Om likestilling og Cuba som ferieparadis av stivnete kjønnsroller fra 50-tallet

Den cubanske rapperen Escuadron Patriota beskriver i sangen «Decadencia» frykten for å ytre seg og forfallet av samfunnet det fører til. «Det er som vi skulle ha vært fryst ned i tiden», synger rapperen. «Es como fueramos congelado en el tiempo».

Likestilling blir hyllet i den statskontrollerte offentligheten, men i mindre grad praktisert i det cubanske samfunnet. Cuba mangler et sivilsamfunn og uavhengige organisasjoner som kan kritisere statens påståtte ufeilbarlighet og spriket mellom liv og lære i all offentlig virksomhet. I det mannsdominerte cubanske samfunnet er kvinners utfoldelse begrenset av sterke tradisjonelle verdier og kjønnsroller. Kvinner som ønsker å utøve makt uavhengig av menn må være sosialt smarte for ikke å utfordre de tradisjonelle kjønnsrollene for sterkt.

fra filmen "Støv på hjernen".

Den norske tidligere journalisten Øyvind Johnsen beskrev på 90-tallet i en bok han skrev om Cuba, hvordan privatsfæren minnet om hans oppvekst i Norge på 50-tallet, i nære kvinnedominerte felleskap preget av husmødres tradisjonelle verdier. De mest populære casa particular gir en atmosfære av tidsreise tilbake til tiden i Norge før kvinner på slutten av 60-tallet for alvor ble yrkesaktive og tidsklemma fjernet kjøkkenet som et sted for hyggelige, nære samtaler med et felleskap av hjemmeværende husmødre.

Planøkonomi, vanstyre, nepotisme og korrupsjon har kvalt det meste av det som før revolusjonen var en i latin-amerikansk sammenheng velfungerende økonomi. De siste års spede reformforsøk har ikke evnet å veie opp for effekten av 57 år med økonomisk vanstyre.


Turister som bor i Casa particular bor ofte
nært på hyggelige cubanske familier.

På Cuba har markedsmekanismer skapt en velfungerende turistindustri tilpasset moderne familier og parforholds opplevelse av tidsklemma i dagliglivet. Utenlandske opplevelsessultne, moderne familier på flukt fra den utviklete verdens stress og tidsklemme, får på Cuba oppleve det de savner i dagliglivet sitt, vennlige mennesker med god tid som lever i nære relasjoner.


cubansk husmor i midten.
Bilde fra reklamebilde for Casa particular.

Det er lett å glemme at de velutdannete menneskene på Cuba tilgodeser turister med den tiden de har så mye av fordi det arbeidet der de kan få utfolde sine evner i tråd med sine kvalifikasjoner, ofte er forbeholdt mennesker med gode forbindelser til den styrende eliten. Samtidig er det arbeidet som krever utdanning så dårlig betalt at det lønner seg for dem å gjøre arbeid der de kan håpe på tips fra, i deres øyne rike turister.

Bed & Breakfast, casa particular på Cuba, er privat eide, men kontrollert av regimet som får det meste av inntektene. I Cubas statskontrollerte økonomi har militæret overordnet ansvar og kontroll med turistindustrien. Raul Castro var før han ble president forsvarsminister. Militæret er lojale mot Raul, og hæren kontrollerer den delen av økonomien som tjener penger og har mest med utlendinger å gjøre. Kontrollen er streng med hvem som får lov å tjene penger innen den eneste delen av økonomien som fungerer.

På tettstedet jeg har besøkt flere år på rad driver en økonomutdannet skilt kvinne i begynnelsen av 40-årene en blant turister populær casa particular. Mange av naboene kommer jevnlig innom for å søke råd eller hjelp hos henne. I et land med en fungerende økonomi ville hun ha vært bedriftsleder eller grûnder. Hun tilbringer tiden sin som dyktig vertinne for turister.


Norsk husmor på 50-tallet. Savner vi henne?

Kvinner var en stor uutnyttet økonomisk ressurs på 50-tallet i Norge. De velutdannete cubanske kvinnene representerer tilsvarende en stor uutnyttet ressurs for en cubansk økonomi i krise med sine fastfryste normer fra tiden før revolusjonen i 1959.

De stivnete kjønnsrollene og den utbredte rasismen og på Cuba har de færreste i Norge fått med seg. (Den utbredte rasismen på Cuba er blitt behandlet i intervjuet med Antunes, det første innlegget på denne bloggen.) Hvordan har det vært mulig for norsk venstreside i nesten et halvt århundre ikke å se det urimelige i at Fidel Castro, en annen generasjons innvandrer fra Spania og mann som liker å gå i militæruniform, skulle få lov å styre som om Cuba var hans eget private storgods? En befolkning der den store majoriteten er svarte og halvparten er kvinner, skulle ikke ha behov for stemmerett i frie valg eller organisasjonsfrihet, eller presse- og ytringsfrihet? Castro-dynastiet skulle ha forstått bedre enn befolkningen selv hva som var deres «egentlige» interesser?

