk rapp kritiserer også regimet på en direkte måte. En av mine egne favoritter er rapperen Escuadron Patriota, som har skrevet låta «Decadencia». Rapperen synger om frykten det totalitære Castro-regimet har spredd i befolkningen og forfallet det har ført til:

«Y nos enfrentan, y nos separan en dos bandos
Y vivimos cuidándonos, paranoides, desconfiando
Los mismos hijos del pueblo se están despedazando
Porque el sistema los manipula, y ellos nunca ven el daño
Y la policía sin límite, ni medida
Responden a una doctrina que no entienden pero les da comida
Abusan, maltratan, arrogantes, te humillan
Esta bien no serán todos, pero si la mayoría
Y se olvidan de donde vienen sus vidas, de su familia
De la escuela que asistía
Ahora viven con ira
Defensores, nunca hay hegemonía con mente fría
del sistema ustedes son las marionetas dirigidas» [3]



Escuadron Patriota

Norsk oversettelse.

«De setter oss opp mot hverandre, og deler oss i innbyrdes stridende grupper.

Vi lever for å beskytte oss, paranoide og uten tillit til hverandre

Våre egne sønner og døtre river hverandre i filler

For systemet manipulerer dem, og de forstår ikke skadene som oppstår

Og politiet som ikke har noen begrensinger ( i sin makt) og heller ikke har midler (til å gjøre en god jobb?)

De forholder seg til en doktrine de ikke forstår, men som gir dem mat på bordet

De misbruker sin makt, begår overgrep, er arrogante, og ydmyker deg.

Alle politimenn er ikke slik, men majoriteten er slik.

De glemmer hva livene deres har oppstått fra, fra deres familie,

Fra skolen der de gikk

Nå lever de med et sinne i seg.

Forsvarere av et kaldt tankesett fra et system der de er styrte marionetter.

Mange av politimennene og andre cubanere som deltar og utgjør en del av regimets undertrykkelsesapparat, gjør som Escuadron Patriota påpeker ved at de forholder seg til en såkalt sosialistisk doktrine de ikke forstår, men som gir dem et levebrød. Min nicaraguanske venn, Alvaro, forklarte imidlertid overfor meg hvordan mange av de lavere funksjonærene i regimet, som politimenn og andre i sikkerhetsapparatet, de vet hver dag de går på jobb at de jobber for et regime som ikke er bra for Cubas befolkning. Men de får fordeler andre cubanere ikke får i et samfunn med mye fattigdom. Mange av dem forakter seg selv, og ønsker nok kanskje også at Cuba kunne bli endret til noe bedre, men de er redde for å miste privilegiene de nå har. Det er når de lavere funksjonærene i diktaturet forstår at Castro-dynastiets dager er talte, at de kan tenke seg å skifte side, eller eventuelt la være å gjøre den jobben regimet er avhengig av at de og alle de andre lavere funksjonærene gjør, for å holde regimet ved makten.

Kunnskap om korrupsjon blant regimets ledere og mellomledere kan også få regimets lavere funksjonærer til å ønske å slippe å gjøre det skitne arbeidet som består i å undertrykke sine egne landsmenn. Internasjonale sanksjoner som rammet Pinochets diktatur i Chile på 80-tallet, gjorde internasjonale medier kjent med korrupsjonen blant Pinochet-diktaturets ledere. Internasjonale medier gjorde mange blant de lavere funksjonærene kjent med korrupsjonen blant lederne for Pinochet-diktaturet. Kunnskapen svekket de lavere funksjonærenes lojalitet overfor lederne av diktaturet.

Kan kunnskap om korrupsjon blant ledere og mellomledere i Venezuela og på Cuba på samme måte som med Pinochet-diktaturet, svekke de lavere funksjonærenes lojalitet overfor sine overordnete og sine ledere? USA forhandler om normalisering av forbindelsene mellom Castro-dynastiet og USA, men har iverksatt begrensete sanksjoner overfor mellomledere i Chavist-regimet i Venezuela. Sanksjoner vil neppe bli iverksatt overfor Cubas ledere og mellomledere.


