Første av tre deler av samtale med Laritza Diversent 27.5. 2019, under Oslo Freedom Forum

-”Cubanerne er juridiske analfabeter”, hevder Laritza Diversent. Hun forklarer at cubanere ikke har noen forestillinger om at de har rett til juridiske prosesser, når de blir beskyldt for noe, eller på en annen måte kommer i møte med loven, slik loven blir praktisert på Cuba. ”Selv juss-studenter og jurister på Cuba har ikke noen grunnleggende forståelse verken av menneskerettigheter eller habeus corpus - retten til juridisk prosess og rådgivning”. Organisasjonen Laritza Diversent leder, Cubalex, skilte seg ut fra myndighetene på Cuba ved at de faktisk svarte på henvendelser fra mennesker i rettslige prosesser. 

Laritza Diversent, Cubalex

I 2017 ble alt Cubalex hadde av sakspapirer og arkiv på Cuba konfiskert. Hele Cubalex med unntak av tre forlot Cuba. Organisasjonen hadde da jeg besøkte Cubalex i 2016, kontorer i to cubanske byer i tillegg til Havanna, og bestod av advokater og psykologer og helsearbeidere. Organisasjonen tok seg av helseutfordringer og juridiske utfordringer og manglende rettigheter i et totalitært samfunnssystem. Cubalex engasjerte seg for vanlige ofre for kriminalitet, som blir neglisjert av myndighetene. Organisasjonen engasjerte seg også for ofre for kriminalitet, overgrep, vold eller forsømmelser begått av offentlige myndigheter som statsansatte, politi og fengselsbetjenter. Ofrene for disse formene for manglende rettssikkerhet er henvist til å rette eventuelle klager til det samme totalitære statsapparatets ansatte for behandling av den eventuelle klagen.

Men Cubalex har fortsatt virksomheten i USA. Diversent var i gang med Cubalex i USA få måneder etter at hun hadde ankommet USA. Cubalex opererer fra USA på telefon og mail. De får sendt papirer. Fra å ha hatt rundt 5 politiske aktivister, ble nå flesteparten av klientene deres politiske aktivister.

-”Fordrevet fysisk fra Cuba må vel Cubalex ha mistet kontakten med de fattige som kom til dem?”, spør jeg. ”Juridisk rådgivning til fattige var jo en så viktig del av virksomheten til Cubalex?”

-”Jo, jeg savner den direkte kontakten med fattigfolk og vanlige, helt vanlige mennesker, og å kunne hjelpe dem”, svarer Diversent.

Jeg tenker etter at jeg har gjort intervjuet at det antageligvis må ha vært det å insistere på fattige menneskers juridiske rettigheter, som myndighetene opplevde som så truende med Cubalex. Cubalex blandet seg jo ikke inn i politikk på Cuba. Fattigfolk som ble bevisst sine juridiske rettigheter, er en trussel for de sosialistiske myndighetene på Cuba, tenker jeg.  

Laritza Diversent håper at hun etterhvert kan få med seg moren til USA. Menneskerettsaktivisten flyktet fra Cuba for sønnens skyld. Han mistet håret p.g.a. stress, og hadde få venner. Sønnen plukket opp alt de sa på Cubalex, men han måtte jo holde tann for tunge, passe seg. Sønnen betalte prisen for hennes engasjement. Hensynet til sønnen var hovedgrunnen til at hun forlot Cuba.

Mange cubanere i Havanna har hus der takstein kan falle i hodet på et barn og skade barnet. For henne ville en slik hendelse bli brukt mot henne og kalt for terrorisme, for slik vrir regimet på sannheten og bruker alt de kan mot slike som henne.

Laritza Diversent i midten

Diversent nevnte imidlertid ikke eksempler på lærere som behandlet hennes sønn dårlig, slik Sarah Marta fonseca Quevedo og sønnene hennes fortalte om, (se kommentar under). Lærerne til sønnen til Diversent var snille mot ham, de tok seg av sønnen. De så kanskje at gutten var ensom blant cubanske jevnaldrende. De så kanskje at han hadde få venner, antar menneskerettighetsaktivisten.

”Men ja, barn av foreldre som er politisk aktive kan få problemer og bli hindret en fremtid. Derfor forlot jeg Cuba, for min sønns skyld”, forklarer juristen og den uavhengige journalisten Diversent. ”Jeg ville at sønnen min skulle få en fremtid. Men jeg hadde heller ikke behov for å være martyr, sitte lenge i fengsel og kanskje få varige helseskader, slik man ofte får av fengselsopphold på Cuba”, understreker Diversent. 

Se blogginnlegg fra 7. Og fra 28. August 2015 og 6. Juni 2016 for en grundigere presentasjon av Laritza Diversent og Cubalex.

Video med foredraget Laritza Diversent holdt på Oslo Freedom Forum mai 2019. 
https://www.youtube.com/watch?v=az2fAxkArFU 

Sarah Martha Fonseca Quevedo og ektemannen, Julio Leon Quevedo, begge i svart, til høyre.

Jeg har skrevet om Sarah Marta Fonseca Quevedo og sønnene hennes i tidligere blogginnlegg 1. og 21. februar 2015. En norsk parallell er Høyre-ordføreren i Rogaland som sommeren 2019 fikk sønnen trakassert av bompenge-motstandere. Men for Sarah Marta Fonseca Quevedo og andre dissidenter er det altså staten selv som er de som trakasserer barn av foreldre med politiske oppfatninger myndighetene ikke liker.

