Dobbel-tenkning blant latin-amerikanere om Cuba.

Hva mener egentlige latin-amerikanere flest om Fidel Castro, den cubanske revolusjon, og det cubanske samfunnet? I Norge påstår mange Castro-apologeter at Fidel og den cubanske revolusjon fortsatt er et levende ideal for latin-amerikanere flest. Latin-amerikanere flest ser det cubanske samfunnet som langt fra noe ideal verdt å etterstrebe.

Fidel Castro er død. Hvor representative er egentlig de venstreradikale lederne i Latin-Amerika, som hyllet Fidel Castro under hans begraving, for latin-amerikaneres holdning til revolusjonslederen Fidel Castro? I Norge har debatten gått om han var en frigjører eller en autoritær diktator, helt eller tyrann. En fulldekkende oversikt over hva cubanere mener om Fidel vil vi først kunne få når Cuba slutter å være et totalitært diktatur.

Har Latin-Amerika-forsker Leiv Marsteintredet rett når han hevder mange Latin-Amerika-kjennere har en tendens til å prøve å overbevise den norske offentligheten om at akkurat den politiske lederen de er opptatt av, er svært populær i Latin-Amerika? Det anerkjente meningsmålingsinstituttet Latino-barometro har foretatt en meningsundersøkelse blant latin-amerikanere i alle land der slike meningsmålinger lar seg gjennomføre på en meningsfull måte, om å vurdere ulike politiske ledere på det amerikansk kontinent. Diktaturet på Cuba var unntatt, forståelig nok. Slik Leiv Marsteintredet påpeker om Latin-barometros undersøkelse, så blir Fidel vurdert som lite populær sammenlignet med Lula, George Bush, Obama, Chavez og de fleste andre politiske ledere på det amerikanske kontinent. Det er myter at Fidel Castro skulle være så beundret og at det cubanske samfunnet skulle fremstå som et ideal blant latin-amerikanere flest. Selv blant latin-amerikanere med tilhørighet på venstresiden er oppfatningen av det cubanske samfunnet svært annerledes enn norske Castro-apologeter liker å fremstille det.


Leiv Marsteintredet - dyktig og
kunnskapsrik Latin-Amerika-forsker

Nicaraguanske akademikere med sosialistiske sympatier forholder seg i spørsmål om Cuba til to virkeligheter. De forholder seg til èn virkelighet som eksisterer i ideenes verden, som teoretisk, abstrahert, idealisert virkelighet og en annen virkelighet som eksisterer i en konkret, sansbar, erfarings-basert virkelighet. Når de snakker om Cuba er det mange akademikere med sosialistiske sympatier i Nicaragua, som veksler mellom å forholde seg til den abstraherte, idealiserte virkeligheten og den «virkelige» virkeligheten i samtaler om politikk, avhengig av samtalens tema og egne oppfatninger av egne interesser.

Spørsmålet er om skyggesidene ved det cubanske kommunistiske samfunnet, slik samfunnet faktisk er i virkeligheten, bare hører hjemme i den diskursen som handler om den «virkelige» virkeligheten, eller om også forekomsten av skyggesidene hører hjemme i den diskursen som handler om den teoretiske, abstraherte virkeligheten. Har uhellsvangre omstendigheter, i hovedsak forårsaket av USA, hele ansvaret for det sosialistiske samfunnets skyggesider, sammen med «menneskelig svikt» blant den kommunistiske eliten, eller er det også ideene det er noe galt med?

Under en taxi-tur i Nicaragua i juli 2016 spurte jeg taxi-sjåføren om hva han mente om Cuba. Taxi-sjåføren hadde sterke sandinist-sympatier og forklarte meg med stor overbevisning hvorfor han ville stemme på Daniel Ortega ved valget i november. For noen år siden hadde han oppholdt seg 6 måneder på Cuba. Han hadde vært del av en delegasjon som skulle formidle kunnskap om hvordan man drev bensinstasjoner i Nicaragua til cubanere, som skulle lære å drive bensinstasjoner på Cuba. Han ristet oppgitt på hodet. «Det cubanske systemet fungerer ikke. Det finnes to realiteter på Cuba, partiets realitet og virkeligheten slik den virkelig er.»

Jeg spurte mine to universitetsutdannete jevnaldrende, nicaraguanske venner med sterke sandinist-sympatier om hva de mente om den cubanske revolusjonen. De mente at snart 60 år, to generasjoner, ikke var nok til å endre et samfunn, til å skape «det nye sosialistiske mennesket». USA hadde mye av skylden for at det cubanske sosialistiske eksperimentet foreløpig ikke hadde lyktes med å skape et fungerende, sosialistisk samfunn, mente de to akademikerne.

I Nicaragua fortalte jeg mine sandinist-sympatiserende venner om den utbredte barneprostitusjonen, den enda mer utbredte sexturismen, og det manglende nasjonale lovverket mot barneprostitusjon. Jo da, om de ikke kjente til alle detaljene om FN-konvensjoner og nasjonalt lovverk, så kjente de i hovedsak til Cubas sex-industri og forekomsten av barneprostitusjon. Den ene av de to prøvde famlende å si at dette handlet om fattigdom, som nødvendiggjorde umoralske handlinger for å overleve. Da svarte jeg at dersom fattigdom var en av årsakene til barneprostitusjonen, så måtte Castro-regimet ta sitt ansvar for i snart 60 år å ha drept alt som heter innsatsvilje og foretaksomhet i den cubanske befolkningen.


Jineterismo på Cuba.

Min Nicaraguanske venn ble taus. Den andre sandinist-sympatisøren forklarte at det jeg fortalte om, det kjente han til. Han hadde nok lyst til å besøke Cuba, men det jeg her nevnte var for ham en av flere grunner til at det for hans del ikke hastet, og at det ikke ville være så veldig trist om det skulle falle seg slik, at han aldri fikk besøkt et Cuba han i utgangspunktet altså anså som et ideal.

