Norske medier har vært blinde på venstre øye

Norske medier bør endre hvordan de vurderer det spirende sivile samfunnet, presse- og ytringsfrihet på Cuba. Politikk i Latin-Amerika har blitt sett gjennom anti-amerikanske kaldkrigspregete briller. Diktatorer i venstreautoritære regimer har skjult undertrykkelse av presse- og ytringsfrihet, krenkelse av menneskerettigheter, økonomisk vanstyre og korrupsjon, ved å spille på antiamerikanisme.

Befolkning og opposisjon har blitt tildelt roller som statister i sine egne lands tragedier. Venstreautoritære diktaturer har i deres propaganda fremstilt uavhengige journalister, menneskerettighetsaktivister og demokratiforkjempere som agenter for imperialistmakten USA og forrædere med manglende nasjonalt sinnelag. I den uavhengige, cubanske lokalavisen «El Majadero de Artemisa» 2. februar blir samtalene mellom amerikanske myndigheter og Castro-regimet beskrevet som et sjakkspill som foregår bak ryggen på det cubanske folk.

Den yngste av de to uniformskledde brødrene
hjelper den eldste å sette seg.

USAs politikk overfor Cuba i et halvt århundre har ikke svekket regimet, men heller styrket det.  USA har ført det Obama i talen 17. desember erkjente har vært en mislykket politikk. Forsøk på å påvirke utviklingen på Cuba handler om mer enn bare handelsembargo og halvhjertet militær støtte fra USA i eksilcubanske styrkers invasjon av Grisebukta i 1961.

Krav fra motstandere av Castro-regimet i eksil-miljøet i USA har gjennom årtier gjort det viktig for amerikanske myndigheter å fremstå som sterke og handlekraftige motstandere av cubansk kommunisme. Til tross for store budsjetter har de deler av det amerikanske statsapparatet som har hatt ansvar for USAs politikk overfor Cuba, vært udyktige.

Likevel aksepterer norske journalister ukritisk fremstillinger av virkeligheten på Cuba der alle som motsetter seg regimet, er rekruttert og finansiert av USA. Inkompetente deler av amerikansk statsapparat har hatt interesse av å rettferdiggjøre eget arbeid og egne budsjetter ved å forsøke å bli knyttet til motstand mot Castro-regimet de egentlig har hatt veldig lite med å gjøre.
Castro-regimet har hatt interesse av å fremstille all opposisjon på Cuba som forrædere og agenter for imperialistmakten USA. Undertrykkelse av opposisjonen har blitt akseptert som et cubansk «indre anliggende». Cubanske myndigheter har lykkes i sine mediestrategier overfor internasjonal presse. Amerikanske myndigheters blanding av udyktighet og behov for indrepolitisk selvhevdelse har støttet opp om Castro-regimets beskrivelse av all opposisjon som statister og marionetter styrt av USA.

Gro Holms utenrikskommentar i NRK Urix 3. januar om Cuba berører presseetiske spørsmål. Holm fortalte om de samfunnskritiske rapperne «Los Aldeanos». Rapperne ble av en CIA-finansiert påvirkningsagent forsøkt radikalisert og forsøkt brukt til å mobilisere sivil motstand mot regimet. I følge Holm skal rapperne «ikke ha ant hvilket stort spill de var en del av». En påvirkningsagent manglet evne til å skjule sine spor og mislyktes altså i å påvirke rappere som selv ikke ante at de ble forsøkt påvirket. Samfunnskritiske rappere på Cuba og andre opposisjonelle forsøker å etablere et uavhengig, sivilt samfunn der samfunnskritikk kan ytres. Bør de kun fremstilles som lett påvirkelige brikker i det store spillet mellom amerikanske og cubanske myndigheter? Et spill de selv blir fremstilt som ute av stand til å forstå at de er en del av?