Intervju med Manuel Cuesta Morùa under Oslo Freedom Forum i mai 2016

På spørsmålet om hva nordmenn som ønsker å uttrykke sin støtte til opposisjonen på Cuba, bør gjøre for å støtte opp om opposisjonen, svarte Manuel Cuesta Morùa at det var viktigere å gi direkte støtte til opposisjonen enn å engasjere seg i interne debatter innad i vestlig opinion. Det er ikke så viktig hva vestlig opinion mener om Cuba, understreket Morùa.

Manuel Cuesta Morùa

Manuel Cuesta Morùa er stifter av det ene av de to cubanske sosialdemokratiske partiene på Cuba, Partido Arco Progresist de Cuba. (Det andre sosialdemokratiske partiet ble stiftet av Wladimiro Roca, og er nevnt tidligere på denne bloggen.) Morùa var sammen med Laritza Diversent, en av de to opposisjonelle som møtte Barack Obama under den pan-amerikanske konferansen i april 2015. Morùa var i den gruppen av opposisjonelle som møtte Obama under hans besøk på Cuba i mars 2016. Jeg intervjuet Morùa da han var på besøk i Oslo under Oslo Freedom Forum i mai 2016.

Morùa mente Obamas politikk hadde gjort det vanskeligere for regimet å skylde på USA. USA ville kunne få mer innflytelse i regionen og det ville svekke Castro-dynastiet. Det var nå, etter Obamas normalisering, enklere for cubanske opposisjonelle å få støtte fra politiske miljøer i andre land i Latin-Amerika, i følge Morùa. Han påpekte at flere enn Venezuela blant de venstrepopulistiske regimene er svekket. Evo Morales mislyktes, som kjent, i å endre grunnloven for å kunne bli gjenvalgt enda en gang som president i Bolivia.

Manuel Cuesta Morùa og Barack Obama
under Obamas besøk på Cuba.

Raul Castro og regimet er avventende i forhold til hva som skjer mellom USA og Cuba, hevder Morùa. Det viktigste for Raul Castro er å sikre at regimet fortsetter. Morùa mener Raul forsøke å bygge strukturer, maktinstitusjoner med ulike ansvarsområder, som vil kunne fungere også etter at Raul og hans generasjon gir fra seg makten. Sosialdemokraten tror ikke Raul Castro vil bygge opp en ny karismatisk leder til å erstatte Castro-brødrene når lillebror endelig trekker seg. Raul Castro har imidlertid lovet at han vil trekke seg i 2018. Lillebror Raul har dårlig tid.

Morùa påpekte dilemmaet rundt mangelen på privat eiendomsrett på Cuba. De private investorene Castro-dynastiet vil at skal investere på Cuba er avventende, fordi det ikke eksisterer en tydelig privat eiendomsrett. Investorer er redde for en eventuell reversering av en politikk som tillater mer markedsøkonomi. En reversering frykter investorene vil kunne ende med medfølgende konfiskeringer av privat eiendom, som ikke er sikret med et tydelig lovverk, som sikrer privat eiendomsrett.


Regimet frykter samtidig at dersom de innfører et lovverk som etablerer en privat eiendomsrett, så vil regimet gradvis miste makten til de maktgruppene som benytter seg av mulighetene en privat eiendomsrett gir. Sosialdemokraten fortalte om hvordan cubanske kaffebønder ved et tilfelle hadde forhandlet direkte med en amerikansk kaffeprodusent, og ikke som vanlig, gjennom en statlig forhandlingsenhet. Eksemplet var en forsmak på hva som ville komme, mente Morùa. (Jeg fikk ikke helt med meg hvordan Morùa mente de statlige myndighetene hadde reagert på det private initiativet fra de cubanske kaffeprodusentene, men de hadde tydeligvis sanksjonert kaffeprodusentenes handling på en eller annen måte.)

Sosialdemokraten var ikke like kritisk til Cuba Posible som Laritza Diversent. Morùa mente Cuba Posible på sitt vis bidro til en intern debatt innad i regimet. Morùa er en dreven politiker. Det kan være at uttalelsene fra Morùa om Cuba Posible var taktiske uttalelser fra en politiker, som ønsker å bygge allianser også innad i regimet, med tanke på allianser både før og etter et eventuelt regimeskifte. Morùa kan ha vært taktisk diplomatisk og tilbakeholdene i kontrast til Laritza Diversent, som jo ikke er politiker, men en menneskerettighetsaktivist og en anerkjent advokat. Morùa fortalte meg overraskende at han ikke hadde opplevd at hans barn ble utsatt for represalier fra cubanske myndigheter i den hensikt å ramme ham. Regimet hevdet han altså, at ikke hadde forfulgt eller skapt problemer for barna hans, en behandling Sarah Marta Fonseca og andre har fortalt meg at deres barn ble utsatt for.  



Antonio Rodiles ,leder for
opposisjonsbevegelsen SATS.