De samme to sandinist-sympatisørende akademikerne hadde altså dagen før hevdet at de mente den cubanske revolusjon trengte to generasjoner til, altså 60 år til, for virkelig å lykkes med å skape det nye sosialistiske mennesket. Dagen etter avslører de så at de kjenner til skyggesidene ved det kommunistiske samfunnet på Cuba, deriblant den utbredte barneprostitusjonen. De to hyggelige, intelligente nicaraguanske vennene mine kan i samtaler om det revolusjonære Cuba bevege seg fra den ene dagen å vektlegge en diskurs der et idealisert, abstrahert Cuba er dominerende, mens de dagen etter i samtaler om Cuba, kan vise at de kjenner godt til alt som tilhører diskursen om det andre, erfaringsbaserte, «virkelige» Cuba med alle dets skyggesider. Lik den tidligere nevnte nicaraguanske taxi-sjåføren som hadde vært på Cuba, så er de seg bevisste to forskjellige realiteter forbundet med det revolusjonære Cuba, den virkeligheten partiet forfekter og den «virkelige» virkeligheten.

Utvikler enkelte akademikere i Latin-Amerika med sosialist-sympatier en form for «dobbel-tenkning» i forhold til Cuba, for å kunne bevare håpet om bedre, mer rettferdige, sosialistiske samfunn i Latin-Amerika til tross for all kunnskapen om det store spriket mellom ideal og virkelighet i det kommunistiske samfunnet på Cuba?

Latin-amerikanere føler kanskje at de ikke har så mye å være stolte av? Latin-Amerika er riktignok kjente for tango, salsa og annen dans, revolusjonær visesang, magisk realisme og annen flott litteratur. Latin-amerikanere er likevel ofte skurker eller gjengkriminelle i filmer og Tv-serier. Blir latin-amerikanere alt for ofte assosiert med kokainhandel, lavt utdannet arbeidskraft og dysfunksjonelle samfunn med mye kriminalitet og store sosiale forskjeller?

Er den cubanske revolusjonen for mange latin-amerikanere å anse som en nær slektning mange en gang hadde stor tiltro til, men som de alle vet endte opp som en mislykket taper? Misliker de at ikke-latinere kritiserer en cubansk revolusjon, som en gang for lenge siden ga mange latin-amerikanere stolthet? Er det derfor en del latin-amerikanere forsvarer Cuba mot bedre vitende?
Latin-amerikanere kjenner godt til spriket mellom de to virkelighetene. En bekjent fortalte om en chilener som hadde løyet til kona om hvor han hadde dratt på guttetur med kompisene en uke. Da hun fant ut at gutteturen hadde gått til Cuba, (og kanskje det at han ikke ville at hun skulle vite at turen hadde gått til Cuba,) så skilte hun seg fra ham. Det blir ofte i norsk debatt fremhevet hvor omfattende prostitusjonen var under Batista. Men hva om Castro-dynastiets styre til tross for all den postulerte humanismen og erklærte idealismen, egentlig har gjort prostitusjonen mer omfattende på Cuba enn den var under Batista?

Latin-amerikanere flest tror kanskje egentlig ikke på at USAs imperialistiske politikk, som ikke skulle ha endret seg vesentlig etter den kalde krigen, og menneskelige svakheter som revolusjonen altså skulle kunne ha endret på om de fikk holde seg ved makten i to generasjoner til, skulle være årsakene til det store spriket mellom de to virkelighetene? Oppegående latin-amerikanere vet utmerket godt at det ikke er USAs innflytelse som skulle være hovedårsaken til alle det cubanske, sosialistiske samfunnets skyggesider i den «virkelige» verden.


Les Leiv Marsteintredets gode nekrolog om Fidel Castro:
http://www.vg.no/nyheter/meninger/cuba/fidel-castro-en-leder-stoerre-enn-seg-selv/a/23857302/

Intervju med lederen for Kvinner i Hvitt på besøk i Oslo.

Ved Oslo Freedom Forum 26. og 27 mai intervjuet jeg 4 cubanske opposisjonelle. En av dem var leder for Kvinner i Hvitt, Berta Soler.

Den uavhengige journalisten jeg snakket med under Oslo Freedom Forum, påpekte hvilken dyktig politiker Raul Castro er. I Washington, Moskva, Brussel, Paris, hos paven i Roma og Bejing blir lillebror Raul hyllet og behandlet som en respektert statsmann. Regimet håper å kunne overleve i tiden fremover, og få mulighet til å foreta en endring av det politiske og økonomiske systemet på Cuba i retning modeller fra Vietnam, Kina eller Russland. I disse landene har den såkalt «kommunistiske» eliten lykkes i å ivareta den økonomiske og i hovedsak også den politiske makten, men samtidig tilsynelatende gjennomført demokratiske reformer, og noe som tilsynelatende ligner på presse- og ytringsfrihet.

Cuba er fjernet fra USAs terror-liste. Cuba trener ikke lenger opp terrorister, eller gir annen form for militær støtte til terrororganisasjoner eller geriljaorganisasjoner som Farc i Colombia. Det var derfor rimelig av USA å fjerne Cuba fra USAs liste over land som støtter terrorisme. Cuba trengte å bli fjernet fra listen for å kunne reforhandle en stor utenlandsgjeld, og få mulighet til å ta opp nye lån. Forhandlinger med kreditorene om utenlandsgjeld finner nå sted. Castro-dynastiet har oppnådd mye, men uten å gi noe tilbake.


Berta Soler under Oslo Freedom Forum i 2014.

