Om Obamas Cuba-politikk, uavhengige bibliotek og en guide for turister.

NB! En korrigering og en beklagelse: I forrige innlegg påstod jeg at en av de fem spionene, fra "the cuban five", var blitt leder for cubansk forfatterforening. Det var basert på en misforståelse fra min side. Jeg burde sjekket dette grundigere. Beklager! De uriktige opplysningene er nå fjernet.

Barack Obama har erklært at USA og Cuba vil opprette ambassader i hverandres respektive land. Kritikere mener Obama har gitt veldig mye i forhandlingene med Raul Castro, uten å få noe særlig tilbake i form av konsesjoner i forhold til demokrati, menneskerettigheter, frigivelse av politiske fanger og behandling av opposisjonelle. Man kan forsvare Obamas strategi ved å hevde at han ved å stille så godt som ingen krav overfor Castro-regimet, så kan ikke selv «hardlinerne», de mest dogmatiske og overfor USA mest uforsonlige innen regimet, skylde på USA for de manglende forbedringer i livskår utålmodige cubanere vil gjøre seg forhåpninger om i umiddelbar fremtid. Man kan hevde at USAs regjering slik har plassert «ballen» på regimets «banehalvdel».

Likevel kan det være verdt å lytte til kritikere blant opposisjonelle cubanere, både i eksil-miljøet og på Cuba. Castro-dynastiet har i mer enn et halvt århundre lykkes i å diskreditere all politisk motstand fra eksilmiljøet som «CIA-lakeier», «Miami-mafia» eller bare «Miami», som for mange i internasjonal og i norsk presse er en diskvalifiserende betegnelse, som krever umiddelbar avvisning av alt av innhold i deres budskap.

De cubanske eksilmiljøene består av et bredt politisk spekter med det til felles at de ikke støtter totalitær kommunisme. At regimet har lykkes med å skape en forestilling i internasjonale medier om at hele det bredt sammensatte miljøet av eksil-cubanere i Florida, skulle ha som eneste motivasjon å få tilbake rikdommene den rettferdige, egalitære og sosialt omfordelende cubanske kommunismen skulle ha fordelt til folkets og de fattiges beste, er imponerende propaganda-arbeid fra Castro-dynastiets side.

Antonio Rodiles, leder for SATS, cubansk uavhengig menneskerettighetsorganisasjon,
før og etter at han søndag ble banket opp av cubansk politisk politi
under marsjen sammen med Kvinner i Hvitt.

Kritikken av Obama fra Kvinner i hvitt og andre opposisjonelle for ikke å ha lyttet til og ha gitt den politiske opposisjonen på Cuba en stemme i forhandlingene om Cubas fremtid, er omtalt i nylige innlegg på bloggen. Obama nevnte i talen han holdt i forbindelse med åpningen av ambassader, at USA forbeholdt seg retten til å kritisere Castro-regimet når USA så det som nødvendig. 80 opposisjonelle ble arrestert etter Kvinner i Hvitts marsjer søndag 5. juli.

Obama antas å ville arrangere et besøk til Cuba før han går av etter presidentvalget i slutten av 2016. Paven forventes å besøke Cuba allerede i september.  Vil Obama ønske å reise før en ny amerikansk president er valgt, eller vil han vente til etter presidentvalget med å reise? Reiser Obama før, kan han komme til å påvirke presidentvalgkampen i Florida og påvirke mulighetene for demokratisk valgseier. Sannsynligheten taler for at han vil vente til etter at ny president er valgt. Da vil Obama kunne motta hyllest uten å behøve å tenke strategisk på hvordan han i det over syv tiår pågående politiske sjakkspillet mellom USA og Cuba, skal styre amerikansk politikk overfor Cuba.

Antonio Rodiles taler ved et møte
for cubanske opposisjonelle.

Obama kunne om han ville, ha støttet initiativet fra et samlet miljø av menneskerettighetsaktivister ledet av Antonio Rodiles, Berta Soler og Antunes, om et lovforslag om amnesti for alle politiske fanger, gjeldende ikke bare for de mellom 50 og 70 politiske fangene på Cuba. Det korrupte rettsvesenet på Cuba gjør bruk av fabrikkerte anklager mot dissidenter, og dissidenter blir dømt for lovbrudd regimet ser gjennom fingrene med at vanlige cubanere utøver, svartebørshandel. Dette har jeg skrevet om i et av de første innleggene på bloggen, om den manglende rettsstaten på Cuba. Mange politiske fanger er altså arrestert for økonomiske forbrytelser, og det forklarer ulike oppgitte tall for politiske fanger. Et tyvetall politiske fanger soner lengre fengselsstraffer, noen av dem straffer på opptil 20 år.

Regimet har lykkes med å definere de politiske fangene blant de 53 fangene USAs regjering i januar presset Castro-regimet til å sette fri, til en legal status som gjør det mulig for regimet å fengsle de samme menneskene på nytt uten nye straffeprosesser. De politiske dommene er altså ikke opphevet, men kun midlertidig satt i bero, for så lenge regimet ønsker. Lovforslaget menneskerettighetsaktivister har samlet seg om, vil således forsøke å tvinge frem løslatelse av alle politiske fanger, og samtidig ta fra regimet mulighet til på nytt å fengsle opposisjonelle som er blitt «midlertidig» frigitt. Siden Obama fremsatte kravet i desember om frigivelse av 53 politiske fanger, som et vilkår for å inngå i en normaliseringsprosess med Cuba, er det ikke urimelig å forvente at Obama kan finne det vanskelig ikke å stille seg bak et slikt krav i de videre forhandlinger med Castro-regimet om Cubas fremtid.

Latin-amerikansk litteratur er kjent for sammen med Cuba-entusiasten Ernest Hemingway å ha den korteste novellen noen gang skrevet. Hemingway skrev: Babyshoes for sale, never worn. I Latin-Amerika er novellen skrevet av Augusto Monteroso mer kjent: When he woke up, the dinosaur was still there, Cuàndo despertò, el dinosaurio todavìa estaba allì. Den tvetydige novellen er av de fleste tolket til å handle om militærdiktaturer, og mennesker som våknet opp til hver dag som et pågående mareritt med dinosaurer de aldri blir kvitt.



Dinosaurer ved sengekanten.