En annen opposisjonell på Cuba, Antonio Rodiles, har nylig i et intervju kommentert flere av de temaene Morùa berørte i intervjuet jeg gjorde med Morùa under Oslo Freedom Forum. Rodiles hevder Castro-regimet sørger for at de private, cubanske entreprenørene som får etablere seg på Cuba, alle har bånd til regimet på en eller annen måte. Slik vil regimet sikre at regimets støttespillere blir sittende med den økonomiske makten når regimet etter hvert vil åpne opp for nye økonomiske muligheter på Cuba. Rodiles mener Rauls utspill om å si fra seg makten i 2018 og inntrykket regimet forsøker å skape av at endringer er på gang, er ment å tilsløre det maktskiftet som egentlig skjer i kulissene.


I kulissene mener Rodiles Raul Castros sønn, Alejandro Castro Espìn, stilltiende og uten internasjonale mediers oppmerksomhet, er i ferd med å samle trådene i regimet, sikre kontroll over de viktige maktposisjonene i regimets maktstruktur. Rodiles mener altså at regimet gjennomfører en offentlig skue-prosess som er ment å gi inntrykk av forandring og makt-skifte, samtidig som Castro-dynastiet skjult for offentligheten sikrer en ny generasjon fra den styrende eliten fortsatt kontroll over makten i en nært-stående fremtid.



Alejandro Castro Espìn,
Raul Castros sønn.

Det totalitære cubanske samfunnets skolesystem

Hva kjennetegner det totalitære diktaturet på Cuba? nabolagskomiteer, system av informanter, sikkerhetspoliti, og en totalitær ideologi sørger for at mentale frirom for individer ikke lar seg opprettholde eller holde skjult for det effektive undertrykkelsesapparatet. Den revolusjonære, totalitære ideologien vil ikke la noe område av samfunnet være utenfor, i fred for den politiske, statlige sfæren.

Raul Castro hjelper storebror Fidel å sette seg.

Skolen spiller en viktig rolle i det totalitære samfunnet. Erik Jennische forteller i sin bok fra 2013, «Måste få polisen ur huvudet», om sitt møte med en av lederne for «Colegio de Pedagogos Independientes», en uavhengig lærerorganisasjon. Hun fortalte om politiseringen av den cubanske skolen. «Dobbeltmoralen er en direkte konsekvens av mangelen på ytringsfrihet», hevder Miriam Garcia Chavez i sin samtale med Jennische.

Chavez forteller så om hvordan datteren etter hvert fikk avsmak for en skole som vurderte elevene utfra deres og familiens ideologiske oppslutning om regimet og revolusjonen. Chavez lærte datteren å skjule sine egentlige meninger om samfunnssystemet og skolesystemet. Chavez underslo selv all informasjon fra familien som kunne svekke datterens muligheter for å få gode karakterer, og få tilgang til høyere utdanning.  Datteren lærte seg å hykle begeistring og oppslutning om de revolusjonære ideer, vel vitende om at kunnskap om f.eks. deltagelse i kristne trossamfunn ville kunne bli belastning, en «smutsfläck» på datterens papirer eller "CV". Slike "skittflekker" på datterens CV kunne bli brukt mot henne av regimet, og ville kunne hindre henne i å få den utdannelsen hun ønsket.

Colegio de Pedagogos Independientes, Cuba

Datteren ble av læreren utkalt til å delta i en mot-demonstrasjon mot cubanere som hadde søkt beskyttelse i den peruanske ambassaden i forbindelse med «Mariel»-utvandringen på 80-tallet. En rekke cubanere søkte tilflukt i Perus ambassade og håpet å kunne emigrere fra Cuba. Fidel Castro gjorde et unntak fra den strenge politikken den gangen og lot flere tusen cubanere få emigrere til Miami. Skoleelevene ble utkalt til å rope ukvemsord til cubanere som ønsket å emigrere, "svikere av revolusjonen". Datterens deltagelse i demonstrasjonen ble notert som en bekreftelse på hennes ideologiske troverdighet, hennes «ideologiske integrering».



Chavez påpeker at dersom datteren hadde sagt hvordan hun egentlig foraktet systemet hun var en del av, så ville datteren kunne ha blitt hindret i å oppnå den utdannelsen datteren ønsket. Datteren måtte også bli medlem av «Milicias de tropas militares». De militære lokalselvforsvarsgruppene ble opprettet på 80-tallet for å styrke det militære forsvaret av revolusjonen. Chavez skjønte at hun selv om hun ikke ønsket å gi datteren en oppdragelse som også innebar militær trening, så måtte hun melde datteren inn i den lokale ungdomsmilitsgruppen dersom hun ikke ønsket å begrense datterens fremtidsmuligheter.



Jennische beskriver i boka en demonstrasjon der skoleungdom var blitt mobilisert og deres merkelige nærmest skamfulle atferd. Den svenske journalisten beskriver noen merkelige psykiske mekanismer elevene viser for å håndtere en form for av og på-knapp, etter å ha utført sin ideologiske plikt under en demonstrasjon. Han beskriver også oppbyggingen av CDR- organisasjonene for å forsvare revolusjonen i nabolagene, nabolagskomiteene, siden revolusjonen i 1959.