Berta Solers hovedbudskap var en kritikk av USA, Paven og EU for i deres dialoger med Castro-regimet, ikke å lytte til sivilt samfunn på Cuba. Obama og alle andre internasjonale aktører må inkludere, lytte til det sivile samfunn, de opposisjonelle, i de politiske prosesser som vil normalisere politiske og diplomatiske forhold til regimet. De politiske prosessene for normalisering foregår over hodet på det cubanske folk. USA, paven og EU kan ikke fortsette å se bort fra hvordan Castro-regimet behandler opposisjonelle. Ved ikke å arrangere møter med opposisjonelle, gir USA, EU og paven regimet aksept for å fortsette den undertrykkelsen de utøver overfor organisasjoner fra det virkelige sivile samfunn på Cuba. Soler oppfordret Obama til å ta med representanter for det sivile samfunn i diskusjonene om Cubas fremtid.

Lederen av Kvinner i Hvitt mener Castro-brødrene er mestere i å gi løfter de ikke holder. Berta Soler mener paven kjenner godt til undertrykkelsen av opposisjonelle på Cuba. Majoriteten av medlemmene i Kvinner i Hvitt er katolikker, og troende, men ikke alle, og noen er ateister. De marsjerer i Havanna og flere andre byer og tettsteder hver søndag etter gudstjeneste. Jeg spurte henne om paven håper å kunne oppnå en tilsvarende reversering av abort i retning av absolutt forbud mot abort, som den katolske kirken i Nicaragua har oppnådd ved å samarbeide med den gamle revolusjonshelten Daniel Ortega i Nicaragua. Soler understreket at hun som kristen ville ta i mot alle barn som velkomne, og gjøre sitt beste for å sørge for at de blir tatt godt vare på. Den katolsk-troende kvinnen påpekte imidlertid at cubanske kvinner i stor grad brukte den utbredte retten til selvbestemt abort nærmest som et prevensjonsmiddel, siden det for den fattige befolkningen var dyrere å betale for prevensjonsmidler. Lederen av Kvinner i Hvitt antok det ville bli vanskelig å endre på mentaliteten som tilsa utstrakt bruk av abort på Cuba.

Den uavhengige journalisten jeg intervjuet under Oslo Freedom Forum, mente imidlertid at regimet med stor sannsynlighet ville endre abortlovgivning og den liberale abortpraksisen på Cuba. Castro-dynastiet har overfor paven en rekke kort på hånden de kan spille ut. Den katolske kirken var en sterk maktfaktor på Cuba før revolusjonen, og mistet mange privilegier med revolusjonen. Alle de gamle privilegiene den katolske kirken ble fratatt med Fidels styre, vil lillebror Raul nå kunne gi tilbake, ett av gangen, og oppnå applaus fra kirken for hvert eneste privilegium han gir dem. Kirken vil kunne få vesentlig innflytelse over lavere og høyere utdannelse, kirken vil kunne få reklametid på TV, få lage egne programmer, og makt til å sensurere. Den Katolske kirken vil også med en absolutt statsmakt som vil trenge dem, kunne hindre de konkurrerende protestantiske sektene som de siste tiårene har gjort så stor fremgang i misjonspraksis i andre latin-amerikanske land, i å konvertere cubanere til protestantiske sekter.  

Den uavhengige journalisten mente det ikke ville være noe problem for regimet å endre politikk i forhold til abort i restriktiv retning, til tross for mangeårig, rådende liberal praksis. Siden så mange unge cubanere har forlatt Cuba med forhåpninger om bedre økonomiske utsikter i utlandet, er Cuba i ferd med å få en tiltagende aldrende befolkning med få unge til å finansiere velferd for de mange pensjonistene.  Journalisten mente regimet gjerne kunne finne på å formulere en politikk der mødre ble helter, og det ble ansett som kontrarevolusjonært å være for abort og prevensjon, en form for motsats til Kinas ett-barns-politikk. De andre cubanerne som hørte på ham mens han snakket, så på hverandre og lo. Den ene sa: «På Cuba kan alt skje. Regimet er i stand til hva som helst.» En av cubanerne føyde til: «Vi er på vei tilbake til der samfunnet vårt var før revolusjonen». Så ristet de på hodet og lo alle sammen.  

De siste månedene har det vært en vond strid innad i Kvinner i Hvitt, en strid om ledervervet. Kritikerne av Berta Soler som leder for organisasjonen, har vært Laura Pollan, datter av den tidligere lederen i Kvinner i Hvitt. På spørsmål om striden om ledervervet forteller Soler at krefter på Cuba mente Kvinner i Hvitt burde legges ned etter avtalen mellom USA og Cuba om normalisering i desember. Hun mener regimet ønsket å bidra til det hun beskriver som «å kutte ned stammen rundt Soler og Kvinner i Hvitt» ved å skape splid i organisasjonen. Soler antyder altså at regimet har bidratt å eskalere striden om ledervervet. Jeg har ikke snakket med andre kilder om dette, så det er umulig for meg å gjøre noen kvalifiserte vurderinger om striden i organisasjonen. Soler påpeker imidlertid, og dette har jeg fått bekreftet fra andre kilder, at Kvinner i Hvitt hadde en demokratisk avstemning blant medlemmene om hvorvidt Soler skulle fortsette som leder. Hun fikk over 90% av stemmene. En liten krets rundt Laura Pollan har startet en egen organisasjon etter modell av Kvinner i Hvitt. Organisasjonen har altså opplevd en liten avskalling, men den har nå en leder med et demokratisk mandat bak seg.