 

I en artikkel på nettavisen til det cubanske instituttet for presse og ytringsfrihet, ICLEP, blir det spekulert på om ikke en Obama som ønsker å gå inn i historien som en utenrikspolitisk suksess, presidenten som løste opp den fastlåste situasjonen med den lille naboøya, vil komme til å erfare at når han går av som president vil det stå en glisende dinosaur ved sengen hans hver morgen.  Dinosauren i form av det totalitære diktaturet som han så sterkt undervurderte den strategiske sluheten til, og som han ble utmanøvrert av, viste seg kanskje å komme styrket ut av den endringen i USAs politikk hans administrasjon var arkitekt for.

En Guide for turister - Når sannheten først har våknet, så sovner den ikke igjen, La verdad despierta, nunca vuelve a dormirse (Josè Martì).

Den på bloggen tidligere nevnte kunstneren Tania Bruguera, har nylig fått opplyst at regimet har midlertidig utsatt på ubestemt tid rettssaken mot henne for å ha forsøkt å skape «offentlig uorden» ved å forsøke å arrangere en «performance» på Revolusjonsplassen i Havanna. Cubanere som møtte opp skulle få et minutt til å uttale seg i en mikrofon om hva de ønsket for framtiden. På denne måten forsøker regimet å ta luften av den internasjonale kampanjen som har vokst frem til støtte for Tania Bruguera og hennes krav om artistisk frihet og ytringsfrihet. Hennes legale status vil imidlertid være slik at regimet kan vente med å gjennomføre rettssaken til internasjonale medier har mistet interesse for Bruguera. Det nevnte lovforslaget om amnesti ville kunne være til hjelp også for hennes krav om artistisk frihet og ytringsfrihet.

Bruguera har et kunstverk utstilt i El museo de Bellas artes. Spør du som turist, en av guidene ved museet om du kan få se kunstverket Bruguera har fått stilt ut, vil du antageligvis få en interessant reaksjon fra guiden du spør.

En annen kunstner som er nevnt på bloggen er Danilo Maldonado, El Sexto. Nylig erklærte El Sexto ved hjelp av vennen Lia Villares, gjennom hennes Facebook-side, at han ville være sin egen advokat  ved rettssaken han siden han ble arrestert i desember, fremdeles ikke har fått vite når skal finne sted. Noen kilder oppgir at han er blitt dømt til tre år, men slik jeg har oppfattet det er strafferammen for forbrytelsen 3 år, men jeg har forstått det slik at han ikke har fått noen rettssak ennå. Han har i erklæringen påpekt at han ikke har drept noen og heller ikke angrepet noen militærforlegning med tanke på å styrte noen regjering, men kun har drevet med kunst.

En tegning av El Sexto . Legg merke til de to grønne grisene
påskrevet navnene "Raul og Fidel".

Grafitti-kunstneren minner på denne måten om hvordan Fidel Castro da han i 1953 ble fengslet for å ha drept mennesker i angrepet på militærforlegningen Moncada. El comandante sonet likevel ikke mer enn 21 måneder, og under rettssaken fikk han lese opp den skrevne talen: «Historien vil tilgi meg», et dokument som har bygget opp under Fidels guddommeliggjøring på Cuba. Kanskje planlegger El Sexto, som snart har sittet 7 måneder i fengsel en lignende tale ved sin rettsprosess? Vil norske kunstnere og norsk presse da kjenne sin besøkelsestid?

El Sextos venn, Gorki Aguila, sanger i Porno para Ricardo, ble i mai arrestert for å ha forsøkt å henge opp en poster på veggen utenfor El museo de Bellas artes med budskapet: Sett El Sexto fri. Spør du som turist, guiden om hun kan fortelle deg hvor Aguila ble arrestert for å ha hengt opp posteren, vil du kunne få en interessant reaksjon. Ta gjerne også en selfie ved stedet Aguila ble arrestert. Studioet til punkergruppen Porno para Ricardo kan også være verdt et besøk. (Besøker du Tania Brugueras adresse eller kommer i kontakt med Kvinner i hvitt, vil de sikkert hjelpe deg med å finne adressen til Porno para Ricardos studio.) (Du kan lese mer om Tania Bruguera, El Sexto og Porno para Ricardo i andre innlegg på bloggen).

Bevegelsen for uavhengige bibliotek
på Cuba ble stiftet i 2009. De har 42
biblioteker, filialer i Havanna,
Cienfuegos, Pinar del Rio, Santiago,
Camaguay og Las Tunas.

Bevegelsen for uavhengige bibliotek på Cuba er fremdeles en livskraftig organisasjon. De har filialer i Havanna og i en rekke andre byer og tettsteder. Jeg har ikke lykkes i få tak i adressene til de uavhengige bibliotekene. Jeg anbefaler norske turister med reiseplaner for Cuba å ta med seg en, to eller flere bøker fra listen jeg har nevnt, og gjerne også Hannah Arendts bok på spansk om «Origins of totalitarianism», og møte opp hjemme hos Tania Bruguera eller møte opp på søndag formiddag etter gudstjeneste ved en av den pasifistiske organisasjonen Kvinner i Hvitts ukentlige fredlige marsjer. Da vil du kunne spørre etter adresser til uavhengige bibliotek.

I Miami finnes Instituto de la Memoria Historica cubana contra el totalitarismo. De har laget en guide både på spansk og engelsk med steder turister som ønsker å se viktige steder for opposisjonelle på Cuba, kan besøke. Å besøke stedene som blir nevnt er ikke ulovlig, men du kan komme til å oppleve at sikkerhetspoliti kan komme bort til deg og stille deg noen spørsmål.

Et tettsted på Cuba mange nordmenn liker å besøke er Trinidad. I Trinidad finnes «El museo de los bandidos», bandittenes museum. På det nevnte instituttet i Miamis hjemmesider vil du også finne informasjon om de mange opprørene blant bønder på Cuba siden revolusjonen. Turister som har lest seg opp på forhånd vil kunne sette informasjonen museet i Trinidad gir om bondeopprørere inn i en større, kritisk ramme, og vil kunne stille guidene interessante oppfølgingsspørsmål en norsk turist vil ha glede av å se hvordan en guide håndterer.

