Viser innlegg med etiketten decadencia. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten decadencia. Vis alle innlegg

mandag 18. januar 2016

Om lavere funksjonærers lojalitet overfor undertrykkelsesapparatet de selv er en del av.


Kan norsk presse gjøre mer for å hjelpe sine yrkesbrødre blant kritiske journalister på Cuba og i Venezuela? Både samfunnskritisk rapp, punkmusikk og kritisk presse kan bidra til å svekke lojalitet blant politimenn og andre lavere funksjonærer, som er del av et for Castro-regimet nødvendig undertrykkelsesapparat. Kunnskap om korrupsjon blant regimets ledere og mellomledere kan få regimets lavere funksjonærer til å ønske å slippe å gjøre det skitne arbeidet for regimet. Det skitne arbeidet som består i å undertrykke de menneskene som utøver de demokratiske rettigheter, som regimet har nektet sine innbyggere.
Den svenske journalisten Erik Jennische har skrevet en svært lesverdig, innsiktsfull bok på 250 sider, som gir et levende og sammensatt bilde av den politiske opposisjonen på Cuba. Boka «Måste få polisen ur huvudet» er utgitt i 2013, altså før President Barack Obama inngikk avtale om å normalisere forbindelser mellom USA og Cuba. Likevel er boka særdeles aktuell, og bør leses av den som ønsker å forstå hva som er i ferd med å skje på Cuba.
I boka intervjuer Erik Jennische bl.a. Gorki Aguila, sanger og leder for punkrockgruppa Porno para Ricardo. (Aguila har blitt skrevet om i et kort innlegg på denne bloggen i mai 2015,[1]) Gorki blir av Jennische karakterisert som en som siden slutten av 1980-tallet har vært en «centralgestalt i den marginaliserade rockscenen i Havanna.» Jennische beskriver i boka hva som skjedde med en årlig musikkfestival som først ble godkjent av regimet, før regimet etter noen år trakk tillatelsen tilbake. Regimet forstod først da rockens rebelske og opprørske potensial. Jennische skriver i boka etter å ha hørt på en av Porno para Ricardos plater; at brødrene Castros makt sakte men sikkert skulle «krackelere» om cubanerne fikk se og spille mer punk.[2]
Gorki Aguila - sanger, gitarist og låtskriver i Porno para Ricardo.
Jennische nevner vers fra Aguilas tekster som han har oversatt til svensk:
«Raùl, Raùl, dra undan tanksen, Raùl, Raùl så att folket kan revoltera, Raul, Raul, du er bara en bluff, Raul, Raul det finnes ingen som klarar av deg, (ingen som orker deg).
Eller denne som Jennische også har oversatt til svensk: «vad skulle hända med alla fula ord, om man inte använde dom, Hur skulle jeg visa min ilska och hunger, mitt hat om jeg inte släppte lös dom».  
Cubansk rapp kritiserer også regimet på en direkte måte. En av mine egne favoritter er rapperen Escuadron Patriota, som har skrevet låta «Decadencia». Rapperen synger om frykten det totalitære Castro-regimet har spredd i befolkningen og forfallet det har ført til:
«Y nos enfrentan, y nos separan en dos bandos
Y vivimos cuidándonos, paranoides, desconfiando
Los mismos hijos del pueblo se están despedazando
Porque el sistema los manipula, y ellos nunca ven el daño
Y la policía sin límite, ni medida
Responden a una doctrina que no entienden pero les da comida
Abusan, maltratan, arrogantes, te humillan
Esta bien no serán todos, pero si la mayoría
Y se olvidan de donde vienen sus vidas, de su familia
De la escuela que asistía
Ahora viven con ira
Defensores, nunca hay hegemonía con mente fría
del sistema ustedes son las marionetas dirigidas»
[3]