Berta Soler ble spurt om rasisme og diskriminering på Cuba. Lederen av Kvinner i Hvitt er som hun selv sier, «negra». Jeg nevnte for henne hva dissenten Antunes hevder om rasisme og diskriminering på Cuba. (Se aller første intervju på bloggen, om Antunes.) Soler trekker frem diskriminering innen utdanning, og mener svarte er forfordelt innen skole og høyere utdanning på Cuba. Hun nevner hvordan en av lederne for parlamentet på Cuba er svart, men hvordan denne svarte lederen blir trukket frem for å tilbakevise alle de tause anklagene om diskriminering. Diskriminering er utbredt, mener Soler. Kvinner blir også diskriminert, svarer hun på mitt spørsmål. Kvinner er de som bærer tyngst i et samfunn som ikke fungerer, avslutter hun.

Antunes fremhevet i intervjuet som er publisert på denne bloggen i midten av januar, at revolusjonen hadde vedtatt fjerning av all diskriminering og forskjellsbehandling. Regimet mente det ikke var behov for et lovverk som sikret mot diskriminering når revolusjonen hadde fjernet all diskriminering.

Neste innlegg  blir et intervju med bassisten i Porno Por Ricardo.

Obama og Castro-regimet foran møtet i Det Pan-Amerikanske Forbund 10-11. april.

Kan man forstå at cubanske opposisjonelle er splittet i forhold til Obamas imøtekommende politikk og løfter om å fjerne sanksjoner og handelsblokade? Noen av de opposisjonelle støtter den endrete politikken, mens andre kritiserer Obama for den. Har USAs regjering ført en politikk etter 17. desember som har gitt kritikerne grunn til å stole på at Obama fører en fornuftig politikk overfor Cuba?

Cuba, Venezuela og USA posisjonerer seg alle sammen foran møtet i Det Pan-Amerikanske Forbund 10-11 april, i Panama. De nært samarbeidende regimene på Cuba og i Venezuela, ønsker å holde seg ved makten, men hva er USAs målsetninger med deres politikk overfor de to regimene?


Barack Obama og Raul Castro hilser på hverandre.

Cuba er hovedutfordringen for Obama dersom han ønsker et Latin-Amerika med økt respekt for demokrati og menneskerettigheter. I forholdet mellom Castro-dynastiet og Maduro-regimet, er det Castro-dynastiet som er den dominante i forholdet. Er Obamas strategi at dersom Cubas befolkning får tilgang til internett, om det blir aldri så mye kontrollert av kommunistpartiet, og befolkningen får tilgang til amerikanske investeringer, økt kontakt med amerikanske turister og handelssamkvem mellom de to landene øker, så løsner jerngrepet Castro-dynastiet har over det cubanske samfunnet, av seg selv?

Med unntak av journalister med nære bånd til republikanerne, synes de fleste journalister å være enige om at USAs endring av en «mislykket politikk» overfor Cuba var nødvendig. 17. desember offentliggjorde Barack Obama at amerikanske og cubanske myndigheter ville gå inn i forhandlinger for å normalisere forbindelsene mellom de to landene. USA stilte krav om frigivelse av 53 politiske fanger, som etter tautrekking om hvilke politiske fanger regimet skulle sette fri, i løpet av januar ble innfridd.


I internasjonale medier var de fleste enige om at Obamas endring av
USAs politikk overfor Cuba som ble annonsert 17. april var klok.

Krav om endringer i demokratisk retning og respekt for menneskerettigheter USA også fremmet i forkant av forhandlingene, har imidlertid Castro-regimet møtt med brysk avvisning. Regimet har krevd respekt for «Cubas indre anliggender». Cubansk «nasjonal selvråderett« lar i følge regimet, seg ikke forene med presse- og ytringsfrihet, stemmerett ved åpne, demokratiske valg, en rettsstat som respekterer menneskerettigheter, organisasjonsfrihet eller krav om fri tilgang til informasjon ved fri bruk av internett. Lederen for USAs forhandlingsdelegasjon, Roberta Jacobson, synes utover å ha hatt noen få korte møter med den politiske opposisjonen, å ha akseptert Castro-dynastiets krav. USA synes å respektere regimets krav om at eliten som oppnådde absolutt makt for 56 år siden, fremdeles må få beholde den politiske makten og de økonomiske privilegiene som følger med absolutt makt.  

Lykkes Castro-dynastiet i å utmanøvrere USAs regjering? Regimet ga etter for USAs krav om å frigi 53 politiske fanger før reelle forhandlinger om normalisering av forbindelser kunne starte. Castro-dynastiet lyktes likevel med å overkjøre USA i å definere hvilke 53 politiske fanger som skulle frigis, til tross for at USA skulle ha formulert en liste med navnene på fangene de krevde løslatt. Denne listen er senere blitt holdt hemmelig, av frykt for at en publisering av listen ville kunne styrke motstanderne av forhandlinger blant republikanerne og deres mulighet til i den amerikanske kongressen å hindre videre forhandlinger. Mange av de frigitte 53 fangene var beviselig fanger som dels allerede var frigitt og dels skulle bli frigitt i umiddelbar fremtid. Mange av de frigitte ble gitt en juridisk status som innebar at regimet kunne arrestere dem på nytt om regimet skulle ønske det, uten foregående rettsprosess. Hvilke politiske fanger var det USA krevde frigitt, men som Castro-dynastiet lyktes med å hindre at ble å regne blant de 53 frigitte? Var prosessen rundt de 53 politiske fangene den første harde prøven for Obama-regjeringen i møte med Castro-regimet?


Cuba har lykkes i å få FN til å gjøre vedtak som oppfordrer
USA til å oppheve handelsblokaden og andre av USAs sanksjoner mot Cuba.

USA og Cuba har innledet tredje fase i forhandlingsprosessen om normalisering av forbindelser mellom de to landene. Obama har erklært at han gjerne vil at USA og Cuba skal kunne ha gjenetablert diplomatiske forbindelser, opprettet ambassader i hverandres land i forkant av møtet i Det Panamerikanske Forbund. I Panama skal Obama og Raul Castro trykke hverandres hender foran internasjonal presse, og da ønsker Obama samtidig å kunne forteller verden at ambassader er blitt opprettet.