Kan internasjonal presse ved å skrive om korrupte ledere og mellom-ledere i Venezuela og på Cuba, hjelpe den fjerde statsmakt, i de to landene.? Kritisk presse i Venezuela og på Cuba er fratatt ytringsfrihet og pressefrihet. Bør da internasjonal presse og også norsk presse, føle et ansvar for å hjelpe kritisk presse på Cuba og i Venezuela med å komme til orde, for slik å kunne spre informasjon om f.eks. korrupsjon. Siden kritisk presse har så vanskelige arbeidsforhold på Cuba og i Venezuela, burde norsk presse derfor skrive om disse regimenes overgrep, maktmisbruk og korrupsjon? Kan norsk presse gjøre mer for å hjelpe sine yrkesbrødre blant kritiske journalister på Cuba og i Venezuela?   

En uavhengig journalist og tidligere fengslet opposisjonell cubaner som var på besøk i FN for noen år siden, ble stående alene i heisen med en representant for regimet på Cuba. Den ansatte ved Cubas FN-delagasjon ga den opposisjonelle cubaneren til hans overraskelse tommelen opp, og roste ham for hans innsats. Selv ikke mange av Castro-dynastiets egne representanter tror egentlig at det kommunistiske diktaturet er bra for Cuba og landets befolkning.

Som Escuadro Patriota synger:  “No màs decadencia, evolucìon, satisfacciòn, alegrìa, Y fundamentalmente libertad social para este pueblo”.

Ikke mer dekadense (forfall), men heller utvikling, tilfredshet, glede, og grunnleggende sosial frihet til dette folket!  

Linker:

Porno para Ricardo: Los dinosauros.

https://www.youtube.com/watch?v=IOv7blTjq7o

Escuadron Patriota:

 

https://www.youtube.com/watch?v=bQPXTsTderI

 

Intervju med Erik Jennische fra september 2015.

 

https://www.youtube.com/watch?v=HU5gREQYEEI

---

[1] Bassisten i Porno para Ricardo, Lia Villares var på besøk i Norge for å hente ytringsfrihetsprisen grafitti-kunstneren Danilo Maldonado, El Sexto, ble tildelt for kreativ dissens i 2015.

[2] Jennische, Erik. Måste få polisen ur huvudet. Stockholm 2013. s. 19 og 20.

[3] Escuadron Patriota. Decadencia.

Intervju med uavhengig cubansk journalist på besøk i Oslo

«Politikerne i Europa er blitt mer kyniske etter finanskrisen. De er mindre opptatt av menneskerettigheter og mer opptatt av investeringer for næringslivet», hevder den uavhengige journalisten Pablo Dìaz Espì, leder for Diario de Cuba, et nettverk av uavhengige journalister. Espì var i Oslo under Oslo Freedom Forum 26-27.mai. Han satte seg ned ved kafèbordet på Karl Johan under samtalen på Grand Cafè jeg hadde med helsearbeideren Yassar Rojas, (jamfør forrige innlegg på bloggen.)

Pablo Diaz Espì, leder for Diario de Cuba.

Den uavhengige journalisten kritiserer den norske regjeringens ensidige støtte til det Castro-regimet anser som legitime representanter for sivilt samfunn på Cuba. Kommunister som ønsker reform, miljøet rundt Cuba Posible, utøver en samfunnskritikk som lar være å utfordre forestillingen om at kommunistpartiet er de legitime styresmaktene på Cuba. Ønskene om reformer fra reformvillige kommunister utfordrer ikke legitimiteten i regimets krav om å opprettholde absolutt makt og de økonomiske, sosiale og politiske privilegier eliten rundt Castro-dynastiet mener seg berettiget til.

De europeiske næringslivsinteressene som vil investere på Cuba, ser seg tjent med en ordnet struktur å forholde seg til, hevder den uavhengige journalisten. Partileliten kan tilby ordnete forhold for investeringer. Cuba mangler imidlertid lovgivning for kapitalisme og for investeringer. Øya mangler eiendomsrett, lover som garanterer stabile eiendomsforhold. Befolkningen har dessuten ikke kjøpekraft, påpeker Espì.  