Internett, overvåking og tvungen medgjørlighet på Cuba

På Cuba er bruk av internett strengt kontrollert av regimet. Lisens kan bli gitt til privatpersoner som f.eks. de som driver bed & breakfast, casa particular, eller andre som trenger å bruke nettet for turistnæring eller annen næringsvirksomhet. Timeprisen for å bruke nettet blir holdt kunstig høyt av myndighetene. De fleste cubanere må i likhet med turister på Cuba besøke internettkafeer der prisene er så høye for vanlige cubanere, at de ikke har råd til å bruke nettet. En vanlig månedslønn for en cubaner er 20-30 $, bruk av internett koster for en time 4 $.  

Cuba tillater internett - takk Raùl!

På Cuba finnes imidlertid en erstatning for internett, et cubansk intranett, S-nett. S-nett blir brukt av ungdommer til å spille cubanske utgaver av spill som Call of Duty, laste opp filmer, avtale fester og avtale turer til stranda. Intranettet er tilgjengelig for 9 000 datamaskiner som befinner seg i Havanna og områdene rundt Havanna.  2 000 datamaskiner skal være i bruk daglig til å chatte, fortelle vitser og laste opp bilder. En cubansk ufullstendig etterlikning av Facebook er tilgjengelig. En etterlikning av Wikipedia er ufullstendig, men blir jevnlig oppdatert av enkeltpersoner som har tilgang til internett. De mange brukerne av Wi-fi i nettverket, og den strenge politikken regimet fører for å godkjenne lisenser, tilsier at mange Wi-fi-brukere gjør dette illegalt. Myndighetene ser gjennom fingrene med den ulovlige utbredelsen og bruken av S-nett mot at brukerne stilltiende aksepterer ikke å formidle pornografi, diskutere politikk eller forsøke å koble seg direkte til internett.

Representanter for regimet overvåker S-nett og kan stenge brukere som blir ansett å bryte reglene for bruk ute for en dag eller for evig dersom overtredelsen ansees som alvorlig. Kan det være representanter for regimet med tilgang til internett som oppdaterer etterlikningen av Wikipedia med utvalgt informasjon fra internett? Kilder på Cuba hevder S-nett ikke er finansiert av USA eller andre utenforstående, men er et produkt laget av kyndige unge dataingeniører på Cuba. Dataingeniørene som har videreutviklet S-nett aksepterer rammene myndighetene setter for deres aktivitet, ikke porno og ikke politikk, men hvor lenge kan myndighetene bevare full kontroll over intranettet som foreløpig bare dekker 9 000 brukere i Havanna og omegn?
  
Militæret kontrollerer den delen av økonomien som kommer mest i kontakt med verden utenfor Cuba, turistene som møter ansatte i turistnæringene. Militæret på Cuba utøver statens eierskap over de statlige hotellene. Resten av turistnæringen, bed & breakfast og internettkafeer kontrollerer regimet ved statlige kontrollører. De cubanerne som er så heldige stilt økonomisk at de får arbeide i turistnæringen vet at regimet kontrollerer dem.  

Internettkafè med vertinne

Internettkafeene er velkjente for norske turister på besøk på Cuba. Nordmenn er blitt kjent med hyggelige verter og vertinner på internettkafeene. Kafèverter og vertinner kontrollerer cubanere og turister som gjør bruk av internettkafeer. Vertene og vertinnene blir igjen utsatt for streng kontroll. De vet at de kan mist arbeidet dersom de lar internett bli brukt til handlinger regimet ikke tillater eller brukt av personer regimet mistenker utfører handlinger regimet ikke tillater. Regimet styrer cubanernes hverdagsliv ved å skape frykt.

Selv har jeg under opphold på Cuba hatt kontakt med tidligere fengslete uavhengige journalister. Derfor er jeg blitt overvåket, arrestert og forhørt av det politiske politiet, men ikke fengslet. Nettilgang for min mobil er blitt sperret.

Etter at jeg ble arrestert har jeg de gangene jeg har besøkt internettkafeer fått nettilgang sperret for meg. To nettvertinners håndtering av det å sperre en for dem ukjent utlendings tilgang til bruk av internett ved besøk i internettkafe har gitt meg verdifull innsikt i den kollaborasjon og tvungen medgjørlighet diktaturet krever fra vanlige mennesker i hverdagslivet.

