Norske medier bør
endre hvordan de vurderer det spirende sivile samfunnet, presse- og
ytringsfrihet på Cuba. Politikk i Latin-Amerika har blitt sett gjennom anti-amerikanske
kaldkrigspregete briller. Diktatorer i venstreautoritære regimer har skjult
undertrykkelse av presse- og ytringsfrihet, krenkelse av menneskerettigheter,
økonomisk vanstyre og korrupsjon, ved å spille på antiamerikanisme.
Befolkning og opposisjon
har blitt tildelt roller som statister i sine egne lands tragedier. Venstreautoritære
diktaturer har i deres propaganda fremstilt uavhengige journalister,
menneskerettighetsaktivister og demokratiforkjempere som agenter for
imperialistmakten USA og forrædere med manglende nasjonalt sinnelag. I den uavhengige, cubanske lokalavisen «El Majadero de Artemisa» 2.
februar blir samtalene mellom amerikanske myndigheter og Castro-regimet
beskrevet som et sjakkspill som foregår bak ryggen
på det cubanske folk.
Den yngste av de to uniformskledde brødrene hjelper den eldste å sette seg. |
USAs politikk overfor Cuba i et halvt århundre har ikke svekket regimet, men heller styrket det. USA har ført det Obama i talen 17. desember erkjente har vært en mislykket politikk. Forsøk på å påvirke utviklingen på Cuba handler om mer enn bare handelsembargo og halvhjertet militær støtte fra USA i eksilcubanske styrkers invasjon av Grisebukta i 1961.
Krav fra motstandere av Castro-regimet i eksil-miljøet i USA
har gjennom årtier gjort det viktig for amerikanske myndigheter å fremstå som
sterke og handlekraftige motstandere av cubansk kommunisme. Til tross for store
budsjetter har de deler av det amerikanske statsapparatet som har hatt ansvar
for USAs politikk overfor Cuba, vært udyktige.
Likevel aksepterer norske journalister ukritisk fremstillinger
av virkeligheten på Cuba der alle som motsetter seg regimet, er rekruttert og
finansiert av USA. Inkompetente deler av amerikansk statsapparat har hatt
interesse av å rettferdiggjøre eget arbeid og egne budsjetter ved å forsøke å
bli knyttet til motstand mot Castro-regimet de egentlig har hatt veldig lite med
å gjøre. Castro-regimet har hatt interesse av å fremstille all opposisjon på Cuba som forrædere og agenter for imperialistmakten USA. Undertrykkelse av opposisjonen har blitt akseptert som et cubansk «indre anliggende». Cubanske myndigheter har lykkes i sine mediestrategier overfor internasjonal presse. Amerikanske myndigheters blanding av udyktighet og behov for indrepolitisk selvhevdelse har støttet opp om Castro-regimets beskrivelse av all opposisjon som statister og marionetter styrt av USA.
Gro Holms utenrikskommentar i NRK Urix 3. januar om Cuba berører presseetiske spørsmål. Holm fortalte om de samfunnskritiske rapperne «Los Aldeanos». Rapperne ble av en CIA-finansiert påvirkningsagent forsøkt radikalisert og forsøkt brukt til å mobilisere sivil motstand mot regimet. I følge Holm skal rapperne «ikke ha ant hvilket stort spill de var en del av». En påvirkningsagent manglet evne til å skjule sine spor og mislyktes altså i å påvirke rappere som selv ikke ante at de ble forsøkt påvirket. Samfunnskritiske rappere på Cuba og andre opposisjonelle forsøker å etablere et uavhengig, sivilt samfunn der samfunnskritikk kan ytres. Bør de kun fremstilles som lett påvirkelige brikker i det store spillet mellom amerikanske og cubanske myndigheter? Et spill de selv blir fremstilt som ute av stand til å forstå at de er en del av?
Los Aldeanos |
Var det norske sivile samfunnet like lett påvirkelig under den kalde krigen? Min bestemor, Aasny Alnæs Stabenfeldt, var borgerlig feminist og aktiv i kvinneligaen for fred og frihet etter andre verdenskrig. Hun markerte seg sterkt mot Norges medlemskap i NATO i 1949, og det hun mente var en udemokratisk måte innmeldelsen skjedde på. Uten å vite det mottok organisasjonen penger gjennom frontorganisasjoner de ikke gjennomskuet fra Sovjet, i følge Lund-kommisjonen. Betyr det at man kan avvise kvinneligaen for fred og frihet, og kanskje også hele fredsbevegelsen, som hjernevasket av kommunister og som forrædere?
Aasny mislikte Haakon Lie, Arbeiderpartiet og NATO, en politiker jeg beundrer, partiet jeg er medlem av og et utenrikspolitisk valg jeg er glad Norge gjorde. Likevel er jeg stolt av min bestemors engasjement for fredssaken og som kvinnesakskvinne i en tid før kvinnefrigjøring og likestilling på slutten av 60-tallet. Mitt Arbeiderparti hadde godt av en opposisjon i det viktige veivalget Nato-medlemskap var.
Kvinneligaen for fred og frihet |
De sovjetiske påvirkningsagenter var faktisk flinke til å
skjule sine spor. Påvirkningsagentene lyktes i å gi et bidrag til en
demokratisk organisasjon, men deres bidrag hadde ikke avgjørende betydning. De
tar uansett ikke fra meg min stolthet over min bestemors engasjement for fred.
Kvinneligaen baserte sin virksomhet på idealisters engasjement og frivillighet,
og salg av fredsblomster til å plassere på jakke eller lue. Min bestemors
engasjement kan ikke reduseres til å bli fremstilt som en brikke i et spill hun
selv ikke skal ha forstått hun var en del av. Tar man på seg kaldkrigsbrillene
og bruker dem ukritisk, får man et skjevt syn på verden. I Norge, så og på
Cuba.
Både vestlige og ikke-vestlige land bidrar til å finansiere organisasjoner som representerer det sivile samfunn i for dem selv fremmede land. I norsk bistandspolitikk er det et erklært mål å finansiere representanter for det sivile samfunn i norske samarbeidsland. Det sivile samfunnet skal hjelpe vanlige mennesker til å kunne ivareta rettigheter og utøve politisk opposisjon mot statlige myndigheter. Norsk «myk» påvirkningspolitikk i retning mer demokrati overfor norske samarbeidsland skjer ved velvillige idealister innen det Terje Tvedt har beskrevet som «det norske godhetsregimet». Er norske frivillige organisasjoner i følge Holms logikk, del av et spill om påvirkning «de selv ikke forstår de er en del av», siden også de mottar penger fra statlige institusjoner med interesser å ivareta?
Journalister kommer ikke utenom de presseetiske utfordringer om hvordan forstå sivile samfunn. Hvordan skal journalister forstå statlige myndigheters påvirkning av for myndighetene fremmede lands sivile samfunn? Dilemmaet Holm ble stilt overfor i dekningen av cubanske rappere og forståelsen av det sivile samfunnet på Cuba, er det samme dilemmaet norske journalister møter i saker om sivile samfunn om ikke i alle land, så iallfall i de fleste land.
Regimekritikere på Cuba bør ikke betraktes med regimets
kaldkrigspregete briller. De bør ikke tildeles roller som statister i eget
lands tragedie. Opposisjonelle som ikke lar seg skremme av mangel på presse- og
ytringsfrihet på Cuba, bør lyttes til.
Sentrale skikkelser blant opposisjonelle på Cuba. Berta Soler nederst til høyre |
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar
Merk: Bare medlemmer av denne bloggen kan legge inn en kommentar.