Federica Mogherini, ansvarlig for EUs politikk overfor Cuba.

De fleste av de utenlandske næringsinteressene vil etter hvert innta en mer avventende holdning i forhold til å investere i et korrupt land med manglende lovgivning rundt eiendomsrett og lav kjøpekraft blant befolkningen, hevder lederen for Diario de Cuba, «Cubas avis». Espì mener Raul Castro har lykkes med å skape en illusjon om et Cuba som attraktivt investeringsobjekt. Espì mener vurderingen av Cuba som investeringsobjekt nå er på en topp. Etter hvert kommer utlendingene som vil investere til å ta et steg tilbake, og lufta i luftslottet vil sive ut.


Pablo Diaz Espì, uavhengig journalist som en periode arbeidet i tyske medier.

Landbruksinteresser i USA vil imidlertid uansett presse på for å oppnå adgang til det cubanske geografisk nærliggende matvaremarkedet. Amerikanske interesser vil ønske å selge landbruksprodukter, og de vil overstyre alle politiske erklæringer om bekymringer for menneskerettigheter og demokrati på Cuba.

Pablo Diaz Espì kritiserer altså Norges finansielle støtte til miljøet rundt Cuba Posible. Europa vektlegger kynisk næringsinteresser etter finanskrisen til fortrengsel for tidligere krav om demokratiske reformer og respekt for menneskerettigheter på Cuba. Norge har som tidligere nevnt på bloggen, andre interesser på Cuba enn økonomiske. Norske myndigheter har interesse av å holde seg inne med cubanske myndigheter for å kunne fortsette å spille en rolle som tilrettelegger i fredsforhandlingene mellom den colombianske marxist-geriljaen FARC og colombianske myndigheter. Fredsforhandlingene foregår i Havanna, et sted ledere i FARC kan være trygge på at de ikke vil bli arrestert for brudd på menneskerettigheter og drap og utlevert som fanger til den colombianske regjering.

For å stå seg inne med cubanske myndigheter foretrekker Norge derfor å støtte organisasjoner Castro-regimet definerer som «sivilt samfunn». Cuba Posible utfordrer ikke regimets absolutte makt. Cubanske opposisjonelle, som representerer et uavhengig sivilt samfunn, mottar ingen økonomisk støtte fra de budsjett-postene i norsk utenriksdepartement som går til fremme av demokrati og sivilt samfunn i Latin-Amerika.

Norske myndigheter mangler forståelse for hvordan Castro-regimet forsøker å gjøre det samme med «sivilt samfunn» som Vladimir Putin gjør i Russland. Castro-dynastiet ønsker å bygge opp en struktur bestående av organisasjoner som tilsynelatende etablerer et sivilt samfunn av frivillige organisasjoner, hevder Espì. I virkeligheten er disse organisasjonene kontrollert av regimet. Eliten rundt Castro-dynastiet forsøker å herme etter regimene i Russland, Kina og Vietnam og hvordan de har lykkes med å bevare økonomisk makt og økonomiske privilegier. Regimene har begrenset fremtvungne reformer til å innebære å overlate noe politisk makt til et organisasjonsliv som tilsynelatende fremstår som uavhengig av en fortsatt autoritær statsmakt. Selv om ikke regimet lenger vil være totalitært og ha absolutt makt, vil regimet i realiteten sitte med en dominerende makt over en kun tilsynelatende uavhengig, «sivil sektor».  

En svenske fra det svenske liberale partiet var til stede ved samtalen på Grand Cafè under Oslo Freedom Forum. På mitt spørsmål om den norske regjeringen var naiv i sin iver etter å støtte det som tilsynelatende fremstår som reformkrefter på Cuba, svarte den svenske liberaleren bekreftende. Den svenske regjeringen er blant få europeiske regjeringer som støtter uavhengige journalister, Cubalex og andre uavhengige organisasjoner på Cuba. Jeg forstod det slik at Det svenske liberale partiet var en pådriver i den svenske regjeringens støtte til cubanske opposisjonelle organisasjoner.