Barn av opposisjonelle blir hindret å ta høyere utdanning. Et eksempel er Julito Fornseca, som senere ble opposisjonell selv. Julito Fonseca er en av de to sangerne i rappegruppen Los censurados. Han fortalte meg i en samtale hvordan han p.g.a. foreldrenes politiske aktivitet og kritikk av regimet var blitt presset ut av høyskolen der han studerte idrett. Han prøvde først å bli profesjonell idrettsutøver, siden ønsket han p.g.a. en oppdaget hjertefeil å kunne bli trener. Da Julito etter en tids sykdom skulle ta en prøve han hadde gått glipp av, fikk han feil opplysninger om tidspunktet for prøven. Resultatet ble at han strøk i et fag, og deretter ble han fratatt studieplassen fordi han hadde strøket i et fag. Hans mor, Sarah Marta Fonseca, som var til stede ved samtalen, tilføyde indignert at hennes sønn må ha vært den eleven ved det studiestedet som hadde måttet ta flest ekstra prøver i flest fag. Julito fikk beskjed av rektor på skolen at han ikke hadde rett til å klage på utestengelsen, og at med sine kontrarevolusjonære foreldre fortjente han ikke bedre.

Colegio de Pedagogos Independientes

I en tale til den cubanske nasjonalforsamlingen i juli 2013 kritiserte Raul Castro det moralske forfallet i det cubanske folket. Mangel på høflighet, grov språkbruk, manglende arbeidsmoral, stjeling av offentlig eiendom på arbeidsplasser og seksuell utfoldelse i parker til sjenanse for andre cubanere var noen av eksemplene lillebror Raul fremhevet. Presidenten annonserte og innførte umiddelbart derfor et fag i barneskolen for oppretting av «sivile verdier». Raul avsluttet talen indignert på vegne av de gamle revolusjonshelter, «vi stormet ikke Batista-regimets militærforlegninger for dette». De ensrettete mediene på Cuba konfronterte ikke de absolutte makthaverne i over 50 år med deres ansvar for påstått «moralsk forfall» i den cubanske befolkningen.

Det totalitære diktaturet på Cuba har hatt absolutt makt over utdanningsvesenet i 57 år. Regimet har kunnet skape det nye, sosialistiske mennesket, til frihet, selvstendighet og solidaritet. Likevel insisterer Castro-dynastiet på at cubanerne skal være den eneste befolkningen i Latin-Amerika som ikke er modne til å stemme ved valg, praktisere presse- og ytringsfrihet, organisasjonsfrihet og menneskerettigheter. Dersom den kommunistiske ideologien har rett, burde det sosialistiske mennesket ha vært det best egnete til å praktisere demokratiske rettigheter. Fungerer ikke sosialistisk oppfostring? Hvorfor trenger regimet å ha politiske fanger? Er det noe galt mvorå  med samfunnsmodellen eller barneoppdragelsen?

Cubanske skolebarn hyller Che

 

Se også linker til et intervju med en cubansk kjent kvinne innen teater som uttaler seg om det også hun ser som et moralsk forfall på Cuba.

Gjengivelsen av deler av Jennisches bok er blitt godkjent etter forespørsel til Erik Jennische. Boken anbefales!

https://www.facebook.com/estadodesats/?fref=ts
 

http://www.ur.se/Produkter/178205-En-bok-en-forfattare-Maste-fa-polisen-ur-huvudet

Om diskriminering av opposisjonelles barn, nabolagskomiteer og opposisjonelle rappere

I utdanningsvesenet på Cuba foregår diskriminering av barn av politisk opposisjonelle. Under Stalins ledelse innførte Sovjetunionen en paragraf i straffeloven som definerte «kontrarevolusjonær virksomhet», artikkel 58 i straffeloven av 1927. Minste strafferamme var 3 år, men strafferammen ble i løpet av 30-tallet utvidet først til 20, så til 25 år. Cuba var fra begynnelsen av 60-tallet, og særlig etter Cuba-krisen i 1962, økonomisk klient og Sovjet var Cubas økonomiske velgjører frem til muren falt og Sovjet gikk i oppløsning. Castro-dynastiet lærte mye av Sovjets undertrykkelsesapparat.


Under Stalin innførte Sovjet en lovparagraf
mot "kontrarevolusjonær virksomhet".

Cuba har også en lov som skal hindre kontrarevolusjonær virksomhet. Paragraf 88 i den cubanske straffeloven er loven om fiendtlig propaganda. De to totalitære regimene har til felles det å ha lovparagrafer som kan anvendes vilkårlig mot mennesker som uttaler seg på en måte regimet oppfatter som kritisk og truende mot deres egen makt. Å straffe opposisjonelle ved å hindre barna til de kontrarevolusjonære å få utdanning, var noe det gamle Sovjet praktiserte. Castro-diktaturet praktiserer det samme i dag.

Leder av Kvinner i hvitt, Berta Soler, ble i begynnelsen av februar invitert til et møte i den amerikanske kongressen. Med på møtet i kongressen var også to andre opposisjonelle, Sarah Martha Fonseca og Antunes. (Du kan lese intervjuer med Foseca og Antunes i andre artikler på denne bloggen.) Antunes, Soler og Fonseca hadde blitt invitert til den amerikanske kongressen for å fortelle om regimets behandling av opposisjonen på Cuba. Blant de mange formene for undertrykkelse Soler nevnte for representantene i kongressen, var også hvordan regimet hindret barna til opposisjonelle i å få utdanning på Cuba.


Antunes, Berta Soler og Sara Marta Fonseca
under høringen i den amerikanske kongressen.