Escuadron Patriota



Norsk oversettelse.
«De setter oss opp mot hverandre, og deler oss i innbyrdes stridende grupper.
Vi lever for å beskytte oss, paranoide og uten tillit til hverandre
Våre egne sønner og døtre river hverandre i filler
For systemet manipulerer dem, og de forstår ikke skadene som oppstår
Og politiet som ikke har noen begrensinger ( i sin makt) og heller ikke har midler (til å gjøre en god jobb?)
De forholder seg til en doktrine de ikke forstår, men som gir dem mat på bordet
De misbruker sin makt, begår overgrep, er arrogante, og ydmyker deg.
Alle politimenn er ikke slik, men majoriteten er slik.
De glemmer hva livene deres har oppstått fra, fra deres familie,
Fra skolen der de gikk
Nå lever de med et sinne i seg.
Forsvarere av et kaldt tankesett fra et system der de er styrte marionetter.
Mange av politimennene og andre cubanere som deltar og utgjør en del av regimets undertrykkelsesapparat, gjør som Escuadron Patriota påpeker ved at de forholder seg til en såkalt sosialistisk doktrine de ikke forstår, men som gir dem et levebrød. Min nicaraguanske venn, Alvaro, forklarte imidlertid overfor meg hvordan mange av de lavere funksjonærene i regimet, som politimenn og andre i sikkerhetsapparatet, de vet hver dag de går på jobb at de jobber for et regime som ikke er bra for Cubas befolkning. Men de får fordeler andre cubanere ikke får i et samfunn med mye fattigdom. Mange av dem forakter seg selv, og ønsker nok kanskje også at Cuba kunne bli endret til noe bedre, men de er redde for å miste privilegiene de nå har. Det er når de lavere funksjonærene i diktaturet forstår at Castro-dynastiets dager er talte, at de kan tenke seg å skifte side, eller eventuelt la være å gjøre den jobben regimet er avhengig av at de og alle de andre lavere funksjonærene gjør, for å holde regimet ved makten.
Kunnskap om korrupsjon blant regimets ledere og mellomledere kan også få regimets lavere funksjonærer til å ønske å slippe å gjøre det skitne arbeidet som består i å undertrykke sine egne landsmenn. Internasjonale sanksjoner som rammet Pinochets diktatur i Chile på 80-tallet, gjorde internasjonale medier kjent med korrupsjonen blant Pinochet-diktaturets ledere. Internasjonale medier gjorde mange blant de lavere funksjonærene kjent med korrupsjonen blant lederne for Pinochet-diktaturet. Kunnskapen svekket de lavere funksjonærenes lojalitet overfor lederne av diktaturet.
Kan kunnskap om korrupsjon blant ledere og mellomledere i Venezuela og på Cuba på samme måte som med Pinochet-diktaturet, svekke de lavere funksjonærenes lojalitet overfor sine overordnete og sine ledere? USA forhandler om normalisering av forbindelsene mellom Castro-dynastiet og USA, men har iverksatt begrensete sanksjoner overfor mellomledere i Chavist-regimet i Venezuela. Sanksjoner vil neppe bli iverksatt overfor Cubas ledere og mellomledere.


Kan internasjonal presse ved å skrive om korrupte ledere og mellom-ledere i Venezuela og på Cuba, hjelpe den fjerde statsmakt, i de to landene.? Kritisk presse i Venezuela og på Cuba er fratatt ytringsfrihet og pressefrihet. Bør da internasjonal presse og også norsk presse, føle et ansvar for å hjelpe kritisk presse på Cuba og i Venezuela med å komme til orde, for slik å kunne spre informasjon om f.eks. korrupsjon. Siden kritisk presse har så vanskelige arbeidsforhold på Cuba og i Venezuela, burde norsk presse derfor skrive om disse regimenes overgrep, maktmisbruk og korrupsjon? Kan norsk presse gjøre mer for å hjelpe sine yrkesbrødre blant kritiske journalister på Cuba og i Venezuela?   
En uavhengig journalist og tidligere fengslet opposisjonell cubaner som var på besøk i FN for noen år siden, ble stående alene i heisen med en representant for regimet på Cuba. Den ansatte ved Cubas FN-delagasjon ga den opposisjonelle cubaneren til hans overraskelse tommelen opp, og roste ham for hans innsats. Selv ikke mange av Castro-dynastiets egne representanter tror egentlig at det kommunistiske diktaturet er bra for Cuba og landets befolkning.
Som Escuadro Patriota synger:  “No màs decadencia, evolucìon, satisfacciòn, alegrìa, Y fundamentalmente libertad social para este pueblo”.
Ikke mer dekadense (forfall), men heller utvikling, tilfredshet, glede, og grunnleggende sosial frihet til dette folket!  
Linker:
Porno para Ricardo: Los dinosauros.
Escuadron Patriota:
 
 
Intervju med Erik Jennische fra september 2015.
 