Cuba lever av turisme. Turisme er blant de få næringsveiene på Cuba som det inkompetente og korrupte regimet ikke har klart å ødelegge. Å arrestere turister vil ikke bare skremme vekk turister, men også «trigge» de turistene som er mest spenningssøkende til å gjøre akkurat det som regimet da har vist at utløser arrestasjoner. Dette vet regimet, og vil ikke ønske å arrestere turister. Imidlertid må enhver turist som oppsøker steder regimet ikke liker at turister oppsøker, være forberedt på at de lovbruddene som regimet til vanlig ser gjennom fingrene med at turister utfører på Cuba, bruk av narkotika, ta i mot seksuelle tjenester fra prostituerte i alle aldre mot betaling, kjøre bil i fylla, kanskje også kjøpe ulovlige varer som sigarer uten statlig kontrollert godkjennelse, kan bli utgangspunkt for en arrestasjon. Det regimet ser gjennom fingrene med at turister gjør, vil turister som gjør noe regimet ikke liker, som å støtte opposisjonelle, kunne bli arrestert for.

Den norske regjering samarbeider med cubanske myndigheter om en fredsprosess mellom den colombianske marxist-geriljaen FARC og colombianske myndigheter. Norske myndigheter legger mye prestisje i å være tilretteleggere for pågående fredssamtaler i Havanna, men enda viktigere er prestisjen som følger med å være fredsskaper, for cubanske myndigheter. Castro-regimet ønsker neppe å oppleve diplomatiske komplikasjoner med norske styresmakter p.g.a. av at noen tilfeldige norske turister skulle ha samtaler med cubanske opposisjonelle.

Gravstedene til Orlando Zapata Tamayo og Pedro Luìz Boitel finner du opplysninger om i guiden. De døde begge av å sultestreike seg til døde. (Se gjerne innlegg om sultestreik som politisk våpen på bloggen). Å legge ned blomster, aller helst hvite i tråd med fargene til Kvinner i Hvitt, vil være en handling som kan gjøre at du kommer i kontakt med interessante mennesker og at du opplever mer spennende ting på reisen på Cuba enn turister flest gjør. Du kan også komme til å få noen morsomme historier å fortelle kolleger eller medstudenter når du er tilbake i Norge etter ferien. Er du en jusstudent, har juristutdanning eller har interesse for menneskerettigheter, kan et besøk til Cubalex’ kontorer i Havanna for en samtale med de som arbeider der, være av interesse.  

Skulle du besøke Museo de la revolucion, revolusjonsmuseet, i Havanna, er det enkelte av montrene som er interessante. Monteren der det blir forklart at Fidel Castro, måtte avskaffe alle andre politiske partier enn kommunistpartiet, for de hadde jo alle samarbeidet med Batista-regimet, er en hendelse det kan være på sin plass å be en tilgjengelig ansatt eller en tilstedeværende guide om å utdype begrunnelsen for. I museet vil du også se en stor karikatur av den styrtete diktatoren Batista, med store negerlepper, i tråd med svært utbredte rasistiske stereotypier på Cuba. Å stille et spørsmål ved om karikaturen ikke er en aning rasistisk, vil kunne utløse interessante reaksjoner fra museets ansatte eller fra tilstedeværende guider. (I det aller første innlegget på bloggen vil du kunne lese mer om rasisme på Cuba).

Skal du oppsøke Kvinner i Hvitts fredsmarsjer hver søndag på den 5. aveny i Havanna, kan du gjerne ha en hvit binders festet på skjorta eller T-skjorta, som et lite symbol på solidaritet med cubanske opposisjonelle, dersom du har lysst til det. Ta med en eske hvite binders fra Norge før du drar, dersom du ønsker det.

De uavhengige bibliotekene låner ut bøker, arrangerer studiesirkler
om litteratur og film, arrangerer kurs i menneskerettighetsarbeid og
leseopplæring og leksehjelp for barn i fattige strøk.

Saber leer, es saber andar - å lære å lese, er å lære å gå (Josè Martì).

 

Guider: På engelsk: https://www.youtube.com/watch?v=diKlBiDkKkg

 På spansk: https://www.youtube.com/watch?v=SpEuC4RWzMM

Nettstedet: Instituto de la Memoria historica cubana contra el totalitarismo:
http://www.cubamemorial.net/

Jeg har også en skriftlig guide med de samme opplysningene, som PDF-fil. Den får jeg ikke til å legge ut på bloggen, men send meg en mail, så sender jeg den til deg per mail. Mailadressen min: janskart@gmail.com

Nyttige adresser:
Tania Brugueras adresse:
Calle Tejadillo, 214, e/Aguacate y Compostela, Habana Vieja.

Cubalex i Havanna:
Lindero No. 169 esq. Angeles, El Calvario, Arroyo Naranjo, La Habana, Cuba.



En hvit binders -
en måte å markere
solidaritet for nordmenn

En video (på spansk) der Antonio Rodiles forklarer hva som skjedde 5. juli, da han ble banket opp av det politiske politiet:
https://www.youtube.com/watch?v=305XilibeFA

Videoer der Tania Brugera forklarer to av sine artistiske prosjekter:
Prosjektet fra 2009 hun forsøkte å gjenta 31. desember 2014.
https://www.youtube.com/watch?v=B3KOV26APlM

Et prosjekt om immigrasjon i USA:
https://www.youtube.com/watch?v=MFse5lawU5A

Et intervju om hennes kunst:
https://www.youtube.com/watch?v=tdsu0aCXctE



Kilder: Som alltid på denne bloggen, er ICLEPS nettsider den viktigste kilden til så godt som alle artikler.

Intervju med lederen for Kvinner i Hvitt på besøk i Oslo.

Ved Oslo Freedom Forum 26. og 27 mai intervjuet jeg 4 cubanske opposisjonelle. En av dem var leder for Kvinner i Hvitt, Berta Soler.

Den uavhengige journalisten jeg snakket med under Oslo Freedom Forum, påpekte hvilken dyktig politiker Raul Castro er. I Washington, Moskva, Brussel, Paris, hos paven i Roma og Bejing blir lillebror Raul hyllet og behandlet som en respektert statsmann. Regimet håper å kunne overleve i tiden fremover, og få mulighet til å foreta en endring av det politiske og økonomiske systemet på Cuba i retning modeller fra Vietnam, Kina eller Russland. I disse landene har den såkalt «kommunistiske» eliten lykkes i å ivareta den økonomiske og i hovedsak også den politiske makten, men samtidig tilsynelatende gjennomført demokratiske reformer, og noe som tilsynelatende ligner på presse- og ytringsfrihet.