I forhold til krav om demokratiske endringer har ikke Cuba gitt vesentlige konsesjoner. Likevel har USA lettet på deler av de strenge sanksjonene. Obama har også lovet det cubanske folk tilgang til internett. Regimet har lovet folket at regimet vil gjøre det regimet kan for at alle cubanere skal få tilgang til internett. Regimet insisterer imidlertid på at bruk av internett må være under streng politisk kontroll.

Tirsdag 31. mars starter forhandlinger om forståelse og respekt for menneskerettigheter, som skal være en del av samtalene i Washington mellom delegasjoner for USA og Cubas styresmakter. Castro-regimet har sagt de vil diskutere temaet med utgangspunkt i de to lands ulike tilnærminger til begrepet menneskerettigheter. Castro-regimet vil rette oppmerksomheten mot den innsatsen de mener å utøve med å fremme rettigheter til helse og utdanning blant land de samarbeider med, og de vil rette oppmerksomheten mot hvordan de mener USA svikter sitt ansvar for å gi egen befolkning helse og utdanning. Vil Castro-regimet lykkes med å sette dagsorden i diskusjonene, og hvordan vil internasjonale medier vinkle de to ulike fremstillingene av hva respekt for menneskerettigheter bør handle om?

Er Obamas strategi at dersom Cubas befolkning får mer tilgang til internett, investeringer, kontakt med turister og handelssamkvem, så løsner jerngrepet Castro-dynastiet har over det cubanske samfunnet, av seg selv? Tenker Obama at når ikke lenger regimet kan skylde på USA og embargoen for manglende økonomisk utvikling og manglende velstand, så vil befolkningen gjøre regimet ansvarlig og kreve endringer og demokratiske reformer? Tror USAs regjering at dersom Cubas befolkning blir eksponert for amerikansk direkte påvirkning økonomisk og kulturelt og ved nærere samkvem mellom de to folkene, så vil økonomiske maktforhold endre seg, for deretter å bli etterfulgt av endring av politiske maktforhold på Cuba? Undervurderer Obama et totalitært regime som har bevart absolutt makt i 56 år?

Kanskje frykter Obama at dersom det totalitære diktaturet forsvinner vil Cuba kunne bli et naboland i økonomisk, sosialt og politisk kaos? Er amerikanske styresmakter redde for at Cuba uten diktaturet og etter en mulig uoversiktlig transformasjonsprosess fra diktatur til noe som de kanskje frykter ikke vil bli et velfungerende demokrati, vil kunne bli en «failed state»? Frykter USAs myndigheter narkotikakriminalitet, at kokain-karteller vil rekruttere et stort da arbeidsledig sikkerhets og militærapparatet, at Cuba vil egne seg som mellomstasjon for narkotikasmugling, at store menneskemasser vil ankomme USA på flukt fra et land i kaos og kanskje også at et Cuba i kaos vil tjene Russland og andre økonomiske og politiske rivalers interesser? Har ikke Obama tilstrekkelig tillit til at en opposisjon som foreløpig ikke har klart å samle seg om en dominerende politisk leder og en samlet strategi, vil klare å gjøre Cuba til et økonomisk og politisk velfungerende samfunn etter en eventuell transformasjonsprosess fra diktatur til demokrati?   


Guillermo Farinas, Antonio Rodiles,
 Felix Navarro og Angel Moya.

Det direkte møtet mellom USAs og Cubas lederer vil ta mye av oppmerksomheten ved Det Pan-Amerikanske Forbunds konferanse. Konferansen vil imidlertid bli en arena der mange politiske organisasjoner med ulike politiske agendaer vil slåss om oppmerksomheten fra internasjonale medier. Politisk kontroversielt og nyskapende er det at også cubanske opposisjonelle organisasjoner er invitert til den offisielle konferansen. I Panama vil Maduro og chavistene imidlertid arrangere en «anti-imperialistisk» motkonferanse, som vil rette kritikk mot USA, imperialisme og nyliberalisme. Til den offisielle konferansen vil den cubanske statlige delegasjonen ha med seg representanter for organisasjoner fra «sivilt samfunn», men disse organisasjonene vil være kontrollert av det cubanske statsapparatet. Imidlertid har konferansens arrangører også invitert representanter for uavhengige organisasjoner på Cuba. Den politiske opposisjonen, blant dem Kvinner i Hvitt, vil bli representert. Andre cubanske opposisjonelle organisasjoner, som vil være igjen på Cuba, vil samtidig arrangere sin egen motkonferanse for «uavhengig sivilt samfunn» i ulike distrikter av Cuba.


Her overrekker Nicolas Maduro Brazils president
Dilma Roussef et bilde av Hugo Chavez

Vil Maduros «anti-imperialistiske» motkonferanse lykkes med å stjele oppmerksomheten fra det offisielle programmet for «sivilt samfunn i Latin-Amerika»? Og vil opposisjonen på Cuba under konferansen i Panama få oppmerksomhet for sine krav om demokratiske reformer og respekt for menneskerettigheter på Cuba, eller vil Castro-regimets utvalgte og av regimet kontrollerte representanter for «sivilt samfunn» på Cuba lykkes i å diskreditere de opposisjonelle organisasjonenes representanter i internasjonale mediers øyne? Og vil de opposisjonelle som er blitt igjen på Cuba der de arrangerer sin «motkonferanse», lykkes i få oppmerksomhet for sine synspunkter og krav om demokrati og menneskerettigheter og bli lyttet til når de ytrer sine forhåpninger om å kunne være med å forme Cubas fremtid?