Den ene vertinnen ved den ene internettkafeen hadde jeg vekslet hyggelig småprat med ved de foregående somres besøk i Havanna. Ved mitt besøk sommeren 2014 hilste kvinnen i begynnelsen av 50-årene hyggelig på meg, som ved de forrige somrene jeg hadde vært på besøk i internettkafeen der hun arbeidet. Jeg hadde ikke tenkt å gjøre noe ulovlig. Planen var å sjekke mail og lese norske aviser. Mobilen min hadde myndighetene sperret, så jeg hadde ikke vært i kontakt med familien hjemme i Norge på flere uker.

Jeg ble tilvist et avlukke, men måtte først logge meg ut av gmail-kontoen italieneren jeg overtok avlukket fra hadde glemt å logge seg ut av. Da jeg forsøkte å logge meg på min gmail-konto skjønte jeg at vertinnen eller en annen hadde stengt meg ute fra nettilgang. Da jeg satte meg ned i avlukket ble hun av en eller annen informert om at jeg var blant dem som ikke skulle få bruke nettet. Jeg henvendte meg til vertinnen og spurte påtatt uskyldig hvorfor jeg ikke hadde tilgang. Hun møtte blikket mitt med et nå kaldt, mildt bebreidende blikk. Det var som om hun sa: «Burde jeg ikke ha forstått at ved å utfordre makthaverne på den måten hun skjønte jeg måtte ha gjort, ble hun nødt til å gjøre det hun nå måtte gjøre mot meg. Var jeg så naiv at jeg hadde forventet en annerledes adferd fra henne, og at hun skulle risikere det gunstige levebrødet som internettvertinne?» Jeg slo ned blikket og la på bordet pengene jeg skyldte for det kvarteret jeg hadde prøvd å komme inn på nettet. 

Den andre nettvertinnen fra den andre internettkafeen hadde jeg pratet hyggelig med flere ganger. Sommeren året før hadde jeg spurt henne om råd for å finne en butikk som solgte kjoler da jeg og to andre nordmenn skulle besøke bestemor i familien vi var blitt kjent med. Jeg ble tilvist et avlukke, men også her fikk jeg ikke nettilgang. Den sympatiske, varme kvinnen i midten av 30-årene med den smittende latteren lot som hun ikke skjønte hvorfor jeg ikke fikk nettilgang. Det skinte gjennom at hun visste godt hvorfor, og hun hadde dårlig samvittighet. Hun så veldig ulykkelig ut og ga meg et trøstende klapp på skulderen. Jeg hadde i de fire forrige somrene på Cuba ikke sett henne ha kroppskontakt med besøkende på internettkafeen. Jeg tilbød meg å betale for det påbegynte kvarteret slik reglene tilsa at man måtte. Denne regelen ble strengt håndhevet ved alle internettkafeer jeg har besøkt i løpet av flere somre på Cuba. Hun avfeide meg med en håndbevegelse.

Hver gang jeg siden i løpet av den uken jeg oppholdt meg i den lille byen passerte forbi utenfor internettkafeen snudde hun seg mot meg og vinket energisk og smilende. I løpet av de forrige somrene jeg hadde oppholdt meg i denne byen og hun hadde arbeidet ved nettkafeen, hadde hun ikke vist meg en tilsvarende oppmerksomhet. Hun var et godt, dannet menneske som skammet seg over hva diktaturet tvang henne til å gjøre overfor en person hun ikke hadde noe imot.



Mitt møte med de to internettvertinnene ga meg innsikt i de omkostninger det har for vanlige mennesker å måtte leve sitt dagligliv i et samfunn som stiller vanlige mennesker overfor ubehagelige valg. Regimet krever av dem at de behandler ikke bare utlendinger, men også sine medborgere på måter som er en belastning for samvittigheten dersom de vil beholde et arbeid de trenger for å holde familien sin fra fattigdom.

Til vanlig er jeg lærer. Jeg forstår at hadde jeg levd på Cuba kunne jeg ha vært lærer for en av sønnene til den på denne bloggen tidligere nevnte opposisjonelle Sarah Marta Fonseca. Kanskje ville jeg ha blitt avkrevet å konstruere årsaker til at barna til «kontra-revolusjonære» foreldre kunne bli utvist? Sarah Martas ene sønn, Julito Fonseca, ble utvist fra idrettshøyskolen der han var student. Rektor hevdet overfor Julito at han ikke fortjente bedre med sine «kontrarevolusjonære foreldre». Hva ville jeg ha gjort dersom jeg hadde vært Julitos lærer og min familie var avhengig av min inntekt?

Kilder: ICLEPs nettsider.