Julito Fonseca er en av de to sangerne i rappegruppen Los censurados, og er sønn av de to dissidentene Sara Marta Fonseca Quevedo og Julio Ignacio Leon Fonseca. Julitos foreldre har begge vært fengslet en rekke ganger av regimet for politisk virksomhet. Sarah Marta har vært med i organisasjonen Damas de blanco, Kvinner i hvitt, organisasjonen som ble startet av konene og mødrene til de 75 fangene fra den «svarte våren». Kvinner i hvitt var inspirert av «Mødrene på mai-plassen», og deres ikke-voldelige kamp mot det argentinske militærdiktaturet på 1970 og 80-tallet.

Ekteparet Fonseca, deres to sønner, Julito og Ignacio, det andre medlemmet av rapperduoen, Los censurados, Rodolfo Ramirez, og jurist og uavhengig journalist Raul Risco er alle sammen til stede ved samtalen jeg har med dem i utkanten av hovedstaden Havana 30. juli 2011. Julito forteller hvordan han p.g.a. foreldrenes politiske aktivitet og kritikk av regimet ble presset ut av høyskolen der han studerte idrett.

«Jeg prøvde først å bli profesjonell idrettsutøver, i fotball. Siden oppdaget legene en hjertefeil. Da ønsket jeg å utdanne meg til å bli trener. Etter en tids sykdom (hjertefeilen) skulle jeg ta en prøve jeg hadde gått glipp av. Jeg ble gitt feil opplysninger om tidspunktet for prøven. Dermed strøk jeg i et fag. Fordi jeg hadde støket i et fag ble jeg så fratatt studieplassen. Jeg oppsøkte rektor på kontoret hans på skolen. Han sa til meg at jeg ikke hadde rett til å klage. Han sa jeg ikke fortjente bedre med mine kontrarevolusjonære foreldre», forteller Julito.  

Julito Fonseca har erfart hvordan det politiske politiet ved hjelp av nabolagskomiteer har lykkes i å hindre ham i få arbeid. Etter å ha blitt utvist fra studiet, fikk Julito seg jobb som murer i et privat firma.


CDR - Nabolagskomiteene for beskyttelse av revolusjonen.

«En representant for nabolagskomiteen oppsøkte sjefen (for det private håndverkerfirmaet). Han ga sjefen beskjed om at firmaet ville få problemer dersom ikke firmaet ga min jobb til en annen. Noen dager senere møtte jeg tilfeldigvis lederen for nabolagskomiteen på gata. Jeg spurte ham hvorfor han tok fra meg levebrødet», forteller Julito.

Det utviklet seg så til en verbal konfrontasjon der Julito dyttet nabolagslederen til side og gikk sin vei. Julito ble senere anholdt av politiet etter å ha blitt anmeldt for overfall av nabolagslederen. Det ble imidlertid ikke noen politisak av det. Julito ble forhørt om saken, men fikk så gå fri.

Jurist og uavhengig journalist Raul Risco bryter inn i samtalen og forklarer at personer som blir arrestert på Cuba ikke får ta kontakt med advokat, men kun får en forsvarer oppnevnt under en eventuell rettssak. Risco forteller videre at mange heller ikke får kontakte familie og gitt beskjed om hvor de er, når de blir arrestert av politiet. 23-årige Julito bekrefter at han for noen år siden som mindreårig, 15 år, etter å ha blitt arrestert for å frakte ost ulovlig fra landsbygda og inn til hovedstaden Havanna ikke fikk melde fra til foreldrene, slik at foreldrene fikk vite hvor han var. Moren, Sarah Marta, kan bekrefte at hun var ganske bekymret da hun i et døgn ikke fikk kontakt med sin 15-årige sønn, som hun ventet hjem fra en lang busstur. 


Julito etter et møte i 2011 med en mobb fra nabolaget
 organisert av det lokale kommunistpartiet.  

  

Rapper-duoen den arbeidsledige Julito har dannet sammen med vennen, som kaller seg El Primario, har laget en rekke videoer med politisk innhold og kritikk av Castro-regimet. I tekstene deres hylles kjente opposisjonelle. Los censurados blir nektet å avholde konserter.
 



To bilder av Rodolfo Ramirez, El primario. Bildet til høyre etter at
han ble angrepet på åpen gate av to personer med tilknytning til politiet. .

Rapper-duoen den arbeidsledige Julito har dannet sammen med vennen, som kaller seg El Primario, har laget en rekke videoer med politisk innhold og kritikk av Castro-regimet. I tekstene deres hylles kjente opposisjonelle. Los censurados blir nektet å avholde konserter. Musikken de lager blir formidlet til cubansk ungdom ved minnepinner og DVDer Julito og El Primario brenner selv.




El primario og Julito

Internett, overvåking og tvungen medgjørlighet på Cuba

På Cuba er bruk av internett strengt kontrollert av regimet. Lisens kan bli gitt til privatpersoner som f.eks. de som driver bed & breakfast, casa particular, eller andre som trenger å bruke nettet for turistnæring eller annen næringsvirksomhet. Timeprisen for å bruke nettet blir holdt kunstig høyt av myndighetene. De fleste cubanere må i likhet med turister på Cuba besøke internettkafeer der prisene er så høye for vanlige cubanere, at de ikke har råd til å bruke nettet. En vanlig månedslønn for en cubaner er 20-30 $, bruk av internett koster for en time 4 $.  

Cuba tillater internett - takk Raùl!