[1] Bassisten i Porno para Ricardo, Lia Villares var på besøk i Norge for å hente ytringsfrihetsprisen grafitti-kunstneren Danilo Maldonado, El Sexto, ble tildelt for kreativ dissens i 2015.
[2] Jennische, Erik. Måste få polisen ur huvudet. Stockholm 2013. s. 19 og 20.
[3] Escuadron Patriota. Decadencia.

mandag 25. mai 2015

Politiske kunstnere på Cuba og digitale mediers mulige "subversive" innflytelse.




På Cuba utfordrer kunstnere det ensrettete maktapparatets krav om absolutt makt og kontroll over samfunnet. Uten ytringsfrihet, kritisk presse og kritisk kunst blir ikke et påstått ufeilbarlig og ensrettet statsapparat korrigert. Den cubanske rapperen Escuadron Patriota synger om den resignerte cubanske befolkning etter 56 år med Castro-styre, i en sang med tittelen «dekadense», (forfall). «Det er som vi er nedfryst i tiden, det er som om ingenting betyr noe for oss». (Se video i slutten av teksten). En meningsundersøkelse utført i hemmelighet på Cuba viste at 3 av 4 cubanere er redde for å si hva de mener offentlig.
Kunstner innen plastisk kunst, Tania Bruguera, forsøkte 30. desember å arrangere en «performance» på Revolusjonsplassen i Havanna, (tilsvarende Rådhusplassen i Oslo), slik det er blitt nevnt i forrige innlegg på bloggen. I kunstprosjektet «Jeg krever også» skulle en mikrofon gi alle som ønsket det et minutt til å dele med sine tilstedeværende landsmenn deres ønsker for framtiden på Cuba. Kunstneren vil i en rettsak bli stilt til ansvar for oppfordring til «offentlig uorden og motstand». Bruguera er blitt fratatt sitt pass, altså nektet utreise, og venter fremdeles på en rettsprosess som stadig blir utsatt.

Tania Bruguera under et kunstverk i 1997.

Bruguera har gjort cubaneres mulighet til å bruke internett og facebook til et tema i hennes utfordring av det totalitære regimets «sentraliserende perspektiv». Nyhetene om hennes initiativ «Jeg krever også» spredde seg i slutten av desember blant de få som hadde facebook eller den cubanske erstatningen for facebook. Bruguera inviterte i mars bekjente blant kunstnere på Cuba til et møte hjemme hos henne. Hun sendte ut invitasjonen til møtet på Facebook. Hun ønsket å tilbakevise den rådende forestilling på Cuba om at myndighetene evner å begrense all politisk bruk av Facebook.
Myndighetene strever med å opprettholde en politikk som strengt begrenser befolkningens bruk av internett. Castro-regimet strever med å skjule at de dobbelt-kommuniserer om å tillate internett til cubansk befolkning. Obama har lovet å tilby internett til alle cubanere. Visepresident Diaz Canel har lovet befolkningen det samme, men understreket at det må skje under kommunistpartiets kontroll. Sannheten er selvfølgelig at cubanske styresmakter forsøker å hindre fri tilgang til internett på ulike måter. En måte er å tilby ukentlige ferdige kontrollerte pakker med nedlastet underholdning fra nettet. Guillermo Fariñas satte egen helse på spill ved å sultestreike i 2006 for at befolkningen skulle få tilgang til internett. Fariñas ble belønnet med en internasjonal cyber-ytringsfrihetspris for sin innsats for Cubas befolknings rett til fri informasjon.
Myndighetene holder prisene på bruk av internett kunstig høye og har streng kontroll av de privatpersonene som får lisens på internett-konto. De fleste cubanere må oppsøke strengt kontrollerte internettkafeer der noen timers bruk av internett koster en månedslønn for en vanlig cubaner. Dyktige unge cubanske dataingeniører er imidlertid på Cuba i ferd med å skape en digital virkelighet som etterligner den frie internettvirkeligheten. Dataingeniørene har tatt utgangspunkt i et av regimet strengt kontrollert intranett, S-nett. S-nett er tilgjengelig i Havanna og omegn, og har etterlikninger av Wikipedia og Facebook.
Det i prinsippet ulovlige S-nettets etterlikning av fri internettvirkelighet ser myndighetene gjennom fingrene med så lenge de i underkant av 10 000 brukerne stilltiende aksepterer ikke å distribuere porno, ikke diskutere politikk og ikke forsøke å få tilgang til internett. Regimet har kontrollører som stenger brukere av intranettet ute for kortere eller lengre perioder avhengig av hvor alvorlig regimets representanter vurderer bruddet på de uskrevne reglene.