Hva slags rolle vil Obama komme til å spille i Panama 10-11. april? Vil man i ettertid huske han som presidenten som tok Raul Castro i hånden og skrinla et halvt århundre med «mislykket» sanksjonspolitikk, og som samtidig ble utmanøvrert av et totalitært diktatur? Det er ikke vanskelig å forstå at opposisjonen på Cuba er splittet i synes på Obamas fra desember endrete politikk overfor Castro-regimet. Mange opposisjonelle på Cuba er kritiske til Obamas nye politikk. Obama har så langt ikke gitt kritikerne noen grunn til å endre mening. Kan Obama komme tilbake og overbevise kritikerne om at han virkelig er situasjonens herre i håndteringen av diktaturer i Latin-Amerika?

 

Neste artikkel, som vil bli publisert tirsdag 7. april, ikke mandag denne gangen, vil handle om Venezuelas rolle i det spente forholdet mellom USA og Cuba.

 

Kilder: ICLEP, det cubanske instituttet for presse- og ytringsfrihet.

Norske medier har vært blinde på venstre øye

Norske medier bør endre hvordan de vurderer det spirende sivile samfunnet, presse- og ytringsfrihet på Cuba. Politikk i Latin-Amerika har blitt sett gjennom anti-amerikanske kaldkrigspregete briller. Diktatorer i venstreautoritære regimer har skjult undertrykkelse av presse- og ytringsfrihet, krenkelse av menneskerettigheter, økonomisk vanstyre og korrupsjon, ved å spille på antiamerikanisme.

Befolkning og opposisjon har blitt tildelt roller som statister i sine egne lands tragedier. Venstreautoritære diktaturer har i deres propaganda fremstilt uavhengige journalister, menneskerettighetsaktivister og demokratiforkjempere som agenter for imperialistmakten USA og forrædere med manglende nasjonalt sinnelag. I den uavhengige, cubanske lokalavisen «El Majadero de Artemisa» 2. februar blir samtalene mellom amerikanske myndigheter og Castro-regimet beskrevet som et sjakkspill som foregår bak ryggen på det cubanske folk.

Den yngste av de to uniformskledde brødrene
hjelper den eldste å sette seg.

USAs politikk overfor Cuba i et halvt århundre har ikke svekket regimet, men heller styrket det.  USA har ført det Obama i talen 17. desember erkjente har vært en mislykket politikk. Forsøk på å påvirke utviklingen på Cuba handler om mer enn bare handelsembargo og halvhjertet militær støtte fra USA i eksilcubanske styrkers invasjon av Grisebukta i 1961.

Krav fra motstandere av Castro-regimet i eksil-miljøet i USA har gjennom årtier gjort det viktig for amerikanske myndigheter å fremstå som sterke og handlekraftige motstandere av cubansk kommunisme. Til tross for store budsjetter har de deler av det amerikanske statsapparatet som har hatt ansvar for USAs politikk overfor Cuba, vært udyktige.

Likevel aksepterer norske journalister ukritisk fremstillinger av virkeligheten på Cuba der alle som motsetter seg regimet, er rekruttert og finansiert av USA. Inkompetente deler av amerikansk statsapparat har hatt interesse av å rettferdiggjøre eget arbeid og egne budsjetter ved å forsøke å bli knyttet til motstand mot Castro-regimet de egentlig har hatt veldig lite med å gjøre.
Castro-regimet har hatt interesse av å fremstille all opposisjon på Cuba som forrædere og agenter for imperialistmakten USA. Undertrykkelse av opposisjonen har blitt akseptert som et cubansk «indre anliggende». Cubanske myndigheter har lykkes i sine mediestrategier overfor internasjonal presse. Amerikanske myndigheters blanding av udyktighet og behov for indrepolitisk selvhevdelse har støttet opp om Castro-regimets beskrivelse av all opposisjon som statister og marionetter styrt av USA.

Gro Holms utenrikskommentar i NRK Urix 3. januar om Cuba berører presseetiske spørsmål. Holm fortalte om de samfunnskritiske rapperne «Los Aldeanos». Rapperne ble av en CIA-finansiert påvirkningsagent forsøkt radikalisert og forsøkt brukt til å mobilisere sivil motstand mot regimet. I følge Holm skal rapperne «ikke ha ant hvilket stort spill de var en del av». En påvirkningsagent manglet evne til å skjule sine spor og mislyktes altså i å påvirke rappere som selv ikke ante at de ble forsøkt påvirket. Samfunnskritiske rappere på Cuba og andre opposisjonelle forsøker å etablere et uavhengig, sivilt samfunn der samfunnskritikk kan ytres. Bør de kun fremstilles som lett påvirkelige brikker i det store spillet mellom amerikanske og cubanske myndigheter? Et spill de selv blir fremstilt som ute av stand til å forstå at de er en del av?


Los Aldeanos

Var det norske sivile samfunnet like lett påvirkelig under den kalde krigen? Min bestemor, Aasny Alnæs Stabenfeldt, var borgerlig feminist og aktiv i kvinneligaen for fred og frihet etter andre verdenskrig. Hun markerte seg sterkt mot Norges medlemskap i NATO i 1949, og det hun mente var en udemokratisk måte innmeldelsen skjedde på. Uten å vite det mottok organisasjonen penger gjennom frontorganisasjoner de ikke gjennomskuet fra Sovjet, i følge Lund-kommisjonen. Betyr det at man kan avvise kvinneligaen for fred og frihet, og kanskje også hele fredsbevegelsen, som hjernevasket av kommunister og som forrædere?


Aasny mislikte Haakon Lie, Arbeiderpartiet og NATO, en politiker jeg beundrer, partiet jeg er medlem av og et utenrikspolitisk valg jeg er glad Norge gjorde. Likevel er jeg stolt av min bestemors engasjement for fredssaken og som kvinnesakskvinne i en tid før kvinnefrigjøring og likestilling på slutten av 60-tallet. Mitt Arbeiderparti hadde godt av en opposisjon i det viktige veivalget Nato-medlemskap var.