På Cuba finnes imidlertid en erstatning for internett, et cubansk intranett, S-nett. S-nett blir brukt av ungdommer til å spille cubanske utgaver av spill som Call of Duty, laste opp filmer, avtale fester og avtale turer til stranda. Intranettet er tilgjengelig for 9 000 datamaskiner som befinner seg i Havanna og områdene rundt Havanna.  2 000 datamaskiner skal være i bruk daglig til å chatte, fortelle vitser og laste opp bilder. En cubansk ufullstendig etterlikning av Facebook er tilgjengelig. En etterlikning av Wikipedia er ufullstendig, men blir jevnlig oppdatert av enkeltpersoner som har tilgang til internett. De mange brukerne av Wi-fi i nettverket, og den strenge politikken regimet fører for å godkjenne lisenser, tilsier at mange Wi-fi-brukere gjør dette illegalt. Myndighetene ser gjennom fingrene med den ulovlige utbredelsen og bruken av S-nett mot at brukerne stilltiende aksepterer ikke å formidle pornografi, diskutere politikk eller forsøke å koble seg direkte til internett.

Representanter for regimet overvåker S-nett og kan stenge brukere som blir ansett å bryte reglene for bruk ute for en dag eller for evig dersom overtredelsen ansees som alvorlig. Kan det være representanter for regimet med tilgang til internett som oppdaterer etterlikningen av Wikipedia med utvalgt informasjon fra internett? Kilder på Cuba hevder S-nett ikke er finansiert av USA eller andre utenforstående, men er et produkt laget av kyndige unge dataingeniører på Cuba. Dataingeniørene som har videreutviklet S-nett aksepterer rammene myndighetene setter for deres aktivitet, ikke porno og ikke politikk, men hvor lenge kan myndighetene bevare full kontroll over intranettet som foreløpig bare dekker 9 000 brukere i Havanna og omegn?
  
Militæret kontrollerer den delen av økonomien som kommer mest i kontakt med verden utenfor Cuba, turistene som møter ansatte i turistnæringene. Militæret på Cuba utøver statens eierskap over de statlige hotellene. Resten av turistnæringen, bed & breakfast og internettkafeer kontrollerer regimet ved statlige kontrollører. De cubanerne som er så heldige stilt økonomisk at de får arbeide i turistnæringen vet at regimet kontrollerer dem.  

Internettkafè med vertinne

Internettkafeene er velkjente for norske turister på besøk på Cuba. Nordmenn er blitt kjent med hyggelige verter og vertinner på internettkafeene. Kafèverter og vertinner kontrollerer cubanere og turister som gjør bruk av internettkafeer. Vertene og vertinnene blir igjen utsatt for streng kontroll. De vet at de kan mist arbeidet dersom de lar internett bli brukt til handlinger regimet ikke tillater eller brukt av personer regimet mistenker utfører handlinger regimet ikke tillater. Regimet styrer cubanernes hverdagsliv ved å skape frykt.

Selv har jeg under opphold på Cuba hatt kontakt med tidligere fengslete uavhengige journalister. Derfor er jeg blitt overvåket, arrestert og forhørt av det politiske politiet, men ikke fengslet. Nettilgang for min mobil er blitt sperret.

Etter at jeg ble arrestert har jeg de gangene jeg har besøkt internettkafeer fått nettilgang sperret for meg. To nettvertinners håndtering av det å sperre en for dem ukjent utlendings tilgang til bruk av internett ved besøk i internettkafe har gitt meg verdifull innsikt i den kollaborasjon og tvungen medgjørlighet diktaturet krever fra vanlige mennesker i hverdagslivet.

Den ene vertinnen ved den ene internettkafeen hadde jeg vekslet hyggelig småprat med ved de foregående somres besøk i Havanna. Ved mitt besøk sommeren 2014 hilste kvinnen i begynnelsen av 50-årene hyggelig på meg, som ved de forrige somrene jeg hadde vært på besøk i internettkafeen der hun arbeidet. Jeg hadde ikke tenkt å gjøre noe ulovlig. Planen var å sjekke mail og lese norske aviser. Mobilen min hadde myndighetene sperret, så jeg hadde ikke vært i kontakt med familien hjemme i Norge på flere uker.

Jeg ble tilvist et avlukke, men måtte først logge meg ut av gmail-kontoen italieneren jeg overtok avlukket fra hadde glemt å logge seg ut av. Da jeg forsøkte å logge meg på min gmail-konto skjønte jeg at vertinnen eller en annen hadde stengt meg ute fra nettilgang. Da jeg satte meg ned i avlukket ble hun av en eller annen informert om at jeg var blant dem som ikke skulle få bruke nettet. Jeg henvendte meg til vertinnen og spurte påtatt uskyldig hvorfor jeg ikke hadde tilgang. Hun møtte blikket mitt med et nå kaldt, mildt bebreidende blikk. Det var som om hun sa: «Burde jeg ikke ha forstått at ved å utfordre makthaverne på den måten hun skjønte jeg måtte ha gjort, ble hun nødt til å gjøre det hun nå måtte gjøre mot meg. Var jeg så naiv at jeg hadde forventet en annerledes adferd fra henne, og at hun skulle risikere det gunstige levebrødet som internettvertinne?» Jeg slo ned blikket og la på bordet pengene jeg skyldte for det kvarteret jeg hadde prøvd å komme inn på nettet. 