Bruguera utfordrer regimets skjøre og stilltiende kontrollregime ved å insistere på å bruke digitale medier til politisk bruk. Kunstneren utfordrer unge mennesker og kunstner-miljøer på Cuba i deres forståelse av hvor sterkt regimet evner å kontrollere den fremdeles svært begrensete utbredelsen av bruk av digitale medier på Cuba. Regimet frykter med rette at økt utbredelse av digitale medier kan undergrave regimets politiske makt. 
Den årlige Kunst-Biennalen finner sted i Havanna fra 16. mai til 22. juni. Kunstkuratorene som har planlagt Biennalen, har som nevnt i forrige blogginnlegg, valgt ikke å ha et avgrenset område i byen der kunst skal utfolde seg. Heller har kuratorene valgt å bringe kunsten ut til det cubanske folk i deres nærmiljøer rundt omkring i Havanna.

Siden Tania Bruguera av regimet er blitt forbudt å utøve sin kunst på Cuba, har hun svart med å opprette det hun beskriver som et pedagogisk prosjekt, et institutt for praktisk kunst. Mens Biennalen foregår i Havanna, leser Bruguera høyt og kommenterer Hannah Arendts «Origins of totalitarianism». Kunstneren skal sitte i 100 timer og lese høyt og kommentere fra den tyske filosofens bok om totalitære regimer der Arendt sammenligner totalitære trekk ved kommunisme og fascisme. Få av publikum vil tørre å høre på henne, men mange vil kunne få hennes monolog i opptak på mobiltelefoner. Vil opplesningene av Hannah Arendt bli formidlet gjennom minnepinner og mobiltelefoner, og vil også erstatningene for facebook bli anvendt? Vil også intranettet, S-nett, bli anvendt til å formidle Brugueras «subversive» buudskap og utfordring av Castro-dynastiets «sentraliserende perspektiv»?

Tania Bruguera durante su 'performance'. (14ymedio)
Tania Bruguera leser Hannah Arendt

Tania Brugueras internasjonale anerkjennelse som kunstner gjør at regimet ikke kan behandle henne like brutalt som regimet behandler opposisjonelle og andre kunstnere som utfordrer den absolutte makten på Cuba. Bruguera har blitt tildelt Herp Albert-prisen for sin plastiske kunst. I New York har Guggenheim Museum og Museet for moderne kunst, MoMa, sammen med andre anerkjente kunstinstitusjoner, kunstkritikere og kunstnere i Latin-Amerika, USA, Nederland og England, uttrykt solidaritet og anerkjennelse for Brugueras kunst.

Tania Bruguera ble i helgen nektet adgang til en utstilling på Det nasjonale kunstmuseet i Havanna, enda et av verkene hennes fra noen år tilbake er en del av den faste utstillingen. Myndighetene har startet reparasjon av veien utenfor der Bruguera bor, og altså har sitt nyopprettete institutt. Kunstneren svarte med å gå ut til veiarbeiderne og lese et utdrag fra Arendts verk der sivile rettigheter ble diskutert. Bruguera ble på søndag av nabolagskomiteer og hemmelig politi mot sin vilje fraktet til hennes mors leilighet. De som hadde dukket opp for å høre opplesninger av Hannah Arendt ble arrestert.  
Andre kunstnere blir behandlet mer brutalt. Forfatter og blogger Angel Santiesteban, er fengslet på grunnlag av fabrikkerte anklager. Esteban skrev nylig på bloggen med fra fengslet utsmuglete tekster, om et forslag fra datteren til Che Guevara. Esteban ironiserte over at Aleida Guevara hadde anbefalt den nå avdøde venezolanske presidenten Hugo Chavez å statlig-gjøre presse og TV-kanaler i Venezuela. Hun mente nasjonalisering av massemedia hadde vært så vellykket på Cuba. Reportere uten grenser krever Santiesteban satt fri.  