Kvinneligaen for fred og frihet

De sovjetiske påvirkningsagenter var faktisk flinke til å skjule sine spor. Påvirkningsagentene lyktes i å gi et bidrag til en demokratisk organisasjon, men deres bidrag hadde ikke avgjørende betydning. De tar uansett ikke fra meg min stolthet over min bestemors engasjement for fred. Kvinneligaen baserte sin virksomhet på idealisters engasjement og frivillighet, og salg av fredsblomster til å plassere på jakke eller lue. Min bestemors engasjement kan ikke reduseres til å bli fremstilt som en brikke i et spill hun selv ikke skal ha forstått hun var en del av. Tar man på seg kaldkrigsbrillene og bruker dem ukritisk, får man et skjevt syn på verden. I Norge, så og på Cuba.

Er det prinsipielle forskjeller mellom forsøkene på påvirkning av sivile samfunn fra amerikanske myndigheter på Cuba og sovjetiske myndigheter i Norge under kalde krigen? Hva med norske myndigheters påvirkning av sivile samfunn i samarbeidsland i bistandspolitikk?



Jane Addams, sosiolog og leder av Kvinneligaen
for Fred og Frihet. Nobelprisvinner i 1931

Både vestlige og ikke-vestlige land bidrar til å finansiere organisasjoner som representerer det sivile samfunn i for dem selv fremmede land. I norsk bistandspolitikk er det et erklært mål å finansiere representanter for det sivile samfunn i norske samarbeidsland. Det sivile samfunnet skal hjelpe vanlige mennesker til å kunne ivareta rettigheter og utøve politisk opposisjon mot statlige myndigheter. Norsk «myk» påvirkningspolitikk i retning mer demokrati overfor norske samarbeidsland skjer ved velvillige idealister innen det Terje Tvedt har beskrevet som «det norske godhetsregimet». Er norske frivillige organisasjoner i følge Holms logikk, del av et spill om påvirkning «de selv ikke forstår de er en del av», siden også de mottar penger fra statlige institusjoner med interesser å ivareta?

Journalister kommer ikke utenom de presseetiske utfordringer om hvordan forstå sivile samfunn. Hvordan skal journalister forstå statlige myndigheters påvirkning av for myndighetene fremmede lands sivile samfunn? Dilemmaet Holm ble stilt overfor i dekningen av cubanske rappere og forståelsen av det sivile samfunnet på Cuba, er det samme dilemmaet norske journalister møter i saker om sivile samfunn om ikke i alle land, så iallfall i de fleste land.

Norske journalister bør være kritiske til stormakten USAs politikk, men de bør ikke la sin forståelse bli dominert av ukritisk antiamerikanisme. Norske journalister bør ta av seg kaldkrigsbrillene, ellers vil de fortsette å være blinde på venstre øye.  

Regimekritikere på Cuba bør ikke betraktes med regimets kaldkrigspregete briller. De bør ikke tildeles roller som statister i eget lands tragedie. Opposisjonelle som ikke lar seg skremme av mangel på presse- og ytringsfrihet på Cuba, bør lyttes til.



Sentrale skikkelser blant opposisjonelle på Cuba. Berta Soler nederst til høyre

 

Antunes om rasisme på Cuba

Under Barack Obamas State of the Union tale, hadde republikaneren John Boehner, speaker I Representantenes Hus to gjester med seg. Jorge Luis Garcia Pèrez (50), med kallenavnet Antunes, fikk sammen med kona, Iris Pèrez Aguilera, være tilstede som representant for den politiske opposisjonen på Cuba.

Jorge Luis Garcia Perez

 Amerikanske myndigheter innledet 21. januar samtaler med cubanske myndigheter om opprettelse av diplomatiske forbindelser. Det amerikanske utenriksdepartementet ved Roberta Jacobson leder USAs forhandlingsdelegasjon. 23. januar vil hun arrangere en frokost der ledende opposisjonelle på Cuba skal få delta. 

Antunes advarer Obama mot å gjennomføre en dialog med Castro-dynastiet uten å sette strenge krav om demokratiske reformer, respekt for menneskerettigheter og frigivelse av alle politiske fanger på Cuba. Opposisjonen mener han bør få en rolle i forhandlingene om Cubas videre utvikling. Antunes frykter bedrete økonomiske betingelser først og fremst vil komme regimets støttespillere til gode, og at kampen for demokratiske reformer og menneskerettigheter på lengre sikt kan bli svekket. 

 

I Juli 2012 foretok jeg et intervju med Antunes. I 2013 endret cubanske myndigheter reglene for utreise og innreise for cubanere. Endringene gjorde det mulig for opposisjonelle å reise ut av Cuba, men likevel kunne komme tilbake. Selv om Antunes nå får lov å være på besøk i USA, har ikke situasjonen for opposisjonelle på Cuba endret seg vesentlig siden 2012, mener flere opposisjonelle. Spørsmålet er om situasjonen for opposisjonelle vil bedre seg som en følge av dialogen mellom amerikanske myndigheter og Castro-dynastiet.

Intervju med Cubas svar på Mandela – Juli 2012.

Antunes og familien hans blir grundig overvåket. For å unngå å bli arrestert i mitt forsøk på å besøke ham, har jeg ved mørkets frembrudd en kveld i juli 2012 tatt en privat, ulovlig taxi fra Santa Clara, halvannen times kjøretur fra Placetas. Cuba er en politistat, men det politiske politiet jobber ikke nattskift med mindre de har fått informasjon som tilsier nattarbeid. Endelig fremme lyser billyktene fra taxien opp huset til Antunes’ familie. På veggen ut mot gaten står det skrevet med store bokstaver:  «Ni me callo, ni me voy». Oversatt til norsk: Jeg holder verken kjeft eller drar (fra Cuba). Ordene er de samme som tittelen på Antunes’ selvbiografi, som han har smuglet ut manus til og i utlandet fått publisert.