Cuba er fjernet fra USAs terror-liste. Cuba trener ikke lenger opp terrorister, eller gir annen form for militær støtte til terrororganisasjoner eller geriljaorganisasjoner som Farc i Colombia. Det var derfor rimelig av USA å fjerne Cuba fra USAs liste over land som støtter terrorisme. Cuba trengte å bli fjernet fra listen for å kunne reforhandle en stor utenlandsgjeld, og få mulighet til å ta opp nye lån. Forhandlinger med kreditorene om utenlandsgjeld finner nå sted. Castro-dynastiet har oppnådd mye, men uten å gi noe tilbake.


Berta Soler under Oslo Freedom Forum i 2014.

Berta Solers hovedbudskap var en kritikk av USA, Paven og EU for i deres dialoger med Castro-regimet, ikke å lytte til sivilt samfunn på Cuba. Obama og alle andre internasjonale aktører må inkludere, lytte til det sivile samfunn, de opposisjonelle, i de politiske prosesser som vil normalisere politiske og diplomatiske forhold til regimet. De politiske prosessene for normalisering foregår over hodet på det cubanske folk. USA, paven og EU kan ikke fortsette å se bort fra hvordan Castro-regimet behandler opposisjonelle. Ved ikke å arrangere møter med opposisjonelle, gir USA, EU og paven regimet aksept for å fortsette den undertrykkelsen de utøver overfor organisasjoner fra det virkelige sivile samfunn på Cuba. Soler oppfordret Obama til å ta med representanter for det sivile samfunn i diskusjonene om Cubas fremtid.

Lederen av Kvinner i Hvitt mener Castro-brødrene er mestere i å gi løfter de ikke holder. Berta Soler mener paven kjenner godt til undertrykkelsen av opposisjonelle på Cuba. Majoriteten av medlemmene i Kvinner i Hvitt er katolikker, og troende, men ikke alle, og noen er ateister. De marsjerer i Havanna og flere andre byer og tettsteder hver søndag etter gudstjeneste. Jeg spurte henne om paven håper å kunne oppnå en tilsvarende reversering av abort i retning av absolutt forbud mot abort, som den katolske kirken i Nicaragua har oppnådd ved å samarbeide med den gamle revolusjonshelten Daniel Ortega i Nicaragua. Soler understreket at hun som kristen ville ta i mot alle barn som velkomne, og gjøre sitt beste for å sørge for at de blir tatt godt vare på. Den katolsk-troende kvinnen påpekte imidlertid at cubanske kvinner i stor grad brukte den utbredte retten til selvbestemt abort nærmest som et prevensjonsmiddel, siden det for den fattige befolkningen var dyrere å betale for prevensjonsmidler. Lederen av Kvinner i Hvitt antok det ville bli vanskelig å endre på mentaliteten som tilsa utstrakt bruk av abort på Cuba.

Den uavhengige journalisten jeg intervjuet under Oslo Freedom Forum, mente imidlertid at regimet med stor sannsynlighet ville endre abortlovgivning og den liberale abortpraksisen på Cuba. Castro-dynastiet har overfor paven en rekke kort på hånden de kan spille ut. Den katolske kirken var en sterk maktfaktor på Cuba før revolusjonen, og mistet mange privilegier med revolusjonen. Alle de gamle privilegiene den katolske kirken ble fratatt med Fidels styre, vil lillebror Raul nå kunne gi tilbake, ett av gangen, og oppnå applaus fra kirken for hvert eneste privilegium han gir dem. Kirken vil kunne få vesentlig innflytelse over lavere og høyere utdannelse, kirken vil kunne få reklametid på TV, få lage egne programmer, og makt til å sensurere. Den Katolske kirken vil også med en absolutt statsmakt som vil trenge dem, kunne hindre de konkurrerende protestantiske sektene som de siste tiårene har gjort så stor fremgang i misjonspraksis i andre latin-amerikanske land, i å konvertere cubanere til protestantiske sekter.  

Den uavhengige journalisten mente det ikke ville være noe problem for regimet å endre politikk i forhold til abort i restriktiv retning, til tross for mangeårig, rådende liberal praksis. Siden så mange unge cubanere har forlatt Cuba med forhåpninger om bedre økonomiske utsikter i utlandet, er Cuba i ferd med å få en tiltagende aldrende befolkning med få unge til å finansiere velferd for de mange pensjonistene.  Journalisten mente regimet gjerne kunne finne på å formulere en politikk der mødre ble helter, og det ble ansett som kontrarevolusjonært å være for abort og prevensjon, en form for motsats til Kinas ett-barns-politikk. De andre cubanerne som hørte på ham mens han snakket, så på hverandre og lo. Den ene sa: «På Cuba kan alt skje. Regimet er i stand til hva som helst.» En av cubanerne føyde til: «Vi er på vei tilbake til der samfunnet vårt var før revolusjonen». Så ristet de på hodet og lo alle sammen.  

De siste månedene har det vært en vond strid innad i Kvinner i Hvitt, en strid om ledervervet. Kritikerne av Berta Soler som leder for organisasjonen, har vært Laura Pollan, datter av den tidligere lederen i Kvinner i Hvitt. På spørsmål om striden om ledervervet forteller Soler at krefter på Cuba mente Kvinner i Hvitt burde legges ned etter avtalen mellom USA og Cuba om normalisering i desember. Hun mener regimet ønsket å bidra til det hun beskriver som «å kutte ned stammen rundt Soler og Kvinner i Hvitt» ved å skape splid i organisasjonen. Soler antyder altså at regimet har bidratt å eskalere striden om ledervervet. Jeg har ikke snakket med andre kilder om dette, så det er umulig for meg å gjøre noen kvalifiserte vurderinger om striden i organisasjonen. Soler påpeker imidlertid, og dette har jeg fått bekreftet fra andre kilder, at Kvinner i Hvitt hadde en demokratisk avstemning blant medlemmene om hvorvidt Soler skulle fortsette som leder. Hun fikk over 90% av stemmene. En liten krets rundt Laura Pollan har startet en egen organisasjon etter modell av Kvinner i Hvitt. Organisasjonen har altså opplevd en liten avskalling, men den har nå en leder med et demokratisk mandat bak seg.