Angel Santièsteban

 
Grafittikunstneren, Danilo Maldonado, med kunstnernavn «El Sexto, ble arrestert i slutten av desember for å ha forsøkt å iverksette en «performance» i en park i Havanna med to griser, påskrevet navnene «Fidel» og «Raul».

Hvorfor griser? Den planlagte grise-performance På landsbygda er et vanlig rituale under offentlige fester å slippe en gis innsmurt i olje løs i gatene. Den som klarer å fange grisen, får ta den med hjem og spise den. Maldonado ville se om noen turte å fange griser det stod "Raul" og "Fidel" på. Under spesialperioden på 1990-tallet var det vanlig å ha griser eller drive andre former for "matauk" på verandaen eller i hagen blant mennesker som bodde i byen. I George Orwells "Animal Farm" er det grisen Kamerat Napoleon, med Stalin som referanse, som erklærer at noen er likere enn andre, og innsetter seg selv og de andre grisene som den nye herskerklassen. På spansk har "Animal farm" tittelen "Rebellion en la granja", "opprør på farmen". Maldonado skal bli tiltalt for oppfordring til opprør og for «krenkelser», men sitter fremdeles i fengsel. Han har ikke fått vite når en rettssak vil finne sted.
Et av medlemmene av punk-bandet Porno Por Ricardo, forsøkte sette opp en plakat utenfor kunstmuseet i Havanna der det stod «Frihet for El Sexto». Musikeren ble arrestert.
El Sexto har i april blitt tildelt Vaclav Havel-prisen for «kreativ dissens». 27. mai vil noen på El Sextos vegne motta prisen under Oslo Freedom Forum. Den rumenske tidligere presidenten som ledet komiteen for ytringsfrihetsprisen, Emil Constantinescu, uttalte: «En regjering som frykter en kunstner og hans arbeid manifesterer sin tyranniske natur.»
Danilo Maldonado, El Sexto.
 
Burde også norske kunstnere engasjere seg for Bruguera og andre forfulgte kunstnere på Cuba?














Tre relevante videoer:

Escuadron Patriota: Decadencia: (spansk med engelske tekster)
https://www.youtube.com/watch?v=bQPXTsTderI

Normi Queen: !Yo Tambìen exijo! (spansk, ikke tekstet)
https://www.youtube.com/watch?v=fzeFZNoSIdM

Yo Tambìen exijo - Aksjon i Tate Modern 18. april - solidaritetsaksjon. (Det snakkes engelsk)
https://www.youtube.com/watch?v=CThPLk-hR1w

søndag 1. mars 2015

Om likestilling og Cuba som ferieparadis av stivnete kjønnsroller fra 50-tallet

Den cubanske rapperen Escuadron Patriota beskriver i sangen «Decadencia» frykten for å ytre seg og forfallet av samfunnet det fører til. «Det er som vi skulle ha vært fryst ned i tiden», synger rapperen. «Es como fueramos congelado en el tiempo».

Likestilling blir hyllet i den statskontrollerte offentligheten, men i mindre grad praktisert i det cubanske samfunnet. Cuba mangler et sivilsamfunn og uavhengige organisasjoner som kan kritisere statens påståtte ufeilbarlighet og spriket mellom liv og lære i all offentlig virksomhet. I det mannsdominerte cubanske samfunnet er kvinners utfoldelse begrenset av sterke tradisjonelle verdier og kjønnsroller. Kvinner som ønsker å utøve makt uavhengig av menn må være sosialt smarte for ikke å utfordre de tradisjonelle kjønnsrollene for sterkt.
I VASKEKJELLEREN: Inger Marie Andersen og Kari Diesen spiller hovedroller i «Støv på hjernen». Hodetørkleet var en del av uniformen til husmødrene. Er det dette husmorbloggerne drømmer om?
fra filmen "Støv på hjernen".