Den andre nettvertinnen fra den andre internettkafeen hadde jeg pratet hyggelig med flere ganger. Sommeren året før hadde jeg spurt henne om råd for å finne en butikk som solgte kjoler da jeg og to andre nordmenn skulle besøke bestemor i familien vi var blitt kjent med. Jeg ble tilvist et avlukke, men også her fikk jeg ikke nettilgang. Den sympatiske, varme kvinnen i midten av 30-årene med den smittende latteren lot som hun ikke skjønte hvorfor jeg ikke fikk nettilgang. Det skinte gjennom at hun visste godt hvorfor, og hun hadde dårlig samvittighet. Hun så veldig ulykkelig ut og ga meg et trøstende klapp på skulderen. Jeg hadde i de fire forrige somrene på Cuba ikke sett henne ha kroppskontakt med besøkende på internettkafeen. Jeg tilbød meg å betale for det påbegynte kvarteret slik reglene tilsa at man måtte. Denne regelen ble strengt håndhevet ved alle internettkafeer jeg har besøkt i løpet av flere somre på Cuba. Hun avfeide meg med en håndbevegelse.

Hver gang jeg siden i løpet av den uken jeg oppholdt meg i den lille byen passerte forbi utenfor internettkafeen snudde hun seg mot meg og vinket energisk og smilende. I løpet av de forrige somrene jeg hadde oppholdt meg i denne byen og hun hadde arbeidet ved nettkafeen, hadde hun ikke vist meg en tilsvarende oppmerksomhet. Hun var et godt, dannet menneske som skammet seg over hva diktaturet tvang henne til å gjøre overfor en person hun ikke hadde noe imot.



Mitt møte med de to internettvertinnene ga meg innsikt i de omkostninger det har for vanlige mennesker å måtte leve sitt dagligliv i et samfunn som stiller vanlige mennesker overfor ubehagelige valg. Regimet krever av dem at de behandler ikke bare utlendinger, men også sine medborgere på måter som er en belastning for samvittigheten dersom de vil beholde et arbeid de trenger for å holde familien sin fra fattigdom.

Til vanlig er jeg lærer. Jeg forstår at hadde jeg levd på Cuba kunne jeg ha vært lærer for en av sønnene til den på denne bloggen tidligere nevnte opposisjonelle Sarah Marta Fonseca. Kanskje ville jeg ha blitt avkrevet å konstruere årsaker til at barna til «kontra-revolusjonære» foreldre kunne bli utvist? Sarah Martas ene sønn, Julito Fonseca, ble utvist fra idrettshøyskolen der han var student. Rektor hevdet overfor Julito at han ikke fortjente bedre med sine «kontrarevolusjonære foreldre». Hva ville jeg ha gjort dersom jeg hadde vært Julitos lærer og min familie var avhengig av min inntekt?

Kilder: ICLEPs nettsider.

En modig kvinne i hvitt og opposisjonens krav til de pågående samtalene mellom USA og Cuba

Opposisjonsbevegelsen Kvinner i Hvitt mottok Europaparlamentets ytringsfrihetspris, Sakharov-prisen i 2005. Lederen for Kvinner i Hvitt, Berta Soler, har kritisert Obama-administrasjonen for å ha utelatt den politiske opposisjonen i samtalene om normalisering av forholdet mellom USA og Cuba. Jeg har intervjuet et av medlemmene i Kvinner i Hvitt, Sarah Martha Fonseca Quevedo.

Sarah Marta Fonseca under en demonstrasjon

Sarah Marta Fonseca Quevedo har vært fengslet en rekke ganger av regimet for politisk virksomhet. Hun har vært med i organisasjonen Damas de blanco, Kvinner i hvitt, organisasjonen som ble startet av konene og mødrene til de 75 politiske fangene fra den «svarte våren».

I 2003, under det som blir kalt den «svarte våren», arresterte daværende leder, Fidel Castro 75 opposisjonelle for uønsket politisk virksomhet, deriblant 29 journalister. De som ble arrestert hadde drevet uavhengige aviser, rapportert om brudd på menneskerettigheter, deltatt i underskriftsaksjoner med krav om politiske reformer, deltatt i ikke-voldelige demonstrasjoner, drevet uavhengige biblioteker eller på andre måter ytret seg på måter regimet anså truet Cubas selvstendighet og økonomi. Gjennomsnittsstraff var rundt 20 år for å utøve det vi i Norge ville sett på som selvfølgelige politiske rettigheter.

Etter press fra paven og EU og trusler om økonomiske sanksjoner ble de politiske fangene satt fri i løpet av 2011 og 2012. Flere av de 75 fangene fra den svarte våren lever nå i eksil, andre lever fortsatt på Cuba. Kvinner i hvitt er inspirert av «Mødrene på mai-plassen», og deres ikke-voldelige kamp mot det argentinske militærdiktaturet på 1970 og 80-tallet.



Familiens hus - Ned med kommunismen, ned med Fidel.

Da jeg traff Sarah Marta for andre gang, i juni 2012, hadde hun noen få dager tidligere tilbragt 72 timer i fengsel etter en demonstrasjon der hun, hennes mann, mange ganger arrestert demokratiaktivist, Julio Ignacio Lèon Pèrez, og hennes eldste sønn, Julito, var blitt banket opp. Huset deres var rasert og kastet maling på av en mobb væpnet med kjepper og stein organisert av ledere for den lokale avdelingen av kommunistpartiet.



Julito Lèon Fonseca, eter å ha blitt banket opp i 2011.