Berta Soler ble spurt om rasisme og diskriminering på Cuba. Lederen av Kvinner i Hvitt er som hun selv sier, «negra». Jeg nevnte for henne hva dissenten Antunes hevder om rasisme og diskriminering på Cuba. (Se aller første intervju på bloggen, om Antunes.) Soler trekker frem diskriminering innen utdanning, og mener svarte er forfordelt innen skole og høyere utdanning på Cuba. Hun nevner hvordan en av lederne for parlamentet på Cuba er svart, men hvordan denne svarte lederen blir trukket frem for å tilbakevise alle de tause anklagene om diskriminering. Diskriminering er utbredt, mener Soler. Kvinner blir også diskriminert, svarer hun på mitt spørsmål. Kvinner er de som bærer tyngst i et samfunn som ikke fungerer, avslutter hun.

Antunes fremhevet i intervjuet som er publisert på denne bloggen i midten av januar, at revolusjonen hadde vedtatt fjerning av all diskriminering og forskjellsbehandling. Regimet mente det ikke var behov for et lovverk som sikret mot diskriminering når revolusjonen hadde fjernet all diskriminering.

Neste innlegg  blir et intervju med bassisten i Porno Por Ricardo.

Sultestreik som politisk våpen mot Castro-regimet

Under en av Guillermo Fariñas mange utførte sultestreiker ble han spurt av en representant for det politiske politiet, CNI, om hvordan han kunne tillate seg å risikere å utsette sine barn for å vokse opp uten far. Politiagenten prøvde å overbevise Fariñas om at han måtte avsluttet den i 2010 pågående sultestreiken. Fariñas som er dekorert krigsveteran (fra Cubas krig i Angola), med doktorgrad i psykologi, skal ha svart at dersom han selv i egenskap av psykolog skulle ha laget en psykologisk profil på seg selv, ville hans tidligere liv som kommunistisk elitesoldat i likhet med flere andre faktorer, ha vist ham at han var en person som søkte en større sak å sette livet sitt inn på, å finne noe verdt å dø for. Fariñas skal ha gjennomført så mange som 23 sultestreiker de siste årene i protest mot regimet. Fariñas er en av en lang rekke cubanske opposisjonelle som har brukt sultestreik som politisk våpen mot Castro-dynastiets totalitære regime.

Guillermo Farinas og legen som hjalp ham under sultestreiken i 2010.

Flere av de 75 politiske fangene som var blitt fengslet under «den svarte våren» i 2003 gjennomførte sultestreiker under oppholdet i fengsel. En av dem var Orlando Zapato Tamayo. Han var blitt arrestert for å ha deltatt i en ulovlig demonstrasjon, for å ha vist forakt og for ha deltatt i underskriftsaksjoner med krav om demokratiske reformer. Tamayo ble først dømt til 3 måneders fengsel i 2002, så sluppet ut, for så på nytt å bli fengslet for deltakelse i politisk virksomhet. Fordi han deltok i flere politiske aksjoner organisert av fangene i fengselet, økte straffen hans etter hvert til 36 års fengsel. 36 års fengsel for i utgangspunktet å ha deltatt i ulovlige demonstrasjoner, underskriftsaksjoner og annen pasifistisk politisk virksomhet.

Orlando Zapata Tamayo

Tamayo sultestreiket seg til døde i 2010 i protest mot behandlingen av ham selv og de andre politiske fangene. Tamayo sultestreiket blant annet for retten til i stedet for å ha på seg fengslets fangedrakt, å kle seg i de hvite klærne den pasifistiske kvinnebevegelsen Kvinner i Hvitt har gjort til varemerke for opposisjon mot regimet. Tamayo argumenterte for at de politiske fangene på Cuba om ikke annet, i alle fall burde få de samme soningsforholdene Fidel Castro fikk etter det militære angrepet fra geriljaen på militærforlegningen Moncada i 1953. Fidel ble dømt til 13 års fengsel i et angrep som kostet mange militære livet. Han ble av diktatoren Batista benådet etter 22 måneders fengsel under helt andre soningsforhold enn de Fidel har latt sine pasifistiske politiske motstandere sone under.   

Tamayos død i 2010 vekket sterke reaksjoner i Europa, i USA og fra paven. Den mindre karismatiske lillebroren Raul hadde siden 2006 overtatt styret på Cuba etter karismatiske Fidel. Raul behersket ikke det internasjonale politiske spillet like godt som storebror. Raul lyktes ikke med å stilne den internasjonale kritikken mot regimets behandling av deres politiske fanger. Reaksjonene fra omverdenen lot seg ikke stilne. Regimet forsøkte å sverte Tamayo ved å hevde at han var en vanlig forbryter og i tillegg voldelig og alkoholisert, og at han først ble politisk radikalisert i fengslet.
Å samordne politisk undertrykkelse er imidlertid krevende øvelser for korrupte diktaturer. Ensrettete diktaturer mangler mekanismer for at de ulike delene av statsapparatet skal kunne utøve en kritisk kontroll av de andre statsmaktene. I regimets forsøk på å sverte en annen dissident, Martha Beatrice Roque, publiserte regimet bilder av det de ønsket skulle fremstå som kompromitterende bilder av henne. Regimet var imidlertid ikke klar over at de samme bildene fra de politiske møtene bekreftet for omverden at Tamayo deltok i politisk motstand mot regimet før Tamayo ble arrestert. I et uoversiktlig ensrettet, korrupt statsapparat vet ikke alltid den ene hånda hva den andre hånda gjør.

Regimet under Rauls ledelse fryktet hvordan enda en dissidents død i sultestreik etter Tamayos død, ville kunne øke det internasjonale presset ytterligere om å frigi de politiske fangene. Den da i sitt hjem sultestreikende Fariña fryktet for mange av de 53 fangenes helsetilstand og var redd den politiske opposisjonen på Cuba ville kunne miste en hel generasjon av sentrale dissidenter. Regimet hadde sett for seg at de fengslete dissidentene om de ikke skulle la seg knekke, ville kunne holdes isolert og hindres i å utøve innflytelse for all fremtid.

I 2010 fikk Tamayo og Fariñas sultestreik, trusler om økonomiske sanksjoner og politisk press fra EU og paven, regimet til å frigi de siste 53 politiske fangene fra «den svarte våren». All den internasjonale oppmerksomheten rundt Tamayos død hadde tatt luften ut av den spanske regjeringens politiske offensiv innad i EU for å heve sanksjonene mot Cuba. De øst-europeiske landene som tidligere hadde vært kommunistiske fikk styrket sin motstand mot å oppheve EUs felles posisjon om å opprettholde strenge sanksjoner mot Cuba inntil menneskerettigheter og demokratiske rettigheter ble respektert.