Den norske tidligere journalisten Øyvind Johnsen beskrev på 90-tallet i en bok han skrev om Cuba, hvordan privatsfæren minnet om hans oppvekst i Norge på 50-tallet, i nære kvinnedominerte felleskap preget av husmødres tradisjonelle verdier. De mest populære casa particular gir en atmosfære av tidsreise tilbake til tiden i Norge før kvinner på slutten av 60-tallet for alvor ble yrkesaktive og tidsklemma fjernet kjøkkenet som et sted for hyggelige, nære samtaler med et felleskap av hjemmeværende husmødre.

Planøkonomi, vanstyre, nepotisme og korrupsjon har kvalt det meste av det som før revolusjonen var en i latin-amerikansk sammenheng velfungerende økonomi. De siste års spede reformforsøk har ikke evnet å veie opp for effekten av 57 år med økonomisk vanstyre.

Turister som bor i Casa particular bor ofte
nært på hyggelige cubanske familier.

På Cuba har markedsmekanismer skapt en velfungerende turistindustri tilpasset moderne familier og parforholds opplevelse av tidsklemma i dagliglivet. Utenlandske opplevelsessultne, moderne familier på flukt fra den utviklete verdens stress og tidsklemme, får på Cuba oppleve det de savner i dagliglivet sitt, vennlige mennesker med god tid som lever i nære relasjoner.

cubansk husmor i midten.
Bilde fra reklamebilde for Casa particular.

Det er lett å glemme at de velutdannete menneskene på Cuba tilgodeser turister med den tiden de har så mye av fordi det arbeidet der de kan få utfolde sine evner i tråd med sine kvalifikasjoner, ofte er forbeholdt mennesker med gode forbindelser til den styrende eliten. Samtidig er det arbeidet som krever utdanning så dårlig betalt at det lønner seg for dem å gjøre arbeid der de kan håpe på tips fra, i deres øyne rike turister.
Bed & Breakfast, casa particular på Cuba, er privat eide, men kontrollert av regimet som får det meste av inntektene. I Cubas statskontrollerte økonomi har militæret overordnet ansvar og kontroll med turistindustrien. Raul Castro var før han ble president forsvarsminister. Militæret er lojale mot Raul, og hæren kontrollerer den delen av økonomien som tjener penger og har mest med utlendinger å gjøre. Kontrollen er streng med hvem som får lov å tjene penger innen den eneste delen av økonomien som fungerer.
På tettstedet jeg har besøkt flere år på rad driver en økonomutdannet skilt kvinne i begynnelsen av 40-årene en blant turister populær casa particular. Mange av naboene kommer jevnlig innom for å søke råd eller hjelp hos henne. I et land med en fungerende økonomi ville hun ha vært bedriftsleder eller grûnder. Hun tilbringer tiden sin som dyktig vertinne for turister.

Husmor på 1950-tallet
Norsk husmor på 50-tallet. Savner vi henne?

Kvinner var en stor uutnyttet økonomisk ressurs på 50-tallet i Norge. De velutdannete cubanske kvinnene representerer tilsvarende en stor uutnyttet ressurs for en cubansk økonomi i krise med sine fastfryste normer fra tiden før revolusjonen i 1959.

De stivnete kjønnsrollene og den utbredte rasismen og på Cuba har de færreste i Norge fått med seg. (Den utbredte rasismen på Cuba er blitt behandlet i intervjuet med Antunes, det første innlegget på denne bloggen.) Hvordan har det vært mulig for norsk venstreside i nesten et halvt århundre ikke å se det urimelige i at Fidel Castro, en annen generasjons innvandrer fra Spania og mann som liker å gå i militæruniform, skulle få lov å styre som om Cuba var hans eget private storgods? En befolkning der den store majoriteten er svarte og halvparten er kvinner, skulle ikke ha behov for stemmerett i frie valg eller organisasjonsfrihet, eller presse- og ytringsfrihet? Castro-dynastiet skulle ha forstått bedre enn befolkningen selv hva som var deres «egentlige» interesser?