Antunes har sittet 17 år i fengsel. I 1990 under 1. maifeiring på hjemstedet, Placetas, tok Antunes seg til rette på talerstolen og holdt en spontan appell der han omtalte endringene som hadde skjedd i landene i Øst-Europa etter murens fall i rosende ordelag.  Antunes brøt slik loven om fiendtlig muntlig og skriftlig propaganda, paragraf 88 i cubansk grunnlov. Cuba skiller seg fra andre diktaturer ved at de har et lovverk som eksplisitt gjør kritikk av regimet og dets politikk kriminelt. Han ble dømt til 5 års fengsel. I fengsel nektet han å delta i «kommunistisk omskolering», og ble satt i isolat i 9 måneder. Dommen ble forlenget med flere år. Antunes organiserte i fengslet en gruppe av fanger som drev ikke-voldelig motstand mot regimet. Straffen hans ble forlenget for i fengslet å ha vist manglende respekt for Cubas leder, Fidel Castro. 

Castro-regimet ble utsatt for politisk press fra EU og fra paven, som engasjerte seg for de på den tiden mange politiske fangene, deriblant Antunes. Antunes slapp fri i 2007. Castro-regimet prøver å unngå igjen å utløse et lignende effektivt internasjonalt politisk press. Anerkjente politiske dissidenter blir ikke lenger dømt til lange fengselsstraffer. Loven om fiendtlig propaganda blir ikke lenger anvendt. Antunes blir i likhet med andre anerkjente politiske dissidenter regimet tidligere har måttet frigi etter effektivt internasjonalt press, jevnlig arrestert for kortere tidsrom og jevnlig trakassert av det politiske politiet på Cuba.

På Cuba er etnisitet et følsomt, og tabubelagt tema.

Antunes og kona Iris, er begge farget. De to er blant lederne for den politiske opposisjonen i regionen Santa Clara på Cuba. 

«I følge den revolusjonære ideologi er alle former for diskriminering offisielt fjernet med revolusjonen. Lover mot diskriminering finnes ikke. De som likevel hevder å oppleve diskriminering p. g.a. rase på Cuba kan ikke appellere til lovverk eller rettsapparat. Diskriminering p.g.a. rase er utbredt på Cuba, innen fengselssystemet, innen arbeidslivet og innen kommunistpartiet. I straffesystemet får de fargete («los negros»), strengere straffer for de samme forbrytelsene, og de soner under strengere kår enn «los blancos».»

Antunes omtaler de av europeisk avstamning, som «de hvite», «los blancos», og de fargete som «los negros», «de svarte». Siden revolusjonen i 1959 har Fidel (1959-2006) og Raul (siden 2006) vært ledere uten å ha blitt demokratisk valgt i et land der majoriteten av befolkningen er av farget avstamning. Brødrene Castro tilhørte før revolusjonen, selv om de var født utenfor ekteskap, en overklasse hovedsakelig bestående av cubanere av europeisk avstamning.

«Heller ikke de få svarte blant lederne i kommunistpartiet forsøker å gjøre noe med forskjellsbehandlingen. De er kun dekorasjoner. De er mer hvite enn de hvite. De svarte opposisjonelle er et problem for regimet. Kommunistpartiet kan ikke avvise dem som borgerskap eller hevde at de går ærend for imperialismen», hevder Antunes.

Fargete behandlet som hunder. 

«Jeg er stadig blitt fortalt av representanter for regimet i fengsler og andre steder, at i USA og i Europa blir svarte behandlet som hunder. Selv kan jeg ikke vite, da jeg aldri har vært utenfor Cuba,» hevder Antunes.

Kona til Antunes, Iris Pèrez Aguilera, har dannet og leder en kvinneforening for sivile rettigheter. Organisasjonen er oppkalt etter Rosa Parks, kvinnen som ved å nekte å reise seg på bussen for en hvit passasjer i 1955, ble viktig for borgerrettsbevegelsen blant de fargete i USA. Antunes forteller at Iris også har vært fengslet og hennes liv og helse har vært i fare, da hun er blitt nektet mat og behandling for sukkersyke i fengslet.  Det politiske politiet passer på at Antunes i likhet med andre opposisjonelle ikke får jobb. Han og kona kan ikke få barn fordi lange opphold i fengsler under dårlige soningsforhold har påført Antunes flere helseskader, deriblant dårlig sædkvalitet. Han har også hatt et infarkt. Jeg spør han om dette kanskje er ting han ikke vil jeg skal skrive om. Han møter blikket mitt: 

«Du kan skrive og publisere alt jeg sier».

«Jeg hater ingen, og jeg er ikke bitter. Men jeg vil ha brødrene Castro og de andre lederne for regimet dømt i en rettferdig rettsak for deres forbrytelser mot det cubanske folk,» sier Antunes.

Antunes er bekymret for at det som har skjedd i Russland vil kunne skje på Cuba. Han frykter at eliten rundt Castro-dynastiet, vil lykkes i å etablere en yngre leder i en maktposisjon som lik Putin, vil kunne ivareta elitens økonomiske og politiske interesser, også i det samfunnet som vil ta form etter at dynastiet ikke lenger har full kontroll over samfunnets institusjoner. 

En annen dissident, den uavhengige journalisten Pedro Moran, som satt fengslet på Cuba fra 2003 til 2012, har overfor meg i en samtale i 2012 uttalt seg om Antunes, en opposisjonell han hevdet regimet frykter. Antunes var «…karismatisk, sterk, yngre enn de andre opposisjonelle. Antunes appellerer til vanlige cubanere, og er en som får ting til å skje».