Motstandere av Castro-diktaturet har også tidligere gjort bruk av sultestreik som politisk våpen. I 1972 sultestreiket den fengslete poeten, dissidenten og en nær venn av den kjente forfatteren Armando Valladares, Pedro Luiz Boitel. Etter 53 dagers sultestreik uten å ha mottatt medisinsk behandling, døde han av sult. Boitel ble av regimet begravet i en umerket grav i Havanna.


Pedro Luiz Boitel

Etter å ha sonet 17 år i fengsel for å ha kritisert regimet gjennomførte Jorge Luiz Garcìa Pèrez, også kalt Antunes, i 2009 sammen med sin kone Iris, og et annet familiemedlem en sultestreik for å presse regimet til å bedre forholdene for politiske fanger i cubanske fengsler. I 2012 døde Wilmar Villar Mendoza etter mer enn 50 dagers sultestreik, og ble slik den tredje politiske fangen til å dø av sultestreik under Castro-regimets styre.

Sultestreik blir fremdeles brukt av opposisjonelle på Cuba som et virkemiddel mot regimet. I romjulen 2014, rett etter at Obama hadde kunngjort avtalen om å oppnå normalisering av forbindelser mellom USA og Cuba, ble en kvinne arrestert for å ha satt en dukke med Raul Castros ansikt på et gatehjørne i Havanna. I fengsel innledet hun sultestreik. Få dager senere ble hun sluppet fri. Marcelino Abreu Bonora ble fengslet for å ha gått rundt i tettstedet Santa Clara med et hvitt plastarmbånd med ordene «Endring», «Cambio». Han ble banket opp av det politiske politiet og satt i fengsel uten å få legetilsyn. Han innledet sultestreik. Bonora hadde blitt arrestert noen år tidligere for å ha delt ut løpesedler mot regimet og for å ha ropt slagord offentlig mot regimet. Også da innledet han sultestreik, og ble etter lang tids sultestreik til slutt løslatt. Bonoras sultestreik i begynnelsen av januar i år, ble omtalt av den uavhengige journalisten Ivan Carrillo. Carrillo publiserte artikler om Bonora i ICLEPs internettavis. Regimet måtte igjen av frykt for at internasjonale medier skulle skrive om politiske fanger og slik kunne skape et økt politisk press mot regimet, løslate en sultestreikende dissident.

Marcelino Abreu Bonora i sultestreik i 2014.

Fariñas har altså sultestreiket flere ganger for å legge politisk press på regimet. Han har selv også vært fengslet etter å ha blitt anklaget av en kvinnelig nabo fra bydelens nabolagskomite for et påstått overfall. Regimet gjør ofte bruk av fabrikkerte anklager heller enn å fengsle dissidenter for politisk virksomhet. I 2006 gjennomførte Fariñas en sultestreik i protest mot regimets begrensinger av det cubanske folks bruk av internett. Han mottok i 2006 Reportere uten Grensers «Cyber-freedom» pris for sitt forsvar av retten til informasjon og tilgang til internett. Fariñas sultestreik i 2010 holdt på å koste ham livet, og påførte ham alvorlige helseskader, slik også sultestreiken i 2006 gjorde. Fariñas nyter stor respekt blant andre opposisjonelle på Cuba for sin kompromissløshet overfor regimet og villighet til å sette eget liv på spill for å få frigjort den generasjonen av dissidenter fra den «svarte våren» som nå utgjør en viktig del av kjernen i den pasifistiske opposisjonen som kjemper for demokratiske endringer på Cuba. Denne generasjonen og Fariñas vil jeg skrive mer om i neste innlegg som publiseres neste uke.



Guillermo Farinas, også kalt "Coco".
Dekorert krigsveteran med doktorgrad i psykologi.

Om diskriminering av opposisjonelles barn, nabolagskomiteer og opposisjonelle rappere

I utdanningsvesenet på Cuba foregår diskriminering av barn av politisk opposisjonelle. Under Stalins ledelse innførte Sovjetunionen en paragraf i straffeloven som definerte «kontrarevolusjonær virksomhet», artikkel 58 i straffeloven av 1927. Minste strafferamme var 3 år, men strafferammen ble i løpet av 30-tallet utvidet først til 20, så til 25 år. Cuba var fra begynnelsen av 60-tallet, og særlig etter Cuba-krisen i 1962, økonomisk klient og Sovjet var Cubas økonomiske velgjører frem til muren falt og Sovjet gikk i oppløsning. Castro-dynastiet lærte mye av Sovjets undertrykkelsesapparat.


Under Stalin innførte Sovjet en lovparagraf
mot "kontrarevolusjonær virksomhet".

Cuba har også en lov som skal hindre kontrarevolusjonær virksomhet. Paragraf 88 i den cubanske straffeloven er loven om fiendtlig propaganda. De to totalitære regimene har til felles det å ha lovparagrafer som kan anvendes vilkårlig mot mennesker som uttaler seg på en måte regimet oppfatter som kritisk og truende mot deres egen makt. Å straffe opposisjonelle ved å hindre barna til de kontrarevolusjonære å få utdanning, var noe det gamle Sovjet praktiserte. Castro-diktaturet praktiserer det samme i dag.

Leder av Kvinner i hvitt, Berta Soler, ble i begynnelsen av februar invitert til et møte i den amerikanske kongressen. Med på møtet i kongressen var også to andre opposisjonelle, Sarah Martha Fonseca og Antunes. (Du kan lese intervjuer med Foseca og Antunes i andre artikler på denne bloggen.) Antunes, Soler og Fonseca hadde blitt invitert til den amerikanske kongressen for å fortelle om regimets behandling av opposisjonen på Cuba. Blant de mange formene for undertrykkelse Soler nevnte for representantene i kongressen, var også hvordan regimet hindret barna til opposisjonelle i å få utdanning på Cuba.


Antunes, Berta Soler og Sara Marta Fonseca
under høringen i den amerikanske kongressen.