Representanter for Cuba Posible

Det kan virke som den blå-blå-norske regjeringen ikke forstår i hvilken grad politikken med å støtte Cuba Posible bidrar til å befeste en fortsatt totalitær kontroll over det cubanske samfunnet for eliten som i 56 år har forsvart egen absolutt politisk makt og egne økonomiske privilegier.

For Castro-regimet er det viktig å ivareta en skjør lojalitet blant mellom-sjiktet i det kommunistiske statsapparatet. De statsansatte på mellomledernivå tjener dårlig, og ser på nært hold generalenes og parti-toppenes korrupsjon. Deres lojalitet er skjør med et ineffektivt, korrupt statsapparat der nepotisme i større grad enn kvalifikasjoner gir forfremmelse. Mellomsjiktet nyter kun i beskjeden grad godt av de privilegiene de ser generaler og parti-topper nyter godt av. Denne gruppens lojalitet kan skifte, dersom en troverdig alternativ politisk elite kan evne å samle seg og utfordre eliten rundt Castro-dynastiet. For Castro-dynastiet er det viktig å hindre opposisjonen i å kunne samle seg og lansere et alternativt politisk prosjekt som kan vinne troverdighet i befolkningen og blant mellomsjiktet av ledere i den totalitære staten.

Mellomlederne ser på nært hold vanstyret og korrupsjonen, men foreløpig er de dels redde og dels ser de det kanskje ikke som formålstjenlig å støtte, eller de har ikke full tillit til de opposisjonelle organisasjoner. Norske myndigheters støtte til Cuba Posible bidrar til å svekke muligheter for at mellomlederne og de med lavere stilling innen det altomfattende statsapparatet skal velge å slutte opp om opposisjonen og bidra til et makt-skifte til et demokratisk styre.   

Den uavhengige journalisten tar til orde for at norske myndigheter og europeiske politikere godt kan fortsette å gi økonomiske støtte til organisasjonsliv som har lojalitetsbånd og er kontrollert av regimet. Men norske og europeiske politikere må også gi økonomisk støtte til de reelt uavhengige organisasjonene, de opposisjonelle som arbeider for presse- og ytringsfrihet, organisasjonsfrihet, frie valg, rettssikkerhet og respekt for menneskerettigheter. Espì mente journalister og forskere burde se på omfanget av økonomisk støtte til organisasjoner med tilknytning til det kommunistiske statsapparatet og sammenligne med den begrensete økonomiske støtten som uavhengige organisasjoner har mottatt i tiden etter finanskrisen.

Espì understreker at det ikke vil være noe problem for de uavhengige organisasjonene å samarbeide med de av staten kontrollerte organisasjonene så lenge Castro-dynastiet ikke lenger har makten på Cuba. I en demokratisk fremtid vil samarbeid fungere fint mellom opposisjonelle og de nåværende statlige organisasjonene.

Den uavhengige journalisten mener både Cuba og Putin vil avvente og se hva som skjer i Venezuela med Nicolas Maduros regime. Mister Maduro makten, vil Cuba bevege seg nærmere USA, men hvis Maduro lykkes med å beholde makten, vil Castro holde tilnærmingen på dette allerede oppnådde nivået og forhale ytterligere tilnærming. Slik jeg forstår Espì vil Castro gi løfter, snakke internasjonale medier etter munnen, men la være å innfri de løftene han gir. Cuba har som jeg har påpekt i andre innlegg på bloggen, mange sikkerhetsrådgivere i Venezuela og stor innflytelse over Maduro.  

Espì mener Raul Castro er en genial politiker. Han blir mottatt som en helt av Moskva, Washington, Brussel, Vatikanet. De latin-amerikanske politiske lederne, som så mange av dem prøver å skaffe seg mer politisk og økonomisk handlingsrom overfor USA, har Raul også stor tilslutning fra, påpeker Espì. Han advarer mot å undervurdere den slu lillebroren til Fidel.

Antonio Rodiles er en av lederne for den politiske opposisjonen på Cuba.

Intervju med Pablo Dìaz Espì, directo de Diario de Cuba. (på spansk)
https://www.youtube.com/watch?v=Y05R0yoyHmI