Da hun ble arrestert ble hun først plassert i celle sammen med menn hun mistenkte var blitt arrestert for voldtekt. Etter noen timer ble hun imidlertid flyttet til en celle for seg selv. En overordnet innen det politiske politiet hadde grepet inn. Hun hadde rukket å bli for kjent i internasjonale medier til å bli behandlet så dårlig. Politiet fryktet presseomtale som kunne sette regimet i et negativt lys. 

Familien Fonseca hadde skrevet politiske slagord på veggen ut mot veien i huset der de bodde i utkanten av Havanna.  Sarah Marta var medtatt etter fengselsoppholdet og angrepene fra mobben. Sarah Marta viste meg videoer av den skrikende mobben og spurte meg retorisk: «Hvem andre enn kommunistpartiet har i vår fattige bydel råd til å bruke maling til å tilgrise hele huset vårt!».

Etter at mobben hadde rasert og tilgriset huset til familien. (videoer er tilgjengelige på youtube).

Sarah Marta hadde alvorlige helseplager. Hun bekymret seg for hennes to sønner som var blitt skadelidende og hadde fått vanskelige liv å leve på Cuba p.g.a. hennes og mannens politiske virksomhet. En av sønnene, Julito, hadde blitt stengt ute fra en idrettshøyskole p.g.a. det rektor omtalte som hans «kontrarevolusjonære» foreldre.

Sarah Martha, den yngste sønnen og
Julio Ignacio er alle nå i USA.

Sarah Marta snakket i juni 2012 om å søke om asyl i USA. Hun ville så gjerne delta i det aktive politiske arbeidet mot regimet på Cuba, men hun hadde dårlig samvittighet overfor sønnene sine. I 2013 emigrerte hun, den yngste sønnen og mannen. Den eldste sønnen, Julito, ble imidlertid værende igjen på Cuba.

Organisasjonen Sarah Martha var medlem av, Kvinner i hvitt er ledet av Berta Soler. 23. januar ble Soler i likhet med seks andre representanter for opposisjonen på Cuba invitert til en samtale med Roberta Jacobson, lederen av den amerikanske delegasjonen som skal forhandle med det cubanske regimet om normalisering av forbindelser mellom USA og Cuba. Lederen for Kvinner i hvitt var den eneste av de syv Jacobson inviterte, som avslo invitasjonen.

Kvinner i Hvitt - Berta Soler til venstre

 

Berta Soler kritiserte Jacobson for manglende åpenhet og for å ha en «ubalansert tilnærming». Jacobson ble kritisert for å ha latt være å invitere flere av de viktigste innen opposisjonen. I en pressekonferanse rett etter opposisjonens møte med Jacobson, fremsatte en samlet opposisjon bestående av flere av de tilstedeværende ved møtet og Berta Soler krav om å bli formelt innlemmet i de pågående samtalene mellom USA og Cuba.

Opposisjonens pressekonferanse 23 januar.
Berta Soler nr. 3 til venstre.

Opposisjonen fremsatte på pressekonferansen syv krav. Det første kravet var frigivelse av alle politiske fanger på Cuba. Det andre kravet var det allerede nevnte kravet om at opposisjonen måtte få en formell posisjon i forhandlingene. De krevde også en bredere presentasjon som skulle inkludere også sentrale opposisjonelle som ikke var blitt invitert til møtet 23. januar. Opposisjonen i eksil utenfor Cubas grenser måtte også bli gitt en form for representasjon i de pågående samtaler, mente opposisjonen på Cuba.

Opposisjonen krevde videre at den cubanske grunnloven må endres for ikke å være i strid med demokratiske rettigheter, grunnleggende menneskerettigheter og gjeldende internasjonalt lovverk. Formuleringer som garanterer kommunistpartiets vedvarende makt og slik avviser demokratiske valg, må fjernes. Loven om fiendtlig propaganda og andre formuleringer som hindrer praktiseringer av presse- og ytringsfrihet og andre demokratiske rettigheter, må fjernes.  

Videre krever opposisjonen demokratiske, åpne, etterprøvbare valg på Cuba. De krever gjennomføring av en rettstat på Cuba. Vilkårlige fengslinger må ikke lenger være vanlig praksis. Organisasjonsfrihet må tillates for å danne uavhengige politiske partier, uavhengige organisasjoner for selvstendige næringsdrivende og uavhengige arbeidstakerorganisasjoner. Det siste kravet var ny medielovgivning som tillater uavhengige aviser og medier.



Human Rights Watch' world report 2015

Opposisjonens krav om frigivelse av alle politiske fanger, blir belyst av Human Rights Watch’ årlige rapport. Cuba blir kritisert for å ha politiske fanger, praksis med vilkårlige fengslinger, manglende advokatbistand og for å ha nektet menneskerettighetsorganisasjoner å besøke fanger i fengsel. Cubanske myndigheter blir også kritisert for å ha dårlige sanitære forhold i overbefolkete celler, å nekte fanger medisinsk behandling og å hindre fanger å få besøk fra familie.

Jeg har ikke vært i kontakt med Sarah Marta Fonseca siden 2012. Dersom helsa hadde tillatt henne det, ville hun sikkert gjerne ha vært på Cuba nå. Hun ville nok gjerne ha deltatt i det politiske arbeidet en samlet opposisjon forsøker å vinne frem med. Det er en endret politisk situasjon som nå er oppstått på Cuba.  





Sarah Martha Fonseca Quevedo