Julito Fonseca er en av de to sangerne i rappegruppen Los censurados, og er sønn av de to dissidentene Sara Marta Fonseca Quevedo og Julio Ignacio Leon Fonseca. Julitos foreldre har begge vært fengslet en rekke ganger av regimet for politisk virksomhet. Sarah Marta har vært med i organisasjonen Damas de blanco, Kvinner i hvitt, organisasjonen som ble startet av konene og mødrene til de 75 fangene fra den «svarte våren». Kvinner i hvitt var inspirert av «Mødrene på mai-plassen», og deres ikke-voldelige kamp mot det argentinske militærdiktaturet på 1970 og 80-tallet.

Ekteparet Fonseca, deres to sønner, Julito og Ignacio, det andre medlemmet av rapperduoen, Los censurados, Rodolfo Ramirez, og jurist og uavhengig journalist Raul Risco er alle sammen til stede ved samtalen jeg har med dem i utkanten av hovedstaden Havana 30. juli 2011. Julito forteller hvordan han p.g.a. foreldrenes politiske aktivitet og kritikk av regimet ble presset ut av høyskolen der han studerte idrett.

«Jeg prøvde først å bli profesjonell idrettsutøver, i fotball. Siden oppdaget legene en hjertefeil. Da ønsket jeg å utdanne meg til å bli trener. Etter en tids sykdom (hjertefeilen) skulle jeg ta en prøve jeg hadde gått glipp av. Jeg ble gitt feil opplysninger om tidspunktet for prøven. Dermed strøk jeg i et fag. Fordi jeg hadde støket i et fag ble jeg så fratatt studieplassen. Jeg oppsøkte rektor på kontoret hans på skolen. Han sa til meg at jeg ikke hadde rett til å klage. Han sa jeg ikke fortjente bedre med mine kontrarevolusjonære foreldre», forteller Julito.  

Julito Fonseca har erfart hvordan det politiske politiet ved hjelp av nabolagskomiteer har lykkes i å hindre ham i få arbeid. Etter å ha blitt utvist fra studiet, fikk Julito seg jobb som murer i et privat firma.


CDR - Nabolagskomiteene for beskyttelse av revolusjonen.

«En representant for nabolagskomiteen oppsøkte sjefen (for det private håndverkerfirmaet). Han ga sjefen beskjed om at firmaet ville få problemer dersom ikke firmaet ga min jobb til en annen. Noen dager senere møtte jeg tilfeldigvis lederen for nabolagskomiteen på gata. Jeg spurte ham hvorfor han tok fra meg levebrødet», forteller Julito.

Det utviklet seg så til en verbal konfrontasjon der Julito dyttet nabolagslederen til side og gikk sin vei. Julito ble senere anholdt av politiet etter å ha blitt anmeldt for overfall av nabolagslederen. Det ble imidlertid ikke noen politisak av det. Julito ble forhørt om saken, men fikk så gå fri.

Jurist og uavhengig journalist Raul Risco bryter inn i samtalen og forklarer at personer som blir arrestert på Cuba ikke får ta kontakt med advokat, men kun får en forsvarer oppnevnt under en eventuell rettssak. Risco forteller videre at mange heller ikke får kontakte familie og gitt beskjed om hvor de er, når de blir arrestert av politiet. 23-årige Julito bekrefter at han for noen år siden som mindreårig, 15 år, etter å ha blitt arrestert for å frakte ost ulovlig fra landsbygda og inn til hovedstaden Havanna ikke fikk melde fra til foreldrene, slik at foreldrene fikk vite hvor han var. Moren, Sarah Marta, kan bekrefte at hun var ganske bekymret da hun i et døgn ikke fikk kontakt med sin 15-årige sønn, som hun ventet hjem fra en lang busstur. 


Julito etter et møte i 2011 med en mobb fra nabolaget
 organisert av det lokale kommunistpartiet.  

  

Rapper-duoen den arbeidsledige Julito har dannet sammen med vennen, som kaller seg El Primario, har laget en rekke videoer med politisk innhold og kritikk av Castro-regimet. I tekstene deres hylles kjente opposisjonelle. Los censurados blir nektet å avholde konserter.
 



To bilder av Rodolfo Ramirez, El primario. Bildet til høyre etter at
han ble angrepet på åpen gate av to personer med tilknytning til politiet. .

Rapper-duoen den arbeidsledige Julito har dannet sammen med vennen, som kaller seg El Primario, har laget en rekke videoer med politisk innhold og kritikk av Castro-regimet. I tekstene deres hylles kjente opposisjonelle. Los censurados blir nektet å avholde konserter. Musikken de lager blir formidlet til cubansk ungdom ved minnepinner og DVDer Julito og El Primario brenner selv.




El primario og Julito

Antunes om rasisme på Cuba

Under Barack Obamas State of the Union tale, hadde republikaneren John Boehner, speaker I Representantenes Hus to gjester med seg. Jorge Luis Garcia Pèrez (50), med kallenavnet Antunes, fikk sammen med kona, Iris Pèrez Aguilera, være tilstede som representant for den politiske opposisjonen på Cuba.

Jorge Luis Garcia Perez

 Amerikanske myndigheter innledet 21. januar samtaler med cubanske myndigheter om opprettelse av diplomatiske forbindelser. Det amerikanske utenriksdepartementet ved Roberta Jacobson leder USAs forhandlingsdelegasjon. 23. januar vil hun arrangere en frokost der ledende opposisjonelle på Cuba skal få delta. 

Antunes advarer Obama mot å gjennomføre en dialog med Castro-dynastiet uten å sette strenge krav om demokratiske reformer, respekt for menneskerettigheter og frigivelse av alle politiske fanger på Cuba. Opposisjonen mener han bør få en rolle i forhandlingene om Cubas videre utvikling. Antunes frykter bedrete økonomiske betingelser først og fremst vil komme regimets støttespillere til gode, og at kampen for demokratiske reformer og menneskerettigheter på lengre sikt kan bli svekket. 

 

I Juli 2012 foretok jeg et intervju med Antunes. I 2013 endret cubanske myndigheter reglene for utreise og innreise for cubanere. Endringene gjorde det mulig for opposisjonelle å reise ut av Cuba, men likevel kunne komme tilbake. Selv om Antunes nå får lov å være på besøk i USA, har ikke situasjonen for opposisjonelle på Cuba endret seg vesentlig siden 2012, mener flere opposisjonelle. Spørsmålet er om situasjonen for opposisjonelle vil bedre seg som en følge av dialogen mellom amerikanske myndigheter og Castro-dynastiet.

Intervju med Cubas svar på Mandela – Juli 2012.