Los Aldeanos

Var det norske sivile samfunnet like lett påvirkelig under den kalde krigen? Min bestemor, Aasny Alnæs Stabenfeldt, var borgerlig feminist og aktiv i kvinneligaen for fred og frihet etter andre verdenskrig. Hun markerte seg sterkt mot Norges medlemskap i NATO i 1949, og det hun mente var en udemokratisk måte innmeldelsen skjedde på. Uten å vite det mottok organisasjonen penger gjennom frontorganisasjoner de ikke gjennomskuet fra Sovjet, i følge Lund-kommisjonen. Betyr det at man kan avvise kvinneligaen for fred og frihet, og kanskje også hele fredsbevegelsen, som hjernevasket av kommunister og som forrædere?


Aasny mislikte Haakon Lie, Arbeiderpartiet og NATO, en politiker jeg beundrer, partiet jeg er medlem av og et utenrikspolitisk valg jeg er glad Norge gjorde. Likevel er jeg stolt av min bestemors engasjement for fredssaken og som kvinnesakskvinne i en tid før kvinnefrigjøring og likestilling på slutten av 60-tallet. Mitt Arbeiderparti hadde godt av en opposisjon i det viktige veivalget Nato-medlemskap var.


Kvinneligaen for fred og frihet

De sovjetiske påvirkningsagenter var faktisk flinke til å skjule sine spor. Påvirkningsagentene lyktes i å gi et bidrag til en demokratisk organisasjon, men deres bidrag hadde ikke avgjørende betydning. De tar uansett ikke fra meg min stolthet over min bestemors engasjement for fred. Kvinneligaen baserte sin virksomhet på idealisters engasjement og frivillighet, og salg av fredsblomster til å plassere på jakke eller lue. Min bestemors engasjement kan ikke reduseres til å bli fremstilt som en brikke i et spill hun selv ikke skal ha forstått hun var en del av. Tar man på seg kaldkrigsbrillene og bruker dem ukritisk, får man et skjevt syn på verden. I Norge, så og på Cuba.

Er det prinsipielle forskjeller mellom forsøkene på påvirkning av sivile samfunn fra amerikanske myndigheter på Cuba og sovjetiske myndigheter i Norge under kalde krigen? Hva med norske myndigheters påvirkning av sivile samfunn i samarbeidsland i bistandspolitikk?



Jane Addams, sosiolog og leder av Kvinneligaen
for Fred og Frihet. Nobelprisvinner i 1931

Både vestlige og ikke-vestlige land bidrar til å finansiere organisasjoner som representerer det sivile samfunn i for dem selv fremmede land. I norsk bistandspolitikk er det et erklært mål å finansiere representanter for det sivile samfunn i norske samarbeidsland. Det sivile samfunnet skal hjelpe vanlige mennesker til å kunne ivareta rettigheter og utøve politisk opposisjon mot statlige myndigheter. Norsk «myk» påvirkningspolitikk i retning mer demokrati overfor norske samarbeidsland skjer ved velvillige idealister innen det Terje Tvedt har beskrevet som «det norske godhetsregimet». Er norske frivillige organisasjoner i følge Holms logikk, del av et spill om påvirkning «de selv ikke forstår de er en del av», siden også de mottar penger fra statlige institusjoner med interesser å ivareta?

Journalister kommer ikke utenom de presseetiske utfordringer om hvordan forstå sivile samfunn. Hvordan skal journalister forstå statlige myndigheters påvirkning av for myndighetene fremmede lands sivile samfunn? Dilemmaet Holm ble stilt overfor i dekningen av cubanske rappere og forståelsen av det sivile samfunnet på Cuba, er det samme dilemmaet norske journalister møter i saker om sivile samfunn om ikke i alle land, så iallfall i de fleste land.

Norske journalister bør være kritiske til stormakten USAs politikk, men de bør ikke la sin forståelse bli dominert av ukritisk antiamerikanisme. Norske journalister bør ta av seg kaldkrigsbrillene, ellers vil de fortsette å være blinde på venstre øye.  

Regimekritikere på Cuba bør ikke betraktes med regimets kaldkrigspregete briller. De bør ikke tildeles roller som statister i eget lands tragedie. Opposisjonelle som ikke lar seg skremme av mangel på presse- og ytringsfrihet på Cuba, bør lyttes til.



Sentrale skikkelser blant opposisjonelle på Cuba. Berta Soler nederst til høyre