Antunes og familien hans blir grundig overvåket. For å unngå å bli arrestert i mitt forsøk på å besøke ham, har jeg ved mørkets frembrudd en kveld i juli 2012 tatt en privat, ulovlig taxi fra Santa Clara, halvannen times kjøretur fra Placetas. Cuba er en politistat, men det politiske politiet jobber ikke nattskift med mindre de har fått informasjon som tilsier nattarbeid. Endelig fremme lyser billyktene fra taxien opp huset til Antunes’ familie. På veggen ut mot gaten står det skrevet med store bokstaver:  «Ni me callo, ni me voy». Oversatt til norsk: Jeg holder verken kjeft eller drar (fra Cuba). Ordene er de samme som tittelen på Antunes’ selvbiografi, som han har smuglet ut manus til og i utlandet fått publisert.

Antunes har sittet 17 år i fengsel. I 1990 under 1. maifeiring på hjemstedet, Placetas, tok Antunes seg til rette på talerstolen og holdt en spontan appell der han omtalte endringene som hadde skjedd i landene i Øst-Europa etter murens fall i rosende ordelag.  Antunes brøt slik loven om fiendtlig muntlig og skriftlig propaganda, paragraf 88 i cubansk grunnlov. Cuba skiller seg fra andre diktaturer ved at de har et lovverk som eksplisitt gjør kritikk av regimet og dets politikk kriminelt. Han ble dømt til 5 års fengsel. I fengsel nektet han å delta i «kommunistisk omskolering», og ble satt i isolat i 9 måneder. Dommen ble forlenget med flere år. Antunes organiserte i fengslet en gruppe av fanger som drev ikke-voldelig motstand mot regimet. Straffen hans ble forlenget for i fengslet å ha vist manglende respekt for Cubas leder, Fidel Castro. 

Castro-regimet ble utsatt for politisk press fra EU og fra paven, som engasjerte seg for de på den tiden mange politiske fangene, deriblant Antunes. Antunes slapp fri i 2007. Castro-regimet prøver å unngå igjen å utløse et lignende effektivt internasjonalt politisk press. Anerkjente politiske dissidenter blir ikke lenger dømt til lange fengselsstraffer. Loven om fiendtlig propaganda blir ikke lenger anvendt. Antunes blir i likhet med andre anerkjente politiske dissidenter regimet tidligere har måttet frigi etter effektivt internasjonalt press, jevnlig arrestert for kortere tidsrom og jevnlig trakassert av det politiske politiet på Cuba.

På Cuba er etnisitet et følsomt, og tabubelagt tema.

Antunes og kona Iris, er begge farget. De to er blant lederne for den politiske opposisjonen i regionen Santa Clara på Cuba. 

«I følge den revolusjonære ideologi er alle former for diskriminering offisielt fjernet med revolusjonen. Lover mot diskriminering finnes ikke. De som likevel hevder å oppleve diskriminering p. g.a. rase på Cuba kan ikke appellere til lovverk eller rettsapparat. Diskriminering p.g.a. rase er utbredt på Cuba, innen fengselssystemet, innen arbeidslivet og innen kommunistpartiet. I straffesystemet får de fargete («los negros»), strengere straffer for de samme forbrytelsene, og de soner under strengere kår enn «los blancos».»

Antunes omtaler de av europeisk avstamning, som «de hvite», «los blancos», og de fargete som «los negros», «de svarte». Siden revolusjonen i 1959 har Fidel (1959-2006) og Raul (siden 2006) vært ledere uten å ha blitt demokratisk valgt i et land der majoriteten av befolkningen er av farget avstamning. Brødrene Castro tilhørte før revolusjonen, selv om de var født utenfor ekteskap, en overklasse hovedsakelig bestående av cubanere av europeisk avstamning.

«Heller ikke de få svarte blant lederne i kommunistpartiet forsøker å gjøre noe med forskjellsbehandlingen. De er kun dekorasjoner. De er mer hvite enn de hvite. De svarte opposisjonelle er et problem for regimet. Kommunistpartiet kan ikke avvise dem som borgerskap eller hevde at de går ærend for imperialismen», hevder Antunes.

Fargete behandlet som hunder. 

«Jeg er stadig blitt fortalt av representanter for regimet i fengsler og andre steder, at i USA og i Europa blir svarte behandlet som hunder. Selv kan jeg ikke vite, da jeg aldri har vært utenfor Cuba,» hevder Antunes.

Kona til Antunes, Iris Pèrez Aguilera, har dannet og leder en kvinneforening for sivile rettigheter. Organisasjonen er oppkalt etter Rosa Parks, kvinnen som ved å nekte å reise seg på bussen for en hvit passasjer i 1955, ble viktig for borgerrettsbevegelsen blant de fargete i USA. Antunes forteller at Iris også har vært fengslet og hennes liv og helse har vært i fare, da hun er blitt nektet mat og behandling for sukkersyke i fengslet.  Det politiske politiet passer på at Antunes i likhet med andre opposisjonelle ikke får jobb. Han og kona kan ikke få barn fordi lange opphold i fengsler under dårlige soningsforhold har påført Antunes flere helseskader, deriblant dårlig sædkvalitet. Han har også hatt et infarkt. Jeg spør han om dette kanskje er ting han ikke vil jeg skal skrive om. Han møter blikket mitt: 

«Du kan skrive og publisere alt jeg sier».

«Jeg hater ingen, og jeg er ikke bitter. Men jeg vil ha brødrene Castro og de andre lederne for regimet dømt i en rettferdig rettsak for deres forbrytelser mot det cubanske folk,» sier Antunes.

Antunes er bekymret for at det som har skjedd i Russland vil kunne skje på Cuba. Han frykter at eliten rundt Castro-dynastiet, vil lykkes i å etablere en yngre leder i en maktposisjon som lik Putin, vil kunne ivareta elitens økonomiske og politiske interesser, også i det samfunnet som vil ta form etter at dynastiet ikke lenger har full kontroll over samfunnets institusjoner. 

En annen dissident, den uavhengige journalisten Pedro Moran, som satt fengslet på Cuba fra 2003 til 2012, har overfor meg i en samtale i 2012 uttalt seg om Antunes, en opposisjonell han hevdet regimet frykter. Antunes var «…karismatisk, sterk, yngre enn de andre opposisjonelle. Antunes appellerer til vanlige cubanere, og er en som får ting til å skje».